Vi var på Rhodos i fjor høst, og jeg kjente et ubehag ved å ligge i solen ved vannet der mennesker drukner jevnlig på vei til Europa. For meg er det en liten, trygg flyreise unna. For de som kommer over havet, koster det mye mer å reise i livsfarlige båter.
Dagbladet har en nyhet om båten med 500 flyktninger som har blitt senket for noen dager siden. På samme side er den reklame som sier at jeg kan oppleve høsten på vakre Svalbard for 2990 kr.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg synes det er helt absurd hvor delt verden er. De som står på andre siden av Middelhavet vet at vi vet. Vi vet at flere tusen drukner hvert år for å redde seg unna et håpløst liv. Og nei, vi kan ikke ta imot alle, men vi burde da virkelig gjøre mye mye mer. Gi 2990 kr til UNHCR eller andre som jobber med flyktninger kanskje? Jeg vet ikke. Andre som har tanker rundt dette?
Har hatt samme opplevelse som noen på Gran Canaria. Det blir en helt absurd kontrast, der man ferierer i det som for de aller fleste mennesker i verden er en avsindig luksus.
:nemlig: Jeg tenker at det er viktig å ha dette i bakhodet, alltid. Vi har trukket vinnerloddet, vi som er født i Norge, det er ikke noe vi har gjort oss fortjent til. Dette må jeg alltid påpeke når vi får høre at Ullungen er så heldig som ble adoptert til Norge. Vi har jo hatt akkurat like mye flaks, vi som er født her.
Jeg gir fast til flere organisasjoner hver måned. Felles for dem alle er at de hjelper folk der de er. Vi kan ikke flytte alle hit, så å prøve å gi dem hjelp og bedre mulighetene deres der de bor synes jeg er et poeng.
Selvfølgelig har vi vært ekstremt heldige her. Det skader ikke å minne hverandre på det fra tid til annen.
Jepp. Dette har vært tema for mange samtaler hjemme med gutta.
Noen, jeg er glad for at du skriver om dette her nå, ikke det at det er så himla mye man får gjort bak pc-en sin i dag, men det er noe med å være bevisst, ikke glemme.
Jeg er forsåvidt enig i dette. Samtidig fortsetter strømmen av flyktninger som har det så ille at de er villige til å bruke enormt mye penger og risikere sitt eget og sine barns liv for å komme til Europa.
Om jeg gir mye penger hver måned fortsetter mennesker å drukne i Middelhavet. Og jeg bruket mange ganger mer på høstferien på Rhodos enn det jeg gir i løpet av ett år til ulike organisasjoner. Prøver vi egentlig å hjelpe, eller betaler vi "avlat" for å dempe egen dårlig samvittighet?
Enig. Det er faktisk et poeng å i det hele tatt huske på urettferdighetene. Det setter verden littegranne i perspektiv.
Hva skal man gjøre? Jeg vet ikke. Jeg tenker at veldedighet er bra, men det er fortsatt veldedighet. Og vi er fortsatt ikke bare heldige men også tause profitører i et verdenssystem som er dypt urettferdig.
Jeg tror dette er ekstremt viktig. Det er jo veldig behagelig å legge dette langt bak i hodet og heller tenke på oppussingen hjemme, hva skal jeg ha til middag i dag og "nei og nei, blir det mobilfri sone i barnehagen". Det hjelper selvfølgelig ikke å gå rundt og være trist hele tiden fordi andre har det ille. Men når Northugs løgner er mye viktigere enn at 500 mennesker (inkl. mange barn) har druknet i Middelhavet, er det noe som er riv ruskende galt.
Det kommer vel kanskje an på øyet som ser. En studiekamerat av meg reiste ut for Leger uten grenser, selv om han ikke er lege, de har jo bruk for andre også. Jeg kan ikke gjøre det, jeg har en familie å ta vare på, men jeg kan gi penger, sånn at han og andre som han kan dra og gjøre en forskjell. Vi har to fadderbarn hos SOS barnebyer. Det har jeg hatt i over 20 år nå og jeg har sett noen unger vokse opp og forlate barnebyen, ferdig utdannet og med muligheter for et godt liv for seg og sine. Jeg kan ikke hjelpe alle, men for de menneskene har jeg i hvert fall kunnet gjøre en forskjell.
Det er helt fryktelig at folk lever under så fæle forhold at de risikerer livet for å få det bedre. Mye av det handler om politikk. Mange av landene flyktningene kommer fra har korrupte politiske systemer og grådige ledere som undertrykker folket sitt. Her må det politisk press til, ikke penger fra oss, avlat eller ikke.
Dette er utrolig rått og brutalt, og det vrenger seg i magen når jeg tenker på det. Bak hver eneste flyktning som har greid å komme hit står det et stort mørketall av dem som aldri kom så langt.
Saken Dagbladet skriver om er så ondskapsfull at man knapt kan få seg til å tro at noen kan gjøre noe slikt. Stå og se på at andre mennesker dør, og til og med forårsake det. Det er helt vilt!
Vi kunne nok alltids ha gitt mer i øknomisk bistand enn det vi gjør i dag, men føler at vi gir såpass at det kjennes så det blir jo en evig prioriteringssak. Hva mer enn det som kan hjelpe for flyktningene som bruker Middelhavet som inngangsport til Europa aner jeg ikke, men det er jo helt klart at man bør finne en løsning på dette ganske snart med tanke på hvor mange liv som går tapt der.
Det store problemet i verden er strukturene som skaper forskjeller og de strukturene er vi med på å opprettholde.
Å betale "avlat" er enkelt nok og det er viktig. Det er viktig å støtte opp om organisasjoner som jobber seriøst med bistand. Samtidig er det også viktig å ta inn over seg at det å skape mer rettferdighet er noe som koster mer enn litt avlat som man knapt merker.
Store norske bistandsorganisasjoner får mye støtte når de tar opp saker om ren bistand og nødhjelp. Det er litt vanskeligere å få støtte til langsiktig arbeid og det er enda vanskeligere å få støtte til politiske kampanjer som stiller kritiske spørsmål til strukturene.
En sak som har opptatt meg en del denne uka er norsk våpeneksport til diktaturer som bryter menneskerettigheter grovt. Norsk våpeneksport er stor. Norge eksporterer stort til Oman på våpenfronten. Viktige inntekter for oss så vi kan øke vår rikdom. Det samme gjelder eksport av våpendeler til for eksempel Saudi Arabia og Emiratene.
Slike spørsmål er ikke enkle,men det er en del av de strukturene i verden som også har betydning for menneskers levevilkår og rettigheter.
Å levere våpen til dikaturer hvor man blir dømt til døden for homofili og blir straffet for å bli voldtatt. Er det etisk riktig?
Flyktningestrømmene kommer bare til å øke dessverre.
Flyktningene kommer bare til å øke, det er jeg enig i. Jeg tenker vi kommer til å få mange flere klimaflyktninger i tillegg til de som flykter fra krig, vold og utnytting. Så nylig at bare i Norge har ekstremnedbøren økt med 60 % siden 1980. Det er f... meg mye. Tenk da på land som er utsatt for mye mer ekstremt vær enn oss i utgangspunktet - tornadoer, flommer osv. Ofte våre ferieland.
Okey, man kan snakke om "avlat", men det må ikke hindre at vi faktisk bidrar der vi kan, selv om det ikke (aldri) er "nok". Jeg har autotrekk til SOS Barnebyer hver måned på tre fadderskap, og siden det er en vane, merker jeg ikke at pengene går ut. Selv om det antakelig betyr at jeg kunne gitt mer (så det svir!?) betyr det ikke at det er verdiløst. Det gjør en reell forskjell dit det kommer.
Jeg tenker man kan gi penger til hjelpeorganisasjoner, og/ eller organisasjoner som (også) jobber politisk (Leger uten grenser, Amnesty, Norsk folkehjelp som driver minerydding og vel også demokratiskolering osv.) Eller man kan engasjere seg som frivillig i de organsiasjonene. Man kan også bidra ved å ytre seg, både ved å snakke om slike ting blant familie og venner, på jobb, skrive i avisen, skrive studentoppgave om slike tema, stemme ved valg og oppfordre andre til å stemme osv., handle etisk riktig, og velge kaffe, roser og bananer m.v. som er fairtrade. Alle bidrag som retter fokus på det er viktige, små og store.
Enig. Det er viktig å ha det fremme i hodet og også viktig å bevisstgjøre barna. Særlig når I-landsproblematikken blir for overveldende for noen. :nemlig:
Veldig viktig og tanken om absurd verden slår meg stadig. Noe av et mest ekstreme er vel kongelige som kommer i designerklær og trøster syke barn i Afrika.
"Avlat" monner, og ikke minst så TENKER vi i det minste når vi sender det avgårde.
Men det er klart at det strukturelle er mye mer viktig. Korrupsjon og mangel på fungerende demokrati er mye viktigere enn mangel på penger i mange av de landene folk flykter fra. Gode organisasjoner klarer å "lappe" på en del, men bidrar også i sin natur til utfordringene - bistandspenger er ofte bare enda en pengekilde som man kjemper om med alle midler, inkludert korrupsjon.
Jeg og eldstemann hadde en prat om det nå i våres, vi snakket egentlig om "før i tiden", og hvor rart det virker nå at folk kunne synes det var helt ok at for eksempel kvinner ikke hadde stemmerett. Vi snakket litt om når man lever i det så virker jo det meste normalt, eller man kan føle seg maktesløs og ikke vite hvordan man skal gjøre noe med det som er urettferdig. Og så sa jeg at det blir interessant å se hva våre barnebarn kommer til å fordømme oss for å ikke gjøre noe med, og at det at vi lever i vår ekstreme velstand mens andre lever i den ytterste nød i andre deler av verden kanskje er en sånn ting. Og vi vet det jo, men vet ikke hva vi kan gjøre med det.
Da tenkte han en stund, og så sa han (dette var rett etter den genserkampanjen i fjor vinter): Vi samler jo inn penger og gir folk gensere og sånt, og det er jo bra. (pause) Men, hadde det ikke vært bedre om vi heller ga dem hjelp til å lage Storting og valg og sånt?
Mye bistand går jo i den retningen, men lett er det ikke. :sukk:
Ja, det tror jeg. Vi tror vi er så utrolig mye bedre enn FRP-erne som hyler på FB om at vi må "hjelpe våre egne" før vi hjelper andre. For vi, vi har i det minste skjønt hvor godt vi har det (at vi har trukket vinnerloddet) og da er det omtrent i orden, i alle fall om vi slenger noen hundre kroner til Redd Barna hver uke. Jeg har ikke tror på noe annet enn sterk politisk styriing for å få til endringer, f. eks i forhold til miljøpolitikken. Problemet er at endringer som merkes, gjerne går på bekostning av noe vi ønsker å beholde, slik at det er vanskelig å få gjennomslag for noe som helst. Jeg ser jo på FP som et rimelig oppegående forum, men det reises og shoppes som aldri før blant FP-erne også, selv om vi er ganske så godt kjent med konsekvensene av overforbruket vårt.
Altså, det som tross alt HAR virket og har dratt land etter land ut av fattigdommen, særlig i Asia, men også i Afrika, er jo nettopp forbruk og handel.
Ja, en av de fortvilende tingene er jo at disse to står i mot hverandre. Økonomisk vekst er helt nødvendig for å utvikle flere fattige land, men energitilgang (fortsatt mest fossil) og økt forbruk er nødvendig for vekst. Catch 22.
"Avlat" vs. "Hva som funker" har jeg diskutert mye med en venn som bor i Asia. Han mener at hjelpeorganisasjonene ikke hjelper, og tenker i lange perspektiver på handelsavtaler og sånn. Jeg mener at vi må hjelpe dem som er i nød nå også, for handelsavtaler hjelper ikke det gatebarnet på fem år nå.
Noe som faktisk hjelper i et lengre prespektiv er jo turisme. Og da ikke utenlandseid resortturisme, men turisme som legger igjen penger lokalt.
Sant. Det er en balanse mellom "her og nå" og langsiktighet. Leger uten grenser en en opplagt "her og nå"-sak. Men jo mer man går inn og løser statlige oppgaver for andre stater, jo mer trøblete blir det.
Det var en fin liste med ting man kan bidra med ut over penger, og noen av dem er jeg bevisst på allerede.
Her er vi inne på noe viktig. Etter 2. verdenskrig har vi jo lurt på hvorfor ikke flere reagerte på jødeutryddelse, behandling av andre minoriteter osv. Det du sier om kvinners rettigheter er et annet eksempel.
Også et godt poeng. Jeg mener mange både av miljø- og etiske grunner bør droppe noen av (lang-)helgturene til en eller annen europeisk storby eller sydenturen til en AI-resort, for heller å være en turist som legger igjen penger der det monner. Og kommer tettere på mennesker og kultur i landet man besøker.
Leger uten grenser har hatt en større diskusjon om dette som har vært interessant å følge med på. De opplever at de gir livsviktig hjelp til mennesker som trenger den her og nå, bare for at de skal bli beskutt eller torturert på nytt en dag, time eller måned senere. (For de som er interesserte i diskusjonen, ligger den her.)
Og der er det forskjell på hjelpeorganisasjoner. De som er fullstendig upolitiske og de som parallellt med å jobbe med akutt bistand også jobber inn mot næringsutvikling, fredsforhandlinger og ikke minst med politisk beslutningspåvirkning i giverland.
Jeg synes det er veldig fint at dette tas opp. Men jeg trenger konkreter. Hva er konkretene vi kan gjøre som monner? Jeg har en muligens barnslig tro på at om vi bruker forbrukermakten vår og giverviljen vår fornuftig kan det monne minst like godt som det politikerne våre kan bidra med. Jeg er bare ikke sikker på hvordan?
Mm. Samtidig er MSF sin største asset nettopp det at de er upolitiske og for eksempel knapt mottar midler fra stater eller politiske organisasjoner (de mottar noe fra staten her i Norge, men det er helt spesielt og skyldes at det er slik NGOs opererer her. De fleste andre norske bistandsorganisasjoner er jo for mange praktiske formål statlige, og stort sett statlig finansiert. Og MSF setter veldig klare betingelser for hvordan slike statlige midler kan brukes).
Benytter meg av kaffebarer med etiske retningslinjer.
Prøver å støtte organisasjoner som sørger for utdanning og helse.
Prøver å tenke etikk framfor billig og enkelt så ofte jeg kan.
Leser magasiner og blader som ikke fremstiller Afrika og Asia som ofre. Vårt indre bilde av Afrika og Asia må endres!
Prøver å legge igjen penger lokalt når vi reiser på ferie (etter vi fikk barn har vi bare reist i vesten, riktignok. Men allikevel).
I tillegg må vi sette krav til leverandørene våre. Vi må mase på kjedebutikker og andre for å få dem til å velge utradisjonelt. Vi må endre kjøpevanene våre. Vi må støtte organisasjoner som jobber for gode arbeidsvilkår overalt i verden, ikke bare i vesten. VI må stemme på politikere som har dette på agendaen.
Jeg får dessverre ikke vært med (jeg sitter pinlig nok i fly det meste av søndagen), men jeg skulle gjerne gått. Det er massevis av arrangementer over hele verden.
Jeg fikk lyst til å dra opp denne igjen, for i Facebookfeeden min kom Siste skrik fra Lesvos opp nesten rett etter et bilde noen jeg kjenner hadde lagt ut fra ferien sin på en annen gresk øy.
Nesten 10 000 flyktninger er nå på Lesvos. Noen av dem har vært der ett år. Strømmen fra Tyrkia til Hellas øker, og det kommer mer enn 100 nye over grensen hver dag. Flertallet er kvinner og barn, blant dem mange gamle og gravide. Det er så lett å glemme at dette fortsatt pågår sør i Europa når vi har klart å tette smutthullene nordover.
Vi må ikke glemme de som sitter fast i leirene, lokalbefolkningen som har fått øya si snudd på hodet uten den nødvendige hjelpen til å håndtere det fra storsamfunnet, hjelperne - både lokale og tilreisende - som prøver å lette situasjonen og livet til flyktningene og andre berørte. Jeg gir en god slant av feriepengene mine, samtidig som jeg skammer meg over at jeg så lett klarer å skyve dette ut av det daglige nyhetsbilde og ikke gjør mer for å hjelpe.
