Vi har lenge hatt lyst på hund. Har funnet "vår" rase, Drentsche Patrijshond.
Har blitt kjent med noen med rasen, begge har hann-hunder. Skulle egentlig hente en tispe i Sverige i høst, men oppdaget at faren til kullet hadde HD-C.
Hjemlandet til rasen er Nederland. Ca 50 i Norge, 90 i Sverige og kanskje 300 i Danmark. 5000-6000 i Nederland.
Var på et treff med denne rasen i Sverige i sommer. Varte ei hel uke, fikk med oss to dager, en dag med jakt-prøver og en dag med utstilling. Under utstillingen så vi at en av hannene ble litt oppmerksomme på de to hannene vi har blitt kjent med som satt på sidelinjen og ble litt dominante overfor de. Eier måtte holde igjen litt i båndet, feks. Da vi så dette tenkte jeg selv at vi burde gå for tispe, og de vi kjenner med rasen anbefalte oss også tispe etter denne episoden. Ser generelt at man anbefaler tispe til førstegangseiere. Dette blir vår første hund som voksen, men vi er begge oppvokst med hund, jeg med svensk lapphund (hann) og greyhound (hunn) og min samboer med schafer (hunn).
En av de hannene vi har blitt kjent med er veldig all over the place, eier må holde han igjen, når han hører skudd tror han det er han som skal jakte når han er langt unna skuddsituasjon feks, og eier må holde igjen. Under utstillingen var han veldig anderledes, fordi det hadde de trent mer på. Den andre er helt anderledes, veldig rolig, men eieren er veldig erfaren, og har tatt litt av utdanningen til hundelærer eller noe sånt.
Nå er det et kull i Danmark, der de har en han-hund igjen. Den blir 3 mnd i slutten av denne måneden, og man må vel uansett vente 21 dager med å importere de hit etter de har tatt rabies-vaksine.
Hvor dumt er det å gå for hannhund, fordi det er igjen hannhund, og vi må vente 4-5 måneder hvis vi skal ha tispe?
Det hører med til historien at høsten nå er en gunstig tid for oss, fordi jeg ganske sikkert ikke skal jobbe før jul, og jeg har da veldig god tid på å bruke på valpen? Valpen har god helse.
Her er litt om rasen: Drentsche Patrijshond er en Hollandsk agerhønsehund.
“Drenten” hører til blandt de stående jakthundene og er en glimrende apportør. Den er en arbeidsvillig hund, men samtidig en god familiehund, som tilpasser seg godt i forskjellige situasjoner. Det er en rase som liker å jobbe tett med sin fører/eier.
Lojal, intelligent, med god sosial trening og oppvekst gjør den til en skattet familiehund.
Ideell jakthund i all slags terreng. Jakter innen skuddhold, holder kontakt med jegeren. Karakteristisk sirkulerende halebevegelse under søk. Vil vente på jegeren når den nærmer seg byttet. Tar det for lang tid vil den se seg tilbake etter denne.
Jakter all slags vilt på marken og i vann. Meget god apportør og finner tapt vilt. Disse egenskaper er nedarvet, derfor trenger den liten trening.
Lett rektangulær, velproporsjonert, tørr og muskuløs. Kroppen utviser styrke og egenskap til å oppnå tilstrekkelig hurtighet for en fuglehund. Ganske tørt, kileformet snute som er litt kortere enn skallelengden, ikke hengende lepper.
Selv om pelsen ikke er særlig lang på kroppen, virker den lang pga at hunden skal være velpelset på ører og hale, ha noe kraftigere pels på hals og bryst samt beheng på ører, faner på for- og bakben, og særlig rikelig pels på halen.
Lett rektangulær. Snutepartiet noe kortere enn skallen.
Hovedgrunnen til at man ofte anbefaler tispe til førstegangskjøpere, er fordi de er ofte litt enklere i gemyttet. Litt lettere å trene, og ofte ikke så sta og vanskelig som hannene.
Hannhunder er veldig ofte litt muggne mot andre hannhunder, men så lenge man ikke stapper hannhundene inn i samme bur, går det jo stort sett greit. At en hann er muggen er ikke det samme som at de flyr istrupen på om de får mulighet.
Jeg har en hannhund, han er tøff, tror han selv vel og merke. :p Han kan gå å brumme og være så tøff at man nesten får vondt av å se på han, men det er KUN lyd. Han hadde ALDRI turt å gjøre noe mer enn å lage lyd. :knegg:
Han hadde også en tid før han ble 2år, hvor jeg vurderte å sende han på slakt. (Ikke bokstavlig, eller jo kanskje. :knegg: ) Da var han så slitsom at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Han hadde ikke ører, og hans egen vilje var lov, uansett hva han skulle. Men det gikk over.
3tisper har jeg, og de ER jo faktisk enklere. De er lettere å få til å høre etter. Rett og slett. :p
Men en hannhund funker fint det, om du tar på der kursingen til å trene han. :)
Jeg hadde holdt meg unna hannhund av en eneste grunn. Den merker alle tisper i området med løpetid. Med tispe har man løpetid to ganger i året og så er man ferdig. ;)
Nabohunden her uuuuler ut sin frustrasjon når hunden vår har løpetid. :knegg:
Jeg har hatt hannhund, men nå har vi tispe. Har ikke hatt henne så lenge enda så jeg kan ikke si om det er bedre. :knegg: Grunnen til at jeg ønsket tispe var at hannene er så innmari ivrige på hubikkjene i nabolaget. Jeg føler at hannbikkjene "maser" mer.
Jeg ville også ventet siden den hunden som er aktuell nå da blir nesten 4 mnd før dere får han. Da få ikke dere den første pregningsperioden. Det kan være veldig negativt, men hvis det er en flink oppdretter så kan det sikkert være positivt også. Personlig ville jeg satset på å få en valp med en gang den er leveringsklar for da kan jeg kun skylde på meg selv om den ikke blir slik jeg ønsker. :knegg:
Det er mange faktorer som spiller inn og det er vanskelig å si noe om hvordan hunden din vil bli om man bare ser på forskjellen mellom han og tispe. Jeg kjenner både rolige og heller overivrige hannhunder, likedan med tisper. Man forventer i utgangspunktet ikke mer hyper adferd hos hannhundene, mer ut fra foreldrene og rasen egentlig (jeg tenker f.eks. bokser eller gordon setter). Hundeekspertene bruker av og til begrepet intensitet, og det er en faktor som både er nedarvet og den kan forsterkes / dempes i oppveksten (senere også for den saks skyld). Har du sjanse til å møte både mor og far har du ganske god peiling i hvilke retning intensiteten i valpene vil peke. Sosialisering er en egen post på programmet under oppveksten. Det er den beste muligheten hunden har til å lære å møte og omgås andre hunder. Det den opplever det første året setter mye av grunnlaget for hvordan den vil omgås andre senere. Hunder har et utall måter de kan orde den sosiale utvekslingen, både når det gjelder samme og motsatt kjønn. Hunden lærer å omgås andre hunder (hundespråket om du vil) og utviklingen går i faser etterhvert som den vokser. Man skal gjennom litt av hvert fra liten valp, til unghund og senere. Når de passerer to år har de en fase hvor de tester ut hvor sterk de er og svarer mer igjen på andre hunders adferd. Går denne fasen greit blir det ikke så viktig i ettertid. En erfaren hundeoppdretter jeg kjenner sier hannhundene er letter og mer trofast enn tispene; følger du ham opp og samarbeider bra med ham gjennom disse fasene har du mye igjen for det senere. Tispene beskriver hun som mer lunefull og egenrådig helle livet. I praksis er hunden ikke bare kjønn, kanskje mest individer. Når man ser på tispe versus hannhund er det mye det samme man skal gjennom, man får bare annen vinkling på utfordringene og de må håndteres hva som enn dukker opp. Hannhundene jeg har kjent opp gjennom årene har generelt sett ikke vært noe vanskeligere enn tispene.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
