Etter diskusjoner om mammakvelder og pappakvelder så lurer jeg på hvordan vennekretsen din ser ut med tanke på kjønn? Gjerne om du har mange venner som ikke du omgås sammen med partner også.
Vi møttes da vi var ganske voksne og de fleste av de beste vennene våre er ikke felles venner. Jeg har flest venner av samme kjønn som jeg omgås og ser at dessverre så forsvinner kompiser litt når de får seg kone og barn. Da ser jeg de ekstremt sjeldent uten at partner er med. Det er veldig ofte rene jentelag når vi møtes om det ikke er parsosialisering.
Vi har vært sammen halve livet, og har svært mange felles venner - ja, egentlig nesten bare, med unntak av forumfolka mine. Det er 50-50 damer og menn (og jada, svært mange par).
Jeg har alltid hatt lett for å få guttevenner. Jeg synes de er enklest å forholde seg til. Nå er det vel ca. 50-50. Guttene var i overtall før jeg møtte mannen. Det er ikke pga. han at fordelingen har utlignet seg, det har bare blitt sånn.
Da jeg studerte hadde jeg flest mannlige venner, mens nå har jeg omtrent utelukkende venner av samme kjønn, hvis jeg skal se bort fra par. Hadde jeg ikke studert i utlandet og dermed mistet en del av kontakten med vennene fra den tiden etter at jeg flyttet hjem hadde det sikkert vært mer likt.
Jeg hadde en guttevenn som ikke var kjæreste i tenårene, (mellom 15 og 20) men vi har mistet litt kontakten etter at vi flyttet i hver vår retning. Hang også en del med gutter i kollektivet jeg bodde da jeg var student. I voksen alder omgås jeg bare menn som enten er kompiser av min mann eller mennene til venninnene mine. Jeg har altså ingen menn jeg omgås uten at det er damer til stede. :niks:
50-50 her. Det som avgjør hvem jeg får god kontakt med, er hva vi har av felles interesser og verdier, og jeg har få interesser som er veldig "kjønnstradisjonelle".
Et sted mellom 50-50 og nesten utelukkende samme kjønn, tenker jeg. Jeg har tre gode kamerater som jeg kan treffe med eller uten partnere, men av de aller nærmeste er de fleste kvinner.
Stort sett berre av same kjønn når vi møtes aleine, men eg ofte møtast både eg og mannen med vennepar då, og eg ser jo også på mennene der som mine venner.
Jeg og mannen har vært sammen i 25 år, men vi har likevel ingen felles venner. Jeg har kun kvinnlige venner, og de har jeg hatt halve livet og mer. Jeg har en håndfull venninner. Mannen har tilsvarende mannlige venner.
Når jeg er sammen med venninnene mine så er jeg bare sammen med henne. Aldri sammen med resten av familien.
Jeg har venner as in guttevenner jeg omgås uten at vi har partnerene våre med (en gjeng med menn og damer uten partnere). Ellers er det vel mest par og damer. Men jeg har stort sett alltid hatt lett for å bli venner med menn. :nemlig:
Ikke svart siden jeg verken har mest venner av samme kjønn eller 50/50.
Jeg vil tro det er tilnærmet 50:50, men med en liten overvekt av damer. Det meste av venner er i grunnen par, der jeg regner begge som venner av meg. I en periode i 20-årene hadde jeg flere guttevenner enn jentevenner, og for mange av parene jeg kjenner nå så kjente jeg han først.
Veldig mange av samme kjønn ja - jeg har to guttevenner som jeg har hatt siden jeg var særs ung - de er homofile, så de utgjør ingen trussel. (ikke at andre har gjort det heller altså) - Jeg har noen kollegaer jeg godt kunne tilbringt mye tid sammen med som venner, men jeg opplever det nesten som ikke mulig å få nye mannlige venner i voksen alder. Trist, for jeg er glad i å være med menn.
Jeg har egentlig ingen "venninner". Barndomsvenner har nå blitt til facebookbekjente. Jeg fikk kjæreste som ung, og arvet vel egentlig hans venner, slik at de fra skoletiden forsvant litt for meg. Har kontakt med enkelte av de vennene jeg fikk da, men de bor langt unna alle som en.
Jeg traff mannen i et miljø hvor vi begge vanket. Ergo har vi mange felles venner, de fleste av dem menn, de fleste av dem kjenner mannen min bedre enn meg. Fra dette miljøet har mannen en veldig god kvinnelig venn og jeg har en veldig god mannlig venn, men vi omgås alle sammen, selv om de opprinnelige vennskapene er på tvers av kjønn.
Har en del jeg vil kalle venner på jobben nå. De fleste er damer på min alder + en mann. Et par av de er veldig alright, og jeg tror/håper vi holder kontakten også om vi bytter jobb. Vi kjenner hverandre godt etter hvert.
Jeg har mange mannlige venner, noen er fra ungdomstid av, noen fra studietid, noen fra arbeidsliv. Og noen ekskjærester. :knegg:
Av mine nærmeste 20 venner er vel omtrent halvparten menn tenker jeg.
Jeg har mange venner av motsatt kjønn, men flest av samme, så jeg har ikke krysset på noe alternativ. Før jeg traff eks var jeg en av gutta i en gjeng på tre-fire gutter og meg, men nå er den konstellasjonen så godt som oppløst. En av mine beste venner er en mannlig kollega.
De mannlige vennene mine er gamle venner fra studietiden stort sett. Synes det er rart at dette liksom blir vanskelig når vi blir eldre. Synes også at det er rart å aldri se noen kompiser uten partner til stede. Nå snakker jeg om mine kompiser og ikke vennepar.
Skal jeg regne nære venner, og ikke venner jeg har fått via mannen, er det nesten utelukkende venner av samme kjønn som meg. Jeg har hatt en nær mannlig venn, men han fikk seg dame som ikke taklet vennskapet vårt, så da rant det ut i sanden. Forholdet røyk mellom de to, men vennskapet mellom oss ble aldri det samme.
Jeg har nesten bare venninner. Har alltid trivdes best sammen med jenter. Har både barndomsvenner, gymnasgjengen, studievenner og mine kollegaer. Mine søstre og kusiner er også nære venninner av meg.
Vi har en del vennepar, men vi treffes oftest med barn. Jeg og mannen er sjelden på fest sammen. Når jeg drikker vin eller øl er det stort sett sammen med kollegaene mine.
De aller fleste er av samme kjønn, men den jeg snakker desidert best og mest med, som ikke jeg er gift med, er av motsatt kjønn, vi har kjent hverandre i 19 år og en svært god kollega.
50-50. Alltid hatt god kjemi med guttevenner. Kunne ikke tenkt meg å bare hatt jentevenner. Guttevenner jeg holder kontakt med sånn en til en også. Altså uten våre bedre halvdeler og andre.
Fifty/fifty. Mine kvinnelige venner kommer nesten utelukkende fra forum. I IRL funker jeg gjerne bedre med menn. Min mann og jeg har svært få felles venner, og da er det konsekvent menn.
Jeg har ikke mange venner, egentlig. Hm. What's wrong with me? :skremt:
Jeg har ikke mange venninner. Fire stk som jeg har hatt i mer enn 20 år, og to jeg har fått gjennom jobb. Hun som er yngst er 15 år yngre enn meg, og jeg tror hun ser på meg som en storesøster/venninne. Jeg er skikkelig dårlig på å få meg nye venner. Jeg har bodd på samme sted i over ni år nå, og her har jeg ikke fått en eneste venninne, bare bekjente.
Jeg vil anslå at vennegruppen består halvt om halvt av kvinner og menn, men mine nærmeste er kvinner.
De fleste vennene ble jeg kjent med før mannen kom inn i bildet, men jeg har venner av begge kjønn som jeg traff etter mannen også.
Mannen og jeg har så og si ingen felles venner, så jeg er med mine og han er med hans.
Men nå er vi jo omtrent ikke ute med venner lenger, og "vennegruppen" eksisterer vel egentlig ikke?
Jeg er mest med søster eller venninne om jeg skal treffe noen utenfor hjemmet.
Jeg har nesten utelukkende kvinnelige venner. Jeg skrev i en annen tråd om hvordan jeg alltid har hatt problemer med å forholde meg til det motsatte kjønn, og det er vel litt av årsaken. Jeg kjenner dessuten nesten ingen vennepar – jeg har til og med venninner som har vært gift i en årrekke uten at jeg i det hele tatt har møtt mannen deres.
Jeg savner å ha flere mannlige venner, faktisk. Det ville vært berikende.
Jeg har et knippe nære venner, hvorav én gutt og resten jenter og mange litt mindre nære, hvorav nesten bare jenter. Mannen og jeg har noen par vi omgås, de består av hhv hans kompis med partner og min venninne med partner, samt noen foreldrepar i klassen til eldstemann.
Jeg tror at det er en positiv ting å ha venner av det motsatte kjønn. Ikke sånn livsomveltende viktig, men en koselig greie.
Ikke at dette gjelder noe spesielt for deg Divine, du er flink til å se folk som en person.
Men jeg synes enkelte, både menn og kvinner egentlig, som ikke har venner av motsatt kjønn kan innta en veldig "de er en annen type folk" overfor det motsatte kjønnet. Og jeg synes at de som ofte snakker om "vi kvinner" og "vi menn" når de egentlig kun mener seg selv, de har ofte ingen venner av det motsatte kjønn.
For når man har mange venner av det motsatte kjønn så ser en jo at i bunn og grunn er ikke menn og kvinner så forskjellig som gruppe, de personlige forskjellene er mye større.
Mest damer. :nemlig: De parene vi har som venner er stort sett mine venninner fra gammelt av. Jeg er heller ikke så flink til å få nye venner. Jeg hadde mange mannlige venner i studietiden, men de bor stort sett i utlandet hele gjengen, og vi snakkes nesten bare på Facebook.
Jeg har jo noen fra jobben jeg regner som venner, der er fordelingen jevnere mellom kjønnene.
Mannen har en del venner i en annen by, da han ukependler. Jeg kjenner jo de fleste av de, men ville ikke kalt de mine venner.
De fleste av venninnene mine har jeg kjent siden jeg var liten. Flaks at de fleste av oss har "flyttet hjem" så vi bor i samme område alle sammen.
Jeg har flest kvinnelige venner nå, men det var nærmere 50/50 før. Jeg har ofte generelt sett lettere for å trives sammen med menn, men de beste vennene mine er kvinner.
De mannlige vennene mine er typisk ikke halvparten av vennepar - eller ofte kjenner og omgås jeg jo partnerne til vennene mine også, men det er stort sett helt tydelig for meg at det er den ene av dem som er "vennen min", mens den andre er "kona/mannen til vennen min".
Alle de nærmeste vennene mine er kvinner, men jeg har en del mannlige venner, og synes ofte det er lettere å gå fra bekjent til venn med menn enn med kvinner. Og sånn har det alltid vært med meg. Og så synes jeg det er dumt at det fortsatt er litt sånn semi-uglesett å ha gode venner av motsatt kjønn. Jeg har for så vidt opplevd komplikasjoner, men jeg synes heller man skulle lære seg å navigere farvannet enn å operere med nesten-apartheid, som jeg synes det er tendenser til i en del miljøer.
Jeg har flest kvinnelige venner. :nikker: Jeg er med i 2 «klubber», og totalen der er 16-17 stk. Det er venninner helt fra ungdomsskolen.
Men alle de har jo (så og si) en mann også, og når vi møtes med par, så kjenner jeg de manfolka ganske godt og. Men god venn er nok ikke de sånn egentlig.
Har en god venn fra jobb da, som er mann.
På vgs osv var jeg mye med gutter, men da jeg starta på førskolelærerutdanninga, var det naturlig nok (og dessverre) mest jenter.
Enig. Og det er forklaringen bak at jeg egentlig føler jeg har mistet en god kompis. Hans kone (som jeg for all del går godt sammen med) har aldri hatt en ordentlig venn av motsatt kjønn. Og hun synes nok ikke noe om at han ev skulle gått ut for å drikke øl med en kvinnelig venn.
Jeg har en god del gode mannlige venner, noen fra jeg var helt liten (V, vet du, Skilpadda) og noen fra studietiden og et par herfra og derfra i ulike jobber. Mine aller nærmeste venner er allikevel, med ett unntak - kvinner. Mannen og jeg har vært sammen lenge og vi deler en del venner. Han har sine gamle barndomskamerater som er mine studiekamerater, disse deler vi og så er det jeg som drar alle nye venner/vennepar i hus. Det er jeg som holder kontakt med folk og arrangerer happenings, treff og fester, han trives med det som skjer, men tar ikke noe initiativ. Han har noen veldig gode venninner på jobb og fra jobb og studietid, men utover litt facebookontakt og en øl i ny og ne, så henger han ikke så mye med noen utover de fem fra gaten i 1982.
Vi fins ikke sjalu noen av oss, så at en av oss går ut med noen av det annet kjønn er helt uproblematisk.
Jeg er midt mellom alternativene - har flere gode mannlige venner, men helt 50/50 blir det ikke.
Jeg har alltid hatt venner av motsatt kjønn. Iblant blir det litt krøll når de får seg kjærester som ikke er helt komfortable med konseptet, men stort sett går det greit. Litt vanskeligere nå når jeg er singel og jeg ikke kan omgås mannlige venner i formatet to eller flere vennepar sammen.
Mest venner av samme kjønn. Mennene jeg er venn med er i stor grad gamle venner av mannen. De var mye hos oss før de selv fikk samboere og koner, nå ser jeg dem mye mer sjelden, siden jeg da blir barnevakt i større grad enn før. Heldigvis er de fleste partnerne veldig greie damer, så når vi alle møtes er det like trivelig som før. Men det gjør jo at kontakten blir fjernere. Jeg er den damen som i stor grad blir sittende med mennene mens kvinnene plutselig sitter for seg på bordenden. Minner meg om gamle dager, da det gjerne var meg, mannan og 7-8 andre menn på voerspiel. Koselige tider.
Jeg har ikke så mange venner. Hmm.. Flest damer i grunn.
På jobb omgås jeg mest med menn, men jeg prater ikke med dem på fritiden uten at det dreier seg om jobb.
Hverken jeg eller helten har mange venner, og siden vi har vært sammen siden steinalderen, kjenner vi jo de samme menneskene. Utenom mine slektninger, de mange og hyggelige og sosiale fettere, kusiner, tanter, onkler, barn i hytt og pine, ekstrabarn osv. er det ikke så mange vi omgås. Helten kan godt omgås min slekt uten meg, og gjør det når jeg ikke kan.
Helten: En mann Helten og jeg ble kjent med samtidig, dvs. vi tre ble kjent samtidig, flere år før Helten og jeg skjønte hvor Amor :hjerter: hadde skutt pilene. Helten kan omgås kompisen alene eller sammen med meg. Vi kan omgås som par også, nå når kompisen har en kjæreste som vi matcher med. Kompisen og jeg omgås også av og til uten de andre.
Jeg: En venninne fra før jeg traff Helten, de to kjente hverandre før Helten og jeg møttes. Hun og jeg omgås, vi omgås som par, våre respektive omgås av og til, og venninnen min og Helten omgås uten oss vedhengene av og til.
Heltens slekt omgås vi med sammen, eller han treffer dem alene. Noen av dem chatter jeg med da. Uten Helten. :cool:
Jeg er også veldig der. Venner er folk jeg omgås hjemme, hos meg eller hos dem. De jeg kjenner er fra lang tid tilbake. Jeg synes det er vanskelig både å treffe nye, ha tid til å treffe folk, og ikke minst å finne noen jeg 'klikker' med.
Jeg har endel nære jentevenner og en nær guttevenn. Sistenevnte har jeg kjent i 15 år. Nå bor vi i forskjellige byer og er i småbarnsfasen, så når vi møtes er det oftest med familiene. Det er noe vi foretrekker begge to, fordi det er så fint å få møtt barna og den andre sin ektefelle også. I tillegg mailes og ringes vi innimellom. Vi har snakket om at vi kunne tenkt oss og "hengt" litt mer bare vi to (spesielt gå på konserter), men det er ikke tiden for det nå. Kona hans er i imidlertid supersøt og bruker å si til min mann: "Nå legger vi to barna, så kan de to ta seg en øl og høre på den dårlige musikken sin imens". Hun sier det med et skikkelig fint smil og jeg digger henne for at hun gir oss den timen et par gang i året.
Mannen min har ei bestevenninne som bor i en annen by. De ringes og mailes, og møtes bare de to og drikker øl når han en sjelden gang er på jobbreise. Ellers så møtes vi en sjelden gang med familiene. Hvis de noen gang skal sove over her, skal jeg gjøre det samme for dem som kona til kompisen min gjør for meg!
Jeg har to mannlige kollegaer som jeg også regner som venner. Vi går ut og drikker litt øl i blant.
Ellers så har vi en felles vennegjeng som er mine venner fra studietida. Både gutter og jenter fra den tida, men nå med partnere, så da blir det fifty-fifty. Hans venner fra studetida ser vi sjeldnere pga avstand, men han har telefon- og mailkontakt med guttene iallfall.
For min del handler det mer om personlighet / interesser enn kjønn når det gjelder å få venner. Jeg tenker ikke så mye over om det er en gutt eller ei jente jeg etablerer kontakt med, bortsett fra at hvis det er en gutt med en partner så har jeg større behov for raskt å bli litt kjent med partneren også slik at det ikke oppstår noen misforståelser om hvilke intensjoner jeg har med vennskapet. Hvis det er en ny jentevenn det er snakk om er jeg ikke like opptatt av å møte mannen hennes liksom (selv om det er hyggelig det også, altså).
Vi har mange felles venner da vi ble sammen sent i tenårene, og der har jo de fleste etablert seg med partner så der er ca likt antall menn/damer. Når jeg drar ut med venner alene er det i hovedsak med damer, men jeg har alltid hatt en del guttevenner, og det hender jeg drar ut med disse.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
