Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Torkel Brekke deler sine personlige erfaringer som "vestkantpappa" i dagens VG. Jeg kjenner Brekke godt fra hans akademiske arbeid og må si jeg ble litt overasket over hans meget så personlige utblåsning. :knegg:
La meg presisere at det siste jeg ønsker er en ny øst-vest debatt. Faktum at det er langt mer vanlig med hasjrøyking og utagerende adferd blant ungdommer på Oslo Vest er faktisk ganske så godt dokumentert når det gjelder akkurat den problemstillingen han tar opp. (se lenker nedenfor med noen av funnene, NOVA har også publisert en del statistikk på dette i det siste).
Igjen, vi snakker her om omfang festing i forholdsvis ung alder og bruk av alkohol og hasj. Med foreldre som egentlig vet hva som foregår, men som tillater at dette skjer fordi det stort sett går bra.
Nå har vi hatt en del andre tråder her inne hvor vi har diskutert hvor mye vi hater generaliseringer av alle slag. Selvfølgelig er det ikke slik i alle hjem på Oslo Vest. Men det er selve fenomenet jeg er mest interessert i, og da særlig i forhold til at jeg selv skal bli mor til en ungdom om bare noen få år. Vi bor ikke på Oslo Vest, men i en sentral bydel som nok har en god dose type foreldre som Brekke beskriver.
Så da lurer jeg på om dette er et fenomen som foreldre med ungdommer her inne kjenner seg igjen i? Blir dere provosert av det han skriver?
Igjen oppfordrer jeg ikke til en "beste vest" - "verste øst" type debatt. :knegg:
Det er vel en ny trend, ikke bare i Oslo, at det nå er vel så "in" med annen rus enn alkohol blant de "vellykkede" barna enn blant de man "kan forvente" driver med sånt. Jeg mener, da jeg vokste opp var hasj noe de skoletaperne drev med. Nå er det skolevinnerne, de alle ser opp til, som leder an. Det gjør rekrutteringen mye større og det er skummelt. Når det gjelder smuglersprit, festing og lyving for foreldre: Jeg var der selv fra jeg var 15 til jeg flyttet hjemmefra, sånn omtrent. Flatfyll var en stor del av ungdomskulturen da jeg vokste opp, men det har blitt folk av de aller fleste av oss. Jeg tror nok også mine foreldre ante at jeg hold på med litt andre ting enn brodering da jeg overnattet hos veninner, eller kom luskende hjem på morgenkvisten, men de krysset vel fingrene og håpet at ting skulle roe seg, noe det også gjorde. Det jeg synes er litt verre med dagens ungdomsgenerasjon, er at mange av dem krysser grensen til ulovlige rusmidler, og når man først har krysset den grensen, er veien mye kortere til skumlere saker enn hasj. Hasj har jo også ofte andre ingredienser enn da vi og besteforeldregenerasjonen var unge, det er også en ting som er verdt for foreldre å ha i bakhodet.
Og så tror jeg de fleste foreldre (meg selv inkludert) er altfor godtroende når det gjelder hva ungene våre holder på med, dessverre. :sukk:
Dette er da ikke nytt? Jeg har vokst opp på Oslo vest, men dro øst for elva i politisk eksil da jeg begynte på videregående. Jeg var mye mer bekymra for rusbruken (alkohol, hasj og e) til gamle venner som hadde blitt igjen på de beste vestkantskolene, enn til de nye vennene på den utfrika raddisskolen med musikklinje på Grünerløkka.
Og, for å gjøre det litt mindre subjektivt, jeg satt i komitéen for barn, ungdom og kultur i Røa bydelsutvalg i hine hårde, og vi ble orientert av politi og barnevern. Det var mye "her er nøkkelen til barskapet, ha en fin ungdomstid, pappa er på jobb".
Jeg tenker at dette er en veldig sammensatt problemstilling som både handler om foreldrenes holdninger, om tilgang til penger (og dermed råd til rusmidler) og om hva som oppleves som "kult" i vennegjengen.
Det handler om foreldre som ønsker at barna skal være "en i gjengen", og som derfor ser gjennom fingrene med ting de ikke egentlig syns er greit, om foreldre som husker egen ungdomstid og tenker at hvis det gikk greit, så går det greit med avkommet så lenge karakterene er bra og de fungerer godt sosialt. Og så handler det selvfølgelig om en naivitet - om at man ikke vil tro at lillegullet på femten ruser seg og ligger drita i dobbelsenga til bestevenninnens foreldre.
Jeg vet at dette er noe skolene er veldig oppmerksomme på, og at det tas opp på foreldremøter. Men hva man kan gjøre med det, ut over å sette grenser for egne barn, ikke være naive og snakke med ungdommen, det aner jeg ikke.
Flatfyll så og si hver helg, gjerne på HB, var (og jeg ville tro er) en stor greie på blant ungdomsskolebarna på den ungdomsskolen jeg gikk, og på mannens gamle ungdomsskole. Så det er jammen ikke noe nytt fenomen. Og de ligger virkelig ikke på Oslo vest.
Jeg vet ikke om det er relevant her, men erfaringsmessig fra her vi bor (ikke Oslo) skal det mer til før andre reagerer/melder ifra om ting mht barn som kommer fra såkalte "solide" familier.
Det foreldrene kan gjøre, er å snakke sammen. Mange mister jo kontakten med barnas venner og foreldrene til vennene når de begynner på videregående skole. Egentlig burde man fortsatt med foreldrekvelder/møter til de var 18, minst, det er vel så viktig i ungdomsalderen enn i barneårene, siden det kan være veldig vanskelig å få ting som sklir ut når barna er så store på rett kjøl igjen.
Kanskje det også handler en del om å ha tid til sine tenåringer og se at selv om de virker voksne og selvhjulpne på mange måter så er det viktig å være tilstedeværende også i denne fasen.
En av de tingene jeg synes er viktig med tanke på tenåringer er å ha en edru voksen å komme hjem til.
På bygda handler det også om å ha noen trygge edru voksne som kan hente når festen utartet og som orker å snakke og som bryr seg.
Jeg tror kanskje en del tenåringsforeldre undervurderer sin egen rolle og hvor viktig den er med tanke på frihet innenfor trygge rammer. Altså ikke kontroll og snerpete grenser, men at det finnes gode grenser og et sikkerhetsnett, som ikke bare består av penger, men av omsorg og tid.
Jeg synes det var en litt rar kronikk. Han er pappa til ungdomsskolebarn, smugleser på barnas personlige sider, og skriver kronikk om det han får vite. Og så møter han foreldrene til de barna han vet noe om på butikken, og blir oppgitt fordi de tror alt er bra? Hva med å snakke sammen? Vi hadde møter om "Ung og rus" på ungdomsskolen til sønnen min. Det ble vi foreldre enige om å ha lav terskel for å fortelle hverandre om slike ting. Jeg har heldigvis ikke hatt behov for dette, men å vite at vi har en slik avtale har vært trygt. Jeg er mamma til en 17-åring på Oslo øst, og hverken han eller kameratene går på fest enda, så dette er helt ukjent for meg.
Bare en liten anekdote: Jeg er vokst på Oslo øst, men jeg jobbet på en ungdomsklubb på beste vestkant rundt årtusenskiftet. Når vi hadde fredagsklubb, fanget vi opp mange berusa ungdommer som ravet rundt i området. Helt nede i 12-13-årsalderen. Og jeg husker at det som sjokkerte meg, var ikke rusa tenåringer - det hadde jeg sett før, men det var reaksjonen til foreldrene vi kontaktet. De ga fullstendig beng. Jeg husket jeg snakket med noen foreldre som var på restaurant i nabolaget, noen som var på fest nedi gata og noen som var på reise. Og de kunne ikke brydd seg mindre om det vi fortalte. Én far husker jeg ble skikkelig irritert fordi vi ringte og fortalte at datteren hans ravet dritings rundt i Frognerparken. Hvorfor brydde vi han med det, liksom? :what:
Altså, jeg var jo vant til fra min oppvekst at flere foreldre ga beng. Men de var liksom ikke tilstedeværende i det hele tatt. Disse foreldrene var i nabolaget, hentet og leverte på klubben ellers i uka, men syntes for all del vi ikke måtte bry dem med å informere om at ungene deres var sanseløst dritings på gata. :himle:
Og ja, det ble noen telefoner til barnevernsvakta.
Men det gjelder da ikke majoriteten, Zulu? Jeg oppfatter i alle fall ikke foreldrene til mine barns venner som typene som kommer til å gi beng når de blir tenåringer. Og flere av dem har barn i ungdomsskolealder og er veldig klar over en del av problemstillingene som handler om langernummer på speeddial og spritaxier som leverer "på døra".
Jeg tror ikke det i utgangspunktet er stor forskjell på mentaliteten til foreldre i bemidlede og mer ubemidlede strøk. Men jeg tror mulighetene er anderledes i bemidlede:
Altså: der finnes naive og foreldre som ikke bryr seg begge steder. Men er man naiv og/eller har en hytte å dra til så gjør man gjerne det. Er man naiv/ikke bryr seg, men ikke har mulighet til å dra noe sted er det vanskeligere for ungdommen å ha en hjemme-alene-fest. Et annet aspekt er at i miljøer med mange muslimske ungdommer drikkes det ikke like mye, fordi alfa-elevene ikke nødvendigvis er dem som drikker eller bruker andre rusmidler, det kan like gjerne være noen som ikke gjør det i det hele tatt. Uten at det betyr at man ikke har utfordringer eller problemer i mer ubemidlede området. De er bare anderledes.
Nei, det gjelder de foreldrene jeg støtte på den gangen. Det var derfor jeg innledet med å si at det var en anekdote, ikke en beskrivelse av en generell trend. Men anekdoten forteller noe om en ungdomskultur i samme området som Brekke snakker om, og at bevisstløse foreldre ikke er noe nytt. Hvorvidt omfanget eller alvorlighetsgraden i rusbruken har økt siden den gang, vet jeg ikke noe om, men det er greit å bli minnet på at disse ungdommene (og foreldrene) er ikke sjeldne blomster. Hverken da eller nå.
Det er overraskende at så mange tenåringer er hjemme alene i helgene og har fest. Foreldrene må da vite, eller få vite det. Folk er da ikke så naive, eller er de egoistiske og vil på hytteturer og ferier.
Det er et problem for oss som bor i villastrøk nær bane på vest. Det er ungdomsgjenger i helgene som bråker og herjer på jakt etter åpent hus. Vi hadde mye bråk her fra 2005 og noen år fremover. Men så ble tenåringene eldre og helgene roligere.
Men er det da behov for fysisk tilstedeværelse i barnas liv, eller hva er det som er mest krevende med å være tenåringsforeldre?
Jeg har jo bare en 11 åring men jeg ser jo nå allerede hvor mye tid hun heller ønsker å tilbringe sammen med venner en med meg (eller reise bort til familie i helger). Tenåringer henger jo ofte sammen etter skoletid, går på aktiviteter sammen og i det store og hele krever mye mindre av foreldre siden de bruker så mye tid med venner.
Jeg spør fordi jeg akkurat nå står ovenfor et valg i forhold til hvilke jobb jeg velger og jeg ser for meg at jeg nå vil få mer tid og kapasitet til mer ansvar på jobb. Jeg merker jo allerede hvor mer tid jeg har for meg selv, hun bruker mye tid med venner både på ukedager og helger. Og de jeg snakker med som har større barn sier jo at det selvfølgelig er naturlig at det etterhvert velger venner fremfor familie og at det bare er naturlig og ikke minst sunt.
Så det er mer krevende å være tenåringsforeldre ikke i forhold til fysisk tilstedeværelse, men mer i forhold til oppfølging av andre ting?
Ble bare litt nysgjerrig på akkurat dette. Jeg tror jo selvfølgelig ikke at livet med tenåringer er en dans på roser men det er jo også et mot-trend til det som beskrives her, at dagens tenåringer er mer sunne og hjemmekjære en noen gang tidligere.
Jeg føler ikke behov for å gå ned i stilling nå som jeg har tenåringsbarn, det er ikke timene mellom 14..30 og 16.30 når de er alene hjemme som er det kritiske. Derimot tror jeg nok at vi kommer til å sikre oss godt om vi bestemmer oss for å dra bort i helgene uten barn heretter, jeg tror det er lett for at uønskede ting kan skje da. Nå har vi nettopp hatt en diskusjon med fjortenåringen som ikke ville være med oss på den ene hytteovernattingen vi har tenkt å ha i høstferien. Foreløpig "vant" vi diskusjonen med at han selvsagt sto fritt til å nekte- fordi han kan, men at han kan være rimelig sikker på at neste gang han har behov for at vi er litt hyggelige med han, kan det godt hende vi også nekter- bare fordi vi kan. Litt sleipt, kanskje, men det er uaktuelt å la han være alene hjemme. Når han om ikke så lenge sikkert virkelig setter seg på bakbeina, tenker jeg altså at vi må trappe ned på våre helgeplaner i noen år framover. :vetikke:
Jeg tror ikke det er særlig vanlig, nei, men vår fjortenåring mener selvsagt at det er noe "alle andre" får lov til. Jeg personlig kjenner ikke til noen i vårt nabolag som lar så unge tenåringer være alene hjemme, så jeg tviler egentlig på sannhetsgehalten i påstanden hans. :skeptisk:
Jeg orker ikke gjøre dette til en tenåringsdiskusjon der alle småbarnsforeldrene har fasitsvaret fordi "da jeg var ung", men det er mye mer krevende å ha tenåringer enn det en skulle tro.
Du må være så forbaska på hele tiden, og få med deg alt de sier uten å si det. Da de var mindre hadde jeg konroll på hvem de var med (vi kjente alle vennene), hvor de var (gå-sykkelavstand, eller vi hadde kjørt de der) og hvem de snakket med (jeg hadde oversikt over PC og mobil). De fortalte ofte mye hjemme, både om skole, venner og hva de hadde gjort på ute den dagen. Vi hadde lekselesing på kjøkkenet, felles kveldsmat og dagene var fulle av skole, venner og fritidsaktiviteter. Var det trøbbel med venner kunne vi ringe foreldrene og vi voksne kunne hjelpe dem å ordne opp.
Så ble de ungdommer, og utvidet horisonten. Ny og større skole, masse nye venner, de tok buss eller satt på med moren til en eller annen, de sluttet å fortelle så mye hjemme, man mister oversikten over om de i det hele tatt har venner fordi mange av guttene spiller veldig mye om ettermiddagen, mobil- og PC-kontrollen forsvant, de sluttet å gjøre lekser på kjøkkenet (og dermed mister man kontrollen på hva de holder på med og om de i det hele tatt gjør lekser), de sluttet på mange fritidsaktiviteter og ingen er hjemme til kvelds lenger.
Så skal man da ha en oversikt uten å mase (for det gjør man selvsagt hele tiden, uansett hvor lite en spør). Huske alle de nye navnene, vite at de tar bussen dit de sier uten å beskylde dem før løgn, sjekke skolearbeid uten å mistro dem, få dem med seg når man skal bort, være tilgjengelig når de endelig føler for å dele noe (stort sett rundt den tiden man selv skal legge seg :gal:) samtidig som man hele tiden skal forhandle med alt fra leggetider, lekser, innetider, mat (de liker plutselig ingenting lenger), penger og ikke minst: argumenterer mot at "alle andre" har/får/skal osv
Jeg er sjeleglad jeg jobber i et ungdomsmiljø og dermed har stor oversikt. Og jeg er skremt over hvor mange foreldre det er som ikke har det.
Mamma jobber som assistent på en ungdomsskole på "bøgda". Tettsted heter det vel kanskje. Ungene som går der er både de som bor i nærheten av sentrum, og de som bor mer på "bygd".
Ettersom hun er assistent og ikke lærer, så får hun høre det meste, og hun forteller at hun er sjokkert over historier som "jeg ringte mamma, men hun var full på rødvin, så jeg måtte gå hjem" osv. Det er mange foreldre som drikker noen glass både fredag og lørdag, som da ikke kan hente ungdommene sine, hvis det skjer noe.
En annen ting jeg tenker på er det med å kjenne andre foreldre og verdien i det.
Det er ikke lite skepsis til "tvangssosialisering" med andre foreldre blant enkelte, men jeg tror nettopp det er en viktig investering i å få et nettverk rundt ungdommer.
Vi bor sånn til at vi noen ganger er "åpent hjem" for noen tenåringer som bor utenfor bussallfarvei og har foreldre som ikke alltid får til å hente når ungdommene trenger det. Det er noe vi synes er veldig fint. Vi har også stående avtale om at vi kan kontaktes om noe skulle skjære seg med tanke på behov for henting osv.
Her i området er det å være kjørbar viktig. Kjørbar og i stand til å vise omsorg for ungdommen om nor skulle skje på kveld/natt.
Å ta ansvar som natteravn, vakt på fester og konserter osv.
Jeg jobbet mye med ungdom, men har ikke tenåring selv ennå (halvt år igjen). Jeg har ingen illusjoner om at det blir mindre arbeid de neste 15 årene.
Jeg syns det er en vanskelig balansegang å være tenåringsforelder. Balanse mellom å gi tillit og å holde kontroll og oversikt. Balansere mellom "Jeg aksepterer ikke at du drikker før du er 18" og "Hvis du likevel skulle dumme deg ut og drikke og bli syk/redd/strandet uten transport etc, så må du ringe meg, og jeg skal ordne opp."
Min snart 17-åring får ikke være hjemme alene over natten, men det får noen av vennene hans, og han har fått reise på hyttetur med venner uten foreldre, men jeg kjenner halvparten av foreldrene til dem han var på tur med, inkludert dem som lånte ut hytten. Jeg tror ikke de bare drakk brus, men de postet spreke turbilder og koselige bakebilder på insta, og framsto som kremen av norsk ungdom. :knegg:
Det er og vanskelig å ha en snart fjortis som omtrent ikke er ute med venner, og å balansere mellom å pushe på å invitere folk på ditt og datt og oppfordre til kontakt, og å la henne få være i fred og ikke gni inn at det er viktig å ha venner, når hun tydeligvis ikke har så mange.
Disse problemene var fraværende da de gikk på barneskolen, og er ikke-eksisterende for 9-åringen min. Så lenge man har barn som faller innenfor "normalen", og ikke blir utsatt for fæle ting, så opplever jeg det som mye lettere å ha små enn store barn.Når det er sagt er det utrolig givende å være tenåringsmor, og de fredelige og fine dagene er flere enn de bekymringsfulle.
Hvis man skal få med seg litt av det som skjer må man være tilgjengelig. Fysisk og mentalt. Jeg har mye mer tid for meg selv og til meg selv. Men tilgjengelig mer eller mindre hele tiden. Jeg tenker at det er viktig å være åpen, tilgjengelig og interessert, men ikke drive gravende utspørringer. Forståelsefull, grensesettende og ikke fordømmende når man får informasjon. Det er en hårfin balansegang. Det er uansett utrolig viktig å ikke være naiv.
Jeg har ikke tenåringsbarn selv, jeg har bare "da jeg var ung"-perspektivet, men siden jeg dessverre kunne riste gjenkjennende på hodet av å lese kronikken i HI, må jeg jo bare si meg enig med deg i at tenåringsoppdragelse er vanskelig. Jeg har vokst opp omtrent akkurat samme område som beskrives i kronikken, og kjenner igjen problemene som beskrives i dag fra den gang jeg selv var fjortis. Så kan man legge til en helt annen dimensjon av sosiale medier, og da kan man jo bare forestille seg. Det var utrolig hvordan jungeltelegrafen virket, også før vi fikk mobiltelefoner en gang på videregående.
Men sosiale medier gjør det jo også mye lettere for foreldre i dag å ha oversikt over hva som foregår? Eller nekter barna å ha foreldre som venner og følgere etter en viss alder?
:nemlig:
Ulike vennegrupper hvor noe publiseres for noen og annet for andre. Noen ganger bommes det feks ved tagging. Da hender det voksne får seg en overraskelse.
Jepp, slik er det her, to Insta-kontoer. Og en facebook-konto som han i praksis ikke bruker. I tillegg vet jeg at han er på en del andre sosiale medier, som jeg ikke engang husker navnet på...
Joda, jeg kjenner igjen det han skriver i kronikken. Vi bor i en middels stor by, på det man vel kan kalle "vestkanten" her (selv om det er nord)
Det jeg heldigvis ikke kjenner igjen er mangel på kommunikasjon mellom foreldre. Jeg ringer rundt, skruppelløst, når guttungen skal sove hos en ukjent kompis eller skal ut på noe. De jeg møter i andre enden er alltid glade for dette og jeg får tilsvarende telefoner tilbake. "Stemmer det at din sønn får dra til Oslo på shopping? " "Hva har dere avtalt om innetid på strandfesten lørdag"? Takk og lov! Jeg har aldri møtt en eneste forelder som har vært negative til å snakke sammen. Hva ungdommene synes om det vet jeg godt,men det er prisen de må betale for å få være med på fester,turer,ect. tenker nå jeg.
Vi har ikke 100% kontroll, men sånn skal det også være. Jeg ville aldri i livet sjekket pc eller annet med mindre jeg hadde svært alvorlige mistanker.De få gangene det har vært noe skikkelig teit som har skjedd og jeg har konfrontert han har han tilstått med en gang og vi har fått en god samtale ut av det.
En annen ting, jeg er alltid kjørbar i helgene og kommer til å være det de neste 16 årene.
Jeg har jobbet på legevakta mange år, og noe av det tristeste jeg vet er når jeg prøver å få fatt på foreldrene til stupfulle 15 åringer som enten er for fulle til å hente dem, eller som virker totalt likegyldige.
Jeg skummet denne da den ble delt i helgen, og det første jeg tenkte var "fy faen, for en fyr! Hvis han vet sånt om ungene til folk han kjenner så må han da for pokker si fra!!". Jeg hadde blitt lynforbanna om noen visste sånt og ikke sa det til meg, og jeg VET at jeg ville sagt det om jeg visste det. Jeez, jeg er den som sender epost til foreldre til barn i klassen med "heihå, jeg vet at jeg gjerne ville hatt beskjed om det var mitt barn, og vi har jo ikke kontroll noen av oss på hva ungene driver med på skoleveien, så jeg tillater meg å være geskjeftig jeg. :) Supert om dere tar en ny drill med x & y angående å gå på fortauet der det finnes, selv om det betyr en liten omvei! Fikk meg en støkk da jeg kjørte forbi dem i dag. Ha en fin dag!"
Ellers: Nyttig og tankevekkende det dere med erfaring skriver. Man kan jo bli søvnløs av å bekymre seg for tenårene, om man nå bor her eller der. Min eldste (12) er i tillegg ekstremt privat av seg, som jeg var (og er), så det vil ikke bli mye han deler. Jeg HÅPER at litt av hans ekstreme rasjonalitet og fornuft vil bli værende gjennom hormontåka - hittil har det gått an å tilnærme seg veldig mye med gode diskusjoner og forklaringer, bare man har tid nok... Jeg innser dog at det kan bli perioder med "hjernen stengt for ombyggingen", så me får sjå.
Jeg blir (som alltid) så overrasket over at det FINNES folk som vil kunne si at "det driter jeg i" når de får vite om egne fulle tenåringer. :sjokk: Selv om jeg jo vet at de finnes og alltid har funnes ("funnes"???). Min onkel fortalte en del hårreisende historier fra sin tid som taxisjåfør der jeg kommer fra.
En av grunnene til at mange av oss er naive tror jeg er at vi sammenligner med egen ungdomstid og glemmer at selv om alkoholbruken går ned fra en topp for noen år tilbake, så er det fortsatt SKYhøyt og langt over det vi drakk da vi var unge. De drikker mer, og de drikker seg oftere snydens. Tilgangen er mye bedre, og de har mye bedre råd. Derfor er ikke flatfylla fra vår ungdom noe godt referansepunkt og "det gikk bra med oss" er helt irrelevant.
I tillegg kommer selvsagt andre rusmidler, men jeg er fortsatt mest bekymret for alkoholen. Det er fylla som forårsaker at ungdom fryser i hjel uten jakke i en snøfonn, kjører seg i hjel i fylla eller velger å sitte på med en fyllekjører, blir voldtatt eller blir med på seksuelle handlinger de overhodet ikke ville valgt edru, pådrar seg kjønnssykdommer eller uønskede graviditeter. Og det sier jeg ikke fordi jeg tar lett på narkotika, men fylla er fortsatt det som virkelig skaper trøbbel for ungdom. Det er vel også få som prøver narkotika første gang i edru tilstand?
Jeg er veldig spent på hverdagen neste år, som ungdomsskoleforelder. Vi har levd litt beskyttet på en liten skole der alle kjenner hverandre og alle foreldrene har hverandre på speed dial. Det føles litt ut som å kaste ham til ulvene, kjenner jeg. :skremt:
Jeg er enig med deg i at jeg er mer redd for alkohol, og da speiselt sprit som det er tilnærmet umulig å drikke fornuftig for en ungdom. Man rekker å få i seg en ekstremt farlig mengde før man i det hele tatt merker det. Øl og til dels vin blir man jo full i magen av før man blir ekstremfull i hodet.
Men denne er jeg ikke enig i. De aller fleste jeg vet om som har prøvd hasj har gjort det i helt edru tilstand. Hallusinogener er jeg litt usikker på, men jeg tror det har mer med hvilken gjeng du sitter sammen med når du blir tilbud, enn om du er full eller ikke.
Jeg må si jeg er mest bekymret over at bruk av cannabis har blitt så vanlig her i Oslo som det nå ser ut til å ha blitt. Jeg bor i en bydel der jeg ser og lukter Cannabis nesten overalt, også der jeg jogger, men at det er blitt så alment akseptert som det tydeligvis har blitt blant ungdommer får alarmklokker til å ringe i mitt hode også.
Og ja, jeg vet cannabis også "alltid" har et rusmiddel i ungdomsmiljøer men jeg har vært inne å lese noen av rapportene på NOVA og det er jo helt påfallende at dette er en nyere fenomen (den stille aksepten av å vite at ungdommen røyker hasj).
Cannabis har jo blitt veldig "alminneliggjort" også gjennom populærkulturen. I filmer og serier fremstilles det å "get high" som noe litt rampete men mest festlig.
Jammen mye sant i den artikkelen. Ungdommen får tak i akkurat det de ønsker.
Jeg tror på det med å ha god kontakt med andre foreldre så håper vi får det fremover selv om eldstemann plutselig har fått mange nye venner nå siden barn fra 3 skoler møttes på U-skolen.
En ting som ble nevnt tidligere her og som jeg tror er viktig at poden selv vet, er at om han nå skulle drikke og om det går skikkelig skjeis, at han allikevel tør å ringe hjem og be oss komme og hente han.
Men det er jo ikke noe nytt. Bare se på "9 to 5" fra 1980 der Dolly Parton, Jane Fonda og Lilly Tomlin tar sønnens marihuana og røyker. Jeg tror "alminneliggjøringen" kommer mer av at det har blitt lettere å få tak i marihuana i Norge framfor hasj. Hasj gir en mye tyngre rus, og det er lettere å røyke marihuana. I tillegg er det legalisert i større grad enn før. Jeg har jo etterhvert kommet til at jeg er for en delvis legalisering selv.
Mulig jeg har selektiv hukommelse, men jeg syns det er mye, mye MER nå, selv om det skjedde sporadisk i filmer før også. Nå syns jeg ikke det finnes en eneste sitcom uten at det er et element (forståelig, den fnisetøyse-get-high-greia gjør seg jo veldig godt i en sitcom).
Men det er noen motsetninger her jeg ikke helt forstår ....
Jeg vet jo også at det er mange foreldre som rett og slett ikke bryr seg. Men den type foreldre, eller profilen på denne gruppen foreldre som Brekke snakker om er jo de samme "curlingforeldrene" som sitter å snakker om brudd på menneskerettigheter på foreldremøter hvis hvis poden blir pålagt å være med i vennegrupper, eller blir fratatt sin iPhone i undervisningen, ikke får tilrettelagt undervisning and what have you not. Det er foreldre som bruker veldig mye tid og ressurser på å tilrettelegge for barna sine. Mange går jo helt opp i barna sine og nærmest gjør det til en livsstil. De ser jo klin gale ut der de står og roper og skriker på sidelinjen på fotballkamper osv.
Så denne likegyldigheten når de blir større? Jeg skjønner ikke helt hvordan dette henger sammen. Selvfølgelig går det ikke an å generalisere her men hvis dette gjelder en så stor gruppe så er det jo påfallende mange.
Er det troen og viten på at det går bra når barna er sammen med "likesinnede" og gode venner? Ofte holder de seg sammen og i disse boligområdene fremfor å reise ned til "farlige" sentrum der langt verre ting kan skje?
Forøvrig la Manglerud Politistasjon ut melding på Facebook på lørdag kveld med et svarte bilde og beskrivende tekst på hva de ser på disse hjemme-alene festene i helgene. Det var ikke passende for publikasjon. Jeg tror de la den ut lørdag kveld som et lite hint til foreldre i øst om å ikke tro at dette kun skjer på vestkanten. Men det er jo store villaområder på begge sider av byen.
Dette får meg til å lure på hva vi som bor her i sentrum i bygårder og blokker har i vente når barna våre blir ungdommer. De kan jo ikke ha fester hjemme ...
Jeg har faktisk tenkt litt andre veien, at det er midre av det nå, enn det var på søtti- og åttitallet. Men nå ser jeg generelt ikke sitcoms da, så mulig jeg har gått glipp av en utvikling der.
Eneste jeg ser som nytt i den saken er de sosiale mediene, da fra midten av 80- tallet og frem til i dag.
Jeg gikk på en av de skolene som er nevnt i artikkelen, der kom det biler i storefri hver eneste dag med hasj, etter storefri var det en håndfull som var relativt steine, vi hadde faste som kjøpte alkohol til de som ønsket i helgene, sprit eller øl. Sex hadde de første i 5 klasse, mange begynte å røyke i 11 - 12 års alderen. Noen forsøkte å bli selvforsynt med hasj, ved å plante hasjplanter i skolehagen (hvilket selvfølgelig var et misslykket eksperiment). Noen har det blitt "folk" av - andre ikke.
Jungeltelegrafen var veldig effektiv, også på den tiden, det gikk litt langsommere, men man hadde oversikt over hvem som var drita, hvem som var stein og hvem som hadde sex med hvem - og ikke minst, hvem hadde foreldre som skulle på hytta i helgen. Forskjellen var at vi møttes i parken på gressplenen og delte informasjon, vi satt ikke på hvert vårt rom og la det ut på www.
Foreldrene snakket ikke mer sammen da enn nå - begge foreldrene var i jobb - mange som vokste opp på den tiden bodde i skilsmisse-hus (vi var flere med skilsmisseforeldre, enn gifte).
Klok av "skade" vet jeg å mingle med foreldrene til mine barns venner, jeg har bedre kontakt med disse i dag, enn mine foreldre hadde med mine venners foresatte.
Det er også enklere nå - vi er venner på facebook, vi sender sms og telefonen er aldri langt unna. Jeg tør påstå at jeg vet mer om disse foreldrene pga sosiale medier, fremfor hva mine foreldre visste om deres medforesatte.
De setter seg i lekeskuret til en eller annen barnehage.
Jeg var forresten i sentrum rundt kl 2130 lørdag kveld og ble overrasket over alle ungdommene som henger rundt OsloS nå. De tunge narkomane har i stor grad flyttet seg til Gunerius, og plassen foran Oslo S var stappa full av ungdom i slutten av tenårene.
Altså jeg kan tenke meg at "entitlement"-foreldrene kan være der (de som lager baluba om ungene ikke får ha telefonen sin i timene), men de som kjører og henter og trener fotballaget og sitter i FAU? Min (begrensede erfaring tilsier at det er 0% overlapp mellom iPhone-hylerne og FAU-medlemmene, men det er ikke sikkert det er representativt).
Ja, nettopp. Det var dette jeg tenkte på tidligere i tråden med at sosiale medier jo gjøre alt mer åpent og transparent begge veier. Jeg føler også jeg har veldig god oversikt og lett kan ta kontakt med andre foreldre, sosiale medier bryter jo ned denne terskelen.
Det kjenner jeg meg igjen i også. Jeg tror også at de som blir sinte når politiet ringer om at poden er full er de samme som møter med advokat i foreldresamtale, for å sette det litt på spissen. De mener jo at de og sine skal ha full frihet. Vi har en sånn i familien, og det er mang et familieselskap som har endt i krangel fordi han legger ut om hvor grusomt der er at politiet bruker penger på å arrestere sønnen hans, som bare hadde det litt gøy. :gal:
Foreldre som blir sinte på politiet og har en slik entitlement-tankegang er heller ikke begrenset til de veldig bemidlede. Politiet har fortalt om samme fenomen når de har fulgt opp unge ranere og gjengmedlemmer.
Vi hadde fester i bygårder - spriten fløyt, hasjrøyken lå tykk i leiligheten og ungdommene hadde sex rundt om på rommene. Foreldrene satt på hytta, lykkelig uvitende om det som skjedde - de fikk man jo ikke tak i - de hadde jo ikke mobil. Naboen kunne mao. ikke sladre før søndag ettermiddag og da var huset strøkent igjen.
Ja, dette har jeg observert også, pluss at jeg hadde en nærmest sjokkartet opplevelse der nede i 23 tiden en annen lørdagskveld. Jeg så horder av stupfulle unge jenter og gutter komme ramlende ut av togene på Oslo S som gikk oppover Karl Johan. Siden jeg er jentemamma tenkte jeg mest over jentene. Bekledning: :skremt: Beruset: :skremt:
Disse ungdommene kunne umulig være gamle nok til å komme inn på utesteder. Det var som å være i en by i nord-England som Newcastle eller Liverpool sent en helge kveld. Jeg tror trappene har blitt en møteplass for ungdom som kommer utenbys fra også. Eller godt mulig det alltid har vært det.
Jeg hater HATER å erkjenne på at jeg reagerer på unge jenter og hvordan de kler og ter seg men jeg gjør det. Og jeg blir så ufattelig redd på deres vegne mer en jeg blir trist. De er så sårbare og utsatte der de vakler oppover på heler og i en bekledning jeg bare må la være å kommentere.
Men de er sikkert mye eldre en de ser ut håper jeg.
Bare en kommentar vedr å gå ned i stilling. Jeg sier ikke at det er fasiten. Jeg bare sier at noen velger å gjøre dette i en tid der andre "slipper opp grepet". Tiden blir feks brukt til å være hjemme og vekke et barn som ellers stadig forsover seg og kommer for sent på skolen. Den brukes til å være hjemme når hun vet de kommer hjem. Hun gjør unna ting på dagtid og har massevis av tid til kjøring hit og dit når det trengs. Og en gang i uka drar hun på felles trening med barna sine rett etter vgs er ferdig - fordi de alle tre har veldig lyst til det.
Jeg er småbarnsmor selv, og lever i en "verden" (på nett ihvertfall) der det er voldsomt fokus på å sikre hver måned småbarn skal være hjemme fremfor å gå i barnehage, at barn for all del skal være minst mulig i barnehage osv. Min kollega har åpnet øynene mine for at det ikke er de tre første årene som er vikitg mht tett og nær oppfølging, og at foreldre har god tid. Jeg synes det har vært god input å få.
Ja, det er en endring. Jeg vokste opp i en av de såkalte belastede bydelene i Oslo, men det var "taperne" og de utagerende som røyket hasj. Vi andre begynte tidlig å drikke alkohol på ungdomskolen, men det var absolutt ikke akseptert hjemme eller at foreldrene våre ikke prøvde å sette grenser og følge med. Der, som andre steder, var det selvfølgelig foreldre som dreit i ungene, som slet med alkohol etc, men vi vanlige familiene hadde et forhold til hasj og narkotika der vi visste det var farlig, det ble ikke da ansett som et "partydop" eller slappe av-greie. Men jeg og vennene mine var nok også av de mer "streite" ift narkotika. Jeg tror det er mer vanlig nå å likestille en del dop med alkohol på fest, det er lizzom ikke så farlig.
Jeg vil tro at endel av dem kommer med toget fra Hauketo, Holmlia og Kolbotn, men det var også mange mer lokale kids, altså. Som kom ramlende av bybussene. Det var ikke noe særlig fyll faktisk, det merket jeg meg. Men det var såpass mange at jeg lurte på om det hadde vært en konsert eller noe, men de bare hang der. Vi hang jo i sentrum selv, men ikke å så store masser, egentlig. Vi var mer rundt om kring.
Godt skrevet! Men de unnlater elegant å skrive om hvordan statistikken de henviser til viser faktisk høyere rusbruk vest i Oslo og i Asker & Bærum enn i resten av landet.
Enig. Og de ungdommer det er snakk om drikker faktisk ca dobbelt så mye alkohol som jeg og mine ungdomsvenner gjorde for 20 år siden. Fint at det har gått ned, men i et lengre perspektiv har det gått voldsomt opp. Og det MÅ adresseres.
Jeg syns det er interessant at de to guttene blant annet skriver:
Når jeg leser dette så tenker jeg at det de jo (faktisk) gjør er å innrømme at de fester en del, og at det brukes narkotika i miljøet deres. Og at foreldrene kjenner til det. Det, i seg selv, syns jeg er oppsiktsvekkende. Jeg håper jo at jeg eventuelt kommer til å ta en seriøs prat med barna mine lenge før rusbruken blir problematisk. Forhåpentligvis første gang jeg oppdager den (forutsatt at de er under 18 år, vel og merke). Foreldrene mine "ferska" meg en gang som tenåring, og da ble det rimelig månelyst. Pappa har i ettertid innrømmet at han nok hadde sine mistanker både før og etter denne episoden (fordi det luktet alkohol av meg), men at han valgte å la det ligge, siden jeg åpenbart var såpass forsiktig at jeg ikke drakk mer enn at jeg ikke var synlig beruset når jeg kom hjem. Hadde han innrømmet at han visste om festingen og aksepterte det lave forbruket er det ikke utenkelig at jeg hadde tatt i en del mer.
Ja, det var vel på denne måten mange av oss trodde vi "lurte" foreldrene med å slenge nedpå en tyggis før vi ble hentet. Det regulerte seg selv på et vis.
Min erfaring var (er) i alle fall at de barna som har foreldre som aksepterer at det drikkes vil drikke mer enn de som føler at de må skjule det fra foreldrene sine.
Det stemmer vel også med forskning, Gaia? Eller handler den bare om tidlig debut og mengde alkohol? :husker ikke: I min ungdomstid drakk i alle fall de ungdommene med foreldre som hadde et veldig avslappet (eller likegyldig?) forhold til alkohol betraktelig mer enn oss andre som måtte lure oss unna litt ( i alle fall da vi var under 18.) Hos de som hadde veldig strenge foreldre, gikk det begge veier: Enten drakk man ikke i det hele tatt, eller man ga totalt blaffen og festet som en gal, med alle konflikter det førte til på hjemmebane.
Nå har jeg lest Ungdatarapporten, siden jeg naturlig nok er veldig opptatt av dette. Det jeg savner, er en sammenligning av øst og vest blant ungdommer uten innvandrerbakgrunn. Den sier at innvandrerungdom drikker klart minst, og de er sterkt underrepresentert i Oslo Vest. Hvor mye av forskjellen forklares der?
Når det gjelder uinteresserte foreldre, tilbakevises det at vestkantvinerne er fraværende. De er tvert i mot langt mer engasjerte i barnas liv og vennekrets.
Jeg klarte jo å drepe debatten, åpenbart, men her er et innspill til: rusbruken går altså ned, også i Oslo vest. Dette er altså ikke en sjokkerende utvikling de siste år.
Innspillet ditt fikk meg i hvert fall til å tenke, Candy. I debatten høres det jo ut som om vestkantungdommer ligger på konstant flatfylla i de digre villaene sine, mens foreldrene er i Cannes eller på hyttah. Men det er altså 4 av 10 på vestkanten, 3 av 10 i Oslo generelt, og det ser ut til at mye eller alt eller vel så det av forskjellgen kan forklares ut fra etnisitet?
I så fall er jo nyheten at "hvit ungdom drikker mer enn brun ungdom" og det slår kanskje ikke like godt an.
Jeg henger meg ikke opp i det for å drive med et voldsomt forsvar av egen bydel, men en debatt som hviler på sviktende forutsetninger blir ikke veldig nyttig. Hvis det er formålet, da.
Jeg var inne på det tidligere i tråden, og så vidt jeg husker så er det ikke fullt så enkelt. Jeg mener at jeg har lest en eller annen artikkel på det en gang, men ikke ta det helt for god fisk. I såfall kan det hende det er noe av det jeg skrev tidligere:
Når mange av kompisene dine ikke drikker, uansett farge, er det mindre sjans for at du gjør det selv, rett og slett.
Og; det er vanskeligere med hjemme-alenefest i en toroms, når foreldrene dine er hjemme hele tiden.
Nei, muslimsk eller annen religiøs ungdom og vennene deres. Det finnes brune barn som slett ikke har religiøse hemninger oft. drikking. Hudfarge har virkelig ingenting med dette å gjøre altså.
Ja, jeg vet selvsagt det. :) Jeg prøvde bare å flåse litt med en tabloid overskrift som ga like lite som "vestkantungdom drikker mens foreldrene gir blaffen".
Men ellers hadde det vært et punkt som det hadde vært ok om ble nevnt i blant. Det er jommen nok fokus på negative sider ved innvandring. At det er med på å skape mindre drikkepress i ungdomsmiljøer er jo en positiv greie.
Ja, det var det jeg gjerne skulle fått kvantifisert - hvor mye av forskjellen er bare ren forskjell i religiøsitet og hvor mye endrer det sekulær ungdom i miljøet der det er mange religiøse? Sånn for å droppe etnisitet i det hele tatt?
At religiøs ungdom eller ungdom med religiøse foreldre drikker mindre enn ungdom fra ikke-religiøse hjem er vel neppe noen stor overraskelse. Jeg tipper man kan stappe avholdshjem inn i samme kategorien. Fordi drikkingen er mye mindre akseptert av foreldrene. Det støtter vel opp under det tidligere utsagt et mitt og stemmer med min oppvekst i avholdshjem. :datapunkt:
Det er mulig jeg er uklar, men det du sier er jeg jo helt enig i, på generell basis. Det jeg gjerne skulle sett, er hvor stor forskjellen på sekulære ungdommer i Oslo øst og vest egentlig er.
Jeg oppfattet deg heller ikke annerledes, altså. Jeg bare konstaterte at det det i så fall stemmer overens med mitt inntrykk om at festing blant umyndig ungdom (naturlig nok) også handler mye om hvilket hjem de kommer fra.
Hvorfor er det noe poeng å sortere ut muslimer, ikke etniske-nordmenn osv?
Alle skjønner at hvilken side av en strek man bor på ikke betyr noe med tanke på hvor mye man drikker eller ruser seg. Det er sosiologiske forhold som betyr noe. At barn i stor grad sosialt arver drikkemønster og rusmidler fra sine foreldre er velkjent og det er velkjent fra tidligere at sosioøkonomiske forhold, utdanning osv også har betydning. Her kan tallene nå være med på å vise endring.
At bruken av rusmidler er høyt blant mennesker med solid økonomi, god jobb og utdanning er fremdeles vanskelig å innse for mange, mye fordi problemet er mer skjult.
Tallene er dramatiske og bør gi en vekker med tanke på å virkelig følge med og holde seg oppdatert og kanskje tenke over egen rusbruk. Dette gjelder ikke bare Oslo vest. Det gjelder over alt hvor ungdommer ruser seg og det skjer omtrent over alt.
Fordi det sier noe om hvorvidt sosioøkonomisk status også påvirker drikkemønster, eller om det stort sett handler om kulturell bakgrunn. Det er jo like interessant å se om man finner de samme trendene i bedehusmiljøene som man finner i områder med stor konsentrasjon av religiøse innvandrere.
Trekker man ut alle sekulære ungdommer fra tallene mellom øst og vest trekker man også ut alle muslimene som drikker, alle kristne (hvorav katolikker og ortodokse kristne ofte kommer fra kulturer hvor det inntas mer alkohol enn tradisjonelt i Norge) og man sitter igjen med hva?
Undersøker du et sted med stor konsentrasjon av religiøse russere finner du definitivt ikke det samme som om man undersøker et sted med stor konsentrasjon av medlemmer i DELK.
Jeg skjønner at det er umulig å bryte alt ned til enkeltfaktorer og få to streker under svarene. Men her har man sagt at det er forskjeller mellom to grupper avhengig av geografi og sosioøkonomiske forhold, og prøvd å forklare det (ikke ungdata, men media) med ganske heftige beskyldninger mot en gruppe foreldre som ikke følger opp barna sine (noe ungdata tilbakeviser).
Hvis forskjellen primært skyldes forskjell i andel muslimer, som generelt har et annet drikkemønster som ungdom (det sier jo rapporten i seg selv), så må vi jo se på andre årsakssammenhenger enn at vestkantforeldre sitter på hytta og sipper chablis og er blinde og naive. Da må vi se på faktorer som er jevnt fordelt mellom Oslo øst og vest - holdninger, tilgang, press osv.
Det jeg tenker er interessant i ungdatarapporten er ikke hvem som ruser seg mest eller på hvilken side av byen de bor på, men hvor omfattende problematikken er også i miljøer og på steder man tradisjonelt ikke har tenkt som risikogruppe. Om det er verre blant norsk-etniske barn av sekulære foreldre på Oslo vest vs øst tenker jeg er mindre interessant enn at det faktisk er store utfordringer også i de gruppene hvor det tradisjonelt ikke har vært så synlig. Som foreldre tror jeg det kan være en vekker med tanke på å tenke at det i "min gruppe", blant "mine venner" og blant mennesker med "min bakgrunn" er det ingen problemer. Det er overraskende mange som lever i en kulturell boble og ikke ser hva ungdommene sliter med.
Jeg er også i noen sånne bobler og jeg tror slike undersøkelser som viser omfang kan være nyttige med tanke på å komme seg ut av bobla og tenke at det ikke bare er blant alle andre ting skjer, men også rundt oss selv.
Jeg tror ikke tallene fra Oslo er så fryktelig annerledes tall fra en del andre steder i landet. De minnet ganske mye om tall vi ble presentert for da jeg var tenåring i et miljø hvor foreldre slettes ikke visste om hvor mye vi ble eksponert for og hvor mange som ruset seg.
Så om man trekker fra alkoholfrie muslimer (med unntak av de fra Khat-tyggende kulturer) og prøver å gjøre tallene med tanke på rus litt med balanserte så synes jeg ikke det er så veldig interessant. Det interessante er at det er utbredt og at det også er utbredt blant dem som ikke "ligger i rennesteinen" som det så sjarmerende ble kalt tidligere.
Jeg syns forresten Torkel Brekkes svar på en del av kritikken på det første innlegget hans er interessant. Og poenget er jo ikke egentlig at ungdom på vestkanten drikker for mye, men at norsk ungdom er verdensmestre i fyll. Noe som jo er er tankekors. For de har jo blitt "lært opp" i helgefylla. Og det må jo bety at det er relativt mange foreldre som praktiserer nevnte helgefyll på en slik måte at barna lar seg påvirke. Blir man ikke opplært i at helgefylla er superkul, men kun observerer deg fra utsiden, som edru, så er den jo ikke rasende stilig.
Fordi debatten her, ja, til og med trådtittelen og ørten artikler har fokusert nettopp, og som oftest utelukkende, på det jeg har uthevede over. Med spenstige forklaringsmodeller som stort sett brennemerker en hel gruppe med foreldre. Sånn at andre kan sitte og klappe seg på skulderen og prise seg lykkelig over at DE slett ikke er sånne rike drittsekkforeldre. Det er ikke videre fruktbart, altså.
Det er ikke videre fruktbart at ressursterke foreldre (uansett bosted) går rett i forsvarsmodus heller og nekter for at det er slik. Akkurat som det ikke er videre fruktbart når foreldre til ungdomskriminelle gjengmedlemmer gjør det.
Nå henviser jeg inne nødvendigvis til denne tråden, men tonen ellers i media. Grunnen er vel nettopp spissformuleringene i innlegget som startet hele greia. Jeg er ikke speiselt glad i spissformuleringer og syns ikke det er ofte det tilfører en debatt noe. Ei heller beskyldninger uten konstruktive forslag til hva som kan gjøres.
Veldig bra, pøbelsara, og akkurat det jeg sitter igjen med. Selvsagt skal vi ikke gå i forsvar og si at alt er bra i lalaland, men å polarisere debatten helt unødig på den måten Brekke gjorde? Hvorfor?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
