Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
(beklager hvis det kommer opp rart, jeg er på ipad og fant det kun som mobilversjon)
det får meg til å lure på om flertallet her føler det sånn? For jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. Nå har jeg riktignok bare barn i 1. klasse, betyr det at det er slik som dette jeg må forvente at hverdagen blir om noen år?
Altså, de har jo noe lekser, men absolutt ikke uoverkommelig. Det er gjort på ca 15 minutter mandag, og så gjentas leseleksen tirsdag og onsdag (tar ca 5-10 minutter). Torsdag og fredag er det ingen lekse. Jeg får hverdagen til å gå helt fint rundt selv om jeg er i full jobb. Ok, jeg er "heldig" for jeg har en mann (også i full jobb), men det er da ganske normalt, er det ikke? Vi har begge to jobb med fleksitid, noe som gjør at skoledagen ikke nødvendigvis trenger å vare fra 0730 til 1630.
Er det mange av dere som har så stressende hverdager? Som ikke kan levere barna til skolestart og hente når skolen slutter, om så bare noen dager i uken? Som har så fullt program med fritidsaktiviteter at 45 minutter er alt dere ser barnet i løpet av dagen? For meg høres det ut som helt feil prioritering - men er jeg i en særstilling som har et valg?
Jeg har ikke lest artikkelen, men det skjer ofte at jeg ikke ser 12-åringen mer enn en times tid i løpet av dagen. Men da er det fordi hun prioriterer venner fremfor familie, noe jeg fullt ut aksepterer. Hun har for øvrig vanligvis 4-6 timer med lekser i uka, så akkurat på leksefronten kan du regne med stor forandring om noen år, avhengig av normen på deres skole, så klart.
Vi har aldri vært plaget av "tidsklemme", slik den normalt er definert, selv om vi begge jobber fullt. Dette er i hovedsak begrunnet i to svært fleksible jobber, samt kort avstand hjem-skole-jobb.
Jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg tror mange unger har alt for mange fritidsaktiviteter. Vi har begrenset våre til kun en aktivitet hver, så lenge vi må kjøre dem og hjelpe dem med å følge dette opp. Hvis de kan sykle elelr busse selv, har vi sagt at en aktivitet nummer to kan vurderes. Hvis ungenes ettermiddager er så fulle hver dag hele uka igjennom at foreldrene ikke får tid til å være sammen med ungene selv om de gjerne vil, så får de sørge for at det settes av tid da ved å ha færre aktiviteter.
Nei, vi har det overhodet ikke slik, men jeg er jo hjemmeværende. Vår skolegutt har aldri gått på SFO. Han kommer rett hjem fra skolen, har aldri brukt mer enn 20 minutter på leksene, og har fritidsaktivitet to ettermiddager i uken. Hvis noe, så må det være at vi har litt for mye tid på ettermiddagene å slå i hjel sammen. :knegg:
Altså, vi er to i jobb med fleksitid, og derfor får vi det ti å gå opp med skoledag fra 715 til 1630, eller reelt mersånn 725-1620 da. Vi skal hente/levere lillesøster på bhg også, og kjøre til og fra jobb i rushen.
Levere når skolen starter, og hente når den slutter, altså levere 8.30 og hente 13.30, klart jeg KAN, det betyr bare at jeg er på jobb fra 9 til 13 da (og skal lillesøster også få sånn kort dag i bhg, så snakker vi at jeg jobber 915-1245 da, men klart, joda, jeg kunne gjort det en dag, men virkelig, vel, ikke "noen dager i uka", mer en dag eller to i mnd, og da måttet jobbe mye kveld eller ekstra lange dager for å fylle det opp, 9-13 er jo 4 timer kortere enn min arbeidsdag skal være.
Men leksene hans er gjort på 5 minutter, de er altså ferdige lenge før middagen, og han har bare fritidsaktivitet en dag i uka, og da er faren der sammen med ham.
Men hva har vi sammen?
Jo, vi har morgenen, hvor vi er våken sammen en time, som går til "kle av, vask, kle på, lag matpakke etter å ha snakket om hva denne skal inneholde, gi medisin, puss tenner og la ungene se litt tvpå ipad mens foreldrene får på seg klær, og vips, så drar vi.
Så kommer vi hjem. Vi har praten i bilen om hvordan dagen har vært (følgelig venter vi ikke med spm om mobbing og hvordan dagen har vært, hva de har gjort og hva de har lært til sengekanten, vi tar det der. Fem på halv fem. på vei hjem)
Vel hjemme er det lekser mens jeg lager middag, så spiser vi, så leker de, så ser de barnetv og så gir vi dem kveldsmat og legger dem.
Hvor mye tid vi har sammen med dem? Vel, AKTIVT? Etter middag forsvinner de jo gjerne på loftet for å leke, og jeg tenker at han som har vært på skolen hele dagen, har godt av det.
Hvordan hverdagen blir når han får mer lekser får vi se om noen år. Da begynner lillesøster også på skolen, men altså med disse to minutters leksene da i starten, så det går nok bra.
Vi er ikkeproppet full av regler for hvordan lekser skal leses heller, ettersom de altså ikke leser enda. vi får vente og se hvordan hverdagen blir om noen år
Men levere når skolen starter, og hente når den er over, noen dager i uka? Joda, men da må jeg ned i 60-70% stilling, (for å gjøre det 2-3 dager i uka og jobbe fullt de andre)
Nå har jeg lest artikkelen, og jeg syns vel i grunnen at den var i overkant sutrete. Riktignok bruker vi skrekkelig mye tid på ungenes lekser, men det er fordi de begge har spesielle behov i så måte, så jeg vet ikke hvor relevant vår situasjon er for andre, men en del av leksetiden benytter vi jo til kvalitetstid, for eksempel når jeg leser samfunnsfagsleksen for eldste. Da koser vi oss sammen, rett og slett.
Vi begrenser for øvrig ungenes fritidsaktiviteter til hva vi og de har kapasitet til.
Vi kan ha dager da lekser og aktiviteter tar mye av tiden på ettermiddagene. Men nå bruker jo jeg mye tid sammen med dem når de gjør lekser og er ofte med på trening for å se på og hjelpe til når treneren trenger hjelp fra foreldre. Så da får vi jo uansett endel tid sammen.
Lekser kan ta endel tid, det er ganske stor forskjell på hvor lang tid barn bruker på samme lekse. Jeg har to som trenger litt ekstra oppfølging når det gjelder lekser, men vi har heldigvis fått til en avtale om begrensning av tid av læreren. Jeg har ei som kunne bruke 2-3 timer på å gjøre lekser daglig og det gikk ikke i lengden. Så nå bruker hun en time, for det er makstiden.
Dersom dere har en fleksibel hverdag nå er det vel ingen grunn til å tro at dere ikke har det om noen år. Men det er jo stor forskjell på hvor fleksible jobber folk har. Her jeg bor er det endel som pendler og da må ungene være fulle dager på SFO.
Nå må jeg vel si at dersom artikkelforfatteren er så misfornøyd med leksehjelp og stadig vekk må viske vekk lekser, så må det vel være bedre å melde barnet av leksehjelp. For det er jo et frivillig tilbud. For noen barn fungerer det bra, men ikke for alle. Man bør jo også veilede barna litt i hvilke lekser de bør velge å gjøre der og hvilke de heller bør gjøre med foreldre til stede. I tillegg synes jeg det er litt rart å faktisk ikke regne tid der man hjelper barn med lekser, kjører dem på aktiviteter eller gjør andre ting som ikke er direkte "kvalitetstid" som å være sammen med dem. Jeg prøver ofte å lyse opp litt leksetiden med å lage en smoothie til dem el. Eller få dem til å skjære opp noen grønnsaker når jeg lager middag. Det er mulig å ha det fint sammen med ungene uten at det betyr at man må være 100% konsentrert om dem og i lekemodus.
Ja, om leksehjelpen bare medfører at de må viske det ut, så er det jo bedre å ikke gå på leksehjelp da. Problem solved, så kan de bare gjøre de hjemme uten å først gråtende viske det ut.
Vår går ikke på leksehjelp, det hadde vært bra bortkastet med en times leksehjelp for dette, og vi ble anbefalt å ikke ha det i første klasse. Jeg venter til de faktisk får så mye lekse at det er et poeng, og da med klare retningsinjer for hvilke lekser som skal gjøres der, og hvordan.
Og ja, jeg synes jeg er sammen med ham mens han gjør lekser, selv om jeg lager middag. Og sammen med lillesøster også, som vil putte oppi, og røre. Selv om hun gjør det mens jeg kutter opp noe.
Vi er faktisk sammen på morgenen også, og i bilen til og fra. Og da prater vi sammen. (det er det jeg virkelig savner da jeg og mannen fikk hver vår bil for å få hvedagen til å gå opp nå med skolestart. Tidligere hadde vi nemlig den lille halvtimen fra bhg til jobb og tilbake, alene i bilen, sammen. vi fikk pratet om mye da)
Vi bruker en god del tid på lekser hver uke. Det er hard jobbing med ett av barna og kosetid med det andre (som regel).
Det ene barnet er mye ute med venner, og det synes jeg er en positiv ting. Det blir mindre tid sammen med foreldre, men vi har heldigvis ting vi gjør sammen også. Vi er to voksne i fulle jobber, men vi har fleksitid som vi benytter flittig.
Begge mine unger spiller fotball. Det er riktignok bare én aktivitet, men i sesongen er det to treninger i uka pluss at det ofte er en kamp også. Jeg vil jo at de skal trene og særlig når de trives så godt.
Jeg synes ikke leksene på småskoletrinnet er avskrekkende, og deler av leksen er kvalitetstid for oss. Feks leseleksen. Jeg har en i første og en i tredje med lekser. Dagene er hektiske for oss men leksene velter ikke lasset.
Vi har en rolig hverdag, der vi har prioritert fritid fremfor Sfo. Tredjeklassingen går ikke på Sfo og førsteklassingen går tre dager i uken. De andre dagene går de hjem sammen. Jeg jobber 80 prosent, og det brukes til en rolig morgen, der de leveres til skolestart Kl kvart i ni.
Hverdager der man leverer fra seg ungene halv åtte og henter halv fem ønsker vi ikke, har hatt det sånn før og med tre unger så prioriterer vi annerledes. :dårligråd :
Noen skoler har veldig mye lekser, vi brukte halvannen time hver bidige dag de første årene. Det synes jeg er for mye. Ikke fordi jeg ser ungen for lite, men fordi det rett og slett er for mye til at det er bra. Mener jeg. Og jeg har vært med på å måtte viske ut lekser fordi de ikke var gjort bra nok, men det var i og for seg ikke leksehjelpa sin skyld. Men det er ikke lett å finne motivasjon i en sånn setting.
Det hender imidlertid ganske ofte at jeg ikke ser de eldste ungene mine mer enn en time om dagen, men da er det ikke fordi skole og stress tar fullstendig knekken på oss, men fordi de er store barn som har et liv utenfor familien.
Jeg leser artikkelen som et forsvar for heldagsskolen.
Det er mange gode argumenter for det, feks at det blir bedre for barn som ikke har foreldre som kan hjelpe dem, og at man kan bruke tiden sammen med foreldre til noe annet enn lekser.
Jeg synes ikke leksegjøring er noe spesielt bra kvalitetstid egentlig, og har ikke mulighet for å redusere stilling. Heldigvis er sønnen min såpass skoleflink at han ikke trenger hjelp fra hverken oss eller lærer, så han går fra SFO tidsnok til å være ferdig med dem før vi kommer hjem. Ellers hadde jeg nok kjent meg mer igjen i artikkelen.
Vår forrige skole var kjent for å gi ekstremt mye lekser, så mye at andre lærerforeldre på skoler rundt syntes det var mye. Vi kunne sitte en god stund med lekser selv om hun er skoleflink, rett og slett for å rekke over alt.
Nå, ny skole, fjerde klasse, er leksene gjort hjemme før jeg kommer hjem fra jobb fordi hun ikke har SFO lenger. Men nå har jeg også en 1. klassing som krever sitt mht lekser. Han har ikke mye, men det tar tid, fordi han skal lære det skikkelig. I tillegg har de endel ting de skal lære i løpet av uken i alle fag, så de tingene tar også litt tid.
Hun har nå to fritidsaktiviteter, han en. Den ene dagen hennes er hektisk, ingen tvil om det.
Jeg synes absolutt jeg ser for lite til dem i løpet av uken, særlig de dagene de har aktiviteter. Jeg har nå søkt redusert stilling for å kunne bruke mer tid på lekser og ha mer tid med dem og mindre hektiske ettermiddager (jeg er alene med dem, så alt faller på meg).
Vår lærer til yngstemann gir mye lekser. H*n mener det er normalt å bruke 1-1,5 time hver dag på lekser (2.-4. klasse) Med et barn som i tillegg trenger at foresatt peker på hver en bokstav og tall, sier det seg selv at timene går og at man ikke kan gjøre noe som helst utenom å fokusere på lekser.
Vi har av den grunn måttet kutte ut en fritisaktivitet, og at han har trening to ganger i uka, det er ikke mer enn hva man kan forlange.
Jeg personlig synes at artikkelen er satt veldig på spissen, men likevel, jeg kjenner meg mye godt igjen i den. Av den grunn har vi kuttet ut leksehjelpen og tar arbeidet selv på bekostning av middagslaging og andre aktiviteter. Synd men sant.
Jeg har ikke byttet styrke på glassene mine på rundt ti år (er på tredje paret da me like glass)
for en som ikke bruker brillene så ofte, erkanskej ikke ei uke eller to uten så problematisk heller. for meg som bruker dem fra jeg står opp til jeg legger meg, er det godt å ha de gamle til jeg får de nye
Vår skole har veldig mye lekser, så jeg er utrolig glad for at jeg har et skolesterkt barn. Andre foreldre i klassen forteller at de sitter i opp til 1,5 time daglig med lekser.
Ellers hender det at jeg ikke ser ungene mine hele dagen, bortsett fra om morgenen. Jeg har store unger, så det hender de er hos venner når jeg er hjemme, kommer hjem etter at jeg har gått på trening, møter o.l og har lagt seg når jeg kommer hjem. Det er helt OK for oss alle, men hadde vært sårt om de var mindre.
Eg syns ikkje femteklassingen min har spesielt mykje lekser når eg samanliknar med det eg veit dei har på femte trinn på andre skular.
Men eg likar ikkje leseleksene for tida. Det er voldsomt fokus på lesestrategi og lesebestilling og diskusjon både før og etter teksten er lest og det medfører at leksene strengt tatt ikkje kan gjerast uten at eg er der. Ho kan jo ikkje akkurat diskutere med seg sjølv. Problemet er at ho gjerne har lest teksten før eg kjem heim. Så når vi kjem til spørsmålet "Bruk BO-blikk og få et overblikk over teksten. Hva tror du denne teksten handler om?", så svarar ho jo berre "Eg veit jo kva den handlar om, for eg har lest den". "Hva er formålet med å lese denne teksten?" . Her er det jo veldig fristande å svare "For å bli ferdig med leksene", men det er vel meininga at vi skal velge mellom "Lese for å lære" og eit par andre formål som eg ikkje hugsar no. Ein må jo faktisk lese seg opp for å kunne hjelpe til med leseleksene på riktig måte. Og i motsetning til ho som har skrive leserinnlegget har vi ikkje fått noko kurs. Og så kjem oppgava "Velg lesestrategi og les teksten". Det har ho jo allereie gjort og valgt ein slags mellomting mellom nærlesing og hurtiglesing som ho alltid gjer. Dvs ho les fort, men hugsar likevel detaljane. Og så oppfølgingsspørsmålet: "Beskriv hvordan du gjorde deg kjent med teksten". "Eg vetsje. Eg berre leste an", svarar femteklassingen min. Så prøver eg gjerne å fiske litt og spør "Såg du på overskrifta og bilda først, kanskje? Og så er det avsnittsoverskrifter her. Såg du på dei? ". "Vetsje. Huskar ikkje". Cluet er at ho les veldig godt og veldig fort. Ho les bøker på 600-800 sider uten problem, raskare enn meg. Ho ser ingen grunn til å bruke lesestrategiar for å komme seg gjennom ein bitteliten tekst på knapt ei side. Eg prøver å forklare at det likevel kan vere lurt å lære seg å bruke desse teknikkane slik at ho kan dei når ho skal lese lengre tekstar seinare, men ho ser ikkje poenget. Spørsmål som går direkte på innhold i teksten går lett unna, men alle spørmål rundt kva for måte ho har lest teksten på blir det berre tull av.
Til slutt skal eg vurdere kor godt ho klarte å uttrykke formål med lesinga, velge riktig lesemåte og endre lesemåte etter behov. Eg må krysse på rødt, gult eller grønt. Dersom eg krysser på rødt blir ho dritsur, så eg krysser gult for å bevare husfreden og skriv under.
Matteleksene og naturfagleksene er ein draum samanlikna med norsk-leksa. Men vi kjem oss no gjennom det på eit vis.
Simone, det der minner meg om da jeg selv gikk på skolen og vi liksom skulle lære studieteknikk og teksten vi skulle bruke var så enkel at det var helt unødvendig med andre tilnærmingsmåter enn å lese gjennom for å lære den. :humre: Jeg ble trassig av sånt. Hvorfor mye merarbeid fullstendig uten nytteverdi liksom? :knegg:
Jeg skjønner vi er heldige med skole og lærer. Og vi har jo ikke kommet så langt opp i trinnene enda. Leksene til tredjeklassingen er nyttige, jeg har ikke sett en meningsløs lekse av typen skissert ovenfor, han kan stort sett gjøre de selvstendig (men jeg velger å delta på leseleksen for vi har fokus på å bli en bedre leser) og han får de unna på maks en halvtime.
Heldagsskole og leksefri er ikke noe vi ønsker oss overhodet. Det vil institusjonalisere ungene mer, og i vår hverdag har vi heller muligheten til å gjøre de mer selvstendig og ansvarlige for seg selv. (kort skolevei (1.5 km) og unger som kan være alene hjemme på ettermiddagen))
Førsteklassingen min må være på SFO fra 7.15 til 16 pga mine arbeidstiderbog mannens reisevei. Etter lekser og middag er det ca halvannen time til hun legger seg. På dager med fritidsaktiviteter ser vi hverandre ikke mye, nei. (To ganger i uken) Det er dog foreløpig ikke leksene som velter lasset.
Ungdomsskoleungene ser jeg mer til, fordi de er lenger oppe på kveldene og er mer selvstendige i leksegjøringen.
Vi kjenner oss veldig igjen i denne kronikken, og vi har også barn i Osloskolen. Alle foreldre jeg har snakket med nikker gjenkjennende. Så det er mulig dette er i stor grad et Oslofenomen? Jeg har også venner som er lærere i Osloskolen, og føler at mye av dette er riktig.
Foreldre har blitt hjelpelærere. Det holder ikke bare å sjekke at leksene er gjort. Flere av leksene må gjøres i fellesskap, og vi må lese gjennom tekst etc. før vi sjekker svarene, vi må sette oss inn i nye læringsmetoder (som VØL, Bison etc.), vi må diskutere rundt leksene, gjerne dra det inn i dagliglivet for å gjøre det i praksis/vise andre eksempler... Så kan man jo si at "hva er galt med det?", "det gjør vi jo fra før" eller "det er jo bare flott for eleven å få det inn på denne måten" - og ja, selvsagt er det det! Problemet er at dette er på ukentlig basis, og ikke noe vi kan velge bort. Det er forventet at vi gjør dette. Og vi må heller ikke glemme de som ikke har foreldre som kan bidra på denne måten av ulike grunner.
Vi er begge akademikere, og er svært opptatt av skolegangen til våre barn. Men å få til hjelpelærerrollen i tillegg til alt annet i hverdagen er faktisk ganske vanskelig. Og det er ikke fordi timeplanen er sprengt på andre måter. Eldste har nok 1,5 time med lekser hver dag i tillegg til lesing i egenvalgt bok. Vi har måttet ta i bruk helger til å "tyvstarte" på leksene.
Ja, kronikken er et innlegg i heldagsskoledebatten. Og det er på høy tid at skolen tilpasser seg resten av samfunnet. Barna bør gjøre arbeidet på skolen med kvalifisert hjelp. Det er den eneste fornutfige måten å utdanne våre barn på - ikke minst for at alle skal ha lik mulighet til utdanning. Vårt samfunn er bygget opp slik at husstandens voksne skal arbeide, så at barna kommer hjem til tomt hus kl 13, er rett og slett utdatert. Hvis man hadde lagt opp til rene repitisjonsoppgaver i lekser så kunne man kanskje godtatt det, men slik leksene er lagt opp idag så er det ikke det det er snakk om. De trenger hjelpelæreren tilstede, aka mor eller far, som kommer hjem i 16-17-tiden, og som da skal lage et sunt middagsmåltid, være hjelpelærer for flere barn og kanskje også sjåfør til og fra fritidsaktiviteter, som vi alle er enige i er sunt for barn å ha. Bruke kropp og hode på en annen måte enn stillesittende skolearbeid.
For oss er ikke denne kronikken sytete, den er en realistisk beskrivelse av hverdagen. Kanskje dette er særs skoleavhengig, kommuneavhengig og whatnot, men slik er hverdagen for oss med barn i Osloskolen ihvertfall (vi har erfaring fra to skoler).
Jeg synes ikke artikkelen er så langt fra sannheten her. Jeg har to barn og bare en av dem har fritidsaktivitet, og det to ganger pr uke.
Jeg er veldig for heldagsskole, av mange grunner som vi har diskutert i en annen tråd. For meg handler det mest om kvalitetstid og læresituasjon for barnet. For meg er det sånn at jeg er hjemme 16. Min eldste går i 4. Klasse, ikke SFO og skal i utgangspunktet gjøre leksene selv. Det klarer han bare sånn passe. Han sier selv han trenger hjelp. Jeg må i utg, punktet hente minsten i bhg og så lage middag. Men en 4- åring som styrer rundt, samtidig som jeg skal lage middag og hjelpe med lekser, så endre det i gråt og kasting av skolebøker. Han klarer ikke konsentrere seg i den situasjonen og det skjønner jeg. Alternativet er å ta det senere, når lillebror er lagt, men da er han ofte trøtt.
Men vi må jo gjøre leksene og da har jeg funnet ut at siden det ikke er aktuelt å gå ned i stilling, må enten lillebror hentes senere, eller jeg må dra på jobb kl 7 for å få litt tid til lekser med han alene. Da går det mye raskere.
Endel kan han gjøre selv, og med hjelp, men ganske mye er type: les 15 minutter med en voksen (hver dag), les engelskleksa med en voksen, svar på spørsmål ca 10 minutter (1-2 ganger i uka), evaluer lesinga skriftlig hver dag ca 1 minutt, rett målprøven med en voksen, pluss signatur ukentlig ca 5-10 minutter avhengig av feil. I tillegg skal vi øve på gloser mm til neste målprøven hver dag ca 5 minutter.
Så det er altså en god del som er lagt opp til at de voksne skal være med, omtrent 30 minutter daglig. Så det andre i tillegg.
Stemmer ikke her, jeg er forsåvidt hjemmeværende så sønnen min er mye mer borte enn meg som nesten aldri må bort når han er hjemme.
Han driver endel med aktivitet (fotball) som tar mye av hverdagene, men vi ser jo på kamper og han er jo hjemme både før og etter.
Bare om morgningen ses vi jo ihvertfall 45 minutter :P
Middag hver dag, ofte har han med kamerater hjem og samme endel tid her om kvelden etter aktivitet også.
Selvom han holder mye på med sitt når han er hjemme da...
Jeg er enig i den beskrivelsen til Izzi Creo oppi med tanke på hvordan lekser er lagt opp for de yngste. Men nå har trondheimslærerne vært på studietur til Oslo og hentet inspirasjon. :humre: Det er ganske mye lekser til foreldrene. Det dreier seg ikke om å se over leksene, men instrukser til hvordan man skal lære barna diverse. "Gjør x sammen med en voksen". "Spør en voksen om...." "øv på Y sammen med en voksen". "les tekst x sammen med en voksen og svar på spørsmålene sammen". "Bruk prinsippene for z når du gjør lekse z og be en voksen evaluere etter trafikklysmodellen".
Det krever ganske mye, ikke hovedsaklig at man kan det ungene skal lære, men at man også setter seg inn i hvordan de jobber og hvordan det skal læres bort. Og så må man gange opp med antall unger.
Vi er ikke helt der, men jeg kjente igjen mye. Vi har travle uker ja, og det er liten tid til bare 'å være'. Tida om morgenen anser jeg egentlig ikke som så mye 'sammen-tid'. Det er matpakker, ordning, og svisj så drar man. Jeg er hjemme ca. 16-16.30. Av og til før, og noen dager har jeg hjemmekontor. Mannen er hjemme 17. Til tross for noe 'leksetid' (ikke leksehjelp) for 4. klassingen, er det veldig mye som må følges opp av oss hjemme (leseskole). Vi skal lytte, støtte, spørre og forklare. Bistå til ordforråd og referanserammer. Skolen forventer foreldres involvering i mye. 2 av barna går på 2 dansetimer hver (bevisst valg da vi må prøve å få inn mer trening). Poden har som regel kamp en dag og trening en dag. Jeg husker perioden skolen var i streik. Herre gud for noen deilige dager - for oss voksne. :knegg:
Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg er en voksen og skal ofte prøve å lage middag samtidig som jeg skal gjøre lekser sammen med to barn. Det sier seg selv at det ikke er like vellykket hver dag når jeg stort sett er hjemme klokken 17.
Artikkelen stemmer dessverre godt her. Ene er selvgående og trenger bare noe hjelp, men det er en del vi skal på banen også der, som det nevnes i artikkelen. Diskuter, drøft osv.
Andre må ha hjelp hele veien, og det er ikke sjelden de begge får lekser i ting som ikke har vært gjennomgått på skolen. Vi har begge lang vei til jobb også, det er selvsagt et valg vi har gjort, men før vi så hvor krevende skolearbeid og ettermiddagene skulle bli.
Skolen kommer uansett først, så fritidsaktiviteter i andre rekke. Vi har begge valgt å involvere oss mye i disse, for det er jo en arena vi får mer tid med barna. Og ikke ha en eneste aktivitet er utelukket, da vil jo barna aldri få vært med vennene sine, og det sosiale er også viktig. Jeg synes det er unødvendig å si at artikkelen er sutrete, vi vet at det er store forskjeller i skolen i dag, og i tillegg har alle forskjellige forutsetninger for oppfølging.
Jeg synes det er på høy tid å revurdere noe i skolen, med tanke på at de fleste barn har to foreldre i jobb og slettes ikke alle voksne har mulighet for fleksibilitet i arbeidet sitt.
Synes dette var veldig sutrete. Jeg er alene med barna, og gjør alt selv. Det betyr også at de må være på SFO i løpet av min arbeidsdag, reisevei inkl. Men jeg er da sammen med barna mine - hver dag! Vi står opp sammen, går til skolen sammen, gjør lekser sammen, kjører på aktiviteter sammen - og på flere av aktivitetene er jeg også sammen med barna mine. Vi er sammen når vi lager mat, rydder og gjør ting ute og inne.
Hva slags samfunn er det vi har når det ikke regnes som "tid sammen" å gjøre nyttige ting - som tilfeldigvis er nødvendige for at hverdagen skal henge sammen? Hvorfor er det ikke verdifullt å lære barnet ditt det som skal til for å klare seg i livet (det inkluderer for meg å skjære opp agurk og brette klær), å utrette noe sammen?
Det synes jeg er sprøtt. Når jeg er sammen med voksne jeg ikke kjenner, synes jeg jeg blir vel så kjent med dem ved å løse oppgaver sammen, som jeg blir hvis vi drikker kaffe og tørrprater.
Synes også det er pussige greier at leksehjelpen må være "kvalifisert". Regner de med at foreldrene til ungene har lærerutdanning? Vi har ikke det! Hvis leksehjelpa skal være et alternativ til foreldre, så krever det samme tilrettelegging som hvis barnet skal gjøre lekser hjemme.
Skolen her er helt klare på at lekser skal være repetisjon, og det er det også. Vi tar lesingen, og ser over det andreklassingen gjør, men det tar kanskje 10 min daglig mandag til torsdag.
Det er like fullt alltid noen som klager på at leksene består av nytt stoff, hvis de har barn som kommer hjem og sier at nei, dette har vi aldri hatt om før. :gjenganger på foreldremøte:
Jeg synes for øvrig ikke det er så mye stress og mas egentlig i hverdagen. Ja, det er en del aktiviteter, men ungene er hjemme rundt 14.00, og har mange timer ubunden fritid hver dag. Ganske ofte møtes vi voksne bare i døra, men for ungenes del er det ikke sånn.
Det jeg synes er sytete, eller som jeg kjenner jeg lar meg irriterer av er det faktum at "kvalitetstid" tydeligvis blir definert ganske så snevert. Det å hente/bringe i barnehage, handle, reise til og fra aktiviteter, lekser osv. er jo de vanlige tingene vi gjør i hverdagen. Dette er jo også tid sammen.
Det kan jo ikke være slik at sofatid eller annen "kvalitetstid" av type tur i skogen eller andre fellesprosjekter alltid må være normgivende på hva som er verdifull tid sammen med ungene våre.
Det er tross alt hverdager det er flest av, og de er og forblir rutinepreget. Jeg kan ikke annet en å tenke at denne sytingen og uff-ingen over hvor fælt og travelt vi har det har en direkte sammenheng med oljerikdom og hvor forbaska bortskjemte vi har blitt. Vi har så mange fancy flotte ferier i året og har så mye fantastisk "fritid" at hverdagene blir nesten "grusomme" i forhold.
Det er mange ting som kan skyldes på utviklingen i samfunnet men det at barna våre er med på flere fritidsaktiviteter og har et mer gjennomorganisert liv en de noen ganger tidligere har hatt, er faktisk et valg vi foreldre har tatt.
Jeg mistror deg ikke på at det andre steder gir nytt stoff i lekser, om du leste innlegget mitt slik? Jeg snakket kun om skolen her. Det er mye som ikke fungerer så bra på den skolen, men den biten med at lekser er repetisjon er godt innarbeidet.
Vi har mye lekser på vår skole.
Minsten (1. klasse) har minst, bruker 15 min ca.
Mellomste (4. klasse) bruker nok 30 min ca.
Eldstemann (7. klasse) bruker ca 1,5 time.
Også hos oss så får vi mye ansvar for skolearbeid. Med 3 barn i skolen går det mye tid. Det er slettes ikke uvanlig at vi bruker tiden fra 17-19 på lekser her i huset. Den som skal på aktivitet gjør lekser først også blir den kjørt, og den andre voksne overtar resten av leksene.
Men denne tiden bruker vi jo med de, og kan også være en fin tid.
Ellers er det jo ikke alle som har fleksitid jobber akkurat... Jeg jobber turnus i bhg, og har dermed både tidlig og senvakter. Vi prøver jo å hente og levere sånn at dagene blir kortest mulig, men ofte er jo dagene lange for ungene også.
Vi får nesten alltid til felles middag. Men ungene blir jo større, og vennene viktigere, så om man ikke regner med lekser og middag så er det jo ikke så mye tid man er sammen i hverdagen kanskje?
Det er jo ikkje mengden lekser som er problemet slik eg ser det. Problemet er at leksene i stor grad krever involvering frå foreldra.
Eg må sette meg inn i alt det dei lærer om lesestrategi, BO-blikk osv for å kunne hjelpe femteklassingen min med leksene. Eg er akademiker, har alltid vore såkalt skulesterk og fullt ut i stand til å sette meg inn i det (sjølv om eg som realist syns det er fryktelig tullete og omstendelig), men det er mange foreldre der ute som nok syns det er vanskelig å hjelpe barna med dette. Det er jo nytt stoff for dei fleste, vil eg tru. Eg kan i alle fall ikkje hugse at vi holdt på med dette då eg gjekk på skulen.
Mange opplever nok det samme som meg når dei skal hjelpe barna med matte-leksene. Det var fleire som nevnte det på foreldremøtet i år. Det står ingen forklaring av framgangsmåte i matematikkbøkene som foreldre kan sjå på når dei skal hjelpe barna sine. I allefall ikkje i den serien som blir brukt på vår skule (Abakus). Matematikk har alltid vore mitt stertaste fag, så stort sett klarar eg å hjelpe der. Men på eindel områder tenker dei annerledes enn det vi gjorde då eg gjekk på skulen, så eg har blant anna fått tilbakemelding på at eg har hjelpt på feil måte med brøkregning.
Det er en naturlig del av hverdagen og faller innunder kvalitetstid her i huset, og stunder vi benytter til prat og hygge sammen. Mitt ankepunkt går direkte på lekser; mengde, tid og behov for assistanse. Og hvorfor skal ikke barna ha en normalarbeidsdag? Som sagt vi deltar gjerne i barnas læring, nysgjerrighet og utforsking, men å være pålagt hjelpelærer ukentlig er ikke slik det bør og skal være.
Er denne måten å jobbe på inspirert av amerikansk pedagogikk? Jeg har en del bekjentskaper i USA, og der ser det ut til at skolehverdagen mange steder i stor grad er lagt opp ut fra at en forelder (les: mor) skal fungere som hjelpelærer både på og etter skolen, stille opp frivillig på skolen x antall dager i året osv. Dette er gjerne i områder der det fortsatt er vanlig at far jobber mens mor er hjemme. En sånn pedagogikk må jo være nesten umulig å overføre til et samfunn der det vanligste er to fulltidsarbeidende foreldre.
Her i huset bruker alle ungene ganske mye tid på lekser. Hvor lenge varierer, han som går i 7.klasse bruker mest tid. Hun som går i 4. bruker max 45 min, eldstemann styrer alt på egenhånd,men sitter av og til oppe med dem før jeg kommer fra jobb. Jeg hjelper den som trenger det og hører lesing mens jeg lager mat.
Alle de store trener mellom 3 og 9 ganger i uka, og det tar langt mer tid en leksene. Jeg føler uansett ikke at jeg har lite tid med noen av dem. Vi prater jo masse sammen, hele tiden. Det er enormt med kjøring til og fra trening, mens de gjør lekser, de dagene vi rekker middag sammen osv. Jeg har lært meg å sette pris på bilturene med tenåringen, det er mye lettere å snakke i bil enn ellers,og han kommer seg ingen vei. At alle trener mye betyr mye planlegging,men med mange barn er det også en god ting at de driver mye forskjellige ting til ulike tider, da blir det mer tid på de som er hjemme.
Jeg kjenner meg ikke igjen i artikkelen overhodet. Leksehjelpen på skolen er det lærere som bytter på å ha, og de fleste har rimelig god oversikt over barnas nivå og behov. De dagene det ikke er leksehjelp gjør mange lekser på SFO, så hos oss er det ofte bare lesing vi øver på hjemme, og der er yngste skolebarnet uansett så flink at det går kjapt unna (og føles ærlig talt unødvendig, men vi gjør det nå likevel). Eldste skolebarnet er over SFO-alder, men går på leksehjelp de dagene det er. Ellers gjøres det meste av lekser unna før vi andre kommer hjem.
Fritidsaktiviteter er begrenset til én per barn, for at det ikke skal bli for mye stress, og ingen av dem har noe ønske om flere aktiviteter heller.
Kvalitetstiden med mine barn består av når de henger på kjøkkenet mens jeg lager middag, når vi går eller tar t-banen til og fra deres fritidsaktiviteter, når vi er i butikken og handler sammen, og når jeg krangler med de om at de må gjøre leksene sine.
Greien er jo at vi lever sammen, ikke at vi sitter ovenfor hverandre og ser hverandre inn i øynene mens vi har dype samtaler om livet og døden.
Poden (som går i 7. nå) går på en privat skole, og vi har aldri blitt bedt om å gjøre noe som helst i forhold til leksene, egentlig. (Med unntak av lesetrening i første klasse, da var det noen ganger vi skulle signere på at han hadde øvd på leseleksen sin.) Vi får ikke lekse- eller ukeplaner, og frem til ut syvende klasse er det lagt opp til at de gjør leksene på skolen, i løpet av en time etter undervisningsslutt der de har hjelpelærer til stede. (Dette er frivillig og en del av AKS-tilbudet, men frem til i alle fall sjetteklasse tror jeg så å si alle i klassen hans var med på det.)
De har mye stoff og både lekser og mange prøver, men de legger veldig tydelig hovedansvaret på elevene for å følge opp egne lekser og sørge for å få gjort dem. Vi bruker gjerne tid hjemme på å følge opp lekser og skolearbeid generelt, men det må vi gjøre selv, i samarbeid med Poden, og satse på at han vet hva som skal gjøres og tar med seg de bøkene han trenger til det.
Jeg synes ellers ikke vi har en veldig stressende hverdag. Poden har to fritidsaktiviteter som tar til sammen tre ettermiddager i uken, og han kommer seg til og fra dem selv. Vi spiser middag sammen så å si hver dag, og tilbringer mye tid i samme stue, om vi enn ikke snakker sammen så mye av den tiden.
Poden er på SFO til han blir hentet av en av oss voksne en gang mellom 15.30 og 16.50. Litt avhengig av videre program den dagen.
Vi rekker knapt innom for litt mat før det er ut av døren igjen innimellom. Jeg er svært mye alene med ungene pga mannens jobb+gård. Så jeg kjører skytteltrafikk og driver logistikken så godt jeg kan. Jeg jobber 100% jeg også.
Vi bor sånn til at pompen dessverre ikke bare kan gå hjem fra skole/SFO. Han må hentes. Snuppa har kontroll på eget skolearbeid, og gjør mesteparten på skolen. Hun har også to av treningene i uken rett etter skolen, så der slipper jeg unna med henting etter trening. Pompen er svært lite selvgående på lekser og om ikke vi sitter med han, så blir ingenting gjort.
Jeg skulle gjerne ønsket at mindre av skolearbeid foregår i hjemmet. Rett og slett fordi det tipper litt av dagene våre. Det er ofte en jobb å få han til å sette seg ned og konsentrere seg om det han skal. Og det forstår jeg veldig godt. Han får sjeldent satt seg ned før rundt 17. Og gjerne så sent som 20.00 om det har vært knapt med tid pga aktivitet. I sommerhalvåret er det 2-3 ganger i uken med fotball.
På vinteren er det 2 ganger i uken. Legg til at eldste må følges en gang i uken, og hentes ytterligere 2 ganger i uken. Og jeg er svært ofte alene.
Ja, da "sutrer" jeg faktisk litt altså. Diskusjoner og krangling om lekser er ca det siste jeg tenker at er kvalitetstid for oss da.
Vi bor ellers forholdsvis langt fra skolen, og Poden må ta både trikk og bane, men han har reist på egen hånd siden han var åtte (rundt jul i tredje klasse). Så det frigjorde jo en del tid både om morgenen og ettermiddagen.
Men det blir jo feil å si at barna har lenger arbeidsdag en oss. De slutter jo i 14-15 tiden på skolen? SFO er jo da fri-lek frem til de er hjemme i 16-17 tiden.
Nå har jeg et større barn, men etter at hun sluttet på SFO i fjerde har utfordringene med leksene løst seg ved at de går hjem til hverandre etter skolen og gjør lekser sammen.
Dette tenkte jeg nettopp en del på. Vi måtte pusse opp sokkelleiligheten vår mellom to leieboere, og dermed brukte vi ettermiddagene der nede i en måneds tid. Minsten var med oss, og han fikk snekre på gammel kjøkkeninndredning, være med å bære ting ut, eller se Netflix på iPaden. Han hadde det helt fint! Men den ene naboen fikk for seg at hun måtte "redde" ham, stakkaren, som måtte være med foreldrene sine mens vi jobbet. For det var jo ikke noe gøy for ham! :skuffet: Ja, stakkar barn som tilbrakte tid sammen med begge foreldrene sine, og fikk hjelpe til med oppussingen..? :rolleyes:
Ja, dette er litt typisk tror jeg. Folk skal pusse opp eller male huset men kan ikke gjøre det i sommerferien for da må de jo "passe" barna. Som i å gjøre "fine" ting med barna sine. Dette er et forholdsvis nytt fenomen tror jeg. Foreldrene mine kommenterer dette stadig, helt fremmed for dem.
:nemlig: Ja, både mine foreldre og mannen min er vokst opp på gård, så for oss er det nokså selvfølgelig at han kan være med på det som skal gjøres. Det begrenser seg jo litt mer hva en får gjort med en fireåring rundt bena, men det tok vi jo høyde for. Og vi koser oss med oppussing, så det er ikke sånn at han ble utsatt for stressede foreldre under høyt arbeidspress.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
