Cuyahoga sa for 10år siden:

Det er vel sånt arbeidstrening skal lære dem? :gruble: Eller har jeg misforstått? Det er godt mulig. :knegg: Men visst det er viljen til å stille på jobb hver mandag som er problemet, så kan det godt forsvinne noen trygdeytelser for dem, kjenner jeg.

Billa sa for 10år siden:

OK. Det gjelder ikke hos meg, hvor nøyaktighet og tempo må balanseres fordi det ene fort kan ta liv av det andre.

Jeg kan liksom ikke tro at tempoet i f.eks en byggevarebedrift (som Katta nevner) er så skyhøyt at DET skal gjøre at ikke folk klarer å gjøre jobben. Men for all del, effektivisering er ellers en fellesnevner, tror jeg, i arbeidslivet overalt. Selv er jeg tilhenger av å løpe smartere, ikke nødvendigvis fortere ;)

Billa sa for 10år siden:

Skjønner. Og det er jo ikke et ukjent fenomen for noen arbeidsgivere, vil jeg tro. Spørsmålet er jo da, hva som skal kreves av endring for at vedkommende med selverklært "fri stilling" og fast mandagsfri, skal motta hjelp fra det offentlige. Er det manglende vilje til å tilpasse seg, eller er det manglende forståelse (lav sosial kompetanse, lav (sosial) intelligens)?

Cumulus sa for 10år siden:

Jeg tror en som kommer med utsagn som: det skal lønne seg å arbeide for en ufør, OVERHODET ikke vet hva det vil si å være syk. Det eneste som kunne fått han til å sette seg inn i en slik situasjon måtte være å få kjenne det på kroppen selv. Så ja. jeg kunne ønske han kunne få smake sin egen medisin.

oslo78 sa for 10år siden:

Nei - men det burde det kanskje? Det burde kanskje vært stillinger hvor man får ordre fra andre og avgrensete, konkrete oppgaver.

I hvert fall hvis vi mener alvor med at alle skal kunne bidra. Alle kan faktisk ikke klare kravene i dagens spesialiserte, høyt utdanningskrevende samfunn. Menneskene med dårlige teoretiske evner har ikke forsvunnet fordi samfunnet er blitt annerledes.

Cuyahoga sa for 10år siden:

Ok. Jeg fikk ikke mer respekt for det du sier nå.

Katta sa for 10år siden:

Spiller det så stor rolle om det er manglende vilje eller manglende forståelse? I sånne tilfeller tenker jeg at det er helt greit om de får prøve på den stygge måten hva som skjer når man ikke gjør jobben sin. Det bør ikke være en stønad for alle om man kan si det sånn. Men dette er jo mer arbeidsledihetstrygd-delen av NAV, ikke sykepengedelen av NAV.

Når det gjelder tempo vet jeg ikke om det er rent tempo egentlig, men evnen til å henge med i svingene. Alle vil ansette den som når det blir rolig i kassen ser hva som må gjøres ellers og får unna endel jobb. Ingen vil ha den som ikke ser dette, som bare gjør akkurat det man har fått beskjed om å gjøre og tar pauser mens andre peser rundt en fordi det er rolig akkurat der han er. Og er man ny spiller det ikke så stor rolle for arbeidsgiver hvorfor det er sånn, det er ikke veldig ofte noen er villig til å ansette noen som krever mye forståelse og tilrettelegging fra dag 1.

Guava sa for 10år siden:

Nei dessverre og det meste av de rutinepregede yrkene som ikke krevde særlig utdanning fra gamledager har vi automatisert bort.

For 30 år siden sysselsatte posten utrolig mange mennesker med sorteringsarbeid. Det var for mange en grei jobb som ikke krevde massevis av skolegang og jeg vet at det opplevdes som meningsfullt og fint for ganske mange.
Nå gjør maskiner det meste av sånt.

Produksjonsbedrifter av typen som kan bruke ufaglært og billig arbeidskraft er gjerne flyttet ut av landet og de bedriftene vi har igjen krever mest spesialisert arbeidskraft, gjerne fagbrev eller ingeniørutdanning.

Fiskerinæringen trenger ofte folk, men slike bedrifter ligger på steder hvor ikke folk bor, men nært fisken.

Guava sa for 10år siden:

Evnen til å henge med i svingene, evne til å hele tiden ta inn ny læring og evnen til å hele tiden stå i endringsprosesser er viktige egenskaper nå.

Endringsprosesser håndteres ikke like godt av alle og selv om en del kan læres og øves der så har det nok også mye mer mennesketyper å gjøre hvor godt man håndterer det.
Man kan være utrolig flink innenfor faget sitt, men funker dårlig hvis man ikke håndterer endring bra.

Billa sa for 10år siden:

Nei, det spiller kanskje ikke noen rolle om hvorfor de ikke kan klare å jobbe i normale rammer, utover at årsaken sier noe om sannsynligheten for at vedkommende selv vil skjønne HVORFOR man ikke får en jobb.

Det er av og til svært mange ansatte som trenger tilrettelegging og oppfølging som en del av IA-arbeidet vi gjør, og jeg er enig i at ikke alltid frister å ta inn en ekstra person som krever svært tett oppfølging og tilpasning. Både fordi det krever mye av meg som leder, men også fordi det tar fokus vekk fra de som allerede er ansatt, og som også har krav på å bli sett og fulgt opp når det er behov.

Billa sa for 10år siden:

Som et bilde på det med endringsprosesser, hadde jeg en gang en foreleser i ledelse som beskrev en bedrifts flytteprosess. Der noen bare så det store bildet, gledet seg til de nye flotte lokalene og ikke tenkte så mye på jobben det vil bli å komme dit eller hvor arbeidsstasjonene ble plassert. Andre igjen, fokuserte kun på jobben det ville bli å flytte, alt som måtte pakkes opp og pakkes ned, og ikke minst om hvor de selv skulle plasseres i de nye landskapet.

Guava sa for 10år siden:

Jeg hadde deltidsjobb i en bedrift som var i en stor endringsprosess dengang. Det ble temmelig tøft for enkelte av de som ble ansett som flinke, pliktoppfyllende og nøyaktige og hadde en ledende posisjon, men som ikke taklet overgangen fra manuelt arbeid med tall og kundebehandling som overhodet ikke fokuserte på salg til at alt tallarbeid ble automatisert og oppgaven til de ansatte ble å være dyktige og overbevisende selgere. Det var flere som ikke håndterte dette i det hele tatt og kanskje særlig de som var flinke etter gamle petimeterparametre.
Utrolig hvor ulikt folk reagerer på endring og det er jo tydelig at endring er enklere for noen personlighetstyper enn for andre.

Katta sa for 10år siden:

Og så vil man jo ansette en hel person i utgangspunktet, man ønsker +1, ikke +1-0,5 i tilretteleggingsjobb.

Billa sa for 10år siden:

Endringsevne og endringsvilje er vanskelige saker og en øvelse jeg selv har måttet lære meg å bli bedre på. Jeg er nok en person som er veldig glad i trygghet og forutsigbarhet ;)

Katta sa for 10år siden:

Det å få jobben sin omgjort fra hva-som-helst-annet til salg må jo være skrekken. For de som ikke jobber med salg i utgangspunktet vil stort sett ikke det og passer heller ikke til det.

Esme sa for 10år siden:

Jeg kan forsåvidt skjønne at uføre kan bli sint, og sinnatenker sånt.

Men dette er ikke debattfeltet til VG, og du må faktisk prøve å bidra til diskusjonen og ikke gjøre den dum.

Niobe sa for 10år siden:

Jeg unner ingen å bli syke og uføre, men jeg savner til tider større innlevelsesevne fra de som er heldige nok til å slippe å forholde seg til disse tingene. De fleste på FP er normalt oppegående mennesker, som ønsker å jobbe, synes det er viktig å jobbe (de fleste steiler bare man nevner "redusert stilling"), mener man bør være selvhjulpen, og i stor grad hsr sin identitet knyttet til hva de gjør og presterer. Tror dere at om dere blir syke og uføre i morgen, så er dette sider ved dere som forsvinner over natten? De fleste uføre er også normalt oppegående mennesker, som synes det er viktig å kunne jobbe, være i aktivitet og være selvhjulpen. De som ikke er oppegående og har et fornuftig syn på dette, de kan jo ingen av oss svare for, enten man er frisk eller syk.

Jeg forundres noen ganger over hvor leie og frustrerte folk kan bli av å være syke en uke, eller bare tre dager. Gang det opp til du har et år, eller ti.

Serafin sa for 10år siden:

Niobe sier noe viktig.

Det ER vanskelig å måtte innse at nei, jeg er syk, jeg kan ikke, jeg greier ikke, samme pokker hvor mye man VIL. Det er ikke alltid viljen det står på.
Og det virker det som de på toppen glemmer noen ganger.

Jeg bruker å si at de kan komme og henge med meg en dag. Stå når jeg står, går når jeg går, være på - aboslutt hele tiden, sove lite, bli vekket, måtte være på alerten hele tiden. Og jeg har en mistanke om at noen som er friske som en fisk kommer til å være ganske slitne etter bare en dag. Og hos meg er det ikke den verste situasjonen heller.

Magica sa for 10år siden:

I en drømmeverden skulle jeg ønske vi kunne utnyttet ressursene bedre. At de med litt restarbeidsevne, arbeidsledige, pensjonister etc kunne plukket arbeid fra en gryte. Det er jo alltid behov for frivillige, støttekontakter, hjelp i skolen, barnehager og masse mer. At alle som hadde små og store oppdrag kunne meldt det inn et sted, og at dette var arbeid som man kunne utført når det passet. Det er ikke alt som må gjøres på gitte tidspunkt i "arbeidslivet".

Lisa sa for 10år siden:

Jeg synes egentlig ikke det engang går an å sidestille kronisk sykdom med vanlig "slitenhet" eller forbigående sykdom som jeg opplever mye av diskusjonen siste dagene har vært om. Det blir vanskelig når disse to kategoriene hele tiden blandes. Men selvfølgelig, akkurat denne tråden handler jo om de som er varige uføre.

Jeg forstår veldig godt at de må oppleves som nærmest absurd hva folk tillater seg å klage over når man er alvorlig syk selv. Det handler jo om perspektiver, og de er det alltid nyttig å ha i bakhode. (Selv om folk selvfølgelig også må få lov til å syte over ting som i det store bilde, blir helt bagatellmessige).

Hondacrv sa for 10år siden:

Først: det niobe seier, er viktig.

Det handler om perspektiv. Eg seier ofte til folk som syns det er trist at eg ikkje kan jobbe fullt, at eg kan enten vere sur og sint og bitter for det, eller takknemlig for å ha krefter til å jobbe i 40-50 %. Eg vel det siste, kvar einaste dag.

Men eg er heldig, for eg har høg utdanning og ein sjef som er fin, og ein arbeidsplass som legg til rettes. Den "gryta" som vert nevnt over hadde nok vore positiv for nokon, men eg kjenner at den måten eg kan jobbe på som lærar, er den einaste jobben som kan funke for meg som må heim og kvile i to timar etter tre fire timar på jobb. Dessuten vil eg bruke utdanninga mi. Det ligg mykje identitet og verdighet i det. Det med alltid innlagt sovetid er kvardagen min, og det alle mest frustrerende, er at igjen andre enn mamma og mannen min og ei venninne fullt ut forstår korleis eg har det og kor fort kreftene tar slutt.

Det å planlegge ut fra at ein nesten kvar dag må sove midt på dagen for å klare resten av dagen, og å aldri vite kva dagsform ein er i når ein vaknar, eg ganske frustrerende, og svært slitsomt psykisk. Men ein lærar seg å leve med det. Og sånn går no dagan.

Perhonen sa for 10år siden:

Jeg er utrolig heldig som klarer å være i jobb. :) Jeg har jobbet heltid og deltid i over tredve år, og har noen kroniske sykdommer som gjør at det er krevende å være i jobb. Det er ikke sikkert det går arbeidslivet ut. Rett og slett fordi arbeidslivet i dag krever 110% og mer av deg. Du kan ikke rusle rundt med en arbeidskapasiter som er på 40% en dag, 60% neste, så noen dager hjemme, så en uke med 100% arbeidskapasitet. Du blir en belastning. Og som min sjef poengterer, nokså surt, andre med dine utfordringer ville uføretrygdet seg for leeeenge siden!

Jeg har en sønn med ulike psykiske utfordringer, pluss ME. Formen varierer for å si det mildt. Han ser frisk ut han. Kan jobbe en dag, og så sover han i to uker etter på. Noen som vil ha ham på arbeidsutprøving? :-) Ikke sikkert han tør komme. Kanskje kommer han helt til jobb, så får han angst og kjører hjem igjen. Han tør ikke ta bussen. Handler ikke selv. Går ikke på posten..... Klarer ikke å vaske eget hjem, eller egne klær. Han har hatt det sånn i tolv år og har ikke fått uføretrygd ennå. Tror dere det er lett å få innvilget uføretrygd? Det er det ikke. Du er knust før den prossessen er over. Og avhengig av økonomisk støtte fra familien. Unga har fine flotte klær sier man om ungene til den uføre naboen. Det har de råd til. Jada, det er fordi farmor og mormor har spleisa det, for å hjelpe unga og foreldrene. Som de hjelper til med mye annet. Ikke alle har familie.

Missunnelig på de uføre som "slipper" å jobbe? Det er det lavmål å være.

Billa sa for 10år siden:

Det å kunne jobbe handler jo også om følelsen av å være viktig i eget og andres liv. Bidra, dra lasset sammen. Det handler ikke bare om hva man bidrar med TIL samfunnet og felleskapet, det handler vel så mye om egenfølelse og stolthet. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det føles å ikke være en del av dette, og jeg har enormt stor respekt for alle dem som får hverdagene til å gå rundt til tross for alvorlig sykdom av en eller annen art. Det er overhode ikke min intensjon å legge sten til byrden ved å skrive her, men det at så mange i Norge ikke kan være med i arbeidslivet ER et problem, og det går ikke bort hvis vi lar være å snakke om det.

Det JEG diskuterer, er de tilfellene som KAN bidra, men ikke gjør det. DET er etter mitt skjønn rett og slett å ta fra de som virkelig trenger det, og jeg er redd for at dette vil være med på å ødelegge ordninger som så sårt trengs for så mange. Hvorfor man ikke er opptatt av å bruke restarbeidsevnen sin, er sikkert sammensatt, men at det eneste effektive incentivet for svært mange er økonomi, behøver man vel ikke være genierklært for å fremme påstand om.

Når det er så mange som skal få fra samme lommebok, så vil midlene tynnes ut. Det er ren matematikk. Når vi i tillegg vet at pensjonistene øker i antall, og oljen på et eller annet punkt vil ta slutt, så gå rett og slett ikke regnestykket opp. Da er det etter mitt skjønn riktig og viktig å ta debatten nå, mens vi fortsatt kan korrigere, hente oss inn og finne løsninger som ikke er helt krise, fremfor å stikke hodet i sanden og vente til det smeller.

Guava sa for 10år siden:

Nei det er ikke alt som må gjøres på gitte tidspunkt i livet, men de oppgavene du lister opp krever en del.
Når man vet at hovedutfordringen hos unge uføre er psykiatriske diagnoser og mange av dem kombinert med rus så er det ikke bare å laget en sånn "ressursbank". Jeg vet ikke hvor mange som ville vært igjen til slike oppgaver etter siling. Jeg tror kanskje ikke heller jeg ville at barnet mitt skulle følges opp av mennesker på så ustabil basis.

Å jobbe med mennesker krever en del og det krever oppfølging, noe som koster penger. Det er nok en del uføre som kunne jobbet ekstra i skolen, men det er ikke uproblematisk å sende en ung mann på 25 År med ADHD-problematikk inn i skolen uten oppfølging. Ei heller er det enkelt å sende inn en 30 åring på LAR til hva som helst.
Hadde barnet mitt hatt behov for støttekontakt hadde jeg helt ærlig ikke sett veldig lyst på det å ha ustabilitet rundt dette.

Jeg mener ikke at det er umulig å få slike ting til, men med tanke på unge uføre så tror jeg det vil kreve både en del økonomi og oppfølging for at restarbeidsevne kan utnyttes godt.

Det er kanskje mer å hente på slike områder blant de som ble trygdet på 80-90-tallet da det var enklere å få trygd. En 25 åring i dag får ikke uføretrygd like enkelt.

Teofelia sa for 10år siden:

Ikke sant, Guava: jeg ønsker meg støttekontakt til Minsta, men hun er åtte år, trenger forutsigbarhet, er helt avhengig av å ha solide og pålitelige voksne rundt seg, og det må jo være den samme hver gang, eller i det minste én av to eller kanskje tre mulige. Særlig at jeg hadde overlatt henne til noen med rusproblematikk, psykisk lidelse eller som kanskje bare møtte opp én av tre ganger. Jeg tror veldig mange undervurderer hva som faktisk kreves for å stå i en jobb, når de tror at dette er oppgaver som egner seg for hvem som helst.

Magica sa for 10år siden:

Det er klart at støttekontakt til et barn ikke kan gjøres av hvemsomhelst! Det var kanskje et dårlig eksempel. Men jeg kjenner f.eks damer i 50åra som kunne vært en ressurs til utrolig mye, skulle ønske det var litt mer "hjelpevilje" eller holdninger rundt dette å være et medmenneske. Være seg strikkehjelp på skolen eller handle for gamle folk.

Gaia sa for 10år siden:

Poenget er vel ikke at det skal lønne seg å arbeide for en ufør, men at det i et samfunnsperspektiv bør lønne seg å arbeide fremfor å gå på trygd, uavhengig av hva årsaken til trygd er. Det betyr ikke at man ikke skal ta vare på de svake i samfunnet, men det er viktig at de som faktisk jobber opplever at det lønner seg. Man kan dessverre ikke stole på at Folk Flest er altruistiske og støtter "fra enhver etter evne, til en hver etter behov"-tankegangen. Folk Flest er mest opptatt av at det skal oppleves rettferdig, og hvis man opplever at man kan "tjene" like mye på trygd som ved å jobbe, så er det dessverre noen der ute som gjør det de kan for å lure systemet, noe som igjen undergraver velferdsstaten.

Pelle sa for 10år siden:

Her kan jeg nok igjen bruke moren min som et eksempel. Hun tjente altså 270.000 da hun nå gikk av med pensjon, etter 25 år i norsk skole (SFO og utdannet barne- og ungdomsarbeider). Hun har en arvelig sykdom som gir mye smerter i en kroppsdel. Hun går til legespesialister for å følge opp denne lidelsen/sykdommen, og får jevnlig kortison sprøytet inn, i tillegg til at operasjon er påregnelig. Disse legene sier det er helt vanlig å bli ufør med denne lidelsen, særlig når det er snakk om en kroppsdel man bruker svært mye i jobb. De har spurt om de skal sette i gang prosessen. Moren min har sagt nei, fordi hun er så glad i jobben sin. For en som hater jobben sin er det selvsagt enklere å svare ja. Og hvis man da nesten ikke har noe å tape økonomisk i tillegg, blir det selvsagt enda enklere. Jeg synes det er merkelig at man kan være fagutdannet og med full ansiennitet og kun tjene 270.000.

Niobe sa for 10år siden:

Men som ufør hadde hun bare fått omlag 2/3 av 270.000. Det er vel rundt 180.000 kr, som er ca det samme som en ung ufør. Det er en viss forskjell på 270 og 180 tusen når regninger skal betales.

Pelle sa for 10år siden:

Absolutt. Men jeg tror økonomi er et relevant argument i en del tilfeller. Det kommer jo feks ann på hva partner tjener, barnetillegg (som paret i artikkelen fikk), evt bostøtte osv. (Og igjen; at en yrkesaktiv kvinne som har jobbet helesitt liv som ufør skal ende opp med samme uførhetssøtte som en som potensielt aldri har jobbet, er jo utrolig merkelig, etter mitt skjønn).

emm sa for 10år siden:

For å få 270 000 i pensjon fra folketrygden når vi går av må man vel ha hatt minimum 45 inntjeningsår og et snitt på 700 000 i lønn de siste arbeidsårene. Lurer på hvordan det blir når folk (og da tenker jeg de store massene) virkelig ser hvordan den nye reformen virker.

Niobe sa for 10år siden:

Men det er jo lønnen hennes og ikke uførestønaden det er noe galt med størrelsen på.

Uansett, enten det er lønnen man har i utgangspunktet eller andre årsaker, så skal man sitte ganske greit i det om man synes et inntektstap fra lønn til uførestønad er udramatisk. Jeg skulle gjort mye for å tjene 270.000 kr.

Pelle sa for 10år siden:

Absolutt, og jeg synes hun burde tjent mye bedre. Men differansen mellom lønn og trygd er av betydning, uansett hva som er grunnen - om det er trygd som blir dårligere eller lønnen som blir bedre. Og det er differansen mellom lønn og trygd dagens regjering forsøker å øke. (Og for ordens skyld; jeg har ikke stemt på dagens regjering, og er heller ikke ubetinget i forslaget de her har lagt frem. Forsøker bare å tenke litt igjennom hva som ligger bak av tanker fra deres side)

Niobe sa for 10år siden:

Så vidt jeg kan se, så er jo de nye reglene absolutt til fordel for de uføre som kan (og gis) muligheten til å jobbe. For med de gamle reglene er jo dette nesten umuig, og det er selvsagt ikke bra.

Perhonen sa for 10år siden:

Er det lenge siden din mor gikk av med pensjon? Jeg mener barne og ungdomsarbeiderne som jobber sammen med meg og med like lang ansennitet som din mor tjener 370000. 270000 hørtes veldig lite ut. Yngste sønnen min som jobber i handel ville hatt mer i lønn enn det om han jobbet fulltid. Eller mener du at pensjonen ble på 270000?

Pelle sa for 10år siden:

Hun gikk av i år.

Her står det at snitt lønnen i 2011 var litt under 330.000. Det er også lavt, spør du meg. Kommuner betaler ulikt. Hun har ikke vært b- og u-arbeider i 25 år, men har jobbet 25 år i SFO. Fagutdannet siden dette ble en fagutdannelse. (Men dette er jo en digresjon)

www.dinepenger.no/jobb-og-pensjon/her-kan-du-sjekke-loennen-til-125-yrker/10080582

Perhonen sa for 10år siden:

Da er de godt betalt i min kommune i dag. Vet lønnen har økt en god del de siste årene. Med tanke på at dette er mennesker som tar vare på det kjæreste vi har burde lønnen økes enda mer. Ikke være et lavtlønnsyrke. Især ikke siden det er en veldig belastende jobb og mange blir uføre. Og hørselsskadde. Ikke så lett å skifte jobb med belastnings og hørselsskader. Damer over 50 fra omsorgsyrker er ikke så populære på arbeidsmarkedet.

Billa sa for 10år siden:

Reformen som kommer ble forøvrig vedtatt av Stortinget i desember 2011, under de rødgrønne. Jeg har ikke sett noen store protester før nå? Her kan det leses om tanken bak endringene: [url]www.regjeringen.no/mobil/nb/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/ad/Nyheter-og-pressemeldinger/Nyheter/2011/sporsmal-og-svar-om-uforereformen.html?id=64578[/url]
Synes Robert Eriksen får ufortjent mye pepper for å gjennomføre noe Stortinget har vedtatt.

Guava sa for 10år siden:

Det er jeg veldig enig med deg i.

vixen sa for 10år siden:

Jeg har behandlet mange uføresøknader og fulgt mange mennesker i prosessen dit. Bare i løpet av de fem årene jeg jobbet i NAV. Det er ikke lett altså. Noen saker er rett frem og helt soleklar, men veldig ofte så er problemene veldig sammensatt og det er vanskelig å vurdere årsakene til tapt arbeidsevne. Jeg har vært med på å innvilge uførepensjon til unge mennesker der de medisinske funnene ikke er entydige, men det sammensatte bildet viser allikevel at personen ikke har noen muligheter i dagens arbeidsmarked. I en del tilfeller så er motivasjon og lysten til å kjempe/prøve veldig lav,men det er vanskelig å vurdere om det er en del av sykdomsbildet det også. Det føles ofte sånn at man kommer alt for sent i gang med hjelp og tiltak. Styrking av barnevern, oppfølging i skolen, ungdomspsykiatri osv tror jeg i en del tilfeller kunne bidratt til å hindre at de kommer dithen. Mange unge føler på et vis at det er for sent og de har aldri opplevd mestring og har havnet utenfor for mange år siden. Har møtt alt for mange som aldri egentlig har fullført grunnskolen og det er trist. Når det kommer uforklarlige vondter og utmattelse så har jeg møtt hele spekteret. Alt fra mennesker som har fungert fullt til de plutselig blir syk og med stor sorg og tårer må innse at de såvidt klarer å fungere i hverdagen til de som har vokst opp med denne tankegangen og bruker det som "unnskyldning" for at de ikke fikser livet. Men uavhengig av årsak så er jo resultatet det samme. Tap av arbeidsevne er det lik fullt og det er vanskelig å finne behandling som kan fungere. Jeg har møtt mennesker som ønsker seg uførepensjon, men for de aller fleste så er det et stort tap. Det koster både økonomisk og psykisk å være utenfor skole og arbeid for den enkelte og for samfunnet. Når det gjelder bolig så er det veldig vanskelig og jeg synes at man burde hatt en mer aktiv sosial boligpolitikk. Det er ingen menneskerett å eie egen bolig, men det finnes veldig få alternativ. Det er veldig dyrt å leie og det finnes for få egnede boliger. Har man barn så er det også veldig uforutsigbart å leie og det er stor belastning fra før å vokse opp i en fattig familie om man ikke må flytte hyppig. Utnytting av restarbeidsevne er veldig vanskelig for det er få arbeidsgivere som ønsker å ansette de som krever såpass mye og som i mange tilfeller er veldig uforutsigbar. Jeg har møtt disse som har mistet den "kostejobben" de har hatt i mange år og som aldri vil få seg en ny sånn jobb i dag for de jobbene finnes ikke lenger. Folk er heller ikke så glad i kollegaer som ikke yter fullt og man faller fort utenfor arbeidsfellesskapet. Økningen i uføre er overdrevet og ser man på tallene så er ikke økningen så stor sammelignet med sysselsetting og befolkningsvekst. Jeg synes uføre og sosialklienter får mye tyn i media,men jeg har møtt flere på dagpenger og på sykepenger der jeg heller tenker at det burde vært strammet inn. Folk som man er rimelig sikker på jobber svart mens man mottar stønad og som utnytter sykemeldingsperiodene og folk på dagpenger som plutselig får seg jobb når det er igjen to uker av dagpengeperioden. Jeg vet ikke helt hvorfor det er lettere å "ta" de svakeste, men kanskje har det noe med at man distanserer seg fra gruppen og lettere å angripe det enn om det er mennesker man identifiserer seg med. Enig i at endringer må komme, men jeg synes personlig at man starter i litt feil ende når uføre med barn skal få mindre å rutte med.

Niobe sa for 10år siden:

Ja, det er jeg enig i.

oslo78 sa for 10år siden:

Bør leses en gang til.

Perhonen sa for 10år siden:

Enig med deg. Og Vixen, innlegget ditt er kjempebra.

Jeg tror endringene rammer de som minst klarer å gjøre noe med sin egen situasjon. Han/hun som finner seg jobb to uker før dagpengene går ut klarer seg. Det gjør de som jobber svart mens de er sykemeldt også. De er i stand til å friskmelde seg.

dharma sa for 10år siden:

Helt enig.

Ine sa for 10år siden:

www.aftenposten.no/meninger/En-myte-at-flere-velger-trygd-7513711.html#.VDznyoMd4-A.facebook

Denne er jo også verdt å få med seg.