Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Forakten for de uføre, heter en kronikk på NRK. (Den er ikke ny, så beklager om dette har vært oppe før)
Men tett på diskusjoner om sykefravær, samfunnets fordeling av knappe goder og ikke minst nytt forslag til statsbudsjett, gjør dette til diskusjonstema i mange foraer om dagen.
Hvordan ser vi på uføre, som gruppe?
Jeg innrømmer glatt at jeg lett kan gå i fellen og gå ned på individnivå, være mistenksom. Man kjenner noen, og med alderen faktisk en god del uføre. De er i min ytre krets, så hva vet jeg egentlig? Men utfra facebook osv, så er det lett å stigmatisere. Jeg tenker jeg ofte er lite raus, tenker mitt. Og dette er ikke noe jeg er stolt av, men jeg innrømmer det, og tror egentlig dessverre mange er som meg.
Også tar jeg dårlige tanker med meg inn i den store debatten; uføre som gruppe. Systemet. Men jeg er bevisst, og jobber med holdningen her.
Så hva tenker dere? Er uføre blitt den norske pariakasten? Hvordan skal man diskutere og finne løsninger på de utgiftene norske ytelser utgjør i dag, og som ikke er bærekraftig i morgen, uten å stigmatisere og tråkke på de som kanskje sliter nok allerede?
Uføre er en like lite ensartet gruppe som ingeniører og sykepleiere, det finnes idioter og det finnes smartinger innen alle grupper, og innen alle grupper finner du arbeidssomme og mindre arbeidssomme mennesker.
Det er jeg helt enig i! Men likefult må ufør som ordning diskuteres på gruppenivå, og det er vel det som gjør det hele så komplekst. Og hvordan skal man skille på det i debatten? Kommentarfeltene gjennomsyres av dette.
Det annemede sa. Problemet er vel heller at de arbeidssomme ikke får noen jobb. I den stillingsprosenten og med den tilretteleggingen de trenger. Det løser man ikke ved å fjerne barnetillegg og fradrag for boliggjeld, det løser man ifht potensielle arbeidsgivere.
Jeg savner at media tar en annen rolle i tillegg til tåredryppende enkelthistorier. Dybdeanalyser, tallknusing, alternative løsninger? Slik journalistikk finnes nesten ikke lenger, alt blir så sort hvitt, Du har stakkars intervjuene, og hatkommentarer. Jeg synes virkelig ikke debatten er noe god.
:nemlig: Først sørge for at de som vil jobbe, får jobbe. Så får man se hva som må gjøres med de som kan, men ikke vil. Jeg mistenker at den gruppen ikke er så stor som det kan virke som ut fra en del debatter og utspill.
Apropos rollen til media. I dag er det er familie som f.eks står frem i OA og forteller om konsekvensen av statsbudsjettet. De er begge forholdsvis unge og begge er 100% uføre. Historien fokuserer på konsekvensen for barna om statsbudsjettet blir vedtatt.
Det er godt mulig poenget med historien er å skape sympati med familien. Men jeg tror medieeksponeringen har stikk motsatt virkning. Folk tenker heller "sitt" om at to tilsynelatende "friske folk" som på bilde er 100% uføre og ikke bidrar i samfunnet. OG, har 3 barn i tillegg. Ergo, de er ikke bare late, men også uansvarlige.
Jeg tror det er nettopp disse artikkelen handler om og jeg mener media i veldig store grad er med på å skape en forakt for disse menneskene. (Som jo heller ikke har noen som kan snakke for seg, som gruppe).
Problemet med mediene nutildags er at folk ikke gidder å abonnere på aviser, og konsekvensen er at de omtrent ikke har råd til å ha journalister som kan jobbe i dybden. Fordi det krever kvalifikasjoner og tar mye tid. Mye mer tid enn tåredryppende intervjuer.
Nettopp! Meget godt oppsummert, jeg savner virkelig de artiklene der en journalist gikk skikkelig i dybden og kom med oppsiktsvekkende nytt! Dette er en meget dårlig nedadgående spiral, og når man samtidig vet hvor viktig en god presse er for et skikkelig demokrati, så undres jeg nesten over at folk er motvillig til å støtte dette. (Det ble muligens et sidespor..)
Synes også dette er vanskelig å mene noe riktig om. Forskjeller vil det alltid være, noen vil bli definert som fattige,andre rike. Alle kan bli syke, alle kan få livet lagt i ruin, vi kan ikke gardere oss mot noe som helst rundt egen helse, men vi har et sikkerhetsnett rundt oss som gir oss et minimum så vi kan leve ett verdig liv.
Det største problemet etter min mening da, er at det er omtrent umulig å nyttiggjøre restarbeidsevnen til arbeidsuføre. De aller fleste har en restevne, og viljen og lysten til å bidra.jeg tror stigmatiseringen hadde avtatt om vi kunne tilbudt deltagelse i arbeidslivet. Hvordan dette kan gjøres har jeg ikke løsningen på, men ser for meg at kommunene muligens kunne laget en jobbank? Det står jo sååååå dårlig til med de fleste kommuneøkonomiene, og jeg tror en del restarbeidsevner kunne blitt brukt i den forbindelse. Vedlikeholdsprosjekt, vikarer i skole,helsetjeneste? Jeg tror mye av løsningen ligger i arbeidsmarkedet, men det private næringslivet vil nok være vanskelig å få med på den biten.....
Tja, da vil sikkert noen mene de godt kunne bodd trangere og billigere samme sted, at de har gjeld er ikke samfunnets problem når det finne rimligere alternativ samme sted. Det er jo utkantkommuner, med lave boligpriser, som nærmest fylles med trygdemottakere, fordi man får mer for pengene. Jeg har slekt et slikt sted, og de synes ikke det er spesielt heldig for bygda. Men dette blir jo litt synseføling.
Jeg er enig med Lisa at slike intervju ikke gagner saken her, det gir snarere vann på mølla for de som synes innstramningene er greie. Logikken og argumentasjonen går fort på Ronald Reagen-nivå, som dro visa om alenemoren som hevet trygd og levde herrens glade dager på den. Den historien sliter USA med enda, det er fortsatt en stor del av befolkningen som mener at de som ikke jobber og er fattige kun har det slik fordi de er late.
"Forakten for de uføre"-for et merkelig utsagn. :skeptisk: Det er jo en utrolig stor gruppe mennesker det er snakk om, fra multihandicapede til nesten funksjonsfriske. Jeg merker ikke noen til forakt for de uføre, egentlig, men jeg merker en økende misnøye i befolkningen som jeg tror bunner i at flere og flere blir uføre og at vi alle kjenner noen/leser om noen som det er veldig vanskelig å tro er fullstendig ute av stand til å jobbe for resten av sitt liv. Men det er jo komplekst- det er vanskelig for folk som faktisk har en restarbeidsevne, og som har lyst til å bruke denne, å få jobb også. Arbeidslivet er jo ikke tilpasset folk som kommer på jobb en dag, men kanskje ikke neste. Her burde vi vært flinkere til å skape gode løsninger, og så burde de som faktisk har mulighet til å jobbe, tatt sitt samfunnsansvar og jobbet der de har mulighet, selv om det ikke er den jobben de har sett for seg, og selv om de ikke kan velge på øverste hylle. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, men det gjelder noen. Og så tror jeg heller ikke det er så svart-hvitt som at det sitter mange rikinger rundt omkring og "forakter" de uføre. Det er nok ganske mange lavtlønnede som jobber og sliter hver eneste dag som føler en stor frustrasjon over at folk som ikke er i jobb får utbetalt omtrent det samme som dem. Neida, det er ikke fett å leve på uføretrygd, men det kan i noen tilfelle skille veldig lite fra et lavtlønnsyrke. Det tror jeg ikke er gunstig. Jeg har delte følelser rundt forslagene om kutt i uføretrygd i det nye statsbudsjettet. Håpet er jo at flere skal bli motiverte til å komme i jobb, men samtidig må vi jo nesten gå ut fra at det store flertallet blant uføre faktisk ikke kan jobbe, og det er virkelig ikke OK at de skal få en ekstrabelastning i form av enda mindre å rutte med. :niks:
Jeg håper ikke jeg uforvarende har skrevet noe her som gjør at jeg blir beskyldt for å forakte uføre (ting tyder på at jeg ofte blir tolket i den retning for tiden...)det var i alle fall ikke meningen.
Jeg er så uheldig at jeg har blitt ufør av en immunologisk sykdom som i tillegg gjør at jeg har 0% i restarbeidsevne. Det hjelper meg fælt lite at jeg får økt mulighet til å tjene penger i tillegg til min uføreytelse. I mitt tilfelle så ville ikke engang millioner av kroner i incentiver ha gjort noen forskjell. Allikevel ønsker myndighetene å generalisere, og trekke alle uføre over en kam. Det er verken rettferdig eller riktig.
Jeg ser også at enkelthistoriene kan falle begge veier ift opinionen. Dog er de viktige for å vise hvordan myndighetenes makroøkonomiske tankegang får utfall for individet. En idé kan se knakende god ut på papiret i regjeringskvartalet, men det er ofte vanskelig å se hvordan det vil falle ut for den enkelte. Jeg mener ikke at de ikke skal tenke makroøkonomisk på dette, men som sagt - viktige tilbakemeldinger.
Som dere savner jeg også gode løsninger i denne debatten. F.eks. så kommer det ikke frem at alle som vurderes satt over på en uførytelse idag, må gjennom utprøving av restarbeidsevne. Stoler ikke politkerne på at denne nøysomme prosessen vil sile ut de som har restarbeidsevne og ikke? Hvorfor er ikke det tiltaket tilstrekkelig i første omgang - siden målet er å få flere ut i arbeid om så kun for 20, 30 eller 50%? Jeg synes det er fantastisk at det er økt fokus på å få uføre som har restarbeidsevne ut i arbeid. Mange trenger god hjelp i den prosessen, fordi det nødvendigvis ikke er enkelt å finne en arbeidsgiver som er villig til å ta sjansen på (kanskje) ustabil arbeidskraft.
Men det er jo mange som er uføre, som har blitt det før man startet opplegget med å teste ut restarbeidsevne over 8 uker (er det vel?), som man ikke helt vet hvor står. For når man får Varig Ufør ytelse idag, så slippes man av NAV systemet i den forstand at man ikke må melde fra på mer eller mindre jevn basis. Man er pålagt å si ifra om helsen bedres, men om noen vil "lure seg unna" så vil jeg tro det er fullt mulig å gjøre. Hva med å sette i gang en vurdering av restarbeidsevne på disse uføre, hvor det da selvsagt ikke er snakk om lyter hvor fremtidig bedring er lik 0? Hva med å ha en medisinsk gjennomgang, samtale om restarbeidsvne med noen års mellomrom selv om man er satt på Varig Ufør? Slik sett så var jo Tidsbegrenset Ufør en bedre ordning. Debatten trenger absolutt en side som diskuterer andre og bedre løsninger enn det som er fremstilt av regjeringen gjennom statsbudsjettet.
Mulig jeg er naiv, men den dagen jeg kan arbeide noe, så er jeg ikke engstelig for at jeg ikke skal få jobb. Jeg har høyere utdanning, og har mange ben å stå på - som frisk eller delvis frisk. Men jeg må si at det er tøft å være et sterkt selvstendig menneske, som blir gjort økonomisk avhengig av sin mann. Overgangen fra lønn/sykepenger till AAP er 66% av tidligere inntekt. For min del gikk jeg ytterligere ned kr 7000,- brutto pr. mnd i overgangen til Varig Ufør. Det er ingen dans på roser å være ufør, og som flere her nevner så er det også en sosial status ved det å være ufør som man virkelig ikke har lyst til å havne i.
I den politiske debatten er uføre også en gruppe det er lett å "ta". Vi kan ikke streike, vi er ikke organiserte og mange er i tillegg for syke til å ta en kamp.
Ja, de må bo et sted, men man kan jo leie, og man kommer ganske langt med 1,5 mill utenfor vår kommune. Derfor tror jeg en del kan reagere på slike artikler.
Til sammenlikning fikk min mor i 270.000 lønn etter 25 år som SFO-assistent (barne- og ungdomsarbeider), da hun gikk av med pensjon.
Så det beste er om man sender de uføre til utkantstrøk der boliger er billig og arbeidsmarked er uvesentlig? Såpass må man tåle om man blir syk altså.
Ikke så nøye med nettverk.
Noe er jo rart i forhold til at man gjennom offentlige stønader kan drive formuesbygging. Med startlån fra Husbanken kan man kjøpe seg bolig, som betales gjennom stønader. Det vil egentlig si at man får en bolig, den blir litt mer din for hvert avdrag som betales. Og det uten å ha jobbet. Det synes jeg ikke er helt uproblematisk. Samtidig er det vanskelig å argumentere andre veien, for vi ønsker jo å motarbeide fattigdom.
Regjeringen viser forakt for uføretrygdede gjennom statsbudsjettet sitt. Å skjære ned på ytelsene skal "motivere folk til å jobbe". Som om det vanligste er at de har valgt å ikke jobbe?
Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at man dømmer folk som friske, fordi de "ser" friske ut. De største grunnene til at folk blir uføre er vel muskel og skjelett-plager og psykisk sykdom. Tror du dette kan sees utenpå?
Tror jeg det? Kanskje lese teksten en gang til? Jeg skriver at jeg tror folk tror det. Slike historier, med bildebruk av to tilsynelatende friske mennesker uten noen forklaring på hvorfor de er uføre, gjør alt annet en å skape sympati. Tror jeg.
Det hadde vel vært bedre for folk flest å svelge at uføre forblir stående med lua i hånda og senket blikk mens de takker for å få lov til å bo i en leilighet staten eier og bygger formue av.
Og jo- det er på tide at folk ser at uføre ser ut som alle andre, og slutter å dømme.
Det er jo verdt å tenke på at endel som er uføretrygdede har behov for en tilpasset bolig. Det kan gjøre det svært vanskelig å finne leieboliger og det kan være en bedre løsning å kjøpe en egen bolig.
Hva den uføre tenker på er ikke relevant, det vil jo variere fra person til person. Men det er det det er.
Alternativet er så klart at staten kun gir trygd, og ikke lån i tillegg. At man får lån i en vanlig bank får være opp til banken. Men at staten skal gi lånet er annerledes. Det blir som at jeg gir mitt eget barn et lån til å kjøpe hus, og så gir jeg også barnet mitt lønn, slik at det kan betale lånet. Da har jeg i realiteten gitt barnet mitt en bolig.
Jeg kjenner at jeg har ikke forakt for uføre som gruppe, men jeg har ett par bekjente som jeg ikke har noe særlig til overs for. Jeg regner ikke med at alle andre er som dem.
Samtidig finnes det bekjente som jeg unner all den uføretrygden de kan få.
Noe av årsakene til uføretrygdedes problemer med tanke på bolig er jo at alt for mange folk her til lands uten å fortjene det noe særlig, og gjerne pga en god dose flaks har alt for mye penger.
Avstanden fra det å leve på trygd opp til gjennomsnittsinntekt hos andre øker bare og det tror jeg også bidrar til økte problemer med tanke på stigmatisering.
Jeg er ikke ufør - men vært syk hele mitt voksenliv.
Som ung, alenemamma og syk må jeg innrømme har vært ufattelig tøft, og selvom NAV heldigvis har vært støttende økonomisk hele veien, så vil jeg vel langt ifra si jeg har fått god oppfølging og hjelp til å muliggjøre så veldig mye, og ting tar fryktelig lang tid i systemet. Det kreves nok ofte ett helt annet opplegg for at man skal som syk kunne fungere både i familielivet, sosialt og jobbsituasjon - og ofte må man som syk "velge bort" noe av dette, jeg har fungert fryktelig dårlig i de to siste, samt sånn middels med famiilielivet - men med "riktigere" hjelp kunne man nok fungert bedre i alle situasjoner, men ufattelig mye krefter, energi og penger har gått til å i det hele tatt få hjelp, og mest av alt prøve å få den hjelpen man trenger. Det er det fortsatt ingen å få av helsetjenestene i Norge (annet enn privat) selvom jeg endelig har fått rett diagnose. Nå først siste måneden har jeg kommet inn og kanskje får behandling jeg trenger for 1 av mine problemer.
Nå er jeg ikke ufør enda men om jeg ikke får noen hjelp så ender jeg desverre i den gruppen jeg også, det er fryktelig ensomt og tungt å ikke fungere sosialt og i jobbsetting.... Unner ingen det og håper virkelig ingen ønsker det.
I forhold til det å bo, det er ikke unormalt å måtte bosette seg et godt stykke unna nettverket sitt, også når man er i full jobb, grunnet boligpriser. Så man må faktisk uansett bo etter evne.
Det er temmelig stor forskjell på å bosette seg et stykke unna nettverket sitt når man er i jobb og det å måtte gjøre det som ufør.
Man må bo etter evne, men jeg synes det er direkte trist at byområder ghettoiseres. Stavanger for eksempel har blitt en kvalmende glætt by uten mangfold.
Jeg synes det bør finnes ordninger som gjør at mennesker som sliter ikke må flytte langt unna nettverket sitt.
Eg er for at uføre som har restarbeidsevne bør oppmuntrast til å jobbe litt, om det så er berre 10 eller 20%. Men då må staten sørge for at det finns så små stillingar. Det gjer det omtrent ikkje per i dag. Det er mange uføre som lever veldig isolert frå resten av samfunnet. Arbeid ein dag i veka kan hjelpe dei med å få eit sosialt nettverk. Men det opplegget som regjeringa legg opp til no med å straffe dei som ikkje har restarbeidsevne syns eg er heilt på trynet.
No skal dei for eksempel slutte å gi støtte til bil til bevegelseshemma dersom dei ikkje treng bil til å komme seg til jobb eller utdanning. Med andre ord får ikkje dei som ikkje kan jobbe bil. Eg har ein bekjent som er født med veldig alvorlig ryggmargsbrokk. Han er lam frå halsen og ned og kan berre kommunisere via ei datamaskin. Han kan ikkje jobbe. Dersom det nye forslaget går gjennom blir han heilt isolert. Han er heilt avhengig av spesialtilpassa bil for å komme seg ut.
Det er mange andre multihandikappa og funksjonshemma/bevegelseshemma som ikkje kan jobbe. Skal dei berre sitte heime uten å komme seg ut?
Og er ein riktig heldig og har to barn i tillegg til å vere bevegelseshemma mistar ein både 50 000 i barnetillegg og rett til bil som ein treng både for eigen del og for å kunne køyre barna hit og dit.
"Det skal lønne seg å jobbe".......Fint det, men det må ikkje gå utover dei som faktisk ikkje kan jobbe uansett.
Jeg tenker at det på den ene siden er et problem at avstanden mellom de som har minst og de som tjener omtrent gjennomsnitlig øker, men samtidig har vi et opplegg med trygdesystemet i landet som ikke går i hop. Det må bli nedskjæringer, det kommer til å bli mindre som kan dekkes av staten. Jeg skal ikke si at bil nødvendigvis er en sånn ting, men det kan være det. Den typen ytelser har blitt strengere og strengere med årene, og det kan godt være at det skal strammes inn enda mer for mange for å kunne stille opp skikkelig for de som trenger det aller mest.
Det er helt greit at det nå popper opp endel historier om folk som kommer ufordelaktig ut av de endringene som er foreslått og det er helt på sin plass. Det virker som om noe av tanken bak er å redusere trygdeutbetalingene samtidig som man også reduserer endel kostnader til ting man mener er riktig og viktig å bruke penger på, som barnehage. Det er ikke sikkert det går opp totalt, men det tror jeg ikke media har skaffet seg oversikt over heller for å være helt ærlig. Jeg er ikke sikker på at jeg synes det er bare negativt. :gruble: Selv om det er litt rart at sånne tiltak kommer fra de blå som vanligvis fronter valgfrihet.
Det er provoserande å lese. Ein må faktisk bu ein stad. Me har så stort lån på huset vårt, og når ein har høge utdanninger, studielån, og faktisk blir ufør, då har ein tapt, og ikkje vinne i lotteriet. Kva dei sit att med som ikkje har høgare utdanning og har jobba nokre år så ein har opptent seg litt før det gjekk på trynet, kan ein jo berre spekulere på.
Du skjønte at jeg refererte til artikkelen, ja? Og det faktum at dette paret ikke nødvendigvis var et eksempel på noen som vekket sympati i opinionen? Det er godt mulig det er provoserende, men jeg tror like fullt det er tilfelle. Veldig mange må gjøre endringer og prioritere annerledes når kursen man har staket ut plutselig forandrer seg. Det er ikke bare sykdom som kan være en slik faktor.
Katta: Jeg tror heller ikke at media har skaffet seg hele bildet og hvorfor skulle de det? Ingenting selger vel som "Erna tar fra de fattigste og gir til de rikeste."Billigere banehageplasser til de som tjener minst er f. eks en måte å gi tilbake det man har "tatt" på, og det finnes helt sikkert flere punkter i det nye statsbudsjettet som kommer de fattigste til gode. Likevel-måten de kutter flatt på hos alle uføretrygdede irriterer meg. Jeg tror det kommer av at vi er så fryktelig redde for å være "urettfeige" i dette landet, og det derfor er bedre å behandle alle like dårlig, også de som helt åpenbart ikke er i stand til å jobbe. enn å si til en gruppe av de uføre at "det er ingenting som tyder på at du blir sykere av å jobbe tre dager i uken, derfor ønsker vi at du gjør det". Vil et slikt forslag slå uheldig ut for noen også? Ja, garantert, men det vil i det minste bli mange færre det er blir urettferdig for.
Jeg tror det kunne vært en stor fordel at man tok en litt hardere titt på de som har vært uføre siden 80-90 tallet. Da var det MYE enklere å få uføretrygd, og man fikk varig på 1-2-3. De som er uføre nå, har vært gjennom litt av et opplegg, og jeg tror ikke det er de man bør ta en titt på aller først iallefall.
Og som noen sa, å kalle inn alle hvert femte år eller noe hadde sikkert ikke vært dumt, men jeg er litt redd for at vinninga går opp i spinninga?
Det samme gjelder for pensjonister også, egentlig. Forskjellen er vel at uføre ikke har hatt den samme muligheten til å bidra økonomisk til samfunnet og heller ikke for sin egen karriere og vekst i verdier.
Jeg er 100% ufør og skammen over å være det har bare økt betraktelig den siste tiden. Jeg ble ung ufør og har en del diagnoser som gjør det uforenelig med å jobbe. Jeg har forsøkt gang på gang å prøve å utdanne meg, eller tatt kurs, eller prøvd å jobbe. Men det går ikke.
Nå har det gått så langt at jeg heller isolerer meg å ikke treffer nye mennesker nettopp fordi jeg skammer meg så fælt vist spørsmålet kommer opp hva jeg driver med.
Jeg bor i en liten leilighet i en dyr by. Jeg har ingen mulighet å kjøpe meg bil, så å bo i grisgrente strøk ville gjort at jeg ville blitt totalt isolert noe som ikke hadde vært godt for min helse. Nå vil regjeringen ta fra meg 76000 kr i året. Noe som vil si at jeg ikke har råd å bo her lenger. Eller leie meg noe annet sted. Jeg har tre barn og hvor skal jeg da ha de? Situasjonen er usikker og utrygg for min fremtid. Samme er det for mange andre uføre også. Ja jeg skjønner det må kuttes, men hvorfor på oss som er 100% uføre uten mulighet å jobbe, mens andre som tjener millioner får skattelette på samme sum som jeg mister og for dem vil de knapt merke det, mens for meg er de 76 000 kr alt for at jeg skal klare å overleve....
Huff så kjipt. Jeg kjenner litt på den jeg og, gruer meg til å treffe nye folk, for jeg vet spørsmålet kommer. Ikke bare det at det er ekkelt å si det, men det blir så fryktelig utleverende.
Huff, jeg blir så lei meg av slik. Vil vi at folk skal være helt på utsiden av samfunnet når de er uføre? Vil vi at folk skal stå med hatten i hånda og ydmykt rettferdiggjøre hvorfor de ikke kan delta på linje med alle andre før vi tillater at de lever sånn nogenlunde verdige liv? Klart vi må sørge for at ordningene vi har, ikke blir misbrukt, men jeg synes det er hjerteskjærende at vi ikke unner folk som er syke og ikke klarer å delta i yrkeslivet, et nogenlunde verdig liv, likevel.
Det norske boligmarkedet er overhodet ikke innrettet for noe annet enn å eie egen bolig. Det er dyrere å leie enn å eie, både på kort og lang sikt. Ergo er det jo faktisk rimeligere for slike som de to i avisartikkelen og for samfunnet at de kjøper egen bolig. Og jeg skjønner ikke hvorfor det er så urimelig atde to, som vi ikke vet noenting som helst om årsaken til er uføre, skal få mulighet til å lage et nogenlunde normalt liv for seg selv og barna sine.
Det jeg synes er mest problematisk med norsk rikspolitikk i forhold til trygdesystemet er at det som vedtas i veldig liten grad rammer de som vedtar lovene og budsjettene. De har egne opplegg for stortingsrepresentanter og er på den måten skjermet for innskjæringer på de fleste områder.
Altså, utenom unge uføre, så har mange uføre jobbet i mange år og betalt skatt og tjent opp til sin del uførepensjon via folketrygden og via jobb. Hvis jeg skulle bli ufør nå innen 5 år har jeg jobbet 25 år i arbeidslivet.
:knegg: Nei hvorfor skulle de det? Det er kanskje en grunn til at ma-.nge har sluttet å kjøpe aviser? Jo mer på overflaten de jobber og jo mer feil de gjør jo mindre interessert blir jeg i hvertfall.
Men til det andre du skriver: Det er jo sånn man prøver å gjøre det idag. Og som til stadighet blir ramaskrik fordi selv om man blir bedømt til å ha noe restarbeidsevne er denne ofte såpass ujevn (for eksempel 100% i 10 uker ujevnt fordelt utover året, ikke 40% jevnt) og ofte med litt nedsatt tempo i tillegg slik at de ikke har sjans til å få inntekt for restarbeidsevnen sin. Det finnes ikke arbeidsgivere som er villig til å gå inn på et sånt opplegg. Også i kommunen har det jo blitt mer krav til at man skal fungere bra og ikke bare "være sysselsatt" som man hører noen si med litt sarkastiske undertoner. Det er en ganske stor mengde mennesker som da på et vis blir avspist med mindre trygd enn minimum og som ikke har mulighet til å jobbe noe selv om de i teorien kunne. Jeg er vel tilhenger av at man ser på muligheter forå utnytte slik restarbeidskraft til noe samfunnet har bruk for, men det er ikke helt enkelt og rett frem å få til. Men dette er nok viktig hvis an tenker respekt for de som mottar uføretrygd, for er det noe som trigger det verste i folk (flest) så er det å se på at naboen mottar penger fra det offentlige og har veldig mye mer tid og lyst og overskudd både til prosjekter hjemme og hobbyer enn en selv.
Det katta skriver om restarbeidsevne er noe av det jeg tenker er den store utfordringen. Man kan mene mangt om at folk må bruke restarbeidsevne, men hva er man villig til å gjøre og er man villig til å ta kostnadene/belastningene ved det?
De fleste arbeidsgivere har ikke et lønnssystem som gjør det mulig å la folk gå på halvt gir på jobb og heller ikke arbeidsformer som er tilrettelagt i særlig grad som gjør at det er mulig. På min arbeidsplass hvor vi jobber mye i team, en del møtevirksomhet og fordeler oppgaver i team funker det i utgangspunktet dårlig om en medarbeider jobber 40 prosent ut i fra når formen til vedkommende er bra. Det ville gå ut over arbeidet til alle oss andre. Vi kunne nok klart å integrere en person som jobbet halvparten så kjapt, men da måtte denne personen fått lønn ut fra andre kriterier enn lønn pr time.
Hvordan kan man utnytte restarbeidsevne til en lærer som bare kan jobbe for halv maskin/trenger pause hver halvtime? Hva med en som har en helsetilstand som gjør at man klarer å jobbe i snitt av 40 prosent, men hvor man ut i fra helsetilstand ikke vet akkurat når disse 40 prosentene kan brukes?
Er det ikke slik for mange uføre? Sykdommen er ikke noe man kan stille klokka etter.
Jeg tror man kan gjøre en god del for å integrere mennesker med restarbeidsevne i jobb, men man kan ikke forvente at det er noe arbeidsgivere vil gjøre hvis det medfører utgifter og belastning på resten av de ansatte.
Jeg lurer veldig på hvordan regjeringen vil jobbe for å få til slikt?
Er løsningen enda flere offentlig finansierte spesialarbeidsplasser?
[ av QU dagensOTE=Guava;4087072=Guava;4087072]Det katta skriver om restarbeidsevne er noe av det jeg tenker er den store utfordringen. Man kan mene mangt om at folk må bruke restarbeidsevne, men hva er man villig til å gjøre og er man villig til å ta kostnadene/belastningene ved det?
De fleste arbeidsgivere har ikke et lønnssystem som gjør det mulig å la folk gå på halvt gir på jobb og heller ikke arbeidsformer som er tilrettelagt i særlig grad som gjør at det er mulig. På min arbeidsplass hvor vi jobber mye i team, en del møtevirksomhet og fordeler oppgaver i team funker det i utgangspunktet dårlig om en medarbeider jobber 40 prosent ut i fra når formen til vedkommende er bra. Det ville gå ut over arbeidet til alle oss andre. Vi kunne nok klart å integrere en person som jobbet halvparten så kjapt, men da måtte denne personen fått lønn ut fra andre kriterier enn lønn pr time.
Hvordan kan man utnytte restarbeidsevne til en lærer som bare kan jobbe for halv maskin/trenger pause hver halvtime? Hva med en som har en helsetilstand som gjør at man klarer å jobbe i snitt av 40 prosent, men hvor man ut i fra helsetilstand ikke vet akkurat når disse 40 prosentene kan brukes?
Er det ikke slik for mange uføre? Sykdommen er ikke noe man kan stille klokka etter.
Jeg tror man kan gjøre en god del for å integrere mennesker med restarbeidsevne i jobb, men man kan ikke forvente at det er noe arbeidsgivere vil gjøre hvis det medfører utgifter og belastning på resten av de ansatte.
Jeg lurer veldig på hvordan regjeringen vil jobbe for å få til slikt?
Er løsningen enda flere offentlig finansierte spesialarbeidsplasser?[/QUOTE]
Du har helt rett, og veldig mange yrker er utelukket for en som arbeidsgiver ikke VET når kan jobbe. At noe av dagens ytelser heller kunne overføres til et lønnssystem hvor arbeidsgiver og kollegaer ikke blir skadelidende er en tanke. Hos oss bidrar jeg gjerne både til arbeidstrening og det å være en del av et godt arbeidsmiljø. Men, jeg har ikke penger i eget budsjett til dette, og er avhengig av at det betales av det offentlige.
Jeg har en kollega som jobber slik som det skisseres her: 50 % i gode perioder, mindre i andre. En av fordelene med store, statlige organisasjoner, er at det ofte er rom også for de som ikke er helt stabile arbeidstakere. For min del syns jeg det er helt fantastisk å være på en arbeidsplass der det også er rom for den type innsats. Jeg hadde også gjerne sett at slike som Billa kunne fått statsstøtte til å finansiere tiltaksplasser, der risikoen ble flyttet fra arbeidsgiver til staten.
Jeg har stor, stor tro på å la folk som ønsker å jobbe litt få lov til det, ikke fordi samfunnet sparer så mye på det, kanskje, men fordi det er bra for den som får være i arbeid, men ser lett at det er vanskelig for mindre bedrifter å finansiere "risikoarbeidstakere".
Men vi må ta de ubehagelige diskusjonene også. Hvis vi skal beholde en velferdsstat så må vi sørge for at folk flest synes det er greit hva skattepengene går til. Når den allmenne oppfattelsen av at de ikke får igjen for at de jobber hardt så forsvinner viljen til å betale mye skatt. Og da sitter vi fort igjen med 90 % oppslutning på blå side.
Jeg liker ikke de blåblås skattelettelser som ble presentert denne uken. Men jeg tror det også er straffen for at vi ikke har tatt tak i motviljen som har bygget seg opp over tid. Og når den 24-årige rørleggeren som ikke har nok egenkapital til å få seg et boliglån ser at den 50 år gamle anarkisten som skryter av at han aldri har jobbet får seg startlån og kjøper seg leilighet - da forsvinner viljen til å støtte et velferdssystem. (Og eksempelet jeg kommer med er hentet fra min familie, så det er faktisk en true story. Unntak, ja. Men reellt.)
Jeg er litt nysgjerrig på om det noen her som støtter de funksjonshemmedes rettigheter mer strukturellt? Eller vet hvor man kan henvende seg for å gjøre det? Jeg mener som frivillig altså. At man kan støtte FFO f.eks. Det ville vært veldig nyttig om de funksjonshemmede fikk en GOD uavnehig talsperson, som kunne fronte mediene.
Det er som noen nevnte her inne omtrent ingen som fremmer deres rettigheter og dermed blir mediene full av triste enkelthistorier.
Jeg tenker at noe av problemet er misunnelse og at folk som mener de betaler for mye skatt generelt er sutrete og smålige.
Nå snakker jeg ikke generelt for alle arbeidstakere i Norge, men det store flertall sitter igjen med en bra slant penger med tanke på arbeidsinnsats og skatt. I tillegg har man en jobb, noe som for de fleste har verdi i seg selv (og som kanskje ikke verdsettes nok?).
Noe av misunnelsen tror jeg handler om at man projiserer egen situasjon.
Man er kanskje sliten på jobb og tenker på hvor deilig det er med ferie på hytta, med en øl og en god bok og klarer ikke helt å se at virkeligheten til en som sitter med halve inntekten er ganske annerledes selv om denne personen ikke er på jobb.
En annen ting er jo at vi som er i jobb og de som tjener veldig mye kan forsikre oss mot å havne i fullstendig økonomisk uføre om noe skulle skje.
Noe av det virkelig kjipe for unge mennesker som er syke, men som er i jobb er at også denne muligheten er borte.
Samfunnet har ikke råd til å ha mange på trygd, men jeg synes det er utrolig mye smålighet og misunnelse blant folk som har det bra og at egen arbeidsinnsats gjøres til mer fortjenstfull enn det den er.
Jepp, enig. Og jeg kjenner også flere av disse "jeg ha'kke latt meg bli utnytta av staten, dem ha'kke fått no' skatt av meg, nei!"-folka, som mer enn gjerne lever på andres skattepenger, satt på spissen. Når det er uttalt uten skjemsel at "drømmen er jo å bli uføretrygda, da!", da er det noe som må justeres.
FFO jobber vel endel slikt, tror jeg. Jeg har litt med FFO å gjøre, men foreløpig er de ganske "diffuse" for meg.
De kutter og kutter i alle bauger og kanter, og det ender med utslitte foreldre, både til små barn med funksjonshemninger, men også voksne. For det finnes ikke boliger, tilbudet er ikke bra nok etc, så man blir foreldre i "all evighet" og må inn og hjelpe til og støtte opp, på en helt annen måte enn til funksjonsfriske barn.
Det er nok mye enklere å få til sånt på din arbeidsplass og med økonomisk tilskudd kunne vi også fått til noe sånt på min.
På de store arbeidsplassene hvor det kanskje er mest aktuelt å la folk få arbeidstrening og evt bruke restarbeidsevne ser jeg for meg litt større utfordringer. Butikkjobber, helsevesen, skole, industri osv.
En annen ting er at unge uføre er noe annet enn gamle uføre så vidt jeg har skjønt. Blant unge uføre er det relativt høy andel mennesker med rusproblematikk og psykisk sykdom av en alvorlighetsgrad som er vanskeligere å håndtere enn vanlig utbrenthet.
Mennesker med pågående rusproblematikk kan ikke jobbe over alt og kanskje særlig ikke der det finnes mange jobber som ikke krever masse kompetanse.
Det har vært kritisert at mennesker med rusproblematikk/under LAR-behandling og alvorlige psykiatriske diagnoser blir gitt arbeidstrening på SFO/barnehage. Mennesker med denne typen lidelse har gjerne en bra restarbeidsevne, men det er sannelig ikke lett å finne steder hvor de kan passe inn.
De tiltakene som har fungert er gjerne slikt som ideelle organisasjoner driver eks bymisjonens arbeidstiltak, men sånt koster også penger.
Jeg ønsker Robert Eriksson en kronisk sykdom, så han kan føle på kroppen
hvordan det er leve med daglige smerter
hvordan det er å miste jobben pga daglig smerter
hvordan det er å miste store deler av sitt sosiale liv fordi man har mistet jobben
hvordan det er å miste troen på seg selv fordi man ikke lenger fungerer som alle andre i samfunnet
hvordan det er å miste troen på en fremtid fordi man er livredd for å bli ufør når man ser hvor det bærer hen med trygdesystemet vårt
hvordan det er å miste troen på velferdssamfunnet og tryggeheten man trodde man hadde som syk
hvordan det er å miste troen på politikerne fordi de alltid tenker strategisk i stedet for langsiktig
hvordan det er å vite at uansett hvor fattig man trues med å bli, aldri kommer til å bli friskere av den grunn
Og hva godt det gjør for en syk kropp å leve med den vissheten
Jeg syns Pepper har et viktig poeng, samtidig som jeg syns det et vanskelig å formulere det jeg tenker på en god måte. Jeg betaler min skatt med glede, og jeg unner alle som er uføre et verdig liv. Jeg har ingen trygdemisbrukere i omgangskretsen, jeg opplever heller at en del av de som er blitt delvis uføre har kjempet mot med nebb og klør, fordi de ønsker å bidra. Og jeg syns det er utrolig viktig at vi har et system som ivaretar de som ikke er i stand til å jobbe helt, eller som må jobbe redusert for å i det hele tatt være i stand til å være sammen med barna sine på fritiden. Samtidig så er det viktig at systemet er bygd opp på en slik måte at det må være både ønskelig og mulig å bruke det man har av (rest)arbeidsevne fremfor at den ikke brukes fordi det ikke lønner seg å jobbe. Men jeg aner ikke hvordan det kan gjøre på en god måte, som ikke skaper enda mer byråkrati og mistenkeliggjøring av de som faktisk er så dårlige at de ikke kan jobbe.
Det er ingen "menneskerett" å eie egen bolig, men det er et godt poeng at det i Norge er normen at man eier sin egen bolig, fremfor å leie den. Og er det da feil at man får mulighet til å finansiere et boligkjøp innenfor rammen av de tygdeytelsene man får, selv om det også innebærer at man i realiteten får en bolig av staten? Å finansiere nedbetaling av et lån innebærer jo samtidig at man velger bort andre ting. Når boligmarkedet er slik at det er billigere (for Staten) at en trygdemottaker kjøper sin egen bolig, fremfor å leie den av en annen privatperson (som da også tjener på Staten) sier det seg selv at det samfunnsøkonomisk er mest lønnsomt at den trygdede får mulighet til å kjøpe. Samtidig så er jeg enig i at det kan bli feil at Staten i tillegg bidrar med billig lån. Det skal jo ikke være et mål å bli ufør fordi man da får råd til å kjøpe egen bolig (for å sette det på spissen). Men det er vel heller ikke slik det faktisk fungerer.
Dessuten tenker jeg at det er utrolig viktig at systemet sikrer at man ikke blir nødt til å "gå i fra gård og grunn" fordi man blir helt eller delvis ufør.
Det skal lønne seg å jobbe hardt å være villig til å ta i et tak. Men det er forskjell på at noe skal lønne seg, og at folk skal bli liggende igjen i rennesteinen fordi de som er friske nok til å jobbe ikke unner de som er syke et verdig liv.
Jeg synes altfor stor del av debatten rundt velferdssidens bakside blir kanalisert inn i faking av sykdom. Det aller mest interessante i innlegget det linkes til i HI, er dette:
Realiteten er at Nav kontrolls fortjenstfulle innsats har redusert svindelen med uføretrygd til bare 2,5 milliarder per år. Når jeg sier «bare», er det fordi det er langt mindre enn de 8 mrd som unndras moms, eller de virkelig enorme 136 milliarder kroner som unndras beskatning hvert år.
Så jeg kunne i grunnen ønske at vi lot de flinke pikene litt i fred og heller begynte å fylle aviser og nettet med spotlighten rettet mot alle de flinke guttene som driver med skattesnyteri.
En annen ting jeg lurer på er om økt antall uføre er en pris man må betale for et veldig spesialisert og effektivt arbeidsmarked og at det kanskje må ligge i regnestykket.
Blant de unge uføre er det ikke muskel og skjelettsykdommer som dominerer. Det er alvorlig psykiatri (ofte russammensatt), autisme og andre funksjonsnedsettelser.
Økning i antall mennesker med diagnosen schizofreni er kraftig økende. Det er en av de diagnosene som blant unge menn er hyppig årsak til uføretrygd. Hva gjør man med dette? Hvordan jobbes det ruspolitisk? Hvordan spiller økende bruk av cannabis inn?
Hva med dem som faller utenfor på skole pga veldig høye faglige krav?
Autismediagnoser øker også. Det handler nok (her har jeg ikke nok belegg) om kun det at flere har autisme, men også at autisme som funksjonshemming er sterkt relatert til samfunnet man lever i.
I pappas generasjon kjenner jeg enkelte som jeg ser for meg ville fått en autismespekterdiagnose om de var unge i dag. De har aldri fått noen diagnose. De fikk seg jobb som har funket og har klart seg bra. Er det like mye rom i dagens arbeidsmarked?
I det hele tatt kjenner jeg flere godt voksne mennesker som jeg er overbevist hadde blitt geleidet inn i type vernet bedrift eller uføretrygd i dag, men som det var plass til i et mindre spesialisert arbeidsmarked. Kanskje særlig gjelder dette mennesker som ligger på grensa til psykisk utviklingshemming, men som ikke helt passer inn der heller.
"Før i tia" hadde de feks på Aker "kosterne". Det var to menn - og jobben deres var - enkelt og greit - å koste i verkstedlokalene. De jobbet ikke fort, de kunne ikke gjøre stort annet, men de kunne koste. Og de startet opp der ganske unge.
Nå er de borte. Det var ikke bruk for de - eller lønn til de lenger. Så nå sitter de hjemme.
Med tanke på bolig så må det skje en endring her til lands snart. Må det ikke?
Det er en stadig økende mengde mennesker som ikke vil ha sjans til å komme på boligmarkedet, mye pga den gemene hops fantastiske økonomi.
Leiemarkedet er også sykt.
Vi bor ikke i by og ikke der boligprisene er høyest, men det et ikke lett å finne utleiebolig til en pris det går an å betjene med trygd, med mindre man bosetter seg i gokk. Bor man i gokk må man ha bil om man skal komme seg noe sted og det må man jo som ufør også.
Anngående autisme og jobb. Spesielt asperger har blitt "ettertraktet" i endel bedrifter, og det er noen solskinnshistorier der. Men da er det gjerne data det går på. Og er man ikke interessert og superflink i data, hva da?
De fungerer ikke i arbeidsmiljøet, de kan det de kan, og ferdig med det.
Vi trenger jo fortsatt "kosterne". Vi trenger renovasjonsarbeidere og folk som kan grave grøfter, for å nevne noe. Problemet er at når markedet fokuserer ensidig på profitt og effektivitet så er det ikke alltid rom til de som ikke er effektive. Spesielt hvis arbeidsmarkedet er sprengt eller det er tilgang på mer effektiv arbeidskraft.
Nå for tida skal renovasjonsarbeidere ha fagbrev. Grøftegravere skal ha maskinføreropplæring og gjerne noen kurs i tillegg pga sikkethetskrav.
Renovasjonsarbeider er det heller ikke så lett å få jobb som. Slike stillinger har veldig lange søkerlister her.
Innenfor håndverksbransjen var også kravene lavere tidligere. Man kunne jobbe som snekker et helt liv uten å ha fagbrev eller utdanning i det hele tatt.
Og hvem vil ansette en person med rus/psykiatrihistorikk når det finnes andre å velge i?
Det er et poeng det der at det ikke lenger holder å gjøre en grei jobb. Man skal fungere på så mange plan i en bedrift for å være attraktiv arbeidskraft.
På min arbeidsplass er det ikke noe problem å sysselsette ujevn eller saktegående arbeidskraft gitt at man får ressurser til dette på toppen slik at det ikke går ut over daglig drift og gitt at de kan det de skal gjøre fra før. Så en lege som har fått en kronisk sykdom og bare virker i perioder kan fint gjøre nytte for seg, men da må det ekstra lønnsmidler til, for bemanningen er så akkurat i utgangspunktet at man kan ikke risikere at et fagfelt blir stående uten dekning. Men plass er det absolutt, og det er lurt å utnytte det tror jeg. Vi har noen sånne stillinger faktisk, i øyeblikket er det vel bare en som er i bruk. Jeg er sikker på at det er mulig å få til på mange felt i helsevesenet, men da er man avhengig av friske midler som ikke trekkes fra driften til vanlig. Det er helt sikkert mulig å konstruere oppgaver også, sånne ting som å bake og skape miljø rundt seg som vi hadde stillinger til før i tiden og som er effektivisert bort, noe sånt gjør ikke noe om kommer på banen nå og da. Det samme vil jeg tro gjelder i barnehager og skoler. Hvis man bare ikke ser for seg at man skal spare penger på at det private skal ansette disse menneskene, for det tror jeg ikke kommer til å skje. De er jo ikke villige til å ta inn en ellers frisk rullestolbruker engang.
Ja de er bra og de har valgt dette som konsept og planlegger mye av driften rundt dette. Det er noe som sikkert flere kunne gjøre, men det krever ganske stor omstilling for mange. Jeg vil tro at det også krever en god porsjon idealisme og tro på mennesker.
Det har du utvilsomt helt rett i, Guava. Og jeg hadde ikke hatt muligheten til å gjøre det på den måten om vi hadde hatt faste ansettelser, vi er et bemanningsbyrå uten faste stillinger. Men man skulle tro at bemanningsbyråer flest kunne bidratt til å få utnyttet restarbeidsevnen til de med nedsatt arbeidsevne?
Jeg leste bare første setning, og tenkte at resten ikke kom til å ha særlig verdi eller nyanse i diskusjonen. Snakk om å skyte seg selv i foten hvis det var ønskelig å lage et poeng med innlegget...
Noe av utfordringen for bemanningsbyråene er vel at de også lever med sterk konkurranse om "de beste" og ikke har råd til å levere arbeidskraft som det er økt sannsynlighet (på papiret) for å få klager på.
Enkelte prosjekter til FA og KB har vært litt i den leia og nav har jo den typen bemanningstjeneste.
For mye nav-innblanding kan jo også bli negativt, særlig hvis det blir noe som kan spekuleres i. Jeg kjenner noen tilfeller fra tidligere tider hvor "arbeid for trygd" som den dengang het ble utnyttet (i mine øyne).
Arbeidere ved bedrift blir permittert. Noen uker etterpå beordrer nav dem tilbake til arbeidsplassen for "arbeid for trygd". Samme jobb måtte utføres, men uten samme lønn. Man kan si at det må være bedre å ha noe å gå til enn å gå hjemme permittert, men det er sannelig ikke bare greit å måtte inn i egen jobb for veldig mye lavere lønn.
[quote=Katta;4087212]Det er et poeng det der at det ikke lenger holder å gjøre en grei jobb. Man skal fungere på så mange plan i en bedrift for å være attraktiv arbeidskraft.
På min arbeidsplass er det ikke noe problem å sysselsette ujevn eller saktegående arbeidskraft gitt at man får ressurser til dette på toppen slik at det ikke går ut over daglig drift og gitt at de kan det de skal gjøre fra før. Så en lege som har fått en kronisk sykdom og bare virker i perioder kan fint gjøre nytte for seg, men da må det ekstra lønnsmidler til, for bemanningen er så akkurat i utgangspunktet at man kan ikke risikere at et fagfelt blir stående uten dekning. Men plass er det absolutt, og det er lurt å utnytte det tror jeg. Vi har noen sånne stillinger faktisk, i øyeblikket er det vel bare en som er i bruk. Jeg er sikker på at det er mulig å få til på mange felt i helsevesenet, men da er man avhengig av friske midler som ikke trekkes fra driften til vanlig. Det er helt sikkert mulig å konstruere oppgaver også, sånne ting som å bake og skape miljø rundt seg som vi hadde stillinger til før i tiden og som er effektivisert bort, noe sånt gjør ikke noe om kommer på banen nå og da. Det samme vil jeg tro gjelder i barnehager og skoler. Hvis man bare ikke ser for seg at man skal spare penger på at det private skal ansette disse menneskene, for det tror jeg ikke kommer til å skje. De er jo ikke villige til å ta inn en ellers frisk rullestolbruker engang.[/QUTE]
Jeg hører oftere om private bedrifter som gjør tilpasninger og tilrettelegger, enn jeg gjør om offentlige, faktisk. Mottar nyhetsbrev fra IA-bedrifter som beskriver glade historier om forebygging og tilrettelegging. Bottom line er vel at det handler om vilje, kompetanser og ressurser. Menneskelige og økonomiske.
Jeg har et stort hjerte for arbeidsvilje, og strekker meg svært langt for folk som jeg ser prøver, som gidder og som legger en innsats i muligheten de har fått. Det være seg om det er folk med fysiske begrensninger eller utfordringer i form av språk og kultur. Jeg blir tilsvarende lite imponert over det motsatte, og er ganske ærlig i mine tilbakemeldinger.
De to sist ansatte hos meg er kommet inn via andre veier enn ved ordinær søknad, i tillegg til at jeg har ordnet det slik at ei ung jente nå mottar stipend fra oss for å videreutdanne seg. Jeg tror ikke jeg er alene om å prøve å gjøre en innsats.
Billa, det offentlige kan ikke gjøre sånn uten å få penger til å ha personen på topp. Men finnes penger er det ikke noe problem å utnytte ujevn restarbeidsevne. Det som ikke går er å måtte ha en sånn person istedenfor en som kan fungere på daglig basis. Man tilrettelegger ganske mye i arbeidstider og utstyr, men kan ikke tilrettelegge slik at jobb ikke blir gjort.
Det gjelder jo for svært mange arbeidssteder, i både det offentlige og private. Kanskje særlig i serviceyrker, hvor kunder og pasienter kommer til oppsatte timer eller har behov som skal løses der og da.
Ved en anledning tidligere hadde jeg avtalt arbeidstrening for ei ung jente som kom hit på familiegjenforening. I det opplegget skulle starte, fikk vi beskjed fra NAV om at pengene til slike tiltak var brukt opp. Jeg ringte selvsagt NAV og lurte på hvordan de først kunne sende ei jente på 19 rundt til bedrifter for å finne plass, for så å trekke støtten når hun først hadde fått et "ja". Jeg hadde ikke egne midler til å betale henne lønn, og det er ikke lov å ta inn folk til arbeidstrening i norske bedrifter uten at de er i et opplegg (NAV/Skole), eller lønnes ordinært. Hun MÅTTE gå som ekstra oppå alle andre i starten, og var ikke egnet som selvstendig ansatt. Opplegget ble forskjøvet med 4 måneder, til vi var over i nytt budsjettår. Hun etter hvert ble tilkallings - og ferievikar og selvsagt da lønnet fra oss.
Ja, min søster har også sånne diskusjoner med NAV, hun er leder i en byggvarebedrIft og har mange på utprøving. Noen er det rom for å gi jobb videre. Mens mange er greie nok, men mangler evnen til å skjøtte en jobb selv om de har evne til å jobbe. Og da er det ofte diskusjon om hva som er det mest fruktbare fremover.
Her treffer du spikeren på hodet. Jeg har hatt mange elever som hadde klart seg utmerket i et praktisk arbeid - men som bukker under før de kommer så langt pga teoretiske krav på skolen.
Men hva er da som mangler i forhold til det å skjøte en jobb, viss evnen til å jobbe er der. Det er jo på mange måter det som diskuteres. Er det viljen, intelligensen, den sosiale kompetansen? Og hva er grunn god nok til at det ikke kreves en endring hos den det gjelder. Hadde det presset seg frem endringer hos den det gjaldt, hvis vi ikke hadde hatt det romslige sikkerhetsnettet som vi har i Norge? Du beskriver nettopp det vi diskuterer; alle med arbeidsvilje som dessverre ikke har arbeidsevne, og alle med restarbeidsevne som ikke har vilje til å benytte seg av den.
Ja - men de kommer aldri til å få papirene på det. En gutt for noen år siden f.eks. som var knallgod til å snekre - men kommer aldri til å komme gjennom skolen slik at han får fagbrev. Har ingen sjanse rett og slett. Jeg blir overrasket om han ikke havner utenfor. Årene i skolen stjeler både selvrespekt og motet fra slike elever dessverre.
Spør du henne er svaret klart ja. Det dreier seg om evnen til å forstå (og gjøre noe med) at når man er på jobb så yter man så godt man kan hele den tiden man er på jobb, og man er på jobb den tiden man har avtalt. For eksempel. Spesielt når man ikke har en overordnet mer fri stilling. Man kan ikke plutselig "ta seg fri" og det blir lagt merke til hvis man har lav terskel for å være syk på mandager. Det er ikke alle som tar sånt av seg selv, og heller ikke etter å ha blitt snakket med noen ganger. For ordens skyld: dette eksemplet gjelder stort sett menn.
