Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Rederfrue Ninni Inger H. Wilhelmsen mener kvinner med småbarn bør holde seg hjemme. - Det ligger i genene våre, sier hun.
Jeg har følt at det er riktig å være på plass i hjemmet, og har hele tiden støttet opp om min mann, sier Ninni Inger H. Wilhelmsen til Dagens Næringsliv. Hun har selv vært hjemmeværende i mange år. Trygg forankring
Mannen hennes heter Wilhelm Wilhelmsen og er styreformann i industrigruppen Wilh. Wilhelmsen, som leverer maritime tjenester globalt.
Ifølge fru Wilhelmsen er det en god ting at kvinnen er hjemme når det er småbarn i familien og mannen har en krevende jobb.
Det er viktig for barna å ha en trygg forankring. Da vet mannen at det blir fulgt opp, og han kan enklere følge opp utfordringene i sitt arbeid, sier hun.
Presses til å jobbe
Wilhelmsen synes ikke mannen bør være hjemme med barna, for som hun sier til Dagens Næringsliv:
Det er forskjell på mann og kvinne. Kvinner har en litt annen hånd om hjemmet. Det ligger i genene våre. For meg er det mest naturlig at kvinnen er hjemme.
Hun mener også kvinner presses ut i arbeidslivet.
Kvinner blir trukket inn i styrer, presset ut i arbeidslivet. Jeg tror presset er for stort. Det er ikke alle som er sterke nok til å takle alt presset, synes hun.
Loven om 40 prosent kvinner i styrene er hun også skeptisk til.
Jeg vet ikke om de som blir valgt, er kvalifisert, sier hun.
Det er så drøyt at overklassen skal få sette premissene for hvordan man skal leve livet sitt. De fleste av oss kan ikke ta denne typen priveligerte valg. Om vi hadde hatt lyst. De aller fleste av oss MÅ jobbe, og de aller fleste av oss ønsker faktisk å jobbe også. Og det er neppe sannsynlig at man, som vanlig arbeider- eller middelklassedame, kan bli adm.dir. etter 40 år ved kjøkkenbenken.
Si hva du vil, jeg syns likevel Knut Nærum har et poeng når han kommer med følgende:
"Hvilken politikk stod du på barikadene for da jeg var liten?"
"Det viktigste var å slippe å tilbringe tid sammen med deg hele dagen!"
Nei, jeg er ikke hjemme med barna. Man har da (mann)folk til slikt.
Jeg synes jeg møter denne typen holdninger fra ganske mange i den eldre generasjonen jeg, uavhengig av sosialt lag. Mormoren min f.eks., hun er langt fra noen rederfrue, men griner på nesen hver gang temaet barnehage kommer opp. Den eneste legitime grunnen for kvinner å gå ut i jobbmarkedet er at man absolutt ikke kan klare seg uten lønnen. Skal man jobbe 100 % må man ha VELDIG god grunn.
Det er temmelig mange menn der ute som som har fått jobber og styreposisjoner på grunn av kjønn - alene. Med krav om 40% kvinner i styrene blir de fleste tvunget til å tenke litt, bare litt annerledes enn de alltid gjør. Og kikke på den andre siden av gjerdet etter kvalifiserte kvinner til styrene. Ikke kompisen til broren til svogeren.
Vanlig kvotering er jeg altså helt for, ikke radikal kvotering - der man velger kjønn uavhengig av egenskaper. Rett person til jobben er viktig, og selv om det ikke alltid må være en mann, så må mange ha en ekstra dytt for å se dette.
Skal man jobbe mindre, bør man også ha veldig god grunn. For da må man likevel betale barnepass, får lite kontantstøtte, og har omtrent de samme reiseutgiftene. Dessuten har man ofte like mye arbeidsoppgaver, selv om man jobber deltid.
Jo, men da kunne de heller formulert noe som at om man stiller med like gode kvalifikasjoner, så skal kvinnen velges. Ikke det SKAL 40% inn, koste hva det koste vil.
Men hvorfor skal det ikke være mulig å finne minst 40% godt kvalifiserte kvinner til styrene? Kvinner tar i dag høyere utdannelse på lik linje med menn (faktisk er det vel noe fler kvinner enn menn i høyere utdanning), Kvinner er aktive i arbeidslivet. Alikevel er det altså lavere gjennomsnittslønn for kvinner, flere kvinner enn menn på ufrivillig deltid og altså langt færre kvinner i styrer og topplederstillinger. Hvorfor er det slik? Selvsagt er ikke kvotering en ideell løsning, men enn så lenge ser det ut til å være nødvendig.
Kanskje får vi en situasjon etterhvert der de som ansetter ledere, og sitter i styrene, blir en mer hetrogen gruppe som er i stand til å se mer enn kjønn når de igjen skal rekruttere. Den dagen man blir ansatt på bakgrunn av kvalifikasjoner alene, og ikke uvesentligheter som kjønn, nasjonalitet, seksuel legning osv.Da har kvoteringen utspillt sin rolle. Kanskje må vi rett og slett ty til kvotering for å komme dit. Det kan virke sånn...
Dette er logiske argumenter du kommer med, du skjønner vel at de ikke biter på noen som for lengst har bestemt seg og har holdningene til Fru Wilhelmsen? :knegg:
Neida, du kan vel skjønne at man kan jobbe en dag eller to i uka, eller bare et par timer, og ha parkplass eller ha barna hos en venninne. Det er mange typer jobber hvor du ikke har like mye arbeidsoppgaver om man jobber redusert. F.eks. kan man jo jobbe i en undertøysbutikk noen timer hver uke.
Hm jeg tror det finnes mange dyktige kvinner der ute MED selvtillit, men som alikevel ikke får topplederstillinger fordi de som rekrutterer selv ofte er godt voksne menn (f.eks. sånne som denne rederfruens mann). MEN dersom det er kvinners selvtillit det står på, så vil jo en slik kvotering gjøre at vi får kvinner inn i topp-posisjoner i næringslivet. At dette blir normalen vil nok også stimulere flere kvinner til å søke slike stillinger.
Men for all del - nettverksbygging er viktig. Der trenger nok mange kvinner en bevisstgjøring.
Heldigvis kommer noen vettuge damer som slipper til i DN:
Konesubsidiene
Av Sofie Mathiassen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv
På innsiden: Kvinner må selv bestemme om de vil være hjemmeværende. Men staten bør ikke subsidiere de som velger det.
Mange kvinner som er gift med menn med topposisjoner i næringslivet, velger bort egen yrkesaktivitet. I stedet tar de seg av fellesoppgavene i familien og lever av mannens inntekt, viser en reportasje i Dagens Næringsliv lørdag. Fremskrittspartiets leder Siv Jensen har helt rett i at vi ikke bør sette oss til doms over dem som velger det, men respektere deres valg.
Det vi derimot kan sette oss til doms over, er et system hvor staten subsidierer deres valg. Det er et slikt system Jensen forsvarer når hun snakker om å legge til rette for individuelle ordninger og forsvarer kontantstøtten og pensjonspoeng til hjemmeværende.
De som velger et liv som hjemmeværende bør gjøre det for ektefellens regning, og ikke for statens. Det er fullstendig meningsløst at heltidsarbeidende småbarnsmødre på Rimi subsidierer toppsjefers hjemmeværende fruer.
Mange slitne heltidsarbeidende mødre og fedre i lavinntektsyrker ville gjerne gått ned i arbeidstid dersom de hadde råd til det. I stedet betaler de skatt som går til å ordninger til dem som velger å være hjemme på heltid. Det kan ikke de hjemmeværende klandres for, men de politikerne som forsvarer ordninger som belønner dem som velger bort yrkesaktivitet.
Det gjør de blant annet gjennom skatteklasse to. Ektepar der den ene har lav eller ingen arbeidsinntekt beskattes i skatteklasse to, og dermed et personfradrag ekstra. Det betyr i overkant av 10.000 kroner mindre i skatt i året. Staten bruker rundt én milliard i året på å subsidiere ektepar hvor den ene er hjemmeværende gjennom denne ordningen. Det er riktignok ikke snakk om store beløp, men det er en antikvarisk ordning.
De som velger å være hjemme med små barn får i tillegg kontantstøtte og pensjonspoeng. Dette er ordninger borgerlige partier har kjempet frem og som belønner kvinner som trekker seg ut av arbeidsmarkedet. For selv om ordningene er kjønnsnøytrale, er det langt mellom hjemmeværende menn.
Mange sidestiller offentlig støtte til barnehager med kontantstøtten. Men barnehagene gjør det mulig for å kvinner å gå ut i arbeidslivet, skaffe seg egen inntekt og betale skatt til samfunnet. For staten kan utgiftene til barnehagene anses som utgifter til inntekts ervervelse, siden de får mer i skatteinntekter fra utearbeidende kvinner enn de gir i subsidier til barnehagene.
Selv om det er kvinners fulle rett å velge et liv som hjemmeværende, er det ikke et valg samfunnet bør stimulere ved hjelp av økonomiske subsidier. Det bidrar ikke til likestilling, det bidrar ikke til økonomisk vekst og velstand og det er ikke rettferdig overfor for dem som både har lønnet arbeid og i tillegg tar seg av barn og hjem.
Retten til å velge annerledes enn det store flertallet, var en viktig del av kampen for likestilling. Nå er det de hjemmeværende som velger annerledes, og deres rett til å foreta det valget skal forsvares. Men det er naivt å tro at yrkesaktive vil se med beundring på dem som er hjemme. Å ta seg av husarbeid og organisere familien er ting alle familier gjør. De som er hjemmeværende gjør det på heltid som andre gjør i tillegg til jobb. Selv om de gjør mer av det, skal det mye til for at det skal gi status.
Flere toppledere uttaler at de ikke kunne klart jobben uten hjemmeværende kone. Hvis det er tilfellet, er det ganske nedslående for kvinner som ønsker seg både familie og karriere. Fremdeles er hjemmeværende synonymt med kvinne.
Heldigvis finnes det par hvor begge gjør karriere. Det er imidlertid blodig urettferdig at de er med å subsidiere hjemmeværende ektefelle for dem de kanskje konkurrerer med toppjobber om. Det er like urettferdig for menn som for kvinner.
Eller kanskje jeg burde funnet meg en mer velstående mann, som kunne nedbetalt studielånet mitt for meg - mens jeg bruker kunsthistorien min til en underbetalt museumsjobb, et par timer i uka. :rolleyes:
Jeg tror du har rett. Imidlertid tror jeg også at mange kvinner rett og slett ikke ønsker seg lederstillinger- dessverre. Jeg tror hverken det skorter på evne eller selvtillit, men på viljen og "suget" etter karriere. (Neida, det gjelder selvsagt ikke alle, men jeg har definitivt inntrykk av at det er gjeldende for en del).
Jeg har sittet i styrer med noen svært inkompetente menn. De har vært i styrene utelukkende pga kontakter og kjønn, ikke pga kvalifikasjoner.
Det er et stort problem (og det vet alle som er feks politisk aktive) å få de flinke jentene til å orke/våge å stille på lister, til komiteer eller utvalg. Det er vel ikke enkeltkvinners problem at de er født og oppvokst i en struktur som belønner kvinnelig beskjedenhet og forsiktighet?
Hvor mange av oss har vel ikke sett en cocky unggutt som med største selvfølgelighet legger ut om ting han overhodet ikke har greie på eller sier han kan alt om ting han ikke kan? Og hvor mange har ikke sett (eller vært) en jente som er kjempeflink, men som sier "Jeg tror kanskje at...Jeg kan jo litt..."
Det er umulig å oppnå reell likestilling i arbeidslivet fø man stiller krav til representasjon, lager rom og åpninger som motvirker den gamle strukturen.
Man ønsker jo ikke lederstilling når man vet at det vil medføre lite tid med barna og resten av livet sitt, fordi lederstillinger på død og liv innebærer at man må ha en kone og jobbe 14 timer i døgnet. Det er ikke LEDERSKAPET eller ansvaret som skremmer. Det er jo mange kvinner kvalifisert til. Det er livsformen (arkaisk og tullete, utrolig lite moderne og kun egnet til å sende menn i tidlig i døden med hjerteinfarkt, uten at de kjente sine barn) og strukturen rundt jobben.
Å kjenne suget etter karriere er vel en personlig greie, om man er ambisiøs, søker ansvar, ønsker å lage/gjøre ting, har lyst og evner til å lede. Folk er forskjellige.
Nettopp, og med en mer hetrogen ledergruppe vil det tvinge seg frem løsninger som gjør det mulig for andre en middelaldrende menn med hjemmeværende fruer å kombinere karriere med familie. Enn så lenge har ikke behovet for en slik endring vært tvingende nødvendig fordi de som har sittet i topplederposisjoner rett og slett ikke har kjent behovet på kroppen. Det er klart det finnes løsninger på dette, og at det er mulig å tilpasse lederrollen slik at man åpner for andre grupper. Jeg tror også en mer variert gruppe mennesker i styrer og lederposisjoner som bedre gjenspeiler samfunnet vil være en styrke for norsk næringsliv, men det innebærer nødvendigvis at de mennene som før fikk tildelt slike roller på bakgrunn av kontakter istedet for kvalifikasjoner og evner vil få langt sterkere konkurranse, noe nok ikke alle ønsker...
Ved å legge til rette for at også kvinner (og også andre grupper som blir holdt utenfor i dagens system) kan ha viktige posisjoner i samfunnet, og sørge for at denne strukturendringen faktisk gjennomføres, vil vi virkelig kunne plukke de beste til jobben. Er det ikke det som er målet enten man er for eller mot kvotering?
Jeg nekter å godta at det må være sånn å være leder. :trasser: Det der er bare tull og visvas.
Hvis man omgir seg med dyktige folk og er god på å delegere og tilrettelegge, burde det jammen meg holde å sveive innom jobben noen timer om dagen. Er de rette folka på rett plass, går mye av seg selv.
Jeg har jobbet sammen med mannfolk som følte at de som ledere var helt uunnværlige og måtte være på jobben hele dagen og halve kvelden og hver helg. Tull og tøys! Nå har jeg en jobb der jeg har ansvaret for store prosjekter til omtrent 250 millioner og jeg jobber 80%. Er man en god administrator kan det gjøres på den måten. :tøff: Mye overtid skyldes dårlig planlegging. Litt overtid skyldes at ting av og til topper seg, men topper ting seg hele tida er det fordi feil folk gjør jobben og planleggingen er for dårlig.
Dragen: du må ha valgt feil studier. Du skulle nok ha studert et sted der du hadde større sjans for å finne en rik mann til å forsørge deg og barna. :nemlig:
- Det er viktig for barna å ha en trygg forankring. Da vet mannen at det blir fulgt opp, og han kan enklere følge opp utfordringene i sitt arbeid, sier hun.
Det må jo være fantastisk å være mann i et slikt univers.
Har forøvrig aldri noensinne hørt en så undertrykkende og nedtrykkende holdning til kvinner fra kvinner selv.
Godt hun er så gammel ellers tror jeg nesten jeg hadde brydd meg om hva hun sa...
Helt enig og hurra! Jeg blir sjef til høsten og jeg kommer ikke til å jobbe 14 timer i døgnet. Jeg har valgt å fremforhandle en kontrakt som gir meg mye tid med familien, i motsetning til nå, og veldig fleksibel arbeidstid og stor mulighet til å jobbe hjemme. Det er ikke noen sammenheng mellom å jobbe mye og jobbe godt. Det er mye gammel vane og kultur som gjør at menn tror de må nærmest flytte inn på jobben.
"
Amen. Dessverre ser det ut til å ta lang tid å endre den kulturen.
Jeg for eksempel, jobber i en fortsatt veldig mannsdominert bransje. Der er det en "regel" som går på å komme til oss i siste liten (gjerne kl. 1545) for å bare "kvalitetssikre ditt og datt før signering el. l. kl. 0830 i morgen tidlig". Så kommer det flere hundre sider med dårlige dokumenter. Og så viser det seg i 8 av 10 tilfeller at det selvsagt ikke haster like mye, eller de har sittet på saken i over en uke. Det er kun dårlig organisering. Men bransjen leverer.
Nenne og Mim:applaus:
Netopp ved å rive ned forestillingen om det er umulig å få tid til familien (eller noe annet) og samtidig inneha lederposisjoner er dere med på å stimulere nye grupper til å søke lederstillinger. Det er utrolig viktig!
Selvsagt er det viktig for den tradisjonelle eliten (som fru Ninni og hennes mann) å bygge oppunder slike gamle forestillinger. Deres egne posisjoner er på mange måter avhengig av det. Kvoteringen ser jeg som et ledd i en målrettet plan om å implementere endringer i næringslivet som gjør at vi virkelig kan velge blant oppimot 100% av befolkningen.
Selvsagt har jeg valgt feil studier. Nitti prosent kvinner... og en fagforening som skryter av at de har forhandlet seg fram til svimlende 310' i begynnerlønn i kommunal sektor for fem års studier, hvorav de to siste årene med hovedtyngden på tekniske fag.
[size=1][/size]
:herregud:
Veldig DN er opptatt av hjemmeværende fruer om dagen... Var de de som hadde barnevogn-rolls-roycene også? Skal det liksom bli status å være hjemmeværende frue med dyr barnevogn, dyr bil, tennistimer nå og mann som jobber 24-7 nå eller?
Jeg synes dette er fryktelige holdninger overfor menn også jeg. Det tror jeg er viktig å huske på. I denne typen debatter dras ofte kvinneundertrykkelse frem, men skal vi få til noen endring tror jeg det er kanskje enda viktigere at man peker på den stygge holdningen overfor menn. Vi har ganske mange menn i dette landet med andre interesser enn lederstilling og jobb, og som er genuint interessert i barn og familieliv. Det er bare så synd at så få menn "tar kampen". Blant annet var jeg på et foreldremøte hvor en sykepleier stadig referte til mor ditt og mor datt. Da hun presterte å si noe sånt som at "mor blir redd dersom barnet blir skadet i barnehagen" klarte jeg ikke holde kjeft lenger, og sa "og far!" sånn i bakgrunnen. Det virker som om fedre i liten grad reagerer på slikt. Samtidig er jo de sosialisert inn i en slik tankegang de også, akkurat som vi kvinner er det. Vi legger ikke så godt merke til at vi ikke sklir rett inn lederstillinger (fordi det er genene våres som styrer dette :knegg: ).
Makan til montebellotullekjerring. Tenk alt hun (og mannen) går glipp av. Jeg kan ikke si jeg er spesielt misunnelig på filliardene de har på konto, det er andre ting i livet som er viktigere.
Ja, det var DN som skrev om barnevogn-rolls-roycene.
Og det har da alltid vært status å ha en mann som tjener mange millioner i året, å eie dyre biler (eller barnevogner) og villaer i Holmenkollåsen og landsted ved Rivieraen. Eller har det vært ut en periode? :ikke nødvendigvis oppdatert:
Når det er sagt har jeg hørt flere kvinner oppfordre andre kvinner til å søke lederstillinger, blant annet ved å forsøke å formidle at en lederstilling ikke nødvendigvis innebærer at man jobber ræva av seg, noe mange later til å tro.
Jeg synes artikkelen var forferdelig flåsete. Jeg opplever uttalelsene som uinteligente. jeg tror jeg ser hovedpoenget hennes, at damer burde få velge om de vil være mer hjemme og ikke "presses" ut i jobb. Men for fru hvermannsen oppleves det nok som et press fra lommeboken og ikke fra samfunnet. Fru Wilhelmsen har nok ikke samme bekymringer som oss andre...
Jeg tror også at mange kvinner ØNSKER å arbeide utenfor hjemmet, uavhengig av to lønninger. Det virker på meg som rederfruen ikke helt tok den vinkelen med i betraktningen, og da blir det litt hjernedødt for min del.
Selv hadde jeg ønsket å være deltidsarbeidene hjemmefrue i mange år fremover. Kunne tenke meg 50/ 50, jeg hvis jeg slapp å tenke penger. Men jeg lar meg altså "presse" til å jobbe mer
Det har nok alltid vært status det ja... Men det er akkurat som om det er en trend at "alle" skal strebe mot dette. Disse rikingene er ikke lenger noen litt fjerne mennesker i åsen, det er idealet for hvermannsen. Siden Fru Wilhelmsen alltid har vært hjemmeværende burde alle andre være det også...
Jeg tror du har helt rett - for folk flest er nok ikke problemet at kvinner "presses" ut i jobb... Jeg tror de aller fleste kvinner ønsker å jobbe utenfor hjemmet. Og jeg tror de fleste kvinner prioriterer å jobbe utenfor hjemmet, slik at man kan ha det litt romsligere økonomisk. Det er jo de færreste forunt å kunne ta jobbe-/være hjemme-valget totalt uten å måtte tenke på økonomi... (men det er sikkert litt fjern tankegang for disse "hjemmefruene i åsen")
Seriøst: Dette fikk jeg i trynet av enkelte i den eldre garde da jeg valgt å begynne på sivingstudiet på NTH, jeg var det sikkert bare for å skaffe meg en godt utdannet mann. :knegg:
Dibmannen lo høyt da jeg siterte den der med at det ligger i kvinnens gener å holde hus og sånt. :neidaså:
Han huskede dog at tilføye, at det ikke gjorde noe siden jeg har så fine lange ben. :rolleyes: Han får selv ta konsekvensene av sine prioriteringer, sier jeg bare.
Siden Fru Wilhelmsen er ekspert på gener, lang utdannelse og mye jobb- og har forskningserfaring hører jeg på hennes gode råd. Jeg sier opp jobben, flytter fra Juste og finner meg en reder.
Herregud. Dama er 62 år og oppvokst/levd i en annen æra. Ja, sånn VAR det jo i enkelte (snevre) kretser dengang, og i enkelte enda snevrere kretser fremdeles. Det er da ikke noe nytt. Det får vel alt i alt minimale konsekvenser for befolkningen generelt.
Så klart. Det som irriterer meg grenseløst er at damer som Ninni, får plass og rom til å breie ut sin reaksjonære agenda og komme med sine overklasseperspektiver som om de var almenngyldige. Ellers er jeg absolutt enig i synspunktene dine.
Ellers synes jeg ikke dette er en svart/hvitproblemstilling. Det er ikke bare konene til menn med styreverv og millionlønninger som er hjemme med småbarn, men også sånne som meg. Ihvertfall er jeg det. :knegg: Kontantstøtteordningen som den er i dag er ikke idéell, men før man kan fjerne det som gjør at det er et alternativ for meg å være hjemme, må barnehager kvalitetssikres og ikke minst må full dekning bli en realitet.
Selv jobber jeg hjemmefra, og skal fra høsten studere hjemmefra, og det er valg vi har tatt fordi det har vært riktig i forhold til våre barn, og da har vi tilpasset kravene vi har til hverdagsøkonomien etter det. Selvfølgelig kunne jeg jobbet 100%, men synes egentlig ikke det er bedre likestilling å sende meg ut i en butikkjobb som er det jeg kunne fått etter min cv i dag, enn å gi meg kontantstøtte og dermed muligheten til å studere og kvalifisere meg til bedre betalte jobber og fortsatt gi barna mine den oppveksten jeg synes er best.
Noe klønete formulert, men orker ikke rette på det. :flau:
Jeg klarer ikke å irritere meg, jeg. Jeg finiser og ler av slike artikler. Slik som sikkert 99 av 100 DN-lesere også gjør.
Nå er det agurktid i media, og da er det ikke trygt å være hverken rederfrue dum som et julenek, FRP-trønder med asiatisk kone som er beskjeden og diskré, eller ha dilla på rådyrt barneutyr på "vogntreff" i Frognerparken.
Jeg er ikke enig. Jo, jeg er enig i at det er agurktid, men jeg er ikke enig i at dette er uproblematisk.
Jeg siterer Morgenbladets glitrende kommentator, Maria Reinertsen:
Det spiller vel en rolle om forbrukshysteriet har gått fullstendig av stag, og det gir seg utslag i barnevogn og annet barneutstyr? Det er et tegn på en syk tendens. Mens unger dør i Afrika, unger som kunne vært hjulpet for en tier til vaksine, så kjøper norke damer snobbete, unødvendig snobbete, barneutstyr til unger som allerede har alt og mere til.
Det spiller vel en rolle om overklassedamene skal få lov til å sette agendaen eller ikke? Det er vel ikke rettferdig at de som har millioner på kontoen skal få sette standarden vi andre skal føle oss mislykket i forhold til?
Det spiller vel en rolle om noen mener at kvinner er ment til å gjøre ditt eller datt? At noen ønsker å definere våre liv og vår rolle for oss?
Ingenting er enkelt og uproblematisk. Dette berører mange kvinner og deres liv.
Det må visst være noe galt med genene mine også. Jeg har nå vært hjemmeværende i snart tre år, med mann i lederstilling (han jobber forresten sjelden mer enn ni timer om dagen, og aldri i helgene), og føler ikke akkurat det som mitt kall. Den eneste grunnen til at jeg har gjort det, er at vi flyttet utenlands og er midt i småbarnstid og babylaging. Straks vi kommer hjem kommer jeg til å gjøre alt jeg kan for å komme meg ut i jobb igjen så fort som mulig.
Heldigvis er Ninnis holdninger utdøende.
Er det nå virkelig slik i dag? Enten er medlemmene her inne veldig spesielle alle sammen, eller så har det der snudd veldig. Jeg føler av og til nesten at jeg må unnskylde meg for å være hjemmeværende og ha råd til det. Jeg siterer Mathiassen:
"Men det er naivt å tro at yrkesaktive vil se med beundring på dem som er hjemme. Å ta seg av husarbeid og organisere familien er ting alle familier gjør. De som er hjemmeværende gjør det på heltid som andre gjør i tillegg til jobb. Selv om de gjør mer av det, skal det mye til for at det skal gi status."
Dette synet tror jeg langt fra hun er alene om.
Jeg tror du har rett i dette Majsa.I å sitere Mathiassen. Jeg gjør det som hjemmeværende gjør i tillegg til full og krevende jobb. Å skulle beundre noe annet enn tålmodigheten og at man orker en såpass kjedelig tilværelse (i hvertfall sett ut fra meg, jeg fløy nesten på veggen av brakkesyke) er litt vrient.
Jeg har lest den formuleringen så mange ganger, men er ikke helt enig i at man gjør det hjemmeværende gjør, i tillegg til full jobb. Man passer jo ikke på barna de åtte (?) timene man er på jobb og de er i barnehagen, man lager ikke mat til dem, rydder etter dem, kler av og på, skifter bleier, leser, synger, baker, går tur og alt det man ville gjort ... Men alt husarbeidet osv. ellers er selvfølgelig det samme, det må man gjøre om man er hjemme eller på jobb.
Jojo. Men det blir jo en del av dette både om morgenen, om ettermiddagene/kveldene og i helger og ferier. Men du har jo delvis rett. Flisespikker. :knegg:
Jeg har jo rett, da. Ikke bare delvis. ;) Selvfølgelig gjør vi alt dette om ettermiddagen og kvelden og i helgene, men når vi ikke gjør det mellom 8 og 4 er det jo fordi noen andre (barnehagen) tar seg av det. Det er da helt logisk. Ellers så sier du jo at barnehagen faktisk ikke gjør noen ting.
Nei, ingen beundring. Men sikkert misunnelse fra opptil flere. Og det at det er misunnelse i Norge er da intet nytt, og trenger ikke en artikkelserie i DN ihvertfall... Agurktid - ja det er nok riktig ja! :knegg:
Det artikkelserien til DN altså bygger på er en undersøkelse fra Sverige som viser at det nå er en økende trend der kvinner med høy kompetanse eller utdannelse evt egne karrierer velger dette bort hvis ektefellen har tilstrekkelig høy inntekt og posisjon. Det å være rik hemmafru er altså blitt mer poppis der enn tidligere.
Artikkelen refererer også at flere i denne "gruppen" i Norge/Oslo ikke ønsket å uttale seg; de oppfatter seg som en priviligert gruppe utsatt for misunnelse og ønsker ikke å påkalle seg mer oppmerksomhet enn nødvendig. Eller noe sånt; leste den ikke SÅ nøye.
Nei, luxusfruene er sikkert ikke mer lykkelige enn andre (eldgammel diskusjon). Men at mange norske mer eller mindre dobbeltarbeidende kvinner i tidsklemmen en eller annen gang har dagdrømt og funnet at en tilværelse med ferie hele året hadde vært forlokkende.... tror dere ikke det er tilfelle? Kvinnene artikkelserien refererer har oftest store hjem, opptil flere feriesteder, de reiser svært mye på fritiden, har barn som driver med all slags mulig tidkrevendedill, og har nok ofte har et ganske... aktivt... egenpleieprogram. :knegg: Så kjede seg gjør de nok egentlig ikke. Men om det er så meningsfylt det de driver dagen med er noe annet.
Men tilbake til det jeg egentlig lurer på: Er det virkelig ingen her som hadde vurdert å bli hemmafru dersom man ektefellen begynte å tjene bøttevis, eller man vant 20 mill i lotto, eller arvet det dobbelte av en ukjent onkel i Amerika? Eller ville det blitt business as usual? Eller det standard norske svaret "Ny bil, pusset litt opp på huset og kanskje en sydentur så resten rett i banken?
Jeg håper virkelig ingen tror jeg er misunnelig. Det kan jeg love at jeg ikke er. Jeg kunne overhodet ikke tenke meg å ikke få jobbe. Å være arbeidsledig må være helt redselsfullt.
Jeg synes også det er veldig synd at samfunnet går glipp av mye verdifull kompetanse ved at disse damene velger å være hjemme.
Jeg ønsker ikke en ektefelle som tjener godt nok til at jeg ville vurdere å si opp jobben min. Jeg vil heller ha en mann som jobber normal arbeidsdag det meste av tiden og som har en jobb der det er akseptabelt at også menn tar 6 måneder fødselspermisjon.
Noe helt annet ville det selvsagt være å arve en formue fra en rik tante i Australia. Det er alltid velkomment. ( :knegg: ) Hvis noe slikt skulle skje, kunne jeg nok ha funnet på å si opp min nåværende jobb – men ikke for å være "hemmafru", grøss og gru.
Jeg har alltid hatt frivillige verv på si, og hadde jeg ikke trengt inntekt, kan jeg godt se for meg at jeg tok på meg en eller to ubetalte jobber og gjorde disse på heltid, hvis jeg fant noe meningsfullt å bruke tiden min på. Å være hjemme for å vaske huset og passe barna, hadde jeg ikke klart lenge. Det hadde blitt for kjedelig i lengden. (Og hva er vitsen med å være i besittelse av en formue, hvis man fortsatt må gjøre husarbeidet selv?!)
Jeg tror ikke du skal kalle dem arbeidsledige, det tror jeg ikke de er. De bare fyller dagen sin med annet enn vanlig jobb. Og jeg kan godt innrømme at jeg ikke hadde hatt min vanlige jobb hvis mannen tjente millioner. Men jeg hadde fylt opp dagene mine med noe annet, bedre tid til barna, studier, deres fritidssysler, hobbyer og egenpleie, evnt sannsynligvis finansiert min egen business der jeg var mer min egen herre.
Jo, absolutt. Jeg er bare drittlei av at så fort det kommer en kritisk røst eller to, så skal noen si: Stakkars fattiglus, du er bare misunnelig!
Ellers er jeg enig med Teo (som jeg har vært i ca 5 år nå) om at det er ffint med penger, men fint å jobbe. Og det er veldig hyggelig å ha en mann som ikke jobber seg i hjel og kommer hjem og er sammen med meg og ungen. Som ser familie og hjem som en del av sitt ansvar også.
Dersom det plutselig ramlet inn en fet millionarv på konto, hadde vi kjøpt oss et hus i strøket, fortsatt nogenlunde som før. 80% ville kanskje vært å vurdere for oss begge.
Hvis jeg skulle slutte å jobbe, ettersom tante Augusta i Amerika hadde testamentert 150 millioner til meg hadde jeg vel jobbet frivillig (slik jeg har gjort i mange år) for en eller annen organisasjon, drevet med politikk, fundraising eller noe. Mannen hadde vel tatt det medisinstudiet han angrer på at han ikke begynte på, kanskje hadde vi reist litt, jeg hadde muligens begynt å ta timer i piano og sang, jobbet gratis på Bagatelle i lære hos Hellstrøm en gang i uka, kjøpt meg verdens beste stereoanlegg og fine instrumenter, fått meg en jentetur-leilighet i New York og en hytte på fjellet, tatt jegerprøven, tatt med kjæresten min på samtlige U2 konserter, uansett hvor de var på kloden (og kjøpt klimakvote hver gang) skrevet en bok, gjort noe fint for hjembygda mi, hvem vet? Mange gøyale ting jeg kunne gjort.
Nei, jeg kalte ikke dem arbeidsledig, jeg refererte til meg selv og at jeg aldri i livet ville klart å digge meg sjæl mer enn et par uker i slengen uten å føle meg syndig og skitten. :weberiansk moralistisk selvstraffende protestant:
Samme her, jeg var arbeidsledig en måned da jeg var 20 år, for en forferdelig følelse av unyttiggjørelse. Jeg kunne ikke vært på evig ferie, men jeg ser helt klart at disse svært priviligerte damene har nok å fylle hverdagen sin med slik at det er meningsfylt for dem.
La oss si at en her inne får en kjempe jobbsjanse innen sitt felt. Helt til topps lissom. Mye anerkjennelse/makt/muligheter til å skape reelle forandringer - whatever makes your heart beat faster. Gjerne statsminsister eller noe sånt. :knegg:
Jobben medfører et enormt arbeidspress og lite fritid; kompensasjonen er en skikkelig raus årsinntekt). Du tenker på ungene og synes det blir for tøft. Men mannen din sier "Dette klarer vi søtnos, jeg trapper ned. Jeg er lei av nattevaktene mine og den elendige lønna og da kan jeg jo dessuten følge opp lille sneipen litt ekstra... og så har jeg jo lekt med tanken på å skrive den romanen vet du."
Så blir det sånn. Du jobber og glitrer, og mannen styrer hjemmefrånten med glans. I friweekender drar han til hytta flere dager i forveien med barna og gjør alt klart, og du lander der og bare nyter før du reiser tilbake (han tar ungene etterpå så klart). Du ser dem lite, men ungene er happy de og far følger flott opp. Er dette bildet provoserende?
Her kommer garantert ikke noen millionarv på konto, men hadde det så hadde jeg ikke vurdert å bli hjemmeværende.
Jeg jobber pt 50 % natt og har mer enn nok fri. Nok fri til at jeg faktisk synes det blir kjedelig innimellom. Jeg jobber derfor oftest et par dagvakter i uka itillegg.
Tror nok kasnkje de rike hemmafruene tenker på det som et slags statussymbol :tenker høyt: "Mannen min tjener så mye at jeg ikke trenger jobbe. Vi har hushjelp og jeg kjøper Gucci til full pris allikevel". :missforstå meg rett her:
Og nei, jeg er ikke missunnelig
Og bare så det er sagt, jeg er ikke ute etter å forsvare den aktuelle livsstilen som diskuteres altså; jeg ser at det kan virke sånn. Jeg bare kjeder meg og vil diskutere. :jupp:
Mannen min ville nok ikke ønsket en permanent tilværelse som "hemmafru" noe mer enn meg – selv om han nok ville ha holdt ut lenger. (Han er mer vant til det, etter å ha hatt en jobbreisende kone i flere år.) Han ville nok heller ikke ønsket at jeg skulle ofre familien for karrieren i så stor grad som du antyder her, så svaret blir nok at verken herr eller fru Teofelia kommer til å gjøre kometkarriere som statsminister eller tjene en formue som skipsreder noen gang. I alle fall ikke før ungene har blitt store – da skal vi nok konvertere oss tilbake til våre gamle jeg som arbeidsnarkomane begge to igjen, tenker jeg. :knegg:
Bildet er ikke helt ulikt det som skjedde oss da jeg tok den jobben som jeg har nå. Bortsett fra at han ikke trappet mye ned. Han byttet stilling og slapp nattevakter og mange av kveldsvaktene. Dermed kunne jeg (for ikke så veldig veldig høy lønn) jobbe vettet av meg for folk og fedreland. Han ville ha styrt hjemmefrånnten glitrende på heltid, om det var det om å gjøre. han ville likt det bedre enn meg. Men han elsker jobben sin, tempoet, menneskene der, så han hadde nok ikke greid å kutte ut helt mer enn maks en lang permisjonsperiode.
Men det er ingen tvil om at dersom noen kommer til å evt stå overfor dette valget, så er det meg. Han er ikke ambisiøs, mer en hyggelig pliktoppfyllende fyr som ilker å være en del av samfunnsmaskineriet. BUzz Aldrin, liksom.
Men jeg vet ikke om jeg hadde villet det. Jeg synes det er tøft med enkelte 70-timersuker, som jeg har innimellom nå. Det er ikke noen drømmesituasjon og jeg kjenner meg ikke som noen bra forelder eller kjæreste de ukene. Og alt faller på ham og det er ikke rettferdig. Og det hjelper ikke det dugg at jeg er jente, og at da er det kult, liksom. Det er jo ikke rettferdig og likestilt.
Jeg hadde nok ikke sluttet å jobbe om ektefellen hadde tjent bøttevis, da jeg liker å ha penger selv, hadde ikke klart å leve på ham.
Men om jeg hadde fått sinnsykt mye penger så hadde jeg sagt opp jobben ca 2.5 minutter etter for den er så kjip at den gjør jeg kun for penger.
Da hadde jeg f.eks. gått på kokkekurs på Le Cordon Bleu, bodd i Oxford eller Cambridge og fått en engelskprofessor til å være privatlæreren min inntil jeg snakket perfekt Queen´s English, tatt privat jetfly til alle solformørkelser, kjøpt et hus i London, et i New York og et i Tokyo, bygd ny kai på hytta, bygd meg en rørforsterker og ansatt en Nanny som skulle hatt arbeidstid fra kl 0500 til 0900.
Det er klart det er greit for de rike å uttale seg på den måten. De har jo mer enn råd til å la mamman være hjemme.
De har vel så mye penger at de ikke vet hva de skal bruke de til en gang. :sur:
De aller fleste er jo helt avhengig av at begge jobber. Sånn er det i den virkelige verden.
Hvis vi hadde vunnet 20 millioner hadde jeg definitivt sluttet å jobbe. Da hadde jeg kost meg hjemme med Christian når han kommer hjem fra skolen og skaffet meg en skikkelig hest som jeg kunne ha stelt med hele dagen ellers. :jupp: Hadde nok ikke kjedet meg nei.
En millionarv hadde ikke fått meg til å si opp jobben, nei.
Tror ikke jeg hadde redusert min 110 % stilling en gang. :knegg:
Jeg vet at jeg ikke hadde fått brukt meg selv, og all energien, innenfor husets fire vegger. Nå som barna er i barnehagen og på skolen, (og universitetet) vet jeg akkurat hvordan en hjemmeværendetilværelse for meg ville artet seg. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at dagene ville gått med til internett, bøker og kafebesøk. Jeg kommer aldri til å bli superhusmor igjen. (Gud forby, nå som jeg endelig har fått et avslappet forholdet til den biten av livet.)
Når jeg leser en del av innleggene her, synes jeg det blir litt svart/hvitt alt sammen. Det er ikke slik at enten jobber mannen 60-70-timers uker og aldri ser barna, og mor surrer bare rundt og pleier seg selv, eller man deler alt 50/50. Det er faktisk mulig å ha en godt betalt lederstilling og komme hjem 17-18, være sammen med barna 1-2 timer på morgenen, 2-3 timer på ettermiddagen og hele helgen. Det finnes en del kvinner som satser på karriere, og som faktisk får det til uten å forsømme barna. Det finnes også slike menn, som kan ha to tanker i hodet på en gang. De får ufortjent lite respekt (eller omtale i det hele tatt) i diskusjoner som denne.
Man fortjener selvsagt ingen spesiell beundring som hjemmeværende når alt er lagt til rette for det, men jeg håper de fleste klarer å respektere det på linje med en hvilken som helst annen jobb. Jeg holder også på å fly på veggen av brakkesyke av og til, men jeg gjør da en innsats på andre måter også, som fortjener litt mer respekt enn om jeg bare skulle surret rundt uten mål og mening. I denne diskusjonen får jeg inntrykk av at hjemmeværende mødre ikke gjør nytte for seg på noen som helst måte, annet enn sørge for at far kan jobbe mest mulig og se barna minst mulig. Når Hannah blir litt større, kommer jeg til (hvis vi rekker det før vi flytter hjem) å begynne med frivillig arbeid, og kanskje ta et fotokurs e.l. hvis tiden strekker til. Sånt har jeg inntrykk av at ganske mange hjemmeværende gjør. I lengden tror jeg ikke det er mange som finner det meningsfylt å gå rundt og pleie seg selv på heltid.
Så har vi noen få, som over flere år er hjemmeværende med opptil flere småbarn, og som virkelig har gjort det til en heltidsjobb å ta seg av dem, med alt det innebærer av meningsfylte aktiviteter, sørge for at de får leke med andre barn osv. Det er virkelig noe det står respekt av, og jeg kjenner at jeg blir fylt med aldri så lite beundring for slike kvinner.
Joa. Klart det. Poenget med artikkelen/artikkelserien (det lille poeng som var med dem utover agurknytt-lissomdebatt) var at det nå altså synes å være en trend mot den første arbeidsfordelingen du skisserer. Og at det nok er litt pussig tross alt, fordi mange av de aktuelle kvinnene opprinnelig har hatt høyere utdannelse og/eller egen karriere.
Det er veldig pussig, ja. Akkurat det ser man en del av her borte; pga. de korte permisjonene man får, sier de kvinnene som har råd til det opp jobben for å få vært hjemme med barna litt lenger. Hvis mannen da tjener godt, er det mange som velger å bli hjemme til tross for høye utdannelser som foreldrene deres har spinket og spart til, og til tross for at de har nanny og vaskehjelp. Noen av dem melder seg til frivillig arbeid, og det er jo flott, men ganske mange kjører bare rundt i Lexusene sine og shopper og går på spa, og det virker totalt meningsløst.
