Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I og med at vi vet at BV heller for sjelden og for sent griper inn og fjerner barn fra skadelige hjem, blir det gjerne møtt med tvil når foreldre mener seg urettferdig behandlet i møte med BV. Selv har jeg ikke klokketro på at verken BV eller andre offentlige instanser er ufeilbarlige og kanskje skjer det feilvurderinger oftere enn vi liker å tenke på? Jeg tror dog at feilvurderingene oftere går i motsatt retning - altså at barn som burde bli plassert i forsterhjem ikke blir det. Men det er ingen grunn til å utelukke at det kan skje grove overtramp i den andre retningen. Det jeg spesielt reagerer negativt på i denne saken, er at besteforeldre som er vurdert til oppegående og gode omsorgspersoner ikke fikk overta omsorgen for barnet.
Samtidig blir jeg veldig oppbragt over denne saken av en annen grunn også. Jeg har lenge ment at det finnes mange barn som bør tas ut av skadelige hjem allerede mens de er babyer for å forhindre emosjonell, psykisk og fysisk skade i så stor grad som mulig. Jeg synes også det er positivt at flere av disse babyene blir adoptert av fosterfamilien sin. Jeg er redd for at saker som denne vil bremse denne utviklingen og så tvil om hvorvidt saker der babyer blir tatt ut av hjemmet egentlig er forhastede og at foreldrene ikke har fått mulighet til å motta hjelp og utvikle bedre omsorgsevner/helse/annet.
Det ville vært interessant å høre hva dere andre mener om dette - både generelt og mtp den spesifikke saken som omtales i lenken.
Det som iallfall er helt sikkert er at slektsplasseringer ikke alltid er best for barnet.
Jeg kjenner til et par saker der barn først har blitt slektsplassert men senere flyttet da presset på fosterhjemmene (i det ene tilfellet tante/onkel og i det andre tilfellet besteforeldre) fra de biologiske foreldrene ble veldig stort (foreldrene dukket opp til alle døgnets tider, de ringte flere ganger i døgnet etc.).
For fosterhjemmene kan det oppleves vanvittig tøft og i de to tilfellene jeg kjenner til ble det da for tøft og barnet måtte flyttes. En flytting er jo det barnevernstjenesten ønsker aller minst, det er jo en ny krise for barnet.
Slektsplasseringer er ikke alltid best, men det skal vurderes grundig og det er det gode grunner til. Jeg har en del tanker om barnevern, men skal ikke gå i dybden på det nå annet enn at jeg et ganske sikker på at barnevernet trengs å styrkes både med tanke på kompetanse og bemanning. Det er også god grunn til å se på hvilken makt en enkelt sakkyndig kan få i en sak.
Jeg ser at det for tiden er et sterkt fokus på barnevernet og hvilke feil som begås, og jeg synes det er kjempebra at det settes lys på dette. Vi trenger et godt barnevern, og om dette kan gjøre ting bedre og få vekk grumset, så er det veldig bra.
Jeg blir helt kald av å lese dette, egentlig. Var ikke dette deres første barn? Jeg var svært nedtrykt hos helsesøster de første gangene etter begge mine to siste fødsler, jeg fikk lett fødselsdepresjon og ville egentlig bare gå fra barnet på helsestasjonen. HS var svært oppmuntrende og vi snakket mye om dette, tenk om hun i stedet for å hjelpe meg, hadde sendt inn bekymringsmelding? Og det å plutselig ha ansvaret for en liten baby og lære seg å tolke babyens signaler, det tar jo tid? Og når noen sitter med argusøyne og følger med på hver ting man gjør med barnet for å se om man gjør riktig, da blir man jo nervøs, jeg hadde vel mistet barnet rett i bakken i skrekk.
Det var jo ikke galt av helsesøster å be barne-og familietjenesten om hjelp. De skal i aller høyeste grad ha en sånn rolle. Spørsmålet er hva som skjedde etterpå. Det rareste synes jeg er at det virker som de jobbet frikoblet fra alle andre som hadde med familien å gjøre. Men samtidig tenker jeg at de gangene brennpunkt nærmer seg mitt fagfelt er utvalget av intervjuobjekter, vinkling og klipping alt annet enn objektiv, det er en vrengt virkelighet som kommer frem. Det å fremstille en skandale er agendaen i mye større grad enn å bidra til at sannheten kommer frem og gode endringer blir gjort. Jeg er derfor skeptisk til innholdet i utgangspunktet her.
Men jeg er tilhenger av å avmystifisere bft og få mer kunnskap om hvordan de jobber ut. Og sannsynligvis er det endel å hente på gjennomgang av metoder der.
Jeg jobber i barneverntjenesten og kan forsikre om at det kontinuerlig jobbes med bedre rutiner og metoder. Selvfølgelig er det stor forskjell mellom ulike barnevernskontorer. De minste kontorene har kanskje tre-fire ansatte, mens de største kan ha mellom 50 og 100. Lønna og arbeidspresset gjør at det kan være stor utskiftning av saksbehandlere - dette fører til at verdifull kompetanse forsvinner til andrelinjetjenesten og andre instanser. Negativt omdømme gjør at mange dyktige folk kvier seg for å søke saksbehandlerstillinger. Jeg forteller ikke alltid selv hvor jeg jobber når andre spør. Jeg er stolt av jobben jeg gjør og ser at den er utrolig viktig - men vet at jeg ikke kan forvente anerkjennelse fra samfunnet likevel.
Når det gjelder familieplasseringer er det også fokus på dette i saker hvor det er snakk om omsorgsovertakelse. Familieråd brukes ofte før en sak skal opp i retten, for å finne ut om det finnes egnede hjem i barnets nettverk og familie. Det stilles imidlertid ganske strenge krav til fosterhjem, også når det gjelder familieplasseringer. Barn skal kunne bo der til de blir myndige, og besteforeldre kan vurderes som for gamle til å klare omsorgen så lenge. Flyttinger mellom fosterhjem bør unngås så langt det er mulig. For familiefosterhjem kreves det også at lojaliteten må ligge hos barneverntjenesten og ikke hos foreldrene, nettopp for å beskytte barnet og unngå slike situasjoner som Embriksmamma beskriver.
Grunnen til at jeg deltar i diskusjoner om barneverntjenesten her på FP er nettopp for å forsøke å bidra til mer åpenhet om hvordan vi jobber. Det er likevel ikke alt jeg kan si noe om på grunn av omfattende taushetsplikt og etikk i forhold til at jeg alltid kan bli gjenkjent. Jeg er også glad for debatt og mer åpenhet om barneverntjenesten, men desverre er inspillene i media og andre steder ofte så unyanserte og ensidige at debatt blir vanskelig. Opplysninger kan også være direkte feile og preget av fordommer, for liten innsikt og kunnskap. Foreldres rettssikkerhet er slik jeg ser det ganske stor i forhold til hva som skal til for at et barn skal flyttes. Små detaljer kan alltid tas ut av sammenheng og virke helt uforståelige for de som ikke har innsyn i saken og ser det store bildet. Det er viktig å huske på at det aldri er barneverntjenesten som bestemmer at et barn skal flytte i fosterhjem. Barneverntjenesten fremmer sak for Fylkesnemnda, og det er de som eventuelt treffer vedtak om omsorgsovertakelse.
Enig. Hver eneste gang jeg ser et program/ innslag som lukter av kritikk/ skandale ifht min bransje, så er det utrolig utsilt informasjon som kommer frem og totalbildet veldig feil. Enten fordi de har plukket intervjuobjekter som har sin egen agenda, eller informasjon er utelatt helt.
Jeg klarer knapt å se/ forholde meg til slike nyhetssaker fordi jeg alltid antar at de er misvisende. Forholder meg bare til fylkesmannens avgjørelser, og selv der kan jeg av og til ha mine innsigelser.
Dette. Jeg er veldig for barnevern, men veldig, vestlig skeptisk etter å ha fått innsikt i en sak hvor jeg ikke for min beste vilje forstår at det som gjøres er barnevern.
Jeg er der at jeg nok kommer til å engasjere meg politisk for å jobbe for et bedre barnevern. Per i dag har sakkyndige alt for stor makt.
Utfordringen for ryktet til barneverntjenesten er nettopp dette, at enkeltsaker eller nettverkets forståelse av saken blir til en generalisering av "slik er barnevernet". Dessverre gjøres det feilvurderinger også i barnevernetaten, slik det gjør i alle yrker hvor det er mennesker som utøver skjønn. Nettopp fordi feil hos barneverntjenesten er så dramatiske for dem det gjelder finnes det så mange kontrollordninger og overvåkning over arbeidet som utføres. I tillegg, og på generelt grunnlag, er det ofte vanskelig for familie og venner å forstå eller ta inn over seg at barneverntjenesten kan se andre ting eller vite andre ting om familiesituasjonen enn det som fremkommer i familieselskaper og på vennemiddager.
Når det gjelder det du sier om sakkyndige er jeg helt enig med deg. De har alt for stor makt og blir av mange sett på som allvitende. De har ofte i tillegg begrenset tid og mulighet til å sette seg skikkelig inn i sakene de skal utrede, og konklusjonene kan bli deretter. En sakkyndig vurdering som sier at en omsorgssituasjon er tilfredsstillende kan føre til at barnet blir boende hjemme enda flere år selv om barneverntjenesten sitter på informasjon om at omsorgssituasjonen slett ikke er god nok. Å sette inn en sakkyndig er også svært dyre tiltak for det enkelte barnevernkontor. Selv om økonomi ikke burde være et tema når det gjelder å utrede eller sette inn tiltak så er det desverre oftere og oftere et tema. Flere og flere barneverntjenester har gått bort fra den utstrakte bruken av sakkyndige. Ofte ligger det allerede nok informasjon i saken, og vurderinger gjort av mange andre fagpersoner som kjenner familien gjennom flere år.
Når det er sagt har jeg i det siste hørt om flere tilfeller hvor både tingretten og Fylkesnemnda har stilt spørsmålstegn ved den sakkyndiges arbeid og ved flere anledninger sett på alle de andre observasjonene og vurderingene som forelå. Sakkyndige er jo også bare enkeltpersoner som kan gjøre feil, og jeg mener det er riktig at alle vurderinger i barnevernssaker blir gjennomgått og kontrollert, uavhengig av hvem det er som har gjort dem.
Her har sakkyndigerapporten blitt heftig slaktet (mer enn kritisert, for å si det sånn. Dommen er "begrenset verdi som sakkyndig arbeid") av barnesakkyndig kommisjon, og barnevernet ignorerer det. Sakkyndige sitter i fylkesnemnda og lyver og bv foreslo å utelate de vitnene som er uenige med konklusjonen (og som barnesakkyndig kommisjon påpekte at var en av hovedgrunnene til at rapporten er dårlig: sakkyndig har utelatt alt og alle som er uenig med hans konklusjon. :gal: ) "for å spare tid". Det er store unger som ikke blir hørt eller trodd. En ting er at jeg ikke kan vite hele sannheten om andre. Men jeg var komparent, og jeg vet at det sakkyndige sier jeg har sagt er stikk motsatt av det jeg faktisk sa. Og at alt det jeg sa som strider mot det han har konkludert med er utelatt fra rapporten. Og BV bryr seg katta, selv om jeg har klaget skriftlig. Så hva skal man da tro? Eller gjøre?
Det ble veldig rotete, og jeg kan ikke gå inn i ting, det dreier seg ikke om mine barn, og jeg kan ikke utlevere andres. Men poenget er - jeg opplever at sakkyndig lyver om meg og at det jeg har sagt fremstilles som noe helt annet og at det jeg faktisk sa ikke er tatt med. Jeg opplever at rapporten er spinnvill, og jeg klaget skriftlig til bv. Som svarte "vi må se hva barnesakkyndig kommisjon sier. Du er uansett ikke part og vi har taushetsplikt". Barnesakkyndig kommisjon har påpekt alt jeg klaget på (i min klage til bv) og slaktet rapporten (og jeg har skriftlig fra dem at bv ikke kan vise til taushetsplikten mht det jeg klager på som angår meg og mine barn). BV bruker fremdeles rapporten, og har ikke tatt kontakt med meg selv om jeg har bedt dem flere ganger om å ta kontakt (sakkyndig har begått er alvorlig brudd ved å bruke min mindreårige sønn som tilfeldigvis var hjemme da han snakket med min 14-årige datter (som han hadde min tillatelse til å snakke med) som komparent i saken. Faktisk bruker han det sønnen min skal ha sagt som konklusjon på samtalen med meg og datteren min. Selv om det i følge datteren min overhode ikke var det gutten sa....).
Når alle som støtter barna i denne saken opplever det samme som meg - inkludert skolen (der har sakkyndig elegant bare utelatt deres vitnemål med kommentaren "skolen har tydelig adoptert barnas påstander om xxxx" ), så er man kanskje berettiget til å tro at rapporten aldri burde blitt brukt? :sukk:
Det er ekstremt frustrerende å oppleve at bv er zero interessert i å snakke med en når man forteller at en de har engasjert ikke gjengir sannheten. Og jeg kommer ALDRI til å snakke med en sakkyndig igjen uten å kreve å få ta samtalen opp på bånd.
Lurt å be om å få tatt opp samtalen på bånd ja! Synd at man skal ha sånne erfaringer med BV, det ødelegger så mye. Jeg er selv blitt ufrivillig livredd for barnevernet etter diverse historier (der jeg vet begge sider, slik som Milfrid her) eller bare "offerets" side. Jeg skal innrømme at til og med programmer som Unge Mødre Danmark (jada, det er min guilty pleasure) der det virker som om barnevernet går og plukker med seg alle barna de ser, omtrent (vet jo at det ikke er sånn da), gir meg en irrasjonell frykt for barnevernet. I en av sakene der var det jo også snakk om en psykolograpport som var full av feil og mangler, men barnevernet stod på sitt til tross for flere ting som ikke rimte.
Det som er så grusomt, er at alt tar så ekstremt med tid, klager man på vedtaket kan det gå måneder og år før man får opp saken på nytt, barnet vokser og blir vant med å bo i hos sin fosterfamilie og fortvilelsen øker og øker. Jeg blir iskald av å tenke på det og får idiotiske tanker om at noen sender inn bekymringsmelding på oss fordi jeg har glemt å pusse tennene til seksåringen en morgen, at vi er veganere (ungene er særdeles sunne og friske, ALDRI syke og har et sunt og kjempebra kosthold), at en av ungene går i de samme klærne to dager på rad osv. Egentlig helt irrasjonelt, men allikevel, disse sakene påvirker meg mer enn jeg ønsker.
Og jeg, som tidligere var helt for å sende inn bekymringsmeldinger når jeg så noe jeg reagerte veldig på, er blitt mer og mer skeptisk til det, i tilfelle barnevernet gjør grove feil og fjerner barn pga. filleting. Noe jeg tror de sjelden gjør, men jeg vet jo at feil forekommer, og jeg vil jo ikke bidra til det. Det er synd, altså.
Min mening, som selvsagt er farget av det jeg har sett, er at BV gjerne setter til side sakkyndige når det passer for BV, mens andre som har fulgt og observert familien over lang tid blir avfeid.
Mei sier:
Når det gjelder det du sier om sakkyndige er jeg helt enig med deg. De har alt for stor makt og blir av mange sett på som allvitende. De har ofte i tillegg begrenset tid og mulighet til å sette seg skikkelig inn i sakene de skal utrede, og konklusjonene kan bli deretter. En sakkyndig vurdering som sier at en omsorgssituasjon er tilfredsstillende kan føre til at barnet blir boende hjemme enda flere år selv om barneverntjenesten sitter på informasjon om at omsorgssituasjonen slett ikke er god nok.
Min mening kan være det motsatte, at en ukes observasjon av BFT i et fremmed miljø overstyrer rapport fra skole, BUP, psykolog, foreldres lege og sakkyndige som har vurdert barnet før utredning mht sykdom - en diagnose ble satt etter utredning.
I de sakene hvor Fylkesnemda gir foreldrene medhold, har andres vurderinger enn BV blitt hørt. Naturlig nok mener BV dette er feil utfall, siden de mener at alle saker om omsorgsovertagelse bør føre fram.
Samtaler med BV uttrykker muntlig stor støtte og ros av foreldrene. Slik åpner foreldrene seg og forteller åpent om utfordringer i forhold til egen helse og at situasjonen sliter på forholdet. Det skriftlige gir motsatt inntrykk, at BV er meget bekymret.
Jeg ønsker at det blir lovfestet at samtaler med sakkyndige i barnevernsaker skal tas opp på bånd og oppbevares helt til en sak er avsluttet og i to år etter. Hvis det ender med dom om omsorgovertagelse, oppbevares de til barnet er 20 år.
Ønske om avlastning bør aldri uttales kun muntlig i samtaler. Dette må det søkes om skriftlig, slik at man må få et skriftlig svar. Hvis situasjonen ikke oppleves som at avlastning er nødvendig, blir det vanskeligere å presedere en sak på at foreldrene ikke klarer foreldrerollen.
Hvis man er enig i at Alvdal-saken er et eksempel på at vennskap og sympati mellom mor og BV ansatte gjør at grove feil ikke oppdages, så må man være enig i at antipati kan føre til det motsatte, at BV ser på foreldrene med et for kritisk blikk og legger "normalen" for foreldrene for høyt. www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article5108470.ece Med dette mener jeg at banale problemer som kan forekomme i de fleste familier legges det stor vekt på samtidig som man uttrykker stor bekymring for om foreldrene vil "duge" i framtiden. BV trenger ikke å vise at de har forholdt seg til alternative utfall av den framtiden som beskrives. Eller at en diagnose kan føre til forbedring med behandling, og at foreldre viser evne og vilje til å følge opp medisinering og behandling.
Slik kan "omsorgssvikt i framtiden" overstyre hvordan barnet faktisk har det i "nåtiden". Barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav d. [font=Times New Roman,Times New Roman][size=3][font=Times New Roman,Times New Roman][size=3]dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet [/SIZE][/FONT][/SIZE][/FONT]
Mye av det som beskrives her er grunnen til det negative inntrykket av BV: www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=314494&a=4
Jeg synes det er trist at du tenker slikt Iset, og tenker at du kanskje ville klare å kvitte deg med tankene dine dersom du visste mer om barneverntjenesten og hvordan vi jobber. Foreksempel kan jeg starte med alvorlighetsgraden i sakene som faktisk ender opp med tiltak og ikke bare henlegges etter undersøkelse. Denne artikkelen ser jeg mange sjokkeres over på Facebook. Det er trist å si det men jeg hevet ikke en gang øyenbrynet. Vold mot barn og emosjonell omsorgssvikt er det jeg jobber klart mest med, og da snakker vi ikke om å ta hardt i armen eller ikke orke å svare på tusen spørsmål hver eneste dag. Disse små elementene som dras frem som skrekkhistorier og "eksempler fra virkeligheten" er som regel tatt helt ut av sammenhengen. For å forstå omfanget av omsorgssvikt må man se hele bildet, og det er barneverntjenestens jobb. Det er slett ikke lett, og det gjøres dessverre feil både den ene og den andre retningen. Den største utfordringen slik jeg ser det er at så fremst det ikke er en så alvorlig bekymring at barneverntjenesten legger opp sak om omsorgen, kan foreldre takke nei til tiltak og hjelp. I saker der bekymringen er stor, men ikke stor nok, og barna forteller om både det ene og det andre, kan barneverntjenesten ofte måtte henlegge fordi foreldrene sier "nei takk vi trenger ikke hjelp". Jeg er spent på hvordan dette forslaget blir møtt og om det eventuelt fungerer i praksis.
Når det er sagt vil jeg gjerne igjen gjenta at barneverntjenesten ikke kan "plukke med seg barn" - og at omsorgsovertakelser er det Fylkesnemnda som behandler.
Det er spesielt viktig at de som jobber med barn har tillit og kunnskap om barneverntjenesten og vet når meldeplikten slår inn. Jeg svarer som sagt gjerne på spørsmål om hvordan barneverntjenesten jobber (på generelt grunnlag) - kanskje det kan gjøre deg mindre engstelig?
Også på grunn av slike hendelser mener jeg det er viktig at sakkyndige sees på med kritisk blikk og ikke som en allvitende person som kommer med den endelige konklusjonen i kompliserte saker.
Det kan godt hende at rutinene rundt hvordan sakkyndige dokumenterer sine samtaler og sin informasjon også kan bli bedre, dette vet jeg veldig lite om.
Jeg tenker at med mindre man er den personen som er part i saken, kan man godt tro at man vet alle sider av saken, men det gjør man ikke. Er man venn, nabo, søster, kjæreste osv. er det likevel informasjon man ikke vet om; skole, barnehage, leger, helsesøster osv. har fortsatt taushetsplikt ovenfor deg og den informasjonen du sitter på, har du fordi noen har valgt å dele den med deg. Og selv de beste venner, naboer man har et nært forhold til, søstre og kjærester kan velge å skjule ting, om de vil.
Viktig poeng Input - i tillegg er det slett ikke alltid at de som er part i saken heller klarer å se objektivt på ting, sette barna først eller se at virkeligheten ikke er slik de vil den skal være. Det er ikke mulig å se på noen om de slår barna sine, misbruker dem eller skader dem emosjonelt. Dessverre.
Ja, men muligheten for at man vet nok til å mene at kritikk er berettiget er også tilstede.
Ingen i slike saker har det hele og fulle bildet. Ikke barnevern, ikke sakkyndig, ikke familie og venner. Ting tolkes ulikt og barnevernet består av mennesker av alle typer og med veldig ulik kompetanse. Det er snakk om stor makt og jeg lurer på hvor mye det jobbes med maktbevissthet både i studie, i veiledning, og underveis i arbeidet.
Jeg tror ikke barnevernet blir bedre ved masse usaklig kritikk, tåredryppende facebookvideoer og rare nettsider med hatefulle skriverier, men jeg tror at barnevernet kan bli bedre ved at berettiget kritikk blir tatt på alvor.
Det må inn nok ressurser både kompetanse og økonomi til å sikre kvalitet.
Jeg har lest ALLE dokumentene i saken. As in hele saken som bv har skrevet til fylkesnemnda. Sidene er nummeret med innholdsfortegnelse. Man ser om noe mangler.
Jeg skulle ønske jeg kunnet i at jeg har tatt side. At jeg ikke vet alt. Et eller annet. Men jeg kan ikke det i denne saken. Og det gjør meg forbanna trist og lei.
Ellers enig med Guava. Og kommer til å bli politisk aktiv (nei, IKKE FrP!! :knegg: j i et forsøk på å jobbe gjennom de rette kanaler for å bedre barns rettssikkerhet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
