Jeg har ingen erfaring med dette, men ser i privatskoletråden at det diskuteres litt om spesialskoler og nytten av dette. Jeg synes det er en utrolig interessant diskusjon som fortjener en egen tråd.
Så hva mener dere om dette? Spesialskoler ble jo i stor grad avviklet for en del år tilbake. Barn med utfordringer skal få gå på vanlig skole med andre barn både med og uten diagnoser. Jeg ser definitivt at det har noe positivt for seg. Samtidig så er ressursene knappe og jeg er ikke like sikker på om de ungene får den oppfølgingen og tilpasningen de trenger.
Kan noen som vet mer om dette enn meg kjøre debatt slik at jeg får litt mer innsikt?
Det var vel jeg som dro det opp i den andre tråden. Jeg er ingen ekspert, men har diskutert det litt med min venninne som jobber med blant annet autistiske barn og ungdom og hun er ganske klar på at spesialskole hadde vært det absolutt beste for mange, det er ikke alltid det er en fordel for de med spesielle behov å gå på vanlig skole.
Jeg har et eksempel på trinnet til sønnen min, en elev med diagnose som har null interesse av å sosialisere seg eller gjøre noen av det de andre gjør i f.eks friminuttene og er kun sammen voksne. Ungene er kjempegreie med han, men jeg er usikker på om han bryr seg om han går på vanlig skole eller ikke og mtp at det krever en del ressurser så er det vel ikke alltid helt entydelig. Jeg tror også en del ville hatt utbytte av å gå på skole med andre med like diagnoser/sykdommer og med spesialutdannede lærere.
Jeg gikk to år på spesial skole i grunnskolen og to år av VGs før jeg ble syk og ikke klarte å gjennomføre mer.
For min del var der avgjørende for o det hele tatt komme på skolen og gjennomføre en hel skoledag. Prøvde flere ganger på vanlig ungdomskole med assistent men der ble alt for mye inntrykk og kaos.
Uten Møllehagen hadde jeg ikke gjennomført grunnskolen.
Jeg tror spesialskoler er riktig for en del, men det kan også være helt feil. Det viktigste er at man har fokus på hva som er best for den enkelte elev, og ikke kjører en automatisk "med den diagnosen skal du på den skolen"-flytting.
En elev i mellomste sin klasse på barneskolen har nå startet på en ungdomsskole der de har spesialgrupper. Altså en vanlig offentlig ungdomsskole, der de har samlet elever med ulike spesielle behov. Eleven har hatt fast assistent og vært mye ute av klassen, særlig de siste årene, men er etter det jeg kan vurdere blitt behandlet bra av de andre og virket å trives godt sosialt sett. Det høres nå ut til at foreldrene er veldig glade for å være kommet over i en setting der eleven får være litt mindre spesiell, der det også er andre med varianter av utviklingshemming.
Jeg tror det kan være veldig bra for endel og helt avgjørende for noen. Og så er det noen det ikke passer for. Vi må ikke havne der at unger skal på spesialskole for å skjerme de andre elevene, men jeg tror likevel det er fint at det finnes steder med spesialkompetanse. De jeg vet om som har barn med litt alvorlige autismespekterforstyrrelser og som har fått plass i spesialklasse kan ikke få rost det nok. Selv om de må kjøre tvers gjennom byen.
En gutt vi kjenner ble nylig flyttet over til spesialskole i sjetteklasse. Han har det myyyye bedre der, i følge mor. Han får lære mer på sine premisser, han lærer mer i praksis og de er mer aktive, noe som er fint for en urolig gutt. I gamleklassen hans har læringsmiljøet roet seg betraktelig, så dette har nok vært til alles beste.
Da jeg gikk på lærerskolen var det en egen klasse der for døve som skulle bli lærere for døve. Et par stykker der snakket en gang om integrering som de mente var misforstått. At de sammen med 'vanlige' følte seg mye mer utenfor, enn når de fikk gå på skole sammen med de som hadde lignende utfordringer. At de følte i større grad at de behersket verden, var likestilt og inkludert. Jeg husker jeg bet meg merke i dette. Når er integrering til beste for et barn?
Jeg opplever av og til at noen ser på spesialskoler som at individet er 'utstøtt' fra et fellesskap, mens det kan oppleves som motsatt for den det gjelder.
Jeg tenker at det kommer litt an på. Jeg har vært på barn som egentlig ikke har noen stor fordel av å være i den offentlige skolen. De har all undervisning i et eget rom og en god del av tiden er det ufaglærte assistenter som har ansvaret. Og de er lite interessert i å sosialisere med andre barn, evt. er de for voldsomme til at andre barn føler seg trygge. Jeg tror nok en god del av disse kunne hadde større nytte av spesialskoler der personalet hadde mer kompetanse.
I Oslo finnes det jo skoler som har spesialgrupper som barn/ungdommer med visse spesielle behov. Men det er jo lite aktuelt veldig mange steder i norge, rett og slett fordi man bor i små kommuner og det hadde blitt lang reisevei for mange dersom man skulle samle store nok grupper. Det er jo også et problem på f.eks. tilrettelagte grupper på videregående, at ungdommer med svært ulike diagnoser og forutsetninger samles i en gruppe. Før i tiden ble jo mange sendt vekk til spesialskolene og jeg tviler på at det er noe foreldre hadde gått med på nå og heller ikke noe jeg tror er en god løsning for disse barna.
Det viktigste er jo uansett at skolen klarer å gi barna det de trenger både i forhold til undervisning og det sosiale. Og at det er en god plan laget i et langtidsperspektiv. Alt man klarer å lære barn med spesielle behov å gjøre selv er jo noe noen andre slipper å gjøre for dem resten av livet deres. Så selv om det koster endel akkurat her og nå kan det jo være besparende i fremtiden. Og ikke minst gi dem bedre livskvalitet.
De færreste vanlige lærere i grunnskolen, på ungdomsskolen og på videregående har spesialpedagogisk kompetanse. Det kan derfor være vanskelig for dem å følge opp elever med spesielle behov, spesielt når ressursene er knappe - som de jo dessverre ofte er. I noen slike tilfeller vil det resultere i at læreren bruker uforholdsmessig mye tid på en enkelt elev på bekostning av resten av klassen. At alle skal med er en god tanke, men det må følge midler med, uavhengig av om eleven er på spesialskole eller vanlig skole.
Klassen til et av mine barn har også hatt en elev som har sluttet og begynt på spesialskole. Mor til gutten sa at det gjorde en voldsom forskjell i forhold til hva han faktisk lærte. Læringsmiljøet for resten av klassen ble veldig mye bedre. Det var en helt annen grad av ro i klasserommet etter at han sluttet. Han kunne jo ikke så mye for det, men det er jo ikke til å nekte for at han skapte mye støy.
På den annen side, han savnet de andre ungene i klassen fælt. Spesialskolen hadde veldig få barn i forhold til det han var vant til, og det var ikke bare lett. Så for hans del hadde det helt klart en bakside også.
Det er vanskelig. For noen så er det fantastisk,mens andre opplever det som helt grusomt. Selv om har de samme utfordringene. Jeg tenker at det må vurderes fra barn til barn. Jeg jobbet sammen med to døve og de har kranglet så tårene spretter om dette.
Nå er jeg selvsagt partisk, all den tid jeg har en sønn på spesialskole, men lell - når jeg ser på den enorme kompetansen, den faglige dyktigheten, læremiljøet, sønnen min er omringet av hver dag, så takker jeg alle høyere makter og politikere med for at den skolen er til. Gutten min har blomstret, og han blomstrer, for hver dag han får være i det miljøet.
Jeg mener bestemt at nærskolen fungerer for mange, og for de barna nærskolen virker for, er det kjempeflott. Alle barn har godt av å lære at det finnes barn med ulike utfordringer, og at man skal ta hensyn til hverandre. Noen barn med spesielle behov vokser og strekker seg både utviklingsmessig og faglig ved å få gå ved nærskolen.
Andre barn trenger så langt mye mer enn hva nærskolen kan tilby. De trenger pedagoger som virkelig ser dem, som har deres utfordringer som interesseområde og som brenner for disse barna. Noen barn trives best i samspill med andre barn som er som dem - hvor de ikke er annerledes, ikke er rare, ikke blir sett på som et problem, men som en ressurs. Og nettopp derfor, for disse barna, er det ikke mindre enn en velsignelse at det ennå finnes skoler med spesialkompetanse.
Jeg gråt av glede da jeg fikk brevet om at sønnen min var kommet inn på den skolen jeg ønsket ham inn på. Jeg leverer ham på skole hver dag, og er trygg på at her er han strålende fornøyd, han får utvikle seg når han er i form, han blir skjermet når han er dårlig - og han blir sett. Han blir sett som et barn med personlighet, humor, potensiale - han blir elsket. Gud hvor glad jeg er i skolen hans.
Jeg har hatt dette nært på i to runder som prosjektleder ved skoleutbygginger. Den ene gangen bygget vi skole med en spesialavdeling for barn med asperger og den andre gange var spesialavdelingen en hørselsavdeling. Begge skolene nøt veldig godt av det gode miljøet de fikk for spesialpedagoger av ulike slag. De sa det rett ut at det at de er flere har veldig mye å si både for dem som fagpersoner, men også for det tilbudet ungene får.
Det er noe litt merkelig med det der. Hørselsklassene er det visst ingen som har problemer med. Dit kommer unger fra nabokommunene også, men aspergeravdelingen var veldig omdiskutert. Er det sånn at fysiske handicap er greit å tilrettelegge for i folks øyne, mens andre problemstillinger skal man ikke lage egne avdelinger for? Er det noe misforstått politisk korrekthet ute og går her? Begge avdelingene prøvde på sin måte å få til omvendt integrering i tillegg til vanlig integrering, altså at funksjonsfriske barn blir invitert inn i spesialavdelingen i tillegg til at barna fra spesialavdelingen også er ute i sine respektive klasser. Så dette med å sørge for at bånd skapes og styrkes på tross av ulikhetene blir godt tatt vare på, i tillegg til at ungene får ungervisning som er spesialtilpasset. Dette ble behandlet veldig likt på de to avdelingene på tross av at problemstillingen er så forskjellige.
En ting til: Selv om aspergerklassene var omdiskutert her, så var foreldrene veldig begeistret. Mange søkte seg dit og fikk de ikke plass valgte de å flytte til denne skolekretsen for å få plass allikevel.
Hørsel er litt spesielt, fordi mange døve ikke oppfatter seg selv som funksjonshemmede, men som en minoritetskultur. Dermed blir døveskolen eller "hørselsgruppen" mer som en nynorskklasse eller samisk skole i deres øyne.
Jeg liker prinsippet ved tvillingskoler, som f.eks. Vetland/Oppsal i Oslo. Der har du et fagmiljø, de som har stort behov for spesialtilpassing er i egne klasser det aller meste av tiden, mens de som har mindre behov kan veksle mellom "normalklassen" og "spesialgruppen". I friminuttene kan man holde seg hos "sine egne" for å ha det trygt, eller leike med alle de andre ungene.
Litt samme prinsipp som det som er?/var? på Sinsen voksenopplæringssenter. Der er/var det undervisningsgrupper fra grunnskolenivå opp til Vgs. En elev kunne dermed ha norsk på grunnskolenivå i en time, og i neste time ha matematikk på vgs-nivå.
Folk snakker så mye om lokalt og kommunalt selvstyre. På dette området mener jeg kommunene burde blitt fratatt all makt til å avgjøre noe som helst selv. Spes.ped.-ressursene på tunge brukere burde kommet fra oven, blitt styrt av Statped og Fylkesmannen, og så kunne skolene smilt og vært glade for de ekstra lærer- og assistentressursene de ble tilført. "Gode lokale løsninger" er nyord for "hvordan kan vi spare penger her?".
Du kan jo si akkurat det samme om personer med asperger syndrom. Neurodiversity movement har jo mange av de samme argumentene som forkjemperne for døvekultur.
Jeg har et barn med diagnose(r). Han hadde sikkert trivds (er det et ord? :knegg: ) på spesialskole, men for hans sosiale utvikling er det viktig å være en del av en gruppe "vanlige" elever. Heldigvis har han kommet i en klasse med fine barn, flotte foreldre, og fantastiske lærere. (Administrasjonen på skolen er en annen historie, men det er nå så.)
Jeg har ikke lest tråden enda - så jeg kommer sikkert til å si mer etterhvert. ler
Men altså. Spesialskoler og spesialskoler er egentlig to forskjellige ting. De "gamle" spesialskolene med internat og greier er ikke noe jeg ønsker tilbake. Ikke ti ville hester hadde fått meg til å sende bort ungen min, samme pokker.
Men sånn som det er i dag, er heller ikke utelukkende bra. Intergrering er ikke allltid det riktigte, ikke for enhver pris. Så da sitter man der med unger som kanskje ikke trives på skolen, lærere som ikke har kompetanse og som ikke har nok ressurser, ikke minst.
"Drømmeskolen" min hadde vært at det hadde vært en spesialskole, delt opp i flere forskjellige "deler", etter diagnoser, og etter hva som "går sammen" Der ressursene kunne vært samlet, der man hadde kompetansen, og der ungene fikk opplæring som var tilpasset de. Men det er nok en utopi, dessverre.
Så da har man "baser" og "toa" og "a-skolen" isteden. På "basen" på Storebror sin skole jobber det neste flere sykepleiere og vernepleiere enn lærere og assistenter. De barna som er der trenger masse oppfølging. Samme på "toa" på den andre skolen jeg kjenner til.
Så har du barn som Storebror. Som ikke er "syk" nok til å være på basen, men som heller ikke kan være 100% inne i klassen. Der er løsningen 1-1 med en voksen. Både i skoletid og SFO. Men etterhvert blir vel SFO for han på basen, når de andre på samme alder slutter på SFO.
Men misforstå meg rett, intergrering etc er KJEMPEBRA, men ikke til enhver pris.
Jeg ser jo at Storebror skaper endel uro i klassen. Som når han masjerer ut midt i KRE, fordi at noen andre også tegnet elefant til Noahs ark, det var jo bare to av hver art der!! Slenger med døra og brøler.
Men jeg ser også at han trives sammen med de andre barna, og når de andre barna er godt informert, så fungerer det godt. Men nå er vi kommet i den situasjonen at vi må skjerme "bestekompisen" hans, fordi at B spiser han opp, og vil leke med han hele tiden, men nå blir spriket større og større. Så jeg er spent på hvordan det blir de neste årene.
For Storebror krever mye. Han krever voksne, ressurser, de må finne opp kruttet på nytt, og han har ei mor som også krever at ting skal gjøres, skje og som ikke lar de hvile på laubærene. Så ja - vi koster skolen i kommunen mye. Dessverre. Og det er knappe ressurser, og vi må få det til "på beste forsvarlige måte" med de ressursene vi har.
Han har spes.ped og egen lærer halvparten av tiden, og assistent resten av tiden. Han gjør lekser på SFO. Har ekstra svømming. Krever skjerming. Det er møter og det tar ekstra tid for de i å lage undervisningsopplegg til han.
På en spesialskole hadde noe av dette kommet "gratis", tror jeg.
Jepp. Slik er skolen til Lillemann. Der er gruppene ikke satt sammen etter alder eller diagnoser, men etter funksjonsnivå og behov, og alle barna har et skreddersydd opplegg, tilpasset deres nivå og evner. Skolen er et oppkomme av kompetanse og ressurser samlet på et sted.
Samtidig ser jeg at spesialavdelingene både på vår nærskole, naboskolen og ungdomsskolen, fungerer som bare tusan. På nærskolen sin spesialavdeling, er det barn med en del sammensatte utfordringer, på naboskolen er det i hovedsak barn med ulike diagnoser innen autismespekteret, og så slås disse sammen i ei gruppe på ungdomsskolen. Det varierer fra barn til barn hvor mye de er i "moderklassen" og hvor mye de er i spesialavdelingen.
De jeg kjenner som har barn ved disse avdelingene er kjempefornøyde med tilbudet, heldigvis.
Skole med tilknyttet spesialavdeling er det beste alternativet for mange. Inkludering og integrering høres fint og flott ut, men det er mange barn med spesielle behov som betaler prisen for politiske fine illusjoner. Mye ensomhet og annerledeshet, selv om det faglig er noenlunde tilrettelagt.
Her hvor jeg bor er det heller ingen spesialavdelinger for barnehagebarn. Store avdelinger med multifunkdjonshemmede barn og knappe voksenressurser er en skam.:mad: Har personlig erfaring med et overstimulert, stresset og smertepreget multibarn. Alt det medisinske som tok flere timer av dagen ble overlatt til barnehagen. Inkludering liksom.:niks:
Samtidig bor mange så grisgrendt til i Norge, at fagmiljø og nok barn blir en utfordring. Jeg bor urbant og har litt erfaring med både spesialskole, spesialavdeling og inkludering i nærskole. Sistnevnte var trist, fordi barnet som skulle integreres ikke nyttiggjorde seg slik inkludering. Der tror jeg å gå på en spesialavdeling/spesialskole med barn man faktisk kan bli venner med og stort fagmiljø hadde vært ca 1000 ganger bedre. Som en forelder på en slik skole sa til meg; endelig er det ting som mitt barn også er best i!
Til informasjon så tråkker du hardt og brutalt på mine tær nå. Min unge skal har opphold på internatskole 2-4 uker i året fra 4.-5. trinn. Det er et bevisst valg, jeg har snakket med temmelig mange andre foreldre, og jeg er overbevist om at det er det beste for henne. Kjenner også foreldre som har sendt ungdomsskoleunger på internatskole fulltid, etter mye samtaler med pedagoger, psykologer og innad i familien. Det finnes fortsatt internatskoler, vi kjemper hardt for å få beholde dem, og de er ekstremt viktige for den lille gruppen som trenger dem.
Nå er vi ikke i flisespisserforumet, men jeg spikker likevel. :knegg: Hørselshemmede og døve har ikke eget språksamfunn, men Døve har det. Det er litt varierende begreper ute og går, men jeg foretrekker dette definisjonsskillet mellom døv og Døv: en døv person har lite eller ingen hørsel, mens en Døv person har tegnspråk som førstespråk. En person uten hørsel kan dermed være både døv og Døv, mens en hørende person kan være Døv, men ikke døv. Det finnes mange ikke-hørende som ikke kan tegnspråk, de vil her defineres som døve, men ikke Døve. Det er særlig hørende barn av døve foreldre (CODA) som blir inkludert i Døvesamfunnet når man bruker denne definisjonen. Det gir dem rettigheter til opplæring i og på sitt morsmål, noe som er viktig både for å ivareta kultur, familiebånd og språket. Norsk tegnspråk er et minoritetsspråk som Norge er forpliktet til å ta vare på, på linje med samisk og kvensk.
gajamor - 2-4 uker i året er ikke akkurat det jeg tenkte på. ;) Jeg tenkte på de "gode gamle" internatskolene, der ungene var fra de var 6 år til de blir 18 år, og var knapt hjemme på ferie.
Og til de som prøver å lese opp teksten over muntlig og mener det gir lite mening, så vil jeg anbefale å si den på tegnspråk istedenfor. Da blir distinksjonene helt tydelige. :nemlig:
Det heter fortsatt internatskole, det er fortsatt folk som jobber for å legge dem ned, og vi må fortsatt forklare og forsvare våre valg til alle og enhver vi snakker med.
Den ser jeg.
Og det var sleivete av meg, og jeg burde presisert på en annen måte, men jeg tenkte ikke så langt i farta.
Jeg så for meg spesialskolen som lå i nabobyen i hodet mitt, og alt det der, og tenkte ikke over det som finnes i dag. Jeg tenkte også ut fra min unge, som nok hadde blitt plassert der for 50-60 år siden.
Spesialskoler er egentlig avviklet i Norge, men det er flere elever som er i segregerte tilbud nå (5000 elever) enn da vi hadde spesialskoler på 80-tallet (3000 elever). I tillegg kommer de som blir tatt ut av klassen for å få spesialundervisning. For de som har tilgang til Morgenbladet på nett, er artikkelen Skolene som ikke skulle finnes verd å lese. Den viser noen av utfordringene ved det systemet vi har i dag, der det er uklart hva som gjør at barn tas ut av vanlig skole, og det er dårlig oversikt over det tilbudet de får i segregerte skoler. Det som kan være helt riktig for en del elever, kan være veldig ødeleggende for andre.
Som det står i artikkelen:
Jeg tror det er viktig å satse mye på det vanlige skoletilbudet, slik at det passer for flest mulig. Fra artikkelen:
Jeg synes det ser ut til at enkelte grupper/barn har det best i segregerte tilbud, men for de aller aller fleste skal den vanlige skolen være beste alternativ. Jeg tror at en økt satsing på spesialskoler gir en utvikling der barn som egentlig kan integreres og inkluderes blir sendt vekk, i stedet for at man arbeider med kvaliteten i vanlig skole.
Det er interessant å lese det du skriver. 1. klassingen min "lærer" tegnspråk nå, hele klassen lærer dette på lik linje med f.eks engelsk (tror man kan sammenligne det med å ha et ekstra fremmedspråk) siden det er to barn i klassen som er hørselshemmet og lærer bruker tegn i tillegg.
Når det gjelder spesialskoler, så syns jeg det er vanskelig å mene så mye, siden jeg ikke kjenner så godt til dette, men jeg har også observert det som flere har skrevet over at det er ikke alle som man kan integrere i nærskolen både sosialt og ifht opplæring, og da er kanskje spørsmålet hva er best for eleven?
Helt enig! Der det er tilbud blir det etterspørsel. Jeg har dessverre erfart at mange skolefolk har brukt sterke krefter på å forsøke å overbevise foreldre og ppt om å søke spesialtilbud til elever som absolutt ikke burde tas ut av det ordinære. Det koster store penger å tilpasse og integrere, noe som dessverre får mange til å handle uetisk. De som har glemt historien bør lese Jonas en gang til.
Jeg er generelt "livredd" segregerte tilbud som spesialskoler. Jeg er derimot veldig for spesialgrupper (selv om det finnes mange med et ufattelig dårlig pedagogisk tilbud). Hver elev trenger individuelle tilpasninger, å "stue likesinnede" sammen fører sjeldent positiv læring. Utagerende barn blir satt i "klasser" sammen med andre utagerende barn og her skjer læring fort. Ofte dessverre i negativ retning. Det er selvfølgelig mange sider med denne debatten, men jeg har troen på at barn bør ha flere muligheter, ja til inkludering på barnets premisser!
Ser flere kommenterer at barn med autisme ofte har vansker med å tilpasse seg det sosiale miljøet på skolen. Det er sant at det ofte er en utfordring for det aktuelle barnet. Det som også er sant er at barn med autisme sjeldent lærer sosiale ferdigheter av andre barn med autisme. Barn trenger tilgang på et "normalt" miljø for å kunne lære. De må ha tilgang på det "normale liv". Hvordan skal de ellers kunne lære seg å være en del av hverdagen?
I utgangspunktet tenker jeg st det handler om et verdisyn og et læringssyn.
Samtidig vet jeg at "vanlige" skoler sjeldent eller aldri klarer å gi barn med rett til særskild hjelp den hjelpen/støtten de faktiskt trenger pga av resursmangelbog kompetansemangel.
I forbindelse med at ein spesialskule her i Bergen var forslått lagt ned var det mange foreldre og barn som stod fram i media med svært gode argument for å opprettholde skulen.
Det som gjekk igjen var at dei fleste barna hadde fungert greit nok på vanlig skule med assistent opp til ca 10-års alder, men etter det falt dei veldig utanfor sosialt. Dei andre barna raste frå dei i utvikling og var ikkje interessert i å omgås gutten/jenta med spesielle behov. Det var blant anna eit par med ein gutt med aspergers/autisme som fortalte om den opplevelsen. Dei fortalte at gutten hadde blomstra opp når han blei flytta over på ein spesialskule: www.bt.no/nyheter/lokalt/Andr-ma-skjermes-hele-dagen-3057854.html
Det er link til ei anna lignande historie i artikkelen, men den må ein betale for å få lese.
Det handlar altså ikkje berre om faglig tilrettelegging, men også sosial integrering som i mange tilfelle kan vere svært vanskelig i ein vanlig skuleklasse. Trist, men sånn er det.
Vi har ein nabo som har eit barn med asperbergers og eit barn med ein anna litt meir alvorlig utviklingsforstyrrelse. Begge har gått på vanlig skule.
Eldste er ferdig med ungdomsskulen no og har begynt i spesialklasse på vidaregåande medan den andre framleis går på ungdomsskulen. Begge har hatt det fryktelig tungt på skulen. Dei har for det meste gått for seg sjølv eller saman med assistenten. Dei andre i klassen er opptatt med sitt og ikkje spesielt interessert i å omgås "han rare". Spesielt ikkje på fritida!
Før eg leste alle historiene frå Tveiterås skule i Bergen og snakka med naboen min hadde eg ein idè om at det var best for alle å integrere barn med spesielle behov i vanlige skuleklassar. No er eg ikkje lengre så overbevist om at det alltid er det riktige.
Nemlig. Jeg har en sjuendeklassing med autisme. Vi har vært så heldige og fått et "Rolls Royce-tilbud" som rektor kaller det, nemlig plass på nærskolen, men med ressurser fra fagpersoner på Haug, spesialskolen i Bærum. Sønnen min har gått på vanlig nærskole hele barneskolen, men har hatt én dag i uka inne på Haug.
Neste år begynner han på ungdomsskolen, og da faller dette tilbudet bort. Da var alternativene vanlig ungdomsskole eller Haug. Selv om spesialpedagogen har vært i tvil, har PPT vært soleklar. Han skal IKKE gå på spesialskolen. Han er ikke psykisk utviklingshemmet, han er høytfungerende og skal etter hvert fungere i samfunnet. Ergo MÅ han gå på skole med "normale" barn og få atferden slipt på det vis. Han ville sikkert fått et knallbra tilbud og følt større mestringsfølelse på Haug, men akkurat nå MÅ den sosiale læringen stå i høysetet.
Når det er sagt, så var det en annen gutt i klassen med samme tilbud. Der har foreldrene allerede flyttet han over til spesialskolen, og de mener at det var et 100 % riktig valg. Så det viktige er at alternativene er der, slik at man kan ta valg etter hva som passer for barnet. Men bare det å ha et alternativ, er jo luksus. :bortskjemt bærumsboer:
Jeg føler at man diskuterer ut fra litt ulike perspektiver her..? Når folk sier det beste er inkludering på nærskolen - mener dere da også barn som er svært inadvendte, som ikke kan prate, som ikke er interessert i andre barn, som sitter og rugger på seg og lager massevis av lyder og må ha alle timer på eget rom?
For jeg har nemlig vært vitne til et slikt tilfelle, og det ble etterhvert ganske trist. De andre 7-klassingene satt ikke og gravde med spade i sanden hele friminuttet og hadde dotrening med faste intervaller, liksom. Alle tok tur i å bytte på å være med barnet i de små friminuttene, men det hjelper jo ikke veldig på integreringen. Barnet ble så ensomt. Og pedagogene var "ensomme", og det hele ble svært sårbart ved feks sykdom.
Slike tilfeller blir jo noe annet enn høytfungerende asperger, barn som gjerne prater og er sosiale, som også gjerne vil være med å spille litt ball i friminuttet eller synge i musikktimen osv.
Vi har to gutter i "rugger i en krok og kan ikke snakke" enden på skolen, ikke på B sitt trinn, men litt eldre. Eller, han ene snakker vel litt. Jeg ser de bare på SFO, og da tusler de rundt med sitt.
Han min er jo en skravlebøtte, men det er sjelden at han skravler om det som de andre er interesserte i å skravle om, og han fører strengt tatt ingen samtaler. Jeg ser nå at han trekker mer og mer alene, og kan godt ligge og rulle i "kassa" (en slik sofa med tre vegger rundt) alene og spise på bitesmykket sitt og være verdens lykkeligste med det. Men innimellom leker han med lego og sånn sammen med de andre.
Skolen vår er veldig på intergrering, og alle ungene har veldig tilhøringhet til klassen sin, samme pokker liksom. Og det er jo kjempebra. Men noen ganger får jeg litt vondt i hjertet mitt, sånn som når de dro med seg han som er mulithandicapet opp på julekonserten, han måtte sitte på fanget til en voksen, og hele ungen viste med hele kroppen at dette var skummelt og ikke et sted han ville være.
Og på samme julekonsert satt jeg også med vondt i magen, fordi at det ble så veldig tydelig at min guttunge ikke var som alle andre, der han sto oppe på scenen med øreklokker på, og ristet på hendene.
Men tanken er god - for all del. Men mange ganger føler jeg at det kanskje blir gjort fordi at man "skal" og en misforstått "men foreldrene vil nok se at deres barn også deltar" Og noen foreldre setter sikkert pris på det? Jeg kan jo bare snakke ut fra meg selv.
Jeg er enig med deg, Pelle. Tidligere hadde Bærum en slik "Rolls Royce"-ordning på ungdomstrinnet også. Men det fungerte ikke. Det var null integrering. Eldstesønnen min gikk på ungdomsskolen med en slik gruppe, og han sa at de var totalt atskilte fra resten av skolen. De merket at ungdommene følte seg mer isolerte og annerledes på denne måten enn om de hadde gått på spesialskolen. Så ordningen ble avviklet.
:klemme: Jeg kjenner følelsen. Jeg sliter med slike tilstelninger. I hverdagen så merker vi ikke alltid annerledesheten, for vi omgås ikke så mange andre på hans alder. Men i slike settinger blir det så tydelig hva de andre barna kan og hvor mye mer modne de er.
Men da er de jo ihvertfall tre barn. På denne skolen var det ETT slikt barn, som trengte SFO etter 4. klasse. Var spes ped syk, så ble en ufaglært ringevikar satt inn isteden. Og man hadde spesialavdeling og spesialskole 20 min unna.
Presset for å velge nærskole er stort, også fra kommunen sin side. Ei jeg kjenner har opplevd at en representant fra kommunen har ringt henne og bedt om en forklaring på hvorfor hun valgte spesialskole (til sitt pleietrengende, multifunksjonsjemmede barn) framfor nærskolen. Hva kunne spesialskolen tilby, som nærskolen ikke kunne stille opp med, liksom!? :snurt:
Stakkars dama ble helt satt ut, og endte opp med å tvile på hele avgjørelsen hun hadde tatt. Hun tok kontakt med meg og lurte på om jeg hadde fått samme telefonen. Det hadde jeg ikke, men i såfall skulle de fått følgende svar:
Spesialskolen innehar en faglig kompetanse og et fagmiljø som ligger skyhøyt over hva nærskolen, med sin spesialavdeling, sitter inne med. Er en eller to av de høyt utdannede pedagogene syke en dag, har de like godt kvalifiserte vikarer å sette inn. Ergo er barnet sikret en skoledag omgitt av mennesker som brenner for faget sitt og har spesiell utdanning innen feltet, uansett hvem som stiller på jobb den dagen. Nærskolen sin spesialavdeling er liten, den er sårbar, og fagmiljøet er slett ikke stort. Avdelingen er veldig god på barn med autisme, det skal sies, men barn med større utfordringer enn dette (både medisinsk og utviklingsmessig) kan de ikke følge opp på en adekvat måte, slik avdelingen er lagt opp i dag. Jeg velger derfor spesialskolen fordi jeg ønsker det aller beste tilbudet som finnes for mitt barn, og fordi jeg ikke vil at mitt barn eventuelt skal være en prøveklut for personalets kompetanseheving.
Kremt... Jeg har muligens skrevet noe tilsvarende i sønanden om spesialskole for mitt barn... Det kan være derfor kommunen aldri har ringt meg for å så tvil om mitt standpunkt. :knegg:
Men - det er altså ikke til å stikke under en stol at det er et press om å velge nærskole, både økonomisk og politisk.
Mange velger også nærskolen, framfor spesialskolen, på grunn av den dårlige smaken ordet "spesialskole" gir i munnen. Det blir så synlig, da - det blir så tydelig for alle og enhver at det er noe spesielt med barnet ditt, at det ikke er som alle andre. Noen har også litt skylapper på når det gjelder eget barn og velger i det lengste å klamre seg fast til håpet om at det vil gå seg til.
Så igjen - nærskolen er et flott og riktig alternativ for veldig mange barn, spesielt om skolen har ressurser til å tilrettelegge og understøtte utviklingen både sosialt og faglig for barnet. Likevel - det er utrolig viktig å ha et alternativ, å kunne velge, for de barna som ikke har noe på nærskolen å gjøre.
Jeg er veldig enig med deg. Jeg synes den politikken vi har nå, der vi liksom ikke har spesialskoler men har det likvel, er veldig feil. Det gir forskjellige tilbud, uklare kriterier for hvem som skal være hvor, tilfeldigheter rundt kvaliteten på tilbudet som gis barna enten de er i vanlig skole eller ikke osv. osv.
Ja, de er flere. En rask opptelling i hodet mitt sier meg at det er nå 5 barn i 1-4 klasse som også bruker avlastningsboligen. Og da er det jo de "tygste" brukerne, det er jo fortsatt en ganske god håndfull barn som også har spesielle behov av større eller mindre grad.
Og nå gikk det opp for meg at alle 5 er gutter. Og jeg ble sittende og tenkte etter, og det er faktisk mest gutter, jevnt over. Hm.
Da jeg gikk på barneskolen gikk det en jente i klassen min. Det tok faktisk noen år før jeg skjønte at hun ikke var helt som oss. Vi andre utviklet oss veldig mye fortere enn hun gjorde. Jeg treffer henne sporadisk fremdeles og vi er venner på facebook, og nå er det ekstremt tydelig. Hun forteller at hun trivdes veldig godt på barneskolen, ikke så godt på ungdomsskolen og var veldig glad for å få begynne på en slags vernet linje på videregående. Nå jobber hun i en kantine, og jeg antar at det er en form for tilrettelegging for henne.
Haug er sprengt, ja. Elevmassen er i forandring der. Nå må man ha diagnosen psykisk utviklingshemming for å komme inn. Hadde sønnen min startet skolen nå, hadde han nok kun måttet forholde seg til nærskolen.
Har hatt flere elever som gjerne ville gå på Haug og hvor foreldre har vært fortvilet fordi det ikke er bra for eleven å gå på nærskolen når den nærmer seg tenårene. Når det er sagt, har jeg bare positive ting å si om elevene vi har hatt med Asberger og autisme - de klarer vi fint å tilrettelegge for heldigvis. Men det finnes jo mer utfordrende diagnoser som vi ikke klarer å få det så godt til med.
Jo, forskjellen blir større og større etterhvert som ungene blir eldre. I 1 klasse var min på bølgelengde med de fleste barna på samme alder. Allerede nå ser jeg at han henger etter, både motorisk, psykisk og når det gjelder evner. Der de andre leser små bøker, holder han på med enstavelses ord. De andre blir også mer "Lei av" han, fordi han maser, snakker om sitt og er veldig opphengt i sine greier.
Så jeg er veldig spent på årene som kommer.
Nemlig. Hvilket tilbud barnet får og hva foreldre kan velge mellom, er utrolig varierende fra sted til sted i Norge.
Nå kjenner jeg mest til gruppen barn med multifunksjonshemming - altså store medisinske utfordringer og psykisk-/fysisk utviklingshemming. Jeg har møtt dønn fortvilte foreldre, fordi barna deres overhodet ikke har et annet tilbud gjennom skoledagen enn at barnet og assistenten blir parkert bakerst i rommet, for der tar rullestolen minst plass. Jeg kjenner til folk som har valgt å selge hus og bytte jobb for å flytte til et sted hvor barnet har fått et adekvalt skoletilbud.
Og som fler nevner - kapasiteten ved ressurssentere som Haug skole og dets like er stort sett sprengt. Søkermassen er stor, få kommer inn, og dermed blir det nødvendigvis til at de mest velfungerende barna - de med lettere autismeforstyrrelser, lettere psykisk utviklingshemming og liknende, må ut i nærskolen. Med dette, bør også nærskolene styrkes for å kunne ivareta disse elevene på en måte de ikke bare har krav på, men som de i høyeste grad fortjener.
Og en rådgivningstjeneste som i store deler av landet ikke har kompetanse til å gi råd om hvor man finner den riktige kompetansen. Da blir det enda mer tilfeldig hvem som får god hjelp, og ikke minst: barna til ressurssterke foreldre får den beste hjelpen.
Da vi fikk vite at litjtausa hørte dårlig var informasjonen fra sykehuset mildt sagt elendig. Ingen sa noe om hva som kom til å skje videre; skulle hun ha høreapparat? Hvor skulle hun få det? Skulle hun ha oppfølging i barnehagen? Etc. Men søstra mi kikket opp fra forskningen sin og stakk over på nabokontoret, hvor hun fikk kopier av den siste forskningen rundt tilrettelegging for hørselshemmede, og fordeler med tospråklig opplæring. Det ga meg de riktige knaggene til å begynne å google, og så fant vi selv fram til støtteapparatet.
Det spares og spares og spares i alle deler av landet. Jo mer det spares på ordinær undervisning, jo mer spes.ped.-vedtak får man. I vår kommune har de kuttet den lille ressursene de hadde til førstelinje for foreldre og skole. Det sparer de utrolig mye på, siden ingen nå får vite hva slags tilrettelegging de har krav på. Og når de har umulige foreldre som meg, så sender de regninga for pedagogisk bistand til skolen, til Statped.
På deltidsoppholdene på spesialskolen får ungene et nettverk de kan bruke i den sårbare ungdomstida, og vi foreldre får et sted hvor vi kan utveksle informasjon om rettigheter og mulige måter å tilrettelegge på. Utrolig nyttig for oss, og utrolig frustrerende for kommunene. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
