I forbindelse med Astrid Uhrenholdt Jacobsens "oppgjør med slanketrendene", sa hun noe som jeg alltid blir litt matt av å høre, nemlig "Mosjon kan være å gå turer, bruke kroppen, det som handler om alt bortsett fra å sitte i sofaen". Nå sier hun jo ikke noe galt her, men jeg hang meg opp i det med sofaen. For det får vi jo alltid høre: Kom deg opp av sofaen!
Jeg skjønner argumentet med at det er lite trening man kan gjøre i sofaen, men hvorfor er det blitt status å ikke ha tid til å sette seg ned litt?
Venninna mi og jeg har en sånn "tullehyttebok" der vi imiterer flosklene til friskusfaren hennes: "Ja, i dag kom vi oss opp i rett tid" og ikke minst "I dag har vi jaggu ikke sittet mye nedpå." :fnis: Er det for lite protestantisk med sofatid?
Jeg sitter ganske mye i sofaen. Jeg er helt avhengig av å lande litt hver kveld og rett og slett ha sofatid. Gjerne med en tv-serie eller Wordfeud/forum og noe mat/snakcs og bare sløøøøve. I helgene kan jeg finne på å legge meg på sofaen og sove litt midt på lyse dagen. Deilig! Skikkelig terapi. Jeg tror denne selvpålagte sofaslitingen min er med på å redde meg fra mye stress og påfølgende helseplager.
Hva tenker dere forumfolk? Er det "tapersk" med sofatid? Har dere sofatid, men føler dere ikke burde? Eller verdsetter dere sofaen like mye som meg?
Jeg verdsetter sofaen veldig høyt, litt for høyt vil jeg tro. Så det å komme seg opp av sofaen gjelder i aller høyeste grad meg selv. Derfor skaffet vi oss hund. :knegg: Da må man. Men det bør være tid til begge deler, både avslapning i sofaen og mosjon. Ikke enten eller.
Men jeg har inntrykk av at det er "in" å være mosjonist på høyt nivå.
I går måtte jeg sove litt på sofaen for å orke å dra på trening. :knegg:
Sånn generelt ser det ut til at hele familien elsker sofaen, og må streve med å komme seg opp av den for å komme i aktivitet. Men jeg tror vi trenger den, og jeg tror vi er lure som bruker den.
Ja, hjelpes. Sofatid er jo virkelig terapi men overhode ikke noe jeg har dårlig samvittighet for. Egentlig vil jeg vil ikke tenke på hvor mange timer i døgnet jeg tilbringer i sofaen, men så lenge jeg gjør alt det andre jeg må gjøre sitter jeg i sofaen med god samvittighet.
Jeg er lat og bedagelig anlagt, og bruker en hver anledning til å få litt sofatid. Det er fin-fin terapi og helt nødvendig for meg. Jeg synes ikke det er noe nederlag å innrømme dette, og kan godt finne på å utbasunere det i tide og utide.
Jeg ser imidlertid at jeg er av typen som i litt for stor grad kan finne på å henfalle til bedageligheten, og som motvekt til dette trener jeg ganske intenst minst tre ganger i uka.
Jeg har en bekjent på FB som legger ut om alt hun gjør, og det er ikke lite hun gjør. En lørdagskveld oppsummerte hun en hektisk dag med at "og nå svinger mor vaskefilla". Da svarte jeg (med ganske dårlig samvittighet) at jeg allerede hadde sittet et par timer i sofaen og ble nok sittende litt til, og da fikk jeg til svar at hun misunte meg. At jeg var heldig som hadde evnen til å bare sette meg ned og slappe av. Da ble jeg litt sånn: ke? :tullerdu:
Jeg setter meg gjerne ned i sofaen og slapper av, og synes ikke sofatid er tapersk på noe vis. Overbevist om at man trenger noe tid i sofaen; elsker å henge i sofaen på kvelden selv, helst med potetgull... (bør ikke være hver dag). Samtidig forstår jeg ikke hvordan de som tilbringer mye tid på dagtid i helgen og hele kvelden i sofaen har tid til det.
Jeg provoseres kanskje mest av utsagnet fordi jeg ikke opplever at det er sofaen som nødvendigvis stjeler treningstid. Det er like mye jobb, oppfølging av barn og alt annet som skal gjøres.
Ja det er protestantisk, svært haugiansk og svært norsk å ha et ideal om nyttig aktivitet.
Å slappe av har høyere status om man gjør det i regi av retreat, mindfulness, SPA, meditasjon eller i en eller annen sammenheng hvor man betaler dyrt for det.
Sofa, snacks og dårlig TV har ikke status selv om resultatet kan være like bra som trendy avslapningsformer.
På aktivitetsfronten er det også mer status og gir mer cred om man trener utendørs og pines litt. Tur i fjell, skog og mark og å mestre dårlig vær gir poeng.
Jeg har innredet et hus hvor man kan legge seg ned i alle rom. Sofa på kjøkkenet, sofa og himmelseng på stua, daybed på gjesterommet, tre soverom med senger. Jeg er en stor tilhenger av å krype opp i sofaen eller senga.
Jeg skjønner hva du mener. Jeg sitter i sofaen hver dag jeg, med god samvittighet. Mannen og jeg er til og med litt "gammelt ektepar" og lager kaffe og setter oss i sofaen og prater nesten hver dag etter middag.
Det blir litt som "jeg har ikke lest avisen på mange måneder" fra spebarnsforeldre. Det har jeg aldri skjønt. Kanskje jeg har hatt ekstremt rolige barn, men jeg har da lest minst en avis hver dag. Inkludert på sykehuset. Av og til i sofaen med et barn på fanget, men avisen har jeg lest.
Jeg elsker sofatid. Når jeg tenker på folk rundt meg, så tror jeg mannen min og jeg har relativt mye kvalitetstid i sofaen. Han er flink til å trene, jeg er aktiv på andre måter, og trener kun i perioder. Vi sitter i sofaen og ser på tv om kvelden, gjerne noe vi har tatt opp eller en spesifikk serie fra netflix. Sofatiden er timene fra barna er lagt, til vi legger oss selv. Jeg kan misunne folk ryddige og pene hus, men jeg ofrer ikke sofatiden for et plettfritt hjem.
Jeg trener endel og er ofte nokså aktiv hjemme i huset også, tenker ikke på meg selv som lat. Men jeg setter stor pris på å slappe av på sofaen med pledd/tv-serie/bok/strikketøy/iPad, selv om det ikke er snakk om timevis hver dag. Mat og snacks spiser jeg ikke så veldig ofte i sofaen, men det hender. Jeg har vel egentlig aldri dårlig samvittighet for sofaen, jeg trenger virkelig å roe meg ned litt av og til.
Det er et utsagn som man helt intuitivt skjønner når man har levd i hus med en baby som aldri sover. Jeg leste ikke en avis i hele Minstas første leveår, tror jeg, for det å lese avisen innebærer jo gjerne at man både sitter og har ro til å konsentrere seg. Og hvis begge de faktorene var oppfylt, så sovnet jeg jo. :knegg: (Jeg kunne, helt seriøst, heller ikke kjøre bil det året, av nøyaktig samme grunn.)
Tilbringer helst et par timer i sofaen hver kveld, ofte enten for å sløve etter trening eller for å samle krefter til trening. TV ser jeg helst ikke på, men trøkker som regel i meg sjokolade og marsipan med begge hender mellom Wordfeud-trekkene. :knegg: Som Madicken er jeg makelig anlagt, og trener derfor seks ganger i uka for å opprettholde en slags balanse.
Men jeg tenker at det er en del mennesker der ute som nettopp trenger å dras litt ut av sofaen. Når jeg har lest artikkelen så tenker jeg at hun har mange poenger, men som vanlig er det lettere å treffe ømme tær hos folk som faktisk trener enn å omvende de som bør vurdere middagsporsjonen, den andre isen og kanskje ta med familien på sykkeltur framfor å kjøre til Leos Lekeland. Fikk jeg brukt alle fordommene mine nå? Og nei, jeg mener ikke sånne som meg og deg (hvem du nå er) som gjør dette av og til.
Jeg ble stokk dum i spebarnstiden. Klarte ikke lese med forståelse i det hele tatt. Så jeg er nok én av dem som kunne sagt at jeg ikke har lest avisen på flere mnd.
Jeg også. Som helhet synes jeg artikkelen var helt fint. Løsrevet, sånn "det er bare å komme seg ut av sofaen" blir den litt for enkel, men det var jo heller ikke hovedbudskapet.
Enig - jeg tror av og til at den stunden der er det som redder vett og forstand hos meg. Jeg har veldig stort behov for alenetid, noe som har vært mangelvare siden vi fikk barn (altså alenetid hjemme), da er den rolige stunden i sofakroken gull verdt. Mannen er heldigvis flink til å være stille, så det er nesten like bra som å være helt alene. :knegg:
Enten lager vi oss kaffe/te og ser en serie eller noe sammen, eller vi sitter med nettbrett/bok/avis hver for oss og småprater litt innimellom. Gull!
Alle har vel sin måte å 'lande' på.
Jeg og Silje (samboeren) er helt forskjellige her. Silje sin måte er å slenge seg ned på sofaen med en serie/blogg/scrapping. Min er det stikk motsatte. Kobler musikk på øret å springer ut døren:)
Og for barn er det et ideal å ha ro nok i kroppen til å kunne sitte rolig. :nemlig: Men samtidg ha lyst til å ut og leke og gå tur i skogen når det passer bedre.
En (av mange) grunner til at jeg trener er at jeg kan sløve på sofaen aldeles uten dårlig samvittighet. :nemlig:
Jeg kjenner folk som er mer hopp-og-sprett av seg hele tiden, de gruer seg tilsynelatende ikke et sekund for å reise seg og hente et glass vann når de har satt seg ned. :skeptisk: Jeg tilstreber hele tiden (ubevisst, vel og merke) minst mulig bevegelse gjennom hele dagen - kan jeg hente noe når jeg likevel er i vaskekjelleren? Er det en snarvei her? Hvor nært inngangen kan jeg parkere? - jeg MÅ jo trene for å ikke sløvne helt hen.
Jeg tror ikke Uhrenholt Jacobsen mener at man aldri har noe i sofaen å gjøre, men at trening kan være så mangt, bla hvetdagsaktivitet. Men det er ingen som fremholder at man skal drive med trening eller aktivitet hele tiden!
Jeg leste til og med et råd i runners World om å ta seg en lur på sofaen før trening. :D
Jeg har funnet ut at jeg driter i det der "det er hverdagsaktivitet som teller", for, faktum er, jeg syns det er ekstremt mye lettere å venne meg til å løpe 4-5 mil i uka, enn til å gå trappene. Og jeg NEKTER å tro at trappegang er så viktig at det omtrent nuller ut løpingen. For andre vil det være langt mer overkommelig å venne seg til trappene. Vi er forskjellige.
Han har vel dype røtter på landet og søker tilbake dit og lengter etter et enkelt liv uten strøm og vann hvor han kan slakte sine egne dyr og veve sine egne klær og sånn. :nemlig:
Og hadde jeg vært i hennes situasjon og med hennes omgangskrets - det er ikke få ganger mannen og jeg har sukket og tenkt på hvor hinsides sløve vi var den gangen vi hadde god tid, uten barn, med liten, lettstelt leilighet, uten forpliktelser ut over jobb. Man kan ikke sammenligne single, barnløse unge med voksne med stor familie med dertilhørende plikter og ansvar. Den gang da hadde jeg virkelig ikke behov for så mye sofatid som jeg faktisk hadde. Nå trenger jeg det, men fremdeles ikke i sånne mengder.
Kraist. Gidder ikke har dårlig samvittighet for dette. Får være grenser. Er oppe i ca 14 timer og etter kl 20 er der sofatid. Gjerne mer sofatid, men har ikke mulighet til så mye mer.
Svigermor er litt sånn som gjør et poeng av hvor lite hun ser tv, sitter i sofaen osv. Men helt ærlig tror jeg ikke hun nødvendigvis er så mye mer på farten enn feks meg.
Jeg er en skikkelig sofagris som også er turglad. Egentlig kunne jeg tenke meg å bo i en sofa på en eller annen topp i Jotunheimen, men det er noen værutfordringer med det.
I det siste har det blitt for mye tid i sofaen og på kontorstolen (som i null trening), og det begynner jeg å merke på ryggen. Kanskje jeg må komme meg opp av sofaen rett og slett? Har jeg lyst til det da? :gruble:
Vi lever et hektisk liv, som så mange andre her på fp.
Det går i ett fra 6-7 på morgenen til kl 21 på kvelden ca, da sistemann er på vei i seng.
Er jeg heldig så får jeg en time i sofaen da, og det nytes. Jeg har i tillegg en jobb hvor jeg er i aktivitet stort sett hele dagen, så når kvelden kommer er jeg sliten!
Det kan jeg love deg at du har, når alternativet er vond rygg! :nemlig: For tiden merker jeg at kontorstolen fungerer som omvendt magnet på ryggen min, og jeg er lykkelig når jeg må trave mellom møter i forskjellige bygninger på jobb. :knegg:
Jeg synes den artikkelen der var bra. Leser den ikke som om det er en uting å sitte i sofaen, men heller et bilde på at man bør bevege seg. Sofaen om kvelden for meg er et sted jeg lander etter en lang dag. Jeg må ha sofatid, men jeg tilbringer ikke en hel dag på sofaen. Det snakk om balanse som Uhrenholdt sier i artikkelen.
Jeg sitter lite i sofaen og når jeg sitter der, så spiser jeg kveldsmat, strikker, skriver, planlegger noe, i kombinasjon med musikk eller TV. En time om kvelden, maks.
Å sette meg ned etter jobb, etter middag og i det hele tatt mens det er dagslys og ungene er våkne er helt uaktuelt. Jeg har masse å gjøre, mer eller mindre kjedelige husarbeidsting, men jeg har også masse morsomt å gjøre, hageting, baking og såtn som jeg bare gjør fordi jeg har lyst. Hvis det var opp til meg, så skulle jeg ønske man ikke trengte søvn i det hele tatt og at det var to av meg. Jeg har så masse ting jeg har lyst til å gjøre.
(Det er så DEILIG å være ute av den utmattende baby/toddlerfasen, og faktisk kjenne på overskuddet igjen. Føler meg som en femogtjueåring igjen!)
Jeg har til og med min egen sofa på "kontoret mitt". :nemlig: Her ligger jeg rett som det er og leser ei bok eller spiller wordfeud. Om kvelden har jeg en liten time foran TV etter ungenes leggetid. Gidder ikke å ha dårlig samvittighet for det så lenge jeg trener regelmessig.
Nei, absolutt ikke fra myndighetene, vil jeg tro, men jeg skal love deg at jeg har fått mange snurte "du vet vel at det er hverdagsaktiviteten som gjelder, ikke all den flyingen, vet du."
Det går an å trene og sitte i sofaen på en og samme dag. :live to tell:
Jeg liker trene, jeg liker bake, jeg liker ha det ryddig og ordentlig (ergo må jeg rydde og vaske :what: ), og jeg liker sitte i sofaen og lese eller bare henge med ungene med barne-TV/bok/spill/fjas og vås.
Jeg synes ikke vi skal komme dit at vi synes sosing og sløving er flaut/galt/forkastelig. Alt med måte.
Jeg får ikke til å slappe av hjemme, så jeg koser meg ikke med å sitte/ligge i sofaen.
Når andre slenger seg i sofaen på kvelden, går jeg og legger meg istedet. Det er ikke sjeldent jeg legger meg samtidig som Poden klokken 21. :knegg: Eller så passer jeg på å ha noe å gjøre fram til jeg faktisk skal legge meg.
Opp av sofaen er nok myntet på de som har en inaktivt liv. Ikke folk som slapper av i sofaen etter endt dag, eller som innimellom har seriemaraton der i helgene. Fin oppfordring.
:nikker:
Sånn er det her og. Sofatiden må jeg ha. Helst hver kveld. Og det er sjelden jeg gjør noe annet etter kl 21. Sånn må det bare være.
Når det er sagt kunne jeg sikkert brukt litt mer tid på å være aktiv, men da måtte det skjedd før på dagen iallefall.
Ja, herrejemini, hva er det med denne messingen om hverdagsaktiviteten? Noen klarer virkelig ikke å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg har vært på to oppfølgingsdager etter vektoperasjonen, og begge gangene messet og messet de om "en halvtime hver dag hvor man ble litt svett". Jeg sa at jeg nok ikke gjorde det, men at jeg trente på helsestudio eller jogget minst tre dager i uken, men nei! Det gjaldt ikke. Til og med da jeg sa jeg skulle løpe halvmaraton uka etter, dro de på det og sa at det var jo kjempeimponerende, men BLE jeg nå svett hver dag? :dåne:
Og jeg synes noe av det samme gjelder det å stå opp tidlig. Det er liksom mer høyverdig å sprette opp i gryotta og "få noe ut av dagen" eller komme tidlig på jobb enn å ligge lenge i sengen om morgenen. Og bare inndeling A- og B- mennesker får det til å høres ut som om de som har en døgnrytme som gjør at de er mer våkne og kvelden er som en litt "defekt" vare. :sur:
Min forrige arbeidsplass hadde et obligatorisk kurs om "work-life balance" med lederen av B-samfundet. Hun har MYE bra å si om A- og B-mennesker. Det hjalp meg veldig, siden jeg som B-menneske alltid har følt meg som en slubbert.
Hun snakker til sånne som meg. Jeg sitter FOR mye i sofaen min. For tiden får jeg meg ikke til å trene hardt, men jeg burde definitivt legge inn litt mer mosjon.
Jeg har ingen planer om å slutte å ha sofatid, men kanskje bittelitt mindre av den?
Jeg sitter nok for mye i sofaen, etter kl 20/21 på kvelden. Samtidig så er det da jeg endelig kan tenke på MEG, og da orker jeg ikke enda et krav om måtteburdeskulle ut og feks. trene (i og med at jeg i liten grad liker å trene).
Jeg tror helt seriøst at en del folk hadde hatt et bedre liv om de var litt mer late som meg. Jeg føler lite på tidsklemme og er en ganske ustresset og rolig person. Og B-menneske, hehe.
Jeg er også lat. Eller mamma nekter på at jeg er det. "Late mennesker gjør ikke det de skal engang, DU gjør jo det. Men ikke noe MER heller. Så du er ikke lat, bare bedagelig anlagt", som hun sa til meg en gang. :humre: Jeg tror også at min "latskap" er sunn. Jeg har sjelden høye skuldre, jeg sover bra, osv. Sofaen gjør for meg hva en joggetur / pusling i hagen gjør for andre. Det gir ro i sjelen.
Men du beveger deg jo. Artikkelen er vel heller ment på de som verken beveger seg eller gidde hente det glasset med vann.
Jeg trener ikke, annet enn rask gåtur med hundene. Men jeg er en sånn du beskriver; spretter opp av sofaen uten problemer. Jeg har rett og slett ikke ro i rumpa og MÅ hente et glass vann når vi ser film selv om jeg ikke er tørst. De aller fleste jeg kjenner har et balansert forhold til sofa/aktivitet, men noen burde definivt komme seg opp av sofaen ja. :nemlig:
Hva er DET for noe? :eek: Må man bli svett hver dag? Pussig. :confused:
Jeg trener tre ganger i uka (minst), er i action enten på jobb (dog mye sitting..) eller med unger fra kl 7-20.30. Etter det trener jeg, eller så har jeg en time i sofaen med en bok eller Internett før jeg begynner å forberede morgendagen. Legger meg 22.30. Jeg har ikke tenkt å ofre den ene timen i sofaen jeg (kanskje) får i løpet av en dag.
(Det siste var egentlig ikke respons på artikkelen, for jeg tror ikke det er det hun mener, heller.)
Men det er jo ikke sikkert, for folk slapper av på ulikt vis. Jeg er litt sånn nær-ADHD og jeg slapper av ved å drive med fysisk arbeid og være i kroppslig aktivitet. Da roer hodet mitt seg ned og jeg har stressnivå under null. Jeg slapper av med hagearbeid, husarbeid, baking og snøskuffing. Å sitte i en sofa gjør meg stresset. Jeg føler lite på tidsklemme og er en ustresset person. Jeg er jo i fart, da, så det er ikke sikkert at jeg gir et rolig inntrykk. Men B-menneske, ja.
Jeg sier ikke alle, men en del. At folk slapper av på ulikt vis vet jeg godt, jeg er gift med en treningselsker som i går drev idrett ute i øsende regn etter en uke med plenty av overtid og stress.
Men du sier vel dette med et snev av stolthet? Sånn egentlig? Nettopp fordi vi er opplært til at lediggang er roten til alt vondt, og at det er best å være i vigør?
Nei, det er kun konstaterende, du må ikke tillegge meg et smug tonefall eller noe. :knegg: Mannen min blir litt gal av at jeg alltid må gjøre noe fordi han automatis blir stresste eller får dårlig samvittighet av at jeg totrer rundt og holder på. Det er jo absolutt ikke meningen, jeg synes ikke jeg er bedre enn dem som slapper av i sofaen. Jeg forstår ikke helt at de ikke blir like "Jeg må ut, jeg må opp"-setteraktige, at de ikke blir irritable av at det blir varmt, at de ikke kjenner de MÅ ut og få frisk luft, at de ikke ville slappet bedre av om den busken ble flyttet dit den skulle være osv, men så går jeg og gjør mitt og så gjøre de andre sitt. Vi er tre settere og to labradorer i vår familie, så vi må tilpasse oss litt alle sammen.
Det var skikkelig deilig å finne ut at det var slik jeg slappet av, for jeg har hatt mange år med sånn tvangsavslapning "nå koser vi oss, dere", der jeg har sittet som en mark og ikke slappet av et sekund.
Men som en kollega av meg sier (en irriterende sprek en, formann i "maratonmafiaen" på jobben) - man angrer sjelden på at man kommer seg litt ut i frisk luft, og man kan jo ligge i sofaen etterpå. Han har jo rett i det.
Jeg har gått direkte fra søvnmangelpsykotisk baby/toddler-fasen til finner-ikke-roen-hjemme-fasen, og det er først de siste månedene at jeg har funnet ut at det går an å kose seg litt i sofaen. Etter ti år.
Divine og Pelle, jeg tror jeg elsker dere!:tilber:
Jada, jeg vet at det er sunt og fornuftig å trene/bevege seg, men sånne friskusaktige, lett moraliserende "nei, nå må vi ut i frisk luft dere"-folk gjør meg mildt aggressiv.
Og i tråd med det Pelle skriver, og som jeg nevnte tidligere, den tiden etter 20-21 tror jeg er livsnødvendig for at jeg skal bevare vett og forstand nå i småbarnstiden, trene får jeg heller gjøre når ungene blir større og tilbringer mer tid uten oss foreldre. I mellomtiden nøyer jeg meg med en og annen søndagstur med ungene (som jeg må innrømme jeg kun blir med på fordi det er sånt man "bør" gjøre og fordi mannen maser, egentlig ville jeg heller ligge på sofaen).
Men hvorfor hører dere dette moraliserende tonefallet? Det er jo gjerne bare at folk simpelthen bare er annerledes enn dere? Folk sier jo at jeg burde slappe av (implisitt på den klassiske måten) men jeg driter nå i hva de mener. Jeg vet jo at en viktig grunn til at jeg ble syk i hodet (klinisk deprimert) av å være sykemeldt pga bekkenløsning og truende fødsel i svangerskapet med minsten var at jeg ikke kom meg ut eller fikk rørt meg i det hele tatt, det var rett og slett helt ødeleggende for psyken.
Nei, noen HAR faktisk dette tonefallet. Faren til venninnen min, for eksempel, er helt åpen på at han forakter at folk foretrekker andre ting enn å gå i fjellet. Og jeg kjenner minst én person som alltid sier at "man må jo ut og røre seg hver dag", og da jeg ba henne slutte å omtale seg selv som "man", så sa hun at nei, hun snakket ikke om seg selv, for det var jo klart at alle burde komme seg på tur hver dag og alt annet var bare sløvhet og latskap.
Jeg synes artikkelen var fin, og skjønner hva hun mener. Jeg er B-menneske og laget for komfort. Men, jeg VET at det ikke er bra å bare sitte i ro og snackse, så jeg trener spinning/styrke elns 2-3 ganger i uka, drikker masse vann selv om jeg ikke synes det smaker særlig digg, og fokuserer på frukt og grønt selv om jeg liker smågodt best. Fordi jeg MÅ og BURDE, ikke fordi jeg blir lykkeligere. Egentlig.
Enig. Eller rettere sagt; jeg blir ikke lykkeligere under treningen eller inntaket av vann, men etterpå kan jeg, i enda større grad av lykkelighet, kose meg med rødvinen og sjokoladen på sofaen.
Jeg er jo ellers en irriterende hverdagsmosjonist også, der jeg sykler overalt i allslags vær og er oppriktig sjokkert over at folk flest stadig KJØRER strekninger på 1-2 km, men jeg liker å tro at jeg drikker såpass jevnt med vin, spiser så mye sjokolade, er et så inngrodd B-menneske og avskyr få-noe-ut-av-dagen-mentaliteten såpass høylytt at jeg er fritatt fra ethvert friskusstempel. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
