Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har akkurat sett på programmet "Hvem bryr seg?" på TV2. Det er Klaus Sonstads nye program. Der var det en episode der tre jenter mobbet en jente veldig høylytt og hardt med ord som at hun ikke burde leve osv. 79 mennesker gikk forbi, 8 gikk frem og prøvde å stoppe. Jentene spilte veldig bra.
Jeg oppmaner folk til å gripe inn når du ser noe likt. Skulle du gjøre det? Jeg er typen til å gå inn i like situasjoner, men et er ikke alltid jeg gjør det. Jeg har gått inn i noe lignende tidligere og de episodene er noe jeg faktisk er glad over at jeg gjorde noe med og ikke gikk forbi. Jeg husker fortsatt første gangen når jeg var ca 18 og gikk mellom første gangen. Anledningen at jeg turte den gangen var at jeg hadde en venninne med meg. Det trenger jeg ikke lenger om jeg ikke føler meg fysisk truet.
Jeg er en som bryr meg/griper inn. Litt for ofte, vil sikkert noen si, og jeg har havnet opp i situasjoner som har blitt veldig ubehagelige for meg på grunn av min inngripen, men det får så være.
Jeg er "redd" tenåringer etter mange år som mobbeoffer, men jeg tror da jeg ville gjort noe. Om ikke annet ringt mannen og fått litt støtte før jeg kvinnet meg opp.
Jeg hadde grepet inn.
Kanskje litt bastant, men jeg mener man som voksen er pliktig til å ta ansvar ved mobbing eller når man ser noen ligge livløs. Klarer man det ikke alene bør man få tak i hjelp.
Ja, jeg griper inn. Et par ganger for å stoppe vold, og den ene gangen var jeg redd i lang tid etterpå. Men jeg klarer ikke å se sånt uten å gjøre noe.
Ja, jeg har gjort det mange ganger, og kommer til å fortsette med det. Slåssing, mobbing, gråtende barn, gråtende voksne, folk som slår dyr, whatever. Folk må bry seg!
Jeg griper høylydt inn - noe flere har fått erfare.
Men det har skjedd etter at jeg selv fikk barn, jeg var nok veldig mye mer tilbakeholden når jeg var pre barn.
Jeg bryr meg, men er for feig. Men jeg tror kanskje jeg har blitt litt tøffere nå som jeg har barn selv, så kanskje jeg faktisk tør neste gang jeg har muligheten.
Jeg er usikker på om jeg hadde grepet inn i en situasjon der voksne menn sloss, rett og slett fordi sjansen til å bli skadet er så stor. (Men ringe politiet hadde jeg glatt gjort.)
Jeg er skikkelig nabokjerring og griper inn i situasjoner som ligner på mobbing i skolegården og på skoleveien rett som det er. Jeg tror ganske sikkert jeg ville grepet inn i situasjoner med tenåringer også. (Fikk ikke sett filmklippet.)
For noen år si var jeg på veg for å levere barna i barnehagen, jeg måtte kjøre forbi barneskolen. Bak skolen står det to gutter og sparker og slår på en tredje som står i en krok. Jeg springer ut av bilen og skriker etter de, mobberne forsvinner jo raskt. Han som sto igjen sa alt gikk bra og ønsket ikke jeg skule hjelpe med noe.
Så jeg brydde meg, de som absolutt ikke brydde seg var skolen.
Jeg tok kontakt med de om hendelsen og fikk beskjed om at det nok var helt uskyldig, mobbing foregikk ikke på deres skole.
Men de skulle nå ta det videre, det ble ikke gjort ifølge en lærer som jobbet der.
Burde nok gjort ting anneledes den gang, jeg ante jo ikke hvem det var, hvilket trinn de gikk på. Å jeg burde kansje ikke latt offeret gå så lett.
Men fikk hvertfall stoppet de som mobbet (mishandlet!) den ene gangen..
Jeg har ikke sett programmet, bare reklamen, men jeg har brydd meg og blandet meg tidligere i tilsvarende situasjoner. Jeg er ikke flink på å si de riktige tingene, så særlig pedagisk innblanding blir det ikke, men jeg klarer ikke å gå forbi uten å gjøre noe.
Jeg stopper også ved narkomane og alkoholikere som har falt eller ser ekstra slitne ut, og går ikke videre før jeg er sikker på at de klarer seg selv eller har fått hjelp.
Jeg har bare opplevd slåsskamp mellom menn en gang, på byen for sikkert 15 år siden. Jeg blanda meg, men hadde jo ikke en sjanse til å få dem fra hverandre Om ikke annet tror jeg han som satt på toppen våkna opp med et temmelig kjipt blåmerke fra en spiss sko på ryggen.
Jeg blander meg instinktivt, og skjønner derfor ikke dem som bare går forbi "for å slippe å bli blandet inn i noe", eller hva de nå tenker.
Jeg forventer ikke at alle griper inn på egen hånd (forstår godt det kan være vanskelig for enkelte,) men synes du det er vanskelig å tilkalle andre voksne som kan bidra?
Ja, jeg ville grepet inn.
Jeg har grepet inn i ubehagelige situasjoner tidligere, det koster meg ingenting, da jeg blir så sint at snakketøyet går av seg selv.;)
Jeg så programmet, tårene trillet og det knøt seg i magen. Jeg har vært mobbet som liten (ikke så alvorlig eller dyptgripende, men nok til at følelsen sitter godt i). Jeg håper og tror at jeg ville klart å bry meg, jeg har gjort det med mindre barn allerede. Men jeg kjenner at når det gjelder eldre ungdommer, større gjenger osv så sitter frykten allikevel dypt i. Men stoppe og få hjelp av andre, ville jeg helt klart ha gjort.
Jeg har som ung jente også vært vitne til grov vold på byen, der ingen turte å gripe inn, ikke engang den ene politimannen (forholdsvis ung) som kom til stedet først. Lyden av hode mot asfalt gjentatte ganger kan jeg fortsatt høre og jeg jeg ser episoden levende for meg ennå. Jeg aner ikke hvordan det gikk med offeret og denne episoden har altså plaget meg i snart 20 år. Men jeg tror frykt er det som hindrer mange fra å gripe inn.
Folk som ligger rett ut på gata...mer usikker dessverre, men ville nok fått med meg noen å sjekke opp. Men å gå bort til fremmede alene, vel der kommer frykten inn igjen. Også er det som han ene sa, noen steder så er dette blitt "normalt". På mitt hjemsted ville jeg reagert umiddelbart, men i Oslo...? Synd, men sant dessverre.
Skjønner godt at ikke alle tilbød seg å betale for yoghurten til gutten og mammaen i butikken, av frykt for å gjøre mammaen forlegen. Yoghurt er ikke noe jeg anser som så viktig at jeg ville tenkt at den skal jeg ta, men hadde det vært brød eller melk som på en måte er mer basisvare i mine øyne så ville jeg nok reagert mer. Altså mat er mat, men noe er mer "luksus" enn noe man "må" ha.
Ellers lot jeg min eldste få se dette programmet for det er viktig å lære at man skal bry seg, og dette programmet hjelper nok å sette fokus på det.
Jeg kjenner jeg blir litt sjokkert. Hva tenker du sannsynligvis vil skje med deg om du går bort og sjekker at alt er ok? Det minner meg om dette oppslaget i BT, hvor en bergenser påstår at hun hadde blitt ranet om hun falt og slo seg i Oslo. (:what:) Hva om personen som ligger der trenger hjelp?
Jeg griper inn om jeg ser en situasjon hvor noen er slemme med noen andre, men det avhenger selvsagt av settingen og alvorlighetsgraden.
For rundt 10 år siden (da jeg var 21) var jeg og mannen på kino en lørdag i desember(?). Da vi kom ut og spaserte til stedet vi hadde parkert så vi tre unge menn som kom av en buss, og sparket/løp etter hverandre. I starten så det nokså kameratslig ut, men det var noe ved det som fanget oppmerksomheten min så jeg fulgte litt med mens vi gikk bortover (diagonalt på andre siden av veien av et kryss). Plutselig tar den som løper som nummer to igjen nummer en og slenger ham inn i et (gjennomsiktig) busskur, og gyver løs på ham. Så tar nummer to og tre springfart og hopper på hodet hans gjentatte ganger. Allerede da de slang ham inn i busskuret og gikk løs på ham sprang jeg instinktivt bort, men det tok sin tid å komme bort siden vi som sagt var et stykke unna. De rakk å hoppe på hodet hans flere ganger før jeg nådde frem, men jeg fikk dundret på baksiden av glassveggen og løp rundt og spurte hva i huleste de holdt på med og ba dem komme seg bort. Husker fortsatt at vedkommende, som da stod og sparket på nummer 1, løftet hodet og så på meg, litt betuttet da jeg nok kom overraskende på, før jeg løp rundt og måtte starte med førstehjelp på ham som lå nede (heldigvis kom det noen natteravner til og hjalp da, for vedkommende lå og ristet av kramper og jeg tenkte jo umiddelbart epileptisk anfall på grunn av hodeskadene siden vi ikke kunne finne noe epilepsimerke på ham).
Mannen min hadde gått og pratet med meg da han plutselig så at jeg var borte, men fikk løpt etter da han så hvor det bar hen. Han fortalte i ettertid at idét jeg bøyde meg ned over den forulykkede så det ut som at de to andre skulle til å hoppe på meg (jeg stod jo da med ryggen til).
Uansett, det verste med hele greia var at dette var midt i sentrum av en nokså stor by, og akkurat i julebordssesongen og den tiden på kvelden hvor folk strømmet til byen og på nattklubbene. Det stod et vanvittig antall folk, og i hovedsakk voksne menn, i en svær halvsirkel rundt tumultene - uten å gripe inn! Jeg holdt på å få hakeslepp da jeg kikket opp og fikk øyekontakt med en om ba vedkommende om å ringe 113 og så hvor himla mange som stod rundt uten å gripe inn. Voksne menn som lett kunne ha holdt disse to voldsmennene fast om de hadde gått sammen om det, men som i stedet stod passive og så på.
Når det er sagt fikk jeg et vennlig tips av politiet da jeg var til avhør senere (måtte vitne i rettsaken) om at de satte pris på at folk ikke tolererte den slags, men at man skulle være ytterst forsiktig med å gripe inn all den tid slike folk gjerne bærer håndvåpen og ikke har skrupler med å bruke det dersom det er snakk om blind vold. Nå var det ikke det i dette tilfellet, faktisk var det jeg trodde var ungdommer menn som var godt eldre enn meg og med en bakgrunn jeg nok burde ha latt ordne opp seg i mellom, men det var snakk om vold av såpass alvorlig art at jeg ikke hadde greid å bare stå og se på (vel, i dag hadde jeg nok gjort det all den tid jeg har barn og familie som trenger meg av praktiske årsaker, men jeg hadde nok uansett grepet inn om det var snakk om alvorlig ydmykelse/mobbing).
Jeg kan ikke fordra å være vitne til at noen blir behandlet urettferdig, men med årene har jeg nok fått et litt mer nyansert syn på ting slik at jeg prøver å tenke gjennom hva konsekvensene av en eventuell inngripen kan gi. Kan det gjøre det verre? Utsetter jeg noen (andre/meg selv) for fare ved å gripe inn? Men som motvekt har man jo viktigheten av å sende tydelige signaler om at slik oppførsel ikke er greit og aldeles ikke sosialt akseptert. Jeg tror vi som folketype er litt redde for å invadere andres private soner, og ikke minst andres konflikter, og at dette hemmer oss i såpass stor grad at konsekvensene blir deretter. Sånn grovt sagt da, - alle er jo ikke like.
Jeg ville grepet inn/blandet meg i de fleste tilfeller.
Tror jeg. Hvis 78 av 100 (så ikke programmet, vet ikke om det er riktig tall) gikk forbi på gaten, er det ikke sant at alle vi som svarer her ville blandet oss inn heller. Selv om det selvsagt er vi som mener vi ville blandet oss inn som svarer.
Jeg har blandet meg inn i noen slike saker tidligere, men har nok også oversett noen situasjoner der jeg burde blande meg.
:nikker: Årsaken til at jeg la inn poll var for at folk skulle ta et bevisst valg og forhåpentlig tenke på det neste gang de kommer i en lignende situasjon. "Her må jeg gjøre noe, jeg sa jo faktisk på FP at jeg var en som grep inn".
Den episoden i parken var ille synes jeg. Både fordi mobbingen var så høylytt og tydelig, og fordi det var vanvittig mange som bare gikk forbi, selv om de så at hun ble plaget. og jeg klarer ikke å se for meg at jeg IKKE ville ha grepet inn. :niks:
Akkurat i den situasjonen ville jeg nok ikke vært redd, men om det er situasjoner jeg ville ha oppfattet som skumle, ville jeg heller bedt om hjelp tror jeg. :nikker:
Så godt det ikke bare var meg. Jeg er rar, sippet om noen gikk bort, sippet om folk bare passerte. Samme med de andre situasjonene i episoden.
Jeg hadde nok ønsket å gripe inn, men om jeg hadde greid det vet jeg inke før jeg faktisk er i en slik situasjon. Jeg et vanligvis ikke redd for å si i fra om det er noe. Jeg håper i alle fall jeg aldri bare går forbi uten å gripe inn om jeg kommer ut for noe tilsvarende.
Ja, jeg griper inn, så sant jeg ikke føler meg svært fysisk truet. Da ville jeg heller koblet inn andre/bedt om hjelp. Men i en slik sak som over her, aldri om jeg hadde kunnet leve med meg selv om jeg bare gikk forbi. Så trist, så trist at mange bare overser ...
Folk som ligger livløs på gaten - jeg hadde grepet inn. Undersøkt, og ringt etter hjelp hvis nødvendig. Jeg hadde også bedt folk i nærheten om hjelp. Helt sikker på meg selv der.
Grov (voldelig) mobbing blant yngre barn (ut grunnskolen ca.) - hadde helt sikkert grepet inn. Har gjort det mange ganger, og vet sånn noenlunde hva jeg skal gjøre. Hadde også aktivert folk i nærheten. Større ungdommer som jeg kjenner (f.eks. på jobb) - hadde også grepet inn uten å nøle.
Blind vold på gata mellom store og ukjente karer. Jeg hadde ringt politiet, men ikke gått inn i situasjonen.
Betale for folk som mangler penger på butikken. Sannsynligvis ikke. Hvis en unge var på butikken alene, ja. Med foreldrene, nei.
TV-programmet viste jo at du ikkje er aleine om å tenke sånn, men eg har store problem med å forstå det. Her i Bergen er det heller ikkje uvanlig at rusa personar ligg rett ut på gata, spesielt ikkje etter at Nygårdsparken blei stengt. Men kvifor skal mistanke om at det er snakk om ein narkoman hindre deg i å sjekke om personen har det bra? Eg går alltid bort dersom eg ser nokon som ligg tilsynelatande bevisstlaus på gata, sjølv om eg ser at det er ein narkoman eller ein av dei heimlause alkoholikarane. Det kan jo vere snakk om overdose! Dersom eg får kontakt og dei forsikrar meg om at alt er ok går eg videre. Ved eit par anledningar har eg ikkje klart å få kontakt med vedkommande, og då har eg ringt etter hjelp. Den eine gangen tok det fryktelig lang tid før hjelpa kom, men dei kom til slutt.
Eg skjønnar ikkje heilt logikken i at ein ikkje skal sjekke om nokon trenger hjelp sjølv om det er "normalt" at folk ligg på gata i den byen. Ein person som ligg tilsynelatande bevisstlaus på gata er sannsynligvis ikkje i stand til å gjere noko farlig heller, så i dei tilfella er eg ikkje redd.
Slåsskampar er det verre med. Eg ville aldri finne på å blande meg inn i ein slåsskamp mellom voksne menn. Då hadde eg heller ringt til politiet.
Slåsskamp og mobbing mellom barn har eg blanda meg inn i mange gangar.
Situasjonar mellom tenåringar har eg ikkje opplevd, så veit ikkje heilt kva eg ville gjort der. Dersom det var snakk om jenter som i dette programmet, ville eg nok sagt noko. Med guttar som er fysisk større enn meg ville eg nok sett an situasjonen og enten blanda meg eller ringt politiet avhengig av kor truande situasjonen hadde virka.
Dagens ungdom har langt mindre respekt for voksne enn då eg vokste opp. For ei stund sidan observerte eg ein gjeng med guttar i 12-13 års alderen som satt og kasta kongler på parkerte bilar. Då eg snakka til dei og ba dei slutte, viste dei meg berre fingeren og fortsatte :rolleyes:. Først då eg tok opp telefonen og trua med å ringe politiet, stoppa dei. Og slengte ein del gloser og viste fingeren ein gang til. Så eg er usikker på kor mykje effekt det ville hatt om eg hadde prøvd å stoppe ein slosskamp berre ved å be dei stoppe. Mulig at det kan vere nødvendig å gripe inn fysisk, og der trur eg at eg kjem litt til kort med mine 162 cm. Men eg ville uansett ikkje berre gått videre. Eg ville ringt til politiet.
Jeg er sånn en som stopper bilen og sjekker hva som er stoda hvis jeg ser unger som knuffer fælt og herjer etter vegen, i hvert fall hvis det ser ut som om det er alle mot en. Så jeg hadde nok sagt noe her også.
Ja, jeg satt å tenkte på det etterpå. Hvorfor jeg sippet. Og det var som du sier, det rørte meg når noen brydde seg, og det gjorde fysisk vondt inni meg når folk bare gikk forbi.
Har vært borti flere episoder hvor jeg har stoppet, da grunnet helsetilstander hos personer. Også grepet inn i min del slosskamper som dørvakt. Så ja, jeg er helt sikker på jeg ville gått bort til mobbere, men tror jeg ville hatt problemer med å tenke klart i sinnet.
Når det kommer til folk som ikke stopper på gaten, så har jeg opplved det.
Gikk med familien på ett kjøpesenter utenfor Ålesund. Utenfor senteret kommer en eldre dame og hennes to døttre gående mot oss. Øynene forsvinner bak i hodet hennes, og smeller rett i asfalten.... Folk snudde seg og SPRANG i motsatt retning. Alle reagerer forskjellig, og forstår folk blir skremt, men trodde ikke så mange ville snu.
Sendte samboeren og jentene inn igjen på senteret, å sprang bort til henne. Hun kviknet ganske fort til igjen, men hadde mistet følelsen i begge beina.
Dette skjedde på ett smalt gangfelt, med vegg på ene siden, og parkerte biler på andre. Det var kaldt, så satte meg inntill veggen med ryggen, også henne intill meg for å holde varmen. Bena våre stakk da ut i gangfeltet.
På 15min var det EN person som stoppet.... Alle andre (og det var mange!) tok bare ett langt steg over bena våre, og gikk videre.
Enden på visa var att både dama og døttrene nektet meg ringe ambulanse. De 15 minuttene vi satt der, va så de kunne hente en rullestol, og fortsette shoppingen... Angrer ennå på at jeg ikke trosset de, og ringte...
Jeg stiller alltid opp om noen går i bakken (eller allerede ligger der) og det som varmer mitt hjerte er at "alle" andre og synes å gjøre det. Opplevde foreksempel en som kræsjet på mopet og det var så mange som stoppet for å hjelpe til at det nesten ble komisk. Nå hjelper det nok at jeg bor i en liten by der folk er ansett for å være sosial vesener, men det er godt å se at mennesker faktisk bryr seg.
Jeg tror ikke mobbing ville fått pågå så lenge her heller, jeg tror typen mennesker her i byen er slike som blander seg inn. Mange slosskamper på byen blir stoppet av en stor buse som kommer for å roe gemyttene.
Jeg tror, dessverre, at det er stor forskjell om man hjelper noen som kræsjer, faller i bakken eller hva som nå måtte skje om det er normale mennesker. Er det alkoholikere eller narkomane så tror jeg folk hjelper til i mye mindre grad.
I dette tilfelle, fra programmet, så kunne det oppfattes at han var noe av ovenstående ettersom han lå under/ved en parkbenk. Da tror jeg folk generelt er rimelig dårlige på å hjelpe til. :sukk:
Jeg tror og håper jeg ville grepet inn - jeg har aldri vært i en slik situasjon, med unntak av en ekkel episode hvor jeg kom over en mann som skjelte ut kjæresten sin på det groveste, og var truende overfor henne. Han var stor og veldig sint, kjæresten gråt og var tydelig redd.
Jeg turte ikke gripe inn aleine, men var heldigvis da rett ved dit jeg skulle på et møte. (SU i eldstemann sin barnehage) Jeg gikk derfor inn og fikk med meg fler (hele gjengen) ut, og sammen konfronterte vi denne mannen. (For han holdt fremdeles på med utskjellingen, i full offentlighet, mens dama gråt og ba for seg...) Jeg er glad vi var mange, for det gikk ikke spesielt pent for seg, men det gikk heldigvis bra til slutt.
Jeg er ganske sikker på at jeg hadde grepet inn ved disse jentene. Jeg har grepet inn i liknende situasjoner før og håper jeg hadde gjort det her også.
Men jeg må innrømme at jeg er av de som har snudd også, instinktivt. Jeg var på vei mot en ulykke og så det var ille, instinktet mitt var å snu og løpe tilbake til mannen og be ham ta med mobilen. Ikke noe jeg er stolt av, men greit å vite at jeg er feig og må tvinge meg selv til å hoppe i det. Vi fikk hjulpet til og varslet ambulanse og politi. Men min umiddelbare reaksjon var altså at jeg snudde for å gjøre noe annet hjelpsomt for å unngå selve ulykken.
Jeg har ikke sett programmet, men så reklamen for det.
Jeg blander meg ofte, men ikke alltid. Jeg er usikker på om jeg hadde blandet meg i den episoden jeg så. Jeg håper det, men er ikke helt sikker. De gangene jeg blander meg så blir det veldig ubehagelig, og den følelsen sitter i så veldig lenge. Jeg overanalyserer i etterkant og det suger veldig mye energi (energi jeg for tiden ikke har).
Både jeg og mannen min ringte på hos naboen de gangene vi opplevde at han slo kjæresten sin. Hvis det ikke sluttet da, så ringte vi politiet.
Jeg husker jeg og ex stoppet ved en mann som lå i gata her i byen. Han hadde faktisk fått et lite illebefinnene, men vi fikk han opp sammen. Og valgte, etter hans ønske, å bestille en taxi til sykehuset. :nikker:
Som oftes går det jo greit å bare spørre, om vedkommende trenger hjelp. Jeg ser ikke for meg at flertallet nødvendigvis er utagerende, i så fall kan man jo være flere som spør. :vetikke:
Den aktuelle situasjonen gikk det liksom ikke an å få med seg mener jeg. De jentene var både fysiske og veldig høylytt. Og det var tydelig at folk faktisk så/hørte de, men valgte å gå videre.
Mange går jo med lyd på ørene eller øynene på mobilen eller begge deler. :vetikke: Jeg ser for meg at jeg hadde gått forbi, så prosessert det jeg hadde sett/hørt, stoppet, sett tilbake, sjekket om det faktisk var noe som foregikk, og så gått tilbake. Litt som han på skateboardet. Jeg er ikke alltid superrask i avtrekkeren.
Og så syns jeg nesten synd på han dansken på slutten der - han var så rasende at han nesten ikke klarte å snakke, og det tok tydelig litt tid før han fikk ned pulsen igjen.
Men har grepet inn et par ganger.
En gang på Karl Johan for mange år siden. Da var det en overberuset mann som var ekkel, ufin, høylytt og skremmende mot en ung jente som ikke klarte ta seg ut av situasjonen. Mange folk, mange voksne mannfolk som enkelt hadde fått kontroll på situasjonen gikk rett forbi. Jeg gikk bort, fikk masse kjeft av mannen som prøvde holde på jenta. Husker ikke alle detaljer nå men jeg fikk henne med meg, med ekkle høylytte ord slengt etter meg med alt han skulle gjøre med oss.
Men det sluttet med at jeg fikk en lettet jente inn i en taxi.
En annen gang var det en ungdomsgjeng som prøvde skremme seg til en moped av en annen ungdom. Det var etter en kveldsvakt, nattsvart og ingen jeg kunde få hjelp av. Situasjonen var så pass opphisset og ubehagelig så jeg valgte å ringe politiet i steden for å fysisk gripe inn. Politiet var på plass i løpet av noen minutt heldigvis.
Og så har jeg ringt ambulanse da jeg og mannen fant en mann på en parkbenk som vi ikke fikk kontakt med. For meg var det en selvfølge at vi prøvde få kontakt, uteligger eller ei da det var tydlig at noe ikke var som det skulle og da stopper jeg opp.
Så jeg stopper opp men ser ann situasjonen. Er ikke alltid jeg tør å prøve få kontroll over en situasjon alene, (som den ungdomsgjengen), men da får jeg få tak i hjelp, (den gang politiet).
:nikker:
Jeg så mange hadde "lyd på øret" ja. Men man så jo også at de faktisk stoppet opp og så ut til å registrere at det var noe, men valgte å ikke følge opp.
Jeg griper inn i slike situasjoner som den over så lenge jeg føler meg rimelig trygg på at jeg ikke kan bli utsatt for vold selv, da tilkaller jeg hjelp. Jeg er ikke flink til å si det rette ordene, til det blir jeg for sint.
For noen år siden var mannen og jeg første bil som som kom frem etter en front-mot-front-ulykke, og det falt meg aldri inn at jeg ikke skulle løpe frem til bilene og forsøke å få ut de som satt inneklemt. Bilene hadde kollidert i høy fart (ca 70-80 km/t). De som satt i den ene bilen, inkludert ei lita ente på rundt to år, var ved bevissthet men ganske hardt skadet. Det falt meg aldri inn at vi ikke skulle gripe inn og jeg handlet vel i grunnen kun på instinkt. Jeg kommer aldri noensinne til å glemme synet som møtte meg da jeg rev opp passasjerdøren foran og to skadede voksne mennesker stotret frem "barn, barn, barn!" på gebrokkent norsk mens de pekte mot baksetet. Jeg tenker fortsatt på hvordan det gikk med dem, det eneste vi har sett i etterkant var en notis i avisen om at det hadde vært en ulykke og tilstanden på de skadede rett etter ulykken.
Jeg sjekker ikke alle jeg går forbi som ligger på parkbenker etc. Ligger de på gaten eller fortauet gjør jeg det, men ligger de på en benk skal jeg innrømme at jeg ikke tør å sjekke. De kan være sovende og bli aggressive av å bli vekket.
Jeg har aldri opplevd situasjoner som i HI, men jeg håper i hvert fall jeg hadde fått meg til å gripe inn.
Eldre, shabby mann som ligger strak ut rett ved torget en vinterkveld har jeg opplevd; da vekket vi ham, fant ut at han "bare" var kraftig beruset, så vi kjørte ham hjem til seg selv og ventet til vi så at han var kommet seg inn. Selv om jeg synes det er en selvfølge å prøve å hjelpe i slike situasjoner, må jeg innrømme at jeg et øyeblikk kjempet med "ikke blande seg"-refleksen før jeg tok til vett. Jeg tenker at det at folk ikke griper inn ikke nødvendigvis alltid er vond vilje, men litt den der typisk norske (?) tanken om at man ikke skal blande seg i andres saker - selv om man selvfølgelig bør det i situasjoner som den i HI.
Jeg vet at jeg ville hjulpet - jeg har gjort det ved flere anledninger. Og jeg synes også det er rart å ikke hjelpe fordi folk er ruset/fulle - det er jo farlig å være så ruset eller full at man ikke kan stå på bena! Jeg spør, da - om de trenger hjelp. Hvis de svarer greit for seg og sier at de ikke trenger hjelp, går jeg videre.
Jeg sendte en e-post til alle foreldrene i Herremannes klasse om dette programmet. Jeg anbefalte dem å se det sammen med barna og diskutere mobbing og hva barna kan gjøre om de ser noe lignende. I dette tilfellet så blir det å si i fra til en voksen og få den til å gjøre noe ettersom disse barna går i 6. klasse og jentene var veldig aggresive.
Det har blitt mye positiv respons fra mange foreldre og lange e-poster med hva vi foreldre kan gjøre og at vi f.eks. må være aktive på instagram osv. Det finnes f.eks. noe som heter skolensnavnsladder på Instragram som er om vår skole der det ønskes at alle legger ut sladder om elevene i 5.-7. klasse. Nå har mange foreldre rapportert gruppen som upassende.
Anbefaler dere å sende ut informasjon til foreldrene i barnas klasser så at andre kan se/ta opp programmet.
Jeg har grepet inn noen ganger og i tilfellene her håper jeg at jeg hadde grepet inn. Jeg er ikke så veldig redd for å gripe inn i seg selv.
Det finnes situasjoner hvor jeg ikke automatisk hadde grepet direkte inn og jeg har opplevd å gripe inn i et tilfelle jeg ikke burde gjort det (men det visste jeg ikke da).
Da blir det indirekte inngripen ved å ringe politi.
Livløse folk på gata håper jeg at jeg hadde reagert på. Ikke alltid godt å vite hvem som sover og hvem som er livløs, så om en person lå livløs på en benk kunne jeg antatt at vedkommende sov.
Å stoppe alene for å hjelpe bil i mørket er noe jeg har blitt nervøs for.
Jeg har stoppet en gang og lånt bort startkabler til en gjeng skumle mc-menn med masse tattiser. Det var småskummelt, men det gikk jo bra.
Jeg bryr meg visstnok litt for mye noen ganger, i følge poden. :knegg: Han er elve år da.
Sist var da jeg skulle handle en blomst til en venninne, så stod det en jente foran meg i køen og skulle kjøpe en knøttliten potteplante. Potten som var på kostet selvfølgelig ekstra, og jenta hadde ikke råd. Jeg bad de sette den på min regning i stedet. Jeg tenker meg ikke om i slike settinger og handler som regel på impuls. Har dratt opp en gutt fra et badebasseng engang, for jeg var sikker på at han var i ferd med å drukne. Han ble veldig forskrekket, så tror han egentlig bare dykket litt. Men bedre å gjøre det engang for mye enn for lite.
Ja, jeg er ganske sikker på at jeg ville grepet inn. Særlig i situasjonen med jentene.
Jeg ville nok ha alliert meg med en til ang å snakke med mannen som sov på bakken. rett og slett fordi jeg ville vært litt redd for at han skulle være agressiv.
Jeg ville nok nølt litt ang å kjøpe yoghurt til gutten. Av hensyn til moren. Men jeg ble veldig rørt over de som faktisk kjøpte den. Og så at jenta var rørt selv også. Jeg klarer lett å sette med inn i hvordan det oppleves for moren å ikke ha råd til noe så lite som en 4-pack med yoghurt. Jeg har vært der selv. Men likevel, usikker på om jeg ville grepet inn. Men jeg hadde nok bekymret meg lenge og vel for hvordan det gikk med denne lille familien.
Som sagt, frykten for selv å bli utsatt for noe. Jeg ville nok ha reagert, men fått hjelp av andre istedenfor å gå bort alene, som også f.eks. den gravide damen i programmet gjorde.
Det stemmer nok helt klart i mitt tilfelle. En som ligger på en benk vil jeg tenke at gjør det mer for å hvile ut/av egen vilje, og at man i større grad forstyrrer/kan bli utsatt for en oppfarende og aggressiv adferd enn en som ligger på gata. I eksempelet i programmet lå han på gata, men foran en benk, og da ville jeg vært mye mer tvilrådig enn om han lå midt i veien/langs kanten uten en benk tilstede tror jeg.
:nemlig: Noen er jo uten fast bopel, og da tenker jeg at det er bedre at de kan slappe av i fred når de endelig har funnet en benk, enn om annenhver person skal komme bort og bry seg. Da ville hvertfall jeg ha blitt irritert. Om jeg var i den situasjonen så ville jeg sikkert lagd meg et "Ikke forstyrr"-skilt da. :p
Så det ikke jeg. Jeg glemte det. Men jeg tror jeg er en person som bryr seg.
Er ikke lenge siden jeg gjorde det heller, da jeg var ute og trillet vogn. Barneskoleelever på vei hjem der en gutt ble slått gjentatte ganger av ei jente. Og til slutt revet over ende ved veien. Da jenta slo en gang til og jeg var rett ved dem nærmest ropte jeg at man slår ikke andre. Ble muligens litt ovverumplet av denne ivrige damen disse barna, da det viste seg at de involverte barna var søsken. Men det så ille ut, og gutten som ble slått ga virkelig uttrykk for at det ikke var ok, helt til han sa at hun var søsteren hans. Jaja. Bedre med en gang for mye enn en gang for lite da.
Bra du reagerte allikevel mener jeg. Man slår ikke andre gjelder også selv om det er egne søsken man slår! Det prøver jeg hvertfall å prente inn i mine barn, selv om de ikke er enige! :gaah: Tror det hadde hatt mye mer effekt om en utenforstående brydde seg slik du gjorde.
Jeg griper ikke inn alltid om jeg ser noen liggende på bakken eller en benk, men jeg stopper og ser om de puster. Grunnen til st jeg ikke alltid vekker vedkommende er fordi de kan være narkomane som blir sure fordi jeg avbryter rusen, eller uteliggere som vil sove. Men jeg har aldri opplevd at folk som ligger midt på gaten, faller eller får et illebefinnende ikke blir hjulpet i Oslo, eller andre steder. Og hvertfall ikke ranet. :gal:
Med erting og knuffing ser jeg an situasjonen og enten griper inn eller ringer politiet om jeg er redd for å bli angrepet selv. Jeg har sldri observert noe som det klippet viser, men håper da jeg hadde grepet inn.
Mye av grunnen til at jeg stemte nei er fordi jeg har egentlig aldri vært i en situasjon der jeg har hatt valg om å gripe inn eller ei. Det har vært et par ganger der det har vært folk som muligens har vært dårlige. Men da har det vært andre mennesker i nærheten.
Jeg må innrømme at jeg har blitt enda mer redd for å eventuelt gripe inn etter at jeg flyttet til England. Det er jo helt andre forhold her enn i bittelille Norge. Voksne mennesker har blitt skadet og til og med drept når de har snakket til ungdommer ...
Men jeg håper og tror at jeg har fått litt mer bein i nesa nå som jeg har egne barn. Jeg ga i hvert fall tydelig beskjed til ungene i gata som bråkte noe innmari en sommerkveld mens jeg prøvde å legge tvillingene. :stolt:
Jeg griper inn i alt mulig. Jeg takler svært dårlig å se på urett. Jeg får sånn urinstinkt tror jeg. Jeg går i mellom slossing og jeg, uansett hvor store de er. Jeg er nok miljøskadd etter å ha vært dørvakt på et av byen vannhull.
Jeg stemte ja, og har grepet inn ved et par anledninger. Da har det imidlertid vært yngre barn, ikke ungdommer. Jeg håper og tror jeg hadde grepet inn også om det gjaldt store barn og ungdommer, og lurer på hvordan jeg hadde taklet det om de da gikk løs på meg verbalt, slik skuespillerne i videosnutten gjorde. Jeg hadde muligens vært mindre diplomatisk og mer vred enn de sindige personene som grep inn i denne situasjonen. :flau:
Jeg griper inn, har gjort det og vil gjøre det igjen. Hvis jeg ser folk som har falt om og jeg har mistenkt rus har jeg ringt etter hjelp. Slosskamp mellom voksne har jeg ikke vært vitne til siden jeg jobbet som servitør for ørten år siden. Da måtte jeg gripe inn siden jeg var alene på jobb og strengt tatt fungerte som servitør og "dørvakt". Jeg ville nok ikke ha grepet inn selv hvis jeg nå hadde sett voksenvold, da hadde jeg ringt politiet. Jeg gjør ikke noe hvis folk ligger på benker.
I dag "grep jeg inn" da de hadde blåst inn til skolen. Jeg så en gutt som sto igjen alene i skogen da de andre hadde løpt inn. Jeg gikk bort og spurte om ikke han også skulle gå inn og spurte samtidig om det var noe galt, han så litt fortvilt ut. . Det viste seg at han ikke greide å løpe inn, stakkaren satt fast med ene foten i gjørma. :humre: Jeg gikk bort og dro han løs. Hadde sikkert kommet seg løs etterhvert, men han satt godt.
Nå ville trolig de fleste hjulpet en liten skolegutt i nød da. :knegg:
I dag grep jeg inn! Ble vitne til at en buss kjørte på en bil. Hele siden på bilen ble ripet og bulket opp (kom HØYE skrapelyder) og fører av buss viste GROV uforstand (kjørte helt utvilsomt med overlegg på rødt lys). De måtte kjøre litt bortover for å skrive skademelding og de andre vitnene forsvant. Jeg og moren min gikk etter og ga nummerene våre til den veldig fortvilte bileieren. Han var kjempetakknelig. Gir en bra følelse å kunne hjelpe noen. :)
Jeg har grepet inn i situasjoner lik mobbesituasjonen vist på TV mange ganger, både på jobb og på fritiden. Lærerrefleksen slår inn når jeg ser barn/ungdommer som ikke har det bra, og jeg tenker ikke, jeg bare gjør. Det som er skremmende, er hvor forundret barna blir over at en fremmed griper inn. Det virker som om de tror seg usett så lenge det ikke er kjente voksne i nærheten. Jeg har brutt opp situasjoner der og da, og de gangene jeg har klart å fiske navn og/eller skole ut av noen av de involverte, har jeg også ringt skolen og informert om hendelsen i etterkant. Uansett om jeg ikke får gjort noe med saken i etterkant, tenker jeg at jeg har sendt et viktig signal til offeret om at han/hun ikke bør finne seg i behandlingen, og kanskje, om enn mindre sannsynlig, et signal til mobberne om at oppførselen ikke er akseptabel.
Når det gjelder sovende folk på benker, er jeg ofte så naiv at jeg tror de sover ut rusen. Person på bakken ville jeg nok sjekket.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
