Vi sliter med at besteforeldrene til Lille Persille er ekstremt glad i å kjøpe gaver til henne, spesielt svigerforeldrene mine. Hun regelrett drukner i gaver, og huset vårt blir stappfult av alt mulig rart. Vi trodde det skulle bli bedre når svigers fikk barnebarn nummer to, men neida.
Så i år sendte vi følgende tekstmelding:
Vi ønsker å begrense gavehaugen for at Lille Persille (til info, 3,5 år) skal kunne nyte og glede seg over gavene. Vi ber derfor at dere begrenser dere til max 3 gaver.
Ønskeliste (gjengis ikke her).
Ønsker dere å bruke mer kan det settes inn på Lille Persilles sparekonto.
Melding slutt.
Lille Persille har oldemor, to sett besteforeldre, fire onkler/tanter (regner ikke med samboere). Da blir det fort vel mye pakker.
Venter i spenning på reaksjonene fra spesielt svigers.
Synes dere det er foreldrenes rett å begrense gavene? Eller er det opptil giver hvor mye (hvor mange gaver) de ønsker å gi?
Vi høres kanskje utakknemmelige ut, men vi ønsker at Lille Persille skal oppleve gleden over å ønske seg noe lenge og kanskje få det oppfylt, at hun skal oppleve at hun ikke kan få alt.
Jeg har gjort det. Sa til min mor at det var nok med en gave til hver unge. Hun tok helt av med sånt tøysedill som bare ble tidkrevende og forsøplende, det er ikke noe ålreit.
Be de kjøpe en større ting istednfor ørten små? Men ja, jeg synes det er en helt grei sak selv om et sånt veldig formalisert brev hadde vært rart hos oss.
Tar til meg at den kanskje var litt krass, men er veldig oppgitt over at det ikke synker inn. Sambo sendte til sin familie, vet ikke om han la til/trakk fra noe. Min familie fikk samme sms som ovenfor.
Burde selvsagt slengt på at de kunne gitt en gave til et veldedig formål om de ønsker å gii så mye og at vi hadde satt veldig stor pris på det (men de er ikke typen til å gjøre sånt).
Jeg har gjort nøyaktig det samme, etter tre julaftner på rad der Frøkna gråt av utmattelse ved slutten av gaveåpningen. Jeg var trolig tilsvarende krass i min siste melding også, bare at jeg ga beskjed om at hvis de sendte mer enn én gave hver, ville resten bli beslaglagt.
Det er lov til å sette begrensninger, og det er lov til å være veldig tydelig hvis man ikke når frem med vanlig høflughet.
Skulle ønske jeg turte å gjøre noe sånt. Jeg synes også at våre barn får alt for mye, noen ganger får de tilogmed det samme av de samme giverne, for de har glemt hva de har gitt.
Jepp. Jeg synes det er greit å sette grenser for slik, men mailen er ikke spesielt hyggelig, og jeg hadde blitt satt ut av å få en slik melding fra egne barn eller svigerbarn. :nemlig:
Hadde nok sagt det muntlig, men helt greit å si ifra. Søstersen sa i fra til sin svigerfamilie at de bare fikk gi en gave pr barn. Vi har også formidlet dette til min svigermor og heller fått henne til å kjøpe en ordentlig ting i stedet for masse små 'gøyale' ting hun finner.
Vi har gjort det samme overfor svigers, det er faktisk nesten ti år siden nå og det har funket sånn nogenlunde. I tillegg hjalp det at de fikk 4 ekstra barnebarn. :knegg:
Svigers er kvantitet fremfor kvalitet-folk og ville så gjerne drukne vesla i pakker. Mens hun ble helt utslitt og etterhvert apatisk av alle gavene. Det bør nevnes at hun var første barnebarn på begge sider, har mange onkler og tanter, lenge hadde to oldemødre i tillegg til faddere og venner av familien som ville gi henne gave. Det var et fjell!
Men vi fikk roet det ned og er glad vi tok den runden, særlig med tanke på at det er kommet flere barn til senere. Skulle 5 barn få og åpne nærmere 50 gaver hver? :dåne:
Vi tok dog denne praten pr. telefon. Ble mykere i kanten og tatt greit i mot. Mannen tok det selv, det er hans foreldre.
Helt greit, men jeg ville nok også hatt en litt lettere tone. Det kommer jo an på hvilken tone en har generelt, så klart. Våre har også fått mye smådill innimellom, og det blir jo alt for mye. Vi sparer noen pakker til neste dag mens de er så små som nå (snart 2 og 3,5)
Vi har hatt dette problemet siden vi fikk de to første, og det er i hovedsak min mor som tar helt av på gavefronten. De har fått så sinnsykt med gaver at jeg regelrett skjems, og i likhet med hva dere opplever rakk de aldri å ønske seg noe, eller glede seg over en og en gave - det ble rett og slett en forventning at de fikk noe hele tiden, og de utviste heller ikke forsiktighet med tingene fordi vi jo "bare kunne kjøpe nytt". Så vi ga beskjed. Mange ganger. Da det ikke funket ga vi krassere beskjed. Da det heller ikke funket begynte jeg å beslaglegge gavene. Noe returnerte vi til butikken, og brukte på bursdagsgaver til barnas venner. Noe ligger fortsatt i garasjen - uåpnet. En god del har vi gitt bort til andre.
Vi ønsker ikke å ha et hus fullt av leker som slenger alle veier, eller unger som ikke får noe forhold til tingenes verdi eller det å spare seg opp/ønske seg noe, og v e l d i g klar tale var det eneste som til slutt nådde noenlunde frem. Jeg skjønner derfor tonen i meldingen din, og reagerte ikke nevneverdig over den - men kan hende jeg er blasert etter å ha vært gjennom det selv.
Jeg hadde ikke gjort det, og i hvert fall ikke på en slik måte som beskrevet.
Det hadde ikke vært verdt en potensiell feiltolkning og at noen kanskje ble såret.
Jeg forstår dog at for noen kan det bli mye, men da hadde jeg heller løst det litt der og da i situasjonen. Spart noen gaver til senere, og hjulpet litt i settingen. Men å legge seg borti gaver - gaver som for noen er valgt i beste mening og med ønske om å glede - det er jeg forsiktig med. Jeg tror også det verste kjøpestyret går over etter hvert når ungene blir eldre, det blir vanskeligere å finne noe, og man får gjerne flere barnebarn. Det er også greit når ungene ønsker seg helt konkrete ting, og er forbi lekefasen. Da utgår alt dill av seg selv.
:digresjon:
Også er det noe med hva man kan mene om gaver. Kan man bestemme antall, kan man bestemme pris, og kan man i ytterste konsekvens bestemme hva? Og kan man bli sur om man får noe man ikke har ønsket seg? Ja kan man bli sur over gaver? Hva med skuffet? Det er litt sånn touchy, da det på en side handler om giverglede, takknemlighet og det å se en annen person, samtidig som det også synliggjør manglende interesse, smålighet og forskjeller. For hva er en gave i dag?
Jeg syns det er helt i orden, men ville nok tatt det muntlig.
Som et a propos, så er det heller ikke så gøy for andre barn som feirer sammen med gavehaug-unger bestandig. Min familie og svigerfamilie er kvalitet fremfor kvantitet, og det er ikke svigerfamilien til søsteren min. Livet er urettferdig og alt det der, men mine barn ble ganske lei seg det året de fikk mindre gaver til sammen enn vesle kusine fikk. Det må de selvsagt bare tåle, men vesle kusine gikk lei og var helt uinteressert før hun var halvveis. Da må det være greit å be slekta moderere seg, eller i det minste pakke litt flere ting i samme pakke.
Det går absolutt an å begrense gaveberget, men jeg ville gjort det på en annen måte enn ved å sende en Mail av denne typen.
Min mor hadde blitt dødelig fornærmet om hun hadde mottatt noe sånt!
Og det hadde gått utover ungene, og i stor grad meg!
Vi er veldig konkret i ønsker til jul(og bursdager), har pratet sammen og alle er inneforstått med at ungene og vi ønsker oss ordentlige ting, eller bidrag til større ting som står på ønskelistene.
Jeg kunne også funnet på å begrense hvis det tok helt av. Jeg har styrt noe ved hvilke ting jeg setter på ønskelista også. Hvis jeg setter bare fornuftige ting kommer det mest fornuftige ting, hvis jeg ønsker mye smått dill kommer det mye smått dill osv.
Jeg har en svigermor som bør begrenses, hun kjøper billig fra Havaristen, Fretex og loppis fra romjul til jul. Jeg kan se at det oppfattes som utakknemlig, men det er også av miljøhensyn når flere av gavene har kort leve og brukstid. Mann har prøvd å snakke sin mor til fornuft, men ikke i store nok bokstaver.
Vedrørende hvorvidt det er foreldrenes ansvar å sette/ytre ønske om begrensninger på gavene eller ei: Så langt som det gikk i vårt tilfelle hvor ungene ble utakknemlige, uforsiktige, og mistet muligheten til å kjenne på følelsen av å ønske seg noe, spare seg opp til noe og i det hele tatt verdien av alt dette mener jeg at man som foreldre ikke bare har lov til, men også ansvar for, å begrense denne dårlige påvirkningen. Jeg ønsker ikke at ungene mine skal bli ufordragelige, og til tider var dette tendenser vi så som helt klart hadde direkte relasjon til dette (det var snakk om gaver hver uke, og gjerne type Lego politistasjon på en vanlig ukedag). Vi prøvde selvsagt å realitetsorientere og irrettesette/veilede der og da, og på alle mulige måter i noen år før vi til slutt måtte sette foten ned. Og vi hadde flere familiemedlemmers fot på vår side, for å si det sånn.
Jeg syns ikke nødvendigvis snillisme er det beste for barna i gitte situasjoner - selv ikke når det gjelder noe så uforpliktende som gaver (man må ha lov til å takke nei til gaver selv om det er en hyggelig gest sånn i utgangspunktet).
Det er jo ikke slik at alt som gjøres i beste mening et bra, og jeg synes det er helt greit at man som forelder setter begrensninger. Måten man gjør det på vil jo gjerne gjenspeile relasjonen ellers. Mine foreldre var veldig rause med godteri og annet usunt, noe som bare ikke gikk da de så eldstemann flere ganger i uken i en periode. De mente det godt, selvsagt, men det var jo overhodet ikke til å leve med. Alternativene var å begrense dem, eller sørge for at de så ham sjeldnere. Da var førstnevnte greiest, selv om de ble litt fornærmet sånn umiddelbart.
Eg synest meldinga du har sendt er heilt innafor, særleg med tanke på at de har forsøkt å ta dette opp munnleg fleire gonger. Eg ville nok tenkt at det var litt krast, dersom det var første beskjeden om temaet, men det er det - så vidt eg har skjønt - ikkje.
Eg synest det er fint at de vektlegg at ho skal få glede seg over det ho får. Det er jo det motsette av å vere utakknemlig, tenker eg.
Jeg hadde syntes det var greit å få en hyggelig beskjed dersom noen mente jeg kjøpte for mange gaver, men hadde jeg fått beskjeden i den tonen der hadde jeg blitt småsur.
Ok, jeg svarte ut fra HI, men synes fortsatt tonen er kjip.
Jeg har rett og slett ikke trua på sånne surbeskjeder, kanskje det minsker antallet gaver, men lager kjip stemning.
Here we go again, tenk snart er det jul her på Fp! :hjerter: Og med førjulstiden kommer gavetrådene og ingenting gir vel julefred og -fryd som gavedissetradisjonen!
De er for mange, for få, for små og for store, de er ofte feil og ikke i tråd med hva man har sagt og bestemt og dessuten er de unødvendige, urettferdige og til om med umoralske. Gaver, ass.
Jeg ville for øvrig aldri valgt å sende en slik melding til noen, jeg synes meldingen var uvennlig, utakknemlig og krass.
Jeg forstår godt behovet for å begrense, og vi har gjort det samme, men da muntlig og med en veldig tydelig anerkjennelse og takknemlighet for gavmidlheten og ønsket om å glede som ligger bak. Jeg syns meldingen var skrekkelig uhøflig og utakknemlig.
Dette er jeg helt enig i. Jeg har lest HI flere ganger, og skjønner selvsagt problemstillingen. Men å møte folks raushet og giverglede og med en sånn meddelelse, er virkelig ikke spesielt pent gjort, altså.
Hvis jeg hadde vært tante eller onkel eller besteforeldre ville jeg blitt lei meg og flau - og jeg hadde definitivt blitt kvitt enhver giverglede. Og jeg hadde strevd veldig med å finne ut hva jeg skulle kjøpe til dette barnet til jul. Og kanskje skrevet innlegg på forum om den bortskjemte og utakknemlige svigerdatteren som skriver bestillingslister i stedet for ønskelister. :nemlig:
Jeg syns hele formuleringen, at ønskelisten kommer midt oppi og ikke minst det med sparekontoen uten noen avrunding eller noe som helst, fremstår veldig utrivelig. Jeg hadde blitt møkk sur av å få en sånn melding.
Man kan selvfølgelig åpne for en samtale, men det faller meg helt unaturlig å legge sterke føringer for andres gaver. Da barna var små, ble det overveldende mange gaver (stor familie), men det løste vi ved å åpne noen for dem og å spare noen til dagen etter.
Mine foreldre har stor glede av å gi mange gaver og svigers har glede av å gi få og fornuftige gaver. Vi har ikke nei behov for å spolere gleden for noen av dem gjennom å bestemme at de skal endre på gavevanene sine.
Jeg vil mye heller spolere gleden for svigers, hvis de er avhengig av å gi et berg med gaver for å kjenne juleglede, enn å spolere gleden for ungene, som ble totalt utmattet og lei av gaveberget.
Jeg tror svigermoren min har skjønt det av seg selv. Vi var 12 stykker samlet i julen, og da tror jeg hun virkelig skjønte hvor ille det var. Det er liksom noe med det når alle gavene er på ett og samme sted.
Så i år skulle hun begrense seg sa hun. Regner med at det fortsatt kommer en 2-3 gaver til hver. Det pleier å være en leke/bok/noe å gjøre, og så klær og gjerne et sett med ulltøy, så det er fine gaver. Men i tillegg så har det gjerne vært sparebørser, tegnesaker, smykkedill, osv osv. Og det er liksom litt unødvendig på toppen av det hele.
Det med sparekontoen var helt ute, synes jeg. Det må virkelig giver få spørre om selv.
Og så er det en ide å krydre meldingen litt med avdempende "forsiktighetsord".
"Siden julen nærmer seg, lurte vi på om det var greit at vi gjorde en avtale rundt dette med gaver. Det ble veldig mange gaver i fjor og Lille Persille ble helt utslitt og fikk ikke satt tilstrekkelig pris på gavene. Vi tenkte derfor det var greit at vi i år begrenset oss til bare noen få gaver. Håper dere synes det er ok. Gleder oss til å feire med dere! :)"
Og jeg syns det alltid er lurt å ta inn over seg, og formidle at man forstår, den andre partens intensjoner, som jo i dette tilfellet tross alt er giverglede, om enn veldig overdreven.
Ja, absolutt, det burde kanskje vært en setning der som formidlet det jeg tror HI egentlig forsøker å si. Nemlig at dersom Lille Persille skal klare å glede seg over gavene og være takknemlig (slik giveren helt sikkert ønsker), så må gaveantallet begrenses.
Man kan glede seg over å holde en fin sten i hånden, man gleder seg ikke like mye over å bli begravd i en grushaug.
Folk som er født og oppvokst etter krigen fikk gjerne lite gaver og har hele livet drømt om gaveberg og overflod. Men så skjønner de ikke at det blir harry og ekkelt, og at i overflodens tid som vi lever i så er less så uendelig mye more.
Noe sier meg at dette blir altfor vagt til folk som har blitt oppfordret til å begrense gavemengden tre ganger tidligere uten å følge oppfordringen. Det er jo det som er HIs problem. De har prøvd å si ifra tidligere, men det går ikke inn.
Helt ærlig, fra en som også har et barn som fikk sammenbrudd av gavehaugen sin andre jul (selv om jeg tenker at det har vel så mye med selve feiringen og gjøre som gavehaugen :humre:), så er det vel strengt tatt givers "prerogative" og gi akkurat så få/mange, dyre/billige gaver de selv ønsker til jul og bursdager. Jeg synes diskusjonen blir en helt annen med de som får noe hver gang bestemor setter foten innenfor døra som noen andre beskrev her.
Det er helt innafor å si at "vet dere, jeg synes ikke det er nødvendig med så mange gaver. Det er holder med en. Lille Persille har jo så mye blablabla", men når de ikke vil høre, ja da synes jeg man bør akseptere at giver ønsker dette og at det ligger gode hensikter bak. Å legge føringer for andres pengebruk og gavehandling synes jeg egentlig er litt ufint og det er vel det jeg tenker man gjør når man sender sure brev rundt noe så bagatellmessig som gavemengder to ganger i året. Det brevet som HI presenterer er jo som en slags bestillingsliste å regne. Hadde jeg vært bestemor hadde jeg blitt sur og tenkt at dette var ganske uspiselig.
Og, bare for å presisere: Jeg er ikke av typen gavemottaker som aldri kan bytte det jeg får eller synes at man skal være nesegrus takknemlig for absolutt alt som kommer ens vei (f.eks. ble jeg ikke spesielt takknemlig ovenfor min tante som pleide å gi protestgaver som gjenspeilte hennes tanker/følelser ovenfor meg :humre:). Men når man har gitt beskjed og det ikke endrer seg, så kan det jo hende det er fordi den som gir gaven ikke vil endre det. Da må man nesten som mottaker respektere det, tenker nå jeg.
:knegg: Ja, det er en vidunderlig skikk min kjære tante inførte. Hun er ganske sur og misfornøyd med det meste og de fleste. Hun gir f.eks. gaver der hun, høyt og tydelig, understreker at dette var noe hun hadde stående som hun aldri har likt. Eller hun gir bort en bok en journalist skrev om en engang omtalt rettssak fra 1988, og sier samtidig at hun aldri har orket og lese den, men hun "hadde jo to stående i bokhylla, så..." :humre:.
Mer generelt: Tilfeller der det er like greit og ikke gi noe da mottaker neppe savner gaven og det egentlig ikke er naturlig å gi noe (jeg forventet ikke gaver fra tanter og onkler når jeg var 20 år gammel). Men der selve gaveoverrekkelsen handler mer om å uttrykke en, først og fremst, negativ følelse giver har ovenfor mottaker. Det er veldig sjarmerende.
Dere som ikke skjønner at det kan være nødvendig å begrense gavemengden til ungene (uavhengig av hvilken tone beskjeden eller oppfordringen blir gitt i), får ungene deres 40-50 gaver hver til jul?
Jeg tror jeg hadde blitt litt snurt over en sånn melding. Jeg hadde nok gitt gavene med gode intensjoner, og da hadde jeg nok forventet en beskjed som var litt rundere i kantene.
Jeg ville bedt de heller bidra ekstra på jule og bursdagsgaver jeg. Gi henne noe EKSTRA fint da heller. Ville ikke oppfordret til å sette inn på sparekonto, det ble litt sånn "siden dere absolutt må gi henne så mye lizm..".
Men dette handler vel vel så mye om alder på ungene. Min sønn har relativt lite familie og får antagelig veldig få gaver sammenliknet med veldig mange andre barn, og han fikk også sammenbrudd og ble uinteressert etter en stund i fjor. For ham hadde det holdt med 3-4 gaver. For små barn vil jo julefeiringa være ganske overveldende uansett, antar jeg. Min eks-svigermor er av typen som kjøper hundre smågaver fra "musa på stedet de har hytte", Nissemor, Nissefar, trollet i skogen og så videre, og hadde hun ikke etter et vennlig spørsmål gitt seg med det, tenker jeg at jeg heller måtte begrenset meg selv.
Jeg syns det er helt ok å be om en begrensning av gavehaugen, men er enig med flere om at den meldingen var ufin. Uansett om mottaker har hatt problemer med å skjønne budskapet før, så syns jeg det er unødvendig å sende noe slikt. Hadde jeg fått noe sånt hadde jeg blitt snurt, fornærmet og fått en ganske klar følelse av at avsender ikke likte meg.
Vi har for øvrig bedt om begrensning selv, på en hyggelig, høflig og forståelsesfull måte.
Det går også an å ta med seg mindre gaver dit man evt. skal feire. I min familie har det vært gaveflom i mange år, men ikke typ kvantitet foran kvalitet, det har vært mange og samtidig fhv dyre og fine gaver. I svigerfamilien får de gjerne bare en hver (sånn med noen unntak der det er helt ekstremt mange, dvs. svigermor er beskjeden, mens en svoger og en svigerinne av meg tar fullstendig av), og selv om akkurat mine foreldre har fortsatt sin trend med mange og fine gaver, så har de etterhvert regulert dette veldig fint selv og f.eks kommet med en pose gaver som er ment for julaften, mens resten av gavene får barna når vi spiser middag 1. juledag etc. Det året vi feirer med svigers, vi feirer med hans og min familie annethvert år. Vi har sagt det noe diskret til de som tar helt av også på svigersiden, at vi synes det er helt vilt mye og at man kanskje kan begrense det litt når flere barn/familier er sammen slik at ikke noen barn får "lite", mens andre får (altfor) mye.
Forskjellene ligger jo også i at det bare har vært to barnebarn på min side, og det er det også på morsiden til en niese og nevø, mens svigermor har fire barn og åtte barnebarn og kan naturlig nok ikke kjøpe like mye og/eller dyrt til alle åtte slik mine foreldre og de andre besteforeldrene har kunnet gjøre til to. Mine foreldre har sett denne problemstillingen selv, det samme kan ikke sies om de andre.
Rekorden var vel 12 gaver til hvert av barna, fra samme giver (eller givere, om man vil, siden de var et par). Og når det andre besteforeldreparet ga syv eller åtte gaver til hver av ungene, så blir det en ganske massiv haug, fra bare to avsendere.
Rettelse: jeg sjekket notatene mine, og på det meste var det faktisk 25 gaver til hvert barn, kun fra besteforeldrene.
Om ingenting annet hjelper, går det jo kanskje an å la barnet få åpne noen gaver på julaften, og noen utover i romjula. Gaver skal være både koselige å gi, og koselige å få.
Og det med sparekonto som det er lov å sette noen kroner inne på, synes jeg ikke er noen dårlig ide, det kommer en tid når de små plutselig har blitt store, og trenger penger både til studier og bolig.
Noen ganger burde man kanskje avventer litt og lest om igjen en melding før man sendte den. Kanskje prøvd å ta på seg mottakeren sine briller. Sambo leste og synes det var ok. Tar til meg at det kunne vært formulert og formidlet anderledes.
Ønskelisten er ikke gjengitt, og det er IKKE en bestillingsliste. Den inneholder konkrete ønsker fra Lille Persille og litt innspill fra oss. Flere runde kategorier:
Opplevelser med mottaker (vi synes tid sammen er viktigere enn materielle ting, en kinobillett, en invitasjon til tur i svømmehallen, egentlig helt opptil giver), klær str 110 (unntatt hettegenser), bøker, lysbøker, vinterleker.
Gavene er dyre og mange, jeg og sambo synes det er mye å kjøpe 10 gaver som til sammen kommer opp i 3000. Jeg pleier IKKE å regne ut hva hun får, men det ble gjort en gang for å få en realitetsorientering. Det ene besteforeldre settet som har to barnebarn MÅ vist gi på krona likt til barnebarna, og derfor forslaget om å sette penger på sparekonto. Vi har tidligere nevnt at de gjerne må opprette egne sparekontoer om de vil det, slik at de selv kan være med å bestemme hva det skal gå til. Vi har opprettet en sperret boligsparekonto til datteren vår som vi selv sparer på. Jeg sendte takknemmelig tanker til bestefaren min som hadde spart i fond til meg, den dagen jeg selv skulle kjøpe bolig, ikke de store summene men alt bidrar.
Mamma synes det var greit med en påminnelse om ting vi har snakket om tidligere, og sammen mintes vi jula hvor lillebroren min pakket opp et Cars sengesett som gave nummer to og nektet plent å åpne flere gaver. Pappa har alltid synes det har vært for mye gaver.
Treffer nok svigers til helga, så da får vi høre hva de mener.
Jeg er glad familiene våre har god økonomi og at de er glad i den fine jenta vår. Jeg skulle ønske de kunne delt noe av dette med andre som har mindre å rutte med i jula. Selv skal jeg være med på "God jul lille venn" og et prosjekt via jobben hvor man skal gi gave som Røde Kors skal gi videre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
