Jeg leste en liten "koseartikkel" i Aftenposten i morges. Det er en sånn artikkel hvor en journalist prater med en eller annen person over en kopp kaffe. Denne gangen var det Ervin Krohn fra det mosaiske trossamfunn som pratet. Han sier:
Jeg kjenner at jeg reagerer veldig på dette. Jeg har ingenting imot jøder; verken som personer eller som religion. Derimot er jeg fryktelig imot en del av den politikken som føres i Israel og særlig når det kommer til okkupasjonen av Palestina. Bare ved å ordlegge meg som jeg gjør her, så toner jeg jo kraftig flagg i den saken.
Jeg blir utrolig provosert av den setningen. Jeg er absolutt ingen antisemitt, ikke det minste, men jeg er svært kritisk til dannelsen av staten Israel og måten staten Israel styres på, ekspanderer på og forholder seg til sine naboer på. Å kneble Israelkritikk med antisemitt-argumentasjon er skittent spill.
Jeg er enig med dere begge to. Det er fullstendig mulig å være negativ til staten Israels politikk uten å være antisemitt. Men det er veldig viktig hvordan man formulerer seg. At motstanden ikke er mot jøder, men mot den israelske politikken.
En sterk stemme her er å høre Sidsel Wold snakke om hvordan Israel har forandret seg fra hun reiste ned som idealistisk ungdom for å arbeide på en kibbutz og til i dag.
Jeg tror mange er både antisemitter i følelsene sine (dvs at de absolutt ikke ønsker diskriminering av jøder men er følelsesmessig negativ til jøder) og mot staten Israel.
Og noen er faktisk antisemitter og motstandere av staten Israel.
Men man trenger ikke være det. Jeg er følelsesmessig prosemitt, når jeg tenker på jøder som folk så har jeg varme følelser og er positivt innstilt til jøder når jeg møter dem.
Men jeg kan ikke si at jeg er enig i politikken til Israel. Og det er jo heller ikke alle jøder. Og jeg er dypt uenig med de mer ytterliggående politiske kreftene som ønsker ekspansjon og nedtrykking av palestinere.
Hvem er det som har lov til å sette definisjonen for hva som går inn under begrepet antisemittisme?
Jeg kan være fryktelig kritisk til ytterliggående jøder. Men ikke noe mer kritisk enn jeg er til ytterliggående muslimer eller kristne. Da er det den ekstreme tolkningen av religionen jeg er kritisk til og ikke selve religionen. Det må da ha noe å si?
Det jeg reagerer sterkt på i den kronikken er jo at den er gjennomsyret av en tanke om at man ikke anerkjenner staten Israel. Det vil si at det er nærliggende at man sier "Vi (FN/Vestmaktene) ga dere Israel og vi kan oppløse den"
Det er ingen som sier at de ikke anerkjenner Russland når de begår overgrep, eller sier at man ikke anerkjenner Kina.
Opp gjennom historien har jo jøder blitt forfulgt til alle tider og jeg tror man ikke må undervurdere hvor viktig det er for alle verdens jøder at de har alltids Israel å dra til dersom det begynner å brenne i hjemlandet. Og de må ha en egen stat.
Jeg synes derfor man må slutte å si "anerkjenner ikke staten Israel". Vi er selv en ung nasjon og vi hadde jo klikket dersom noen hadde snakket om å oppløse Norge. Israel må bestå. Men samtidig så må også palestinerne ha er sted å være. Og man må kunne kritisere handlingene til Israel, men dersom man sier at man ikke anerkjenner staten Israel så er man nokså antisemittisk.
Mye av problemet ligger vel i at faktiske antisemittister "skjuler" antisemittismen i kritikk av Israels politikk. Slik at det blir vanskelig å skille mellom berettiget kritikk og den kritikken som har grunnlag i at Israel ikke burde eksistere i det hele tatt.
Jeg skrev bacheloroppgave om antisemittisme, og definisjonen jeg fant som var alment akseptert var "en rasemessig begrunnet diskriminering av jøder" I det ligger det en oppfatning at jøder er genetisk underlegne. Derfor var også nazistene i sin tid opptatt av gener. Man kunne ikke lenger tilpasse seg ikke-jødiske samfunn og dermed oppnå samme status som ikke-joder. I dette skiller den antisemmitismen som hadde sin "storhetstid" fra ca 1880-tallet og frem til 1939 seg fra den tidligere anti-jødiske diskrimineringen.Den skiller seg også fra en del rasisme man ser ellers, der diskrimineringen ofte begrunnes i nettopp kultur og/eller religion/skikker. SELVSAGT kan man være kritisk til politikken som føres av staten Israel uten å være antisemitt. Det å besvare enhver kritikk med anklager om antisemitisme er både historieløst og rett og slett en temmelig ufin hersketeknikk.
Man kan meget vel ta inn over seg at det jødiske folk har vært utsatt for enorm urett (derom hersker det jo ingen tvil) og at antisemittisme er et problem som i høyeste grad fortsatt er reelt (her hersker det desverre heller ingen tvil) uten at man dkal måtte forsvare overgrep som begås av en stat, simpelthen fordi denne styres av ytterliggående representanter for gruppen.
Jeg synes retorikken du refererer til er polariserende og destruktiv, og den er til hinder for at man får en skikkelig debatt og dermed at man har noen mulighet til å løse det grunnleggende problemet med fortsatt antisemittisme, både her i Norge og i verden forøvrig.
