Ref saken om 10-åringen i Oslo som døde i august, antageligvis pga sult.
Saken er meldt bv, men henlagt.
Gutten er borte fra skolen både før og etter sommerferien.
Og det er mange klager på bråk fra leiligheten.
Og det er kun sendt 1 bekymringsmelding.
Saken er jo bare trist og tragisk.
Men tør vi melde bekymring? Jeg mener det er vår plikt å melde, barnevernets oppgave å vurdere og "dømme". Det har vært flere tragiske saker de senere årene, men blir det bedre. Er dette et tema som fremdeles er tabubelagt? Vi er blitt et åpent samfunn der man diskuterer det meste som før var ikketema, vi diskuterer samliv, sykdom, barneoppdragelse osv. Kanskje neste tema rundt middagsbordet og i sosiale settinger kan være om vi tør å melde.
Hva skal til for at du melder?
Det er faktisk straffbart å ikke melde i fra, iht straffeloven kan man få inntil et års fengsel. Dette gleder alle, ikke bare helsevesen/lærere/barnehageansatte.
Jeg var på foredrag med Sofie Austegaard fra Stine Sofie Stiftelsen tidligere i høst med temaet "for barnas beste må du tørre å tenke det verste". Alle foreldre til barn i barnehagene i kommunen vår var inviterert til dette.
Det var en tøff kveld, men jeg tror den vil gjøre det enklere for meg å handle om jeg merker at noe ikke er som det skal.
Stine Sofie Stiftelsen har også en telefontjeneste hvor man kan få råd og veiledning i forhold til det å varsle. For meg ville det vært betryggende å drøfte saken med noen med kompetanse, slik at jeg ikke overreagerer.
Jeg synes det er helt grusomt å tenke på at det er mye som skjer rundt omkring innen husets fire vegger, som ikke fanges opp. Min svigerinne utdanner seg til barnevernspedagog og har nå praksis i vår kommune (hun er veldig nøye på taushetsplikten), men hun er veldig tydelig på at hun ikke vil jobbe i vår kommune etter endt utdanning, da hun har kommet borti saker hvor hun har hatt kjennskap til de involverte fra tide hun gikk på skole, gjennom idrettslag etc., og det et mennesker som er helt anderledes enn hun trodde.
Jeg bryr meg noe voldsomt, men det er nok en yrkesskade. Jeg jobber i barneverntjenesten.
Privat har jeg meldt bekymring flere ganger. Én gang på bakgrunn av en blogg på nettet, en gang på et barn i Ungens barnehage, flere ganger for et søskenpar vi omgås en del.
Jeg tror vegringen for å melde bekymring til dels handler om at mange sitter med dette bildet av barneverntjenesten som en skummel og litt inkompetente etat hvis hovedbeskjeftigelse er å ta barna fra folk. Der har man en PR-jobb å gjøre.
Jeg er ikke så redd for å bry meg om jeg er bekymret.
Det som dessverre bekymrer meg en god del er kvaliteten på bv-tjenesten en del steder. Det er ikke bare en pr-jobb som skal til. Det bør satses mye mer både økonomisk med antall stillinger og det bør satses enda mer på kompetanse.
Det er utrolig skremmende at bv-tjenesten en del steder (og ikke bare på bittesmå steder) har stor gjennomtrekk i stillinger og har et veldig ungt og uerfarent mannskap.
Men ja, man har plikt til å melde når noe er galt!
I tillegg håper jeg også flere kan melde seg i den politiske kampen for å styrke barnevernet. Det trengs!
Jeg har meldt flere ganger gjennom jobb. Den ene gangen mener jeg fortsatt at BV skulle gjort noe annet enn å henlegge.
Privat har jeg vært inni prosessen å melde. I løpet av de to ukene jeg selv gav meg til å følge godt med og systematisere info kom mitt barn og fortalte av x skulle slutte i klassen og flytte i fosterhjem.
Jeg ser ikke på noen måte på BV som den store stygge ulven og har stort sett hatt godt samarbeid med dem gjennom jobben.
Jeg har jobbet i NAV og har meldt fra et par ganger. Der var også veien kort til å diskutere saker anonymt. Allikevel så så vi også at melderutinene var for dårlig i vår etat. Folk ble ikke akkurat samarbeidsvillige når man snakket om hjemmesituasjonen. Burde blitt enda mer fokus på samarbeid mellom etatene. Når man følger voksne som sliter sånn med angst at de ikke kommer seg på butikken, ikke dukker opp på møter og man mistenker stor grad av selvmedisinering bør man melde fra.
Men hva melder dere bekymring på? Jeg tenker jo at barnevernet har begrenset med ressurser og at man skal ha noe mer enn en vag følelse før man melder en bekymring.
Ja, jeg bryr meg.
Jeg har meldt fra ang. 2 saker, den ene gjaldt et barn i vår omgangskrets og den andre var et nabobarn.
I begge tilfellene har jeg fått bekreftet at magefølelsen min var rett, og det har endt med at disse to barna ikke lengre bor hos sine foreldre.
Nei, jeg tror faktisk ikke de fleste tør å bry seg. Jeg tror mange her på FP vil svare at de melder dersom de er bekymret og vil fortsette med det, men jeg tror ikke det er det som er det vanlige rundt om.
Men det er vel her poenget ligger, om man føler at noe er galt, så bør man ringe og snakke med barnevernet, så får de avgjøre om det er noe man bør se på.
Det er ikke en vurdering privatpersoner behøver å gjøre. Er man bekymret for et barn sender man en melding, så vil barneverntjenesten vurdere om det er grunnlag for å åpne undersøkelse ut fra det som fremkommer i meldingen.
(Om man får inn en bekymringsmelding som går på "føler at noe er feil," vil den antagelig henlegges. Om du ringer og "føler at noe er feil," vil du får spørsmål for å se om bekymringen kan konkretiseres og en tilbakemelding på om det er noe som bør meldes eller ikke).
Det tror jeg du har rett i. I en slik tråd er det også dem som vil bry seg og som gjerne har våget å gjøre det som svarer.
Er det ille nok tror jeg at mange vil bry seg, men det er ingen enkel sak.
Hva med unger som ligger i armene til en tigger i timesvis på gata dag etter dag? Hva med om sjefen drikker i overkant mye i hverdagen og man mistenker at dette går ut over barna? Når melder man?
Det er ikke lett å melde når det å melde kan medføre ulempe for en selv. Det er lett å si at man skal, men det er lettere å melde i tilfeller hvor det ikke ligger potensiale til at det kan koste en dyrt selv.
Jeg tenker likevel at det er en "PR-jobb" som skal til for å få folk til å melde sine bekymringer.
At det er stort forbedringspotensiale i norsk barnevern, er jeg imidlertid helt enig i. Jeg tror jeg heller litt mot å legge om hele organiseringen til noe som ikke er på kommunalt nivå, egentlig, men trenden går jo andre veien.
Gjennomtrekken er ekstrem, indeed, og utdanningene har også en god del å gå på.
Men det er heller ikke til å legge skjul på at selve undersøkelsesprosessen og det som kan skje ved bvs behandling kan medføre ganske store konsekvenser for familien som blir undersøkt.
Dette tror jeg kan bli bedre med bedre økonomi, bedre dokumentasjonsrutiner (og ikke minst rutiner med tanke på rene formalia i saksbehandlingsprosessen som kan medføre veldig mye uheldig) .
Det skal ikke medføre at man skal være redd for å melde, men jeg skal ærlig innrømme at terskelen for å melde øker når jeg har sett hvordan enkelte meldinger har blitt behandlet og hvilke konsekvenser det får for barn.
Det er kanskje et "svinn" man må regne med, men uten at jeg kan konkretisere mer så finnes det barn som kunne hatt det mye bedre om saksbrhandlere hadde hatt tid til å behandle saken skikkelig og hatt kompetanse nok.
Det gjelder ikke alt og alle, men det er kritisk når bv-tjenestene selv melder om alt for stor arbeidsbyrde og vanskelig tilgang på kompetent personale.
Bor man et sted (jeg gjør ikke det) hvor det er kraftig underbemanning er det ikke lett å ha lav terskel.
Jeg tror også det bør opp på et nivå som ikke er kommunalt. Det er alt for tilfeldig slik det er nå og risiko for samrøre er for stor. Til og med store kommuner er for små tenker jeg.
Jeg er også ganske så kritisk til at politisk farge i den enkelte kommune kan være avgjørende for hvordan disse tjenestene blir. Barnevern på anbud tror jeg ikke jeg skal ytre min mening for høyt om her.
Jeg syns dette blir litt vel enkelt, for å være helt ærlig. Det er ikke "bare" å melde en bekymring til barnevernet. Spesielt ikke når man vet at det er mange saker som bare henlegges fordi det ikke er nok å "gå på". Jeg tenker at det er et vel så stort behov for å skolere de som ser barnet hver dag i hva det er man skal se etter og når man melder bekymring. Og hvordan disse eventuelt veileder foreldre som melder sin bekymring til dem.
Skal man melde bekymring, som privatperson, er det viktig å vite hvordan man skal gjøre det, hva konsekvensene blir for en selv og hva det er som faktisk fører til at det åpnes sak. Det er ikke til å stikke under en stol at spesielt saker som blir henlagt kan føre til en heksejakt på den eller de som som har meldt bekymring. Og det kan, for noen familier, være en voldsom belastning å bli jaktet på i lokalmiljøet.
Jeg mener selvfølgelig ikke at man ikke bør melde bekymring. Jeg har selv backet en melder. Men jeg tror det er for lite kunnskap prosessen rundt melding, hva som kan føre til en sak og hva det rett og slett ikke har noen hensikt å melde om fordi det henlegges, eller om man faktisk bør melde likevel, fordi også henlagte saker har en verdi.
Men en vag bekymring henger jo gjerne ikke i løse luften. Det er jo "noe" som vekker den bekymringen. Er ungen veldig tynn eller tykk? Trøtt? Sliten? Lite glad? For innpåsliten og klengete? Altfor tilbaketrukket? Jo mer du våger å se etter, jo mer tydelig blir det gjerne. Men man tolke i riktig (og ekkel) kontekst, og det er ubehagelig.
Det er ingen grenser hva noen kan finne på overfor barna sine, av vold og overgrep, fornedring og omsorgssvikt. For meg som har jobet med dette en tid, så må jeg bare si at virkeligheten overgår enhver fantasi. Virkelig. Og noen av disse ungene er så enormt gode på å mestre fasaden, at det bare er vag bekymring som vekkes.
Det aller viktigste er å gi barnehageansatte, alle lærere og SFO-ansatte, helsesøstre og fastleger god opplæring i hva de skal se etter, hvordan de skal varsle, gi dem mulighet for å snakke sammen uten at foreldre må samtykke eller initiere, (de som møter barna her og der sitter jo gjerne på hver sin bit i puslespillet). Jeg synes for mange aksepterer for mye "forskjell på folk", det er er for mye som vurderes som "greit nok". det er helt klart en del foreldre som skulle hatt svært tett oppfølging gjennom svangerskap og barnas barndom. Når 7 uker gamle babyer kommer på sykehus med massive hodeskader, så MÅ det være noe så aldeles galt som har vært galt fra lenge før de fikk baby.
Nå snakker du om saker som undersøkes og deretter avsluttes.
Det jeg mener med at en melding henlegges, er at det aldri blir åpnet undersøkelse. Da blir heller ikke (vanligvis) familien det angår informert om at det har blitt sendt noen melding.
Når barneverntjenesten mottar en melding, skal det vurderes i løpet av en uke om det er noe som skal undersøkes. Undersøkelse skal bare gjøres om det som fremkommer i meldingen tilsier at det kan være grunnlag for hjelpetiltak.
Det skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av skolering av instanser som har mye med barn å gjøre og generelt informasjonsarbeid. Men ja takk, begge deler. Heldigvis er det flere og flere kommuner/bydeler som jobber systematisk med å utvikle samarbeid mellom barneverntjenesten og instanser som skoler, barnehager og helsestasjoner.
I ganske mange tilfeller tror jeg også det er mye å hente på å bry seg direkte om man observerer vage tilfeller av bekymring. Kanskje har privatsfæren blitt for stor?
Synes man nabojenta ser veldig tynn og blek ut er det en del man gjerne kan gjøre før man melder til bv og som kan medføre at man blir sikrere i sin sak.
Jeg tror terskelen for å bry seg direkte også er alt for høy.
Jeg tror også terskelen for å melde mennesker med utdannelse og makt er alt for høy. En sliten, blek, tynn og synlig utilpass unge av et ektepar med høy utdannelse og solide jobber blir tolket annerledes enn en tilsvarende unge med foreldre med annen bakgrunn.
Jeg vet om et tilfelle hvor det at besteforeldre var tatere i seg selv ble brukt som argument for at det måtte være noe "mer" med en bekymring.
Jeg har lest den, HV. Og den var vond og tankevekkende.
Men jeg syns fortsatt det er vanskelig å vite hvor grensen går. Kan man melde en familie som server barna for mye snop og lar dem være inaktive, sånn at de blir overvektige og i dårlig form, når de samtidig følger dem opp på andre områder, man vet at de også får god og sunn mat, og mye omsorg. Eller hva med foreldrene som lar barna styre leggetider helt selv, sånn at barna er trøtte og uopplagte, men hvor de likevel følges opp. Eller barnet som leker leker som er litt "rare", men hvor man ellers ikke merker noe utenom det vanlige. Hva med barnet som er veldig utrygt, eller barnet som nesten er for imøtekommende. Poenget er at for mennesker som ikke møter barnet hver dag kan vage bekymringer bli vanskelige å konkretisere, fordi man rett og slett ikke vet hva som ligger innenfor normalen, og det derfor blir naturlig å tillate variasjoner som går langt utenfor det man kanskje syns er "greit", fordi det rett og slett er variasjoner i hva som er å anse som normal barneoppdragelse også i Norge.
Nå skal jeg slutte å spamme snart, men jeg tenker at det også det kan være viktig å bry seg også i saker som blir henlagt. At en sak blir henlagt betyr ikke at barn har det bra og det er mange nabofamilier gjennom historier som har gjort utrolig stor forskjell med tanke på barns oppvekst.
I det hele tatt er jeg litt redd for det veldige fokuset på privatsfære når det gjelder barn som vokser opp. Man kan invitere barn med på ferieturer, overnatting, dekke på ekstra til middag og bidra på den måten. Det kan ofte også være det som skal til for at en familie som ikke får avlastning gjennom barnevernet kan klare oppgaven totalt sett.
Det er ikke slik at man enten trenger avlastning og støtte fra bv for å klare seg eller at man ikke trenger. Mange er et sted i mellom og der kan mange av oss bidra.
Det må da nytte å gi beskjed. Selv når det er litt vagt eller basert på hear-say. Jeg kjenner til et tilfelle der det ble meldt vag bekymring på bakgrunn av noe et barn hadde fortalt et annet som igjen fortalte det til sin mor, og det viste seg at det andre barnets mor slo barna i sinne og som "oppdragelse". Nå får datteren snakke ukentlig med psykolog og moren får samtaleoppfølging.
Hva med de tilfellene der familiene er under et slags system, eller får ekstra oppfølging, og barna likevel ikke blir fulgt opp bra nok i hverdagen? Hva gjør man da?
Jeg er veldig enig i dette og hver gang jeg leser her inne om folk som er for knegne til å ha et par ekstra på middag eller sender barnas venner på rommet mens kjernefamilien spiser middag blir jeg helt matt. Vi har små middagsgjester stadig vekk og jeg synes det er uhyre viktig å bli godtkjent med barnas venner og gjerne deres foreldre også. Det forhindrer mobbing, det gir mulighet for å diskutere bekymringer og det kan gjøre en forskjell for noen som ikke har det så bra i en periode. Det er ikke sikkert det er omsorgssvikt, men feks år foreldrene går gjennom en opprivende skilsmisse med alle de juicy ingrediensene man kan tenke seg, så kan det være godt for en tolvåring å komme hjem til noen som bare lager litt pizza, spiller spill, ser en film og gjør fredlige ting.
Det er da himmelvid forskjell på å kun ha omtanke for seg og sitt til å alltid ha åpent hus og middag til en håndfull ekstra barn. Vi har stadig noen ekstra her, og det er absolutt hyggelig, men skal hverdagen gå opp nå som jeg stort sett er alene med lekser, middag og kjøring til aktiviteter setter jeg grenser også på det området.
Jeg er også ofte alene på ettermiddagen og stadig vekk er ikke hver dag. Men ofte. Og at det alltid skal være greit å komme innom, bli eller være litt.
Jeg synes det er altfor mange ekstreme tilfeller i begge ender av barnevernsaker.
Ok, de har taushetsplikt. Men det er foreldre som fritar BV for taushetsplikt.
Bildet som tegner seg er av et BV som velger "minste motstands vei" og henlegger saker hvor de har blitt møtt med at foreldrene nekter for at de gjør noe som helst feil. Det er for ressurskrevende å prøve å bevise omsorgsvikt i tilfeller hvor foreldrene står hardt på sitt.
På den andre side har du foreldre som er slitne, søker hjelp, forteller åpent om problemer i hverdagen. Der slipper BV å lete etter ting. Mange foreldre kan bebreide seg selv: "Jeg skulle ikke bruke så mye ferdigmat, det er min skyld at han har konsentrasjonsvansker" "jeg aktiviserer han ikke nok" "jeg føler at jeg ikke strekker til når han (sett inn årsak her)".
Da får man historier i lokalavisen og på NRK Brennpunkt, om barn som er hentet på grunn av lettere grad av omsorgsvikt og hvor større tiltak kunne vært brukt. Side om side med historier om barn som blir seksuelt misbrukt og pint, eller som sulter i hjel i hjemmet.
Det er jeg så enig i. En slik tjeneste bør være helhetlig og lik, uansett om du bor i en stor eller liten kommune. Slik det er nå, varierer både kvalitet og ressurser for mye. :fostermor med barn i "heldig" kommune:
Når det gjelder å bry seg, har jeg blitt adskillig mer opptatt av det siden jeg selv ble fosterforelder. Og så synes jeg at folk av og til er litt for opptatt av hvordan de selv kan bli dratt inn. Det kan koste litt å bry seg. Men den prisen er lav dersom bekymringen stemmer.
En familie jeg kjenner godt ble falskt bekymringsmeldt til barnevernet (gjentatte ganger, av en mor med personlighetsforstyrrelser og mye egenerfaring med barnevernet, som hevn for deres engasjement i hennes barns velferd) for vold mot sitt tenåringsbarn. Barnevernet tok denne meldingen på største alvor og alt familien sa og gjorde ble tolket i verste retning. Møtereferatene var tendensiøse og fulle av faktiske feil, og alle forsøk på å rette opp og forklare ble sett som 'lite samarbeidsvilje'. Familien påpekte at alle meldingene kom fra samme person, som ønsket å skade dem, men dette kunne ikke bevises, siden meldingene var anonyme, og familien ble mistenkeliggjort for å bagatellisere bekymringer fra gode borgere (jeg har lest flere av referatene og rapportene). Å leve i en slik kafkasitusjon ødela nesten familien, bekymringsmeldingene var ingenting i forhold til behandlingen fra et barnevern med definisjonsmakt og mulighet til å flytte barnet deres vekk, og som de ikke opplevde å kommunisere med.
Etter denne saken er jeg rystet over en etat med stor makt, lite bevissthet om egen posisjon og forforståelser, stor gjennomtrekk (det var tre unge fagpersoner inne i denne saken etter tur) og lite faglighet (igjen- har lest skriftlige referat som de har skrevet, språk og fagligheten som kom til uttrykk er langt under pari). Dette har svekket min tillit til at de faktisk kan tolke situasjoner på en balansert måte og samarbeide med de familiene de skal hjelpe, og gjør at jeg skal ha veldig gode grunner for å bekymringsmelde.
Barnevernet er en av våre viktigeste etater, jeg er hellig overbevist om at en faglig dyktig barnevernstjeneste vil spare samfunnet for milliarder og øke livskvaliteten til tusenvis. Men da trengs det fokus på kvalitet, kompetanse og nok folk og tiltak for å hindre gjennomtrekk og utbrenthet. Gode veiledningstilbud, høy lønn og premiering av etterutdanningstilbud.
Jeg har gått fra å være en som sier "barnevernet har et PR-problem", til å bli en som frykter at barnevernet i en del tilfeller er mer opptatt av å dekke over egne feil enn å verne barn, og kjenner meg godt igjen i det Kanutte skriver, og er blitt helt mørkeredd av det jeg ser og hører. Jeg skulle gjerne gått i detaljer, men dette er et åpent forum så det går ikke.
Jeg er veldig for barnevern. Men jeg tror det er mye inkompetanse. Og er ekstremt enig i det som ble sagt i saken om 10-åringen - bv har ikke kompetanse til å etterforske vold mot barn. Politiet bør inn her.
Jeg kommer til å tenke meg om fryktelig mange ganger før jeg melder bekymring til bv. Og det er ikke fordi bv har et pr-problem. Det er fordi jeg (blant annet) har sett hva som kan skje når det meldes bekymring i en sak jeg selv har meldt bekymring i. Og hvor jeg blir løyet rett opp i trynet. Hvor jeg får kraftig kritikk for å følge rådene BV selv har gitt meg. Der det blir brukt mot meg at jeg fulgte rådene jeg fikk da jeg spurte bv om hva jeg skulle gjøre. :gal:
Nok. Jeg kan heller ta det på pm om noen er interessert i de "skitne detaljene" (og ja, jeg kommer til å være selektiv mht hvem som får pm.)
Jeg har før tenkt at man melder om man er bekymret, men etter å ha sett hvordan barnevernet kan gjøre grove feil uten at de rettes opp igjen så kommer jeg til å tenke meg godt om før jeg melder hvertfall.
Det er synd det er så stor forskjell på barnevernet på de forskjellige stedene.
Ja, jeg håper inderlig at det er forskjeller. :sukk: Her jeg bor har det dessverre vært en del alvorlige saker. Jeg har heiet på bv og tenkt at de vet best. Nå er jeg veldig, veldig i tvil om ikke noe er alvorlig galt høyere i systemet og frykter at en sterkt kritisert bv-sjef gjør det h*n kan for å klamre seg til jobben. Jeg klarer ikke å se noen andre grunner til det jeg nå opplever.
Jeg melder bekymring til BV flere ganger i året i jobbsammenheng. Men har ikke hatt grunn til å melde privat. Det vi opplever som skole er at det vi har som bekymring ofte er veldig vagt, det er noe som ikke stemmer. De sakene blir etter min erfaring stort sett henlagt av BV. I voldssaker blir det alltid opprettet underøskelse, men det er sjeldent at barna røper at de blir utsatt for vold til noen av de som jobber på skolen. Dette er hemligheter de vokter.
For å legge til litt: Jeg mener at vi som skole å ha gode rutiner. Vi må ha et system med:
Jevnlige elevsamtaler (minst to ganger i året)
Jevnlige utviklingssamtaler (minst to ganger i året)
Jevnlige trinngjennomganger hvor ledelse og sosiallærer deltar
Tett fraværsoppfølging (telefonkontakt første dag osv)
Tydelig melderutine fra lærere til ledelsen (det er alltid rektor som sender bekymringsmeldingene, men kontaktlærer/sosiallærer som skriver skjema og rapport)
melde barnevernsvakt og politiet dersom man er redd for barnets sikkerhet i hjemmet (og holde barnet tilbake på skolen til ting er avklart)
Jeg meldte ifra til skolen en gang, min sønn fortalte at en kamerat ble slått hjemme. Denne gutten hadde problemer sosialt og faglig på skolen. Det endte med at foreldrene byttet skole pga samarbeidsproblemer med skolen. Jeg vet ikke om BV ble innblandet.
Jeg kan jo ikke uttale meg annet enn på bakgrunn av egne opplevelser, men jeg har jobbet i flere barneverntjenester. Den ene fungerte ekstremt dårlig og hadde en sykmeldingsprosent på rundt 50 i perioden jeg var der. I tillegg har jeg jo lest saksmapper fra ganske mange andre steder i forbindelse med oversendelse av saker.
Inntrykket mitt er helt gjennomgående at det er ekstremt sjelden det settes inn/anbefales tiltak hos folk som klarer seg helt greit selv. Det er ekstremt sjelden det vurderes omsorgsovertakelse av barn i familier hvor (mer) hjelpetiltak ville være tilstrekkelig. Alt for, alt for sjelden.
Det motsatte, derimot, skjer hele tiden. Vi gir for lite hjelp, vi vurderer for få omsorgsovertakelser.
Brennpunkt kan kysse meg bak, jeg anser det programmet som så tabloid at det ikke går an å ta seriøst. Den NRK-dokumentaren fra barneverntjenesten i Nesna som gikk for et par år siden, var mer å se på. Og helt skrekkelig i forhold til å vise dårlig ledelse og manglende faglighet. Men selv der fremsto det ikke som de kastet rundt seg med unødvendige tiltak.
I forhold til det med taushetsplikten: Selv når foreldre fritar barneverntjenesten for taushetsplikt, skal barnets beste vurderes. Det er veldig sjelden at dette sammenfaller med å brette ut barnets livshistorie og foreldrenes mangler i riksmedia.
Jeg har et ambivalent forhold til BV dog; jeg har sett de hjelpe og gjøre mye godt på den ene siden, mens jeg på den andre siden har sett de gjøre ting veldig mye verre, bl.a har jeg et nært familiemedlem som i en allerede tøff situasjon traff et menneske som aldri skulle ha jobbet med barn og omsorg i det hele tatt og som misbruke den stillingen på det aller groveste (en annen kant av landet). Og så hører jeg veldig mye rart i jobben min som har en del med BV å gjøre. Jeg vil gjerne tro at BV for det meste gjør godt, men det er ikke alltid like lett å gi dem den tilliten merker jeg, har nok utviklet en skepsis. Dog ville jeg aldri tilgitt meg selv for å ikke melde fra/kontakte BV hvis jeg skulle oppleve at et barn ikke har det bra etc. og det så skjer noe, det er for sent ... Nei, nei, nei.
Samtidig ser jeg at flere av barnevernssakene vi har ikke er meldt fra skolen og at vi selv når det kommer anmodning om opplysninger ikke har bekymringer for barnet. Det viser normal atferd, foresatte følger opp skolearbeid osv. Derfor er det utrolig viktig at andre enn skolen også melder.
Taushetsplikt er vanskelig, altså. Selv i saker der foreldrene fritar BV for taushetsplikt, så kan det hende at den de taushetsbelagte opplysningene gjelder (barnet) overhodet ikke er tjent med at opplysningene gjøres kjent.
Selvfølgelig er det bare mennesker som jobber i BV og dessverre finnes det de som misbruker makten der også. Mitt inntrykk er dog at det heller gjøres for lite, blant annet på grunn av manglende ressurser, enn for mye. Nettopp derfor er det viktig for meg å ikke være ekstra støy, og jeg skal derfor vite at det har noe for seg før jeg hadde meldt. Når det er sagt hadde jeg meldt hvis et barn hadde "varslet" om vold i hjemmet, fordi det blir så konkret. Jeg er mer usikkert på om jeg hadde varslet på mer vage følelser, som jeg ikke klarte konkretisere.
Jeg har også vært en varm tilhenger for barnevernet, men har blitt en smule skeptisk etter en opplevelse der jeg opplevde at saksbehandler bare kjørte på, og ikke hadde evnen til å lytte til hva som ble sagt.
Jeg tror det aller viktigste man kan gjøre er å åpne hjerte og hjem for de barna man har rundt seg. På den måten kan man både gi et snev av normalitet til de som kanskje ikke har det i hverdagen, og å fange opp de barna som kanskje ikke har det så greit.
Kupper jeg tråden dersom jeg stiller et spørsmål her?
For en time siden kom en i vår nærmeste omkrets over til oss og ba om hjelp. Han har et barn med en kvinne som bor i en annen by og han har barnet noen uker hvert år. I dag hadde barnet skypet med sin far, men uten å klare å snakke på grunn av heftig gråt. Ungen viste frem stygge merker på armene og en stor kul i panna, sår påført av mor. Han kunne fortelle at ungen også tidligere har ringt i lignende tilstand, men uten at noe kom frem annet enn at mora ofte etterlater barnet alene i leiligheten og at det ofte forekommer at ungen ikke får mat og går sulten.
Mannen snakker ikke veldig godt norsk, så mannen min ringte politiet og forklarte saken og de skulle undersøke det. Han har jo selvsagt mest lyst til å kaste seg i bilen og kjøre de mange milene for å hente ungen, men mannen min frarådet det for å unngå at han blir tiltalt for kidnapping.
Hva kommer til å skje nå? Hvilke rutiner er det i slike saker? Blir barnevernet automatisk koblet inn? Vil vår bekjente få full omsorgsrett til barnet nå? Barnet er under tolv år og kan ikke velge selv. Vi sitter bare og venter på at noen skal ringe og oppdatere og det er helt grusomt å bare sitte her uten å være i stand til å gjøre noe.
Håper noen kan fortelle litt om hva vi kan vente oss.
Dere kan også ta kontakt med barnevernsvakta i kommunen der barnet bor. De rykker ut på akutte saker. Politiet kobler inn barnevernet i saker hvor det er mistanke om vold mot barn.
Det er ikke automatikk i at mor blir fratatt hovedomsorgen, men dersom det skjer vil jeg tro at far kan overta den.
De fleste kommuner har en barnevernsvakt. Det er stort sett praksis at disse blir med når politiet rykker ut på slike meldinger.
Omsorgsfordelingen vil ikke i utgangspunktet påvirkes av dette. Det har med ulike lovverk for ulike instanser å gjøre. Far må selv ta de nødvendige grep for å be om hovedomsorgen dersom han mener at det er skadelig for barnet å være hos mor, eller om barnet flyttes fra mor.
Det barnevernsvakten har hjemmel til å gjøre i kveld er å fatte et akuttvedtak om at barnet flyttes fra mor og plasseres midlertidig hos far (eller i beredskapshjem). Om det skjer, må vedtaket godkjennes av Fylkesnemnda senest tirsdag. Det er overhodet ikke sikkert at de vurderer far som egnet sånn uten videre, når han forteller om disse tidligere hendelsene hvor han ikke har reagert (?) og han i utgangspunktet bare er en far barnet ser noen uker i året - men det vil i så fall være ting far kan drøfte med lokal barneverntjeneste som overtar saken på mandag.
Jeg tror far vil få best informasjon ved å ringe barnevernsvakten der barnet bor nå i kveld, og kommunisere med dem. De er antagelig involvert allerede, og han kan uansett rådføre seg med dem.
Takk for svar. Som sagt snakker han ikke bra norsk og har vel ikke bodd lenge nok i landet til å vite hva man bør gjøre i slike tilfeller, uten at det er noen unnskyldning. Jeg skal videreformidle til far.
Kjenner at jeg har en klump i magen i forhold til denne saken. Politiet var på stedet og hadde barnevernsvakten med seg, men barnet er fortsatt hos mor. Barnevernet skal ta tak i saken, men jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvordan det er der hjemme nå. Enn hvis mor er fly forbanna for innblanding og lar det gå utover ungen?
Så forferdelig. :klemme:
Jeg orket ikke svare i tråden i går kveld for det første som slo meg da du spurte, "hva skjer nå" var at jeg fikk lyst til å svare ingen verdens ting. Jeg trodde dessverre ikke et øyeblikk at de ville ta barnet fra mor selv om det var unormale merker på barnet. Men det betyr jo ikke at ting ikke vil bli bedre etter hvert.
Men husk at dere gjorde det eneste riktige og faren er veldig heldig som har dere til å hjelpe seg. Så fine dere er som bryr seg, samme hvor vond denne historien er så er dere et fantastisk eksempel i nettopp denne tråden.
Jeg vil egentlig ikke hoppe på bølgen av svartmaling av barnevernet shute men jeg må bare helt ærlig innrømme at jeg har sett og opplevd så mange tilfeller som meldes uten at noe skjer at jeg ikke helt vet hva jeg skal tro.
Denne tiåringen som døde av omsorgssvikt. Først trodde jeg det var en gutt på skolen, men så viser det seg at det er ikke det. Men, det er så mange "slike" barn på skolen vår. Og jeg opplever så altfor ofte at vi melder og melder, og vi melder og melder. Jeg, andre foreldre, skolen, AKS og gud vet hvem. Og vi oppfordres til å fortsette å melde. Men svært sjelden skjer det noe, barna blir hos foreldrene selv etter utredning og undersøkelser. Uten at jeg vet sikkert så handler dette ofte om "typiske" barn som denne tiåringen tror jeg. Barn som bor og vokser opp i ekstremt ressurssvake hjem både økonomisk og sosialt. Type fattigdom som er veldig fjernt for de aller fleste i Norge heldigvis. Barn som i alder av 9-10 år har brune stubber til tenner, ikke har vinterklær, aldri har med matpakke på skolen, ofte utagerende helt "utenfor" adferd og overhode ingen synlige voksenperson som er til stede. Barn som i mine øyne går for lut og kaldt vann, rett og slett.
Ja, jeg bor i Oslo indre øst og du vet sikkert veldig godt hvilke barn jeg snakker om ut fra et veldig generaliserende bilde. Jeg får helt vondt av denne historien for jeg føler disse barna er enda mer utsatt i forhold til at terskelen for å bry seg muligens er høyere.
Og jeg mener som sagt ikke å svartmale barnevernet, for jeg er sikkert på at de mer en ofte gjør så godt de kan innenfor de rammene de må forholde seg. Så beklager hvis det var flåsete sagt, det var kun basert på personlige "observasjoner" fra skole og nærmiljø. En ting jeg konkluderer med er at det skal fryktelig mye til før bv går inn og tar med barnet i slike enkeltsaker. Derfor trodde jeg ikke det ville skje i dette tilfellet heller men godt å høre at det ofte skjer, også.
Mjo, ser den. Det er mange barn her i byen som det må se helt vanvittig ut at forblir i hjemmet, sett utenfra. Det ser ofte vanvittig ut sett "innenfra" også, men lovverket går temmelig langt i å gi foreldre rettigheter.
Men barn som er utsatt for vold i hjemmet blir flyttet hjemmefra av barnevernet også, altså. Det skjer nok omtrent daglig her i byen om man teller de femten bydelsbarneverntjenestene og barnevernvakta under ett.
(Jeg mener å huske hvilken skole du snakker om, men gidder du prikke meg hvilken bydel? Den tar vel inn fra to, mener jeg? Barneverntjenesten i den ene bydelen er kjent for betydelig mer kaotiske tilstander enn den andre).
Og igjen, jeg vil ikke hoppe på bølgen av svartmaling av barnevernet, jeg er veldig klar over at de gjør sitt beste og at arbeidsforholdene mange steder i Oslo er svært så utfordrende og at det er veldig mange hensyn dere må veie opp mot hverandre.
Som privatperson har jeg meldt ved to tilfeller. I begge tilfellene har det vært observasjoner eller episoder som jeg isolert sett ikke hadde uroet meg så veldig over, men der totalen har sagt meg at dette ikke er tilfredsstillende for et lite barn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
