Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det er jo betenkelig i lys av sykmeldingsdiskusjonene. Kanskje ligger noe av forklaringen på kvinners merbelastning her? Jeg jobber med unger og kan vel skrive under på at det er noe tilsvarende som foregår i forhold til barn i samfunnet. Det er faretruende ofte at man spør "Men hvor er mor"?, mens far sjelden møtes med tilsvarende forventinger. Dette er jo et konkret eksempel på at likestillingen ikke er så fullstendig som man vil ha det til heller ikke i de formelle systemene. Og som i større grad enn cupcakes og blankpolerte lysestaker forklarer merbelastningen på kvinner. Eller?
Wow.:eek:
Det er sjokkerende å se det på trykk. Man har jo en formening om at det er Mor som drar det tyngste lasset når det gjelder omsorgsoppgaver i familien men å lese dette gjorde meg blek og uvel.
Hadde nettopp dette som et lite tema i samtale med søstra mi. Ho sa "sykehjemmet har tydeligvis meg først på lista siden de alltid ringer meg og ikke broren vår". De to står oppført som nærmeste pårørende for mora vår. Neisj, sa jeg, det er fordi du er dame at de ringer til deg først.
Og jeg hørte i helgen at som foreldre til kronisk syke barn, spesielt ved psykisk sykdom til tenåringer så er det utrolig nok enslige mødre som får minst støtte og hjelp fra hjelpeapperatet.
"Dette er jo mor sin feil" "Hun som er alene har jo gjort at galt" osv. Ikke uttalt høyt, for alle del, men "underforstått".
(dette har kommet opp i forskning i en masteroppgave)
Dessverre ikke overraskende, det matcher egne erfaringer og observasjoner.
Det var først da vi gav opp at vi fikk ordentlig hjelp. Når vi døtrene hadde slitt oss ut og ikke kunne stille opp lenger var det plutselig et hjelpeapparat på plass gitt.
Ikke sant? Det er ikke likestilling her i landet ennå. Det handler ikke bare om at man skal ha lovfestet lik tilgang til utdanning, det handler om at man skal bli like pent behandlet som menn og at man synes kvinners energi, tid og arbeid er like mye verdt. Og det er det faktisk ikke.
Jeg tenker at det er utrolig viktig at denne typen forskningsrapporter kommer på bordet! Ikke minst fordi det synliggjør forskjellsbehandlingen på områder hvor det burde vært fullstendig uvesentlig hvilket kjønn omsorgspersonen og den pleietrengende har.
Samtidig så tenker jeg den også setter fingeren på noe annet viktig, nemlig hva vi er sosialisert inn i å tenke skal være arbeidsfordelingen hjemme og arbeidsfordelingen knyttet til omsorgsoppgaver. Det er nok fortsatt mange menn som oppfatter seg selv som veldig "flinke" hver gang de tar i et tak hjemme, uten å se på det som helt selvfølgelig at man deler belastningen på hjemmefronten. Mens kvinner gjør de samme tingene uten å forvente ros, og dermed får de også mindre kred for samme innsats.
Jeg tilbragte for øvrig kvelden i går på legevakten med min gamle mor. Jeg tror ikke engang det var innom hodet til broren min at det er noe han kunne/burde ha gjort. Og ikke innom hodet mitt at han var en like kompetent kandidat til jobben. Så han ble ikke spurt engang.
Det er høysesong for hals- og øresyke unger, og venterommet var fullt av disse. Med mødrene sine. Det var kun en eneste pappa faktisk.
Jeg merker jo forventningene i samfunnet når jeg forteller hva jeg jobber med også. "Hvordan greier du det, jobber du virkelig fullt ved siden av fire barn"? (At jeg jobber endel mer enn fullt medfører nærmest besvimelser). Ingen spør hva mannen gjør.
Det er kjempeviktig med sånne forskningsrapporter, for de viser at det stemmer at kvinner har større omsorgsbyrde. Og ikke bare fordi de ønsker det selv.
Nettopp. Og det er summen av alle disse enkeltoppgavene som gjør at mange kvinner sliter seg ut. Vi planlegger middagen, følger med på om ungene er friske og lykkelige (det er stort sett alltid jeg som oppdager at unegen har feber, eller at det har vært en krangel på skolen - jeg er rett og slett tettere på enn mannen), tar oss av gamle foreldre (de har ingen terskel for å ringe meg eller søsteren min om det er noe de trenger hjelp til, mens brødrene mine skjermes for de er så travle stakkars), planlegger høytider og bursdager osv. osv.
Jeg tror at det fortsatt legges veldig forskjellige forventninger på gutter og jenter når de vokser opp i forhold til å planlegge, holde oversikt, fikse middag, dekke et pent bord, vise omsorg osv. Det er mye høyere aksept for at gutter er litt surrete og egoistiske. Tror jeg.
Jeg er helt enige med dere - og jeg tenker at dette er den reelle årsaken til at kvinner er slitne. Og vi fortsetter mønsteret, bevisst eller ubevisst. Dette er grunnen til at jeg er virkelig kritisk til den ureflekterte holdningen folk har til at jenter og gutter er så forskjellige at man stiller helt ulike krav og har helt ulike forventninger til folk allerede fra barnsben av i forhold til hva vi forventer av dem, avhengig av hvilket kjønn de har.
Senest i går var jeg i familiemiddag og opplevde at min svigerinne involverte den fire år gamle datteren i å rydde av bordet - ikke bare sine egne ting, men hele prosessen - samtidig som den syv år gamle sønnen hennes lekte helt uforstyrret med fetteren og ikke ble bedt om å ta av så mye som sin egen gaffel fra bordet.
Mitt inntrykk er at mange kvinner faktisk vil ha førersetet da det gjelder oversikt og kontroll over Familien A/S. :gruble: Det er bryllups- og babyboom blant gamle skolevenner og i slekta for tiden, og det er veldig tradisjonelle valg hos overraskende mange nyetablerte familier.
Gjør vi dette bevisst eller ubevisst?
Jeg har to gutter, og jeg vet med meg selv at jeg sikkert burde involvert dem så mye mer enn det jeg gjør. Det er ofte lettere å bare gjør det selv. Jeg aner ikke om jeg hadde stilt høyere krav til noen jente, jeg håper jeg ikke hadde gjort det. Men det er en liten oppvekker, og noe man bør tenke på. Å inkludere guttene våre i omsorgsarbeid.
Enig. Det tenkte jeg da jeg leste svarene i tråden om middagsplanlegging. "Jeg er en planlegger, mannen er en utfører." (Fritt etter hukommelsen.) Det er ikke tilfeldig at det har blitt slik, og som foreldre bør vi passe på hva slags forbilder vi er. Jeg gjør bevisst ting som egentlig ville være greie å overlate til mannen min for at ungene ikke skal kunne se noe "kjønnsmønster" i vår arbeidsfordeling. Og jeg overlater ting til han som jeg kanskje er bedre til eller ville gjort på en annen måte, for å prøve å unngå stereotypier.
Når det kommer til pleietrengende foreldre, er jeg glad for å se (selv om det gjør meg trist på et prinsipielt plan at dette ikke er vanlig) at bror min og jeg tydelig er utenfor "normalen." Da far ble syk og pleietrengende, var broren min minst like involvert som meg i oppgaven med å ta vare på faren vår. Vi opplevde at hjemmesykepleien henvendte seg like gjerne til bror min som til meg om det var noe.
Når det kommer til syke barn, har jeg opplevd mer av at det tydeligvis er mor som gjelder, spesielt fra eldre generasjon sykepleiere/hjelpepleiere, dessverre.
En sykepleier var ekstrem - hun nektet å henvende seg til mannen min, i så stor grad at da min mann, som er høyst kapabel til - og komfortabel med - å ta vare på sønnen vår, satt med barnet i armene og var aleine i rommet med ham, så gikk sykepleieren og leitet opp meg, som satt et helt annet sted og hadde "pause" for å gi en beskjed om noe som angikk barnet.
Jeg spurte Ernie etterpå om sykepleieren hadde gitt samme beskjed til ham - men nei. Hun hadde kommet inn i rommet, sett far og barn sitte det, gått ut, uten å si noe som helst, for å leite opp meg. Det var altså tydelig at hun ikke anså far til barnet som skikket til å motta informasjon om behandling og planer.
Og slikt blir jeg forbannet og frustrert av. :mumle:
Ungene våre betyr jo mye for oss, og hvis vi opplever oss som mest kompetente er det ikke så rart om man rett og slett gjør jobben tenker jeg. Det dreier seg vel ikke om at man synes det er så veldig gøy eller givende alltid, men man ønsker at det skal bli bra.
Vi snakket om dette i lunsjen i dag. En av kollegene fortalte at når hun var innlagt på sykehus med hjertesykt barn, så ble mannen i mye større grad tilbudt avlastning og for eksempel mat av personalet enn hun gjorde når de var på sykehuset sammen med barnet, selv om de begge er sykepleiere. De oppfattet det som så lite rettferdig fordelt at de tok det opp med avdelingen hvor barnet var innlagt.
Vi fikk innkalling til klinisk undersøkelse hos BUP i forbindelse med Minstas utredning i vår. På innkallingen sto det: "Mor må være med på denne undersøkelsen." Javel, tenkte jeg og booket om et viktig møte. Da vi kom til undersøkelsen spurte jeg om det også skulle gjøres tester av meg, men det skulle det jo ikke. Og da jeg lurte på hvorfor akkurat mor måtte være med, hvis jeg ikke hadde noen rolle utover som observatør, holdt den unge, kvinnelige BUP-legen vår på å avgå ved himledøden og mumlet noe om å si fra igjen til de stokk konservative damene i resepsjonen.
Jeg endte jo opp med å le av det der og da, men egentlig er det jo bare tragisk. Det du forteller om, Inagh, er helt absurd i 2014. :sukk:
Teo, hvem har dere? nysgjerrig (Og jeg opplever også at det dessverre fortsatt er en legeoppgave å peke på at barnet har en høyst oppegående far. Men det kommer seg.)
Det er betenkelig at det er slik, og det får meg til å tenke på svigerfar som er enkemann og nå har fått Alzheimer. Han har bare sønner (mannen min og jeg bor i en annen landsdel og har derfor ikke mulighet til å delta i det daglige, men de to andre bor i umiddelbar nærhet), men hvem er det som gjør klart mest for svigerfar i det daglige? Jo, det er faktisk svigerdøtrene. :rolleyes:
På kurset i helgen ble det også tatt opp at mødrene fikk ofte skylden for at barna hadde fått problemer. Dette gjalt da spesielt psykisk sykdom og ting som autisme, ADHD, Tourettes etc. Og når de meldte bekymring fikk de beskjed om at de bekymret seg for mye. Og når den dagen kom at noen andre (bhg/skole/helsestasjon) ble bekymret, da fikk jammen meg mødrene slengt i ansiktet at "jaha, det er de profesjonelle som må oppdage at barnet ditt sliter, du har ikke sett det selv? Du bryr det for LITE!"
Ja, det skal legene vi kjenner til ha - de har alltid henvendt seg til Lillemann sin far på lik linje som de har henvendt seg til meg, alt ettersom hvem av oss foreldre som tilfeldigvis har vært "på vakt" når barnet har vært i kontakt med lege.
Kjønnsdiskriminering, i den betydning at kun mor har vært god nok, har jeg kun opplevd fra eldre generasjon sykepleiere, så jeg håper det vil dø ut, helst før enn senere.
(Og trollskogen under artikler som dette, er jo bare nitrist lesing som får min indre feminist til å krølle seg i gremmelse. :sukk: )
Vi fant tidlig ut at det var lurt å send pappaen på sykehuset med barna, han fikk oppredd seng, og barnet ble passet på om natten, slik at han fikk sove. Jeg måtte re opp senga selv når vi ble akuttinnlagt, og måtte våke over ungen. Jeg var utslitt etter en slik natt, han var uthvilt etter tilsvarende natt.
Det stemmer sikkert, men min personlige erfaring er motsatt: jeg/vi har utelukkende fått skryt for å ha oppdaget og tatt tak i problemet tidlig og for måten vi har håndtert Minstas sak på. Særlig BUP har vært veldig positive i sine tilbakemeldinger i så måte. Og det er ikke tvil om at Minsta har fått hjelp minst to år, trolig mer, før hun ville fått det om vi skulle ventet til skolen tok affære.
Det blir vel sagt at gjennomsnittelig tid fra foreldre melder bekymring første gang (feks på helsestasjon og til bhg) til barna får diagnose er 6 år. Det er jo helt vilt!
Vi har også fått skryt for å oppdage og følge med, men samtidig merker jeg at det innimellom er å slåss mot vindmøller. Men jeg gir jo meg ikke, så de er jo nødt til å høre på meg og undersøke - bare for å få meg til å holde kjeft. ;)
