"Hva er klokka?" spurte Poden en dag. "Her," svarte jeg og rakte ham armbåndsuret. Han protesterte straks og sa at det var feil svar på det spørsmålet, men da han ble utfordret, greide han slett ikke å forklare hvorfor, men han var veldig klar på at det bare var sånn. :knegg: Jeg påpekte at man kan si at "klokka er" masse forskjellige ting:
Klokka er åtte.
Klokka er rød.
Klokka er et tidsmåleinstrument.
Klokka er her.
... og hvorfor kan ikke hver av disse tingene brukes som svar på "hva" klokka er? Poden mente at de tre første gikk an å bruke, men altså ikke "her". Han mente også, etter en del betenkning, at "oppspist" ville være et grammatisk akseptabelt svar på "hva er klokka", men at hverken "borte" eller "her" var det.
Ja, og så lurer jeg da selvsagt på om noen kan si noe smart om hvorfor det er sånn (for at det er sånn, det er jeg jo i stor grad enig med Poden i). :jupp:
Jeg synes bare 1 og 3 er greie svar på «Hva er klokka?», 2 er i beste fall corny. Dette går jo på semantikken til norske spørreord – du velger spørreord etter forventet betydning av svaret. 4 krever helt klart «hvor» fordi det er et sted, 2 er kanskje mest naturlig med «Hvordan ser klokka ut?» fordi det beskriver en egenskap ved klokka, mens 3 er et særdeles logisk svar til «hva» fordi det er en klassifisering av klokka som instrument, mens 1 er et fast uttrykk og ikke like logisk.
Altså, det logiske ville vært «Hvor mye er klokka?», som jo også forekommer, men «Hva er klokka?» er helt idiomatisk, og jeg gjetter at det antagelig er vanligere.
Jeg er enig i at "rød" er et corny svar, men synes det er mulig å tenke seg en kontekst der det er et bortimot akseptabelt svar. ("Bilen er blå, koppen er gul - hva er klokka?")
Men jeg greier ikke å konstruere en setting der det er greit å svare "her" på et "hva er ..."-spørsmål. (Bortsett fra juksespørsmål som "hva er 'hier' på norsk?", da.)
Jeg tror det har å gjøre med de forskjellige betydningene til å være. Det kan ha tre grunnbetydninger:
eksisterer (ganske sjelden i norsk, tror jeg) «Klokka bare er, det er ikke noe å gjøre med det»
= (kopulaverb, som det så uanstendig heter i vanlig lingvistterminologi) «Klokka er rød», «Klokka er et tidsmålingsinstrument»
befinner seg (ligner på stå, sitte, ligge, det er et posisjonsverb) «Klokka er her»
Så jeg tror at 1–3 alle kan tjene som svar til «hva» fordi alle tre har kopulaverb, og «hva» ganske generelt kan tjene som spørreord til de predikative utfyllingene («rød», «åtte», «et tidsmålingsinstrument») som alltid er med i slike konstruksjoner. Du kan også bruke mer spesifikke spørreord, men «hva» er muligens default.
4 har derimot et posisjonsverb, og da blir spørreordet «hvor».
(Dette er skamløs ekstrapolering fra en artikkel jeg har skrevet om et helt annet språk, men ekstrapolering er jo gøy.)
Takk, Toffen! Det var akkurat noe sånt jeg håpet på. :jupp:
Litt av det jeg dro Poden med på var jo grenseoppgangen mellom - ser jeg nå - de ulike betydningene av "å være". For eksempel er en del ord i gråsonen mellom adjektiver og verb; "ødelagt" er jo noe som har skjedd med klokka, men også en egenskap ved den. Og andre ganger kan det være en slags overlapp mellom substantiver ("huset er en konstruksjon") og verb ("huset har blitt konstruert") som gjør, synes jeg, at det er mindre klart hvilken betydning av "å være" man snakker om.
Jeg tror det spiller ganske liten rolle hvilken ordklasse ordet etter «er» har. Jeg tror det er den syntaktiske funksjonen som er det viktige her. Og dermed er dette bevismateriale for at vi gjør abstrakte syntaktiske avveininger når vi velger spørreord. Og det er jo kjempegøy! :hyper:
Apropos betydninger av "å være", så kom jeg på et sitat jeg fniste grundig av i sin tid:
"The possibility of explaining linguistic change has long been a hotly debated issue in linguistics, particularly since the appearance of Lass 1980. The main disagreement has been on the question of what it means to explain something."
Ja, enig, altså. :nikker: Jeg syntes bare det var morsomt å be Poden (og i neste instans Toffen :knegg: ) om å argumentere for hvorfor det høres feil ut.
Det var bare mannen som hadde ereksjon, og det er jo det du har skrevet. Kan imidlertid denne setningen tolkes som at både elefanten og mannen hadde ereksjon?
Sånn siden jeg ikke er i elefantmodus: "her" i den setningen er jo den typen"her" som innebærer "Det vil jeg ikke svare på, du greier fint å finne det ut selv, her er den".
Må bare si det (og det i en klokketråd) at vi leste om elefanter, et eventyr i femteklasse for noen dager siden. Etterpå googlet vi elefanter og bilder. Og hva dukket opp??? Joooda. :D. Det er sikkert dere som har fått det bildet til å ligge på googles første side om elefanter.
Jeg refererte Toffeforklaringen til Poden i går (han var nok fornøyd med bekreftelsen på at han hadde rett), og vi spant litt videre på det med ordklasser og hvordan man finner ut hvilken ordklasse noe er. Han har flere ganger før syntes det var morsomt med substantiver man ikke kan bøye i tall (melk, snø), men er jo enig i at man i det minste kan bøye dem i ubestemt/bestemt form. Så sa jeg noe om at "her" jo ikke er et adjektiv, blant annet kan man ikke bøye det - men så motsa jeg meg selv ved å påpeke at man kan si "det røde huset" og "det herre huset" (i alle fall på min dialekt), og så ble det bare fnising av diskusjonen. :knegg:
Men stemmer det at man på en måte bruker ord som "der" som adjektiv når man sier "det derre huset" og "den derre mannen"?
Det er vanlig å mene at de er demonstrativer (påpekende pronomen). De er kanskje ikke bøyde former, for det finnes varianter som «heran, deran», «herna, derna» i mange dialekter, som helt klart ikke er bøyd som adjektiver. (Dette er øst ut av en presentasjon om emnet jeg hørte i sommer, jeg kan sende den til deg.)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
