Jeg synes verken det er teit eller trist å føle at man er avkledd uten sminke. (Eller BH, som Niobe skriver.) Klart det er kulturelt betinget, klart man klarer seg uten, men at folk bruker sminke, klær og hårstæsj for å se bedre ut synes jeg er helt greit. Også om man (som meg) helst ikke viser seg ute blant folk uten at det ytre er på plass.
Uten BH føler jeg meg nok avkledd, men sminke har jeg klart meg uten siste uka faktisk. Vanligvis har jeg på litt, men i det siste absolutt ingen ting. Kan ikke bruke de få kreftene som er tilstede på det akkurat nå.
Jeg er innmari blek og fargeløs, så jeg pleier å jukse til litt farge, men hadde klart meg utmerket fint uten sminke. Det hender faktisk ar jeg går ut, både på jobb og på senteret, uten sminke.
De gangene jeg har gått ut uten mascara så tror folk jeg er syk, helt sant. Jeg får kommentarer fra både store og små på det. Nettopp fordi jeg er så lys.
Søstrene mine er mørke, mørke øyenbryn, mørke øyenvipper - og da er ikke forskjellen med/uten sminke så stor heller :niks:
Men i går var jeg på butikken uten noe sminke, i joggeklær :nemlig: Så det er ikke sånn at jeg nekter gå ut. Men helt klart føler jeg meg bedre om jeg har litt mascara på, er ok på håret og fine klær når jeg er på jobb eller skal på noe.
Jeg driver og tester dette i praksis nå, og har gått en arbeidsuke uten sminke nuh. Den har involvert møter med eksterne kunder, generalforsamling og to turer ut på kveldstid.
Anbefaler varmt eksperimentet videre, det er virkelig fullstendig deilig!
Jeg syns fortsatt det er noe annet å være sminkeløs når en har såpass sterke naturlige farger som det du har, Maverick. Tror det kan føles litt verre å droppe mascaraen en er vant til når en er veldig lys og blass, og kanskje har lite farger eller markerte trekk sånn generelt. :sorry:
Jeg er på butikkrunde og trening uten et fnugg sminke i denne stund, så jeg sliter ikke med å ikke tørre å gå ut. Men jeg føler absolutt ikke noe behov for å være sminkeløs som et politisk korrekt prosjekt. Jeg er snart 50, føler meg finere og freshere med litt sminke, og da bruker jeg det.
Trodde jeg hadde svart i denne tråden. For et år siden ville det føles mer kvelende tror jeg, men jeg har et veldig avslappet forhold til hud, hår og sminke nå. Før brukte jeg bare mascara, alltid. Så ble jeg veldig opptatt av sminke som større begrep og sminket meg godt hver eneste dag, både på jobb og hjemme. Så begynte jeg å farge vippene og merket at jeg fint kunne klare meg uten mascara innimellom og etterhvert har jeg roet det veldig ned. Jeg hadde en kombinasjonshud som vanskelig lot seg behandle og en periode med veldig mye kviser som gjorde at jeg kuttet ut alle hudprodukter mer eller mindre, og siden det har jeg ikke brukt så mye sminke egentlig, ikke i hverdagen. Akkurat nå er jeg inne i en periode der jeg ikke orker rett og slett, og så er det så deilig å virkelig føle seg fresh når jeg først sminker med skikkelig. Men jeg bør nok stelle huden litt mer igjen. Vips er jeg vel på karusellen.
Det synes jeg var en veldig pussig formulering, for når du sier at man er et politisk korrekt prosjekt så impliserer du at det som er normalt og rett for en kvinne å sminke seg, og om man lar vær, så er det for å gjøre en statement.
Jeg har null problemer med å gå ut uten sminke. Også på jobb. I helgene går jeg ofte uten, gjerne i en slitt kosebukse i tillegg. Jeg bryr meg ikke. Andre ganger har jeg lyst til å bruke mer sminke og da gjør jeg det.
Nei, det impliserer jeg ikke. Jeg syns det er helt normalt for en kvinne å ikke sminke seg, og jeg syns det er helt normalt å sminke seg også om man vil det.
Jeg vil jo heller si at det impliserer at man blir penere med sminke, for det blir man. (Og mange menn hadde også blitt penere med sminke)
Jeg sminker meg ikke. Gidder ikke. Har vært litt både og i årene som har vært. Har sminket meg i perioder. Tidliger brukte jeg alltid foundation hvis jeg skulle presentere noe (jeg blir lett rød), men det gidder jeg ikke heller ... :flau: (Jeg gjør en del annet da, bare så det er sagt)
Det er det da virkelig ikke alle som blir. Ei venninne av meg er utrolig pen uten sminke og ikke fullt så pen med sminke. Og det uten at hun overdriver sminkingen på noen som helst måte.
Det trenger det da ikke å være det - men i denne tråden blir det presentert som nettopp det. Og jeg tenkte på det litt tidligere i dag da jeg tok på meg BH-en. Å kaste BH'en var et politisk statement blant feminister på 70-tallet og det skulle være både frigjørende og ta avstand fra et kvelende utseendefokus. Så fant man etterhvert ut at det kanskje ikke var spesielt frigjørende for alle - heller tvert i mot. Og nå er det vel ingen tvil om at man kan være feminist med BH på. Heldigvis. Og jeg tenker at det blir en like stor tvangstrøye om andre kvinner skal bestemme at jeg, for å ikke være en aktiv del av skjønnhetstyranniet, dropper sminke. Det er en både unødvendlig og urimelig oppfordring i mine øyne.
Problemet er ikke at kvinner velger å sminke seg eller at vi synes mennesker er penere med sminke, problemet er delvis at det å føle seg normal og grei ikke har rom for helt normale flekker og striper på kroppen, og delvis at det å være/føle seg pen er en verdi som holdes i overkant høyt for kvinner. Bare se på intervjuer med nye kvinnelige toppledere. Det gjøres nesten alltid et nummer ut av at hun liker å pynte seg og bryr seg om å være kvinnelig også.
Jeg sier ikke at dette ikke er et samfunnsproblem, jeg sier bare at for mange er det et personlig valg. Det er jo ikke slik at selv om noe er et samfunnsproblem, så betyr det at absolutt alle som gjør sånn og sånn gjør det fordi de følger en norm.
Jeg er jo feks helt enig i at det er et sterkt skjønnhentspress, men føler det absolutt ikke selv. Jeg bruker feks ikke sminke daglig. Og dette er jo sant for meg. Og det var slik jeg oppfattet Filifjonka sitt innlegg også, hun uttalte seg om seg selv.
Som en kommentar til denne, men like mye andre kommentarer i tråden om at hvorvidt man trives uten sminke kanskje har med hvordan man ser ut i utgangspunktet.
Jeg mener (ganske sterkt, kjenner jeg) at hvorvidt man trives uten sminke og uten å være særlig stæsjet har veldig mye med selvbilde å gjøre og veldig lite med fysisk utseende å gjøre.
Forsåvidt smigrende, men grunnen til at jeg trives like godt uten sminke som med er ikke fordi jeg er så naturlig pen, altså. :lite opptatt av hvorvidt verden synes jeg er pen:
Nå var BH-brenning i størst grad en symbolsak. BH var er plagg kun kvinner brukte. Det var ingen som mente at man måtte droppe BHen for å være feminist, verken da eller nå.
For meg har det alt å gjøre med den naturlige fargen på øyevippene, faktisk. Helt oppriktig. Gi meg litt gustenbrun permanentfarge, og sminkeproblemet er ute av verden.
Jeg er helt enig med Bluen her. Men helt hvite vipper (som jeg har) ser jeg gusten, trøtt og syk ut, til tross for et OK selvbilde. Gi meg litt farge på vippene, og jeg hadde lett droppet resten av sminken om jeg måtte.
Jeg er også veldig lys i fargene og ser blass ut uten sminke. Dette er dog meg, og jeg lever godt uten sminke på fritiden. På jobb og fest bruker jeg moderat mengde med sminke, med naturtoner.
Jeg fikk nylig tatt portrett bilder på jobben, og da vi så på disse i etterkant, ser det ut som jeg ikke hadde sminke på i det hele tatt. Planen opprinnelig var å ta på fersk rouge rett før fotograferingen, men glemte rougen hjemme den dagen.
En av mine kollegaer kommenterte at jeg så litt blass ut, og heldigvis tenkte jeg følgende. Ja jeg ser blass ut, men dette er den ekte meg, som alle mine kolleger ser i det daglige og jeg liker at bildene er ekte. Jeg svarte også min kollega noe i den retning.
Hadde samme episode funnet sted i tenårene ville jeg garantert blitt lei meg og vært sminket med mye mer fargerik sminke. Dette er den store fordel med å akseptere sitt utseende, og bare tenkte, slik er jeg.
Når det gjelder problemstillingen til HI har jeg hatt øyebetennelse og var uten sminke på jobb i 3 måneder for 2 år siden. Det gikk helt greit. Ingen kommenterte at jeg var uten sminke. Jeg kastet i den forbindelse all kosmetikk, for å eliminere smittekilder.
Ja, det er en urimelig oppfordring og jeg skjønner ikke hvorfor du ler?
Det er ikke er noe motsetningsforhold mellom å ha et bevisst forhold til skjønnhetsidealer og samtidig sette pris på pynt og rant og fjas og estetikk når det gjelder eget utseende og verden forøvrig. Det er bare tøysete å gå så hardt ut som å påstå at det er skremmende at noen ikke liker seg uten sminke og på den måten framstille et normalt behov for å ordne seg (enten det består av å gre håret eller å ta på mascara) som noe sjokkerende.
Kjernen i viktig problematikk har det med å smette unna om man skal bære så svart-hvit i argumentasjonen. Jeg trodde vi var kommet til en kollektiv enighet for flere tiår siden om at man kan være feminist og bevisst med både BH og sminke på.
Det er rimelig skremmende om kvinner har en oppfatning om at de ikke klarer seg uten sminke. Og at det skal være urimelig å anbefale at man tar seg en sminkepause for å venne seg til sitt faktiske ansikt, blir jeg lattermild av.
Nei, Fjonka, men jeg tenker på (og har skrevet en del ganger) at jeg tenker på disse (ikke bare på dette forumet!) som mener det er uaktuelt å gå til postkassen i dagslys uten sminke. Det synes jeg er en usunn holdning til eget ansikt.
En merkelig tråd. Hva er problemet egentlig? Noen liker sminke, andre ikke, jeg trives best uten selv, men sminker meg av og til likevel og er ingen fanatiker den end eller andre veien (mener JEG da). Men ærlig talt, når ble det urimelig å oppfordere andre til å prøve noe?
Jeg tenker at det alltid kan være greit å pause med ting man er kjenner seg avhengig av; om det er pepsi max, røyk, fredagsrødvin eller sminke. Jeg har som sagt ingen problemer med å gå sminkeløs halve sommeren og i helger.
På jobb, derimot, føler jeg meg uvel uten sminke, på samme måte som jeg føler meg uvel i joggebuksene jeg fint kan dra på Coopen i Trysil på. Det kjennes ikke som avhengighet, det kjennes som en del av dress code.
Det er vel en del av dress code, men jeg synes vel kanskje ikke det burde være det. Jeg reagerte jo med å le høyt da ei amerikansk venninne uttalte om sin datter for noen år siden at "hun som bare er 13 år trenger jo ikke så mye sminke, det holder med litt lett foundation, litt skygge, maskara og litt gloss". Jeg syntes jo det var helt absurd å i det hele tatt tenke tanken at noen trenger sminke og spesielt ikke unge jenter. At man ønsker å bruke det fordi man synes det er fint/kult blir liksom noe helt annet, men når det uttrykkes som et behov er det noe som protesterer høyt inni meg også nå selv om jeg merker at samfunnet vårt også har dreid seg mer i den retningen.
Det er ikke så stor forskjell på sminke og f.eks. upraktisk høye hæler. Det siste er jo ikke et MUST, men jeg føler meg mye mer vel med det på jobben, og liker å gå med det. Drakt er jo heller ikke noe jeg går i fordi det er spesielt praktisk og kvinnevennlig, men det er også en del av power-dressing som funker som snus i forhandlinger i businessverdenen.