Det florerer av filmer om småunger som får høre for første gang. Jeg syns denne filmsnutten om en døv 15-åring som får lære tegnspråk er uendelig mye mer rørende. Det øyeblikket hvor han sitter i klasserommet og skjønner hva som foregår - hele gutten forandres!
Utrolig rørende - og helt enig med deg: mye mer rørende. Sånn "vondt i hjertet-rørende". Det smilet krevde at jeg måtte puste litt ekstra for å ikke begynne å grine.
Kanskje vil damen du så aldri kunne oppfatte annet enn støy, kanskje vil hun etter mye trening kunne føre samtaler. Innimellom virker det som, ut fra videoene og nyhetssakene om CI, at folk tror at implantatet er en mirakelkur. Mange foreldre blir anbefalt å kun fokusere på talespråket når ungene blir operert, og ikke bruke noen tegn. Av og til går det bra, og av og til får de unger helt uten språk, med store psykiske problemer. Det å få lyd på et implantat er ingen garanti for at man vil kunne kommunisere. Denne bloggen forteller litt om utfordringene: ithildancer.com/ci-barn-og-tegnsprak-vs-talesprak/
Gutten på denne videoen har fått se at det finnes andre som han, og at det finnes et alternativ han kan ta i bruk. Selv om han og faren aldri mer går til en undervisningstime, kan de bruke den kunnskapen til å videreutvikle sin kommunikasjon.
Det finnes slike barn i Norge også. Heldigvis ikke så mange nå som det er nyfødtscreening. Det eldste tilfellet jeg har hørt om var 5 år. Han ble tilfeldigvis fanget opp og fikk komme på besøk til en tegnspråklig barnehage. Første dagen ble han stående rett innenfor døra i timesvis, og stirre på disse menneskene som kommuniserte på en måte han kunne oppfatte.
Så hjerteskjærende og samtidig så nydelig og rørende. :rørt: Det er første gang jeg har blitt helt på sipper'n av en sånn film. Fri fra en hverdag "fanget" i sitt eget hode.
Denne må jeg dele med tegnspråk klassen min. Etter en hel dag med tegnspråk historie på høyskolen så var dette en perfekt avslutning. Helt forferdelig at det ikke er mange tiårene siden tegnspråk ved forbudt å lære vekk på skoler også her i Norge.
Jeg måtte vise det til 12 åringen min også. Og jeg griner like mye denne gangen. Dette gjorde inntrykk på han og. Men han ble jo sjokkert stakkars over at mora han sitter og griner.
Det er jo utrolig spennende å tenke på språkutvikling også, for de som ikke har lært hverken å kommunisere eller å lese og skrive. Hvilket "språk" tenker de på, liksom?? Og hvordan klarer hjernen den overgangen til kommunikasjon? Fascinerende!
De tenker ofte i bilder. Men de blir ofte veldig kognitiv svak. Det er ikke uten grunn at de trodde de døve var mindre evnerike. Kommunikasjon er så utrolig viktig. Synd tegnspråk ikke har fått mer status for lenge lenge siden. Selv nå er jo ikke tegnspråk et offisielt språk i Norge. Og i 97 fikk døve rett til opplæring i tegnspråk.
Jeg begynte på barneskolen i 1986. I andre klasse fikk vi en ny elev i klassen, som tidligere hadde gått på døveskolen. Han kom med egen tolk/assistentlærer. I dette tilfellet var det mer enn bare døvhet da, han var fysisk og mentalt tilbakestående i tilegg, men en berikelse for klassen. I trinnet under oss gikk det en døv elev som ikke hadde andre tilleggsutfordringer, forøvrig.
Vår klassekamerat fikk selvsagt all undervisning på tegnspråk (og separt undervisning ettersom han i løpet av barneskolen aldri kom lenger enn 3. klassepensum) og hele klassen lærte tegnspråk. Klasseforstanderen vår tok kurs i tegnspråk den sommeren, da hun fikk vite at vi skulle få en døv elev i klassen etter ferien. Hadde de virkelig ikke rett på opplæring? Da var åpenbart min barneskole fremtidsrettet på noen felter da i alle fall.
Norges første døveskole ble startet i 1824. Og da ble det undervist i tegnspråk. Men fra 1876 ca så ble tegn bannlyst, ulovlig å undervise i. De døve skulle lære å lese på munnen og snakke norsk. Sånn var det i hele den vestlige verden stort sett. De ca 1960 kom tegn inn igjen litt og litt. Men det var ikke et fag på skolen og det var ingen annen fagplan å følge. Men de ble lært tegn på forskjellige måter like vel. Det ble holdt kurs men ikke undervist. I 97 kom 2.6 i opplæringsloven som gir de rett til tegnspråk undervisning.
Det er kanskje ikke offisielt språk på linje med norsk og samisk, men det regnes med blant minoritetsspråkene som Norge er pålagt ansvar for å ivareta. Ryktene sier at det skjedde ved en inkurie (noen misforsto en parentes).
Vår største kamp står mot synet på tegnspråk som hjelpemiddel. Hvis ungen gjør det bra på skolen kan vi ikke bevise at hun "trenger" opplæring i og på tegnspråk (paragraf 2.6 i opplæringslova), og hun vil heller ikke ha rett på spesialundervisning (paragraf 5.1). Slik lovverket fungerer i dag i Norge har døve og hørselshemmede bare rett til å bli middels gode på skolen. Hvis de får rett til tegnspråk og tilrettelegging uavhengig av funksjonsnivå tror jeg man ville spart inn mange uførekroner på sikt. :kjepphest:
Det er veldig interessant. Det finnes jo en del data på språkutvikling for (stakkars, stakkars!) barn som har vokst opp uten språkstimulans, og det er ikke uvanlig å regne med at om du ikke blir stimulert i en viss kritisk fase i barndommen, vil du ikke klare å tilegne deg et morsmål i samme grad som barn som får stimulans i denne perioden. Og derfor er det jo direkte kriminelt å ikke gi døve barn tegnspråksopplæring så tidlig som overhodet mulig.
Tegnspråk vs lese på munnen er jo også en diskusjon om "integrering" hvis man skal kalle det det. Skal man la barna leve godt integrert i et "sub"samfunn der de kan kommunisere på helt lik linje med de andre, eller dårligere integrert i storsamfunnet. Jeg leste en hjerteskjærende fortelling om en mor med et barn med såpass lang vei til nærmeste døveskole at det ikke var aktuelt å gå der fullt (men hospiterte der i blant), og hun beskrev forskjell på den jenta som hang stille i utkanten av jenteflokken til vanlig, fikk med seg bruddstykker, ikke forstod humoren, måtte streve og streve i klasserommet, og hvordan hun hadde det på døveskolen der hun var 100% kommuniserende.
Han som delte artikkelen med meg er en slektning som gikk på vanlig skole, slik man ble formant om på den tiden, og som ikke hadde det så bra. Og det gjør det selvsagt ekstra sårt å lese. En annen slektning gikk på døveskole. Hun er dårligere på å lese på leppene enn han andre, selv om hun hører mer, men er utrolig mye mer trygg og komfortabel i sosiale settinger. (Noe som selvsagt kan ha med personlighet å gjøre også.)
Barna til disse to har vært delvis "sosialt hørselshemmede", det vil si at hørselen teknisk sett er god, men siden de er vant til å snakke og bli snakket til med ansikts- og øyenkontakt, gjerne med støtte av tegn, så oppfatter de ikke alltid ting som høres fra utenfor "sonen". Det er også ganske interessant, syns jeg. Jeg tror det har kommet på plass med alderen.
Jeg synes ærlig talt ikke det er noe å diskutere engang. Om det finnes et subsamfunn der barnet kan kommunisere fullverdig, så er det det barnet skal ha. Du kan ikke overvurdere betydningen av å ha et fullverdig språk.
Det er heldig vis ikke noe diskusjon nå som de har rett til undervisning på tegnspråk. Men i de 100årene hvor undervisningen på døveskole neste gikk muntlig fordi de hørende mente det var best at det var sånn. Det endte jo med at mulighetene for å klare seg selv i livet, få en jobb og utvikle seg kognitivt gikk drastisk ned i denne perioden i forhold til fra 1824-1870 når det ble undervist med tegn på døveskolen. Helt utrolig at det tok nesten 100år før de skjønte hva som skjedde, og begynte å snu på det.
Det hadde vært en fin verden hvis det hadde vært sant. :(
Virkeligheten er at det er PPT som bestemmer hvilke barn som skal få undervisning i og på tegnspråk. Og de anbefaler veldig ofte, med ryggdekning i Statped, at unger som er oppvokst utenfor tegnspråklige familier skal ha opplæring etter de normale læreplanene. Av og til står det noe i sakkyndig og/eller IOP om tegn som støtte, eller tegnspråk som andrespråk, men det er ingen sanksjoner hvis det ikke gjennomføres.
De fleste som slåss for å få opplæring etter §2.6 har en viss hørsel, enten via høreapparat eller CI. Men til og med de helt døve ungene strever med å få den tilretteleggingen de trenger. Hvis det blir så ille at ungen faller etter faglig, eller får beviselige psykiske problemer, kan en klage til fylkesmannen føre fram. Hvis foreldrene klarer å følge opp slik at det hangler og går likevel, blir klagene avslått.
Har hørt at det kan være vanskelig. Statped som jeg har snakket med er veldig bestemt på at der er foreldre som skal ha lov til å velge. At PPT ikke kan bestemme det motsatte men t de ofte prøver seg like vel.
Utrolig slitsomt at det skal være så vanskelig å få hjelpen man har rett på.
Statped er ikke enige med seg selv. Offisielt er de positive til tegnspråk, men utover i landet er vi mange som har opplevd å sitte i møter med statped og PPT der vi blir fullstendig overkjørte. Et vanlig budskap er at ungene ikke er gode nok i tegnspråk til å få opplæring i og på tegnspråk. :rolleyes:
Et annet problem er at jeg er litt lunken til at ungen min skal ha opplæring etter læreplanene for døve og tunghørte. Når jeg sammenlignet dem med de vanlige læreplanene var det ganske mye som manglet. På mange området var det store forenklinger. For eksempel vil et tegnspråklig barn bli fritatt for sidemål, de har ikke krav til å produsere like avanserte tekster i norsk og engelsk, de skal ikke kunne navnet på like mange musikkinstrumenter som hørende, osv. Mitt barn har ingen lærevansker, hun trenger bare å få lære på et språk hun kan oppfatte. Hvorfor skal ikke hun få lære (minst) like mye som de andre barna? Så jeg foreslo at hun kunne følge ordinær klasseromsundervisning med tolk, og nå tegnspråkmålene gjennom hjemmearbeid og ekstratimene man får etter §2.6. Men det var visst helt umulig. Helst skulle ungen tas ut til eneundervisning i alle norsk-, engelsk- og musikktimer, mente statped-rådgiveren.
Så prøvde jeg å ringe UDIR. De forsto overhodet ikke spørsmålet, og svarte at man ikke kan fritas for noen av kompetansemålene i læreplanene for hørselshemmede. Jeg sa at jeg ikke ville at hun skulle fritas for noe som helst, vi ønsker at hun skal nå alle kompetansemål i alle læreplaner! Men den problemstillingen var så rar, at det måtte jeg ta gjennom tjenestevei. Dvs. klage til skole, kommune, fylkesmann, sivilombudsmann, og så kunne UDIR se på saken. Da er vel ungen ferdig med skolegangen...
Vi som har hørselshemmede barn opplever veldig ofte at barna blir sett på som mindre intelligente, stakkars funksjonshemmede som må beskyttes, og som ikke kan klare like mye som hørende. Vi skal være glade hvis barna kan fungere i den hørende verden, og slipper å være avhengig av tegnspråk eller andre krykker. S-yrkene er borte (snekker, skredder, setter, skomaker), men det er jaggu ikke lett å nå igjennom med ambisjoner om å bli vitenskapskvinne og oppfinner ennå.
Merker at dere har helt andre kontaktpersoner i statped enn de jeg har kontakt med igjennom studiene. Har hatt 4 forskjellige lærere fra statped vest og alle snakker om problemene du nevner, men som sånn det har vert. De har et veldig positivt syn på hørselshemmede og deres kognitive utvikling. Synd at man ikke møter samme uansett hvilken region man tilhører.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.