Jeg var i et bursdagsselskap der den ene gjesten i en bisetning nevnte sine hemoroider, noe som for meg var ganske sjokkerende og fikk meg til å tenke.
Noen forteller åpent om misbruk, elendig barndom, sykdommer og fødsler, mens andre knapt nok deler av noe privat. Jeg er nok midt i mellom, deler gjerne av det private, men aldri noe av det negative. Ikke sykdom, dårlig barndom og andre slike ting som kan føles nært og sårt, eller flaut.
Det må på en måte være befriende å kunne si høyt at "jeg har hemoroider" eller at "faren min var alkoholiker", men for meg er det utenkelig helt uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor.
Er du en åpen person? Hva deler du med andre og hvorfor/hvorfor ikke? Og hvor går grensen for hva du synes er greit at andre deler?
Jeg får hele tiden høre at jeg er "åpen og rett frem" men jeg vil nok si tja og nei. Jeg er ikke særlig åpen om personlige forhold eller utleveringer av familie til folk jeg ikke kjenner svært godt. (Utenom en tråd om min datter, her på FP :rolleyes: )
Det eksemplet du gir er jo bare helt utrolig spør du meg. Jeg blir ikke satt ut men jeg ler godt når folk gir av seg selv på den måten. Jeg synes det er en finfin egenskap å ha og kunne sette grense for hva som er passende informasjon andre behøver vite, og ikke.
Ja og nei. Jeg snakker nok åpent om mye andre hadde valgt å tie om (både jeg og omgivelsene setter sikkert pris på at jeg ikke har hemorroider å være åpen om :knegg: ), men jeg er nok veldig selektiv når det gjelder hvem jeg er åpen med. Det er kanskje litt sånn at noen vet alt om meg, og resten ingenting.
Jeg er en veldig privat person, og er veldig selektiv mht hva jeg deler med andre. Det var litt av et sjokk å komme inn i en famile som er (for min smak) litt for åpne om det meste, og som ikke alltid skjønner mitt behov for å ikke dele alt.
Tja, jeg er vel egentlig det.
Og har angret meg, mang en gang.
Så jeg har gjort en jobb med meg selv fordi jeg har ønsket å ikke være så åpen, og tror jeg har lykkes til dels, men har noen som jeg deler nesten "alt" med.
Jeg har også brent meg på å være åpen og ærlig med feil personer. Det er utrolig hva folk kan få seg til å bruke i mot deg. Men det til tross, så er det verd de relasjonene som bare vokser langt forbi vennskap og som ender med å tåle alt. Jeg har mennesker i livet mitt jeg kan fortelle alt til, og som står trofast med meg i tykt og tynt. Det hadde ikke blitt sånn om jeg ikke hadde våget å være åpen. Så da får det heller være med feilskjærene.
Ja egentlig, men forholder meg til normal omfangstone. Jeg tar ikke opp ev barndomsproblemer eller kluss i ekteskapet med en gammel kollega jeg møter på butikken for å si det sånn. Og får litt noia av folk som ikke ser an setting for å tømme seg for alt mulig.
Tja, tjo, nja. Jeg er ikke ekstremt åpen og ville ikke ha følt behov for å informere særlig om hemorider eller som en perifer bekjent i kaffeselskap: eksem i samme område. :humre:
Men jeg er ikke veldig tilbakeholden på informasjon om meg selv, men noe selektiv på hvem jeg er åpen til når det gjelder enkelte ting.
Det er jo forskjell på å være åpen og litt sosialt utfordret. Jeg vil si at det ytterst sjelden er av interesse for andre å høre at man har hemorroider, mens det i rette settingen kan være befriende (for alle parter) å kunne snakke om foreldre med alkoholproblemer. Men man ser det selvsagt an, og sosiale sammenkomster er jo gjerne ikke stedet for den slags i alle tilfeller.
Når det gjelder Lillemann og hans diagnose, er jeg åpen som Hardangervidda - spør og grav, og jeg forteller mer enn gjerne.
Når det kommer til Guttungen, er jeg tildels åpen om hans diagnose, men ikke om nøyaktig alt hva det innebærer, annet enn overfor folk jeg stoler helt og holdent på, og folk som trenger vite om det, som f.eks. lærer.
Når det kommer til meg, min mann, vårt samliv, så angår det meg og min mann og bare oss.
På andre punkter kan jeg være personlig, men noe er likevel privat.
Selektivt åpen. Jeg kan finne på å snakke gladelig i vei om ting jeg har et avklart forhold til selv (i ymse kategorier), men er det noe som jeg finner problematisk på den ene eller annen måten, holder jeg som regel kjeft til jeg har prosessert det. Jeg tipper jeg kan virke en god del mer åpenhjertig enn jeg er. Jeg har ellers en kraftig aversjon mot å invadere folk og lekse opp for dem med ting de ikke har spesielt lyst til å høre, så jeg er neppe noen plage i selskapslivet.
Ja, i større grad enn mange andre jeg kjenner, men jeg er oftere generell enn personlig. Jeg kan lett snakke om hemorider, sex og penger, men på generell basis.
Jeg kan egentlig snakke om det aller meste, og ser ikke poenget med å være så himla privat. Som tidligere nevnt: Jeg mangler en psykologisk intimsone.
Jeg er naturlig åpen, men jeg er også (uheldigvis) litt naiv når det gjelder å ta for gitt at andre er rause og har gode intensjoner. Jeg har tvangsinnført tilstrekkelig kynisme til å være mer selektiv med hvem jeg er ærlig med. Jeg åpner meg slett ikke om alt, det er sjelden ok for andre heller. Men jeg er opptatt av det ekte og nære i mellommenneskelige relasjoner, og jeg er helt på linje med det Niobe skriver om at uten å ta sjansen på å være åpen, får man heller ikke gleden av å oppleve de virkelig gode og nære relasjonene.
Jeg tror at jeg er åpen; men etter 15 års samliv har jeg vel endelig innsett at mannen min har rett, jeg er ganske lukket- eller som jeg liker å kalle det selv; jeg har et rikt indre liv. Det er ganske tøft i perioder, for det er ikke naturlig for meg å dele alt.
Samtidig har jeg ingen problemer med å dele eller fortelle dersom jeg har bestemt meg for det. Jeg bruker bare mye tid og krefter på å bli enig med meg selv om jeg skal eller ikke.
Jeg liker å se på meg selv som åpen og får tilbakemeldinger på at jeg er det. Egentlig tror jeg at jeg er selektivt åpen litt som tøffer beskriver. Jeg kan godt snakke generelt om de fleste tema, det er lite som vipper meg av pinnen. - jeg deler dog lite når det er snakk om meg direkte når jeg står midt i det. (Har jeg fått det på avstand, så er det dog helt greit å fortelle om.)
Men jeg blir nok betegnet som en åpen og direkte person. Til tider kan jeg sikkert bli betegnet som taktløs for å buse ut med det jeg tenker litt for fort, men jeg prøver å bli bedre på dette.
Jeg er åpen om det meste, men enkelte ting deler jeg til nød kun med de aller nærmeste venninne. Dette dreier seg da oftest om kroppslige ting eller særdeles lite PK tanker. :knegg:
Andre vil nok si jeg er åpen, men det er mest fordi jeg er flink til å få andre til å snakke. Jeg er lukket og privat på et sykelig nivå i følge min terapeut som først nå, etter ett år, begynner å få ut av meg ting som burde dukket opp mye tidligere. Sånn blir man av å lære som barn at man ikke kan stole på noen. Jeg øver meg på å åpne meg mer, her på forumet, faktisk.
Jeg er nok ganske åpen, mer enn mine venner i alle fall. Innser at jeg trolig er litt for åpen noen ganger, men ting har på en måte en tendens til å falle ut av meg før jeg tenker meg om. Jeg deler likevel ikke alt, med alle.
Er nok ganske åpen.
Jeg har nylig sittet 3X3 timer sammen med de samme personene der alle har, om ikke samme diagnose, men ihvertfall samme utfall, og ingen av de andre delte en tøddel av sin historie. For meg var det helt rart.
Jeg er også litt her. Jeg er nok veldig åpen, og blir sjelden flau av å prate om ting som har både med det intime eller andre ting :knegg: Og så er jeg utdadvent og er med på mange diskusjoner innenfor mange emner. Jeg er nok også der at jeg kan fortelle litt om barn, kjæreste og ting vi gjør osv.
Men jeg er ganske privat av meg. Jeg deler ikke av mitt privatliv og mine private problemer med alle og enhver. Det er nok mange som føler de kjenner meg ganske godt, men som egentlig ikke kjenner meg så veldig godt likevel.
Jeg tok en sånn personlighetstest en gang, før et intervju. Og da fikk jeg høre akkurat det. At måten jeg svarte på viste at jeg var utadvent og åpen, men veldig privat av meg. Og det stemmer på en prikk. Jeg er nok i grunn mest åpen her, på FP tror jeg. Og det koster ganske mye det også kjenner jeg.
Jeg er nok ganske åpen ja. Mannen min er ganske privat av seg, så jeg har jobbet med å bli bedre. Ha litt mer filter. Og det har blitt bedre altså. Jeg tenker litt mer før jeg snakker, og det kan være greit for alle parter.
Men å snakke om hemoroider i selskapligheter? Nei du, da ville jeg sørget for at det var bare bestisen min og meg og ingen andre som hørte det. Hvis jeg absolutt måtte snakke om det.
Jeg tror vel også jeg er åpnere enn jeg er i IRL. (Blogorama er en egen verden.) Oppdaget til min forundring for en tid tilbake at en del av mine nærmeste samarbeidspartnere ser på meg som "et mysterie". :knegg:
Jeg er åpen for å snakke med de fleste, om det meste, så lenge det ikke er av mitt eget jeg skal dele.
Mitt er privat og deles ikke, kun til de aller nærmeste og kun viss det er tvingende nødvendig.
Jeg jobber med å være litt mindre åpen. Skravla går alt for fort om alt for mye når jeg blir varm i trøya.
Hemorrider og intime ting holder, selv jeg, inne med.
Ut fra HI så er jeg IKKE det. Virkelig ikke. Jeg synes mange mennesker deler mye jeg ville oppfattet som privat og personlig, gjerne om ektefellen/partneren. Både på og over grensen til illojalt mange ganger.
Velger hva jeg sier og til hvem, men kan virke åpen om "småting".
Men det har jeg blitt med alderen. Kanskje blitt litt tryggere på meg selv.
At noen nevner hemorider i et selskap hadde jeg bare ledd av hvis det ble sagt i en litt humoristisk sammenheng.
Men hadde noen satt seg ned for å prate om dem til meg, ja da skulle jeg hatt en god kjemi med dem for å synes det ikke ble for privat.
Jeg har en greie med at når det gjelder Storebror så er jeg åpen. Spør og grav- du får svar.
Også øver jeg på å være åpen om min egen helse, DET er veldig, veldig vanskelig. Men jeg slipper opp litt og litt, men både det å si at jeg har fibromyalgi og det å si at jeg har psykiske problemer er veldig, veldig vanskelig.
Det er fordi jeg mener at hvis ingen er åpne om disse tingene, så skjer det heller ingen endring.
Men intime ting som sexliv og intime sykdommer og plager, holder jeg tett inntil brystet. Det snakker jeg tilnærmet ingenting om.
Jeg er også ikke sånn at jeg forteller åpent at i dag er en dårlig dag og sånn. Det er ev her inne eller til veldig gode venner.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.