i 2003 så flyttet en blå liten fjærkledd liten fyr inn til oss. En nydelig undulat som fikk navnet Pluto.
I 11 år har han underholdt oss fra plassen sin på kjøkkenet, med et utall av lyder. Han etterlignet i sin tid meldingslyden på gamle Nokiatelefoner, til min store frustrasjon. Her trodde jeg at jeg fikk masse meldinger, og så var det bare Pluto.
Han ble også en kløpper på å etterligne lyden av røykvarslere med dårlig batteri. Vet ikke hvor mange ganger jeg gikk fra røykvarsler til røykvarsler for å fine ut hvilken som måtte ha nytt batteri, for så å ende opp på kjøkkenet.
Pipelyden på komfyren lurte han oss også med.
Onsdag morgen sto vi opp her, og alt var normalt. Pluto satte i gang med god morgen sangen sin når vi kom ned, og alt var som det skulle.
Så står storesøster på kjøkkenet og smører matpakke. Jeg er på stua. Telefonen til storesøster ligger på stua, og setter plutselig i gang med vekkeklokka.
Jeg hører fuglen flakse til, og tenker ikke mer på det før jeg hører et fortvilt "mamma" på kjøkkenet. Jeg går dit, og der står storesøster med en død fugl i hånda...:eek:
Hun hadde sett han flakse til da vekkeklokka satte i gang, og så datt han nedi buret. Død...
Det høres jo unektelig litt komisk ut...skremt til døde av en vekkeklokke. Men nei, han må ha vært svekket på noe vis. Han var jo vant til både høye og brå lyder. Men han var jo en gammel gutt, så jeg tenker det var alderen.
Ja, han var "bare" en fugl, men du verden så godt det merkes at han ikke er her mer. Det er så stille og rart. Ingen gladlyder fra kroken hans, og buret bare står der, sørgelig tomt. Rart det der, men man blir veldig glad i disse små skapningene.
Å så fin han var. Jeg blir så glad når andre forteller hvor glad de er i dyrene sine, uavhengig om det er en hund, katt, rotte, fugl osv. Han har nok hatt et godt liv hos dere.
Ja, skjønner følelsen.
Glemmer ikke da mannen ringte meg på jobb og sa at de måtte avlive marsvingutten vår på 5 år.
Jeg klarte nesten ikke å prate, og fikk frem "kunne du ikke vente til jeg var ferdig på jobb..hulk .. snufs!"
Jeg måtte sette meg på pauserommet en stund.
Da jeg kom hjem satt det to barn og en voksen mann i stua med rødsprengte tårevåte øyne.
Så ja, man blir knyttet til små dyr også.
Og 11 år er jo veldig mange år, det er et lite liv, klart det er trist! :klemme:
Det er jo et liv, en liten kropp, men et liv.
Jeg husker hvor stille det ble da den siste vår døde da jeg var barn. (Vi hadde to i flere år, fra før jeg ble født, den ene taklet ikke i være alene, så når partneren døde fikk vi ny. Men så døde den. Og partneren ikke så lenge etterpå, og så ble det stile.)
Vi har et undulatpar på 5 og 7 år og en enslig hann på 7 mnd . Han er svært tam og følger etter oss overalt. :hjerter: Skjønner godt at det blir stille når de er borte.
Skjønner deg veldig godt, jeg. Vi hadde også en undulat. Den ble dessverre syk; og vi tok den til veterinæren, fikk råd, tips og antibiotika som den bare ikke fikk i seg. Endte med ny tid for avlivning. Ja, for der var vi, andre rister på hodet og tror vi er tulleruske som tok han til veterinær i det hele tatt. Men det er som du sier, man bli veldig glade i selv de små skapningene; den var så tam, alltid åpent bur når vi var hjemme(bur på stua), lekestativ på stuebordet, radio på som selskap når vi var borte på dagen osv. Klart det blir stille og tomt etterpå! Fine bilder av ham! :)
Det er noe eget med dyr i familien. Man blir så ubetinget glad i dem, og man krangler jo aldri med dem heller. Klart det blir et stort tomrom når de er borte. Husker godt jeg hørte hunden vår tasse rundt lenge etter han var borte.
Vi har vært flere ganger til veterinær med våre fugler. De har hatt småskader som ikke betydde døden, men som krevde behandling. Jeg lar ikke dyr av noe slag lide.
Vår forrige undulat ble avlivet hos veterinær. Han hadde mest trolig en svulst på hjernen, og han greide ikke sitte oppreist på pinnen lengre. Hverken jeg eller mannen klarte tanken på å skulle avlive han selv, så da dro vi til veterinær, hvor han fikk en fin måte å sovne inn på.
Datteren vår har en kanin, og i løpet av de 7 årene han har vært her, så har det blitt noen turer til veterinær. Koster litt ja, men det var noe vi kalkulerte med da vi tok han i hus. Har man dyr, så gjør man det man kan for å hjelpe dem når det trengs.
Så nydelig:hjerter: Skjønner godt at du ble lei deg. 11 år med en slik liten personlighet setter sine spor. Her har det også vært stor sorg når vi har mistet små, firbeinte familiemedlemmer. Stor klem til deg :klemme:
Den første undulaten vi hadde ble syk, og ingen av oss i familien klarte å ta livet av han. Det var langt til veterinær, så pappa fikk en kompis til å ta livet av han. Den andre sovnet inn i buret, han var gammel så det var ikke så veldig overraskende at han døde.
