tink sa for 17år siden:

Nåh, da jeg kjente han så slang han rundt på Dragvoll.
Men det stemmer vel at han ikke har noe formell utdannelse. Ville aldri, aldri karakterisert han som arbeiderklasse. Ikke lege- og professorsønnkompisene hans heller. Men de hadde så klart en annen oppvekst (god ML-oppdragelse) enn meg som hadde en revisorfar (overklasse).

Harriet Vane sa for 17år siden:

hehe, her kommer det for en dag. :knegg: Ja, jeg syntes han var svært belest...Det blir vel litt som mora til Aslak Sira Myhre som vasket gulv. Riktignok etter å ha tatt hovedfag filosofi, men han påstod han var arbeiderklasse. Søtnosen.

jeg kan begynne som servitør igjen, men ikke pokker om jeg kan late som om jeg er arbeiderklasse, selv om jeg gjør arbeiderklasseting og har arbeiderklasselønn. Jeg kan vel ikke late som om jeg ikke har den utdanningen jeg har?

daffy sa for 17år siden:

Nå har jeg lest gjennom denne tråden, og spørsmålet jeg stiller meg er; hvorfor denne enorme iveren etter å plassere folk i klasser?! Spesielt de mest venstreorienterte her inne oppviser en utrolig iver og oppfinnsomhet (?) for å kunne sette folk i klassebåser som for meg virker ulogiske, gammeldagse og utdaterte.

Det er jo åpenbart at mange har problemer med å sette fingeren på hvilken klasse de tilhører. Hvis de klassebestemmende dimensjonene i dagens Norge skal gå langs utdannings- og kroppsarbeid- versus"hodearbeid"-aksene vil jo søskenflokker spres i ulike klasser som løvetannfrø i vinden. Denne tråden viser jo tydelig at det er mange brukere her inne som regner seg å være fra arbeiderklassebakgrunn, men som galant definerer seg inn i middelklassen etter å ha tatt høyere utdanning. Er ikke skottene mellom de ulike "klassene" tettere enn som så, er det vel ikke rare "problemet" å snakke om.

Jeg er utrolig glad for at vi ikke har et rigid klassesystem i Norge.
Vi har en statlig lånekasse som muligjør at ethvert ungt menneske i dag med hodet på rett plass (og dermed karakterkravet inne) kan bli AKKURAT det de vil, helt uavhengig av om foreldrene er vaskehjelper eller skipsredere. Det syns jeg er kjempebra, denne ene ordningen sikrer omtrent alene at vi ikke har et klasssystem å snakke om i Norge. Heldigvis.

MsM sa for 17år siden:

Men er ikke egentlig nettopp det vi kom frem til?
Altså utgangspunktet for diskusjonen var en avisartikkel om klassetilhørighet og barnehagestart, om om det er oe man kjenner seg igjen i. Da er det vel ikke unaturlig å diskutere hva begrepet "klasse" er i dagens Norge. Hvilken definisjon legger man til grunn? Flere av oss påpeker jo det at vi faktisk befinner oss i ulike "klasser" om man ser på familiebakgrunn i forhold til om man legger utdanning til grunn, og at dette derfor er et vanskelig spørsmål.
Er det det du mener med "en utrolig iver og oppfinnsomhet (?) for å kunne sette folk i klassebåser"?
Sånn som jeg tolker det er vi vel slett ikke så uenige.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Jeg ror det er litt sånn:

Venstreside:

Det finnes klasser. det er forskjell på folk som skyldes sosioøkonomisk bakgrunn. Disse forskjellene og ulike utgangspunktene gir folk ulike muligheter. Det er urettferdig. Akkurat som at det er urettferdig at en starter på startstreken, en ti meter foran og en ti meter bak. Det er gjerne lettere for en professordatter å komme seg gjennom vgs enn sønnen til en analfabet fra Pakistan? :vetikke:

Høyreside:

Alle har rett til de samme tingene, alle mennesker er like, det finnes ikke klasser, bare ulike størrelser på hus fordi noen VELGER å bo i villa og andre i leilighet, noen VELGER å bli vaskehjelp og andre å bli direktør. Så om ikke alle får det til, kan de skylde seg selv. De får ta seg sammen.

De som snakker om klasser prøver bare å si at noen er bedre enn andre.

(Sannheten er vel at man prøver å si at noen er rikere enn andre og snyter mer på skatten og at andre lar seg lure av kjøpefest og billige flybilletter til å tro at like rettigheter betyr like muligheter...Brød og sirkus. Brød og sikrus)

Tjorven sa for 17år siden:

Eh ..... men hva er det som definierer klassetilhørighet? Pappa er gammel ml-er. Han er utdannet ingeniør, men har ALDRI jobbet som noe annet enn murer (nå er han murerlærer pga. yrkesrettet attføring). Det var aldri noen tvil om at vi tilhørte arbeiderklassen da jeg var barn.

Pappa var særdeles politisk aktiv, spesielt i fagbevegelsen. Det samme var hele vennekretsen og de leste MASSEVIS. Men arbeidere var de hele gjengen. Selv om de hadde utdanningen så måtte de stå opp grytidlig og tjente akkurat like lite som de som ikke hadde det. Noen av dem enda mindre enn "vanlige" arbeidere siden de jobbet på akkord og slett ikke var egnet for slikt arbeide.

Det er utelukkende pga. lånekassen at jeg har fått mulighet til å ta utdanning. En utdanning pappa lenge ikke skjønte hva jeg skulle med. Jeg kom jo ikke til å produsere noe når jeg var ferdig! Jeg var nok en av meget få på Handelshøyskolen som abonnerte på Klassekampen.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Tjorven, jeg er enig i at bakgrunnen din ikke kan plassere deg enkelt. Men at noen enkeltpersoner havner midtmellom eller i to båser, gjør allikevel ikke analysen ugyldig.

daffy sa for 17år siden:

Vi er kanskje ikke så uenige. Det jeg mente å si er at den gammeldagse inndelingen av samfunnet i arbeider-, middel- og overklasse ikke er særlig relevant i dag. Lånekassen bl.a sørger for at mobiliteten mellom de ulike klassene er så stor at den eliminerer hele systemet.

Det å tviholde på et rammeverk som ikke lenger er relevant, gjør at fokus tas bort fra de virkelige utfordringene i samfunnet. Utfordringer som store grupper mennesker har uavhengig av hva foreldrene deres jobbet med; f.eks psykisk helse, eldreomsorg, foreldre til og barn som har spesielle behov etc.

Maverick sa for 17år siden:

Jeg er tydeligvis middelklasse siden jeg har bøker i bokhyllene og jobber med regnskap. Eller middelklasseaspirant, siden jeg skal bli regnskapsfører?

Uansett er jeg førsteklasses. :nemlig: Eldste begynte i barnehage som treåring, lillebror begynner nå som han er et og et halvt. Dette fordi de er helt forskjellige typer. Mor i huset kommer fortsatt til å være hjemme, dog med hjemmekontor og hjemmeskolepult.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Det siste momentet ditt er jeg delvis enig i, selv om en del problemer og løsningene på dem også er knyttet til klasse.

Lånekassen utjevner noe, men allikevel skjønner jeg ikke hvordan du kan påstå at det ikke er forskjell på folk? Jeg har fattige foreldre (bønder) og de har aldri kunnet hjelpe meg med en krone. Jeg har jobbet og jobbet og jobbet samtidig som jeg studerte. Lånekassen hjalp en bit på veien, men man kommer faktisk ikke så langt med 6000 i mnd. Man skal betale regninger, man skal bo, man skal leve. Tid jeg kunne ha brukt på å lese, ble brukt til å jobbe på hotell. Det samme gjaldt mange jeg kjente som var blant de få som studerte uten å ha foreldre med høyere utdanning eller foreldre som på annen måte hadde skaffet seg god økonomi.

Jeg har kjent flere som fikk hjelp av foreldre, enten til å kjøpe leilighet eller pengestøtte i ulik grad slik at de ikke trengte å jobbe så mye.

Jeg er overhodet ikke bitter, altså, misforstå meg rett, men du ser vel at det er forskjell på folk, og at det er økonomisk betinget? Det ER forskjell på skipsredere, lektorer og rengjøringsassistenter. Den som ikke ser det må jo være blind. Og jeg sier ikke at det er forskjell i disse menneskenes verdi, men i deres muligheter. Og det skyldes penger, ikke evner.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Selvsagt! Mange av dem som bestrider klassetankegangen, tror at man kobler menneskers verdi med hva slags klasse man tilhører. Det er ikke det det handler om! Alle mennesker er like mye verdt og skal ha like muligheter. Og det er det klassene legger hindre eller gir glitrende utgangspunkt for. Alt ettersom.

daffy sa for 17år siden:

Jeg kjenner også en og annen jeg studerte sammen med som fikk økonomisk støtte i studietiden, men dette var unntaket, ikke regelen. De aller fleste studenter kommer seg da helt fint gjennom studietiden med studielån og sommerjobb.

Jeg kan ikke se at forskjeller i foreldres økonomiske kapital skulle ha særlig stor betydning for om barna kommer seg gjennom studiene eller ikke. Men sier du at forskjeller i foreldrenes kulturelle/akademiske kapital spiller inn, så er jeg enig. Det er nok en sterk korrelasjon mellom foreldre og barns vektall vil jeg tro, selv om denne nok er synkende.

Derfor syns jeg det er viktig med god rådgivingstjenster på skolene, kanskje spesielt ovenfor de gruppene som trenger det mest; innvandrerjenter for eksempel.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Jeg blir litt sånn :dåne: av naiviteten her, altså.

Det er GODT dokumentert at det er forskjell på folk.

dette er hva kunnskapsdepartementet selv sier:

4.4 Høyere utdanning – ulikhet videreføres

Høyere utdanning er ulikt fordelt i befolkningen, og sannsynligheten for å ta høyere utdanning øker dersom foreldrene har høyere utdanning. For å få vite hvordan dette har utviklet seg over tid, kan man undersøke andelen 30-åringer med høyere utdanning, i forhold til foreldrenes utdanningsnivå. Dette kommer fram i figur 4.1. Den viser andelen med fullført høyere utdanning innenfor årskullene 1955 til 1974 etter foreldrenes utdanningsnivå.

Figur 4.5 synliggjør to forhold. For det første viser den at foreldrenes utdanning har meget nær sammenheng med valg og gjennomføring av høyere utdanning. For det andre går det fram at dette mønsteret har vært stabilt over tid.

Det er store forskjeller i hvem som tar høyere utdanning etter foreldrenes utdanning. Tilbøyeligheten til å ta høyere utdanning øker betraktelig med økende utdanningsnivå blant foreldrene. For årskullet fra 1974 har nesten 80 prosent av gruppen med foreldre med lang universitetsutdanning selv høyere utdanning når de er 30 år. Dette gjelder bare for 15 prosent av de som har foreldre med grunnskole som høyeste oppnådde utdanning. Betydningen av foreldrenes utdanning for rekruttering til høyere utdanning er omtrent den samme for de som er født i 1974, som for de som er født i 1955.

Kilde: Marianne Nordli Hansen

Harriet Vane sa for 17år siden:

Rekruttering til høyere utdanning

Rekruttering til høyere utdanning er nær knyttet til foreldrenes utdanningsnivå. Elever som har foreldre med høy utdanning har større sannsynlighet for å velge høyskole- eller universitetsstudier enn de som ikke har det. Tall fra 2002 viser at deltakelsesraten for personer med foreldre med høyere utdanning er 40 prosent, mot 8 prosent for personer med foreldre med grunnskoleutdanning som høyeste utdanningsnivå. 1
I forhold til majoritetsbefolkningen har den minoritetsspråklige befolkningen lavere deltakelsesrate i høyere utdanning. Dette gjelder særlig innvandrere. Mens majoritetsbefolkningen hadde en deltakelsesrate på 25 prosent i 2002, var tallet for innvandrere fra ikke-vestlige land på kun 11 prosent. Etterkommere med foreldre fra ikke-vestlige land hadde en deltakelsesrate på 23 prosent. 2 Ser man nærmere på de som har fullført videregående opplæring, er imidlertid overgangsraten til høyere utdanning omtrent lik for minoritets- og majoritetsspråklig ungdom. Dette gjelder både innvandrere og etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn. 3 Grunnen til at innvandrerne har en lavere deltakelsesrate i høyere utdanning, skyldes derfor at færre har fullført videregående opplæring, og at de har høyere frafall i videregående opplæring.

Det har vært en sterk økning i kvinnenes utdanningsnivå i løpet av de siste 30 årene. Fra midten av 1970-årene og til midten av 1980-årene sto kvinnene for nesten hele veksten i de høyere utdanningsinstitusjonene. 4 Dette resulterte i at det i 1986 var like mange kvinner som menn i høyere utdanning. I 2001 var seks av ti universitets- og høyskolestudenter kvinner. I de siste årene har det også skjedd en sterk økning innenfor høyere grads studier. Kvinneandelen har økt på alle fagområder. Det er liten forskjell i lengden på utdanning til kvinner og menn. Kvinner tar i dag i like stor grad som menn høyere utdanning, og de tar også like lange utdanninger. Andelen kvinner som tar doktorgrad har også økt de siste årene og lå på 40 prosent i 2005. 5 Det er et stort flertall av menn i faste vitenskapelige stillinger i universitets- og høyskolesektoren. Tallet på kvinner i slike stillinger har økt de siste årene, men i høyere faglige stillinger er andelen fremdeles lav.

Valg av type høyere utdanning

Valg av type høyere utdanning henger også sammen med familiebakgrunn. Seleksjonen er mye sterkere til universitetene enn til høyskolene. Ungdom med foreldre med høy utdanning har større tilbøyelighet til å velge universitetsutdanning enn høyskolestudier, mens studenter med foreldre med lavere utdanningsnivå helst søker seg til høyskoleutdanninger. 6

Rekrutteringen til prestisjetunge profesjoner som for eksempel jurist og lege er særlig skjev. 7 Sannsynligheten for å velge slike utdanninger er ca. 35 ganger så høy blant barn med høyt utdannede foreldre som blant barn av ufaglærte arbeidere.

Sannsynligheten for å studere medisin er ca. 80 ganger høyere blant legebarn enn blant barn av foreldre med lav utdanning og inntekt. 8

Dette dreier seg om utdanninger som oftere enn andre utdanninger leder mot segmenter av arbeidsmarkedet som ofte gir både høyere status og økonomisk avkastning enn andre typer høyere utdanning .
Det er også forskjell på den minoritetsspråklige befolkningen og majoritetsbefolkningen i valg av type høyere utdanning. Minoritetsspråklige velger i større grad naturvitenskapelige/tekniske utdanninger og humaniora, og i mindre grad undervisningsrettede utdanninger. Tendensen har vært stabil gjennom hele perioden i 1990-årene. I 2003 hadde 22 prosent førstegangsregistrerte studenter minoritetsspråklig bakgrunn – både førstegenerasjonsinnvandrere og etterkommere – innenfor naturvitenskapelige/tekniske utdanninger, mot 14 prosent i majoritetsbefolkningen. 9

Valg av type utdanning er også fremdeles sterkt kjønnssegregert. Kvinnelige studenter velger i mye større grad enn mannlige studenter høyskoleutdanninger innenfor helse- og sosialområdet og lærerutdanning. Kvinneandelen i slike fag er meget høy. Menn velger i større grad utdanninger innenfor realfag og teknologi. I disse utdanningene er andelen kvinner omtrent 30 prosent. Kjønnssegregeringen varierer imidlertid med faglig retning, for eksempel er andelen kvinner på biologistudier større enn blant menn. Det viser seg også at studenter med foreldre med lavt utdanningsnivå gjør kjønnsstereotype valg i større grad enn studenter med foreldre med høyt utdanningsnivå. 10 Forskning viser imidlertid at det foregår en utjevning av ulikheter i valg mellom menn og kvinner. 11

Gjennomføring av høyere utdanning

Foreldrenes utdanningsnivå har også betydning for hvem som fullfører høyere utdanning. Av studenter som begynte i høyere utdanning i 1993, er studenter med lavt utdannede foreldre overrepresentert i gruppen som ikke hadde fullført en grad ti år senere. Studenter med utenlandsfødte foreldre fullfører i mindre grad høyskole- eller universitetsstudier enn majoritetsbefolkningen. Forskjellene er betydelige når det gjelder kort høyere utdanning, mens det er mindre forskjeller mellom studenter med minoritetsspråklig bakgrunn og studenter med majoritetsbakgrunn i sannsynligheten for å fullføre et høyeregrads 12 universitets- eller høyskolestudium. 13 Minoritetsspråklige grupper ser ut til å være mer polarisert enn majoritetsbefolkningen i sine utdanningsvalg. Sammenliknet med majoritetsgruppen er det relativt mange som faller fra i videregående opplæring, mens de som har oppnådd studiekompetanse, har større sannsynlighet for å fortsette utdanningen helt opp til fullført høyere utdanning enn tilsvarende gruppe i majoritetsbefolkningen. 14
Det ser ut til at sammenhengen mellom foreldrenes økonomiske ressurser 15 og fullføring av de høyeste utdanningsnivåene har blitt gradvis sterkere fra og med kohortene født rundt 1970. 16 Dette dreier seg om de som tok utdanningsvalgene sine samtidig med den økonomiske lavkonjunkturen på slutten av 1980-tallet og tidlig i 1990-årene.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Kort oppsummert:

Det er ikke tilfeldig hvem som faller ut av videregående, hvem som begynner på høyskole, hvem som begynner på universitet, hvem som begynner på helse/sosial vs teknologi/realfag. det er heller ikke tilfeldig hvem som begynner på profesjonsutdanning.

• Rekruttering til høyere utdanning er nær knyttet til foreldrenes utdanningsnivå.
• Elever som har foreldre med høy utdanning har større sannsynlighet for å velge høyskole- eller universitetsstudier enn de som ikke har det.
• Tall fra 2002 viser at deltakelsesraten for personer med foreldre med høyere utdanning er 40 prosent, mot 8 prosent for personer med foreldre med grunnskoleutdanning som høyeste utdanningsnivå
• Rekrutteringen til prestisjetunge profesjoner som for eksempel jurist og lege er særlig skjev. Sannsynligheten for å velge slike utdanninger er ca. 35 ganger så høy blant barn med høyt utdannede foreldre som blant barn av ufaglærte arbeidere.
• Sannsynligheten for å studere medisin er ca. 80 ganger høyere blant legebarn enn blant barn av foreldre med lav utdanning og inntekt
• Foreldrenes utdanningsnivå har også betydning for hvem som fullfører høyere utdanning. Av studenter som begynte i høyere utdanning i 1993, er studenter med lavt utdannede foreldre overrepresentert i gruppen som ikke hadde fullført en grad ti år senere.

Benmurphy sa for 17år siden:

Dersom det er et mål å få flere inn i, eller gjennom, høyere utdanning, så er vel norske menn den gruppen som først og fremst trenger oppfølging.

Det er iallefall det jeg leser ut av SSBs tabell med det fine navnet: Studenter i høyere utdanning i prosent av registrert årskull (19-24år), etter kjønn, landbakgrunn og innvandringskategori. 1997-2004. Første generasjonsinnvandrere fra ikke-vestlige land ligger riktignok nederst i statistikken, men kvinnelige etterkommere ligger ikke vesentlig etter (menn ligger foran), og så vidt jeg forstår viser nyere tall at kvinner i denne gruppen nå ligger foran norske kvinner. Den sosiale mobiliteten for innvandrerer målt i høyere utdanning ser altså ut til å være god.

Ben "career advisor" Murphy

daffy sa for 17år siden:

Dette er jo absolutt veldig interessante fakta. Men det blir litt som å beskrive geologien i Norge syns jeg. Det er ikke alt man kan (eller bør) styre med politiske virkemidler.

Lånekassen som det er skrevet mye om nå, sikrer at økonomiske forskjeller mellom folk ikke er bestemmende for barns utdanningsmuligheter. Dette har vært et kjempeviktig politisk virkemiddel som faktisk virker, og er ganske unikt i verdenssammenheng vil jeg tro.

Da står vi igjen med det som pekes på i innleggene over her; foreldres utdanningsnivå i tillegg til andre forskjeller i demografi og geografi vil være bestemmende for barnas fremtidsvalg.

Noen av disse faktorene bør det settes inn tiltak på slik at lik adgang til høyere utdanning er sikret for alle. For eksempel god rådgivingstjeneste, gjerne av den obligatoriske typen, slik at alle barn får snakke med minst en person i løpet av skoletiden som kan informere og motivere dem til høyere utdanning. Gode bilbliotek og kulturprogram i bhg og skole vil også bøte på det faktum at antall bøker og kulturopplevelser er skjevt fordelt i hjemmene.

Andre forhold tror jeg rett og slett ikke det er noe å gjøre med. Folk har heldigvis ulike interesser, dette vil naturlig påvirke deres fremtidsvalg. Mennesker er forskjellige, har forskjellige interesser og ønsker for livet sitt. Barn blir påvirket av sin oppdragelse og vil i mange tilfeller "arve" sine foreldres interesser.

For å gi alle et 100% likt utgangspunkt måtte jo alt mangfold i familier elimineres, alle barn sendes på oppdragelsesinstitusjoner med nøyaktig samme oppdragelsesprogram og opplæringspakke. Grøss, slik er det vel ingen som vil ha det?

Harriet Vane sa for 17år siden:

Jeg tror Lånekassens månedløge beløp er for lite i dag, og kanskje man skulle ha noe mer behovsprøving. For jeg skulle tro at en som har gode forutsetninger økonomisk og sosialt trenger mindre lesetid og mindre penger enn en som har en bakgrunn med færre bøker og penger.

Punktet ditt med rådgivning er jeg veldig enig i og at kultur- og biblioteksektoren skal være stor, god og gratis.

Når man har gitt folk like muligheter, da først kan man vel akseptere forskjeller og tro at de kommer av interesse og ikke forutsetninger.

Lisa sa for 17år siden:

Lånekassen er ganske så unik i verdenssammenheng - dvs studiefinansieringen her i Norge (og Norden forøvrig) er veldig veldig gode. Her får alle stipend og lån til å ta høyere utdanning, helt uavhengi av "hvem" du er eller hvor mye inntekt foreldre har.

Det er også ganske så unikt (og et studert fenomen) at vi i Norge har akkurat de samme skillelinjene på hvem som tar høyere utdanning. Det er greit med gode rådgivere osv men den største barrieren for mange når det gjelder å ta høyere utdanning er jo mangel på motivasjon hjemmefra, eller enda verre. Der jeg kommer fra er det jo "fy fy" å ta høyere utdanning, da tror du jo "at du er noe". Ganske så utrolig men det finnes drøssevis av foreldre som fraråder barna sine å ta høyere utdanning .... vil si det var tilfelle for de fleste jeg gikk på skolen med. Prospektet på et studielån på flere hundre tusen er også et "problem" for mange ......

T

Lisa sa for 17år siden:

Hvis jeg husker rett så var det vel kun studenter i Norge som ble betegnet som "fattige" i forhold til FN's index for fattigdom i den vestlige verden. Selv om det er generøse ordninger så er det helt klart altfor lite å leve på og det er tragisk at det forventes at studenter skal jobbe så mye som det de må i tillegg til å studere. Hvor ble det av illusjonen om fulltidsstudenten? Kvalitetsreform og flere krav til timer og undervisning men ikke mer å leve på for studentene. Utrolig dårlig.

Tjorven sa for 17år siden:

Jeg er ikke utgammel. Det er ikke sååå lenge siden jeg studerte. Jeg studerte i Norges nest største by og jeg klarte meg helt fint på studielån uten jobb ved siden av studiene. Økonomisk støtte hjemmefra begrenset seg til abonnementet på Klassekampen og noen klær de gangene jeg var hjemme. Det var ikke fett, men jeg led ingen nød (men eide heller ingen merkeklær).

Jeg hadde sommerjobber, og det siste halvannet året jobbet jeg ved siden av fordi jeg hadde tid til det. Pengene ble spart.

Lånekassen gir faktisk økonomisk mulighet for alle til å ta høyere utdanning. Motivasjonen til å gjøre det er et helt annet spørsmål. Det er ikke så lett å forsvare hvorfor man velger å ta høyere utdanning. Du ser jo at alle i slekta før deg har klart seg helt fint uten.

Lisa sa for 17år siden:

Vel i dag er samlet utdanningssøtte på 8290kr per mnd. Det sier seg selv at det nærmest blir umulig å bo og leve for det i Oslo der de betaler mellom 4-6000kr pr mnd bare i boutgifter.

Tjorven sa for 17år siden:

Jeg mener at man da får senke standarden for hvordan man bor hvis det er så vanvittig viktig å studere i Oslo. Jeg har i hvert fall aldri hatt boutgifter på 6000 kroner så lenge jeg har bodd i Oslo (og langt mindre i andre store norske byer). Men så har jeg ikke bodd på beste vestkant heller, da.

Lisa sa for 17år siden:

Men dette er jo prisene på universitetsboliger så det har ikke noe med beste vestkant å gjøre. Du bor jo i Oslo så du vet jo utmerket godt hvor dyrt det er å bo i denne byen og det er jo mye som har skjedd de siste årene. Studiefinansieringen har ikke utviklet seg likt med prisnivå på å leve akkurat. Jeg mener vi bør ha et system som i f.eks UK er studenter som studerer i London og andre dyre byer får mer i bostøtte. Å studere i Oslo bør være en mulighet for alle som vil det, ikke bare de med rike foreldre.

Jessica sa for 17år siden:

Jeg har ikke lest hele tråden, men lurer på: Hva er arbeiderklasse og hva er middelklasse?

Filifjonka sa for 17år siden:

Hvis du leser tråden så ser du at akkurat det er gjenstand for endel diskusjon, og at grensene er litt uklare. :)

Harriet Vane sa for 17år siden:

Tjorven, du er heldig. Jeg og de fleste av mine venner var pukka nødt til å jobbe også i studiehalvåret. Flere av oss opp mot 100 % i tillegg til fulle studier. Jeg hadde forhodsvis rimelige boutgifter, de var på rundt 2000. Men jeg bodde i Bergen. Og der er det umulig å finne noe til den prisen nå. Men det var i et gammelt hus, så strømregningen dro ganske godt. Jeg bodde i et kollektiv hvor vi hadde felles økonomi, og vi lagde mat sammen hver dag om mulig. Det var billligere enn om hver av oss skulle gjort det alene eller gått ut å spise , men dyrere enn nudler. Vi tre hadde matbudsjett på ca 6000 i mnd tilsammen. Dette var delvis inkludert øl og røyk. Det gikk mye penger på bøker, og jeg tror nok mine 6000 var vekk på boutgifter, bøker, telefon, strøm og mat. Og man trengerfaktisk klær og sko, man trenger treningskort. Jeg føler meg ikke snobbete av den grunn.

Jeg har vært student med barn også. Det er IKKE fett, og da kan man ikke jobbe noe særlig ved siden av.

daffy sa for 17år siden:

Enig. Det bør ikke være en borgerrett at staten skal finansiere bolig til studenter i de mest attraktive delene av byen, f.eks Kringsjå, Sogn og fancy nybygg på Bjølsen.

En rask kikk på Sios sider viser at det fins hybler å leie fra kr 2.270 på Bjerke for eksempel. Jo lenger øst man bor, jo billigere (i bytte mot lengre reisevei) kan man bo.

Observatøren sa for 17år siden:

Og man kan bo på Ullevål for 2060,- pr mnd. Det er faktisk innen 10 min gangavstand fra både universitet og høgskole, men fordrer at man er singel og barnløs.

Et problem med å få støtte fra Lånekassen er at beløpet blir avkortet dersom man jobber for mye. Hvorfor skjer ikke det med barnetrygden for de som jobber?

Tjorven sa for 17år siden:

Mim: det ser ut som om vi studerte i samme by omtrent samtidig (jeg antar at vi ikke er veldig langt fra hverandre i alder). Jeg klarte meg HELT fint uten jobb, og jeg mener at det skulle være mulig for andre å gjøre det også på det tidspunktet. Vel, så bodde jeg på 12 kvadratmeter, delte kjøkken med 6 andre og ølen kostet bare 20 kroner der vi gikk ut. Heldig? Jeg vet ikke, kanskje bare ekstremt økonomisk.

Det jeg vil med dette er å poengtere at det er økonomisk mulig for alle å studere i Norge uten støtte fra foreldrene; også uten at dette trenger å gå utover studiene fordi man må jobbe så mye ved siden av.

IOA sa for 17år siden:

Jeg ER student, og tror jeg hadde klart meg på bare lånet hvis det bare hadde vært meg, og jeg kunne jobbet i ferier. Da jeg startet å studere her i Oslo jobbet jeg endel ved siden av, og sparte nesten alt. Det har gitt oss en god egenkapital som nå er investert i en leilighet.

Jeg var student da jeg fikk barn, og da hadde jeg bare fødselsstipend fra Lånekassa + engangsstønaden, og jeg jobbet ikke det første semesteret Snuppa gikk i barnehagen. Det gikk fordi sambo jobbet, og vi bodde i studentbolig (6000 kr i måneden). Nå som vi har kjøpt leilighet må jeg jobbe ved siden av, men det er noe vi har valgt. Dessuten er jeg heldig og har en jobb som er relevant ift studiene, og det gjør at jeg gjerne vil jobbe.

Jeg er forresten litt usikker på hvordan jeg skal klassifisere oss. Sambo er helt klart arbeiderklasse, jeg er nok middelklasse. Men vi var begge enige om at Snuppa skulle i barnehage da hun var 1 år.

Eria sa for 17år siden:

Jeg stemte arbeiderklasse, men etter å ha lest definisjonen tror jeg jammen vi er middelklasse? Jeg er utdannet dramapedagog og jobber ved siden av at jeg tar master, mannen min er straks ferdigutdannet lærer og jobber på barneskole. Vi er kanskje øvre arbeiderklasse, vi da. :knegg:

Barna begynte i hvertfall slik i BHG: Torden 15 mnd, Bris 10 mnd og Lyn begynner når han er 11 mnd.