Jeg legger denne tråden her, siden tema er høyst aktuelt nå ved juletider.
Jeg trenger innspill på en case som er som følger:
1 bestemor, 4 barnebarn hvor av to har partner og to er single.
Det skal handles en felles gave til bestemoren fra barnebarna.
Deles summen da på 4 eller på 6?
Jeg synes man deler på antall hoder dersom de hodene faktisk er med på kortet som givere. Synes ikke det er rettferdig om min bror, som er singel, skal betale like mye for en gave til mine foreldre som både jeg og mannen min også er med på å gi. Tenker voksne hoder forresten, barn er bare med på lasset.
Men hvorfor skal et par betale mest? Det er ikke som at man setter seg ned og gjør opp seg i mellom.
Jeg tenker at det er barnebarna som gir en gave til sin bestemor, og så er partnerne bare med, på samme måte som barna.
Enig.
Hvis det virkelig er kun barnebarna som skal gi bestemor gave, og partnerne ikke er med overhodet så deles det på fire. Hvis gaven skal være fra partnerne også, deles det på antall hoder.
Summen deles på 4. Og man finner noe innenfor en prisklasse som alle kan leve med. Dersom noen mener det må koste mer, får de kjøpe noe i tillegg.
Hva trenger/ønsker egentlig en bestemor med voksne barnebarn?
(Mine besteforeldre er de vanskeligste å kjøpe gave til)
Når det er sagt bruker vi en inntektjustert fordeling når 5 søstre skal spleise og 2 har familie med 3 barn, ei er etablert i arbeidslivet uten barn og de to yngste fortsatt lever på studentnivå.
Jeg ville fordelt det på barnebarna uavhengig av partner eller ikke. I andre sammenhenger skiller jeg normalt på par og single, f.eks. bryllupsgaver til felles venner og sånn, men her er det tjukke slekta og inngiftede teller mindre. Synes jeg.
Man deler på antall "direkte" givere, og det er jo 4 når det er 4 barnebarn. Partnerne til disse hadde jo strengt tatt ikke gitt gave til en fremmed bestemor. Er det trøbbel med pris, så prisjusterer man gaven, eventuelt at de med best råd tilbyr seg å bidra med mer.
I dette tilfellet er det snakk om å kjøpe et abonnement på Se og Hør til bestemoren. Og det er en gave som damen setter stor pris på.
Om man skal tenke inntekt, så er det den ene av de single som desidert har best økonomi. Ingen av barnebarna har problemer med å betjene en slik gave. Det er heller ikke poenget. Det er prinsippet.
Enig. Kjæresten og jeg kjøper gaver til "våre egne" og så er det fra alle fire (oss to og ungene våre). Så er det opp til meg hvor mye jeg vil bruke på min familie og opp til ham hvor mye han vil bruke på sin familie. Hvis man har felles økonomi, synes jeg fremdeles det er bare ant. barnebarn som skal telle.
Vi har gjort det sånn i mange år. For meg blir det helt unaturlig at single skal betale mer for gavene. I søskenflokken min kjører vi stort sett spleiselag på de fleste gaver til nær famili, og jeg synes overhodet ikke det hadde vært riktig om det skulle kostet broren min, som var singel i mange år, mer enn meg og den andre broren min. For det er jo det det i realiteten gjør om man deler per "enhet".
Jeg synes det er helt naturlig at partnere ikke telles med, men at det her deles på 4. Når man er et par, har man jo i utgangspunktet dobbelt så mange å kjøpe til også. Jeg antar at de single ikke blir med på å spleise til de inngiftedes familie?
Vi er fire søsken og deler på fire ved slike gaver. Nå har alle partnere, men vi gjorde det slik før det også. Pluss at den som hadde dårligst råd slapp billigere unna.
Vi har delt på 4, men så har det aldri vært noen stor forskjell i inntekt, og de som har vært single har jo også hatt langt færre å kjøpe gave til enn vi som har vært familier...
Her tror jeg antakelig at vi ville ha delt på seks. I Blåmanns familie er de to brødre hvorav den ene er skilt, og vi pleier å vekte gavene slik at familiene med to inntekter betaler to femdeler hver og den skilte broren én femdel. Han har også familie, og utvilsomt langt dårligere råd enn oss andre som er to med inntekt. (Og så er jo ikke svigerinna og jeg nye kjærester heller, akkurat, men inngrodde familiemedlemmer med 16-20 års fartstid. :knegg: )
Jeg tenker at man deler på antall enheter, her barnebarn. Det er jo ikke slik at min mann og jeg kjøper dobbelt så dyre gaver til bestemor fordi vi er to, han er bare med på lasset.
Søstrene mine mener derimot at man skal dele på antall hoder - så det innebærer at jeg får 1/2 parten av regningen.
Vi spleiser ofte med min single bror. Da betaler jeg halvparten og han halvparten. Min mann og mine barn er med på kjøpe. Ingen av oss ville brukt mer eller mindre som vi hadde kjøpt hver for oss. Vi kjøper ca for 200-300kr uansett. Vi har mange mange flere å kjøpe til enn hva han har.
Vi deler på fire i slike samanhengar. Noko anna hadde ikkje fallt meg inn. Det er jo frå søskenflokken, ikkje frå svigerbarnebarna.
Det gjer vi og. Vi to eldste er godt etablerte med to inntekter og barn, medan dei to yngste er studentar. Så vi har ei "etter evne"-tenkning, når vi skal spleise på gåver frå søskenflokken.
Jeg tenker at det er naturlig å fordele på dem som uansett ville gitt en gave. Hvis det er tre stykker som spleiser til en kompis, så deler man på tre selv om to av dem er et par. Men her ville jo aldri mannen min kjøpt en gave til min bestemor. For min del trengte han ikke å stå på kortet heller, hvis det er dét det står på.
Skal man tenke sånn kan man jo si at man ikke vil kjøpe gave til noen som helst i svigerfamilien for de ville man ikke kjent om man ikke var gift. Jeg er glad i svigerfamilien min og har lyst til å gi gaver til dem, og det ville føles helt merkelig om mannen alene skulle ta seg av alt av gaver til dem fordi jeg bare er inngift og dermed ikke egentlig vil gi dem noe.
Joda, jeg gir til svigerfamilien min, og han gir til svigerfamilien sin. Vi gir jo sammen, som en familie.
Men kostnadsmessig så ønsker ikke jeg nødvendigvis å bruke mer penger enn min søster gjør på min mor, bare fordi jeg har en partner. Hun har vår side å handle gaver til. Vi har to sider å handle gaver til.
Men jeg tenker at det fremdeles er riktig måte å bestemme en kostnadsmodell på. Eller doblet dere prisen på gavene til alle da dere flyttet sammen, fordi dere nå var to selvstendige personer som spleiset? Det gjorde ikke vi.
Jeg tenker at det ikke handler om at du skal bruke mer penger på moren din, men at mannen din bruker av sine penger siden han også har lyst til å gi noe til henne og dermed blir summen større. Du kan jo også snu på det og si at hvorfor skal din søster bruke en større andel av sin inntekt på gave, mens dere med to inntekter bruker en mindre andel, bare fordi hun er single?
Ingen dobling, men vi bruker mer enn vi gjorde før vi hadde partnere.
Det er jo uansett ikke noen fasit her. På både min og mannens side har alle alltid vært enige i at felles gaver deles på antall personer. Er man uenig er det ikke verre enn at man gjør annerledes.
For meg blir det helt snålt at partner skal bidra til gave i samme målestokk som barnebarn, jeg ville delt på 4.
I begynnelsen jeg og mannen var sammen kjøpte vi gavene hver for oss og bare slang på den andres navn på kortet.
Dette blir jo litt ved sida av HI, men vi har snakka ein del om den omvente problemstillinga i søskenflokken. Vi har snakka ein del om dette rundt familiar eller single og gåver. Vi skal tilsaman få seks bursdags- og julegåver og har to inntekter, medan mi single studentsøster skal få to bursdags- og julegåver og har betydeleg strammare økonomi enn oss. Og dette vil jo bare blir verre dersom det kjem fleire ungar rundtomkring. Vi har løyst dette ved å seie at vi voksne ikkje treng nokon stor gåve og blitt einige om at vi legg innsatsen til ungane. Så der Singel 19-åring får ei jakke til 500 kroner, får Gift 30-åring og Mann ei helsing for ein hundrelapp kvar, medan barnet deira får ein gåve til rundt 300 kroner. Då gir vi med andre ord ca. 500 kroner til kvart søsken, men ho som har familie får den same summen delt i tre, medan ho som er aleine får heile beløpet. For meg blir dette riktig. Og i spleisesamanheng blir det omvent.
Men dette er jo noko vi som er flest (altså mann og barn) har tatt opp, fordi vi tenker at Singel 19-åring skal sleppe å bruke heile studielånet sitt på å kjøpe gåver til to familiar.
Eg ser jo at eg har ei etter evne/behov-tenkning her, eg og mannen finrekner heller ikkje på kven som betaler gåver, men tenker at det er naturleg at slikt går frå fellespotten.
Det du ikke tar med i beregningen her er at du og mannen din har en dobbelt så stor famillie å kjøpe gaver til. Broren din kjøper ikke gaver til svigerfamilien sin og.
Men mulig saken hadde stilt seg annerledes dersom det var nærmere familie.
Når vi hadde spleisegave til svigers betalte par mer enn single, men ikke dobbelt så mye.
Jeg synes også det bør deles på antall barnebarn (altså 4) med mindre det hadde vært naturlig at partner hadde gitt gave i tillegg uansett, og det skal vel noe til.
Men hvis din søster bruker 500 kr på sin mor, du bruker 500 på din mor, din mann bruker 500 på din mor, du bruker 500 på hans mor, han bruker 500 på sin mor - så bruker jo du mye mer enn din søster på gaver.
Broren min og jeg kjøper gaver sammen, da deler vi på to selv om vi er ulikt antall. Han sa det ganske fint selv da noen spurte hvorfor ikke vi betalte 80% og han 20%; "Jeg slipper å tenke, søstersen ordner alt, det er jeg villig til å betale myyyyyyyye for!"
Det tenker jeg er greit, jeg bruker mye tid og tankevirksomhet på å finne gode gaver som mottaker setter pris på og det blir det som gjør det greit at han betaler 50%.
Da vi var i bryllup i sommer og ga fellesgave telte vi hoder istedenfor husstander og det tenker jeg er helt greit.
Jeg synes "man inngår ikke spleiselag som medfører diskusjoner" er det beste svaret. Hvis alle er enige om fordelingsnøkkelen, er det flott å spleise på noe bestemor blir glad for, men er man ikke enig, er det bedre å droppe spleisingen enn at noen skal bli sure.
Jeg ser hva du mener altså, og jeg ser også for meg at det kan oppstå situasjoner hvor den ene parten har så mange andre å kjøpe gaver til at summen h*n kan bruke på en spleiset gave er mindre enn summen motparten kan bruke på samme gave, og da må man jo bare prøve å finne en løsning som fungerer for alle. Spleising skal jo være en fordel for alle parter, så om noen føler regningen er urettferdig fordelt og man ikke kommer til enighet er vel mye av poenget borte.
Dette er selvfølgelig den beste løsningen (men ikke alltid like gjennomførbar).
Jeg foretrekker egentlig "gi etter evne"-modellen. Men den fordrer egentlig at det er de som kjøper gaven som innfører den. Vi kjører gjerne spleisegaver (på begge sider) etter modellen: "vi har tenkt til å kjøpe x til y. Den koster z. Vil dere være med på gaven? Dere bestemmer hvor mye dere vil spytte i, så betaler vi resten." Funker som snus, og alle blir fornøyde.