Liten gjesteopptreden her inne etter en prat med venninner i går.
Vi kom til å snakke om matvaner og da særlig på søtsaker, kaker osv.
Vi er jo alle omringet av langpanner med sjokoladekaker, vafler eller muffins på handballkamper, skoleavslutninger, venninnelag, bursdager, jobbkaffen osv osv osv.
Spørsmålet er rett og slett om du faktisk sier nei til sånn mat, SELV OM DU HAR LYST PÅ. Altså ikke når du er mett/ikke vil ha.
Men sier du noen ganger nei i ren fornuft, mens du egentlig tenker "åååååh, det hadde vært godt"?
Eller spiser du det om du har lyst på?
[color=#ff0000][/color]
Spørris kommer
Går i perioder. Som regel er jeg veldig flink til å si nei på "upersonlige" greier. Feks når laget selger kake på kamp. Men jeg greier ikke å si nei på personlige ting, feks hvis jeg er på besøk og får dessert eller kake - da sier jeg aldri nei.
Jeg sier sjelden helt nei takk, annet i rene slankeperioder, da prøver jeg det. Til vanlig prøver jeg mer å stoppe etter en moderat mengde, og sier da nei takk til mer.
Jeg stopper nesten alltid å spise kaker og dessert selv om jeg har lyst på mer, men det er nok mest fordi jeg alltid har lyst på mer.
Ja, hjelpes, noe annet skulle tatt seg ut. :knegg: Jeg er temmelig umettelig på enkelte typer godsaker (ikke nødvendigvis kaker, men sett en skål twist foran meg! :vilha: Eller brownies! Eller karamellpudding!).
Men jeg pleier jo å forsyne meg med litt før jeg sier nei, takk, da, det føles litt kleint å bare stå med tekoppen, liksom. Men stort sett alltid i moderasjon.
Hvis det er egg og/eller kumelk i det så er det veldig greit, for da er det ikke egnet for meg uansett. Så der er jeg jo "heldig". :knegg:
Men sånn ellers så spiser jeg som regel. Sluttet å telle kalorier eller tenke over sånt noe i 2007. Nå kjenner jeg litt på buksene at jeg burde begynne å tenke litt på sånt igjen. Men jeg er ingen søtmons. Det er MAT som er mitt "problem", ikke søtsaker og kaker. Det bryr jeg meg ikke så mye om.
Vi hadde jo en lang diskusjon om noe tilsvarende for ikke så lenge siden. Den ble opphetet. :knegg: For min del kommer det helt an på sammenhengen. F.eks. tok jeg ikke pepperkaker på FAU-møtet her forleden, der vi vel var drøyt 30 til stede. :stolt: Jeg tok gløgg og en klementin i stedet. Denne forsamlingen var stor nok til at det ikke kjentes uhøflig å ikke forsyne seg. Hadde derimot tante Olga invitert meg, mann og barn på kaffe og hjemmebakt kake, ville det aldri ha falt meg inn å ikke forsyne meg.
Jeg er jo en slikkmunn av rang, men kan godt stå over i store/uformelle sammenhenger (på sidelinja i en barnefotballkamp etc.) om det er kaker jeg ikke liker. :knegg:
Hvis det er store sammenhenger der ingen legger merke til om jeg tar eller ikke, ja. Ellers prøver jeg å begrense mengden, men sier ikke helt nei takk.
Jeg sier ofte nei takk, både til ting som ikke er verd kaloriene og til ting jeg har lyst på. Kjeks og kjøpekaker osv. er jeg ikke glad i, så det er lettere. Hvis jeg skal spise alle slags tilfeldige kjeks og kaker som kommer i min vei i alle slags sammenhenger så blir jeg tjukk. Og det vil jeg ikke. I bursdag og sånne anledninger spiser jeg kake og koser meg med det.
Svært, svært sjelden. Utenom når jeg har toerdag. Da klarer jeg faktisk å si helt nei, eller i det minste spise så lite som mulig, slik at det ikke skal være påfallende at jeg ikke spiser noe.
Det kommer an på settingen og midjemålet. Jeg er litt sånn enten/eller i perioder, men kan ikke huske å noen gang sagt nei takk til bestemødre eller andre som nøder sin møysommelig tilberedte bakst.
Jeg er ikke omringet av kaker og denslags, og om jeg skulle dumpe opp i noe så er det veldig, veldig sjelden det er noe jeg liker. Så i nitti prosent av tilfellene spiser jeg ikke.
Intet offer, jeg liker ikke sjokolade og nesten ingen kaker.
Ja alltid. Før hadde jeg veldig lyst på men begynte å takke nei fordi jeg ønsket å kutte det ut, nå har jeg sjelden lyst på da så lettere å takke nei :)
Ja, nesten alltid. Jeg blir dårlig av sukker og tåler ikke gluten, så det er ikke så vanskelig å si nei, selv om det hender jeg er fristet. Jeg takker av og til ja hvis noen har anstrengt seg veldig for å lage glutenfritt, men siden jeg blir dårlig er det sjelden verdt det. Saltmat, se det er verre!
Ja, så godt som alltid. Jeg synes sjelden det er verdt kaloriene.
Jeg spiser heller ikke kake på jobb når noe eller noen feires. Men når kollegaene mine hadde vært og hentet et kakestykke til meg i dag fordi jeg hadde bursdag så takket jeg pent og spiste det, selv om det var masse fæl krem og helt klart ikke verdt kaloriene. :knegg:
Jeg sier sjelden nei takk om jeg blir budt noe jeg har ordentlig lyst på, men til gjengjeld er jeg ganske flink til å forsyne meg med lite om jeg vurderer det som fornuftig, og til å kjenne etter om jeg egentlig har så veldig lyst på det. Hvis vi er på «kan jo alltids ta en», lar jeg ofte være.
Jeg spiser nesten ikke kaker, så jeg tror ikke har spist et eneste kakestykke på fotballkamper, cuper eller avslutninger. Er mest glad i småkaker, så nå i jula blir det kaker.
Det kommer an på anledningen. Kan godt takke nei i store forsamlinger, på sidelinjen, på foreldremøter osv... Men kaker på pauserommet til fredagskos, smaker jeg alltid på, og i besøk til folk.
Jeg er sykepleier. Kaker kommer (nesten) med stillingsinstruksen :knegg: Og så er jeg jo kakemons av hele mitt hjerte så det hender aldri at jeg sier nei takk av fornuftige årsaker (annet enn at det er kumelk i de nå som jeg må holde meg borte fra det pga minstemor).
Jeg har hatt perioder for meg selv hvor jeg har tillatt meg å spise kake/sjokolade én gang i uka, eller overhodet ikke, fordi jeg har vært på avsukring, men da har jeg greid å holde det kun av pur konkurranselyst overfor meg selv fremfor fornuften (selv om det var fornuften som satte i gang ordningen). Men sånn ellers finnes ikke "nei takk" og "kake" i samme setting i min verden :flau:
Jeg takker ganske ofte nei, som andre her sier kommer det helt an på omstendighetene. I noen sammenhenger sier jeg ja for å være høflig, andre ganger sier jeg nei. Er glad i søtt, men ikke hva som helst;)
Jeg sier aldri "nei takk" om det er kaker jeg liker. Men jeg spiser ikke store kakestykker eller voldsomme mengder. Det er liksom fordelen med f.eks. kaker for min del, det blir fort nok :knegg:.
Om det er ting jeg ikke er særlig glad i, sier jeg glatt "nei takk", men ikke fordi jeg ikke vil bli tykk. Jeg er bare ikke spesielt ivrig på å spise søtsaker som bare er helt OK :humre:.
Knusktørr sjokoladekake og steinharde boller takker jeg glatt nei til, typisk servering i skolesammenheng i grunnen. Men det er ikke primært for å være fornuftig. :)
Jeg har problemer med å spise sånt på offentlige steder. Dermed forsyner jeg meg så lite som mulig og dersom man uten å være uhøflig kan la være å spise så gjør jeg det. Jeg klarer heller ikke å spise veldig usunn mat på kafe eller restaurant. Helt tåpelig egentlig, for jeg regner med at folk er mer opptatt av andre ting enn hva jeg spiser. Nå er jeg overvektig, men jeg hadde akkurat samme greiene når jeg var str. xs. Og ofte blir det jo sånn at jeg holder ut i et visst antall timer mens jeg er sammen med andre og så stapper jeg inni meg det første og beste jeg finner når jeg kommer hjem.
Så ja, jeg sier nei takk, men ikke nødvendigvis spesielt fornuftig.
Ja, relativt ofte.
Ikke at det hjelper på det totale inntaket av søppel, men mine bortkastede kcal forbeholdes ting jeg virkelig må ha. Les- sjokolade.
Jeg blir flinkere og flinkere til å si nei takk. Det blir lettere og lettere å gjøre det også. Men det er helst i større selskap eller samlinger. Det er vanskeligere å takke nei når jeg er på besøk hjemme hos noen, uavhengig av om jeg har lyst på eller ikke. Føler at det blir uhøflig, men er blitt flinkere til å forsyne meg fornuftig.
Jeg sier ofte nei takk, både til søtsaker og porsjon nr 2 av middag. Jeg spiser meg alltid mett, men ikke så mett at jeg blir tung og sløv eller føler trang til å slenge meg på sofaen etterpå. Følelsen av å være stappa er såpass ubehagelig at et overskudd i matinntak ikke er verd det.
For meg høres det helt absurd ut å aldri si nei takk til noe som en blir tilbudt. Hvorfor i all verden skulle jeg spise wienerbrød (som jeg ikke er glad i, og som inneholder en kvart kilo smør), fordi de står på bordet under et møte? Eller fordi det står kjøpte cookiekjeks (som gir meg null og niks glede) på bordet på foreldremøte?
Ja, det er sant. Syns fortsatt det er rart å aldri si nei, ihvertfall hvis en omgitt av sånne anledninger til stadighet. Jeg har ihvertfall ikke godt av å spise kaker, boller, twist og kjeks omtrent hver dag.
Jeg sier ofte "nei takk" eller unnlater å forsyne meg uten å si noe som helst. Det er helt nødvendig, og jeg har som regel lyst på det meste som er søtt og til å putte i munnen. :sparke:
Jeg er ikke omgitt av så store mengder kaker sånn til hverdags, men jeg syns da likevel det er en god del sånne "ikkepersonlige" situasjoner der det er noe søtt på bordet: Møter på jobb, pauser på personalrommet, folk som har med kake på jobb på bursdagen, foreldremøter, avslutninger, turneringer med ungene (ofte BARE usunn mat tilgjengelig om en ikke har med niste...)
For min del er det mye lettere å ha en klar neitakk-holdning til sånt, og heller kunne takke ja til god kake/dessert når jeg er på besøk.
Jeg forsto hovedinnlegget som om det dreide seg om situasjoner der man selv hadde lyst på det som sto på bordet, men følte at det var fornuftig å begrense seg. Ikke i situasjoner der man egentlig ikke vil ha noe. Da er det vel ikke "fornuftig" å si nei. Da er det jo bare logisk.
Det var noen som spurte om man er flink når man sier nei. Selvsagt er man det. Hvis -ea-, for eksempel, og jeg var i samme selskap og -ea- sa nei til kake fordi hun ikke liker det, vil hun utenfra SOLEKLART bli sett på som flinkere enn meg som tok ett stykke, men som gråt inni meg fordi jeg egentlig hadde lyst på fem stykker til.
Sånn forstod jeg spørsmålet også. Jeg har (dessverre) nesten alltid en ubending lyst på tilgjengelig søtt, salt og fett. Som jo intellektet mitt vet at ikke er bra for meg. Når jeg da klarer å la være å spise (mer av) det fordi det er fornuftig, så er jeg jo fornøyd med meg selv. Jeg elsker jo smaken av ferske wienerbrød, for eksempel, selv om det vel fysisk ikke finnes en grunn i verden til å spise det.
Det er jo manglende evne til å si/gjennomføre "fornuftige nei takk" som er medvirkende årsak til egen overvekt.
Jeg kan ikke fordra ordet flink i forbindelse med spising. Enten det gjelder å spise eller la være å spise.
Og det å "ha lyst på noe" er jo veldig subjektivt. Jeg kan også på ett nivå ha lyst på det wienerbrødet som står foran nesa mi. Da prøver jeg likevel å programmere meg til at det ikke er noe jeg trenger.
Altså, spørsmålet er "selv om man har lyst på", ikke sant?
Og ja, det gjør jeg. Det er ofte jeg rent faktisk ikke har så lyst på så mye på kakebordet, men når jeg virkelig har det så hender det likevel at jeg sier nei takk. Fordi det er det emst fornuftige.
Men hvorfor er det fornuftig? Ta deg som et eksempel. Du er slank, spiser sunt, trener masse. Har så vidt jeg vet ingen intoleranser. Hvorfor er det da FORNUFTIG å si nei til et kakestykke man har lyst på? Det er jo ikke slik at et kakestykke dann og vann gjør at man legger på seg 20 kilo og knapt nok kommer seg opp ei trapp?
Jeg føler noen ganger (og da sikter jeg ikke til deg) at det nærmest er opplest og vedtatt at det er "fornuftig" å si nei takk til alt annet enn helt fornuftig og nyttig mat. Jeg skjønner det ikke helt. Hva er galt med noe som bidrar til sinnets munterhet?
Ja, nesten alltid til hverdags (med gammel-dame- og små-barn-forbehold) og tar fortrinnsvis bare noen tynne striper av kaker på kakebord, kun for å smake.
Jeg liker kake, men jeg liker bare litt kake. Det blir fort for søtt eller for mye for meg. Jeg ser ingenting i veien for å ta en liten kakebit, en sjokoladebit til kaffen eller lignende til hverdags eller fest. Jeg er ikke på diett. Men samtidig er prisen for å ikke være på diett at jeg har noen prinsipper for hverdagen som ikke kan fravikes for mye, uansett hvor godt det er. Jeg kan ikke ta to porsjoner med middag hver dag, når jeg vet at jeg må nøye meg med en for å holde vekta stabil og ikke måtte slanke meg.
Det er kanskje litt forskjellig hva som bidrar til sinnets munterhet? Jeg hadde ikke blitt overvektig (hvertfall ikke veldig med det første) om jeg spiste mer kake og godteri, men jeg trives utrolig mye bedre med en kropp i nedre enden av normal bmi, enn øvre. Hvor jeg befant meg en stund. Så det er nettopp for munterhetens skyld at jeg sier nei takk til mye usunt, og til med noen ganger sunt, selv om jeg har aldri så lyst på. Jeg lider ikke, tvert i mot.
Samme her. Mitt sinn er ikke muntert når buksene strammer, rett og slett. Fram til jeg var nærmere førti så la jeg ikke på meg uansett, men nå må jeg prioritere og kan ikke spise alt jeg har lyst på hele tiden. Da er det ofte galt med sjokolade og kake og masse vin, selv om det kan bidra til sinnets munterhet der og da.
Ja, vi er forskjellige slik. Jeg har en venninne som er akkurat like høy som meg, og vi er nok i utgangspunktet ganske likt bygget. Hun trives bedre med å være 20 kg større enn meg, og kunne spise kake og goderi i nokså fritt flyt. Og det er jo helt greit. Men hun tror også jeg lever et gledesløst og asketisk liv, fordi jeg sier "nei takk" når hun sier "ja takk".
For meg er det mye mer glede i å spise en ordentlig god kakebit eller dessert når jeg ikke spiser masse søtt hele tiden. Hvis jeg gjør det blir jeg bare trist og føler meg tjukk, og har ikke egentlig glede av det.
Ja, men da er det "fornuftig" for dere. Jeg føler vel mer det der presset om at "man" bør være fornuftig. Selv om jeg sjelden føler at jeg har behov for /lyst til å være fornuftig i så henseende. Jeg prøver å ha et fornuftig kosthold. Jeg kjøper ikke rosinboller til frokost hver dag (selv om det er drømmen). Men det er jo noe annet enn å føle at jeg bør styre unna rosinbollen dersom den blir tilbudt meg.
Men hva er "masse søtt hele tiden" da? Det er jo også et definisjonsspørsmål. Jeg synes det er lenge å gå én dag uten noe søtt. For andre igjen holder det kanskje med én utskeielse lørdag kveld.
Jeg synes faktisk presset er større på å være ufornuftig. Folk blir rimelig intense om man takker nei til noe de selv har lyst på, for å si det sånn. :knegg: "Du kan vel ta ett kakestykke!?!" hører jeg ganske ofte. Jeg har aldri hørt noen oppfordre andre til å la være å forsyne seg.
Om det å spise noe usunt (det være seg kake, salt snacks, fete sauser, godteri, søt gjærbakst etc, etc) hver dag ikke hadde hatt noen som helst negative konsekvenser for meg, så hadde jeg antagelig gledelig spist noe hver dag. Men siden det ikke er uten konsekvenser, så koster det meg ikke mye å la være.
En dag uten noe søtt syns jeg ikke er lenge, selv om jeg er glad i søte ting og sikkert hadde spist en sjokolade eller en kakebit hver dag om ikke det hadde konsekvenser. Men det er jo veldig mye en vanesak. Jeg kan være veldig hekta på søtt og ha lyst på sjokolade hver dag etter middag, men hvis jeg klarer å la være noen dager eller en uke så blir det mye mindre presserende.
Jeg synes det er søtsaker tilgjengelig såpass ofte at om jeg skulle forsyne meg hver gang ble det helgekosen hjemme som måtte ut. Og den er hellig. :knegg: Nå for tiden blir det for mye, og det kjenner på klærne ja. Men egentlig er jeg slik bygget at i perioder med lite inntak frister det også mye mindre.
Jeg oppholder meg tydeligvis i svært asketiske omgivelser, for det er sjelden at jeg blir tilbudt kake/sjokolade/søtsaker i jobbsammenheng. Og sjelden ellers også. Alle avslutningene jeg har vært på og skal på før jul, har sammenfalt med toerdag for min del, så jeg har jaggu meg ikke fått kost meg med noe der heller.
"Mer kake til Divine" synes jeg bør være alles motto framover.
Divine: Hva som er "fornuftig" vil vel variere for person til person. For meg, med min kjærlighet til søtt og det at jeg trener så mye at jeg kan ta meg råd til litt ekstra kalorier, er det "fornuftig" å "kose seg litt" rett som det er. Jeg hadde bolle til morgenkaffen senest i dag. :glis: Men hadde jeg ALLTID sagt ja takk når jeg hadde lyst på så hadde jeg jo ikke vært slank, ikke sant?
:nemlig: Jeg kan ikke trene meg lov til ekstrakalorier (og det savner jeg!), så alt som kommer i tillegg til de få kaloriene jeg trenger er dessverre ufornuftig.
Joda, jeg ser den. Jeg er glad for at du synes det er like "fornuftig" å kose seg noen ganger om det er det man liker, som å si nei. Det er nemlig denne balansen jeg synes jeg ser for lite av. Jeg føler at man på død og liv alltid helst burde ha sagt nei.
Det er rart at du føler det slik, for jeg føler man på død og liv alltid helst burde si ja. Fordi det er uhøflig, ukoselig, utrivelig osv med folk som takker nei til noe. Har du noen gang opplevd at det har blitt reagert negativt til at folk sier "ja takk"? Jeg har aldri. Men det hender ofte at det blir oppstyr om noen sier "nei takk".
Jeg tror det et et større problem i 2014 at folk koser seg for mye med snacks og snop enn for lite. Det kan en vel igrunnen se på overvektstatistikken.
Det er jo ikke veldig rart om dere har oppfattet forskjellige signaler der. Du er veldig slank og sier ofte nei takk (= mange vil mene mye om hvor altfor asketisk det er og ta det som kritikk av egne valg) og Divine har vært overvektig og dermed opplevd og sikkert følt på reaksjoner i gata "du burde jo ikke....". :vetikke.
Ein kollega av meg er svært slank og har på jobb et kosthold beståande av cola, kaffi, pepperkaker, sjokolade og røyk. Eg som er 20 kilo tyngre enn henne og 10 cm lavare hadde aldri "tillatt" meg samme kostholdet. Både fordi eg ikkje ville legge på meg men også fordi eg hadde tenkt at mange kommenterte og "tenkte sitt". Og sjølvsagt at eg som Candy veit at kroppen ikkje likar berre sjokolade og cola.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
