Hvilke eksempler tenker du på som "luksusfellen"-personer?
Og er det slik at luksusfellepersoner ikke er verdige fattige?
Er ikke det ofte snakk om mennesker som ikke har hatt de nødvendige verktøyene til å klare økonomistyring?
Jeg tenker selvsagt at det må inn ulik type hjelp til folk avhengig av hva som er grunnproblemet.
En jeg kjenner vokste opp med bipolar far. De hadde helt ok inntekt, men ungene var fattige. Utenfra kunne de vært i kategorien "luksusfellenfolk" og det ble snakket nedsettende om det. Det hjalp ikke ungene akkurat og faren hadde ikke det som skulle til for å klare det. Der burde ha vært satt inn hjelp, men jeg tror mange så på dem som dumme og sløsete og snakket nedsettende om dem i stedet.
Jeg synes problemet med Luksusfellen er at det mange ganger viser seg at det ikke dreier seg om noe luksusforbruk i det hele tatt, men manglende økonomisk styring og kunnskap. Med litt målrettet veiledning og innføring i basic økonomi klarer jo mange seg helt fint etterpå. Feilen ligger i at man må melde seg på et underholdningskonsept på TV3 for å få denne hjelpen, der det hele blir tilspisset og tabloid.
Jeg tror forresten ikke jeg har sett noen fattige på Luksusfellen, som i at inntektene ikke strekker til. De har bare vært veldig dårlig disponert. Med omdisponering har det jo ordnet seg for de fleste?
Jeg føler meg også heldig. Glad for et "lyst" hode. Og i likhet med Maverick var jeg på rett sted til rett tid en gang for 15 år siden, som en direkte årsak til den jobben jeg har i dag.
Det er jo selvsagt en kombinasjon mellom flaks og hardt arbeid. Og noen har kanskje oppført seg dumt. Spilt bort, røyket opp eller drukket opp pengene. Men det er jo uansett ikke ungene deres sin skyld.
Må berre presisere at innlegga mine ikkje er meint som at "Då må alle andre klare det". Poenget mitt er at en har flaks ved å bli født og vokse opp i Norge med uante muligheter for dei aller fleste, men at det ofte er hard jobbing som ligge bak et livsløp. Derfor får eg umiddelbart piggane ut når nokon seier til meg kor heldig eg er som har den jobben eg har, den eksmannen eg har og det huset eg har. Eg har jobba hardt både mentalt, yrkesmessig og relasjonelt for å oppnå "suksess".
Ja, jeg forstår godt hva du mener. Og jeg nøler ikke med å fortelle barna mine at det ligger hardt arbeid bak det meste vi har, selv om det å være født i Norge er å ha en sølvskje og to i munnen i alle tilfeller.
Jeg snakket en gang med en mann i 40-50 årene. Han klaget sin arme nød fordi han ikke hadde fått en utdannelse. Noe han mente veldig mange andre var skyld i. Det kan så være, men jeg måtte påpeke for ham at ingen av oss får en utdannelse. Man tar utdannelse.
Det er vel hele konseptet til programmet, og lære folk som har gått i Luksusfellen at de kan hente seg inn igjen. Jeg har riktignok ikke sett på så veldig mange programmer, men da har det bare vært folk med greie inntekter som har måttet lære å omdisponere. Disse folka har måttet omdisponere dyre og unødvendige vaner. De kommer nok aldri til å filme de folka som faktisk må velge mellom bil (som i eneste bil) eller barnehageregning?
Nei, og det er vel derfor folk mener at "Luksusfellen-fattige" er en litt annen kategori?
(Kommentaren om selve programkonseptet gikk på at det burde være lettere å få den type veiledning sånn uten at TV3 er involvert. Det er mange ting jeg skulle ønske vi ikke ga underholdningsbransjen ansvaret for. Finne folks slektninger, f eks.)
Jeg tror ikke slike alternativer virker like tilgjengelige for folk som allerede sitter i saksa og ikke er vant til å oppsøke hjelp.
Jeg har hjulpet folk med å finne slik hjelp og det var ikke veldig lett. Luksusfellen derimot blir flashet rett i ansiktet på tv og i tabloidene.
Akkurat - det er et viktig poeng - det er lov å glede seg over alt man har fått til - man vet jo ofte selv hva det evt. har kostet. Men å fordømme folk som ikke har ressurser nok til å gjøre de samme valgene som en selv, blir lite raust og egentlig ganske slemt, synes jeg. Jeg liker ordtaket om å gå en mil i noens sko før man dømmer.
Og jeg må si at jeg virkelig ikke liker trangen noen mennesker har til å dele folk i verdig og uverdig trengende-båser. Det er ikke så himla enkelt, alltid.
Noe man ikke tenker på, er at fattige ikke har mulighet til å benytte seg av tilbud.
La oss ta et lavbudskjett og si at juletre og en stor bolle med frukt ikke er luksus. Jeg kan lese hvor det er tilbud og kjøre til det store senteret og kjøpe et juletre til 150 kroner, en stor kasse med mandariner og annen frukt på tilbud. Laster det i bilen og kjører hjem. Pris: 200 kroner.
Den som ikke har hatt råd til å kjøre opp (og det er dyrt!) og/eller ikke har bil, kan nesten ikke ta bussen gjennom halve byen med et juletre og en kasse mandariner. Spesielt ikke med barn. Og melk og brød i tillegg. De kjøper juletre på torget, samme tre til 230 kroner og frukt i små poser til dyrere kilopris. De må kjøpe frukt i flere omganger for å gi barna like mye frukt som meg. Pris: 300 kroner.
Hvis man har så lite som 1500-2000 å bruke, er 100 kroner en ganske stor del av budskjettet.
Jeg tror vi diskuterer litt ulike typer av "fattigdom" her. De jeg tenker på som fattige har aldri eid et kredittkort eller bolig og har derfor aldri vært i nærheten av type Luksusfellen-fattigdom. Jeg synes det blir litt misvisende å kalle denne gruppen fattige.
Så lenker jeg til en pågående debatt i UK nå der deler av media har hengt seg opp i at "fatties" ser ut til å være overrepresentert i bruken av foodbanks. Litt relevant, synes jeg. Medias fremstilling av svake grupper.
Jojo, man har kanskje "flaks" om man er født med den ståpåviljen og disiplinen og det motet du har, men det syns jeg er å trekke "flaks"-begrepet RIMELIG langt, altså!
Det var jo poenget mitt, at enkelte eksempler på fattige i avisen gjerne ikke er det, men mer type ikke disponert riktig det de har. Jeg mener selvfølgelig at de skal få hjelp, både til å komme seg ut av et uføre og til å få verktøy så de senere kan klare seg bedre. Men eksemplet jeg trakk fram tidligere i tråden og som jeg ikke finner artikkelen er typisk sånn. Det er forskjell på å ha nok penger til å klare seg greit, men ikke klare å disponere det riktig og det å ikke ha penger nok.
Hvilke eksempler tenker du på Lykken? I de eksemplene som er linket til i denne tråden synes jeg det er vanskelig å vurdere årsaker til hvordan menneskene har kommet i situasjonen de har.
Man snakker gjerne om å ta dårlige valg på det økonomiske området, valg som kan vise seg å få kjipe konsekvenser. Valg som kanksje andre ville latt være å ta og valg som disse kunne ha latt være å ta om de hadde lyttet til råd eller brukt bedre tid på å vurdere alternativer.
Mener man det samme om valg av partner? Ofte handler økonomisk uføre om partnervalg som har gått galt. Er man dum og flytter sammen med en som åpenbart er et dårlig valg, får barn og det deretter ryker. Vil det også være eksempel på fattigdom sv typen "ikke disponert riktig"?
Jeg tenker at man i utganspunktet skal gjøre det man kan for å utruste folk til å ta gode valg. Samtidig vil det gå galt noen ganger og det kan til og med være personens egen skyld at det går galt. Personen kan like fullt være en som trenger støtte og hjelp til å komme seg på beina igjen.
I det hele tatt er jeg redd for vurderinger av verdige trengende. Ofte tror jeg menneskers vurderinger av trengende handler om å gi seg selv god samvittighet for å la være å bry seg.
Jeg skrev i innlegg 32:
Jeg finner ikke artiklene jeg tenkte på, men blant annet var det en mann som hadde en trygg jobb som bestemte seg for å studere til ingeniør som 36-38 åring. Men så ble det tøffere å studere enn han regnet med, ble sagt opp fra jobben i perioden osv osv. Sånn ble det framstilt. Så er det noen luringer som går inn på den åpne facebooksiden hans og ser der at siste året har han fått seg kjæreste i Thailand, reist på lang ferie dit til henne, betalt for turen hennes hit til Norge, ferie med henne på Gran Canaria, kjøpt seg dyr rasekatt etc etc.
Jeg så akkurat det Lykken, men du formulerte deg generaliserende om fattige i avisen. Avklarende da at du nå skriver at det kun handlet om det ene tilfellet.
Men hva mener du med verdige trengende? Alle som er i en dårlig økonomisk situasjon er trengende. Men fortsatt, det er forskjell på fattige og de som ikke klarer å disponere midlene sine. Så kan man jo diskutere hjelpebehovene og hva som faktisk hjelper av tiltak. Mange trenger bare en økonomisk rådgiver til å rydde i rotet og ordne med kreditorer, noen trenger gjeldsordning, noen trenger faktisk verge og noen har ingen utsikter til bedre situasjon i det hele tatt. Men når man skal diskutere fattige i Norge så synes jeg det faktisk er viktig å skille litt. Jeg kunne blitt fattig om jeg hadde blitt skilt nå, ufør og fått større medisinske utgifter blant annet. Altså, har man nok penger egentlig og trenger hjelp til å leve fornuftig eller har man faktisk ikke nok penger til det man behøver.
Helt enig med deg, Lykken. Det eksemplet du never er jo bare et hån mot de som er virkelig fattige og aldri ville ha kunnet tatt slike valg i utgangspunktet.
Dette erfarte jeg en gang i min ungdom. Jeg kommer fra en familien med helt ok økonomi. Da jeg startet på videregående måtte vi kjøpemånedskort for å komme til skolen. Man kunne kjøpe halvårskort og da betalte man for fem måneder, man fikk en måned på kjøpet. Jeg husker at en av mine klasseveninder kjøpte månedskort og jeg sa hun burde kjøpe halvårskort for det var rimeligere. Jeg glemmer aldri svaret for jeg hadde aldri måttet tenke sånn selv om vi ikke hadde spesielt god råd. De hadde ikke råd til å betale halvårskortet. For meg var det en virkelig øyeåpner.
Organisasjoner som hjelper fattige må vurdere hvem som trenger det mest osv. Der er prioriteringer nødvendige. Men selv der kan ikke akuttbehov vurderes ut fra hvor dumme folk har vært før de kom til det punktet at de ble fattige. Langtidshjelp må vurderes med tanke på selvhjelp. Det som kan være et problem når det gjelder hjelp av typen "empowerment" er at givere ikke er så veldig glad i å gi til sånt.
Man vil virke snill mot de "der nede" når man gir. Folk skal også gjerne holde seg "der nede" og være takknemlige og det man gjør skal gjøre menneskene takknemlige og varme om hjertet. Da føler man seg god og snill.
De fleste skjønner at det er bedre å gi strukturell hjelp, men å gi dette kan medføre at man faktisk må "prakkes" med "disse menneskene" på jobb og man må kanskje godta at de til tross for tidligere dumskap får en ny sjanse til å ta utdanning og kanskje får starthjelp til bolig osv. I u-landssammenheng kan også det å gi slik hjelp medføre en trussel mot vår utnytting av samfunnet. Det kan koste oss noe. Disse "der nede" kan komme inn på vårt domene. Det er ikke bare sultne munner vi kan putte mat i. De kommer for nær og de blir påtrengende.
Jeg tror ikke mennesker har godt av å være i offerrolle og jeg tror heller ikke det er bra for oss som gir å bruke for mye tid på å vurdere mottakers verdighet.
Veldig godt eksempel. Og slike rabattordninger gjelder jo for flere ting. Noen barn fyller på ruterkortet sitt eller kontokortet til Tøyenbadet med en 200-lapp mens andre barn har med akkurat de kronene en billett koster. Det er ikke tilfeldig hvilke barn som alltid bare har med det eksakte beløpet.
Jeg ser hvor du vil hen men jeg tror vi må begynne å se vekk fra medias agenda om "fatttigdom". De finner eksempler som passer inn i deres egen definisjon og finner ofte mennesker som til en stor grad folk skal kunne identifisere seg med, for så å lage et bilde av skyld av egen dumhet.
Media har jo en agenda og om det er fattige, innvandrere eller alenemødre så tror jeg veldig få av oss som er innenfor en av disse gruppene føler seg så veldig representert. Det har vel aldri skjedd at jeg føler alenemortilværelsen har blitt fremstilt på en måte som jeg overhode kan kjenne meg igjen i. Jeg tror akkurat det samme gjelder for mange andre grupper, ikke minst "fattige" som svært sjelden ville stått frem på den sosialpornografiske "underholdingsverdige" fordummende VG/TV2 formatet.
Jeg er enig i det du skriver om medias fremstilling, men det krever også noe av oss som lesere. Hva vil vi ha? Hva skal til for at vi skal gi og bli mer rause?
Jeg er møkk lei sosialporno. Jeg synes dog en del av medias oppslag har vært greit balansert i år og at en del kommentarer til dem har vært smålige.
Jeg kjenner barna til en sånn fyr som Lykken beskriver - som hev seg på prosjekter og snudde om på livet - som brukte penger som gress når han hadde dem - ved for eksempel å reise på lang ferie til Sydenland. Han hadde en bipolar lidelse, og ungene hans led virkelig under at han i perioder sluttet med medisiner og gjorde dumme, ukritiske valg. Det var ungene hans som ble nektet inngang til kunstskolen fordi regningen ikke var betalt og som måtte klare seg med den fravokste vinterjakka. Verden er ikke svart/hvitt og ungene til de som gjør dustevalg kan ikke noe for at valgene tas - men de må like fullt leve med konsekvensene og i mange tilfeller den mer eller mindre skjulte fordømmelsen. Det synes jeg ikke er greit. :(
Hva er ikke greit? Fordømmelse er en dårlig ting, selv om det er ganske menneskelig å tenke sitt om dumme valg. Hjelp bør man få, både helsemessig og økonomisk, særlig det å klare å leve normalt med den inntekten man har. Men det er ingen god hjelp å sy puter under armene på folk, jatte med når de har dårlige ideer og støtte oppunder å være i Nav-systemet til evig tid. Det krever mye hjelp, men det krever også noe av personene det gjelder. Man kan ikke bare si uff og uff, stakkars deg og hjelpe opp og ned uten å kreve at man faktisk tar tak.
Det er ikke god hjelp å sy puter under armene på folk. Det er derimot den typen hjelp folk ofte synes de er "snillest" om om de gir.
Den beste hjelpen man kan gi noen som strever er å hjelpe dem på føttene. Det medfører arbeid og engasjement og tro på mennesker. Mange ganger vil slike forsøk mislykkes, men så funker det av og til og mennesker kommer seg på beina ved hjelp av at folk har trodd på dem og backet dem opp i prosessen.
Folk som sulter akutt må ha mat og det er en enkel måte å lindre nød på.
Skal folk komme seg på beina trengs det helt andre ting og det krever mer.
Jeg er veldig imponert over arbeidet en del av blant annet bymisjonens folk driver for å hjelpe mennesker på beina og få tilbake troen på seg selv. Det krever tålmodighet og stor raushet å gå det stykke vei med et annet menneske. Det er enklere å bare putte mat rett i munnen på folk.
Selvfølgelig er det flaks. Flaks at jeg har fått de egenskapene jeg har, uflaks at jeg har måttet bruke dem på å overleve i stedet for å bli nobelprisvinner i kjemi. Satt på spissen selvsagt.
Nå er meget sagt her, men dette med å ikke ha råd setter jo også folk i situasjoner hvor det er vanskelig å tenke klart. Jeg husker en periode i studietiden hvor jeg hadde ekstremt lite penger, og hvor kvelende og altoppslukende den følelsen var. Søvnløs ble jeg også. Nå, som jeg ser den tiden i perspektiv, er det enkelt å se hva jeg burde ha gjort, hvordan jeg burde ha prioritert osv. Men midt oppe i det, not so much. :nemlig: for mange blir det en umulig oppgave i seg selv.
Mental sykdom og dårlig råd er sterkt sammenknyttet. Men har man fått dårlig råd på grunn av sin sykdom... eller har man blitt syk av å ha dårlig råd? Å ha så dårlig råd at en hele tiden må velge mellom hva man kan ta seg råd til, er utmattende.
Jeg tror det er spesielt tøft for de som arbeider i et lavtlønnet yrke og som bor i en by med store utgifter. Kanskje man har klart å kjøpe egen leilighet. Da er man vel ikke fattig? Men man går i de samme klærne. Innkjøp må planlegges nøye for man kan bare ta bussen. Man kan ikke delta i noe sosialt. Hver måned har man bare nudler de siste dagene før lønning. Barnas klær er et stort problem. I mai er Goretexhansker og ullundertøy på tilbud til halv pris. Den som ikke har nok penger til å bruke tilbudet, må kjøpe billighansker i oktober og barna fryser på fingrene. Som Maverick så elegant siterte Samuel Vimes på! :tilber:
Samtidig jobber man like mye som de som tjener 100 000 mer. Man er hele tiden sliten. Man har ikke råd til barnevakt. Man bruker lenger tid på arbeidsreiser, for man må bruke offentlig transport. Man kan ikke handle inn i stort og en gang i uken, så man må dra med seg plastposer med 1-2 dagers mat til stadighet.
Å sette av penger i en slik grå og trøstesløs hverdag er vanskelig. Hvis man skal bruke 6000 kroner på en ting man ønsker seg, så er det "bare" å begynne å spare, ikke sant? Hvis man kan spare 100 kroner i måneden så må en bruke 5 år på det. 5 år uten en utskeielse. Det er brutalt. Spesielt hvis en er dum nok til å sukke over at en har dårlig råd. Da kommer argumentet: "Det er bare å spare".:rolleyes:
Dårlig råd gjør noe med selvtilliten. Og siden du ikke klarer å tenke i et 5-års perspektiv, vente i 5 år på en belønning, så velger du en øyeblikkelig belønning istedenfor.
Å gå inn i et parfymeri, la hendene gli over varene, gull og nattsort, hvitt og blankt... en smilende og høflig ekspeditør finner fram varer til deg og ser deg... du er like mye verd som andre. Plutselig har du kjøpt en dyr mascara. I de minuttene svevde du. Lykkerusen varer ikke lenge. Nå har du ikke penger å spare denne måneden. Du kan like gjerne gi opp. Det er håpløst.
Og du har vist hvor dårlig du er med økonomi. Din skyld at du er fattig! De pengene kunne du brukt på bedre ting! Dum! Dum! ringer det i hodet ditt mens du går forbi stativet med ullklær til halv pris, hvor flinke mødre, mødre som planlegger, står og finner fram sett som de skal kjøpe og legge til side til oktober. Parfymeri-posen føles så tung, men tyngre er de mørke tankene som kverner rundt i hodet ditt.
Hvem fant på prosjektnavnet? Var det du som fant det på iløpet av innlegget eller de offentlige etatene som vil gjøre brukerne sine enda litt mindre i selvfølelsen? Jeg leste hele debatten men igrunn mest sittende igjen med at det var et provoserende prosjektnavn! :mad:
Mulig det funker for givergleden men jeg syns det var et dårlig navn sett fra mottaker siden! Greit barna er vel neppe opplyst om navnet men uansett det er jo få sammenhenger det er greit å si "lille venn". I en sårbar situasjon syns jeg det blir mer hånlig enn søtt.
Det er vel aldri "in" å være fattig, men jeg syns det er en bra ting at det er flere som tør stå frem og si "Dette har vi ikke råd til å være med på lenger". Hvis man bare kunne ha formidlet dette uten den sutrete vinkelen og fordømmende "de er feite/røyker/late/egoister- ta dere sammen"-reaksjonen dette ser ut til å skape så tror jeg det hadde vært enklere å snu litt på forbrukshysteriet spesielt i disse tider.
Vi snakker mye med ungene våre og er flinkere til å være ærlige på at det ofte er økonomien som stopper oss fra å bli med på endel ting. Det er ikke synd på oss, og jeg håper vi klarer å formidle dette uten den sutretonene og "stakkars oss"-greia jeg virkelig ikke ønsker eller mener.
Men jeg håper vi en dag kommer dit at vi kan få bremset litt på forventninger til hvor mye penger alt må koste for at det skal være bra nok. Og slutte å føle at man må unnskylde seg for at man ikke har råd.
Jeg tror samfunnet vårt absolutt hadde hatt godt av å bli kvitt mye av både merkepress og forbrukshysteri. Og jeg ser absolutt at noe av problemet til de med aller dårligst råd er at de ikke har mulighet eller råd til å være superfornuftige. Jeg mener det er utrolig viktig at vi fortsetter å ha et samfunn med helsetjenester og utdanningsmuligheter for alle, med sikkerhetsnett som fanger opp de som faller utenfor og som ikke har muligheten til å klare seg uten hjelp. Men jeg syns også vi, som samfunn, kanskje i for liten grad fokuserer på "hjelp til selvhjelp", på bærekraft, økonomistyring og fremtidsrettethet. Det er tankevekkende at folk må ty til luksusfellen, og henge ut seg selv på TV, for å få hjelp til å ta kontroll over egen økonomi.
Og jeg skjønner veldig godt det mekanismene Mrs. S beskriver. Sparing er bare gøy når man opplever at de har resultater i et overskuelig perspektiv, jeg kjenner det igjen på meg selv. Det er mye morsommere å spare, når man ser at sparekontoen vokser og vet at deler av pengene faktisk kan brukes til noe gøy, hvis man har lyst. Å spare en hundrelapp eller to i måneden, for så å se at alt man har spart fyker ut i husleie, strømregning og en uforutsett tannlegeregning, vite at man betaler inn på noen andres huslån, og ikke sitter igjen med en krone selv er noe helt annet enn å ta i og låne til smertegrensen, men samtidig vite at nudlene i slutten av måneden finansierer et leilihhetslån som i det lange løp gjør det mulig å oppgradere ytterligere i boligmarkedet.
Samtidig så tror jeg det er veldig sunt å faktisk ha hatt dårlig råd en perioden, og oppleve at man fikk kontroll på egen økonomi, eget liv og fikk det til. Men forutsetningen er at man må oppleve at fornuften belønnes og resulterer i noe, hvis man bare må fortsette å jobbe to jobber, kjenner at helsa svikter og økonomien ikke bedres, da forsvinner incentivet til å være "fornuftig" sakte med sikkert. Hvis alle drar fra deg lønnsmessig, alle vennene drar på dyre ferier og kjøper det nyeste i teknologi, mens man sitter med en gammel TV, i en leid leilighet med utvaskede klær og samtidig jobber livet av seg, da gir man til slutt opp.
Og det er da vi trenger systemer for å få folk på beina på lang sikt, ikke bare hjelpe dem med julegaver og julemat, eller til å betale den ene regningen. Og man bør jobbe med holdninger generelt, knyttet til hva man "må" ha, når man må bytte det ut og statusen rundt det å faktisk få det til på et lavbudsjett.
Det jeg har tenkt litt på enkelte ganger når jeg leser sånne medieoppslag er at dette ikke er de egentlige fattige, det er folk me litt dårlig råd. Noen av dem vet ikke sitt eget beste når de står frem, men jeg ser jo at det relativt ofte drypper endel på de som gjør nettopp det i etterkant slik at jeg vil tro at dette er med i vurderingen til endel av de som står frem som "fattige" i media. Altså jeg får en slags RL-nettroll-følelse av noe av det. Og det er i grunnen synd, for jeg tror at det å ha virkelig dårlig råd fortsatt er skambelagt og fortsatt er veldig vanskelig for mange. Og at det ikke nødvendigvis blir så mye bedre av at det står frem noen og får reaksjoner på at de ikke fattige nok til å klage.
Nei, han endte vel opp som et RL-troll, faktisk? Han mottok penger fra folk i forskudd for boken han skulle utgi, og så forsvant han vel. Det var det siste jeg fikk med meg, så om det skjedde noe mer vet jeg ikke.
Hvis det bare er det virkelig fattige, de EKTE fattige og som det er synd på som skal få stå fram i media tror jeg bildet blir lite nyansert og at offerrolle vs SNILL giver TM vil forsterkes.
Nei det er ikke greit at folk lyver i media, men oppslagene som det har vært flest av i år synes jeg ikke har vitnet om løgn og ikke-reelle problemer, men heller har fokusert på hvordan samfunnets økende rikdom påvirker dem som ikke har sjans til å følge med. Det kommer jo nettopp frem i en del av disse artiklene at det ikke er snakk om sult og at man fryser, men andre aspekter ved å ha dårlig råd. Jeg tror dette er viktige elementer å få fram selv om det kan irritere.
Jeg tror noe av grunnen til at det irriterer er at det setter fingeren på vårt eget forbruk og at det ikke er uten konsekvenser for andre og at det lett fører oss i forsvar.
Jeg tenker også at det sjeldent er noen stor krise å ha gitt til noen som viser seg å ikke ha fortjent det. Selvsagt skal man avsløre falske tiggere, men med mindre man selv virkelig sliter med økonomien så tenker jeg at det ikke er farlig å ha gitt en hundrelapp til en tigger på gata selv om han faktisk har en trygd som det går fint an å leve på om man er fornuftig og det er ikke noe krise å ha gitt en femtilapp til en som ber om penger til bussen, men bruker dem på røyk.
Å gi til organisasjoner tenker jeg er best, men samtidig er det ikke galt å spandere en pakke røyk til en på gata. Mange spanderer gjerne en øl eller to til en kollega som har mer enn nok penger.
Litt naivitet og raushet tenker jeg er greit.
Jeg synes det er direkte pinlig hvordan folk oier seg over bistandsorganisasjoners administrasjonsutgifter. "Mine penger kommer ikke rett i munnen til mottaker og da slutter jeg å gi."
Det er så lett å lage seg gode unnskyldninger for å ikke ønske å dele. Jeg vet det veldig godt mer meg selv og gremmes.
Jeg er ikke sikker? Kanskje det er noe av grunnen? Men jeg tror også at det at man opplever at media bidrar til presset ved å fremstille livssituasjoner som ser ganske normale ut som fattigdom. Det at lista for normalen legges alt for høyt og at alt for sterke ord brukes for å beskrive dette. Medienes tabloidisering hjelper ikke saken, tvert imot. Og jeg ser ikke bort fra at noen av de jeg opplever som RL-nettroll egentlig er et offer for dårlig journalistikk.
Men jeg lurer på om vi leser pressen litt ulikt i disse sakene, jeg har nemlig ikke sett noe søkelys på forbruk og hva det gjør med de som har litt mindre, det er imidlertid tanker jeg forsåvidt gjør meg etter å ha lest endel sånne, men de avisartiklene jeg har sett har vært utelukkende tabloide eller sutrete.
Nei, det er ikke krise å gi noe til noen som viser seg å ikke ha fortjent det, og det er heller ingen krise å ikke ha gitt til den absolutt mest verdig trengende. Men dette er nok en forlengelse av trygdediskusjoner, samfunnet er bygget på tillit, og journalistikk som fremstiller det som om fattigdom er å ikke ha veldig god råd hjelper ikke på gavmildheten tror jeg.
Dette med administrasjonsutgifter har også to sider. Det har jo vært saker der penger har gått til litt i overkant lukrative avtaler for de ansatte. Da fant man på dette geniale - folk måtte få innsikt i hvor stor del som gikk til administrasjon! Da fikk man vite hva som faktisk kom frem. Og vips ble det veldig positivt å være en organisasjon nærmest uten nettverk der man bare dumpet varer i fattige områder. Som om det er lurt. Det interessante er vel mer hva denne administrasjonen går ut på.
Nja, jeg tror vel at mange blir irritert fordi de føler at de har omtrent samme økonomi men greier seg uten å klage.
Man blir lettere irritert når noen i nesten samme situasjon klager enn når noen som har det mye verre klager, ihvertfall er det sånn med meg.
Og om man må prioritere beinhardt selv og spare opp til jul mange måneder i forveien, så skjønner jeg at man blir mer irritert over klaging på ipadmangel enn meg som ikke prioriterer og sparer i det hele tatt.
Min datter spurte meg for et par år siden om vi var fattig, siden vi ikke dro til syden hvert år, når ei i klassen dro til syden TO ganger på ett år! :sjokk:
Jeg sa at vi var langt fra fattige, men at vi prioriterte annerledes rett og slett. Så da måtte vi prate litt rundt det. Da jeg bodde alene med barna et års tid, så merket vi det nok litt, men igjen måtte vi prioritere bort ting. Uten at vi var fattige. For vi hadde et sted å bo, vi hadde nok mat, de fikk dra på bursdager, de fikk feire bursdager osv. Men vi hadde ikke råd til de store utskeielsene.
Nå føler jeg vi er «vanlig». Vi tjener greit, men har ganske stort hus med lån. Vi har billån, bruker mye penger på SFO hver mnd, og 6 personer gir et solid matbudsjett også. Det merkes når 6 stk skal på teater også, derfor blir det en forestilling i år, og ikke kino med alle sammen i desember. Jeg vil tro feriebudsjettet merkes også, når vi er såpass mange.
Men vi kunne fortsatt valgt å spare mer hver mnd, om vi prioriterte bort det å kose oss litt ekstra med takeaway mat en gang hver mnd, god mat i helgene, kino eller bassengtur hver mnd osv. Men vi velger vel heller å bruke pengene litt «her og nå».
Jeg forstår det når det er snakk om "omtrent samme situasjon", men veldig mange et langt fra samme situasjon og blir veldig bedrevitende med tanke på hvordan de fattige bør prioritere, gjerne ut fra at man selv har erfart å leve på vann og havregryn i studietiden. (Litt generalisert ut fra klage på medieoppslagsdiskusjoner på fb og aviser).
Ja, men det er endel slike oppslag der jeg mener at journalistene (ikke nødvendigvis de som stiller opp, de har ikke kontroll på hvordan de blir fremstilt) burde vite bedre. Noe handler om begrepsbruk også. Jeg tror man kunne fått til en god drøfting rundt forbruk og det å skille seg ut uten å bruke uttrykk som fattigdom når det dreier seg om folk som eier egen leilighet og har penger til mat, klær og vanlige fritidsaktiviteter, men som ikke kan henge på forbruksmønsteret i forhold til ferieturer der de bor. Det er fortsatt en interessant diskusjon, men det blir ødelagt av tabloid fremstilling.
Noe annet de gjør er å bruke mennesker i etableringsfasen som eksempler. Det er heller ikke spesielt heldig, de fleste har opplev en periode med trangere økonomi som nyutdannet, og når det blir fremstilt som et samfunnsproblem blir det ikke veldig konstruktivt.
