Vansklig innlegg å skrive, for jeg er redd for å bli oppfattet som en surmaget, gammel kjerring, men jeg lurer oppriktig.
Avisene flommer over av triste historier om hvor vondt mange har det nå i desember. Man klarer ikke å oppfylle barnas julegaveønsker og sliter med dette og ber om hjelp. De fleste klarer seg og hjulene går rundt, men vil så gjerne gi så mye. Mange enslige med barn som sier pengene ikke strekker til. Jeg tenker at de aller fleste av oss vet at julen kommer, og sparer vi en 100 lapp hver måned så trenger ikke det ødelegge økonomien, vi bruker vel mer enn det som kommer inn i desember de fleste av oss. Misforstå meg rett, jeg vet at det finns de som har behov for hjelp. Vi er selv med på et "God jul, lille venn-prosjekt", der de offentlige etatene i kommunen her tar seg av fordelingen.
Men hvordan er vi kommet der at forventningene til foreldrene er blitt så høye? Det er vi voksne som står frem, jeg tror helt ærlig ikke at de håpefulle har så store forventninger som media skaper? Hvor er det blitt av å sette tæring etter næring? Verden er urettferdig, men er det ikke viktigere å lære barna hvordan livet er? Må barna skjermest for enhver pris?
Med den sosiale ulike vi nå har i Norge, og med erfaringer fra folk som definitivt lever under det som er satt som fattigdomsgrense i Norge så er tittelen din så provoserende at jeg ikke orker svare eller delta annet en med dette innlegget.
Men jeg lover deg, det er ikke "in" å være fattig hverken for barna eller voksene. Og de fleste fattiges stemmer kommer aldri frem i media. Det er sjokkerende og tragisk hvor førende media er og forblir av folks oppfatninger av virkligheten.
Jeg lurer på om det er et slags generasjonsskifte ute og går eller et slags skifte av kultur på området om man kan kalle det det. Jeg vokste opp med at man satte tæring etter næring og at det var helt legitimt å si at noen ting hadde man ikke råd til. Det var helt greit. Sånn er det visst ikke lenger.
De som står frem i media er vel ofte unge voksne. De har kanskje aldri hørt foreldrene si at det finnes noe man ikke har råd til eller de har kanskje ikke opplevd at det måtte spares på så mye. :vetikke:
Jeg forstod muligens ikke innlegget ditt, men jeg tror ikke det er in å være fattig, nei.
Det jeg derimot synes, er at forbruksdebatten er veldig tilspisset, slik at unntakene fremstilles som normalen i media. Vi bor i et område og vanker i et milljø hvor folk har god råd, noe som riktignok viser igjen i bolig, hytte og båt, men de har virkelig ikke toåringer med egen iPad, tiåringer med iPhone 6, multiple sydenturer årlig, tenåringer med designervesker og parkas til mange tusen. Jeg ser virkelig fint lite til det media påstår er et stort problem i dag. De er i grunnen helt greit fornuftige og bena på jorden, både barn og voksne.
Jeg er enig med deg i det Lisa, at de som er fattige er ikke de som står frem og roper høyest. Men jeg mener det er forskjell på å ha dårlig råd, og å være fattig.
Jeg hadde selv dårlig råd når jeg ble alene, og etter statistikken så ser jeg i ettertid at jeg levde under fattigdomsgrensen, men jeg har aldri følt meg fattig fordi om jeg kjøpte brukt tøy, gaver og droppet ferieturen. Jeg kunne solgt bilen, og dratt på ferier, men vi valgte å heller ha bil. Tror med hånden på hjertet at ungene ikke tok skade av å få brukte mobiler og jeg kjøper faktisk brukt til de enda, for jeg finner meg ikke i dette kjøpepresset.
Jeg skjønner godt at folk blir fortvila. Jeg er priviligert. Jeg kan velge å ikke gi 9-åringen min en iPhone til jul, selv om hun ønsker seg det av hele sitt hjerte. Jeg har råd til å gjøre det, men velger å la være. Jeg er vanvittig takknemlig for at jeg har det valget.
Det er ikke på noen måte "in" å være fattig. Det må være utrolig kjipt å ikke ha råd til det som trengs og i hvert fall ikke ha råd til de tinga som man ønsker seg, men som strengt talt ikke trengs. Særlig når du ser at folk rundt deg har de det de trenger og enda litt til. Særlig når du føler at det går utover dine egne unger.
Jeg er vokst opp som en av de som ikke fikk det alle andre hadde, og vi hadde ikke valget heller. Men vi hadde alltid mat og jeg fikk alltid fine og nye presanger til jul og bursdag. Jeg syntes det var kjipt nok. Og sånne som meg verken er eller var det synd på.
Det er ikke alle som står frem i media som jeg synes like synd på, men det er uendelig mange som virkelig ikke har råd og som aldri i livet ville stått frem med det heller.
Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og da er det blitt "in" å være fattig. Og med "in" mener jeg at det er en trend i den tiden vi lever i nå.
Det jeg er uenig med deg i er at det er selvforskyldt. Jeg mener at dette er en politisk dreining som gjør at folk blir mer sin egen lykkes (for ikke å snakke om ulykkes ...) smed. Ansvaret dreies over mot det induvidielle fremfor det kollektive.
Det er aldri in å være fattig. Men det er kanskje en skamløshet i forhold til å be om ting man mangler ut fra hva man kanskje kan definere som "prioriteringsfattigdom".
En ipad koster fra 3000,- ny. Det er 30 røykpakker.
Jeg tror som Nenne at mange ikkeer i stand til å sette tæring etter næring, spare til ting, velge bort noe her og nå med tanke på andre ting. Jeg synes også at denne debatten kan deles opp i flere nivåer.
Det er det strukturelle som gjelder merkepress og materielle goder. Skal man bare gi etter hvis ungene vil ha det? Hvis de maser veldig? Hvis man har råd? Jeg mener at man definitivt skal si nei innimellom når det mases om ting man ikke trenger. Står man på ski tre ganger i året, trenger man ikke nytt av alt eller det dyreste utstyret. Står man på ski tre ganger i uken, så er det definitivt verdt å se på skikkelig utstyr. Må man feire dyre bursdager, dra i gang eller følge opp veldig dyre feiringer som gjør at andre får vondt i magen av frykt for å ikke henge med?
Så har du det personlige ansvaret for egen økonomi på den ene siden og det å få folk i jobb eller gi dem mulighet til å forsørge seg og ungene sine på en mest mulig anstendig måte på den andre. Dette handler jo både om hva man bør ta ansvaret for selv i fht arbeidsvilje og kreativitet og på samfunnets evne til å gjøre det mulig for folk å jobbe.
Fattigdom er relativt, og den norske opplevelsen av fattigdom handler i liten grad om klær eller mat eller tak over hodet, vi er på at fattig betyr at du mangler ipad, Canada Goose og flatskjerm, liksom. Jeg tror dessuten den opplevde fattigdommen er litt som når mine unger kommer og påstår at alle andre har, også undersøker jeg litt og så er det nesten ingen som har. Det er basert i en følelse og så blir følelsen til en rettighet man ikke har fått oppfylt. I Verdens Rikeste LandTM!
Men jeg tror også som him, at dette er et økende problem som kommer som direkte resultat av den politiske dreiningen i landet og at folk uten verktøykasse nå får beskjed om å bygge sin egen bil.
Dette trur eg er viktig og riktig. Noko har skjedd og normaliteten er flytta. Vi har vel dei fleste kjent på at ting ikkje gikk rundt i dei første åra. Purringar og hard prioritering på kva regningar som skulle betalast først. Feriar som var bilturar i Norge. Eg var på min første utenlandstur som 32-åring. Ein episode eg huske veldig godt var då eg som høygravid skulle i en 80-årsdag. Føtene var hovne og eg fekk ikkje på meg sko. Då gjekk eg i "sportssandalane" mine til kjole for vi hadde ikkje råd til at eg prioriterte et par sko som eg kun kom til å bruke vekene før fødsel. Foreldra mine hadde fruktkasser som sofabord i tre år etter dei bygde hus og innreda ikkje heile huset på ein gong. I dag meine eg å sjå noko heilt anna og dei yngste vil ha alt fort. :knirk:
Men at det er in å vere fattig trur eg på ingen måte det er.
Der sa du enkelt det jeg har sittet i en time og lurt på hvordan jeg skal formulere.
Det er legitimt i debatten å bruke seg selv og sin egen erfaring som fasit på hvordan man bør forholde seg ved dårlig økonomi. "Jeg greide meg på brukte filler, brød og vann, så da har ingen andre rett til å klage heller". Det handler om at solidaritetstanker er så ut som det kan få blitt og at fellesskapet er på vei til å bli en saga blott.
Det blåser iskalde vinder over samfunnet vårt, og det at forskjellene stadig øker og blir mer fundamentert ser ut til å forsterke meningene om at "når jeg greier det, så bør alle greie det".
Det er ikke in å være fattig. Jeg tror heller ikke det er de som har aller minst som skriker høyest, verken før eller nå. Men det har kanskje blitt en liten bølge av de som har pressa økonomi som spør om hjelp til de tingene som de føler alle andre har råd til. Ja, der sa jeg det, jeg tror ikke alle andre har råd til ny pc til ungen sin til jul. Klart noen har, men ikke så mange som man kan få inntrykk av. Jeg føler det er stor forskjell på de som spør om hjelp til å kjøpe en gave, litt ekstra mat i jula osv til de som spør om hjelp til å kjøpe presanger i 1000+kr kagegorien.
Føler også der er en endring på hva som kalles å ha dårlig råd/være fattig. Slik noen definerer det å være fattig nå så lurer jeg på hva vi var når jeg var i tenårene og foreldrene mine slet. Vi snakker om å vanne ut ketchupflaska, bruke matpapir mange ganger, kun ha frukt til spesielle anledninger osv. Men klart, ingen hadde pc og mobiler på den tiden så man skilte seg ikke så synlig ut alltid slik som man lettere gjør nå. Det er vanskelig uansett tenker jeg, både nå og da. All ære til de som sliter og gjør alt de kan for seg selv og sine barn, men min mening er at det går over i det flaue når man f.eks(tror eksempelet er fra finn) spør om hjelp til mobiler, pc osv fordi man bare har råd til å kjøpe julepresanger for 1500kr. Når jeg først har sagt det og tenker gjennom hva jeg har sagt så er det kanskje ikke særlig å tape på å spørre heller, man skiller seg jo godt ut uten disse tingene nå, har jeg inntrykk av. Men som sagt lengre oppe, kanskje sliter flere enn vi tror og er det ikke heller mer det som er normen?
Men jeg tror Tussa har et godt poeng også. Når man etablerer seg i dag og får barn,har jobber og låner riklig med penger for å kjøpe bolig, så har man god økonomi. Bil,interiør og dyre barnevogner. Om det da skjærer seg, så må livstilen endres. Det er der jeg tror mange får problem.
Jeg synes eksemplene de bruker i avisen virker mot sin hensikt. De kunne virkelig brukt bedre eksempler. Det er alltid noe å stusse på og han ene som sto fram ble jo "avslørt" av sin egen Facebookside mht hvordan artikkelen framla hvorfor han hadde det vanskelig. Gjør de ikke ordentlig research? Jeg tror en del går på mentaliteten at andre eller "staten" skal rydde opp i rotet ditt eller gjøre det sånn at du har like god råd som de som har gode jobber med god inntekt. Og det framstår rart at man ikke får jobb i det hele tatt når helsevesenet flommer over av behov.
Jeg tror familier som lever utelukkende på trygder og stønader er virkelig fattige i Norge, en egen udiskutabel kategori. Mulig de burde gjort krav på mer, men selv det krever ressurser. De som ikke kommer inn på boligmarkedet vil slite, vi er velsignet verdiøkning, lav rente og fradrag.
Men så er det oss friske i 100% stilling som ikke gjør de gode økonomiske valgene. Eller velger bort noen stillings prosenter. Belåner oss maks, velger avdragsfrihet og et godt forbruk. Det går fint helt til en av inntektene reduseres ufrivillig ved sykdom, død eller blir utenfor arbeidslivet. Vi er visst ikke så gode på å forsikre oss, eller til å skrive samboeravtaler. Og når de samme menneskene går fra hverandre er det lite eiendeler i boet og de må starte hver for seg med null kapital, det er dyrt.
Ikke minst kjenner jeg mange som vil slite noe skikkelig om Scheel utvalgets forslag om kun 20% fradrag for renter og skatt på leieinntekter hadde trådd i kraft. Selv med redusert skatt på personinntekt. For vi har gjort forbruket vårt avhengig av formue i eiendom. Sikkert mindre effekt i distrikter enn byer.
Vi er kanskje noen få som har den fordelen av å ha vokst opp fattig, da mener jeg virkelig fattig. Ikke sånn at familien prioriterer vaskehjelp selv om, men at en eller flere i husstanden hadde tatt den type jobb for å spe på.
Jeg skjønte ikke hovedinnlegget. Jeg håper dere er klar over at det finnes mange virkelig fattige i Norge i dag.... Jeg jobber innenfor sektoren, og for folk som er avhengige av Fattighuset og Kirens bymisjon for å klare seg, handler julen virkelig IKKE om å klare å kjøpe en iphone til ungene sine. Mange lever faktisk under fattigdomsgrensen og må på gå julearrangementer med ungene der det GIS ut julegaver gratis.
Jeg skjønner ikke heller hvilke medieoppslag det er snakk om. Legg gjerne ut noen lenker så jeg kan forstå bedre.
Klart det finnes reelt fattige i Norge. Det er bare at de sakene som gjerne florerer i media før jul fremstiller fattige som "De som ikke har råd å gi iPad til ungene til jul, slik "alle andre" gjør". Og det tror jeg er veldig uheldig for de som virkelig er fattige.
Ja, det blir vanskelig å skille snørr og bart når de jeg oppfatter som sutrere med prioriteringsutfordringer får masse plass og krever å få bruke fattig-tittelen.
Jeg tror problemet handler vel så mye om at vi lever i et samfunn som er ekstremt eiendels- og konsumfokusert. Hvor "alle" er veldig opptatt av at man skal ha det samme som andre, og det egentlig bare er legitimt å ikke ha det samme som andre fordi man velger det selv, ikke fordi man ikke har råd til det.
Det sier jo sitt når barn forventer at de skal få gaver til mange tusen kroner av foreldrene, og hvor det eneste legitime hvis man ikke får dyre gaver er å kunne si at foreldene er "gniene" eller "kjipinger", ikke at de ikke har råd til de dyre gavene. Jeg opplever at det er mye mindre skam knyttet til at man ikke har "lyst" til å bruke penger på noe dyrt, enn at man ikke "kan" bruke penger på noe dyrt.
Jeg tviler virkelig ikke på at det finnes en del "fattige" rundt i Norge. Men jeg tror også at en del av de som opplever seg selv som fattige egentlig mangler prioriteringsevne, eller vilje til å brukede kanalene som finnes for å få tak i ting uten å måtte betale i dyre dommer for dem. Og selvfølgelig er det kjipt å ikke kunne gi barna sine "verden", men jeg tror også de aller fleste barn, og spesielt ungdom, har godt av å oppleve verdien av penger, av hva man får for en krone og at det kreves arbeid for å opparbeide seg verdier.
Hvis du har råd til flatskjerm, en pakke røyk om dagen og pils i helgene, og prioriterer det fremfor nye vintersko til barna dine, da er du ikke fattig. Men hvis du bruker penger fornuftig, men likevel sliter med å ha råd til melk og brød før neste lønning eller trygd, du aldri kan legge av en ekstra slant til noe du ønsker deg, fordi alle pengene går med til å lage en liten buffer til uforutsette utgifter, da skjønner jeg at du sliter. For all del. Men disse fattige syns ikke så godt i media, dessverre. Og da ender man opp med å tro at Norges fattige består av folk uten prioriteringsevne. Noe som er veldig synd.
Nettopp. At det er mye rart som får oppmerksomhet i media er ikke noe nytt. At man ut fra det lurer på om det er blitt "in" å være fattig, synes jeg er veldig rart.
Jeg synes det virker in å fordømme dem som står fram og forteller om dårlig råd i media.
Det mangler sjeldent på gode forslag til hvordan akkurat disse menneskene skulle ha fikset livet sitt, spart penger og heller burde ha tenkt slik "alle" har gjort i studietida da man levde fra hånd til munn.
Jeg ser en del mennesker som virkelig sliter, men som garantert hadde fått sånne gode forslag sendt etter seg om de stod fram i media.
I media skal fattige helst være tynne, fillete og ha et bedende blikk. Det er også lettere å føle seg god om man gir en konkret ting til denne fattige stakkaren.
En ting er i alle fall sikkert. Trygdede og mennesker i lavtlønnsyrker har ikkev opplevd pengegalloppen mange andre har, men en felles erfaring har de. De har opplevd prisstigningen på boliger, noe som en del av dem som tjener best har nytt best av.
Jeg synes ikke jeg har sett så mye av det i år, hvertfall? Snarere tvert i mot, så synes jeg de som har stått frem har fått massiv støtte på sosiale medier og i avisene.
Og jeg er ung ufør, og vet jo inderlig godt hva jeg får utbetalt hver måned. Selv jeg regner jo greit ut hvordan livet mitt hadde sett ut uten en mann med akseptabel inntekt.
Syns du virkelig det, Guava? At det er fordømmende å si at for noen mennesker handler en opplevd fattigdom mer om prioritering enn om reell fattigdom, så lenge man sier det generelt, uten å henvise til konkrete saker?
Jeg syns for øvrig det i år har vært vel så mye fokus på et usmaklig pris- og merkekjør knyttet til julehandelen. Noe jeg syns har vært helt på sin plass. Det skader ikke at man er litt bevisst på hva man bruker penger på (selv om handlesstanden selvfølgelig er avhengig av at vi forbruker, for at de skal overleve).
Hva er reell fattigdom og hvem er verdige å kalles reelt fattige?
Må man under en viss grense for å ha "rett" til å stå fram og fortelle at noe er tøft? Ett av medieoppslagene jeg har lest og hvor jeg har sett en del surmaget "hun er da ikke fattig nok"-kommentarer var ei som slettes ikke fremstod som et offer, men som sa noe om at det likevel var tøft å ha dårligere råd enn dem rundt seg. Skulle hun ha holdt seg unna media?
Man kan jo om man har dårlig råd i Oslo bare flytte til Engerdal. Innmari dårlig prioritering å bo et sted hvor det er dyrt å bo. Er man reelt fattig om man bor et sted ned høye leiepriser?
Er man aldri reelt fattig om man røyker?
Jeg finner ikke artiklene jeg tenkte på, men blant annet var det en mann som hadde en trygg jobb som bestemte seg for å studere til ingeniør som 36-38 åring. Men så ble det tøffere å studere enn han regnet med, ble sagt opp fra jobben i perioden osv osv. Sånn ble det framstilt. Så er det noen luringer som går inn på den åpne facebooksiden hans og ser der at siste året har han fått seg kjæreste i Thailand, reist på lang ferie dit til henne, betalt for turen hennes hit til Norge, ferie med henne på Gran Canaria, kjøpt seg dyr rasekatt etc etc. Og da prater man om Luksusfellen og ikke Fattig i Norge.
Jeg tror de fleste egentlig forstod at det var det du mente :klemmer: Jeg deler for øvrig undringen din, og synes heller media kunne presentert reell fattigdom og utenforskap, fremfor (det jeg oppfatter som) sutring over manglende utenlandsferie og ny teknologi.
Det finnes definisjoner på hva som er inntektsgrensen for fattigdom, og at mange faller under denne er det vel ingen tvil om. Følelsen av å være fattig tror jeg imidlertid er svært individuell, og handler nok mye om hva du føler du MANGLER av materielle gode og opplevelser som koster. Følelsen av å være fattig tror jeg er ganske mye mer utbredt enn inntektsnivået tilsier.
Helt enig med deg.
Jeg leste om ei som som kom til å miste huset sitt, det folk hang seg opp i var at hun så da ikke fattig ut for det så ut som hun hadde silikonpupper og dessuten hadde hun jo på seg sminke.
Det er virkelig ikke alle som bare kan spare 100 kr i mnd.
Det spørs jo hvordan man definerer "normal jul"?
Jeg hadde brukt 400 på gaver til ungene, 100 i juleblomster, og kjøpt rimelige gaver for resten. Har ikke så mange å kjøpe. Maten går sitt samme, om det var noe til overs så hadde det blitt litt ekstra der. Juletreet hentet i boden, juleklær hadde jeg kjøpt brukt eller på salg.Så for vår del hadde det gått greit.
Kan dere ikke lenke til noen av disse artiklene dere snakker om eller si i hvilke medier de har vært? Jeg blir litt nysgjerrig iom at jeg ikke har lest dem.
Og du tror det hadde vært greit for ungene dine også?
Vi er nok av dem i vår omkrets som bruker lite penger på jul, men jeg tror ikke det hadde blitt en opplevelse av en normal jul for ungene her om de kun fikk samme mat som på vanlige hverdager, ingen julegodt og ingen julekaker. De ville ikke opplevd det som normal førjulstid om de ikke fikk ha med seg noen kroner til lodd på juleavslutningen eller ikke fikk gå på juleavslutning i det hele tatt fordi det ville kostet i inngangspenger. Jeg kunne fortsatt å liste opp ganske små ting som lett spiser på hundrelappene selve om de virker små og ubetydelige.
Visst er det en del folk som glatt hadde kunnet gitt ungene det som er vanlig dersom de hadde prioritert annerledes.
Samtidig så finnes det mange som virkelig har skikkelig skikkelig dårlig råd og spinker og sparer på alt og hvor alt er veldig grått og nøvert og de merker jo det veldig godt til jul. De barna der får jo aldri noe som ikke er helt nødvendig og jeg må si at jeg veldig gjerne skulle gitt en litt unødvendig fin ting. Hvor gjør man det? Er det noen som vet om det finnes en julegaveinnsamling for barn?
Jeg har litt blandede følelser rundt dette. Føler jo virkelig med de som føler de kommer til kort i julen, men fleste som er fattige i denne settingen (og som står frem) er alenemødre. Jeg er også det i praksis. Har min egen husholdning for meg og poden. Poden får likevel en PC til jul. Grunnen til det er at jeg har spart i over et år, tatt på meg ekstrajobb og lagt av litt feriepenger. Jeg har lyst til å ha min jobbmac i fred, så da syntes jeg det er greit å prioritere dette akkurat denne julen. Det er et unntak.
Jeg har tynt meg igjennom en utdannelse som var beinhard, jobbet ekstremt mye i perioder for å tjene mer penger, og jeg har gjort alt jeg kan for at poden ikke skal oppleve en "fattig" oppvekst og for at han ikke skal føle at vi er anderledes. Jeg har ikke hatt noen stålhelse og jeg har syntes det har vært skikkelig tøft og slitsomt i perioder, men jeg har likevel hengt med. Det går økonomisk bra med oss nå. Har kjøpt mer eller mindre alle møblene mine på Finn, men det gjør meg ingenting. Føler meg ikke fattig av den grunn.
Jeg vet at mange som er fattige virkelig har gode grunner til å være det, men jeg leser disse annonsene med lupe, for jeg syntes ikke alle virker å ha "prøvd alt". Jeg vurderer gi bort noe skikkelig fint til et barn som ikke får noe denne jula (har en iPad som er "eskeny" som jeg neppe kommer til å bruke), så er ikke urimelig heller altså, men jeg føler vel ikke helt at alle har tatt de beste valgene for sin familie alltid, og da må man faktisk stå i det. Sånn er det bare. Men jeg skjønner at det er tøft.
Jeg tror på ingen måte det er "in" å være fattig. Heller ikke å ha mindre enn andre. Men det har skjedd en dreining i media som jeg ikke får helt tak på, det har blitt veldig mange flere historier rundt omkring om folk som har dårlig råd. Og veldig ofte lønner det seg jo for de som stiller opp på den måten at de får noe av en eller annen. Litt samme mekanismen som å stå frem på forum. Er det blitt mindre skambelagt? Og er det i såfall negativt? På en måte er det fint hvis det igjen går an å si åpent at man ikke har råd og at man må prioritere. På den andre siden er jeg litt skeptisk til at offentlig tigging skal være det som hjelper.
Kan det noensinne bli "in" å være ufrivillig fattig? Jeg tviler sterkt på det. Men det er, som Katta nevner, muligens blitt mindre skambelagt, eller kanskje rett og slett mer "in" å være åpen om alt mulig. Så lenge man er åpen er alt greit, liksom, og folk føler med deg og hjelper deg.
Jeg syntes også det er litt rart med alle de som står frem og vil låne bort hytta si til fattige som ikke har råd til ferie. Ikke det at jeg nødvendigvis tror at dette er en del av vedkomnes imagebygging, men jeg tenker vel at om jeg skal gi bort noe, så skal jeg ikke trenge stå å fortelle hele verden det. Man får gitt bort selv om man ikke legger det ut på Finn eller Facebook. Jeg er fan av å gi, men syntes det bikker litt over noen ganger når jeg leser kommentarfeltene når slike saker dukker opp. Vedkomne blir hyllet som en gud.
Men altså.. jeg sier ikke at det er dårlig, men jeg syntes det noen ganger virker litt spekulativt. Dessverre.
Kanskje litt? Jeg syntes i alle fall at det må være mulig å donere bort ting, låne ut ting og gjøre gode ting for andre uten å legge det ut på Face. Må være lov å undre seg litt over det. ;)
I de tilfellene jeg har sett, så har det i utgangspunktet blitt lagt ut en nøktern annonnse på Finn, som så har blitt plukket opp og delt i SoMe, for så å finne veien til VG.
Men kan det ikke være at folk legger ut sånt på FB og andre sosiale medier for å oppmuntre andre til å gjøre det samme? Spre den gode gjerning, liksom? Jeg tror at det er tilfelle for enkelte. Ikke alle er navlebeskuende egoister.
Jada, det gjelder ikke alle. Men jeg er med i en del grupper på Facebook (kjøp og salggrupper) hvor dette er en greie. Og en liten bit av meg føler vel at det er litt mindre genuint når man velger å tiltrekke seg oppmerksomhet på den måten. Men kan godt hende jeg tar feil altså. Dette er kun tanker jeg har hatt rundt det. Syntes jo egentlig at det er flott at folk gir. :)
Oppmerksomheten det genererer er det nok som i størst grad holder meg igjen i å gjøre noe sånt. Det, og alle som "undrer" seg og bare tror jeg er ute etter nevnte oppmerksomhet.
Det er garantert flere utgaver av dette, men jeg vil tro at endel tenker slik som Joika over her at de gjerne vil gi bort noe til noen som virkelig er verdig trengende, derav annonser? Jeg tror nok også at dette er noe media driver mer på imagefronten enn de som vil gi bort ting. Jeg er mer skeptisk om man kan si det sånn når det er bedrifter som donerer noe, det kan man i mange tilfeller se på som rene reklamekroner.
Kirkens Bymisjon samler i alle fall inn til voksne. Her i byen samler også Choice hotellene inn til barn. Det gjør de og i andre byer. Heter Ensomt juletre søker gaver. Er info på Facebook.
Det er nok dette med bedrifter jeg sammenligner litt med. Arbeidsplassen min har vært med å sponse fine arrangementer basert på frivillighet, og da kjøper vi en pakke som gir oss en viss reklameplass. Vi sponser med andre ord ikke av bare genuine årsaker, men fordi vi vil at folk skal vite om oss og at vi er greie og sponser. Jeg føler vel ikke at folk skal trenge vite at jeg er grei og snill om jeg gir bort noe, men jeg tror vel egentlig ikke at folk flest har et så bevisst forhold til dette.
Å legge en nøktern annonse på Finn er kanskje den beste måten. Der kan man være anonym også.
Det er hvertfall veldig inn å gi bort til "fattige" på Facebook for tiden. Jeg tror kanskje det er et resultat av alle disse som har stått fram i avisene, men det er overraskende mange som tilbyr klær, leker og julemat i forhold til før.
Men vi kan ikke både ønske oss et varmere samfunn, og så mistro de som faktisk går til det skrittet å gjøre noe med det. Det er faktisk veldig typisk jantelovsk.
Denne siste delen (ikke deg, miley) av diskusjonen minner meg om drøftingene av altruisme. Hva er det og fins det egentlig? :knegg:
Annonsering av gratis hytte på Facebook får bare naive meg til å tenke at hei, da får jo flere vite om det!
Og for øvrig tror jeg det er svært skambelagt å ha dårlig råd og alt som reduserer denne skammen er av det gode. Folk flest som lever det som har blitt alminnelige, gode, norske liv har ingen anelse om hvordan mange andre har det. Sånn sett var det nesten greiere på søttitallet der nesten alle spiste billig og litt vond mat og fikk hjemmestrikkede sokker til jul.
Ja, klart det er bra. Ingenting er bedre en at man deler av det man har. Poenget var bare at det var nytt etter alle disse artiklene, men innlegget kom midt inne i diskusjonen om man gir for å bli en helt eller fordi man vil gi. Det går ikke så fort på mobil, tydeligvis. :o
Selvsagt er det ikke in å være fattig. Det er tappert og verdig å være passe fattig og ressurssterk, dvs å planlegge, fixe og ordne slik at man får maksimalt ut av det lille man har, men det er skammelig og flaut å være fattig og ressurssvak, ta feil, ta dumme valg og snuble på veien.
Det burde bli in å være raus. Å gi bort noe av sin overflod, å låne bort hytta, gi bort en sykkel, kjøpe en gave til et barn du ikke kjenner, kjøpe fotballsko til en som ikke har det, invitere et søskenpar på kino, ikke mistro andre som forsøker å gjøre en forskjell. Det burde bli in å forstå at andre mennesker har andre utfordringer enn en selv. Det burde bli in å slutte å dømme dem som går på trynet, heller rekke ut hånden og gi slipp på selvtilfredshetens stramme overleppe.
Det er jo jul, for svingende.
Og det er jo i ferd med å bli litt in å dele med andre. :jupp: Og så må vi bare ikke tenke at folk gjør det for å få flere følgere på Instagram, og til slutt blir det gjerne så vanlig at VG ikke gidder å lage oppslag om det lenger. :lykkelig:
Drømmedama har så rett, så rett. Det burde bli in å dele av sin overflod. I vår tid gjelder det oftest monetære donasjoner, men det som virkelig er verdifullt å dele i disse dager er tid. Vi befinner oss stadig i den berømmelige tidsklemma, så det å gi av sin sårt tiltrengte tid for å hjelpe andre er noe som virkelig teller. En ting er å gi en gave til et barn som trenger noe, en annen ting er å lære barnet å strikke, bli med barnet på kino eller bake en kake sammen. Enormt betydningsfullt.
Jeg er drittlei av at folk alltid skal tro man har skjulte motiver med alt mulig. Hvis noen annonserer på Facebook at de låner bort hytta syns jeg man kan tenke "så flott, det var hyggelig gjort", ikke "de vil bare vise hvor vellykkede de er - hytta er jo uansett tom siden de skal på ferie på Mallorca".
Hvis jeg skulle lånt bort hytta (noe jeg ikke kan, den er ikke min), er det godt mulig jeg hadde lagt det ut på Facebook. Kanskje jeg kjenner noen som kjenner noen som virkelig trenger det?
Hvorfor skriver du her på forumet at du kunne tenke deg å gi bort en eskeny iPad, da? :gruble:
Som eneforsørger for to unger vet jeg godt at det kan være drøyt vanskelig å gi de det man føler de trenger for å henge med i det sosiale livet, og at det kan føles desto viktigere å sørge for at de jaggu ikke skal mangle noe bare fordi det tilfeldigvis kun er moren deres som betaler noe. Jeg klarer ikke helt å se hvordan dette skal gi meg, eller deg, Joika, mer grunn til å se skrått på de som har hatt enda mer uflaks enn oss og sliter desto mer?
Det er ganske mye flaks involvert i livet, ass. Jeg har ikke god lønn og egen kåk fordi jeg har stått så himla på og vært så superflink, men fordi jeg hadde flaks og var på riktig sted til riktig tid en gang for noen år siden. Og det bør virkelig bare gjøre meg mer ydmyk, ikke bidra til egen arroganse.
Jeg er også alenemor og jeg er i tillegg hvit, norsk og har så jævla mange valg og privilegier som så ufattelig mange andre alenemødre på skolen vår bare kan drømme om. Jeg ser "fattigdom" rundt meg, jeg gir bort små ting som ræl fra TGF til damer som ikke kan kjøpe bursdagsgaver og som dermed ikke tør sende barna i bursdagsselskaper. Det å eie bolig eller ta utdanning, er og forblir en fjern drøm for veldig mange mennesker.
Det å ha mange gitte privilegier er veldig fin ting. Det gjør livet så mye lettere på alle mulige måter. For bare det å kunne ta valg i livet, er i seg selv et ufattelig stort gode som veldig mange ikke engang har.
Så er det mye litteratur på engelsk om "the economy of dignity" blant barn. Fattigdom handler ikke bare om å ha iPad og å kunne reise på ferie. Det handler om å kunne delta på samme arena som andre barn. Det handler om å ha foreldre som kan betale for aktiviteter og som kan sende med penger til kino osv. Det er virkelig ikke bare et spørsmål om materielle ting slik mange ser ut til å mene i tråden.
Så elsker jo media å finne de nesten karikerte "slitne" alenemødre. Noen ganger tror jeg bare det er en ondsinnet agenda bak det hele som ønsker å bidra til enda mer stigmatisering av såkalte "fattige", og ikke minst alenemødre for hjelpes hvis vi skulle ta oss nær av hvordan vi fremstilles i media. Jeg tviler ikke på at de tar seg nok tid til de finner de samme profilene som de alltid bruker. Helst overvektig dame som røyker, slik at folk der hjemme kan himle enda litt mer med øynene og bare tenke sitt at hun kan i alle fall slutte å røyke og gå ned litt i vekt, så kan hun sikkert kjøpe Xbox til ungen sin hun også.
Jeg virkelig HATER denne fordummende stereotypien og hva det gjør med debatten rundt dette men det er jo slik media fungerer.
Vi mennesker tenker og kompliserer rett og slett altfor mye, synes jeg. Jeg velger å ikke ta innover meg at noen sikkert Tenker Sitt om mange valg jeg gjør. For å bevare forstanden. Gi litt slækk og vær litt rause med hverandre. kum ba yah
Jeg har ingen oversikt over hvem i min omgangskrets som ikke har råd til å dra på ferie, f.eks. Og jeg vil tro at ganske mange som er i øvre middelklasse antagelig ikke har noen i sin omgangskrets som er i den situasjonen i det hele tatt. Hvordan skal de finne noen?
Akkurat dette synes jeg er veldig viktig, og også godt å lese. Siden jeg er én av dem som har "lite". Jeg er snart 30 og det å eie min egen bolig føles egentlig uoverkommelig. Akkurat dette med å ha barn uten å eie sin egen bolig, føler jeg innimellom er selve definisjonen på totalt idiot i dag.
Du har så rett i det du sier! Jeg er jo også alene med barna, men har det bra økonomisk, dels flaks (heldig med boligmarkedet både med kjøp og salg) og dels noen fornuftige valg mht studier, jobb osv. Jeg er veldig, veldig klar over at jeg er heldig og ikke faller inn under den typiske kategorien alenemødre som media ofte fremstiller.
Jeg har foreldre med høyere utdanning. Det var forventet at jeg også skulle studere. Alle er ikke like heldige! Fattigdom går jo ofte i arv i generasjoner, kanskje dels pga slike ting, dvs mangel på utdanning.
At det finnes fattige i Norge er det overhodet ingen tvil om, mennesker som tar gode valg, som prioriterer rett, men som likevel ikke får endene til å strekke til.
Men er en "heldig" om en har tatt kloke valg, tatt ei utdanning, spart i BSU til tross for trange kår? Eg er også aleinemamma, har en godt betalt jobb, eige min egen enebolig og har alt eg treng. Men at eg har vore heldig? Det måtte i så tilfelle vere fordi eg er født i Norge, for det er jaggu ikkje berre flaks som gjer at eg har det slik eg har det i dag!
Jeg føler meg veldig heldig som har et hode som er godt skrudd på, som har gjort at jeg har fått en utdanning med gode karakterer. At jeg i tillegg har hatt foreldre som har sett verdien av en utdanning, ser jeg også som flaks. Jeg har hatt gode forbilder rundt meg, folk som har hatt forventninger til meg. Sjansen for at jeg da legger meg på sofaen og dropper ut er minimal. Når man vokser opp uten gode forbilder, med dårlig økonomi, med foreldre med lav utdanning osv. er veien så veldig mye tøffere å gå. All forskning understøtter dette. Så ja, jeg innser at det er veldig mye flaks som gjør at jeg er der jeg er i dag.
Og uten å bli for personlig kan eg vel nettopp ut i frå dette seie at det ikkje er flaks som gjer at eg er der eg er i dag. Eg har foreldre uten utdanning, heimeverande mor og en oppvekst der forventingar til meg har gått på heilt andre ting enn utdanning og det å klare seg sjølv.
Nei, kanskje heldig var et feil ordvalg her. Men det er ikke alle forunt å klare å ta slike gode valg. Og - alle kan bli alvorlig syk, bli ufør, miste jobben osv. Det er mye vi ikke rår over.
Men, jeg er i alle fall utrolig takknemlig for at når situasjonen er som den er, at jeg er alene med to barn som ikke har mye kontakt med sin far så er jeg i alle fall" heldig" som slipper å snu på hver krone slik mange andre i min situasjon må.
Du skrev det bedre enn jeg klarte, men det var i de baner jeg tenkte, ja. Ja, jeg er heldig som kommer fra en familie hvor utdanning var både forventet og verdsatt og som stilte krav til meg, forklarte meg økonomi, verdien av å spare, verdien av å ønske seg noe, av å planlegge.
Men ofte er det vel en blanding av hva man gjør selv og flaks/uflaks. Det er godt gjort å løfte seg helt på egenhånd. Absolutt! Også er du heldig som er smart nok til å ta en utdanning som kan gi deg en godt betalt jobb. Og en helse som gjør at du fikser både jobb og aleneforeldertilværelse.
Men man skal være forsiktig med å tenke at "klarer jeg det, bør alle klare det", for det er så mange ting som spiller inn. Det betyr ikke at man ikke skal være stolt over hva man oppnår. Og det var ikke spesielt til Tussa, men til diskusjonen.
Jeg vil si en er heldig som har hatt muligheten, men det er relativt likt for alle norske statsborgere. Så har man forskjellige forutsetninger for å bruke de mulighetene man har, og der kan man utvilsomt være mer eller mindre heldig.
Jeg synes jeg er heldig som hadde muligheten til å studere, lur som valgte å gjøre det, og uheldig som ble syk og aldri fikk utbytte av det...
Jeg har også vokst opp slik. Utdannelse var ikke noe man tok, og skolen var noe man gjennomførte fordi man måtte. Jeg tenker at jeg har vært heldig som fikk utdelt et hode med en indre driv etter utdannelse og hardt arbeid.
Og så er jeg litt enig i at det ikke bare er utelukkende flaks. Jeg har definitivt måttet jobbe hardt også. Men det har vel de aller, aller fleste av oss som "klarer seg så bra"?
Jeg er vokst opp med grov omsorgssvikt og startet voksenlivet som så syk at jeg dopet meg ned på sovemedisin for å slippe å føle. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor vannvittig heldig jeg er som ikke er en av de uteliggerene og narkomane jeg treffer rundt om i Oslo. For det er mange fra min omgangskrets fra tenårene, de jeg bodde med på barnevernsinstitusjoner osv. Selvfølgelig er det MYE flaks, mye kan tillegges personligheten min, men at jeg har den er jo også bare flaks. Jeg har selvsagt jobbet knallhardt for å komme meg dit jeg er i dag, men jeg er jammen heldig som har mentale ressurser til å dra meg selv opp av gjørma gang på gag til jeg lykkes. Det er IKKE fordi jeg er bedre enn noen andre på byen måte.
Jeg mener ikke at alle bare virrer rundt og er avhengige av flaks for å overleve, det er ikke akkurat fetter Anton/Donald som er greia. Men jeg synes "men JEG klarte det jo, så da kan alle andre bare skjerpe seg/det er jo bare å prioritere!/hvorfor skal andre få hjelp når ikke jeg fikk det?"-attituden er svært lite sjarmerende. Tror ikke nissen setter pris på den holdningen heller.
Jeg er helt enig i at det for mange ikke er bare å skjerpe seg osv og at man skal få hjelp, det får man jo som regel her i Norge også. Jeg er vokst opp et sted der det til dels var mange sosiale tilfeller i visse områder og man ser jo tydelig at det går i arv og at barn er ganske avhengig av en sterk personlighet og drive for å komme ut av mønsteret. Men det jeg reagerer på at eksemplene i avisen er type "luksusfellen" personer som selv ikke tar ansvar og har litt holdning om at det er alt annet og alle andre sin skyld at de er i en dårlig situasjon og at det er forventet at NAV og Staten rydder opp uten at de selv trenger å gjøre så mye. Jeg jobber også mot kunder på jobb som er i slike situasjoner og det er jo påfallende hvor mange som mener at de selv ikke skal rydde opp etter sine egne dårlige økonomiske vurderinger. Det er jo faktisk sånn at man da må ha det helt jævli trangt i noen år før det blir bedre.
Jeg synes det er lov til å mene "Se, jeg klarte det. Jeg er jammen flink". I hvert fall så lenge man ikke slenger på: ", så da burde alle andre klare det også."
Jeg tror det er så mange som står frem med så mange av sine problemer, at det å stå frem med at man har lite penger ikke er så skambelagt som tidligere. Noe som jo i og for seg er en god ting.
