Jeg søkte om utvidet sykt barn-dager i november. NAV brukte tre dager på å behandle søknaden, og ga oss avslag. Litt overraskende egentlig, siden Minsta har vært borte fra skolen 2–4 dager i uka i halvannet år. Så selvsagt klaget jeg på vedtaket.
I dag ringte jeg for å høre om vi kunne forvente å få svar på klagen i 2014. "Nei, behandlingstiden på klage er 6 måneder". :sjokk:
Jeg sa som sant var at dersom vi ikke fikk svar på klagen tidligere enn det, måtte en av oss gå ned i stilling i påvente av svaret. Alternativt måtte vi over på pleiepenger, noe som fort kan bli tilfellet uansett, men siden vi håper ny behandling skal gi bedring, ønsker vi ikke egentlig det.
"Ja, jeg kan ikke gjøre noe med behandlingstiden, så hvis du syns den er for lang, får du heller bare søke på nytt". Ehh, ke? :undrer: "Ja, hvis du har ny dokumentasjon, lønner det seg å sende en ny søknad. Det går mye raskere å behandle".
Jo, takk for tips, for all del, men altså. Hæ!!? Det er nesten så jeg får litt sympati med FRP, her jeg sitter, for dette er da vel latterlig byråkrati på sitt verste?
Hvordan greide de å gi dere avslag på det? Jeg har aldri opplevd at noen har fått avslag på det der. :gruble: En eller annen nykommer som skal markere seg?
Uansett: :klemme: Jeg skjønte hva folk klaget over under fødselsperm med minsten. Da hadde jeg 4 måneder, så hadde vi en periode 60/40, så hadde mannen en periode alene og så lurer jeg på om jeg hadde litt til slutt. Uansett - dette ble klin umulig for dem å få til riktig. Jeg tror vi hadde 10 vedtak i løpet av det året og like mange telefoner til dem med "eh nå har dere rota igjen". Vi lo av det hele fordi vi har arbeidsgivere som forskutterer og dermed gjør at vi ikke merket noe av det, men hvis dette hadde medført at utbetalingene hadde stoppet ved hver runde med rot hadde vi slitt skikkelig slik at hele roen rundt fødselspermisjonstiden hadde blitt borte.
I vedtaket sto det blant annet at "en kronisk sykdom er definert til å være en sykdom som varer livet ut, og Minstas sykdom er forventet å være forbigående", fritt etter hukommelsen. :dåne:
Dessuten var ingen av Minstas diagnoser på listen over diagnoser som NAV syns gir rett til utvidete omsorgsdager. :sukk:
Det er i møte med sånn argumentasjon jeg faller litt av. Hvorfor skal det gå raskere å behandle en søknad fremfor å behandle en klage på et vedtak ved en søknad?
I min jobb oppleve eg dette støtt og stadig. Vi vil klage og får då beskjed om at vi heller bør søke på nytt med litt anna formulering "så går det sikkert gjennom".
Nei, det er de ikke, men jeg har liksom ikke erfart noen gang at jeg har møtt veggen på det der likevel om du skjønner. Man må jo skrive litt mer da, men dog. Prøv igjen. Jeg tenker at de ikke kan ha fått riktig bilde av hva som foregår her.
Hvis kriteriet er kronisk sykdom, så skjønner jeg jo på et vis at søknaden ble avslått. Kronisk innebærer jo nettopp at sykdommen er forventet å vare livet ut. Men er det virkelig det eneste kriteriet?
Mens vi fikk innvilget ekstra sykt barn-dager (som det viste seg at vi ikke trengte; dog var vi veldig nær å trenge dem) i forbindelse med knertens barneastma. Barneastma er vanlig hos små gutter og mange av dem vokser det av seg, men det ble altså godkjent fordi astma i seg selv er en kronisk sykdom.
Kronisk sykdom bruker vanligvis å bli definert som en forventet varighet på minst 3 år sist jeg sjekket. Det er lite som er forventet å vare livet ut når det gjelder unger.
Fordi det oftest ikke er de samme som behandler klagen. Jeg får også klager på mitt arbeid. Jeg bruker 1-3 mnd på en sak, en klage til mitt overordnede organ kan fort ta 6-9 mnd.
Men hvis bare sykdomer som varer livet ut gir rett til ekstra omsorgsdager, er det jo helt fjernt. Det hjelper jo ikke foreldrene at barnet en gang i framtiden blir frisk dersom hun/han er så mye syk at de ikke kan være tilstede på jobben sin nå.
-Jeg skulle gjerne hatt et søknadsskjema på xxx....
-Nei, det kan du ikke få.
-Eh, hvorfor ikke?
-For det har du ikke krav på!
-Neivel, men kan jeg ikke bare få et søknadsskjema likevel?
Etter mye om og men FIKK jeg søknadsskjema. Søknaden ble innvilget tvert. :knegg:
-Vi skulle gjerne søkt på en handikapbil til barnet vårt
-Nei, det får du ikke søke på, for det er hun for lita til å få.
-Javel? Men vi har masse hjelpemidler vi må ha med oss, og dette får vi ikke plass til i stasjonsvognen vår.
-Nei, disse hjelpemidlene er for små, så du får ikke søke.
(Fysioterapeuten får høre om at jeg ikke engang fikk lov til å søke, og ble mildt sagt forbannet! Og sa fra til NAV at dere har med å ta imot søknad fra denne damen!)
-Tilbake hos samme mannen på NAV, og jeg skal ramse opp hvilke hjelpemidler det faktisk er vi må ha med oss. Sitat NAV-behandler "hva er DET for noe"? Hadde så lyst å si, at det er det hjelpemidlet du for kort tid siden, påstod var så lite. Bil ble forøvrig innvilget kjapt!
Så søkte vi om hjelpestønad, og fikk innvilget sats 2. Noe jeg mente var helt feil, hun kvalifiserte til sats 3, i mine øyne. Etter en runde i trygderetten fikk vi sats 4! Med tilbakebetaling fra hun var et halvt år gammel, ble det en pen liten sum, det. :knegg:
Og jeg kan fortelle myyye mer. Men skal la det vær.
Stå på, søk på nytt, og pust med magen. Det ordner seg til slutt.
Jeg har stått og kjeftet på servicetorget. Jeg spurte om søknadskjema til handicap kort og ledsagerbevis. Men den søknaden kunne jeg neimenn ikke få, for ungen var altfor liten! Så det så.
Jeg endte med å printe ut selv, leverte det og fikk det innvilget på 1-2-3.
Byråkrati, ja. Vi har søknad om pleiepenger inne og har på en måned mottatt to telefoner og tre brev fra NAV om ting de bestrider ved spesialistens uttalelse.
Helt tullete. Kanskje det bare er å få legen til å lage en ny erklæring som er litt omformulert og skrevet med litt andre ord og begrunne annerledes i en ny søknad. Helt vanvittig at det skal være sånn.
Jeg kom inn på NAV, uhelbredelig, men akk så usynlig hjertesyk, og ba om søknadsskjema og litt veiledning ift. AAP. "Hvorfor skulle du få AAP, du ser jo ikke syk ut?" var svaret jeg fikk :snill:
Oh yes! En av legene som har vært ansvarlig nevrolog for Lillemann, er en Ekspert innen feltet epilepsi. Han kan epilepsi.
Han var rimelig oppgitt over Nav-ansatte som skulle belære ham i hvilke epilepsimedisiner han først måtte forsøke på barna, før han kunne få innvilget dekning av den spesielle typen medisin han ba om i kraft av sitt embede...
Jeg har nettopp hatt nærkontakt med NAV for andre gang i mitt liv. Etter ca 9 ukers sykmelding mottar jeg et brev med lapper og omadresseringer og what not som tydeligvis har vært på tur i en drøy måned og som åpner med "Du har nå vært sykmeldt i ca. 4 uker". Javel? tenkte jeg. Ganger 2, i allefall. Brevet var sendt til en adresse jeg meldte flytting fra for snart 5 1/2 år siden. På andre kanten av landet. I folkeregisteret har jeg hatt en annen adresse og bosted siden 2009. Hva slags opplysninger de bruker i NAV stiller jeg meg svært undrende til.
Det stusset jeg også over. Mitt siste brev fra NAV var sendt til den adressen jeg hadde for 3,5 år siden, returnert og deretter sendt til rett adresse. Da med håndskrevet adresse på konvolutten. På brevet var det festet en post-it med beskjed om at jeg måtte logge meg på "Min profil" og endre adresse, siden saksbehandler ikke kunne gjøre det.
Vel, jeg får ikke til å logge meg på NAV mef min bank ID, så kommunikasjonen med dem blir nok langtrukket ...
Vi har anket hjelpestønadssatsen vi har innvilget. Den måtte gjennom vårt lokale NAV, som så skulle sende til trygderetten. Etter å ha purret på de fem ganger fikk de endelig sendt den avgårde. 8 mnd etter vi leverte den. Vi prøvde å etterspørre om NAV hadde noen tidsfrister, spesielt siden fristene vi forbrukere forholder oss til er så nazi. Nei, se det ante de virkelig ikke... Og uansett var det ikke så nøye, siden de nok ikke rakk den allikevel.. Jada, så neida...
Snart halvannet år etter anken ble sendt, har trygderetten enda ikke ferdige. Jaja, det blir nok avslag altså, men litt raskere saksbehandling må man kunne ønske.
Det er nå så sin sak. Det som er mye verre, egentlig, er at NAV plutselig er mye mer fleksibelt og overkommelig å håndtere når man ringer fra på vegne av noen. Jeg fatter ikke hva som skal være positivt med å være så umulius overfor brukerne at de må bruke av ressursene til en annen instans for å få ting de har åpenbart krav på.
Jeg bruker å si at det er ikke ungen i sitauasjonen "barn med spesielle behov" som er utmattende. Det er NAV, kommunen og hjelpeapperatet som tar livet av en stakkar. ler
Dette stemmer veldig godt. Når jeg i min tid ringte på vegne av brukerne mine var det aldri et problem å få tak i rett person, men når jeg ringer på vegne av meg selv er de alltid i et møte eller noe.
Ikke at jeg skal forsvare NAV (as if), men det er nå en gang sånn reglene er for individuell refusjon. Man må dokumentere at de forhåndsgodkjente er forsøkt eller uegnet, NAV er jo ikke fagpersoner og må ha et skjema å sammenligne med.
For å si det sånn, jeg har brukt mye tid på å vise leger hvor kryssene skal stå. :knegg:
Jeg måtte betale tilbake masse penger pga en feil nav har gjort. Etter en masse styr så slapp jeg unna med halvparten siden de faktisk innrømte at det var de som hadde gjort feilen.
Siden jeg nå har laget en NAV-tråd, så lurer jeg på en ting: Minsta har nylig fått innvilget hjelpestønad, sats 2. Jeg tror vi er et tvilstilfelle for sats 3 og lurer litt på å klage på vedtaket. Kan en klage føre til at vi mister den satsen vi allerede er innvilget, ved ny behandling? Med andre ord: er det noen risiko forbundet med en eventuell klage?
Teo: Ja, det er i teorien en fare, men i praksis er den liten. Noe sier meg at dere ikke får sats 3 ut fra det jeg vet om dere, men det er verdt et forsøk.
I går fikk vi også avlag i posten. Storebror har kronisk migrene og er hjemme mye i løpet av et år. Han har nesten migrene daglig og enkelte dager klarer han ikke skole. Men det var ikke en av de 26 første punktene og var vist ikke godt nok beskrevet for å være under punkt 27. Vi må vel enten sende ny søknad eller klage vi også.
Veldig godt poeng, Pelle. Dette er dessverre også min erfaring. Det er mye god kompetanse i NAV, men du må oppover (innover? :gruble:) i systemet for å få tak i den. På førstelinjen risikerer du tildels å få motstridende svar.
Trikset med å få gjennom den typen søknader er å velge riktig funksjonshemming for barnet. Det er 26 forskjellige som står på lista, og det er fryktelig lite konstruktivt å prøve seg på noe annet. Vi tok hørselshemming, det har fungert relativt bra. Dessverre hadde bostedkommunen kun kompetanse på synshemming, og ba oss vurdere det istedenfor. Da var det dessverre litt for seint, returretten på ungen var gått ut. Men nå har vi funnet en kommune som kan hørsel (men kanskje ikke syn?), så nå regner jeg med at byråkratiet skal gli glatt.
Vil anbefale alle å tenke seg nøye om før de velger å få barn med diffuse diagnoser, ADHD eller Asperger. Hvis dere absolutt vil ha funksjonshemmede barn, så må dere holde dere til de 26 diagnosene som står i forskrift til folketrygdloven §9-6.
Jeg valgte en med Astma. Det funket Greit og effektiv igjennom systemer. Men så tenkte jeg meg ikke om på førstemann så der ble det migrene og muligens Asperger. Sånn går no dagan.
Nå er det jo kommet innstramminger i luksusen "pasienthotell" også. Det er ulovlig å nekte barn nødvendig behandling, men hva gjør man hvis man ikke har råd til å følge ungen?
Jeg ringte en gang juristen på NAV-kontoret, ba om en uttalelse på en sak, fikk det, og ba ham om å gå en etasje ned og opplyse saksbehandleren min. Det virket, men hun var ikke blid, nei... :knegg:
Jeg skjønner godt at det føles meningsløst forholde seg til et system som virker så ustabilt, men som på alle andre arbeidsplasser, så er det varierende faglig kompetanse og velvilje blant de ansatte. Sosial kompetanse er også en verdifull egenskap å ha med seg i ryggsekken. NAV er et komplisert system. og jeg prøver å skille snørr og bart når jeg ikke får svarene jeg ønsker. Kanskje fordi jeg jobber i en etat som ikke rent sjelden også helt sikkert oppfattes som firkantet og lite smidig.. At det må være begrensinger på hvilke diagnoser som utløser offentlig støtte, og at det ikke kan være opp til legene å bestemme hva HELFO skal dekke av behandling, synes jeg er helt opplagt.
NAV er egentlig fantastisk, og andre land kan bare drømme om rettighetene og velferden som ligger i å ha et NAV å forholde seg til. Så får vi kanskje å prøve å ta ballen og ikke mannen. Det kan søren meg ikke være lett å jobbe der.
Huff ja, dette var ille. Jeg håper virkelig man får unntak for de som ikke kan få behandling annet sted.
Men det er jo sånn som skjer når man får retttigheter som fritt sykehusvalg og folk reiser til Oslo for ting som aldeles utmerket kunne ha blitt ordnet lokalt, bare fordi de har rett til det og tar det som en ferie. Og dette er nokså utbredt og foregår helt uten skam.
Problemet er at de som egentlig ikke har behov, fortsatt tar seg rett. Og jeg blir sur når ressurssterke benytter seg av retter de kunne greid seg uten. Som feks skoleskyss, hjelpe meg så misbrukt rettighet. Foreldre som glatt kunne ha ordnet seg uten å bestille, det gjør det av makelighetsgrunner. Og grunnen til at jeg tør nevne det, er at det er en rettighet vi kunne ha benyttet oss av, men selvfølgelig ikke gjorde. For vi kneket det til på anna vis.
Om systemey skal funke så må vi alle slutte å mase oss til ting vi egentlig kunne greid oss uten. For det blir mindre til de som trenger det.
Det står jo allerede i retningslinjene for pasientreiser at man skal dekke det selv om man velger et annet sykehus enn det nærmeste. Så det trengs jo ingen regelendringer, bare en gjennomføring av de reglene som allerede finnes.
At folk velger behandling annet sted om det reduserer ventetid er veldig forståelig og kan være en lettelse for både pasient og arbeidsgiver. At folk velger behandlet annet sted fordi det er så moro med en Oslotur trodde jeg virkelig ikke. :sjokk:
Det tar jeg som en selvfølgelighet at noen gjør. Jobbet litt med den statlige Thailanturen dtt år (?)etter tsunamien, og det var ikke grenser for hvem noen ønsket å ha med på tur av familiemedlemmer og som så ikke dukket opp på noe av det formelle fordi de var på utflukter. Noen var så kravstore at det var kvalmende. Skal ha skal ha, mye vil ha mer.
Jeg tror man må regne med at endel mennesker har endel tilleggsfaktorer når de velger behandlingssted. Dette med fritt sykehusvalg og hva staten dekker er ganske tveegget i så måte.
Nav har jeg gitt opp for lenge siden, men fikk litt hakeslipp i dag når jeg hentet mer medisiner til unger på apoteket i dag. Det har nemlig kommet nye regler for litt over en uke siden sånn at en må betale mellomlegget på billig preparatet og den medisinen som står på resepten selv. Da sa jeg at da får jeg få erstattningspreparatet isteden da, men det kunne vi ikke få, for det hadde de ikke inne på apoteket. :dåne: så da ble det over 300 kroner å betale da for noe vi bestandig har fått uten å betale noe for tidligere. :mumle:
Enig i dette med varierende faglig kompetanse - det er rett og slett umulig at alle skal være supergode. MEN når det er sagt så ligger jo delvis problemet i den kompetansemengden man krever at NAV-ansatts skal inneha. Ofte er det slik at man kan få en bedre "førstelinje" ved å senke kompleksiteten og NAV har jo gått motsatt vei, da de slo sammen to etater. Jeg er usikker på om dette har fungert tilfredstillende?
Jeg er altså ikke uenig i at velferdsgodene er flotte, men jeg er skeptisk til organiseringen av tjenesten.
Når et originalpreparat mister skjerming av patentet sitt, kan hvem som helst produsere tilsvarende produkt. HELFO har naturlig nok mer enn nok å bruke penger på, og har innført at de dekker kun det rimeligste alternativet hvis det finnes flere likeverdige preparater (hva som er likeverdig er det Legemiddelverket som avgjør). I noen tilfeller er det mange, mange hundre kroner det er snakk om, og hvis man drar noen regnestykker på hva samfunnet kan spare om vi finner oss i pappen ser annerledes ut og tablettene har en annen fasong, er det plenty å spare - som dermed kan brukes på andre ting. I svært mange andre land skriver legene bare ned virkestoffet på resepten, og så er det opp til apotekene hva de leverer ut. DET er min drøm her i Norge også, og jeg tror etter hvert vi kommer dit - heldigvis :nikker:
I de tilfellene hvor det av en eller annen (medisinsk) grunn ikke kan byttes, kan legen reserevere seg (må journalføres) og man slipper å betale mellomlegget.
Apoteket skal alltid kunne levere det rimeligste alternativet innen rimelig tid, vanligvis ett døgn. Hvis ikke må kostnadene belastes apoteket. Her synes jeg du har fått dårlig service.
Jeg har prøvd NAV stort sett fra arbeidsgiver- og storkundeside (altså ikke i privat øyemed), og jeg har både ledd og grått, rast og lurt på om JEG var den som var sprø. Så ja, de har en del å gå på i forhold til organiseringen. Men de som jobber der får vel bare beskjed om hva de skal gjøre og hvor de skal være?
På en måte ja, men på en annen måte nei. NAV sliter nok litt med at de har et for komplisert opplegg. Det ER mye rar saksbehandling der synes jeg. De kommer ikke opp mot helfo på irritasjonstoppen min, men det er relativt kreativt til tider, tydelig preget av at det er mange forbehold og vanskelig regelverk kombinert med stor turnover av ansatte? :vetikke: Og enkelte steder virker det som om holdningen er å avslå først nesten uansett hva det dreier seg om.
I min forrige jobb hadde jeg en god kollega som hadde jobbet i NAV. Det hun fortalte er helt rystende, hvilket press og arbeidsforhold de ansatte hadde. Nei, det er ikke bare bare å jobbe der, det er helt sikkert.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
