Jeg så denne hjerteskjærende dokumentaren om mobbing, der et filmteam holdt til på flere skoler i løpet av et år. Hva noen av disse barna må tåle - og hvordan de blir møtt av skoleledelsen... Jeg har ikke ord.
Her er litt om hvordan det har gått med noen av hovedpersonene i filmen i etterkant:
Jeg så forøvrig filmen på et seminar hvor en amerikansk forsker også forklarte hyppigheten og omfanget av mobbing, og hvor mye mer utsatte barn fra fattige og ressurssvake familier er i forhold til at lite eller ingenting blir gjort. Og nettopp det var jo påfallende og kom godt frem i filmen synes jeg.
Jeg så den i går kveld, og den var virkelig vond å se. Hun inspektøren som mente ungene oppførte seg som engler på bussen, burde nesten ha mistet jobben.
Måtte bare dra opp igjen denne fordi i går ble jeg fortalt av en venn av meg at denne dokumentarfilmen visstnok er helt unik og mye diskutert i dokuverden for tiden. Den har hatt enormt "social impact" og har klart å mobilisere stort rundt tema i USA, inkludert Obama.
Huff. Fikk akutt lyst til å ta et par turer med skolebussen her for å se hvordan det står til... :sukk: Så fæle folk kan være mot hverandre, helt utrolig.
Uff.. :trist:
Så bare litt nå, men skjønner jo hva det går i. Tror jeg så endel av denne (eller lignende dokumentar) i vinter, men nå skal jeg få sett hele på nett.
Vi har sluppet greit unna mobbing med eldstemann, han er nå 18 år. Vi hadde derimot ett tilfelle der en far ringte meg og fortalte at min sønn hadde vært med og mobbe hans sønn.
Da var jeg så sint at jeg skalv og min sønn ble vekt for en prat (dette var på kvelden). Denne praten hadde vi med jevne mellomrom (hadde også hatt det tidligere) og jeg opplevde ingen flere tilfeller, fikk derimot gode tilbakemeldinger fra lærere om at han var veldig inkluderende og veldig flink til å ta seg av de som var nye/litt utenfor.
Han har alltid vært en ledertype og veldig trygg/sikker på seg selv, så jeg pratet mye med han om at han kunne ha en viktig rolle i det sosiale spillet i forhold til å inkludere de som trengte det, nettopp fordi han var så trygg og at andre (også de litt mer tøffe gutta) så opp til han. Den gutten han hadde vært med å mobbe, ble senere en av hans beste venner forøvrig.
Jeg er ikke så bekymret for 2-åringen, han er veldig lik storebror på alle måter og veldig sosial, trygg og "med". Litt bekymret for 4-åringen, som er mer utrygg, har lett for å trekke seg unna, må ha kontroll over enhver situajson. Jeg kan se for meg at han kan bli ett lett "bytte" dersom dette fortsetter oppgjennom skoletiden...
Så også denne, og den var hjerteskjærende. Spesielt ille var det for han på bussen. Det jeg ikke helt skjønte, var det skjult kamera? Eller drev de sånn på med han når de visste de ble filmet? Jeg fatter det bare ikke. Og hvordan de ansvarlige på skolen reagerte på dette, var bare patetisk.
Jeg har sett 3 TRE minutter av filmen nå og jeg måtte sette på pause for jeg brøt sammen i hulkegråt. Klarer ikke å se mer. Men jeg skal. Jeg er alene hjemme uansett. Fy faen, den lille skjønne gutten. Jeg vil bare gå og hente syvåringen min hos faren og bare klemme ham i timesvis! Mobbing er så forferdelig at jeg ikke vet hva jeg skal si ... Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor ikke ALLE foreldre setter seg ned med barna og snakker om mobbing hele tiden fra de er små, det har jeg gjort med mine med det resultat at de skyr mobbing som pesten og reagerer sterkt på det om de hører om det eller ser det. Vi snakker mye om mobbing hjemme. Hvorfor gjør ikke alle foreldre det? Det hadde løst mye! :(
Så den i går, og ble helt satt ut av gutten som het Alex. Han var så vant med mobbing og fysisk vold at han ikke forstod at det ikke var normal oppførsel fra det han trodde var venner. Som han selv sa: "if they aren't my friends, who is?".
Skikkelig triste greier, rett og slett. Måtte søke etter han på nett etterpå, og ser at det går veldig bra med han nå.
Han politimannen da, som mente at med mindre jenta ble slått fysisk daglig, var det ingenting som forsvarte å ta med seg en pistol på skolebussen. Nei, det er grovt å gjøre noe sånt, men herregud, psykisk mobbing kan være MYE verre enn vold, og dette bør jo sees på som selvforsvar, han satt der og snakket (hørtes ut som han godtet seg omtrent) om at hun kunne få HUNDREVIS av år i fengsel! :dåne:
Men hallo? Hva slags fyr er faren til Alex da?! Som ikke selv gjør noe men ber Alex ordne opp, at HAN ikke kan la dette fortsette, at ingen respekterer svake folk osv?
Vi så store deler av filmen i går kveld. Mannen, meg, mamma som er på besøk og storebror som ikke hadde lagt seg enda. Mannen mente det var ok å se sammen. Jeg satt litt på pinner og syntes det var fælt på filmen, og lurer veldig på hvilke tanker vi nå setter i gang hos en rolig gutt som så vidt vi vet, klarer seg greit. Både mannen og jeg la merke til at Alex på noen måter minner om storebror (som også er litt prematur).
Det som er aller mest sjokkerende er virkelig ansvarsfraskrivelsen hos nesten alle voksne i filmen. Fra inspektørdamen, som tilsynelatende bryr seg, men virker helt avkoblet fra virkeligheten rundt seg til pappaen til Alex som dytter enda mer ansvar over på den stakkars gutten. Til alle de andre voksne som mener at "barn er barn, og at de må ordne opp selv". Kl 10.30 var storebror trøtt og fortvilet, så vi avbrøt filmen for å se de sistte 20 minuttene i kveld. Ettersom det er en dokumentar kan jeg vel ikke akkurat håpe på en happy ending.