Pasta sa for 10år siden:

Ingen som har laget ny tråd?

Pasta sa for 10år siden:

Januar:

1. Mean girls. Grei underholdning.
2. New girl, sesong 1. Denne var søt og morsom.
3. New girl, sesong 2. Jeg lo til jeg nesten tisset på meg. Storesøster velger forresten sjanger for tiden.
4. Hemlock Grove, sesong 2. Liker denne serien godt. Mye blod og gørr og fæle personligheter. Litt tåpelig slutt.
5. Gone. Nervepirrende.
6. Paranormal activity 2. Spennende film. Dum slutt.
7. The Grudge. Hater sånne filmer. Æsj!
8. The Grudge 2. Dårlig, og ikke skummel.

Februar:
9. Eagle Eye. Helt ok action.
10. Asfaltenglene. Lillesøsters valg. Helt grei.
11. The croods. Gjensyn med morsom familiefilm.
12. Magic Mike. Filmen var under middels, men Mike ser bra ut.
13. Fifty shades of grey. Jeg ble faktisk litt positivt overrasket av selve filmen, men mr Grey ødela mye. Snakker om dårlig casting til en rolle! Mannen var jo fullstendig blottet for karisma.

Mars:
14. Bates Motel, sesong 2. Norma og Normann er skikkelig creepy.
15. Drop Dead Diva, sesong 1. Morsom.
16. Drop Dead Diva, sesong 2. Blir stadig bedre.
17. Downton Abbey, sesong 1. Herlig serie.
18. Divergent. Repetisjon før neste film.
19. Downton Abbey, sesong 2. Det er så rørende.
20. Insurgent. Filmen var drivende, men jeg forstår ikke poenget med 3d!
21. Downton Abbey, sesong 3. Gråter og ler om hverandre. :hjerter:
22. The walking dead, sesong 5. Jeg elsker den serien!
23. Sons of Anarchy, sesong 7. Det ble litt for brutalt for meg, men nå er det slutt.

April:
24. The Prince. Standard action.
25. Psyko. Måtte se forløperen til Bates Motel.
26. Downton Abbey, sesong 4. Fortsatt like følelsesladet.
27. Van Veeteren, Borkmanns punkt. Hadde lyst å se krim og dette var det beste jeg fant på Netflix.
28. The Killing, sesong 1. Bra krimserie på Netflix.
29. Downton Abbey, sesong 5. Jeg blir ikke lei av denne serien.

Mai:
30. American Dreamz. Tull og vas. Sånn går det når man kun har tilgang på nrk.
31. The Killing, sesong 2. Spennende, men litt uthalt. Kunne ha vært tre episoder kortere.
32. The Killing, sesong 3. Opptur!
33. The Killing, sesong 4. Nå er det slutt. Og det er egentlig bra. Ble lei av de gale etterforskerne.
34. A lincoln lawyer. Bra film!

Juni:
35. San Andreas. Kino i 3D. Ikke akkurat den mest troverdige filmen, men skikkelig bra effekter. Jeg satt naglet i setet. Og Dwayne Johnson! For en kropp! For en stemme! :hjerter:
36. The bone collector. Gjensyn med gammel film.
37. Lone survivor. Ganske gripende film.
38. Human trafficing. Grusom miniserie.
39. Glee, sesong 6. En verdig avslutning.
40. Badehotellet, sesong 2 (bortsett fra siste episode).

Juli:
41. Fasandreperne. Jeg ble skikkelig skuffet, manglet både sjarmen og snerten fra boken.
42. Bates Motel, sesong 3. Fortsatt creepy. Bra serie!
43. Jurassic World. Kino i 3D. Helt grei.
44. Johan Falk, film 1.
45. Johan Falk, film 2.
46. Johan Falk, film 3.
47. Johan Falk, film 4. (Det er totalt 12 filmer).
48. The Vampire Diaries, sesong 6. Spennende!
49. To Rome with love. Forbereder ferie.
50. Drop Dead Diva, sesong 3. Både storesøster og jeg liker denne.

August:
51. Case 39. Den var litt creepy.
52. 3 days to kill. Thrillerdrama med Kevin Costner. En del vittige replikker og greit spenningsnivå gjorde denne filmen grei.
53. Fantastic four. På kino. Ikke mye realisme, men ganske spennende.
54. The equaliser. Denne likte jeg godt.
55. The woman. Dette er desidert den ekleste filmen jeg har sett i hele mitt liv.
56. Transporter.
57. Transporter 2.
58. Transporter 3. Disse tre var morsom action.
59. Rouge assasin war. Kjedelig action.
60. Edge of tomorrow. SciFi/action. Helt grei.
61. Asterix og Obelix møter Cæsar. Tull.
62. Drop Dead Diva, sesong 4. Morsom serie, tullete slutt.

September:
63. Bølgen. Skikkelig nervepirrende film. Skal aldri mer til Geiranger.
64. Law abiding citizen. Denne likte jeg. Nervepirrende.
65. Dark summer. Litt merkelig.
66. Left behind. Tror dette må være tidenes dårligste film?

Oktober:
67. The Frozen Ground. Virket kjent og på slutten husket jeg at jeg hadde sett den før. Ikke særlig minneverdig.
68. Hostage. Bruce Willis i hovedrollen. Ganske spennende.

November:
69. Downton Abbey, sesong 6. Skuffende avslutning.
70. The Messengers. Grøss og gru.
71. Drop Dead Diva, sesong 5. Begynner å bli litt for dumt.
72. Den Røda Vargen. Miniserie. Greit.
73. Beasts of no nation. Grusom(t bra).
74. Faces in the crowd. Helt ok.
75. Law abiding citizen. Spennende.
76. From Paris with love.
77. War of the dead. Zoombier fra 2.verdenskrig.
78. The Hunger Games, The Mockingjay, part 2. Kino i 3D.

Desember:
79. Rectify, sesong 1. Ekstremt bra.
80. Killer Elite. Helt grei action.
81. Alene hjemme. Morsomt gjensyn.
82. Downton Abbey, julespesial. :hjerter:
83. Drop Dead Diva, sesong 6. Jeg syns det ble for mye av det gode de to siste sesongene. Endelig er det slutt.
84. Hjemme Alene 2. Det er jo litt morsomt.

Tallulah sa for 10år siden:

Huhei, jeg prøver igjen og ser hvor langt ut i året jeg greier å holde oversikt.

1. Mud. Comig of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.

Agent Scully sa for 10år siden:

Glimter til med :

1. Madagaskarpingvinene! Helt grei, men hvorfor stjele plottet til Grusomme meg 2 lizzm? :vetikke: Og så skulle jeg selvsagt så gjerne heller hatt orginalspråket. Come to me, Cumberbatch! :vilha:

Mirasol sa for 10år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.

Skilpadda sa for 10år siden:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

Tallulah sa for 10år siden:

1. Mud. Coming of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.
2. White Collar - 6. og siste sesong. Serie om kunsttyven Neil som må samarbeide med FBI-agenten Peter for å løse "white collar crimes": Ikke verdens beste serie, men en veldig hyggelig serie, med veldig søte karakterer. Den sluttet akkurat sånn vi tenkte den kom til å gjøre.

Skilpadda sa for 10år siden:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

carmenzita sa for 10år siden:

1.) Sesong 5 Drop dead Diva
2.) Sesong 1 Chima
3.) De urørlige

amylin sa for 10år siden:

Får se om jeg klarer å holde oversikt.

januar

1. Daglight - nederlandsk thriller

Pegasus sa for 10år siden:

1. Gimme shelter- drama om ei ung jente som kommer seg vekk fra morens mishandling. Hun oppsøker faren, men blir kastet ut derfra fordi hun er gravid. Bra film som fikk frem litt snørr og tårer.
2. Project X- komedie, hvorfor man ikke lar barna ha hjemme-alene-fest. Grei nok, passer kanskje best for tenåringer.
3. Frozen- thriller, om tre ungdommer som blir sittende fast i en skiheis. Nja. Vil vel ikke akkurat kalle det en thriller.
4. Mean girls- komedie. Om en tenåringsjente som har vokst opp i Afrika, med hjemmeundervisning, men som nå begynner på skole for første gang. Grei nok.
5. Insidious- skrekkfilm. Om en familie som opplever at den ene sønnen deres uforklarlig havner i koma. Definitivt en av de beste skrekkfilmene jeg har sett.
6. Insidious : chapter 2- like bra som eneren.
7. The amazing Spider-man
8. Pirates of the caribbean, dead mans chest - Til tross for at filmen var en gedigen skuffelse, så lo vi mye.
9. Narnia - Helt ok
10. Orange is the new black- sesong 2
11. I spit on your grave- krim/thriller. Knallbra film!! En gjeng overfaller, voldtar og tror de dreper ei jente. Hun overlever, og hevnen er søt....
12. I spit on your grave 2- Bygger ikke videre på eneren, men tuftet på samme lest. Forutsigbar.
13. Kill Bill 2
14. The Maze Runner
15. Noah
16. Friends with benefits
17. Remember me Kjempebra film. Og jeg griner, igjen, he he.
18. Blå er den varmeste fargen Kjempefin film, terningkast 5
19. Death race III. Helt grei, men likte de to første filmene bedre.
20. Insidious chapter 3
21. The fault in our stars
22. Thinspiration
23. Bølgen
24. Orange is the new black sesong 3
25. Elskl meg i morgen. Den tredje Elling-filmen

Skilpadda sa for 10år siden:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

carmenzita sa for 10år siden:

1.) Sesong 5 Drop dead Diva
2.) Sesong 1 Chima
3.) De urørlige
4.) Sesong 6 Drop dead Diva

GinaK sa for 10år siden:

Får se om jeg klarer å følge opp. Vi ser stort sett en film stort sett hver fredag og lørdag sammen når det passer seg sånn.

1-3.Har endelig fått sett alle 3 Ringenes Herre filmene sånn at jeg har skjønt sammenhengen og fått med meg alt. Ellers har jeg sett litt på alle sikkert 3-4 ganger tidligere. Deilig med større barn så man får sitte i ro. :)
4. Edge of tomorrow. Tom Cruise får vist seg frem, han.
5. Jack Ryan, Shadow Recruit. Spennende spiontriller.
6. World War Z. Kan se hva som helst med Bradèrn, jeg. Filmen var veldig spennende også. Litt sånn Walking Dead-grufull med full action hele tiden.
7. Mission Impossible, film 1. Fortsatt spennende etter snart 20 år.
8. Mrs. Dobtfire med Robin Williams. Gutta likte den godt. Festlig og litt trist.
8. Jumanji med Robin Williams. Flott film. Eldstemann var svært skeptisk men ble da sittende.
9. Oz, den store og mektige. Har sett den flere ganger før, men fin fortsatt.
10. Faen ta skjebnen. Åh, snufs. Verken mannen eller gutta ville i utgangspunktet se den men siden det var morsdag så bestemte jeg og det ble fort stille. :) Mer snufs..
11. Mission Impossible II. Synes den var mye mer spennende enn den første, selv om den også var kjempebra. Tom Cruise funker fortsatt. ;) Gutta satt som tente lys.
12. Mission Impossible III. Like spennende den.
13. Mission Impossible IV - Ghost Protocol. Full action.:)
14. Salt. Full action med Angelina Jolie.
Pluss noen komedier på Netflix som jeg har glemt..
15. Xmen, days of future past.
16. Fast&fourius5.
17. Fury med Brad Pitt. Krig hele veien. Huff, hjalp ikke at Brad var med engang. Huff.
18. Sesong 1 av Orange is the new Black. Likte den.
19. Sesong 2 av Orange is the new black.
20. Mockingjay part1. Tja.
21. Skyggejegerene, miniserie på NRK nett.
22. Hobbiten, Femhærslaget. Flott film. Jeg synes disse Hobbiten/RingenesH-filmene er vanskelige å skjønne med alt som skjer men denne viste jo begynnelsen på alt.
23. The Maze Runner. Veldig spennende. Eldstemann så den på kino og synes den var skummel dengang, minsten tåler sånt og synes den var kuul.
24. Battleship. Komedie med aliens, marinen og det å redde verden. Ok
25. Kvinnen i buret. Spennende, mer enn boken for den fikk jeg ikke helt taket på.
26. Enders game. Sci-fi med Harrison Ford og en ung gutt som skal redde verden .
27. MIB1. Fortsatt kuul.
28. Save Menig Ryan. Grusom krigsfilm, like ille hver gang vi ser den. Gutta så ikke altså.
29. Engler og Demoner. Mange detaljer så like spennende selv om vi har sett den flere ganger.
30. Thor. Sett mange ganger men grei type å glo på så..
31. Thor 2. The dark world. Digger helten med musklene. :)
32. The Imitation Game
33. Jurassic Park
34. Jurassic Park2
35. Jurassic Park3. JAda, tar et raid før kino.
36. Jurassic World på kino. Helt grei selv om den varte i over 2 timer
Har sett noen i sommer men har glemt å notere. Skriver inn om jeg kommer på-
37. Tomorrowland på kino.
38. Reisen til jordens indre. Filmbursdag for minsten. Ingen ville først se filmen men det gikk ikke lang tid før alle satt musestille.
39. A million ways to die in the west. Tull og tøysefilm
40. Left behind. Skikkelig Æ-film med Nicolas Cage.. går det dårlig med karrieren, tro?? Styr unna.
41. Avengers, Age of Ultron. Superheltene er tilbake.
42. Fasandreperene. Veldig nedtur ift boken..
43. Mad Max, fury road. Huff og huff så tragisk. Mannen liker sånt så da ble det til at jeg også så.
44. San Andreas. Bra action hele veien.
45. Gutten i den stripete pysjamasen. Forferdelig og for en grusom slutt.
46. Jurassic World igjen. Like spennende denne gangen.

Skilpadda sa for 10år siden:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

Divine sa for 10år siden:

Hvilke enkeltscener er det du refererer til da, Skilpadda?

Skilpadda sa for 10år siden:

Jeg spoilertagger for dem som ikke har sett filmen. :)

Divine sa for 10år siden:

Gode poenger, Skilpadda. Jeg reagerte også litt negativt på begge disse scenene, men jeg klarte ikke å identifisere hvorfor.

Mirasol sa for 10år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...

Skilpadda sa for 10år siden:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

carmenzita sa for 10år siden:

1.) Sesong 5 Drop dead Diva
2.) Sesong 1 Chima
3.) De urørlige
4.) Sesong 6 Drop dead Diva
6.) Sesong 8 Bones
7.) Sesong 9 Bones
8.) Sesong 1 Downton Abbey
9.) Sesong 2 Downton Abbey
10.) Sesong 3 Downton Abbey
11.) Sesong 4 Downton Abbey

LilleT sa for 10år siden:

1. The perks of being a wallflower
2. Frost
3. The fault in our stars
4. Boyhood
5. Ida
6. The Grand Budapest Hotel
7. Kraftidioten
8. Her er Harold
9. 20 000 days on Earth
10. Polanskis Skyggen
11. The imitation game
12. 1001 gram
13. En due satt på en gren og funderte over tilværelsen
14. En kärlekshistoria
15. The Hunger Games: Mockingjay, part I
16. Birdman
17. Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama
18. American sniper
19. Børning
20. Still Alice
21. Kvinner i for store herreskjorter
22. Fasandreperne
23. De nærmeste
24. Oliver Twist
25. Ondskan
26. Love Actually
27. Beatles
28. Bølgen

Skilpadda sa for 10år siden:

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Toffskij sa for 10år siden:

Akkurat dette er på en måte boka i et nøtteskall, da. Da jeg leste den om igjen i fjor, satt jeg kronisk og ropte «HVORFOR, Jurij Andrejevitsj! GJØR noe!» Når det er sagt, burde filmen hatt store muligheter til å vise oss en Zhivago som er mer som vennene hans ser ham (karismatisk, følsom, selvstendig, livsnytende), for boka er stort sett fortalt gjennom hans eget selvkritiske og selvpiskende perspektiv, og framtoningen blir jo deretter.

Jeg skulle greid å komme meg til kinoen i tide, med andre ord. :humre:

Mirasol sa for 10år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.

carmenzita sa for 10år siden:

1.) Sesong 5 Drop dead Diva
2.) Sesong 1 Chima
3.) De urørlige
4.) Sesong 6 Drop dead Diva
6.) Sesong 8 Bones
7.) Sesong 9 Bones
8.) Sesong 1 Downton Abbey
9.) Sesong 2 Downton Abbey
10.) Sesong 3 Downton Abbey
11.) Sesong 4 Downton Abbey
12.) The girl next door
13.) Ryktet går

Skilpadda sa for 10år siden:

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

Mirasol sa for 10år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!

Skilpadda sa for 10år siden:

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

Divine sa for 10år siden:

Januar:

1. Dear John - sesong 2. Morsom britisk 80-tallsserie om medlemmene i en sosial gruppe for skilte. Ukjent serie for meg, men den må ha vært stor i England, for jeg kjente igjen mange uttrykk som tydeligvis har glidd inn i dagligspråket til svigerfamilien min. Men denne serien får samtidig åttitallet til å virke som om det var tusen år siden. For en klesstil på folk. Og for et stigma å være skilt.

2. Downton Abbey - sesong 4. Serien viser ingen tegn på å "jump the shark". Denne sesongen er til tider ganske vanskelig å se pga. det som skjer med Anna. Personene utvikler seg stadig, og jeg er forundret over hvor godt jeg liker Mary med tanke på hvor intenst jeg mislikte henne i starten. Hennes far, derimot, begynner å irritere meg mer og mer. Jeg gleder meg til å se mer.

3. Toy Story: Gjensyn. Lenge siden sist. Jeg synes filmen har holdt seg godt. Mye av dialogen er jo glitrende. Ikke min favoritt-Pixar-film, men det er ikke til å komme fra at denne filmen er utrolig viktig med tanke på utviklingen av familiefilm.

4. Toy Story 2: Gjensyn. Jeg blir ikke enig med meg selv om jeg liker enern eller toern best, men denne er i alle fall en super oppfølger. Selv om jeg ikke kan fordra Jessie.

5. Life of Pi: Gjensyn. Det var interessant å se filmen nå som jeg kjente til historien. Dette må være en av de vakreste filmene jeg noensinne har sett. Men jeg synes den er litt lang, og synes særlig barndommen til Pi blir litt vel langdryg. Jeg synes også at slutten kommer litt brått. Skulle gjerne ha hatt litt mer kjøtt på beinet rundt "and so it goes With God". osv.

6. Orange Is the New Black - sesong 2. Enda bedre sesong enn enern. Jeg elsker tilbakeblikkene vi får i folks liv, og det var fascinerende å se Figueroa rakne helt. Og slutten var fantastisk. "Always so rude, that one." Glitrende!

(mer kommer)

Mirasol sa for 10år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.

Pegasus sa for 9år siden:

18. Thinspiration Bra film om anorexia

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)

Tallulah sa for 9år siden:

Hehe, jeg falt jo selvølgelig av. :knegg: Men prøver å oppsummere. Litt hulter til bulter.

1. Mud. Comig of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.

2. White Collar - 6. og siste sesong. Serie om kunsttyven Neil som må samarbeide med FBI-agenten Peter for å løse "white collar crimes": Ikke verdens beste serie, men en veldig hyggelig serie, med veldig søte karakterer. Den sluttet akkurat sånn vi tenkte den kom til å gjøre

3. Big Hero 6. Veldig søt og morsom animasjonsfilm som vi har gledet oss til lenge. Visuelt right up my alley, og jeg lo høyt flere ganger.

4. Sise sesong av House of Cards. Yes! Tok seg skikkelig opp mot slutten. Jeg liker valgkamp, og Claire er virkelig en fantastisk karakter.

5. The Grand Budapest Hotel. Etter å bare ha sett en rekke dystopiske scifis gikk jeg på en Wes Anderson-binge. Nydelig film. Visuelt perfekt, morsom og søt historie.

6. Moonrise Kingdom. Den andre delen av Wes Anderson-bingen. Jeg lurer på å se den igjen med Hiawata. En litt mørkere enn Budapest, coming of age-film.

Jeg har sett mer også, men jeg husker ikke fler for øyeblikket.

Skilpadda sa for 9år siden:

Plutselig var det sesongstart på nesten alle seriene våre, og dermed har det ikke blitt så mye film. Men et par har det blitt den siste måneden også.

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en felles fiende i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

Skilpadda sa for 9år siden:

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).

Tallulah sa for 9år siden:

1. Mud. Comig of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.

2. White Collar - 6. og siste sesong. Serie om kunsttyven Neil som må samarbeide med FBI-agenten Peter for å løse "white collar crimes": Ikke verdens beste serie, men en veldig hyggelig serie, med veldig søte karakterer. Den sluttet akkurat sånn vi tenkte den kom til å gjøre

3. Big Hero 6. Veldig søt og morsom animasjonsfilm som vi har gledet oss til lenge. Visuelt right up my alley, og jeg lo høyt flere ganger.

4. Sise sesong av House of Cards. Yes! Tok seg skikkelig opp mot slutten. Jeg liker valgkamp, og Claire er virkelig en fantastisk karakter.

5. The Grand Budapest Hotel. Etter å bare ha sett en rekke dystopiske scifis gikk jeg på en Wes Anderson-binge. Nydelig film. Visuelt perfekt, morsom og søt historie.

6. Moonrise Kingdom. Den andre delen av Wes Anderson-bingen. Jeg lurer på å se den igjen med Hiawata. En litt mørkere enn Budapest, coming of age-film.

7. Bletchley Circle. Kort BBC-serie med utgangpunkt i Bletchley Park og andre verdenskrig. Bare to sesonger med fire episoder i hver. Veldig fint persongalleri, og greier å vise den voldsomme sårheten man må finne i kvinner som har hatt en viktig jobb under krigen, for å bare bli forvist tilbake til kjøkkenbenken når de stridende mennene kom tilbake. Når man i tillegg ikke kan fortelle om det, må det blie ekstra vanskelig! Krimserie i bunn, men akkurat det funker mer som en slags bihistorie, og det er kvinnenes liv som er det som egentlig fortelles. Pluss for utrolig flotte kostymer!

8. The Imitation Game. Jeg likte den godt! Historien er relativt ny for meg. Jeg kjente til Alan Turing pga "The Turing Test", men ante ingenting om han, hans liv eller Bletchley Park før nå i år. Jeg ser Skilpaddas innvendinger, men for meg så greide ikke det å ødelegge opplevelsen der og da. Veldig fine rolleprestasjoner.

9. The Best Marigold Hotel. Søt og grei film. Jeg likte persongalleriet. Den var veldig britisk, og føltes litt som Fire bryllup og en gravferd med pensjonister. :knegg: Jeg debaterte med meg selv om jeg syns den var for kolonistisk, men endte på nei. Det var befriende å se en film med eldre mennesker som fortalte en universell historie. Det var likegyldig at det var pensjonister.

10. Hundehotellet. Helt grei om man liker hunder. :knegg: Typiskrett-på-video-film fra Netflixarkivet som jeg så for å slippe å se Pokemon.

11. Gnomeo & Juliet. De fleste animasjonsfilmer blir bedre når man endelig kan se dem på originalspråket. Morsom vri på Shakespears historie, med forbløffende mye Elton John-musikk. Bare Elton John, faktisk.

Skilpadda sa for 9år siden:

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).

April:

23. Wargames. Klassikeren fra vår tidlige ungdom (1983) var, imponerende nok, nesten ikke datert i det hele tatt. Spennende og vellaget, med en alltid sympatisk og sjarmerende Matthew Broderick i hovedrollen, og historien fenget også Poden, som er nesten like gammel som jeg var sist jeg så den. Både tematikken og holdningene var tydelige og fremstod som relevante, selv om den kalde krigen er over for lengst, og det er blant annet morsomt å se denne samtidig som The Americans, som jo foregår bare et par år tidligere. Jeg mistenker at ikke alt vi husker fra 80-tallet er verdt å se igjen, men denne tålte i alle fall gjensynet godt.

24. Spring. Jeg har masse tanker og assosiasjoner etter denne filmen, men sliter med å vite hva jeg skal si om den, da det aller beste helt klart er å se den uten å vite noe som helst om den på forhånd. Selv visste jeg ikke annet om den enn at den var klassifisert som "horror", noe som både er en spoiler og dessuten ganske misvisende. Det er klare horrorelementer i den (mest av Cronenbergsk "body horror"-typen), men det er absolutt ikke det jeg tenker på som en skrekkfilm - blant annet er den ikke skummel i det hele tatt. Jeg vil heller kalle det en kjærlighetsfilm, hvis jeg skal være nødt til å velge en genre. Det er en nydelig film, veldig godt laget og veldig godt spilt, og den fremstiller genuine menneskelige følelser (kanskje særlig sorg, ensomhet, angst for nærhet og ønske om kjærlighet) på en overbevisende og til dels veldig fysisk måte.

25. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Etter Wargames og det nye "kald krig"-brettspillet vi nettopp anskaffet, fant vi ut at det kunne passe å introdusere tolvåringen for Stanley Kubricks mesterstykke av en svart komedie, med Peter Sellers i tre av de største rollene. Og det slo an, det; både spenningen og humoren fant gjenklang (om ikke nødvendigvis all den svarteste satiren), og det er ikke vanskelig å forstå at ikke engang medskuespillerne klarer å holde seg helt alvorlige når Dr. Strangelove (tidligere Doktor Merkwürdigliebe) nesten må gi tapt overfor sin gjenstridige høyre arm. (Jfr. for eksempel rundt 1.56 i dette klippet!)

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.

Tallulah sa for 9år siden:

1. Mud. Comig of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.

2. White Collar - 6. og siste sesong. Serie om kunsttyven Neil som må samarbeide med FBI-agenten Peter for å løse "white collar crimes": Ikke verdens beste serie, men en veldig hyggelig serie, med veldig søte karakterer. Den sluttet akkurat sånn vi tenkte den kom til å gjøre

3. Big Hero 6. Veldig søt og morsom animasjonsfilm som vi har gledet oss til lenge. Visuelt right up my alley, og jeg lo høyt flere ganger.

4. Sise sesong av House of Cards. Yes! Tok seg skikkelig opp mot slutten. Jeg liker valgkamp, og Claire er virkelig en fantastisk karakter.

5. The Grand Budapest Hotel. Etter å bare ha sett en rekke dystopiske scifis gikk jeg på en Wes Anderson-binge. Nydelig film. Visuelt perfekt, morsom og søt historie.

6. Moonrise Kingdom. Den andre delen av Wes Anderson-bingen. Jeg lurer på å se den igjen med Hiawata. En litt mørkere enn Budapest, coming of age-film.

7. Bletchley Circle. Kort BBC-serie med utgangpunkt i Bletchley Park og andre verdenskrig. Bare to sesonger med fire episoder i hver. Veldig fint persongalleri, og greier å vise den voldsomme sårheten man må finne i kvinner som har hatt en viktig jobb under krigen, for å bare bli forvist tilbake til kjøkkenbenken når de stridende mennene kom tilbake. Når man i tillegg ikke kan fortelle om det, må det blie ekstra vanskelig! Krimserie i bunn, men akkurat det funker mer som en slags bihistorie, og det er kvinnenes liv som er det som egentlig fortelles. Pluss for utrolig flotte kostymer!

8. The Imitation Game. Jeg likte den godt! Historien er relativt ny for meg. Jeg kjente til Alan Turing pga "The Turing Test", men ante ingenting om han, hans liv eller Bletchley Park før nå i år. Jeg ser Skilpaddas innvendinger, men for meg så greide ikke det å ødelegge opplevelsen der og da. Veldig fine rolleprestasjoner.

9. The Best Marigold Hotel. Søt og grei film. Jeg likte persongalleriet. Den var veldig britisk, og føltes litt som Fire bryllup og en gravferd med pensjonister. :knegg: Jeg debaterte med meg selv om jeg syns den var for kolonistisk, men endte på nei. Det var befriende å se en film med eldre mennesker som fortalte en universell historie. Det var likegyldig at det var pensjonister.

10. Hundehotellet. Helt grei om man liker hunder. :knegg: Typiskrett-på-video-film fra Netflixarkivet som jeg så for å slippe å se Pokemon.

11. Gnomeo & Juliet. De fleste animasjonsfilmer blir bedre når man endelig kan se dem på originalspråket. Morsom vri på Shakespears historie, med forbløffende mye Elton John-musikk. Bare Elton John, faktisk.

12. Blues Brothers. Herregud, den er jo bare så genial! Hiawata har ønsket å se den, så jeg fikk en gjensyn. Det er vel 12 år siden sist. For en line up! For noen kræsjscener! :hyper:

13. Kjære, jeg krympet barna. Jeg husker jeg syns nabogutten i filmen var så kjekk. Lurer på hva det ble av ham? Hiawata har ønsket å se den etter vi besøkte Disneyworld og de hadde en lekeplass basert på filmen. Den har ikke vært savnet, men var helt grei.

14. Spider-man. Vi tråkler oss gjennom Marveluniverset, og etter å ha sett The Amazing Spider-Man i julen, tok vi nå for oss filmene fra tidlig 2000-tall. Jeg liker dem! Med både Danny Elfman og Sam Raimi på laget, kan man nesten ikke tråkke feil hos meg.

15. Spider-man 2. "Så ung Alfred Molina er!"

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.
20. 6/4: Askepott. Kino. Nydelig filmatisering, sett med jentene.

Skilpadda sa for 9år siden:

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).

April:

23. Wargames. Klassikeren fra vår tidlige ungdom (1983) var, imponerende nok, nesten ikke datert i det hele tatt. Spennende og vellaget, med en alltid sympatisk og sjarmerende Matthew Broderick i hovedrollen, og historien fenget også Poden, som er nesten like gammel som jeg var sist jeg så den. Både tematikken og holdningene var tydelige og fremstod som relevante, selv om den kalde krigen er over for lengst, og det er blant annet morsomt å se denne samtidig som The Americans, som jo foregår bare et par år tidligere. Jeg mistenker at ikke alt vi husker fra 80-tallet er verdt å se igjen, men denne tålte i alle fall gjensynet godt.

24. Spring. Jeg har masse tanker og assosiasjoner etter denne filmen, men sliter med å vite hva jeg skal si om den, da det aller beste helt klart er å se den uten å vite noe som helst om den på forhånd. Selv visste jeg ikke annet om den enn at den var klassifisert som "horror", noe som både er en spoiler og dessuten ganske misvisende. Det er klare horrorelementer i den (mest av Cronenbergsk "body horror"-typen), men det er absolutt ikke det jeg tenker på som en skrekkfilm - blant annet er den ikke skummel i det hele tatt. Jeg vil heller kalle det en kjærlighetsfilm, hvis jeg skal være nødt til å velge en genre. Det er en nydelig film, veldig godt laget og veldig godt spilt, og den fremstiller genuine menneskelige følelser (kanskje særlig sorg, ensomhet, angst for nærhet og ønske om kjærlighet) på en overbevisende og til dels veldig fysisk måte.

25. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Etter Wargames og det nye "kald krig"-brettspillet vi nettopp anskaffet, fant vi ut at det kunne passe å introdusere tolvåringen for Stanley Kubricks mesterstykke av en svart komedie, med Peter Sellers i tre av de største rollene. Og det slo an, det; både spenningen og humoren fant gjenklang (om ikke nødvendigvis all den svarteste satiren), og det er ikke vanskelig å forstå at ikke engang medskuespillerne klarer å holde seg helt alvorlige når Dr. Strangelove (tidligere Doktor Merkwürdigliebe) nesten må gi tapt overfor sin gjenstridige høyre arm. (Jfr. for eksempel rundt 1.56 i dette klippet!)

26. Life of Brian. Det var jo påske, og Poden elsker jo Monty Python, og så skulle vi besøke Toffefamilien, som det viste seg at nettopp hadde sett den, og erfaring tilsier at det alltid er greit at de tre ungene har samme nye referanser når de treffes. :knegg: Og filmen står seg, den. Det er jo den Python-filmen som i størst grad faktisk er en "ordentlig" film; den er mindre anarkistisk og dermed bittelitt kjedeligere, kanskje. Men det er jo så mange gode enkeltscener, og selv om ironiseringen over de resolusjonsglade revolusjonære i Judean People's Front jo går litt over hodet på tolvåringen, var det ikke vanskelig å se humoren i dem som prater og prater og prater om at nå må vi sørge for litt handling snart! (Lett å trekke parallellen til den ordglade Polonius med sin "brevity is the soul of wit" var det også.) Og ganske mye annet trenger jo ingen forklaring for å være morsom. "Found this spoon, Sir!" er en av mine favorittreplikker, og den ble ordløst sitert allerede ved neste middagsbord. :knegg:

27. Archer (sesong 6). Serien har løftet seg litt etter forrige sesong, og selv om den ikke er helt tilbake i gammel form, er det fortsatt noe av det morsomste jeg vet. Sterling Archer selv har blitt en langt mer sympatisk hovedperson enn man ville trodd var mulig uten å ødelegge serien, men kollegene rundt ham kompenserer med å bli verre og verre. Jeg fryder meg fremdeles over Cheryl, hver gang hun får noe å gjøre, og over Pam og Krieger.

28. Better Call Saul (sesong 1). En spinoff av fantastiske Breaking Bad som i utgangspunktet hørtes ut som en venstrehåndsvits - en prequel til BB, sentrert rundt Saul Goodman, det nærmeste serien kom en comic relief-figur? Men det var ingen grunn til å miste troen på Vince Gilligan. Better Call Saul har så langt vist seg å være en helstøpt, underholdende, tidvis brutal og genuint hjerteskjærende serie som jeg til og med tror står utmerket på egne ben, selv om det er en egen glede (og gru!) å kjenne den senere historien og vite hvor hovedpersonen(e) er på vei. Bob Odenkirk er fantastisk som den nesten ukuelige Jimmy, og det er praktfullt å se igjen Jonathan Banks som vår favoritt-henchman, tvers gjennom kompetente og stoiske Mike Ehrmantraut. Det skal visst komme en sesong 2 neste år, og det ser vi frem til!

29. It Follows. Horrorgenren er ikke bare ikke død, de siste årene har den vært full av nyskapende film! Det er ytterst sjelden jeg blir faktisk skremt av en film (fjorårets The Babadook er et hederlig unntak), selv om jeg ofte kan karakterisere dem som skumle. Jeg tenker ofte på hvor mye mer effektive slike filmer ville vært hvis man kom til dem helt uten forutinntatthet - men om ingen hadde fortalt oss at It Follows var en skikkelig god skrekkfilm, ville vi antagelig ikke sett den, og det ville jo ikke gjort opplevelsen noe bedre! Så man får heller leve med at forventningene ofte svekker både filmen og den øyeblikkelige opplevelsen av dem, og glede seg over hvor god og urovekkende denne filmen er, der den griper tak i gamle skrekkfilmkonvensjoner om øde hytter og forfalne hus og Ikke Gå Inn Der, og "har du sex, så dør du!", og vrir og vrenger på disse så de plutselig gir noe annet og langt mer relevant til publikum. Det er ikke tenåringssex filmen advarer mot, som så mange av 70- og 80-tallsfilmene; snarere skremmer den oss ved å vise, brutalt og ubønnhørlig, hvordan tap av uskyld er en skade du aldri kan gjøre ugjort, bare føre videre til andre. Tenåringene i filmen lever i skakkjørte familier i utkanten av et Detroit som faller sammen, midt i en brutal verden som har gitt dem kynisme, dyster litteratur og Weltschmertz i vuggegave, men likevel lyser de av en form for uskyld som det er smertefullt brutalt å se dem bli frarøvet. Og har man først stirret den eksistensielle angsten i hvitøyet, forsvinner den aldri helt igjen.

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.
20. 6/4: Askepott. Kino. Nydelig filmatisering, sett med jentene.
21. 11/4: Fasandreperne. DVD. Ikke så spennende når jeg har lest boken (av Jussi Adler-Olsen) tidligere, men jeg likte allikevel filmen.

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.
20. 6/4: Askepott. Kino. Nydelig filmatisering, sett med jentene.
21. 11/4: Fasandreperne. DVD. Ikke så spennende når jeg har lest boken (av Jussi Adler-Olsen) tidligere, men jeg likte allikevel filmen.
22. 18/4: The Hunger Games: Mockingjay - Part 1. DVD. Egentlig ganske kjedelig og lite fengende i forhold til tidligere filmer.

Tallulah sa for 9år siden:

1. Mud. Comig of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.

2. White Collar - 6. og siste sesong. Serie om kunsttyven Neil som må samarbeide med FBI-agenten Peter for å løse "white collar crimes": Ikke verdens beste serie, men en veldig hyggelig serie, med veldig søte karakterer. Den sluttet akkurat sånn vi tenkte den kom til å gjøre

3. Big Hero 6. Veldig søt og morsom animasjonsfilm som vi har gledet oss til lenge. Visuelt right up my alley, og jeg lo høyt flere ganger.

4. Sise sesong av House of Cards. Yes! Tok seg skikkelig opp mot slutten. Jeg liker valgkamp, og Claire er virkelig en fantastisk karakter.

5. The Grand Budapest Hotel. Etter å bare ha sett en rekke dystopiske scifis gikk jeg på en Wes Anderson-binge. Nydelig film. Visuelt perfekt, morsom og søt historie.

6. Moonrise Kingdom. Den andre delen av Wes Anderson-bingen. Jeg lurer på å se den igjen med Hiawata. En litt mørkere enn Budapest, coming of age-film.

7. Bletchley Circle. Kort BBC-serie med utgangpunkt i Bletchley Park og andre verdenskrig. Bare to sesonger med fire episoder i hver. Veldig fint persongalleri, og greier å vise den voldsomme sårheten man må finne i kvinner som har hatt en viktig jobb under krigen, for å bare bli forvist tilbake til kjøkkenbenken når de stridende mennene kom tilbake. Når man i tillegg ikke kan fortelle om det, må det blie ekstra vanskelig! Krimserie i bunn, men akkurat det funker mer som en slags bihistorie, og det er kvinnenes liv som er det som egentlig fortelles. Pluss for utrolig flotte kostymer!

8. The Imitation Game. Jeg likte den godt! Historien er relativt ny for meg. Jeg kjente til Alan Turing pga "The Turing Test", men ante ingenting om han, hans liv eller Bletchley Park før nå i år. Jeg ser Skilpaddas innvendinger, men for meg så greide ikke det å ødelegge opplevelsen der og da. Veldig fine rolleprestasjoner.

9. The Best Marigold Hotel. Søt og grei film. Jeg likte persongalleriet. Den var veldig britisk, og føltes litt som Fire bryllup og en gravferd med pensjonister. :knegg: Jeg debaterte med meg selv om jeg syns den var for kolonistisk, men endte på nei. Det var befriende å se en film med eldre mennesker som fortalte en universell historie. Det var likegyldig at det var pensjonister.

10. Hundehotellet. Helt grei om man liker hunder. :knegg: Typiskrett-på-video-film fra Netflixarkivet som jeg så for å slippe å se Pokemon.

11. Gnomeo & Juliet. De fleste animasjonsfilmer blir bedre når man endelig kan se dem på originalspråket. Morsom vri på Shakespears historie, med forbløffende mye Elton John-musikk. Bare Elton John, faktisk.

12. Blues Brothers. Herregud, den er jo bare så genial! Hiawata har ønsket å se den, så jeg fikk en gjensyn. Det er vel 12 år siden sist. For en line up! For noen kræsjscener! :hyper:

13. Kjære, jeg krympet barna. Jeg husker jeg syns nabogutten i filmen var så kjekk. Lurer på hva det ble av ham? Hiawata har ønsket å se den etter vi besøkte Disneyworld og de hadde en lekeplass basert på filmen. Den har ikke vært savnet, men var helt grei.

14. Spider-man. Vi tråkler oss gjennom Marveluniverset, og etter å ha sett The Amazing Spider-Man i julen, tok vi nå for oss filmene fra tidlig 2000-tall. Jeg liker dem! Med både Danny Elfman og Sam Raimi på laget, kan man nesten ikke tråkke feil hos meg.

15. Spider-man 2. "Så ung Alfred Molina er!"

16. The Unbreakable Kimmy Schmidt. Morsom-absurd tidtrøyte med fantastisk persongalleri og gjesteopptredener. Første sesong.

17. Justified. Siste sesong av den moderne hillbilly-western-serien jeg forelsket meg helt i for noen år siden. Justified har et av de mest fargerike persongalleriene jeg har sett i en serie, og fin dybde, selv om den ikke er helt åpenbar. Den vil bli savnet!

Tallulah sa for 9år siden:

1. Mud. Comig of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.

2. White Collar - 6. og siste sesong. Serie om kunsttyven Neil som må samarbeide med FBI-agenten Peter for å løse "white collar crimes": Ikke verdens beste serie, men en veldig hyggelig serie, med veldig søte karakterer. Den sluttet akkurat sånn vi tenkte den kom til å gjøre

3. Big Hero 6. Veldig søt og morsom animasjonsfilm som vi har gledet oss til lenge. Visuelt right up my alley, og jeg lo høyt flere ganger.

4. Sise sesong av House of Cards. Yes! Tok seg skikkelig opp mot slutten. Jeg liker valgkamp, og Claire er virkelig en fantastisk karakter.

5. The Grand Budapest Hotel. Etter å bare ha sett en rekke dystopiske scifis gikk jeg på en Wes Anderson-binge. Nydelig film. Visuelt perfekt, morsom og søt historie.

6. Moonrise Kingdom. Den andre delen av Wes Anderson-bingen. Jeg lurer på å se den igjen med Hiawata. En litt mørkere enn Budapest, coming of age-film.

7. Bletchley Circle. Kort BBC-serie med utgangpunkt i Bletchley Park og andre verdenskrig. Bare to sesonger med fire episoder i hver. Veldig fint persongalleri, og greier å vise den voldsomme sårheten man må finne i kvinner som har hatt en viktig jobb under krigen, for å bare bli forvist tilbake til kjøkkenbenken når de stridende mennene kom tilbake. Når man i tillegg ikke kan fortelle om det, må det blie ekstra vanskelig! Krimserie i bunn, men akkurat det funker mer som en slags bihistorie, og det er kvinnenes liv som er det som egentlig fortelles. Pluss for utrolig flotte kostymer!

8. The Imitation Game. Jeg likte den godt! Historien er relativt ny for meg. Jeg kjente til Alan Turing pga "The Turing Test", men ante ingenting om han, hans liv eller Bletchley Park før nå i år. Jeg ser Skilpaddas innvendinger, men for meg så greide ikke det å ødelegge opplevelsen der og da. Veldig fine rolleprestasjoner.

9. The Best Marigold Hotel. Søt og grei film. Jeg likte persongalleriet. Den var veldig britisk, og føltes litt som Fire bryllup og en gravferd med pensjonister. :knegg: Jeg debaterte med meg selv om jeg syns den var for kolonistisk, men endte på nei. Det var befriende å se en film med eldre mennesker som fortalte en universell historie. Det var likegyldig at det var pensjonister.

10. Hundehotellet. Helt grei om man liker hunder. :knegg: Typiskrett-på-video-film fra Netflixarkivet som jeg så for å slippe å se Pokemon.

11. Gnomeo & Juliet. De fleste animasjonsfilmer blir bedre når man endelig kan se dem på originalspråket. Morsom vri på Shakespears historie, med forbløffende mye Elton John-musikk. Bare Elton John, faktisk.

12. Blues Brothers. Herregud, den er jo bare så genial! Hiawata har ønsket å se den, så jeg fikk en gjensyn. Det er vel 12 år siden sist. For en line up! For noen kræsjscener! :hyper:

13. Kjære, jeg krympet barna. Jeg husker jeg syns nabogutten i filmen var så kjekk. Lurer på hva det ble av ham? Hiawata har ønsket å se den etter vi besøkte Disneyworld og de hadde en lekeplass basert på filmen. Den har ikke vært savnet, men var helt grei.

14. Spider-man. Vi tråkler oss gjennom Marveluniverset, og etter å ha sett The Amazing Spider-Man i julen, tok vi nå for oss filmene fra tidlig 2000-tall. Jeg liker dem! Med både Danny Elfman og Sam Raimi på laget, kan man nesten ikke tråkke feil hos meg.

15. Spider-man 2. "Så ung Alfred Molina er!"

16. The Unbreakable Kimmy Schmidt. Morsom-absurd tidtrøyte med fantastisk persongalleri og gjesteopptredener. Første sesong.

17. Justified. Siste sesong av den moderne hillbilly-western-serien jeg forelsket meg helt i for noen år siden. Justified har et av de mest fargerike persongalleriene jeg har sett i en serie, og fin dybde, selv om den ikke er helt åpenbar. Den vil bli savnet!

18. The Blacklist Første sesong. Som en mørk versjon av White Collar. Ikke verdens beste serie, men James Spader gjør den severdig. De andre karakterene syns jeg stort sett er endimendjonale og historien tynn. Men James Spader, ass!

19. Avengers, age of Ultron. Mer James Spader. :knegg: lett gjenkjennelig, til tross for at han spiller en robot. Avengers akkurat slik som forventet. Mange morsomme vitser, og akkurat passe dyp. Og James Spader, ass.

20. Indiana Jones, Raiders of the Lost Ark Gjensyn med vår alles favorittarkeolog, og Hiawatas første møte. Absolutt verdt gjensynet.

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.
20. 6/4: Askepott. Kino. Nydelig filmatisering, sett med jentene.
21. 11/4: Fasandreperne. DVD. Ikke så spennende når jeg har lest boken (av Jussi Adler-Olsen) tidligere, men jeg likte allikevel filmen.
22. 18/4: The Hunger Games: Mockingjay - Part 1. DVD. Egentlig ganske kjedelig og lite fengende i forhold til tidligere filmer.

Mai

23. 10/5: While we're Young. Kino. Litt humring ble det nå, men ingen storfilm.
24. 14/5: Dum og dummere 2. DVD. Denne var jo morsom da, i samme stil som den første!

Skilpadda sa for 9år siden:

(Skikkelig på etterskudd, så her kommer det masse på én gang, fra nr. 30 og fremover.)

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng. Poden likte den også veldig godt da han og faren så den et par dager etter (på min anbefaling).

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).

April:

23. Wargames. Klassikeren fra vår tidlige ungdom (1983) var, imponerende nok, nesten ikke datert i det hele tatt. Spennende og vellaget, med en alltid sympatisk og sjarmerende Matthew Broderick i hovedrollen, og historien fenget også Poden, som er nesten like gammel som jeg var sist jeg så den. Både tematikken og holdningene var tydelige og fremstod som relevante, selv om den kalde krigen er over for lengst, og det er blant annet morsomt å se denne samtidig som The Americans, som jo foregår bare et par år tidligere. Jeg mistenker at ikke alt vi husker fra 80-tallet er verdt å se igjen, men denne tålte i alle fall gjensynet godt.

24. Spring. Jeg har masse tanker og assosiasjoner etter denne filmen, men sliter med å vite hva jeg skal si om den, da det aller beste helt klart er å se den uten å vite noe som helst om den på forhånd. Selv visste jeg ikke annet om den enn at den var klassifisert som "horror", noe som både er en spoiler og dessuten ganske misvisende. Det er klare horrorelementer i den (mest av Cronenbergsk "body horror"-typen), men det er absolutt ikke det jeg tenker på som en skrekkfilm - blant annet er den ikke skummel i det hele tatt. Jeg vil heller kalle det en kjærlighetsfilm, hvis jeg skal være nødt til å velge en genre. Det er en nydelig film, veldig godt laget og veldig godt spilt, og den fremstiller genuine menneskelige følelser (kanskje særlig sorg, ensomhet, angst for nærhet og ønske om kjærlighet) på en overbevisende og til dels veldig fysisk måte.

25. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Etter Wargames og det nye "kald krig"-brettspillet vi nettopp anskaffet, fant vi ut at det kunne passe å introdusere tolvåringen for Stanley Kubricks mesterstykke av en svart komedie, med Peter Sellers i tre av de største rollene. Og det slo an, det; både spenningen og humoren fant gjenklang (om ikke nødvendigvis all den svarteste satiren), og det er ikke vanskelig å forstå at ikke engang medskuespillerne klarer å holde seg helt alvorlige når Dr. Strangelove (tidligere Doktor Merkwürdigliebe) nesten må gi tapt overfor sin gjenstridige høyre arm. (Jfr. for eksempel rundt 1.56 i dette klippet!)

26. Life of Brian. Det var jo påske, og Poden elsker jo Monty Python, og så skulle vi besøke Toffefamilien, som det viste seg at nettopp hadde sett den, og erfaring tilsier at det alltid er greit at de tre ungene har samme nye referanser når de treffes. :knegg: Og filmen står seg, den. Det er jo den Python-filmen som i størst grad faktisk er en "ordentlig" film; den er mindre anarkistisk og dermed bittelitt kjedeligere, kanskje. Men det er jo så mange gode enkeltscener, og selv om ironiseringen over de resolusjonsglade revolusjonære i Judean People's Front jo går litt over hodet på tolvåringen, var det ikke vanskelig å se humoren i dem som prater og prater og prater om at nå må vi sørge for litt handling snart! (Lett å trekke parallellen til den ordglade Polonius med sin "brevity is the soul of wit" var det også.) Og ganske mye annet trenger jo ingen forklaring for å være morsom. "Found this spoon, Sir!" er en av mine favorittreplikker, og den ble ordløst sitert allerede ved neste middagsbord. :knegg:

27. Archer (sesong 6). Serien har løftet seg litt etter forrige sesong, og selv om den ikke er helt tilbake i gammel form, er det fortsatt noe av det morsomste jeg vet. Sterling Archer selv har blitt en langt mer sympatisk hovedperson enn man ville trodd var mulig uten å ødelegge serien, men kollegene rundt ham kompenserer med å bli verre og verre. Jeg fryder meg fremdeles over Cheryl, hver gang hun får noe å gjøre, og over Pam og Krieger.

28. Better Call Saul (sesong 1). En spinoff av fantastiske Breaking Bad som i utgangspunktet hørtes ut som en venstrehåndsvits - en prequel til BB, sentrert rundt Saul Goodman, det nærmeste serien kom en comic relief-figur? Men det var ingen grunn til å miste troen på Vince Gilligan. Better Call Saul har så langt vist seg å være en helstøpt, underholdende, tidvis brutal og genuint hjerteskjærende serie som jeg til og med tror står utmerket på egne ben, selv om det er en egen glede (og gru!) å kjenne den senere historien og vite hvor hovedpersonen(e) er på vei. Bob Odenkirk er fantastisk som den nesten ukuelige Jimmy, og det er praktfullt å se igjen Jonathan Banks som vår favoritt-henchman, tvers gjennom kompetente og stoiske Mike Ehrmantraut. Det skal visst komme en sesong 2 neste år, og det ser vi frem til!

29. It Follows. Horrorgenren er ikke bare ikke død, de siste årene har den vært full av nyskapende film! Det er ytterst sjelden jeg blir faktisk skremt av en film (fjorårets The Babadook er et hederlig unntak), selv om jeg ofte kan karakterisere dem som skumle. Jeg tenker ofte på hvor mye mer effektive slike filmer ville vært hvis man kom til dem helt uten forutinntatthet - men om ingen hadde fortalt oss at It Follows var en skikkelig god skrekkfilm, ville vi antagelig ikke sett den, og det ville jo ikke gjort opplevelsen noe bedre! Så man får heller leve med at forventningene ofte svekker både filmen og den øyeblikkelige opplevelsen av dem, og glede seg over hvor god og urovekkende denne filmen er, der den griper tak i gamle skrekkfilmkonvensjoner om øde hytter og forfalne hus og Ikke Gå Inn Der, og "har du sex, så dør du!", og vrir og vrenger på disse så de plutselig gir noe annet og langt mer relevant til publikum. Det er ikke tenåringssex filmen advarer mot, som så mange av 70- og 80-tallsfilmene; snarere skremmer den oss ved å vise, brutalt og ubønnhørlig, hvordan tap av uskyld er en skade du aldri kan gjøre ugjort, bare føre videre til andre. Tenåringene i filmen lever i skakkjørte familier i utkanten av et Detroit som faller sammen, midt i en brutal verden som har gitt dem kynisme, dyster litteratur og Weltschmertz i vuggegave, men likevel lyser de av en form for uskyld som det er smertefullt brutalt å se dem bli frarøvet. Og har man først stirret den eksistensielle angsten i hvitøyet, forsvinner den aldri helt igjen.

30. Justified (sesong 6). En av mine absolutte favorittserier fra de siste årene er sluttført, og hevet seg enda litt mer ved å greie å avslutte på ordentlig og solid vis. Jeg kommer til å savne serien og personene; det er ikke så mange serier som er så underholdende, men som samtidig (nesten) aldri slakker av på kvaliteten eller dramaet. Snufs.

31. The Americans (sesong 3). Fokuset endrer seg igjen i denne tredje sesongen om Philip og Elisabeth; denne gangen er forholdet til barna (særlig Paige) noe av det mest sentrale, og dermed er vi over på et område der ingen av dem er villige til å kompromisse med det de selv mener er riktig, eller å underordne seg det den andre (eller noen andre) bestemmer. De første to tredjedelene av sesongen er kanskje det beste serien har vært, men til tross for at det fortsetter å være ubehagelig troverdig (gitt premisset), med stadig mer som står på spill, er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes om sesongavslutningen. Serieskaperne har imidlertid imponert meg flere ganger tidligere, og jeg har tillit til at neste sesong skal klare å samle det som må samles for å gå videre. (Og jeg er stadig imponert over hvor sympatisk det er mulig å gjøre to så gjennom-brutale massemordere!)

(Og et sted inni her så jeg og Poden ferdig sesong 3 av Sherlock; det var minst like stas denne gangen, men jeg har ikke så mye mer å si om den enn jeg hadde i fjor.)

Mai:

32. Avengers: Age of Ultron. Ikke like god som den forrige Avengers-filmen - det viser seg at det kan bli for mange superhelter i en film, og selv om effektene er gode og actionsekvensene er spennende, er det karakterutvikling, dialog og relasjoner Joss Whedon er aller best på, og det blir det ikke helt tid nok til her. De beste bitene er, symptomatisk nok, noen av de roligste. (Som en sekvens i baren i Stark Tower sentrert rundt Mjolnir!) Dessuten er jeg slett ikke glad for at Whedon velger å parkere Black Widow såpass mye på sidelinjen som han gjør her. Marvel Cinematic Universe er nok av en gutteklubb som det er om man ikke skal underbruke den kuleste av alle Avengers - spesielt i en film der Pepper Potts og Jane Foster ikke engang får være med. Whedon er kjent og respektert for å ha sterke og sentrale kvinner med i filmene sine, men dette er ikke et rykte man får én gang for alle, og så kan flyte på resten av karrieren. Jeg forventer skjerpings til neste gang.

33. Mad Men (sesong 7). En av de beste, mest solide og langsomste amerikanske TV-seriene fra dette århundret førte Don Drapers historie frem til 1970 og forlot ham der. Det har vært en spesiell reise å være med på, blant annet fordi dette aldri har vært en serie der hovedfokuset har vært på "hvordan det går", men der i stedet fokuset har skiftet mellom personer og relasjoner og temaer uten å egentlig noen gang sluttføre noe. Og det har blitt gjort med eleganse og vidd og solid håndarbeid og knapt noe snev av nostalgi for en periode som vi kan være glad for, på så mange nivåer, at vi ikke trenger å leve i. (Selv om klærne var stilige!)

34. Ferris Bueller's Day Off. Sjarmen til Matthew Broderick har ikke falmet, og er fremdeles nok til å være et solid fundament for en film som kunne vært en irriterende og lettglemt bagatell. Tolvåringen lot seg definitivt underholde, og jeg likte gjensynet, samtidig som jeg satte enda mer pris på fremstillingen av det underlige og rørende vennskapet med plagede Cameron enn jeg gjorde sist.

35. Mad Max: Fury Road. Jeg har ikke noe egentlig forhold til Mad Max-franchisen, og var dermed ganske uinteressert til ideen om en reboot. Så det var med stor undring jeg så de panegyriske omtalene fra filmskribenter jeg respekterer - for ikke å snakke om den enorme begeistringen på feministisk engasjerte Tumblr-kontoer jeg følger. Men jeg undret ikke mer etter å ha sett den selv. Det er lenge siden jeg har sett en så til de grader høylytt, bråkete, over-the-top, voldsom film - og jeg kan ikke huske å ha sett noe i genren som er så håndverksmessig godt laget. Men det som gjør at denne filmen virkelig skiller seg fra alt annet jeg har sett i genren, er at det er en tvers gjennom feministisk film, fra toppen til bunnen, i setting og persongalleri og handling og tematikk. Den utspiller seg i et dystopisk, krigsherjet ørkenlandskap som er nær totalt ødelagt av et undertrykkende patriarkat, der de brutale herskerne har redusert kvinner til eiendeler og avlsdyr, og menn til "war boys", ikke annet enn hjernevasket kanonføde i en meningsløs konflikt med alt og alle som omgir dem. Inn kommer Charlize Therons Furiosa, som den tøffeste og sterkeste og mest våpenføre heltinnen vi har sett på lange tider - men hverken hun eller filmen ville lyktes uten alliansen mellom henne og de andre kvinnene i filmen, og, etter hvert, med Max selv

37. Game of Thrones (sesong 5). Jeg gledet meg i starten av sesongen over endringene som ble gjort i forhold til bøkene - det er spennende å ikke vite hva som skjer, og så tenkte jeg at dette kanskje betyr at de evner å skjære der det trengs for å få til en historie som faktisk fungerer og kan avsluttes, noe jeg har sluttet å tro at George R. R. Martin greier. Men etter hvert mistet jeg litt troen på serieskaperne, da flere av episodene virket ubehagelig lite gjennomtenkte når det gjelder hvordan de bruker vold (særlig voldtekt) som effekt, og der dessuten flere av delhistoriene var minst like teite som dem de erstattet (Dorne, anyone?). Historien til Jon Snow har tatt seg opp fra tidligere sesonger, det er stas å se Jonathan Pryce som the High Sparrow, og Peter Dinklage er, som alltid, en fryd. Men selv om jeg liker både Arya og Daenerys, er jeg ikke begeistret for hvordan historiene deres fortelles i denne sesongen, og jeg har i det store og det hele sluttet å håpe at dette skal bli den store, episke fantasyfortellingen som de første par sesongene kanskje antydet. Jeg lar meg dog fortsatt underholde, og kommer nesten helt sikkert til å fortsette å se til det er slutt.

Juni:

38. Goldfinger. Vi har anskaffet oss en boks med alle James Bond-filmene i, blant annet med tanke på filmatisk oppdragelse av Poden - og Goldfinger, fra 1964, virket som et riktig sted å begynne. Sean Connery er jo tross alt den kuleste Bond (i alle fall frem til nåtidens Daniel Craig, som jeg synes er i overkant blodtørstig og nihilistisk for en tolvåring - i alle fall tror jeg vi skal jobbe oss opp til ham!), og det er noe med disse gamle, langsomme, stilige filmene som virkelig tar seg tid til å bygge opp historien i stedet for å heseblese fra start til slutt. Pussy Galore er jo, det vanvittig latterlige navnet til tross, en av de tøffeste Bond-babene, og selv om skurkens koreanske livvakt Odd Job ser mest ut som en parodi i dag, er det noe veldig tilfredsstillende med å få den mest arketypiske Bond-skurk-replikken på plass: "Do you expect me to talk?" "No, mister Bond - I expect you to die!"

39. The Hunger Games. Poden slukte bøkene for et par uker siden, så da passet det bra å se denne. Og jeg synes, som sist jeg så den, at dette er en riktig solid film. Det er oppløftende at man legger så mye omtanke og så mye talent i en franchise som antagelig ville tjent penger på bare halvparten så mye kvalitet. Fantastiske Jennifer Lawrence hever filmen, helt på egen hånd, ut av "tretten på dusinet"-boksen, men i tillegg får vi gleden av, blant andre, Woody Harrelson som Haymitch, Lenny Kravitz som Cinna og Stanley Tucci, med tidenes hviteste tenner, som TV-show-verten Cesar. Og ikke minst Donald Sutherland som den nesten allvitende og nesten allmektige diktatoren Snow. (Som avslører naiviteten hos selv sine nærmeste medarbeidere ganske ubønnhørlig. "Everybody likes an underdog." "I don't. Have you ever seen one?") I tillegg til hvor åpenbart kult det er med en kvinnelig hovedperson som får være så tøff og så i sentrum som Katniss, er det også befriende med Josh Hutchersons Peeta, en mannlig rollefigur som får lov til å være både smart og modig og sympatisk, selv om han i alle viktige henseende spiller andrefiolin i forhold til den egentlige helten, og i flere tilfeller egentlig mest har som funksjon å bli reddet og å sørge for emosjonell tilknytning for en tilknappet og innesluttet hovedperson - ja, som kort og godt har den samme rollen som den kvinnelige "hovedpersonen"/romantiske interessen har i utallige tidligere filmer. (Bake kan han også!)

40. The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water. En absurd blanding av parodi og så-dumt-at-det-er-morsomt-humor som harper så uslitelig på klisjeene at man bare er nødt til å gi seg over og godta premisset. Jeg har ikke noe forhold til TV-serien, men vi lot oss grundig underholde alle sammen. (Og den bestod fint "6 laughs"-testen som BBCs Mark Kermode har etablert for komedier.)

Tallulah sa for 9år siden:

Huhei, spørs om jeg husker alt nå, men jeg gjør et forsøk.

1. Mud. Coming of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.

2. White Collar - 6. og siste sesong. Serie om kunsttyven Neil som må samarbeide med FBI-agenten Peter for å løse "white collar crimes": Ikke verdens beste serie, men en veldig hyggelig serie, med veldig søte karakterer. Den sluttet akkurat sånn vi tenkte den kom til å gjøre

3. Big Hero 6. Veldig søt og morsom animasjonsfilm som vi har gledet oss til lenge. Visuelt right up my alley, og jeg lo høyt flere ganger.

4. Sise sesong av House of Cards. Yes! Tok seg skikkelig opp mot slutten. Jeg liker valgkamp, og Claire er virkelig en fantastisk karakter.

5. The Grand Budapest Hotel. Etter å bare ha sett en rekke dystopiske scifis gikk jeg på en Wes Anderson-binge. Nydelig film. Visuelt perfekt, morsom og søt historie.

6. Moonrise Kingdom. Den andre delen av Wes Anderson-bingen. Jeg lurer på å se den igjen med Hiawata. En litt mørkere enn Budapest, coming of age-film.

7. Bletchley Circle. Kort BBC-serie med utgangpunkt i Bletchley Park og andre verdenskrig. Bare to sesonger med fire episoder i hver. Veldig fint persongalleri, og greier å vise den voldsomme sårheten man må finne i kvinner som har hatt en viktig jobb under krigen, for å bare bli forvist tilbake til kjøkkenbenken når de stridende mennene kom tilbake. Når man i tillegg ikke kan fortelle om det, må det blie ekstra vanskelig! Krimserie i bunn, men akkurat det funker mer som en slags bihistorie, og det er kvinnenes liv som er det som egentlig fortelles. Pluss for utrolig flotte kostymer!

8. The Imitation Game. Jeg likte den godt! Historien er relativt ny for meg. Jeg kjente til Alan Turing pga "The Turing Test", men ante ingenting om han, hans liv eller Bletchley Park før nå i år. Jeg ser Skilpaddas innvendinger, men for meg så greide ikke det å ødelegge opplevelsen der og da. Veldig fine rolleprestasjoner.

9. The Best Marigold Hotel. Søt og grei film. Jeg likte persongalleriet. Den var veldig britisk, og føltes litt som Fire bryllup og en gravferd med pensjonister. :knegg: Jeg debaterte med meg selv om jeg syns den var for kolonistisk, men endte på nei. Det var befriende å se en film med eldre mennesker som fortalte en universell historie. Det var likegyldig at det var pensjonister.

10. Hundehotellet. Helt grei om man liker hunder. :knegg: Typiskrett-på-video-film fra Netflixarkivet som jeg så for å slippe å se Pokemon.

11. Gnomeo & Juliet. De fleste animasjonsfilmer blir bedre når man endelig kan se dem på originalspråket. Morsom vri på Shakespears historie, med forbløffende mye Elton John-musikk. Bare Elton John, faktisk.

12. Blues Brothers. Herregud, den er jo bare så genial! Hiawata har ønsket å se den, så jeg fikk en gjensyn. Det er vel 12 år siden sist. For en line up! For noen kræsjscener! :hyper:

13. Kjære, jeg krympet barna. Jeg husker jeg syns nabogutten i filmen var så kjekk. Lurer på hva det ble av ham? Hiawata har ønsket å se den etter vi besøkte Disneyworld og de hadde en lekeplass basert på filmen. Den har ikke vært savnet, men var helt grei.

14. Spider-man. Vi tråkler oss gjennom Marveluniverset, og etter å ha sett The Amazing Spider-Man i julen, tok vi nå for oss filmene fra tidlig 2000-tall. Jeg liker dem! Med både Danny Elfman og Sam Raimi på laget, kan man nesten ikke tråkke feil hos meg.

15. Spider-man 2. "Så ung Alfred Molina er!"

16. The Unbreakable Kimmy Schmidt. Morsom-absurd tidtrøyte med fantastisk persongalleri og gjesteopptredener. Første sesong.

17. Justified. Siste sesong av den moderne hillbilly-western-serien jeg forelsket meg helt i for noen år siden. Justified har et av de mest fargerike persongalleriene jeg har sett i en serie, og fin dybde, selv om den ikke er helt åpenbar. Den vil bli savnet!

18. The Blacklist Første sesong. Som en mørk versjon av White Collar. Ikke verdens beste serie, men James Spader gjør den severdig. De andre karakterene syns jeg stort sett er endimendjonale og historien tynn. Men James Spader, ass!

19. Avengers, age of Ultron. Mer James Spader. :knegg: lett gjenkjennelig, til tross for at han spiller en robot. Avengers akkurat slik som forventet. Mange morsomme vitser, og akkurat passe dyp. Og James Spader, ass.

20. Indiana Jones, Raiders of the Lost Ark Gjensyn med vår alles favorittarkeolog, og Hiawatas første møte. Absolutt verdt gjensynet.

21. Mad Men - siste sesong. Dette har definitivt vært en av mine yndlingsserier. Ikke bare på grunn av klær og interiør, men på grunn av fortellerteknikken og persongalleriet. Jeg syns det er fantastisk med et historisk drama hvor alle de historiske eventene bare er kulisser, slik det er i det virkelige liv. Mange andre filmer og serier plasserer karakterene og historien midt i de ulike eventene. Her får vi servert historien fra sidelinja, der de aller fleste av oss er. Jeg likte slutten godt!

22. Mad Max - Fury Road. Jeg kan ikke annet enn å henvise til Skilpaddas oppsummering. Mitt forhold til MadMax er egentlig mest en film som har stått på hos guttekompiser i tenåra, men ikke filmer jeg egentlig har valgt selv å se. :knegg:

23. Mad Max - Road Warrior. Etter å ha sett siste Mad Max viste det seg at jeg slett ikke har sett den aller første, det som er selveutgangspunktet for historien, som forteller hvorfor Max er som han er. Definitivt en lavbudsjettsfilm, men den er absolutt god. Den har dette litt forstyrrede, mørke som man ser i ganske mange filmer fra søttitallet.

24. Jurassic Park 2. Hiawata skulle se Jurassic World i kinobursdag, og ville se seg gjennom de foregående filmene først. Definitivt ikke den mest severdige av serien. Hiawata syns den var kjedelig.

25. Chihiro og Heksene. Når denne ble satt opp på kino måtte vi benytte sjansen. :hjerter: Vi er store Ghiblifans, og selv om Hiawata hadde set den før så var det en flott opplevelse å se den på kino. Jeg er veldig glad i det japanske fantasiuniverset som jeg egentlig først kom over via asiatisk skrekkfilm.

26: Disney Tomorrowland. Basert på en temadel i Disney World og med en estetikk som er helt min greie. :hjerter: Sterke kvinnelige hovedpersoner, som både raper og kicks ass, veldig flott å se. Tok litt tid før den kom i gang, men alt i alt var vi enige om at det var en veldig god film.

27. De urørlige. Fransk film om en handicappet mann og hans assistent. Teksten som presenterer filmen på Netflix er så hinsides teit, selv til å være Netflix, at det kun var anbefalinger her inne i fra som fikk meg itl å se den. Varm og fin film, godt castet.

Skilpadda sa for 9år siden:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng. Poden likte den også veldig godt da han og faren så den et par dager etter (på min anbefaling).

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).

April:

23. Wargames. Klassikeren fra vår tidlige ungdom (1983) var, imponerende nok, nesten ikke datert i det hele tatt. Spennende og vellaget, med en alltid sympatisk og sjarmerende Matthew Broderick i hovedrollen, og historien fenget også Poden, som er nesten like gammel som jeg var sist jeg så den. Både tematikken og holdningene var tydelige og fremstod som relevante, selv om den kalde krigen er over for lengst, og det er blant annet morsomt å se denne samtidig som The Americans, som jo foregår bare et par år tidligere. Jeg mistenker at ikke alt vi husker fra 80-tallet er verdt å se igjen, men denne tålte i alle fall gjensynet godt.

24. Spring. Jeg har masse tanker og assosiasjoner etter denne filmen, men sliter med å vite hva jeg skal si om den, da det aller beste helt klart er å se den uten å vite noe som helst om den på forhånd. Selv visste jeg ikke annet om den enn at den var klassifisert som "horror", noe som både er en spoiler og dessuten ganske misvisende. Det er klare horrorelementer i den (mest av Cronenbergsk "body horror"-typen), men det er absolutt ikke det jeg tenker på som en skrekkfilm - blant annet er den ikke skummel i det hele tatt. Jeg vil heller kalle det en kjærlighetsfilm, hvis jeg skal være nødt til å velge en genre. Det er en nydelig film, veldig godt laget og veldig godt spilt, og den fremstiller genuine menneskelige følelser (kanskje særlig sorg, ensomhet, angst for nærhet og ønske om kjærlighet) på en overbevisende og til dels veldig fysisk måte.

25. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Etter Wargames og det nye "kald krig"-brettspillet vi nettopp anskaffet, fant vi ut at det kunne passe å introdusere tolvåringen for Stanley Kubricks mesterstykke av en svart komedie, med Peter Sellers i tre av de største rollene. Og det slo an, det; både spenningen og humoren fant gjenklang (om ikke nødvendigvis all den svarteste satiren), og det er ikke vanskelig å forstå at ikke engang medskuespillerne klarer å holde seg helt alvorlige når Dr. Strangelove (tidligere Doktor Merkwürdigliebe) nesten må gi tapt overfor sin gjenstridige høyre arm. (Jfr. for eksempel rundt 1.56 i dette klippet!)

26. Life of Brian. Det var jo påske, og Poden elsker jo Monty Python, og så skulle vi besøke Toffefamilien, som det viste seg at nettopp hadde sett den, og erfaring tilsier at det alltid er greit at de tre ungene har samme nye referanser når de treffes. :knegg: Og filmen står seg, den. Det er jo den Python-filmen som i størst grad faktisk er en "ordentlig" film; den er mindre anarkistisk og dermed bittelitt kjedeligere, kanskje. Men det er jo så mange gode enkeltscener, og selv om ironiseringen over de resolusjonsglade revolusjonære i Judean People's Front jo går litt over hodet på tolvåringen, var det ikke vanskelig å se humoren i dem som prater og prater og prater om at nå må vi sørge for litt handling snart! (Lett å trekke parallellen til den ordglade Polonius med sin "brevity is the soul of wit" var det også.) Og ganske mye annet trenger jo ingen forklaring for å være morsom. "Found this spoon, Sir!" er en av mine favorittreplikker, og den ble ordløst sitert allerede ved neste middagsbord. :knegg:

27. Archer (sesong 6). Serien har løftet seg litt etter forrige sesong, og selv om den ikke er helt tilbake i gammel form, er det fortsatt noe av det morsomste jeg vet. Sterling Archer selv har blitt en langt mer sympatisk hovedperson enn man ville trodd var mulig uten å ødelegge serien, men kollegene rundt ham kompenserer med å bli verre og verre. Jeg fryder meg fremdeles over Cheryl, hver gang hun får noe å gjøre, og over Pam og Krieger.

28. Better Call Saul (sesong 1). En spinoff av fantastiske Breaking Bad som i utgangspunktet hørtes ut som en venstrehåndsvits - en prequel til BB, sentrert rundt Saul Goodman, det nærmeste serien kom en comic relief-figur? Men det var ingen grunn til å miste troen på Vince Gilligan. Better Call Saul har så langt vist seg å være en helstøpt, underholdende, tidvis brutal og genuint hjerteskjærende serie som jeg til og med tror står utmerket på egne ben, selv om det er en egen glede (og gru!) å kjenne den senere historien og vite hvor hovedpersonen(e) er på vei. Bob Odenkirk er fantastisk som den nesten ukuelige Jimmy, og det er praktfullt å se igjen Jonathan Banks som vår favoritt-henchman, tvers gjennom kompetente og stoiske Mike Ehrmantraut. Det skal visst komme en sesong 2 neste år, og det ser vi frem til!

29. It Follows. Horrorgenren er ikke bare ikke død, de siste årene har den vært full av nyskapende film! Det er ytterst sjelden jeg blir faktisk skremt av en film (fjorårets The Babadook er et hederlig unntak), selv om jeg ofte kan karakterisere dem som skumle. Jeg tenker ofte på hvor mye mer effektive slike filmer ville vært hvis man kom til dem helt uten forutinntatthet - men om ingen hadde fortalt oss at It Follows var en skikkelig god skrekkfilm, ville vi antagelig ikke sett den, og det ville jo ikke gjort opplevelsen noe bedre! Så man får heller leve med at forventningene ofte svekker både filmen og den øyeblikkelige opplevelsen av dem, og glede seg over hvor god og urovekkende denne filmen er, der den griper tak i gamle skrekkfilmkonvensjoner om øde hytter og forfalne hus og Ikke Gå Inn Der, og "har du sex, så dør du!", og vrir og vrenger på disse så de plutselig gir noe annet og langt mer relevant til publikum. Det er ikke tenåringssex filmen advarer mot, som så mange av 70- og 80-tallsfilmene; snarere skremmer den oss ved å vise, brutalt og ubønnhørlig, hvordan tap av uskyld er en skade du aldri kan gjøre ugjort, bare føre videre til andre. Tenåringene i filmen lever i skakkjørte familier i utkanten av et Detroit som faller sammen, midt i en brutal verden som har gitt dem kynisme, dyster litteratur og Weltschmertz i vuggegave, men likevel lyser de av en form for uskyld som det er smertefullt brutalt å se dem bli frarøvet. Og har man først stirret den eksistensielle angsten i hvitøyet, forsvinner den aldri helt igjen.

30. Justified (sesong 6). En av mine absolutte favorittserier fra de siste årene er sluttført, og hevet seg enda litt mer ved å greie å avslutte på ordentlig og solid vis. Jeg kommer til å savne serien og personene; det er ikke så mange serier som er så underholdende, men som samtidig (nesten) aldri slakker av på kvaliteten eller dramaet. Snufs.

31. The Americans (sesong 3). Fokuset endrer seg igjen i denne tredje sesongen om Philip og Elisabeth; denne gangen er forholdet til barna (særlig Paige) noe av det mest sentrale, og dermed er vi over på et område der ingen av dem er villige til å kompromisse med det de selv mener er riktig, eller å underordne seg det den andre (eller noen andre) bestemmer. De første to tredjedelene av sesongen er kanskje det beste serien har vært, men til tross for at det fortsetter å være ubehagelig troverdig (gitt premisset), med stadig mer som står på spill, er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes om sesongavslutningen. Serieskaperne har imidlertid imponert meg flere ganger tidligere, og jeg har tillit til at neste sesong skal klare å samle det som må samles for å gå videre. (Og jeg er stadig imponert over hvor sympatisk det er mulig å gjøre to så gjennom-brutale massemordere!)

(Og et sted inni her så jeg og Poden ferdig sesong 3 av Sherlock; det var minst like stas denne gangen, men jeg har ikke så mye mer å si om den enn jeg hadde i fjor.)

Mai:

32. Avengers: Age of Ultron. Ikke like god som den forrige Avengers-filmen - det viser seg at det kan bli for mange superhelter i en film, og selv om effektene er gode og actionsekvensene er spennende, er det karakterutvikling, dialog og relasjoner Joss Whedon er aller best på, og det blir det ikke helt tid nok til her. De beste bitene er, symptomatisk nok, noen av de roligste. (Som en sekvens i baren i Stark Tower sentrert rundt Mjolnir!) Dessuten er jeg slett ikke glad for at Whedon velger å parkere Black Widow såpass mye på sidelinjen som han gjør her. Marvel Cinematic Universe er nok av en gutteklubb som det er om man ikke skal underbruke den kuleste av alle Avengers - spesielt i en film der Pepper Potts og Jane Foster ikke engang får være med. Whedon er kjent og respektert for å ha sterke og sentrale kvinner med i filmene sine, men dette er ikke et rykte man får én gang for alle, og så kan flyte på resten av karrieren. Jeg forventer skjerpings til neste gang.

33. Mad Men (sesong 7). En av de beste, mest solide og langsomste amerikanske TV-seriene fra dette århundret førte Don Drapers historie frem til 1970 og forlot ham der. Det har vært en spesiell reise å være med på, blant annet fordi dette aldri har vært en serie der hovedfokuset har vært på "hvordan det går", men der i stedet fokuset har skiftet mellom personer og relasjoner og temaer uten å egentlig noen gang sluttføre noe. Og det har blitt gjort med eleganse og vidd og solid håndarbeid og knapt noe snev av nostalgi for en periode som vi kan være glad for, på så mange nivåer, at vi ikke trenger å leve i. (Selv om klærne var stilige!)

34. Ferris Bueller's Day Off. Sjarmen til Matthew Broderick har ikke falmet, og er fremdeles nok til å være et solid fundament for en film som kunne vært en irriterende og lettglemt bagatell. Tolvåringen lot seg definitivt underholde, og jeg likte gjensynet, samtidig som jeg satte enda mer pris på fremstillingen av det underlige og rørende vennskapet med plagede Cameron enn jeg gjorde sist.

35. Mad Max: Fury Road. Jeg har ikke noe egentlig forhold til Mad Max-franchisen, og var dermed ganske uinteressert til ideen om en reboot. Så det var med stor undring jeg så de panegyriske omtalene fra filmskribenter jeg respekterer - for ikke å snakke om den enorme begeistringen på feministisk engasjerte Tumblr-kontoer jeg følger. Men jeg undret ikke mer etter å ha sett den selv. Det er lenge siden jeg har sett en så til de grader høylytt, bråkete, over-the-top, voldsom film - og jeg kan ikke huske å ha sett noe i genren som er så håndverksmessig godt laget. Men det som gjør at denne filmen virkelig skiller seg fra alt annet jeg har sett i genren, er at det er en tvers gjennom feministisk film, fra toppen til bunnen, i setting og persongalleri og handling og tematikk. Den utspiller seg i et dystopisk, krigsherjet ørkenlandskap som er nær totalt ødelagt av et undertrykkende patriarkat, der de brutale herskerne har redusert kvinner til eiendeler og avlsdyr, og menn til "war boys", ikke annet enn hjernevasket kanonføde i en meningsløs konflikt med alt og alle som omgir dem. Inn kommer Charlize Therons Furiosa, som den tøffeste og sterkeste og mest våpenføre heltinnen vi har sett på lange tider - men hverken hun eller filmen ville lyktes uten alliansen mellom henne og de andre kvinnene i filmen, og, etter hvert, med Max selv

37. Game of Thrones (sesong 5). Jeg gledet meg i starten av sesongen over endringene som ble gjort i forhold til bøkene - det er spennende å ikke vite hva som skjer, og så tenkte jeg at dette kanskje betyr at de evner å skjære der det trengs for å få til en historie som faktisk fungerer og kan avsluttes, noe jeg har sluttet å tro at George R. R. Martin greier. Men etter hvert mistet jeg litt troen på serieskaperne, da flere av episodene virket ubehagelig lite gjennomtenkte når det gjelder hvordan de bruker vold (særlig voldtekt) som effekt, og der dessuten flere av delhistoriene var minst like teite som dem de erstattet (Dorne, anyone?). Historien til Jon Snow har tatt seg opp fra tidligere sesonger, det er stas å se Jonathan Pryce som the High Sparrow, og Peter Dinklage er, som alltid, en fryd. Men selv om jeg liker både Arya og Daenerys, er jeg ikke begeistret for hvordan historiene deres fortelles i denne sesongen, og jeg har i det store og det hele sluttet å håpe at dette skal bli den store, episke fantasyfortellingen som de første par sesongene kanskje antydet. Jeg lar meg dog fortsatt underholde, og kommer nesten helt sikkert til å fortsette å se til det er slutt.

Juni:

38. Goldfinger. Vi har anskaffet oss en boks med alle James Bond-filmene i, blant annet med tanke på filmatisk oppdragelse av Poden - og Goldfinger, fra 1964, virket som et riktig sted å begynne. Sean Connery er jo tross alt den kuleste Bond (i alle fall frem til nåtidens Daniel Craig, som jeg synes er i overkant blodtørstig og nihilistisk for en tolvåring - i alle fall tror jeg vi skal jobbe oss opp til ham!), og det er noe med disse gamle, langsomme, stilige filmene som virkelig tar seg tid til å bygge opp historien i stedet for å heseblese fra start til slutt. Pussy Galore er jo, det vanvittig latterlige navnet til tross, en av de tøffeste Bond-babene, og selv om skurkens koreanske livvakt Odd Job ser mest ut som en parodi i dag, er det noe veldig tilfredsstillende med å få den mest arketypiske Bond-skurk-replikken på plass: "Do you expect me to talk?" "No, mister Bond - I expect you to die!"

39. The Hunger Games. Poden slukte bøkene for et par uker siden, så da passet det bra å se denne. Og jeg synes, som sist jeg så den, at dette er en riktig solid film. Det er oppløftende at man legger så mye omtanke og så mye talent i en franchise som antagelig ville tjent penger på bare halvparten så mye kvalitet. Fantastiske Jennifer Lawrence hever filmen, helt på egen hånd, ut av "tretten på dusinet"-boksen, men i tillegg får vi gleden av, blant andre, Woody Harrelson som Haymitch, Lenny Kravitz som Cinna og Stanley Tucci, med tidenes hviteste tenner, som TV-show-verten Cesar. Og ikke minst Donald Sutherland som den nesten allvitende og nesten allmektige diktatoren Snow. (Som avslører naiviteten hos selv sine nærmeste medarbeidere ganske ubønnhørlig. "Everybody likes an underdog." "I don't. Have you ever seen one?") I tillegg til hvor åpenbart kult det er med en kvinnelig hovedperson som får være så tøff og så i sentrum som Katniss, er det også befriende med Josh Hutchersons Peeta, en mannlig rollefigur som får lov til å være både smart og modig og sympatisk, selv om han i alle viktige henseende spiller andrefiolin i forhold til den egentlige helten, og i flere tilfeller egentlig mest har som funksjon å bli reddet og å sørge for emosjonell tilknytning for en tilknappet og innesluttet hovedperson - ja, som kort og godt har den samme rollen som den kvinnelige "hovedpersonen"/romantiske interessen har i utallige tidligere filmer. (Bake kan han også!)

40. The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water. En absurd blanding av parodi og så-dumt-at-det-er-morsomt-humor som harper så uslitelig på klisjeene at man bare er nødt til å gi seg over og godta premisset. Jeg har ikke noe forhold til TV-serien, men vi lot oss grundig underholde alle sammen. (Og den bestod fint "6 laughs"-testen som BBCs Mark Kermode har etablert for komedier.)

41. Dressed To Kill. Brian De Palmas berømte thriller fra 1980, med Michael Caine i hovedrollen, er godt spilt og veldig stilig filmet, og den fremstår enda som både spennende og brutal (og overraskende, hvis man har greid å ikke allerede ha fått med seg hva plottet er), og med Nancy Allen i en sentral rolle som er både sympatisk og kompetent. Men med et moderne blikk synes jeg alt dette blir overskygget av hvor usympatisk sleazy den er. Primært i den første delen, med forførelsessekvensen, men også når det gjelder en del av scenene mot slutten av filmen. Absolutt verdt å se likevel, men nå egentlig mest av historisk interesse.

Juli:

42. The Duke of Burgundy Veldig god og original film med danske Sidse Babett Knudsen i den ene hovedrollen. Jeg visste absolutt ingenting om den da vi så den, og det var jeg glad for - det er underholdende og spennende å oppdage gradvis hva som egentlig foregår, hvem hovedpersonene er og (i den grad man får vite det) hva slags omgivelser de lever i. Primært er det en kjærlighetsfilm, med høyst troverdig dynamikk og tematikk, selv om settingen er temmelig utradisjonell.

43. Ex Machina Regidebuten til Alex Garland, kjent som forfatteren av The Beach, er en klaustrofobisk og kompetent mellomting mellom scifi-thriller og kammerspill. Oscar Isaac er overbevisende som ubehagelig karismatisk geni, mens Domhnall Gleeson gjør "ung, naiv og ikke så smart som han tror selv" nesten like bra som han gjorde i Frank. Temaene filmen tar opp er spennende, det fungerer godt når det gjelder det teknologiske aspektet, og filmen ser veldig stilig ut, ikke minst med hjelp av Alicia Vikanders utsøkte "otherness", men jeg satt igjen med at jeg savnet noe likevel. Kanskje en spissere tematikk eller et tydeligere standpunkt i forhold til de ganske mange problematiske tingene som skjer, særlig med tanke på kvinnesyn/kvinnerolle? Men også noe litt klarere når det gjelder hva slags ansvar man har for konsekvensene av sine egne tekniske nyvinninger. Det er en film som ser ut til å være gjennomtenkt og poengtert, og det setter jeg jo pris på, men jeg kunne ønsket meg at den hadde strukket seg litt lengre for å leve opp til det den antagelig prøver på.

44. Spy Jeg håpet dette skulle være en småmorsom action-parodi, og ble veldig gledelig overrasket da den viste seg å være både en ekte actionfilm, særdeles kompetent laget, og en av de morsomste komediene jeg har sett på veldig lenge. Og ekstra lykkelig ble jeg over det tvers igjennom solide kvinnesynet og de mange fantastiske hoved- og bipersonene! Melissa McCarthy bærer hele filmen som den superkompetente og sympatiske CIA-analytikeren Susan Cooper, som går gjennom en rekke rolleendringer i løpet av filmen og overbeviser i dem alle sammen. Hun er veldig godt hjulpet av blant andre Jason Statham, som parodierer sine egne typiske übermachoroller med totalt gjennomført overbevisning, og Jude Law, som fremstår som en nesten latterlig perfekt James Bond-aktig figur - dessuten Peter Serafinowicz som hysterisk over the top-flørtende italiensk med-agent. (Resten av de sentrale rollene, både skurker, helter og de litt vanskeligere definerbare, er stort sett besatt av dyktige kvinner.) Filmen har fått 15-årsgrense i Norge, noe som forsåvidt er forståelig, gitt hvor brutal den er - men den er ikke verre enn en gjennomsnittlig Bond-film, og den har så vanvittig mye bedre holdninger og kvinnesyn at jeg ikke angret det aller minste på å ha tatt med tolvåringen. (Han lo dessuten nesten like mye som jeg.) Jeg var i godt humør i mange dager etterpå.

August:

45. Wet Hot American Summer. Parodi fra 2001 som gjør heftig narr av ganske mange av 80-tallsfilmene og -genrene, kanskje særlig “sexkomediene” av Porky’s-typen, men her er spark og stikk til et utall kjente klisjeer som vi har sett i ganske mange andre slags filmer også, enten det er den forstyrrede Vietnam-veteranen, drømmejenta som er sammen med en drittsekk (men etter hvert - kanskje - oppdager verdien i den hyggelige fyren i stedet), en dramatisk motorsykkeljakt, opptil flere fantastiske montasjer eller outsideren som plutselig slår til under avslutningsseremonien. Filmen har et flott skuespillergalleri, med Janeane Garofalo i en av de mest sentrale rollene. Opptil flere (kanskje særlig Bradley Cooper og Paul Rudd) har blitt adskillig mer kjent senere. Settingen er 1981, siste dag på summer camp, og det er stort sett camplederne (typeriktig spilt av skuespillere som er minst ti år eldre enn tenåringene de fremstiller) det handler om, og da særlig romantiske/seksuelle forviklinger dem imellom. Hovedgrunnen til at vi plutselig fant ut av vi ville se den, er at det akkurat nå har startet opp en TV-serie som er en prequel til filmen (den tar for seg sommerleirens første dag), og der de samme skuespillerne - nå 14 år eldre - spiller de samme rollene igjen. Dette må jo bare bli bra!

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.
20. 6/4: Askepott. Kino. Nydelig filmatisering, sett med jentene.
21. 11/4: Fasandreperne. DVD. Ikke så spennende når jeg har lest boken (av Jussi Adler-Olsen) tidligere, men jeg likte allikevel filmen.
22. 18/4: The Hunger Games: Mockingjay - Part 1. DVD. Egentlig ganske kjedelig og lite fengende i forhold til tidligere filmer.

Mai

23. 10/5: While we're Young. Kino. Litt humring ble det nå, men ingen storfilm.
24. 14/5: Dum og dummere 2. DVD. Denne var jo morsom da, i samme stil som den første!

Juni
Her er det noen huller, fyller inn om jeg kommer på dem.

Juli
10/7: Så en film på vei til USA, men klarer ikke å huske hvilken akkurat nå. Skikkelig minneverdig med andre ord.

August
7/8: The Three Stooges. Norwegian. Nyinnspilling av en herlig slapstick-trio.
7/8: The sitter. Norwegian. Litt småmorsom komedie, med litt moral i bunnen også.
7/8: Gulliver's travels. Norwegian. Tidtrøyte på vei hjem fra ferie.
7/8: Just married. Norwegian. Heseblesende og litt tom, men fikk ikke sove.

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.
20. 6/4: Askepott. Kino. Nydelig filmatisering, sett med jentene.
21. 11/4: Fasandreperne. DVD. Ikke så spennende når jeg har lest boken (av Jussi Adler-Olsen) tidligere, men jeg likte allikevel filmen.
22. 18/4: The Hunger Games: Mockingjay - Part 1. DVD. Egentlig ganske kjedelig og lite fengende i forhold til tidligere filmer.

Mai

23. 10/5: While we're Young. Kino. Litt humring ble det nå, men ingen storfilm.
24. 14/5: Dum og dummere 2. DVD. Denne var jo morsom da, i samme stil som den første!

Juni
Her er det noen huller, fyller inn om jeg kommer på dem.

Juli
10/7: Så en film på vei til USA, men klarer ikke å huske hvilken akkurat nå. Skikkelig minneverdig med andre ord.

August
7/8: The Three Stooges. Norwegian. Nyinnspilling av en herlig slapstick-trio.
7/8: The sitter. Norwegian. Litt småmorsom komedie, med litt moral i bunnen også.
7/8: Gulliver's travels. Norwegian. Tidtrøyte på vei hjem fra ferie.
7/8: Just married. Norwegian. Heseblesende og litt tom, men fikk ikke sove.

September
Ingen filmer sett som jeg kan huske!

Oktober
25/10 Doktor Proktor og tidsbadekaret. Kino. Denne var da litt morsom, var hele familien enig om!

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.
20. 6/4: Askepott. Kino. Nydelig filmatisering, sett med jentene.
21. 11/4: Fasandreperne. DVD. Ikke så spennende når jeg har lest boken (av Jussi Adler-Olsen) tidligere, men jeg likte allikevel filmen.
22. 18/4: The Hunger Games: Mockingjay - Part 1. DVD. Egentlig ganske kjedelig og lite fengende i forhold til tidligere filmer.

Mai

23. 10/5: While we're Young. Kino. Litt humring ble det nå, men ingen storfilm.
24. 14/5: Dum og dummere 2. DVD. Denne var jo morsom da, i samme stil som den første!

Juni
Her er det noen huller, fyller inn om jeg kommer på dem.

Juli
10/7: Så en film på vei til USA, men klarer ikke å huske hvilken akkurat nå. Skikkelig minneverdig med andre ord.

August
7/8: The Three Stooges. Norwegian. Nyinnspilling av en herlig slapstick-trio.
7/8: The sitter. Norwegian. Litt småmorsom komedie, med litt moral i bunnen også.
7/8: Gulliver's travels. Norwegian. Tidtrøyte på vei hjem fra ferie.
7/8: Just married. Norwegian. Heseblesende og litt tom, men fikk ikke sove.

September
Ingen filmer sett som jeg kan huske!

Oktober
25/10 Doktor Proktor og tidsbadekaret. Kino. Denne var da litt morsom, var hele familien enig om!

November
7/11: Jurassic World. DVD. Spennende og godt laget.

Skilpadda sa for 9år siden:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng. Poden likte den også veldig godt da han og faren så den et par dager etter (på min anbefaling).

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).

April:

23. Wargames. Klassikeren fra vår tidlige ungdom (1983) var, imponerende nok, nesten ikke datert i det hele tatt. Spennende og vellaget, med en alltid sympatisk og sjarmerende Matthew Broderick i hovedrollen, og historien fenget også Poden, som er nesten like gammel som jeg var sist jeg så den. Både tematikken og holdningene var tydelige og fremstod som relevante, selv om den kalde krigen er over for lengst, og det er blant annet morsomt å se denne samtidig som The Americans, som jo foregår bare et par år tidligere. Jeg mistenker at ikke alt vi husker fra 80-tallet er verdt å se igjen, men denne tålte i alle fall gjensynet godt.

24. Spring. Jeg har masse tanker og assosiasjoner etter denne filmen, men sliter med å vite hva jeg skal si om den, da det aller beste helt klart er å se den uten å vite noe som helst om den på forhånd. Selv visste jeg ikke annet om den enn at den var klassifisert som "horror", noe som både er en spoiler og dessuten ganske misvisende. Det er klare horrorelementer i den (mest av Cronenbergsk "body horror"-typen), men det er absolutt ikke det jeg tenker på som en skrekkfilm - blant annet er den ikke skummel i det hele tatt. Jeg vil heller kalle det en kjærlighetsfilm, hvis jeg skal være nødt til å velge en genre. Det er en nydelig film, veldig godt laget og veldig godt spilt, og den fremstiller genuine menneskelige følelser (kanskje særlig sorg, ensomhet, angst for nærhet og ønske om kjærlighet) på en overbevisende og til dels veldig fysisk måte.

25. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Etter Wargames og det nye "kald krig"-brettspillet vi nettopp anskaffet, fant vi ut at det kunne passe å introdusere tolvåringen for Stanley Kubricks mesterstykke av en svart komedie, med Peter Sellers i tre av de største rollene. Og det slo an, det; både spenningen og humoren fant gjenklang (om ikke nødvendigvis all den svarteste satiren), og det er ikke vanskelig å forstå at ikke engang medskuespillerne klarer å holde seg helt alvorlige når Dr. Strangelove (tidligere Doktor Merkwürdigliebe) nesten må gi tapt overfor sin gjenstridige høyre arm. (Jfr. for eksempel rundt 1.56 i dette klippet!)

26. Life of Brian. Det var jo påske, og Poden elsker jo Monty Python, og så skulle vi besøke Toffefamilien, som det viste seg at nettopp hadde sett den, og erfaring tilsier at det alltid er greit at de tre ungene har samme nye referanser når de treffes. :knegg: Og filmen står seg, den. Det er jo den Python-filmen som i størst grad faktisk er en "ordentlig" film; den er mindre anarkistisk og dermed bittelitt kjedeligere, kanskje. Men det er jo så mange gode enkeltscener, og selv om ironiseringen over de resolusjonsglade revolusjonære i Judean People's Front jo går litt over hodet på tolvåringen, var det ikke vanskelig å se humoren i dem som prater og prater og prater om at nå må vi sørge for litt handling snart! (Lett å trekke parallellen til den ordglade Polonius med sin "brevity is the soul of wit" var det også.) Og ganske mye annet trenger jo ingen forklaring for å være morsom. "Found this spoon, Sir!" er en av mine favorittreplikker, og den ble ordløst sitert allerede ved neste middagsbord. :knegg:

27. Archer (sesong 6). Serien har løftet seg litt etter forrige sesong, og selv om den ikke er helt tilbake i gammel form, er det fortsatt noe av det morsomste jeg vet. Sterling Archer selv har blitt en langt mer sympatisk hovedperson enn man ville trodd var mulig uten å ødelegge serien, men kollegene rundt ham kompenserer med å bli verre og verre. Jeg fryder meg fremdeles over Cheryl, hver gang hun får noe å gjøre, og over Pam og Krieger.

28. Better Call Saul (sesong 1). En spinoff av fantastiske Breaking Bad som i utgangspunktet hørtes ut som en venstrehåndsvits - en prequel til BB, sentrert rundt Saul Goodman, det nærmeste serien kom en comic relief-figur? Men det var ingen grunn til å miste troen på Vince Gilligan. Better Call Saul har så langt vist seg å være en helstøpt, underholdende, tidvis brutal og genuint hjerteskjærende serie som jeg til og med tror står utmerket på egne ben, selv om det er en egen glede (og gru!) å kjenne den senere historien og vite hvor hovedpersonen(e) er på vei. Bob Odenkirk er fantastisk som den nesten ukuelige Jimmy, og det er praktfullt å se igjen Jonathan Banks som vår favoritt-henchman, tvers gjennom kompetente og stoiske Mike Ehrmantraut. Det skal visst komme en sesong 2 neste år, og det ser vi frem til!

29. It Follows. Horrorgenren er ikke bare ikke død, de siste årene har den vært full av nyskapende film! Det er ytterst sjelden jeg blir faktisk skremt av en film (fjorårets The Babadook er et hederlig unntak), selv om jeg ofte kan karakterisere dem som skumle. Jeg tenker ofte på hvor mye mer effektive slike filmer ville vært hvis man kom til dem helt uten forutinntatthet - men om ingen hadde fortalt oss at It Follows var en skikkelig god skrekkfilm, ville vi antagelig ikke sett den, og det ville jo ikke gjort opplevelsen noe bedre! Så man får heller leve med at forventningene ofte svekker både filmen og den øyeblikkelige opplevelsen av dem, og glede seg over hvor god og urovekkende denne filmen er, der den griper tak i gamle skrekkfilmkonvensjoner om øde hytter og forfalne hus og Ikke Gå Inn Der, og "har du sex, så dør du!", og vrir og vrenger på disse så de plutselig gir noe annet og langt mer relevant til publikum. Det er ikke tenåringssex filmen advarer mot, som så mange av 70- og 80-tallsfilmene; snarere skremmer den oss ved å vise, brutalt og ubønnhørlig, hvordan tap av uskyld er en skade du aldri kan gjøre ugjort, bare føre videre til andre. Tenåringene i filmen lever i skakkjørte familier i utkanten av et Detroit som faller sammen, midt i en brutal verden som har gitt dem kynisme, dyster litteratur og Weltschmertz i vuggegave, men likevel lyser de av en form for uskyld som det er smertefullt brutalt å se dem bli frarøvet. Og har man først stirret den eksistensielle angsten i hvitøyet, forsvinner den aldri helt igjen.

30. Justified (sesong 6). En av mine absolutte favorittserier fra de siste årene er sluttført, og hevet seg enda litt mer ved å greie å avslutte på ordentlig og solid vis. Jeg kommer til å savne serien og personene; det er ikke så mange serier som er så underholdende, men som samtidig (nesten) aldri slakker av på kvaliteten eller dramaet. Snufs.

31. The Americans (sesong 3). Fokuset endrer seg igjen i denne tredje sesongen om Philip og Elisabeth; denne gangen er forholdet til barna (særlig Paige) noe av det mest sentrale, og dermed er vi over på et område der ingen av dem er villige til å kompromisse med det de selv mener er riktig, eller å underordne seg det den andre (eller noen andre) bestemmer. De første to tredjedelene av sesongen er kanskje det beste serien har vært, men til tross for at det fortsetter å være ubehagelig troverdig (gitt premisset), med stadig mer som står på spill, er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes om sesongavslutningen. Serieskaperne har imidlertid imponert meg flere ganger tidligere, og jeg har tillit til at neste sesong skal klare å samle det som må samles for å gå videre. (Og jeg er stadig imponert over hvor sympatisk det er mulig å gjøre to så gjennom-brutale massemordere!)

(Og et sted inni her så jeg og Poden ferdig sesong 3 av Sherlock; det var minst like stas denne gangen, men jeg har ikke så mye mer å si om den enn jeg hadde i fjor.)

Mai:

32. Avengers: Age of Ultron. Ikke like god som den forrige Avengers-filmen - det viser seg at det kan bli for mange superhelter i en film, og selv om effektene er gode og actionsekvensene er spennende, er det karakterutvikling, dialog og relasjoner Joss Whedon er aller best på, og det blir det ikke helt tid nok til her. De beste bitene er, symptomatisk nok, noen av de roligste. (Som en sekvens i baren i Stark Tower sentrert rundt Mjolnir!) Dessuten er jeg slett ikke glad for at Whedon velger å parkere Black Widow såpass mye på sidelinjen som han gjør her. Marvel Cinematic Universe er nok av en gutteklubb som det er om man ikke skal underbruke den kuleste av alle Avengers - spesielt i en film der Pepper Potts og Jane Foster ikke engang får være med. Whedon er kjent og respektert for å ha sterke og sentrale kvinner med i filmene sine, men dette er ikke et rykte man får én gang for alle, og så kan flyte på resten av karrieren. Jeg forventer skjerpings til neste gang.

33. Mad Men (sesong 7). En av de beste, mest solide og langsomste amerikanske TV-seriene fra dette århundret førte Don Drapers historie frem til 1970 og forlot ham der. Det har vært en spesiell reise å være med på, blant annet fordi dette aldri har vært en serie der hovedfokuset har vært på "hvordan det går", men der i stedet fokuset har skiftet mellom personer og relasjoner og temaer uten å egentlig noen gang sluttføre noe. Og det har blitt gjort med eleganse og vidd og solid håndarbeid og knapt noe snev av nostalgi for en periode som vi kan være glad for, på så mange nivåer, at vi ikke trenger å leve i. (Selv om klærne var stilige!)

34. Ferris Bueller's Day Off. Sjarmen til Matthew Broderick har ikke falmet, og er fremdeles nok til å være et solid fundament for en film som kunne vært en irriterende og lettglemt bagatell. Tolvåringen lot seg definitivt underholde, og jeg likte gjensynet, samtidig som jeg satte enda mer pris på fremstillingen av det underlige og rørende vennskapet med plagede Cameron enn jeg gjorde sist.

35. Mad Max: Fury Road. Jeg har ikke noe egentlig forhold til Mad Max-franchisen, og var dermed ganske uinteressert til ideen om en reboot. Så det var med stor undring jeg så de panegyriske omtalene fra filmskribenter jeg respekterer - for ikke å snakke om den enorme begeistringen på feministisk engasjerte Tumblr-kontoer jeg følger. Men jeg undret ikke mer etter å ha sett den selv. Det er lenge siden jeg har sett en så til de grader høylytt, bråkete, over-the-top, voldsom film - og jeg kan ikke huske å ha sett noe i genren som er så håndverksmessig godt laget. Men det som gjør at denne filmen virkelig skiller seg fra alt annet jeg har sett i genren, er at det er en tvers gjennom feministisk film, fra toppen til bunnen, i setting og persongalleri og handling og tematikk. Den utspiller seg i et dystopisk, krigsherjet ørkenlandskap som er nær totalt ødelagt av et undertrykkende patriarkat, der de brutale herskerne har redusert kvinner til eiendeler og avlsdyr, og menn til "war boys", ikke annet enn hjernevasket kanonføde i en meningsløs konflikt med alt og alle som omgir dem. Inn kommer Charlize Therons Furiosa, som den tøffeste og sterkeste og mest våpenføre heltinnen vi har sett på lange tider - men hverken hun eller filmen ville lyktes uten alliansen mellom henne og de andre kvinnene i filmen, og, etter hvert, med Max selv

37. Game of Thrones (sesong 5). Jeg gledet meg i starten av sesongen over endringene som ble gjort i forhold til bøkene - det er spennende å ikke vite hva som skjer, og så tenkte jeg at dette kanskje betyr at de evner å skjære der det trengs for å få til en historie som faktisk fungerer og kan avsluttes, noe jeg har sluttet å tro at George R. R. Martin greier. Men etter hvert mistet jeg litt troen på serieskaperne, da flere av episodene virket ubehagelig lite gjennomtenkte når det gjelder hvordan de bruker vold (særlig voldtekt) som effekt, og der dessuten flere av delhistoriene var minst like teite som dem de erstattet (Dorne, anyone?). Historien til Jon Snow har tatt seg opp fra tidligere sesonger, det er stas å se Jonathan Pryce som the High Sparrow, og Peter Dinklage er, som alltid, en fryd. Men selv om jeg liker både Arya og Daenerys, er jeg ikke begeistret for hvordan historiene deres fortelles i denne sesongen, og jeg har i det store og det hele sluttet å håpe at dette skal bli den store, episke fantasyfortellingen som de første par sesongene kanskje antydet. Jeg lar meg dog fortsatt underholde, og kommer nesten helt sikkert til å fortsette å se til det er slutt.

Juni:

38. Goldfinger. Vi har anskaffet oss en boks med alle James Bond-filmene i, blant annet med tanke på filmatisk oppdragelse av Poden - og Goldfinger, fra 1964, virket som et riktig sted å begynne. Sean Connery er jo tross alt den kuleste Bond (i alle fall frem til nåtidens Daniel Craig, som jeg synes er i overkant blodtørstig og nihilistisk for en tolvåring - i alle fall tror jeg vi skal jobbe oss opp til ham!), og det er noe med disse gamle, langsomme, stilige filmene som virkelig tar seg tid til å bygge opp historien i stedet for å heseblese fra start til slutt. Pussy Galore er jo, det vanvittig latterlige navnet til tross, en av de tøffeste Bond-babene, og selv om skurkens koreanske livvakt Odd Job ser mest ut som en parodi i dag, er det noe veldig tilfredsstillende med å få den mest arketypiske Bond-skurk-replikken på plass: "Do you expect me to talk?" "No, mister Bond - I expect you to die!"

39. The Hunger Games. Poden slukte bøkene for et par uker siden, så da passet det bra å se denne. Og jeg synes, som sist jeg så den, at dette er en riktig solid film. Det er oppløftende at man legger så mye omtanke og så mye talent i en franchise som antagelig ville tjent penger på bare halvparten så mye kvalitet. Fantastiske Jennifer Lawrence hever filmen, helt på egen hånd, ut av "tretten på dusinet"-boksen, men i tillegg får vi gleden av, blant andre, Woody Harrelson som Haymitch, Lenny Kravitz som Cinna og Stanley Tucci, med tidenes hviteste tenner, som TV-show-verten Cesar. Og ikke minst Donald Sutherland som den nesten allvitende og nesten allmektige diktatoren Snow. (Som avslører naiviteten hos selv sine nærmeste medarbeidere ganske ubønnhørlig. "Everybody likes an underdog." "I don't. Have you ever seen one?") I tillegg til hvor åpenbart kult det er med en kvinnelig hovedperson som får være så tøff og så i sentrum som Katniss, er det også befriende med Josh Hutchersons Peeta, en mannlig rollefigur som får lov til å være både smart og modig og sympatisk, selv om han i alle viktige henseende spiller andrefiolin i forhold til den egentlige helten, og i flere tilfeller egentlig mest har som funksjon å bli reddet og å sørge for emosjonell tilknytning for en tilknappet og innesluttet hovedperson - ja, som kort og godt har den samme rollen som den kvinnelige "hovedpersonen"/romantiske interessen har i utallige tidligere filmer. (Bake kan han også!)

40. The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water. En absurd blanding av parodi og så-dumt-at-det-er-morsomt-humor som harper så uslitelig på klisjeene at man bare er nødt til å gi seg over og godta premisset. Jeg har ikke noe forhold til TV-serien, men vi lot oss grundig underholde alle sammen. (Og den bestod fint "6 laughs"-testen som BBCs Mark Kermode har etablert for komedier.)

41. Dressed To Kill. Brian De Palmas berømte thriller fra 1980, med Michael Caine i hovedrollen, er godt spilt og veldig stilig filmet, og den fremstår enda som både spennende og brutal (og overraskende, hvis man har greid å ikke allerede ha fått med seg hva plottet er), og med Nancy Allen i en sentral rolle som er både sympatisk og kompetent. Men med et moderne blikk synes jeg alt dette blir overskygget av hvor usympatisk sleazy den er. Primært i den første delen, med forførelsessekvensen, men også når det gjelder en del av scenene mot slutten av filmen. Absolutt verdt å se likevel, men nå egentlig mest av historisk interesse.

Juli:

42. The Duke of Burgundy Veldig god og original film med danske Sidse Babett Knudsen i den ene hovedrollen. Jeg visste absolutt ingenting om den da vi så den, og det var jeg glad for - det er underholdende og spennende å oppdage gradvis hva som egentlig foregår, hvem hovedpersonene er og (i den grad man får vite det) hva slags omgivelser de lever i. Primært er det en kjærlighetsfilm, med høyst troverdig dynamikk og tematikk, selv om settingen er temmelig utradisjonell.

43. Ex Machina Regidebuten til Alex Garland, kjent som forfatteren av The Beach, er en klaustrofobisk og kompetent mellomting mellom scifi-thriller og kammerspill. Oscar Isaac er overbevisende som ubehagelig karismatisk geni, mens Domhnall Gleeson gjør "ung, naiv og ikke så smart som han tror selv" nesten like bra som han gjorde i Frank. Temaene filmen tar opp er spennende, det fungerer godt når det gjelder det teknologiske aspektet, og filmen ser veldig stilig ut, ikke minst med hjelp av Alicia Vikanders utsøkte "otherness", men jeg satt igjen med at jeg savnet noe likevel. Kanskje en spissere tematikk eller et tydeligere standpunkt i forhold til de ganske mange problematiske tingene som skjer, særlig med tanke på kvinnesyn/kvinnerolle? Men også noe litt klarere når det gjelder hva slags ansvar man har for konsekvensene av sine egne tekniske nyvinninger. Det er en film som ser ut til å være gjennomtenkt og poengtert, og det setter jeg jo pris på, men jeg kunne ønsket meg at den hadde strukket seg litt lengre for å leve opp til det den antagelig prøver på.

44. Spy Jeg håpet dette skulle være en småmorsom action-parodi, og ble veldig gledelig overrasket da den viste seg å være både en ekte actionfilm, særdeles kompetent laget, og en av de morsomste komediene jeg har sett på veldig lenge. Og ekstra lykkelig ble jeg over det tvers igjennom solide kvinnesynet og de mange fantastiske hoved- og bipersonene! Melissa McCarthy bærer hele filmen som den superkompetente og sympatiske CIA-analytikeren Susan Cooper, som går gjennom en rekke rolleendringer i løpet av filmen og overbeviser i dem alle sammen. Hun er veldig godt hjulpet av blant andre Jason Statham, som parodierer sine egne typiske übermachoroller med totalt gjennomført overbevisning, og Jude Law, som fremstår som en nesten latterlig perfekt James Bond-aktig figur - dessuten Peter Serafinowicz som hysterisk over the top-flørtende italiensk med-agent. (Resten av de sentrale rollene, både skurker, helter og de litt vanskeligere definerbare, er stort sett besatt av dyktige kvinner.) Filmen har fått 15-årsgrense i Norge, noe som forsåvidt er forståelig, gitt hvor brutal den er - men den er ikke verre enn en gjennomsnittlig Bond-film, og den har så vanvittig mye bedre holdninger og kvinnesyn at jeg ikke angret det aller minste på å ha tatt med tolvåringen. (Han lo dessuten nesten like mye som jeg.) Jeg var i godt humør i mange dager etterpå.

August:

45. Wet Hot American Summer. Parodi fra 2001 som gjør heftig narr av ganske mange av 80-tallsfilmene og -genrene, kanskje særlig “sexkomediene” av Porky’s-typen, men her er spark og stikk til et utall kjente klisjeer som vi har sett i ganske mange andre slags filmer også, enten det er den forstyrrede Vietnam-veteranen, drømmejenta som er sammen med en drittsekk (men etter hvert - kanskje - oppdager verdien i den hyggelige fyren i stedet), en dramatisk motorsykkeljakt, opptil flere fantastiske montasjer eller outsideren som plutselig slår til under avslutningsseremonien. Filmen har et flott skuespillergalleri, med Janeane Garofalo i en av de mest sentrale rollene. Opptil flere (kanskje særlig Bradley Cooper og Paul Rudd) har blitt adskillig mer kjent senere. Settingen er 1981, siste dag på summer camp, og det er stort sett camplederne (typeriktig spilt av skuespillere som er minst ti år eldre enn tenåringene de fremstiller) det handler om, og da særlig romantiske/seksuelle forviklinger dem imellom. Hovedgrunnen til at vi plutselig fant ut av vi ville se den, er at det akkurat nå har startet opp en TV-serie som er en prequel til filmen (den tar for seg sommerleirens første dag), og der de samme skuespillerne - nå 14 år eldre - spiller de samme rollene igjen. Dette må jo bare bli bra!

... Langt, langt på etterskudd. Putter inn titlene her, så fyller jeg inn etter hvert som jeg kommer på fler, og så får omtalene også komme etter hvert.

September:

46. Goodbye to Language (egentlig så vi denne i vår, men jeg glemte den). Merkelig, ganske kort Godard-film med fragmentert handling der jeg syntes det var vanskelig å finne en tematisk sammenheng. Bortsett fra at jeg syntes ganske mange av handlingsbrokkene viste bedrevitende, intellektuelle menn som belærte yngre kvinner på ganske irriterende vis. Kanskje dette rett og slett var tematikken?

47. Inside Out. Pixars nyeste film er nydelig, både morsom og rørende og veldig klok. Virkelig god, barnetilpasset beskrivelse av hvordan følelser påvirker oss, og hvor viktig det er å ta dem på alvor - og, ikke minst, hvor viktig det er å anerkjenne også triste eller negative følelser, for det kommer ikke noe godt ut av å prøve å undertrykke dem og late som om alt er bra når det ikke er det. Og så var det fryktelig morsomt og gjenkjennelig å se den prepubertale Riley plutselig ha bare tre følelser å velge mellom - sinne, avsky eller redsel.

48. Min nabo Totoro. Utendørsvisning på Sankthanshaugen, og veldig stas å se denne høyt elskede animasjonsfilmen med et stort, begeistret og nostalgisk publikum. Og så er det alltid morsomt å se filmer om igjen med Poden som han sist så da han var veldig liten.

49. Mr. Robot (sesong 1). Spennende psykologisk og/eller data-thriller der en nesten elektrisk intens Rami Malek spiller hovedpersonen, som vi får vite allerede i første episode at faktisk er schizofren. Jeg tenkte flere ganger i starten av serien at han har mye til felles med Sherlock, dersom "Sherlock" hadde vært en mer realistisk fremstilling av en høyt begavet, mentalt ubalansert ung mann med klare autistiske og sosiopatiske trekk. Historien minnet meg såpass mye om et par velkjente filmer (som den har helt bevisste referanser til) at jeg skal la være å si hvilke filmer jeg tenker på, da det vil kunne sees som spoilere. Jeg er spent på hva de eventuelt skal gjøre med en sesong 2.

50. Spy. Gjensyn hjemme. Morsomt denne gangen også.

51. Withnail & I. Hadde ikke sett den på kanskje tyve år, men det er en klassisk kultfilm det har vært lett å se ekkoer av i nyere britisk film og TV. Jeg har for eksempel alltid tenkt at Cumberbatch' Sherlock er en blanding av Conan Doyles Holmes, Doktoren fra Doctor Who og Withnail, som er en så eminent minneverdig og fotogen egoist. (Vi har jo senere sett Paul McGann ("I") som den åttende Doktoren, og i enda nyere tid har Richard E. Grant ("Withnail") spilt en sentral skurk i Doctor Who, så her henger det meste sammen.) Dette er kanskje mer en film det er om å gjøre å ha sett enn en fantastisk god film, men den er fremdeles absolutt verdt å se for de fantastiske replikkene sine. Selv husket jeg aller best oppsummeringen ved slutten av 60-tallet: "We are 91 days from the end of this decade, and there's gonna be a lot of refugees."

52. Enemy. Intens og foruroligende thriller med Jake Gyllenhaal i en dobbel hovedrolle. Filmen viste seg å være noe annet enn jeg trodde da den begynte, og jeg er ikke helt sikker på om jeg likte overraskelsen, men vellaget er den absolutt.

Oktober:

53. Star Wars: A New Hope

54. Star Wars: The Empire Strikes Back

55. Star Wars: Return of the Jedi
    Vi forberedte oss på høstens nye Star Wars-film ved å se om igjen alle de gamle. Mannen og jeg kan i stor grad den opprinnelige trilogien utenat, mens det var såpass lenge siden trettenåringen så dem at han ikke husket så mye detaljer. De er jo fremdeles riktig underholdende!

56. True Detective, sesong 2. Jeg angrer på at vi så denne sesongen - ikke bare fordi den var utrolig oppstyltet og selvhøytidelig med et dustete plott og skuespillere som jevnt over ikke greide å berge den pompøse dialogen, men fordi den spente bein under sesong 1, som jeg jo likte veldig godt, og fikk meg i retrospekt til å synes at den var både dummere og dårligere enn jeg syntes da jeg så den.

57. Hamlet (kinooverført teater). Jeg så Benedict Cumberbatch spille den danske prinsen i britisk teaterhistories mest (og raskest) utsolgte oppsetning noensinne, og det var et bra plaster på såret for både mannen og en venninne som ikke fikk vært med da forestillingen ble direkteoverført på kino uken etter at jeg kom hjem. Det var fremdeles en flott Hamlet, selv om det naturligvis ikke er fullt så stas med kino som med live teater. Riktignok ga det oss mulighet til stadige close-ups på skuespillerne, men på den annen side gjorde dette at vi ofte ikke så resten av skuespillerne eller scenen, noe som innimellom var et savn. Stas var det absolutt uansett!

58. Fear the Walking Dead (sesong 1). Meh. Kunne - og burde - vært et interessant konsept (å få se zombie-apokalypsen fra starten av, og se samfunnet bryte sammen sett fra ståstedet til en vanlig familie), men raknet litt for meg, mest fordi jeg aldri engasjerte meg vesentlig i noen av rollefigurene.

59. Stagecoach. John Waynes gjennombruddsfilm fra 1939, av John Ford viser et amerikansk vill vest-samfunn i miniatyr, der en gruppe mennesker reiser med diligence gjennom et område som Geronimos indianere gjør utrygt. Wayne spiller den sympatiske og heltemodige Ringo Kid, som nettopp har rømt fra fengselet for å hevne seg på sin brors morder, og filmen er nesten overraskende progressiv i fremstillingen sin av ham og de andre representantene for samfunnets skyggeside - særlig den prostituerte Dallas og hennes fordrukne doktorvenn. Trettenåringen mistet litt interessen under den (med moderne øyne) litt trege handlingen, men det dramatiske indianerangrepet mot slutten er fremdeles spennende og, ikke minst, imponerende flott filmet.

60. The Wicker Man

61. Legend

November:

62. Gudfaren (med live orkester i Konserthuset)

63. The Addams Family

64. Jackie Brown

65. Gravity Falls, 2. og siste sesong

66. Star Wars: The Phantom Menace

67. Star Wars: Attack of the Clones

68. Doctor Who, sesong 9

Desember:

69. Star Wars: Revenge of the Sith

70. Jessica Jones (sesong 1). Storartet og brutalt, med den mest realistiske og følgelig skumleste Marvel-skurken så langt. Omtale i bloggen min.

71. Fargo (sesong 2). Minst like bra som sesong 1, og den beveger seg over i en litt annen toneart.

72. Bridge of Spies. Veldig solid håndverk fra både Steven Spielberg og Tom Hanks, men det er fantastiske Mark Rylance som virkelig løfter filmen - jeg kan ikke komme på noen bedre nålevende skuespiller. Spennende, underholdende og ganske lavmælt drama fra den kalde krigen, med blant annet nydelige tablåer fra et vinterlig Berlin i 1961.

73. A Very Murray Christmas. For oss som elsker Bill Murray, særlig i kombinasjon med Sophia Coppola. Melankoli, humor og varme, et par nesten overraskende vellykkede julesangnumre, men mest av alt melankoli, i grunnen.

74. Star Wars: The Force Awakens. Stor stas! Stilig, velspilt, flotte nye (og gamle) rollefigurer, og jeg er entusiastisk for flere kapitler i sagaen. Litt mer omtale i bloggen min.

75. Crimson Peak. Over-the-top gotisk pastisj med Tom Hiddleston på sitt vakreste og tidenes mest fantastiske gotiske herregård. Omtale i bloggen min.

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.
20. 6/4: Askepott. Kino. Nydelig filmatisering, sett med jentene.
21. 11/4: Fasandreperne. DVD. Ikke så spennende når jeg har lest boken (av Jussi Adler-Olsen) tidligere, men jeg likte allikevel filmen.
22. 18/4: The Hunger Games: Mockingjay - Part 1. DVD. Egentlig ganske kjedelig og lite fengende i forhold til tidligere filmer.

Mai

23. 10/5: While we're Young. Kino. Litt humring ble det nå, men ingen storfilm.
24. 14/5: Dum og dummere 2. DVD. Denne var jo morsom da, i samme stil som den første!

Juni
Her er det noen huller, fyller inn om jeg kommer på dem.

Juli
10/7: Så en film på vei til USA, men klarer ikke å huske hvilken akkurat nå. Skikkelig minneverdig med andre ord.

August
7/8: The Three Stooges. Norwegian. Nyinnspilling av en herlig slapstick-trio.
7/8: The sitter. Norwegian. Litt småmorsom komedie, med litt moral i bunnen også.
7/8: Gulliver's travels. Norwegian. Tidtrøyte på vei hjem fra ferie.
7/8: Just married. Norwegian. Heseblesende og litt tom, men fikk ikke sove.

September
?/9: Fifty Shades of Grey. DVD. Grei nok, mye mindre sex enn i bøkene da!

Oktober
25/10 Doktor Proktor og tidsbadekaret. Kino. Denne var da litt morsom, var hele familien enig om!

November
?/1: Tomorrowland. DVD. Mann og sønn likte denne, jeg sovnet delvis fra den...
7/11: Jurassic World. DVD. Spennende og godt laget.
15/11: James Bond Spectre. Kino. Spennende og i godt James Bond-driv. Mye henvisninger til eldre filmer her.
?/11: Jurassic World. DVD. Spennende oppfølger.
?/11: Mad max Fury road. DVD. Er vel å ta i om jeg sa jeg fulgte med ordentlig på denne. Ikke min type film.

Desember
13/12: Julekongen - full rustning. Kino. Alle likte denne (Dvs trettenåringen var hjemme). Fordel å ha sett julekalenderen først da!
?/12: Terminator: Genisys. DVD. Spennende oppfølger, rart å se aldrende skuespillere i filmer som jeg så for 20 år siden!
?/12: Insurgent. DVD. Denne likte vi alle tre.
?/12: Avengers - Age of ultron. DVD. Ikke helt min type film slike superhelter, men noe morsomt innimellom.
?/12: Ant-Man. DVD. Her var det mye humor!

Skilpadda sa for 9år siden:

2015 er slutt, og her er den endelige listen min.

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. :knegg: )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng. Poden likte den også veldig godt da han og faren så den et par dager etter (på min anbefaling).

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).

April:

23. Wargames. Klassikeren fra vår tidlige ungdom (1983) var, imponerende nok, nesten ikke datert i det hele tatt. Spennende og vellaget, med en alltid sympatisk og sjarmerende Matthew Broderick i hovedrollen, og historien fenget også Poden, som er nesten like gammel som jeg var sist jeg så den. Både tematikken og holdningene var tydelige og fremstod som relevante, selv om den kalde krigen er over for lengst, og det er blant annet morsomt å se denne samtidig som The Americans, som jo foregår bare et par år tidligere. Jeg mistenker at ikke alt vi husker fra 80-tallet er verdt å se igjen, men denne tålte i alle fall gjensynet godt.

24. Spring. Jeg har masse tanker og assosiasjoner etter denne filmen, men sliter med å vite hva jeg skal si om den, da det aller beste helt klart er å se den uten å vite noe som helst om den på forhånd. Selv visste jeg ikke annet om den enn at den var klassifisert som "horror", noe som både er en spoiler og dessuten ganske misvisende. Det er klare horrorelementer i den (mest av Cronenbergsk "body horror"-typen), men det er absolutt ikke det jeg tenker på som en skrekkfilm - blant annet er den ikke skummel i det hele tatt. Jeg vil heller kalle det en kjærlighetsfilm, hvis jeg skal være nødt til å velge en genre. Det er en nydelig film, veldig godt laget og veldig godt spilt, og den fremstiller genuine menneskelige følelser (kanskje særlig sorg, ensomhet, angst for nærhet og ønske om kjærlighet) på en overbevisende og til dels veldig fysisk måte.

25. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Etter Wargames og det nye "kald krig"-brettspillet vi nettopp anskaffet, fant vi ut at det kunne passe å introdusere tolvåringen for Stanley Kubricks mesterstykke av en svart komedie, med Peter Sellers i tre av de største rollene. Og det slo an, det; både spenningen og humoren fant gjenklang (om ikke nødvendigvis all den svarteste satiren), og det er ikke vanskelig å forstå at ikke engang medskuespillerne klarer å holde seg helt alvorlige når Dr. Strangelove (tidligere Doktor Merkwürdigliebe) nesten må gi tapt overfor sin gjenstridige høyre arm. (Jfr. for eksempel rundt 1.56 i dette klippet!)

26. Life of Brian. Det var jo påske, og Poden elsker jo Monty Python, og så skulle vi besøke Toffefamilien, som det viste seg at nettopp hadde sett den, og erfaring tilsier at det alltid er greit at de tre ungene har samme nye referanser når de treffes. :knegg: Og filmen står seg, den. Det er jo den Python-filmen som i størst grad faktisk er en "ordentlig" film; den er mindre anarkistisk og dermed bittelitt kjedeligere, kanskje. Men det er jo så mange gode enkeltscener, og selv om ironiseringen over de resolusjonsglade revolusjonære i Judean People's Front jo går litt over hodet på tolvåringen, var det ikke vanskelig å se humoren i dem som prater og prater og prater om at nå må vi sørge for litt handling snart! (Lett å trekke parallellen til den ordglade Polonius med sin "brevity is the soul of wit" var det også.) Og ganske mye annet trenger jo ingen forklaring for å være morsom. "Found this spoon, Sir!" er en av mine favorittreplikker, og den ble ordløst sitert allerede ved neste middagsbord. :knegg:

27. Archer (sesong 6). Serien har løftet seg litt etter forrige sesong, og selv om den ikke er helt tilbake i gammel form, er det fortsatt noe av det morsomste jeg vet. Sterling Archer selv har blitt en langt mer sympatisk hovedperson enn man ville trodd var mulig uten å ødelegge serien, men kollegene rundt ham kompenserer med å bli verre og verre. Jeg fryder meg fremdeles over Cheryl, hver gang hun får noe å gjøre, og over Pam og Krieger.

28. Better Call Saul (sesong 1). En spinoff av fantastiske Breaking Bad som i utgangspunktet hørtes ut som en venstrehåndsvits - en prequel til BB, sentrert rundt Saul Goodman, det nærmeste serien kom en comic relief-figur? Men det var ingen grunn til å miste troen på Vince Gilligan. Better Call Saul har så langt vist seg å være en helstøpt, underholdende, tidvis brutal og genuint hjerteskjærende serie som jeg til og med tror står utmerket på egne ben, selv om det er en egen glede (og gru!) å kjenne den senere historien og vite hvor hovedpersonen(e) er på vei. Bob Odenkirk er fantastisk som den nesten ukuelige Jimmy, og det er praktfullt å se igjen Jonathan Banks som vår favoritt-henchman, tvers gjennom kompetente og stoiske Mike Ehrmantraut. Det skal visst komme en sesong 2 neste år, og det ser vi frem til!

29. It Follows. Horrorgenren er ikke bare ikke død, de siste årene har den vært full av nyskapende film! Det er ytterst sjelden jeg blir faktisk skremt av en film (fjorårets The Babadook er et hederlig unntak), selv om jeg ofte kan karakterisere dem som skumle. Jeg tenker ofte på hvor mye mer effektive slike filmer ville vært hvis man kom til dem helt uten forutinntatthet - men om ingen hadde fortalt oss at It Follows var en skikkelig god skrekkfilm, ville vi antagelig ikke sett den, og det ville jo ikke gjort opplevelsen noe bedre! Så man får heller leve med at forventningene ofte svekker både filmen og den øyeblikkelige opplevelsen av dem, og glede seg over hvor god og urovekkende denne filmen er, der den griper tak i gamle skrekkfilmkonvensjoner om øde hytter og forfalne hus og Ikke Gå Inn Der, og "har du sex, så dør du!", og vrir og vrenger på disse så de plutselig gir noe annet og langt mer relevant til publikum. Det er ikke tenåringssex filmen advarer mot, som så mange av 70- og 80-tallsfilmene; snarere skremmer den oss ved å vise, brutalt og ubønnhørlig, hvordan tap av uskyld er en skade du aldri kan gjøre ugjort, bare føre videre til andre. Tenåringene i filmen lever i skakkjørte familier i utkanten av et Detroit som faller sammen, midt i en brutal verden som har gitt dem kynisme, dyster litteratur og Weltschmertz i vuggegave, men likevel lyser de av en form for uskyld som det er smertefullt brutalt å se dem bli frarøvet. Og har man først stirret den eksistensielle angsten i hvitøyet, forsvinner den aldri helt igjen.

30. Justified (sesong 6). En av mine absolutte favorittserier fra de siste årene er sluttført, og hevet seg enda litt mer ved å greie å avslutte på ordentlig og solid vis. Jeg kommer til å savne serien og personene; det er ikke så mange serier som er så underholdende, men som samtidig (nesten) aldri slakker av på kvaliteten eller dramaet. Snufs.

31. The Americans (sesong 3). Fokuset endrer seg igjen i denne tredje sesongen om Philip og Elisabeth; denne gangen er forholdet til barna (særlig Paige) noe av det mest sentrale, og dermed er vi over på et område der ingen av dem er villige til å kompromisse med det de selv mener er riktig, eller å underordne seg det den andre (eller noen andre) bestemmer. De første to tredjedelene av sesongen er kanskje det beste serien har vært, men til tross for at det fortsetter å være ubehagelig troverdig (gitt premisset), med stadig mer som står på spill, er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes om sesongavslutningen. Serieskaperne har imidlertid imponert meg flere ganger tidligere, og jeg har tillit til at neste sesong skal klare å samle det som må samles for å gå videre. (Og jeg er stadig imponert over hvor sympatisk det er mulig å gjøre to så gjennom-brutale massemordere!)

(Og et sted inni her så jeg og Poden ferdig sesong 3 av Sherlock; det var minst like stas denne gangen, men jeg har ikke så mye mer å si om den enn jeg hadde i fjor.)

Mai:

32. Avengers: Age of Ultron. Ikke like god som den forrige Avengers-filmen - det viser seg at det kan bli for mange superhelter i en film, og selv om effektene er gode og actionsekvensene er spennende, er det karakterutvikling, dialog og relasjoner Joss Whedon er aller best på, og det blir det ikke helt tid nok til her. De beste bitene er, symptomatisk nok, noen av de roligste. (Som en sekvens i baren i Stark Tower sentrert rundt Mjolnir!) Dessuten er jeg slett ikke glad for at Whedon velger å parkere Black Widow såpass mye på sidelinjen som han gjør her. Marvel Cinematic Universe er nok av en gutteklubb som det er om man ikke skal underbruke den kuleste av alle Avengers - spesielt i en film der Pepper Potts og Jane Foster ikke engang får være med. Whedon er kjent og respektert for å ha sterke og sentrale kvinner med i filmene sine, men dette er ikke et rykte man får én gang for alle, og så kan flyte på resten av karrieren. Jeg forventer skjerpings til neste gang.

33. Mad Men (sesong 7). En av de beste, mest solide og langsomste amerikanske TV-seriene fra dette århundret førte Don Drapers historie frem til 1970 og forlot ham der. Det har vært en spesiell reise å være med på, blant annet fordi dette aldri har vært en serie der hovedfokuset har vært på "hvordan det går", men der i stedet fokuset har skiftet mellom personer og relasjoner og temaer uten å egentlig noen gang sluttføre noe. Og det har blitt gjort med eleganse og vidd og solid håndarbeid og knapt noe snev av nostalgi for en periode som vi kan være glad for, på så mange nivåer, at vi ikke trenger å leve i. (Selv om klærne var stilige!)

34. Ferris Bueller's Day Off. Sjarmen til Matthew Broderick har ikke falmet, og er fremdeles nok til å være et solid fundament for en film som kunne vært en irriterende og lettglemt bagatell. Tolvåringen lot seg definitivt underholde, og jeg likte gjensynet, samtidig som jeg satte enda mer pris på fremstillingen av det underlige og rørende vennskapet med plagede Cameron enn jeg gjorde sist.

35. Mad Max: Fury Road. Jeg har ikke noe egentlig forhold til Mad Max-franchisen, og var dermed ganske uinteressert til ideen om en reboot. Så det var med stor undring jeg så de panegyriske omtalene fra filmskribenter jeg respekterer - for ikke å snakke om den enorme begeistringen på feministisk engasjerte Tumblr-kontoer jeg følger. Men jeg undret ikke mer etter å ha sett den selv. Det er lenge siden jeg har sett en så til de grader høylytt, bråkete, over-the-top, voldsom film - og jeg kan ikke huske å ha sett noe i genren som er så håndverksmessig godt laget. Men det som gjør at denne filmen virkelig skiller seg fra alt annet jeg har sett i genren, er at det er en tvers gjennom feministisk film, fra toppen til bunnen, i setting og persongalleri og handling og tematikk. Den utspiller seg i et dystopisk, krigsherjet ørkenlandskap som er nær totalt ødelagt av et undertrykkende patriarkat, der de brutale herskerne har redusert kvinner til eiendeler og avlsdyr, og menn til "war boys", ikke annet enn hjernevasket kanonføde i en meningsløs konflikt med alt og alle som omgir dem. Inn kommer Charlize Therons Furiosa, som den tøffeste og sterkeste og mest våpenføre heltinnen vi har sett på lange tider - men hverken hun eller filmen ville lyktes uten alliansen mellom henne og de andre kvinnene i filmen, og, etter hvert, med Max selv

37. Game of Thrones (sesong 5). Jeg gledet meg i starten av sesongen over endringene som ble gjort i forhold til bøkene - det er spennende å ikke vite hva som skjer, og så tenkte jeg at dette kanskje betyr at de evner å skjære der det trengs for å få til en historie som faktisk fungerer og kan avsluttes, noe jeg har sluttet å tro at George R. R. Martin greier. Men etter hvert mistet jeg litt troen på serieskaperne, da flere av episodene virket ubehagelig lite gjennomtenkte når det gjelder hvordan de bruker vold (særlig voldtekt) som effekt, og der dessuten flere av delhistoriene var minst like teite som dem de erstattet (Dorne, anyone?). Historien til Jon Snow har tatt seg opp fra tidligere sesonger, det er stas å se Jonathan Pryce som the High Sparrow, og Peter Dinklage er, som alltid, en fryd. Men selv om jeg liker både Arya og Daenerys, er jeg ikke begeistret for hvordan historiene deres fortelles i denne sesongen, og jeg har i det store og det hele sluttet å håpe at dette skal bli den store, episke fantasyfortellingen som de første par sesongene kanskje antydet. Jeg lar meg dog fortsatt underholde, og kommer nesten helt sikkert til å fortsette å se til det er slutt.

Juni:

38. Goldfinger. Vi har anskaffet oss en boks med alle James Bond-filmene i, blant annet med tanke på filmatisk oppdragelse av Poden - og Goldfinger, fra 1964, virket som et riktig sted å begynne. Sean Connery er jo tross alt den kuleste Bond (i alle fall frem til nåtidens Daniel Craig, som jeg synes er i overkant blodtørstig og nihilistisk for en tolvåring - i alle fall tror jeg vi skal jobbe oss opp til ham!), og det er noe med disse gamle, langsomme, stilige filmene som virkelig tar seg tid til å bygge opp historien i stedet for å heseblese fra start til slutt. Pussy Galore er jo, det vanvittig latterlige navnet til tross, en av de tøffeste Bond-babene, og selv om skurkens koreanske livvakt Odd Job ser mest ut som en parodi i dag, er det noe veldig tilfredsstillende med å få den mest arketypiske Bond-skurk-replikken på plass: "Do you expect me to talk?" "No, mister Bond - I expect you to die!"

39. The Hunger Games. Poden slukte bøkene for et par uker siden, så da passet det bra å se denne. Og jeg synes, som sist jeg så den, at dette er en riktig solid film. Det er oppløftende at man legger så mye omtanke og så mye talent i en franchise som antagelig ville tjent penger på bare halvparten så mye kvalitet. Fantastiske Jennifer Lawrence hever filmen, helt på egen hånd, ut av "tretten på dusinet"-boksen, men i tillegg får vi gleden av, blant andre, Woody Harrelson som Haymitch, Lenny Kravitz som Cinna og Stanley Tucci, med tidenes hviteste tenner, som TV-show-verten Cesar. Og ikke minst Donald Sutherland som den nesten allvitende og nesten allmektige diktatoren Snow. (Som avslører naiviteten hos selv sine nærmeste medarbeidere ganske ubønnhørlig. "Everybody likes an underdog." "I don't. Have you ever seen one?") I tillegg til hvor åpenbart kult det er med en kvinnelig hovedperson som får være så tøff og så i sentrum som Katniss, er det også befriende med Josh Hutchersons Peeta, en mannlig rollefigur som får lov til å være både smart og modig og sympatisk, selv om han i alle viktige henseende spiller andrefiolin i forhold til den egentlige helten, og i flere tilfeller egentlig mest har som funksjon å bli reddet og å sørge for emosjonell tilknytning for en tilknappet og innesluttet hovedperson - ja, som kort og godt har den samme rollen som den kvinnelige "hovedpersonen"/romantiske interessen har i utallige tidligere filmer. (Bake kan han også!)

40. The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water. En absurd blanding av parodi og så-dumt-at-det-er-morsomt-humor som harper så uslitelig på klisjeene at man bare er nødt til å gi seg over og godta premisset. Jeg har ikke noe forhold til TV-serien, men vi lot oss grundig underholde alle sammen. (Og den bestod fint "6 laughs"-testen som BBCs Mark Kermode har etablert for komedier.)

41. Dressed To Kill. Brian De Palmas berømte thriller fra 1980, med Michael Caine i hovedrollen, er godt spilt og veldig stilig filmet, og den fremstår enda som både spennende og brutal (og overraskende, hvis man har greid å ikke allerede ha fått med seg hva plottet er), og med Nancy Allen i en sentral rolle som er både sympatisk og kompetent. Men med et moderne blikk synes jeg alt dette blir overskygget av hvor usympatisk sleazy den er. Primært i den første delen, med forførelsessekvensen, men også når det gjelder en del av scenene mot slutten av filmen. Absolutt verdt å se likevel, men nå egentlig mest av historisk interesse.

Juli:

42. The Duke of Burgundy Veldig god og original film med danske Sidse Babett Knudsen i den ene hovedrollen. Jeg visste absolutt ingenting om den da vi så den, og det var jeg glad for - det er underholdende og spennende å oppdage gradvis hva som egentlig foregår, hvem hovedpersonene er og (i den grad man får vite det) hva slags omgivelser de lever i. Primært er det en kjærlighetsfilm, med høyst troverdig dynamikk og tematikk, selv om settingen er temmelig utradisjonell.

43. Ex Machina Regidebuten til Alex Garland, kjent som forfatteren av The Beach, er en klaustrofobisk og kompetent mellomting mellom scifi-thriller og kammerspill. Oscar Isaac er overbevisende som ubehagelig karismatisk geni, mens Domhnall Gleeson gjør "ung, naiv og ikke så smart som han tror selv" nesten like bra som han gjorde i Frank. Temaene filmen tar opp er spennende, det fungerer godt når det gjelder det teknologiske aspektet, og filmen ser veldig stilig ut, ikke minst med hjelp av Alicia Vikanders utsøkte "otherness", men jeg satt igjen med at jeg savnet noe likevel. Kanskje en spissere tematikk eller et tydeligere standpunkt i forhold til de ganske mange problematiske tingene som skjer, særlig med tanke på kvinnesyn/kvinnerolle? Men også noe litt klarere når det gjelder hva slags ansvar man har for konsekvensene av sine egne tekniske nyvinninger. Det er en film som ser ut til å være gjennomtenkt og poengtert, og det setter jeg jo pris på, men jeg kunne ønsket meg at den hadde strukket seg litt lengre for å leve opp til det den antagelig prøver på.

44. Spy Jeg håpet dette skulle være en småmorsom action-parodi, og ble veldig gledelig overrasket da den viste seg å være både en ekte actionfilm, særdeles kompetent laget, og en av de morsomste komediene jeg har sett på veldig lenge. Og ekstra lykkelig ble jeg over det tvers igjennom solide kvinnesynet og de mange fantastiske hoved- og bipersonene! Melissa McCarthy bærer hele filmen som den superkompetente og sympatiske CIA-analytikeren Susan Cooper, som går gjennom en rekke rolleendringer i løpet av filmen og overbeviser i dem alle sammen. Hun er veldig godt hjulpet av blant andre Jason Statham, som parodierer sine egne typiske übermachoroller med totalt gjennomført overbevisning, og Jude Law, som fremstår som en nesten latterlig perfekt James Bond-aktig figur - dessuten Peter Serafinowicz som hysterisk over the top-flørtende italiensk med-agent. (Resten av de sentrale rollene, både skurker, helter og de litt vanskeligere definerbare, er stort sett besatt av dyktige kvinner.) Filmen har fått 15-årsgrense i Norge, noe som forsåvidt er forståelig, gitt hvor brutal den er - men den er ikke verre enn en gjennomsnittlig Bond-film, og den har så vanvittig mye bedre holdninger og kvinnesyn at jeg ikke angret det aller minste på å ha tatt med tolvåringen. (Han lo dessuten nesten like mye som jeg.) Jeg var i godt humør i mange dager etterpå.

August:

45. Wet Hot American Summer. Parodi fra 2001 som gjør heftig narr av ganske mange av 80-tallsfilmene og -genrene, kanskje særlig “sexkomediene” av Porky’s-typen, men her er spark og stikk til et utall kjente klisjeer som vi har sett i ganske mange andre slags filmer også, enten det er den forstyrrede Vietnam-veteranen, drømmejenta som er sammen med en drittsekk (men etter hvert - kanskje - oppdager verdien i den hyggelige fyren i stedet), en dramatisk motorsykkeljakt, opptil flere fantastiske montasjer eller outsideren som plutselig slår til under avslutningsseremonien. Filmen har et flott skuespillergalleri, med Janeane Garofalo i en av de mest sentrale rollene. Opptil flere (kanskje særlig Bradley Cooper og Paul Rudd) har blitt adskillig mer kjent senere. Settingen er 1981, siste dag på summer camp, og det er stort sett camplederne (typeriktig spilt av skuespillere som er minst ti år eldre enn tenåringene de fremstiller) det handler om, og da særlig romantiske/seksuelle forviklinger dem imellom. Hovedgrunnen til at vi plutselig fant ut av vi ville se den, er at det akkurat nå har startet opp en TV-serie som er en prequel til filmen (den tar for seg sommerleirens første dag), og der de samme skuespillerne - nå 14 år eldre - spiller de samme rollene igjen. Dette må jo bare bli bra!

... Langt, langt på etterskudd. Putter inn titlene her, så fyller jeg inn etter hvert som jeg kommer på fler, og så får omtalene også komme etter hvert.

September:

46. Goodbye to Language (egentlig så vi denne i vår, men jeg glemte den). Merkelig, ganske kort Godard-film med fragmentert handling der jeg syntes det var vanskelig å finne en tematisk sammenheng. Bortsett fra at jeg syntes ganske mange av handlingsbrokkene viste bedrevitende, intellektuelle menn som belærte yngre kvinner på ganske irriterende vis. Kanskje dette rett og slett var tematikken?

47. Inside Out. Pixars nyeste film er nydelig, både morsom og rørende og veldig klok. Virkelig god, barnetilpasset beskrivelse av hvordan følelser påvirker oss, og hvor viktig det er å ta dem på alvor - og, ikke minst, hvor viktig det er å anerkjenne også triste eller negative følelser, for det kommer ikke noe godt ut av å prøve å undertrykke dem og late som om alt er bra når det ikke er det. Og så var det fryktelig morsomt og gjenkjennelig å se den prepubertale Riley plutselig ha bare tre følelser å velge mellom - sinne, avsky eller redsel.

48. Min nabo Totoro. Utendørsvisning på Sankthanshaugen, og veldig stas å se denne høyt elskede animasjonsfilmen med et stort, begeistret og nostalgisk publikum. Og så er det alltid morsomt å se filmer om igjen med Poden som han sist så da han var veldig liten.

49. Mr. Robot (sesong 1). Spennende psykologisk og/eller data-thriller der en nesten elektrisk intens Rami Malek spiller hovedpersonen, som vi får vite allerede i første episode at faktisk er schizofren. Jeg tenkte flere ganger i starten av serien at han har mye til felles med Sherlock, dersom "Sherlock" hadde vært en mer realistisk fremstilling av en høyt begavet, mentalt ubalansert ung mann med klare autistiske og sosiopatiske trekk. Historien minnet meg såpass mye om et par velkjente filmer (som den har helt bevisste referanser til) at jeg skal la være å si hvilke filmer jeg tenker på, da det vil kunne sees som spoilere. Jeg er spent på hva de eventuelt skal gjøre med en sesong 2.

50. Spy. Gjensyn hjemme. Morsomt denne gangen også.

51. Withnail & I. Hadde ikke sett den på kanskje tyve år, men det er en klassisk kultfilm det har vært lett å se ekkoer av i nyere britisk film og TV. Jeg har for eksempel alltid tenkt at Cumberbatch' Sherlock er en blanding av Conan Doyles Holmes, Doktoren fra Doctor Who og Withnail, som er en så eminent minneverdig og fotogen egoist. (Vi har jo senere sett Paul McGann ("I") som den åttende Doktoren, og i enda nyere tid har Richard E. Grant ("Withnail") spilt en sentral skurk i Doctor Who, så her henger det meste sammen.) Dette er kanskje mer en film det er om å gjøre å ha sett enn en fantastisk god film, men den er fremdeles absolutt verdt å se for de fantastiske replikkene sine. Selv husket jeg aller best oppsummeringen ved slutten av 60-tallet: "We are 91 days from the end of this decade, and there's gonna be a lot of refugees."

52. Enemy. Intens og foruroligende thriller med Jake Gyllenhaal i en dobbel hovedrolle. Filmen viste seg å være noe annet enn jeg trodde da den begynte, og jeg er ikke helt sikker på om jeg likte overraskelsen, men vellaget er den absolutt.

Oktober:

53. Star Wars: Episode IV - A New Hope
54. Star Wars: Episode V - The Empire Strikes Back
55. Star Wars: Episode VI - Return of the Jedi
Vi forberedte oss på høstens nye Star Wars-film ved å se om igjen alle de gamle. Mannen og jeg kan i stor grad den opprinnelige trilogien utenat, mens det var såpass lenge siden trettenåringen så dem at han ikke husket så mye detaljer. De er jo fremdeles riktig underholdende!

56. True Detective (sesong 2). Jeg angrer på at vi så denne sesongen - ikke bare fordi den var utrolig oppstyltet og selvhøytidelig med et dustete plott og skuespillere som jevnt over ikke greide å berge den pompøse dialogen, men fordi den spente bein under sesong 1, som jeg jo likte veldig godt, og fikk meg i retrospekt til å synes at den var både dummere og dårligere enn jeg syntes da jeg så den.

57. Hamlet (kinooverført teater). Jeg så Benedict Cumberbatch spille den danske prinsen i britisk teaterhistories mest (og raskest) utsolgte oppsetning noensinne, og det var et bra plaster på såret for både mannen og en venninne som ikke fikk vært med til London da forestillingen ble direkteoverført på kino uken etter at jeg kom hjem. Det var fremdeles en flott Hamlet, selv om det naturligvis ikke er fullt så stas med kino som med live teater. Riktignok ga det oss mulighet til stadige close-ups på skuespillerne, men på den annen side gjorde dette at vi ofte ikke så resten av skuespillerne eller scenen, noe som innimellom var et savn. Stas var det absolutt uansett!

58. Fear the Walking Dead (sesong 1). Meh. Kunne - og burde - vært et interessant konsept (å få se zombie-apokalypsen fra starten av, og se samfunnet bryte sammen sett fra ståstedet til en vanlig familie), men raknet litt for meg, mest fordi jeg aldri engasjerte meg vesentlig i noen av rollefigurene.

59. Stagecoach. John Waynes gjennombruddsfilm fra 1939, av John Ford, viser et amerikansk vill vest-samfunn i miniatyr, der en gruppe mennesker reiser med diligence gjennom et område som Geronimos indianere gjør utrygt. Wayne spiller den sympatiske og heltemodige Ringo Kid, som nettopp har rømt fra fengselet for å hevne seg på sin brors morder, og filmen er nesten overraskende progressiv i fremstillingen av ham og de andre representantene for samfunnets skyggeside - særlig den prostituerte Dallas og hennes fordrukne doktorvenn. Trettenåringen mistet litt interessen under den (med moderne øyne) litt trege handlingen, men det dramatiske indianerangrepet mot slutten er fremdeles spennende og, ikke minst, imponerende flott filmet.

60. The Wicker Man. Markedsført som “the Citizen Kane of horror movies”, så vi var veldig spente. Og den er virkelig noe helt for seg selv! Christopher Lee var, med god grunn, eksepsjonelt stolt over denne filmen og over sin innsats i den - han er fantastisk som den karismatiske “Lord Summerisle”, som leder for landsbyboerne på Summerisle, en liten øy i Hebridene dit en dypt religiøs engelsk politimann kommer for å etterforske forsvinningen av en ung pike. Fantastisk filmet og iscenesatt, og det er virkelig en luksus å kunne se en berømt, over 40 år gammel film og ikke være spoilet på hvordan den slutter. Den er ikke det jeg typisk ville kalle en “horrorfilm”, og det er litt forstyrrende å ha den merkelappen i hodet mens man ser den, men samtidig er det vanskelig å komme med en bedre genreplassering uten å forstyrre seeropplevelsen på annet vis. Den kan i alle fall varmt anbefales. (Men pass på at du ser 1973-versjonen, og ikke den fra 2006 med Nicholas Cage!)

61. Legend. Tom Hardy briljerer i dobbeltrolle som de beryktede, kriminelle tvillingbrødrene Reggie og Ronnie Kray fra 1960-tallet. Det er alltid morsomt og utfordrende når én skuespiller spiller flere roller i en film, og her glemte jeg stadig vekk at det var slik det hang sammen - brødrene var så åpenbart forskjellige, og det falt meg liksom aldri inn at de var “identiske”, selv om de var éneggede. Stilig og underholdende gangsterfilm med et spennende og egentlig ganske gripende fremstilling av forholdet mellom brødrene; den smarte og egentlig på mange måter sympatiske Reggie, som i bunn og grunn mest ønsket å være forretnings- og familiemann, men som mistet mye av menneskeligheten sin gjennom det brutale livet han levde, og den svært mentalt forstyrrede Ronnie, som viser glimt av menneskelighet overfor de (veldig få) han bryr seg om, men som primært sliter med at det eneste han egentlig ønsker er å være supergangster sammen med broren sin. Ikke noen veldig dyp eller viktig film, men verdt å se for Tom Hardys innsats. (Men den teite og overflødige voice-overen trakk dessverre ned filmen flere hakk.)

November:

62. Gudfaren (med live orkester i Konserthuset). Det er mange år siden jeg sist så filmen, og den er jo en av verdens beste filmer og alltid verdt å se, selv om jeg ikke egentlig tror den tjente så mye på å ha et ekte orkester til å spille filmmusikken. Det var et godt orkester, og timingen var imponerende god, da. Og så er det litt artig å merke seg at filmen virker eldre for hver gang jeg ser den. (Det er den jo også, så det er ikke så rart!)

63. The Addams Family. Gotisk svart-humor-klassiker for hele familien. Vi så den sammen med Poden, som jeg tror var litt usikker helt frem til slutten på hva slags historie dette egentlig var, og som dermed ikke helt turte å se humoren, som jo egentlig er hele poenget med filmen. Jeg synes den er veldig morsomt og sjarmerende, særlig er Morticia (Anjelica Huston) og Wednesday (Christina Ricci) fantastiske, men aller mest ville jeg se den som forberedelse på Addams Family Values, som er mye morsommere, og som jeg håper vi kan se om ikke altfor lenge.

64. Jackie Brown. Denne bestemte mannen og jeg oss for å se fordi det er den Tarantino-filmen vi begge likte minst da den var ny, og vi mistenkte at den egentlig fortjente en ny sjanse. Og det gjorde den! Den er jo aldeles strålende, med en fantastisk Pam Grier i tittelrollen og en handling som er mye mer strømlinjeformet (og mindre uttværet) enn jeg husket den. Jeg fikk lyst til å se alle Tarantino-filmene om igjen.

65. Gravity Falls (2. og siste sesong.) Familiens store, felles TV-favoritt i år! Fabelaktig animasjonsserie om tvillingene Mabel og Dipper, som tilbringer sommeren hos sin høyst eksentriske grandonkel Stan (som Poden kledde seg ut som til Halloween) i den ekstremt merkelige byen Gravity Falls, som er litt Twin Peaks og litt Night Vale, der alle konspirasjonsteorier er sanne og ingen kjenner alle hemmelighetene. Fantastisk morsomt og spennende og sjarmerende - vi er ganske lei oss for at serien er slutt etter to sesonger; vel er jeg generelt sett glad for alle serier som stopper i tide og ikke holder på for lenge, men én sesong til kunne vi vel fått? Ja ja, det ble i alle fall en utrolig bra slutt på historien. Og alle somre må jo ta slutt.

66. Star Wars: Episode I - The Phantom Menace. Meh. Enda mer sjarmløst enn jeg husket det. (Et lyspunkt var det dog at Poden ikke kunne utstå Jar-Jar.) Flere av skuespillerne gjør forsåvidt en hederlig innsats, og filmen ser ofte flott ut, men det hjelper lite når dialogen er så dårlig og historien såpass kjedelig som her.

67. Star Wars: Episode II - Attack of the Clones. Dobbelt-meh. Den klart kjedeligste av alle Star Wars-filmene. Aller mest cringe-worthy er kjærlighetshistorien mellom Anakin og Amidala (og hvor flat og tam Lucas har fått Natalie Portman, som jo pleier å være riktig flink, til å fremstå). Det eneste jeg merket meg positivt i filmen var musikken til John Williams, og måten det ble lurt inn noe som nesten var Darth Vaders tema i den første scenen der vi ser Anakin bli urimelig sint.

68. Doctor Who (sesong 9). Poden erklærte nylig at Capaldi nå har gått forbi Matt Smith som hans favoritt-Doktor, og det er ikke småtteri! Jeg er tilbøyelig til å være enig, og dette har vært en flott sesong. Jeg har fått utrolig mye mer sans for Clara i løpet av sesongen, hun er en mye bedre match for Capaldi enn for Smith. Missy er dessuten en herlig fiende, gnistrende av kaos-energi som hun er, og Maisie Williams er strålende som vikingjenta Ashildr (selv om jeg irriterer meg grønn over måten de uttaler navnet hennes på …).

Desember:

69. Star Wars: Episode III - Revenge of the Sith. Huff. Denne var mye dårligere enn jeg husket. Jeg tror jeg oppfattet den som bedre enn den var fordi forventningene var så veldig lave etter episode 2, men den er virkelig ikke bra, selv om Ewan McGregor gjør en heltemodig innsats for å berge stumpene.

70. Jessica Jones (sesong 1). Storartet og brutalt, med den mest realistiske og følgelig skumleste Marvel-skurken så langt. Omtale i bloggen min.

71. Fargo (sesong 2). Minst like bra som sesong 1, og den beveger seg over i en litt annen toneart. Svart humor og cinematisk brutalitet som nesten minner mer om Tarantino enn om Coen-brødrene, og masse fabelaktig skuespill og fantastiske små og store rollefigurer.

72. Bridge of Spies. Veldig solid håndverk fra både Steven Spielberg og Tom Hanks, men det er fantastiske Mark Rylance som virkelig løfter filmen - jeg kan ikke komme på noen bedre nålevende skuespiller. Spennende, underholdende og ganske lavmælt drama fra den kalde krigen, med blant annet nydelige tablåer fra et vinterlig Berlin i 1961.

73. A Very Murray Christmas. For oss som elsker Bill Murray, særlig i kombinasjon med Sophia Coppola. Melankoli, humor og varme, et par nesten overraskende vellykkede julesangnumre, men mest av alt melankoli, i grunnen.

74. Star Wars: The Force Awakens. Stor stas! Stilig, velspilt, flotte nye (og gamle) rollefigurer, og jeg er entusiastisk for flere kapitler i sagaen. Litt mer omtale i bloggen min.

75. Crimson Peak. Over-the-top gotisk pastisj med Tom Hiddleston på sitt vakreste og tidenes mest fantastiske gotiske herregård. Omtale i bloggen min.

76. The Husbands of River Song (Doctor Who-julespesial). Nydelig gjensyn med River. :hjerter: Og veldig, veldig stas å se henne sammen med Capaldi - det gjør noe med dynamikken dem imellom å ha en Doktor som ser så mye eldre ut, og som er så mye mer sarkastisk og så mye mindre valpeaktig begeistret. (River: Does sarcasm help? Doktoren: Wouldn’t it be a great universe if it did?) De første to tredjedelene er strålende tøysemorsomt (selv om det også er en tråd av usikkerhet og sorg fra Doktorens side her) - et klart høydepunkt er det når Doktoren endelig får mulighet til å reagere på at Tardisen er større på innsiden, så han kan gjøre det skikkelig! - og så blir det plutselig noe helt annet mot slutten. Mange nydelige sitater og referanser til tidligere episoder, særlig til første gang vi møter River, i Silence in the Library/Forest of the Dead. Er dette det siste vi får se av River, så er det en verdig avslutning på historien om både henne og ektefellene hennes.

[77]. Ant-Man. Nyttårsaftensunderholdningen for hele familien. Og den var underholdende nok, med mye humor, urteit “vitenskap” og en veldig sjarmerende Paul Rudd i tittelrollen. Jeg tenkte et par ganger underveis at de få scenene der han glimtet til med veldig morsomme (og ganske upassende) replikker egentlig var de beste, men at de egentlig var litt malplasserte, fordi resten av filmen var akkurat litt for selvhøytidelig til at de passet inn. Etter at filmen var slutt, ble jeg minnet på at Edgar Wright begynte å regissere filmen, men ble erstattet av Peyton Reed underveis, og dermed antar jeg at disse morsomme bitene er det som henger igjen etter Wright. Veldig synd at han ikke fikk lov til å lage den ferdig, for det tror jeg hadde blitt mye bedre. Men, som sagt, den var underholdende, og den knyttet forholdsvis godt an til de mer åpenbart Avengers-relaterte filmene (med både Hayley Atwells agent Carter og John Slatterys Howard Stark, i tillegg til Anthony Mackies Falcon). Og så hadde den Martin Donovan i en liten, men sentral rolle, og det blir jeg alltid glad når filmer har.

Mirasol sa for 9år siden:

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! ;)
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

April

19. 5/4: De blå ulvene. DVD. Siste i retro-nostalgiens verden. Denne var bedre enn nummer 2.
20. 6/4: Askepott. Kino. Nydelig filmatisering, sett med jentene.
21. 11/4: Fasandreperne. DVD. Ikke så spennende når jeg har lest boken (av Jussi Adler-Olsen) tidligere, men jeg likte allikevel filmen.
22. 18/4: The Hunger Games: Mockingjay - Part 1. DVD. Egentlig ganske kjedelig og lite fengende i forhold til tidligere filmer.

Mai

23. 10/5: While we're Young. Kino. Litt humring ble det nå, men ingen storfilm.
24. 14/5: Dum og dummere 2. DVD. Denne var jo morsom da, i samme stil som den første!

Juni
Her er det noen huller, fyller inn om jeg kommer på dem.

Juli
25. 10/7: Så en film på vei til USA, men klarer ikke å huske hvilken akkurat nå. Skikkelig minneverdig med andre ord.

August
26. 7/8: The Three Stooges. Norwegian. Nyinnspilling av en herlig slapstick-trio.
27. 7/8: The sitter. Norwegian. Litt småmorsom komedie, med litt moral i bunnen også.
28. 7/8: Gulliver's travels. Norwegian. Tidtrøyte på vei hjem fra ferie.
29. 7/8: Just married. Norwegian. Heseblesende og litt tom, men fikk ikke sove.

September
30. ?/9: Fifty Shades of Grey. DVD. Grei nok, mye mindre sex enn i bøkene da!

Oktober
31. 25/10 Doktor Proktor og tidsbadekaret. Kino. Denne var da litt morsom, var hele familien enig om!

November
32. ?/1: Tomorrowland. DVD. Mann og sønn likte denne, jeg sovnet delvis fra den...
33. 7/11: Jurassic World. DVD. Spennende og godt laget.
34. 15/11: James Bond Spectre. Kino. Spennende og i godt James Bond-driv. Mye henvisninger til eldre filmer her.
35. ?/11: Mad max Fury road. DVD. Er vel å ta i om jeg sa jeg fulgte med ordentlig på denne. Ikke min type film.

Desember
36. 13/12: Julekongen - full rustning. Kino. Alle likte denne (Dvs trettenåringen var hjemme). Fordel å ha sett julekalenderen først da!
37. ?/12: Terminator: Genisys. DVD. Spennende oppfølger, rart å se aldrende skuespillere i filmer som jeg så for 20 år siden!
38. ?/12: Insurgent. DVD. Denne likte vi alle tre.
39. ?/12: Avengers - Age of ultron. DVD. Ikke helt min type film slike superhelter, men noe morsomt innimellom.
40. ?/12: Ant-Man. DVD. Her var det mye humor!
41. 25/12: Solan og Ludvig - Herfra til Flåklypa. Kino. Denne var morsom den, ordentlig familiefilm.
42,43,44,45. ?/12: Alene Hjemme 1+3+4 og Love Actually. TV-film. Juletradisjoner må holdes!
46. 29/12: Staying alive. DVD. God norsk film om å komme seg gjennom svik og skilsmisse.
47. 29/12: Karsten og Petras vidunderlige jul. DVD. Koselig film for de minste.

Et ganske begredelig filmår synes jeg, med mye TV og lite film. Må gjøre noe med det i 2016.