Jessica sa for 18år siden:

Finns det fattige i Norge og hvorfor er de fattige tror dere?

Hva er forresten å være fattig i Norge?

www.dagbladet.no/nyheter/2006/10/06/478891.html

Chanett sa for 18år siden:

Ja, det tror jeg.

Irma sa for 18år siden:

Det kommer an på hvordan man definerer fattigdom selvsagt. Det er forskjell på fattigdom i Norge, og fattigdom i u-land f.eks. Man skiller seg mer ut ved å ha lite penger her til lands enn i veldig mange andre land.

Personlig mener jeg at sosialhjelpssatsene har vært for lave, og at folk som må leve på sosialhjelp som en varig løsning (i mot sosialtjenestelovens intensjon) er ganske fattige i norsk målestokk.

Filifjonka sa for 18år siden:

Ja, det fins fattige i Norge. Og det er mange forskjellige grunner til at de er fattige.

Bokormen sa for 18år siden:

I følge denne artikkelen lever 26 000 barn under fattigdomsgrensen.
www.dagsavisen.no/innenriks/article1122858.ece?service=print

Mange havner i økonomisk uføre av ulike grunner. Det kan skje alle. Det er ikke alle som får god nok hjelp. Men det er også en god del som ikke greier å disponere pengene de faktisk har.

HP sa for 18år siden:

Fattigdom er et spørsmål om definisjoner. En pengregrense er ikke nok, for det hele blir et spørsmål om hva pengene en har går til. Vi har i flere år levd på mindre enn det vi "skal", og vi har ikke følt oss som fattige av den grunn. Vi har hatt penger til det vi trenger, samtidig som der er mange ting som vi har valgt å ikke bruke penger på.

Jeg kjenne folk med gode inntekter som aldri har råd til noe, og folk med liten inntekt som alltid har til det de trenger.

Fattigdom er et sosialt problem, ikke et pengeproblem. I mine øyne. :)

Inagh sa for 18år siden:

Ja, jeg tror bestemt det finnes mennesker som er fattige i Norge.
Med fattigdom mener jeg da at de sliter med å klare boutgifter,
at de ikke har penger til at barna kan delta i fritidsaktiviteter med vennene sine
og at de sliter med å gi barna julegaver, bursdagsgaver, opplevelser utover hverdagen.

Dette er bare noen få eksempler på hva jeg mener kan kalles fattigdom i Norge -
at det i hovedsak går ut over familiens- og spesielt barnas sosiale liv.

HP - ellers vil jeg si meg veldig enig med deg -
jeg tror man i Norge i hovedsak kan definere fattigdom som et sosialt problem,
og at mange kanskje har ulik oppfatning av hvor lite man må tjene for å regnes som fattig.

Min familie er f.eks. fattige i forhold til venner av oss, med bedre betalt arbeid,
men sammenlikner vi oss med andre folk, er vi jo steinrike igjen!

Bokormen sa for 18år siden:

Her er en artikkel om hvem som er fattige i Norge.

www.aleneforeldreforeningen.no/index.php?mod=plink&id=4482

Jessica sa for 18år siden:

Det var en bra artikkel og den kan forhåpentlig fjerne en del fordommer om at fattige prioriterer feil, derfor fattig. Noen prioriterer sikkert feil, men jeg tror ikke det er majoriteten.

Når vi diskuterer skoleturer der foreldrene skal betale BARE 500,- kr. osv. så bør vi tenke at det kan være fattige blant medelever. I mange land ser man på mennesker om de er fattige, men i Norge gjør vi ikke det. Derfor er jeg opptatt av gratisprinsippet i skolen (se annen tråd om det)

Irma sa for 18år siden:

Som ansatt på sosialkontor, synes jeg dette var trist lesning. Jeg synes det er utidig å på denne måten stemple de ansatte i de kommunale sosialtjenestene. Selvsagt er det mange arrogante medarbeidere i sosialtjenesten, som i alle andre yrkesgrupper. Mer synlig blir det også i denne typen yrker, hvor man arbeider med mennesker i en vanskelig livssituasjon. Men ved å nærmest antyde at det er livets undergang å ta kontakt med sosialkontoret ved behov, og på denne måten stemple en hel gruppe ansatte som arrogante og respektløse - så gjør man de fattige en STOR bjørnetjenste. (Sorry, måtte bare bruke store bokstaver. :knegg: ) I mitt arbeid i en sosialtjeneste ser jeg det nemlig som et stort problem at folk har alt for høy terskel å søke hjelp. Dette fører til at folk pådrar seg gjeld og skit, og dermed blir enda fattigere!

Når det gjelder langtidsmottakere av sosialhjelp med barn, vil jeg legge til at man ofte bruker lovverket skjønnsmessig - og innvilger stønad til leirskole, ferietur og fritidsaktiviteter. Det blir selvsagt ikke olabukser til 700,- per stykk av å leve på sosialhjelp, men det er mulig å leve et anstendig liv. Som HP så klokt uttrykker så har folk ulik økonomisk mestringskompetanse. Noen vil leve greit ganske greit på sosialhjelp, andre ikke.

Sitron sa for 18år siden:

Om man sammenligner en fattig i Norge med en fattig i Afrika, så er det store forskjeller. Men om man sammenligner mennesker i Norge med hverandre og med hva de har i forhold til det samfunnet vi lever i, så er det klart at det finnes en god del fattige her også.

HP sa for 18år siden:

Det er vel ingen som kan stille seg til doms over hva som er riktige og gale prioriteringer. Likevel vil vel mange - i etterpåklokskapens ånd - kunne gå med på at de kunne prioritert anderledes.

Sitron sa for 18år siden:

Er man fattig og røyker 40 om dagen, så sier det vel seg selv at man gjerne burde prioritere annerledes.

Irma sa for 18år siden:

Minner meg om en het fattigdomsdebatt vi hadde på NM en gang.

www.nybaktmamma.com/plassen/showthread.php?t=336385&highlight=fattig+r%F8yk

Litt på siden i forhold til denne diskusjonen kanskje, men bare et lite tilbakespill til Sitron. Utdrag fra [EMAIL="m@msens"="m@msens"]m@msens[/EMAIL] innlegg nr 162:

Jessica sa for 18år siden:

Helt enig med deg. Ingen kan stille seg til doms, MEN det er skremmende mange som gjør det likevel. Det har jeg hørt en del av. Folk som dømmer andre og det uten innsikt i hva andre sliter med. Det provoserer meg.

Bokormen sa for 18år siden:

Det er jo en del som regner seg selv som fattige også, som egentlig faller utenom denne gruppen. Jeg har møtt på folk som klager på at de synes det er så dyrt å ha barn, men som samtidig nekter å handle pent brukte vogner eller klær. Enten skal det være nytt og av riktig merke, eller så kan det være.

Jeg blir også oppgitt av folk som skal søke jobb og hvor ingen ting er bra nok. De kan ikke jobbe dagtid, de vil ikke jobbe kveld eller helg, de vil ikke gå rundt med søknader, de vil ikke ha en fysisk jobb, de vil ikke jobbe i butikk osv osv. Da kan ma ikke legge all skyld på det offentlige om man får det trangt mener jeg.

anakonda sa for 18år siden:

Dulter på den. :)

Mams sa for 18år siden:

Ja, det finnes fattige i Norge.
Ofte tror jeg dette gjelder folk som er syke. Men selvsagt ikke bare de
Folk har gjerne en liten sperre mot å oppsøke sosialkontor, og havner nok litt ekstra i uføret før de tar skrittet dit.

Å være fattig i dagens Norge tror jeg er allt annet en lett, for alt for mange setter seg som dommere.
Og ut fra "dommerenes" mening så prioriterer de feil, trenger bare "kleppe seg og få en jobb" osv.
Man vet sjeldent hele historien bak og bør derfor være varsom før man uttaler seg.

annemede sa for 18år siden:

Det jeg synes er ufattelig trist er at noen (merk at jeg sier noen) av disse foreldrene røyker minst 20 ferdigsydde om dagen. DET må de ha, de kunne ikke klart seg med f.eks. 18 stk om dagen en periode for å spare litt.
Det er trist og en smule provoserende kjenner jeg.

Bokormen sa for 18år siden:

Enig. Han man råd til å røyke kan man ikke si at man ikke har råd til joggesko til barnet sitt. Jeg er klar over at det er mange grunner til at folk havner i uføre, og at det man ikke kan ta alle under samme kam. Men ofte tror jeg enkel opplæring i økonomi, eventuelt hjelp til å sette opp budsjett, kan være vel så stor hjelp som 500 kr ekstra til sko.

gurgle sa for 18år siden:

Fattigdom er i aller høyeste grad et relativt begrep. Men at det finnes fattige i Norge er jeg ikke et sekund i tvil om.

annemede sa for 18år siden:

Tro om det skal inn i den nye opplæringsplanen Kunnskapsløftet? Det burde jo vært innført en grundig opplæring i dette i mattefaget eller heimkunnskapen i hvertfall på ungdomsskolen.

Martis sa for 18år siden:

Ja, det finnes fattige i Norge.
Selv om det ikke er direkte sammenlignbart med mennesker som har ingenting og sulter i Afrika, så er det folk i Norge som ikke klarer å betale alle regningene sine, som aldri har råd til noe ekstra eller som kan kjøpe ny vaskemaskin hvis den gamle ryker.

Jeg syns svaret til Mamsen er kjempefint, samtidig er jeg litt der at jeg syns at folk skal forsøke å klare seg selv i den grad det går. Enten det betyr at folk flytter fra Oslo som har høye boutgifter til steder med mindre press på boligprisene eller røyke mindre for å omdisponerer de midler de har. Men det er jo som sagt letter å si det, enn å gjøre det!

Nessie sa for 18år siden:

Det ble en gang sagt at om man ikke kan takle en uforutsett regning på 2000 kr, så ble man betegnet som fattig...
Tror mange kunne ha slitt med akkurat det innimellom, uten nødvendigvis være fatting?

Men jeg er også litt enig med [EMAIL="m@msen"="m@msen"]m@msen[/EMAIL] her.. Klart man må omdisponere litt når man ikke har råd til ting, men det er ikke bare bare i samfunnet vårt i dag heller, der "alt" koster, og man ønsker at barna skal være med på ting andre barn er med på - og ha et sosialt liv. Og det sosiale livet koster.

Men jeg tror enkelte har et forbruk idag, som gjør at de får stor gjeld, fordi de handler utenfor evne.. og som kan få seg en smell en dag.. Men direkte fattig blir de kanskje ikke.

Gyda sa for 18år siden:

Når man ikke har råd til både melk og brød og absolutt ikke under noen som helst omstendighet klarer å skaffe ski til barnets skidag på skolen og må sende det avgårde med lånt akebrett i stedet da er man fattig.

Og det er et pengeproblem. Ikke et sosialt problem.

Enslige forsørgere som studerer er ofte fattige. Mange får ikke bidrag fra barnefaren og må klare seg på minstesatsen fra trygdekontoret. Har man da heller ikke foreldre som kan hjelpe så er man sjanseløs. Selv om man da velger å bosette seg utenfor bykjernen,og gjerne flytte til en småby for å spare boutgifter er det bare såvidt at man overlever. Det er helt sinnsykt hardt!

Da har man ikke råd til NOE. Aldri ferieturer. Aldri nye klær. Såvidt nok mat. Aldri rent kjøtt. Lite grønnsaker og frukt. Det er nemlig steindyrt. Dyrere jo lenger fra oslo man bor. Bor man langt fra Ikea er det vanskelig å finne bilige møbler. Ergo må man LÅNE møbler.

Herregud. Har dere ikke opplevd dette på kroppen selv så aner dere virkelig ikke hva dere snakker om. Man har ikke mulighet til å omprioritere noe som helst. Kun slite som en gal for å holde hodet over vannet. Leve på overtrekt konto og frykte postkassen mer enn noe annet.

Jupp. Sånn har jeg hatt det.

Og ja, man gjør ALT for å unngå sosialkontoret.

Martis sa for 18år siden:

Gyda: Foreldrene min fant ut at de ville studere når jeg var 12 år! Jeg vet alt om å aldri få noen verdens ting. Låne ski til skidagen, arve klær, dele rom med 2 søsken.... Det var dødskjipt, men jeg forstår jo nå at det måtte være slik for at vi skulle ha råd til å reise 2 ganger i året hjem (Island).

Jeg er sikker på at foreldrene min kanskje ville ha hatt rett på sosialhjelp, men det hadde aldri faren min tillatt.

Fredagskosen var 1 stk grandiosa på 5 pers! Og så laget mamma masse bakt potet for at vi skulle bli mette. Vi hadde det slik i 1 år, etter det begynte foreldrene mine å jobbe ved siden av skolen.

Gyda sa for 18år siden:

Spørst om dere hadde fått lov å bruke penger på reise helt til Island da. Sosialkontoret er vel ganske strenge på slikt tror jeg? Man får ikke lov å ha sparekontoer til barna med mye penger på for eksempel.

Vi hadde aldri hatt råd til sånne reiser uansett hvor mye vi hadde spart forøvrig. Det hadde vi ikke da jeg vokste opp heller.

Jessica sa for 18år siden:

Egentlig en greit erfaring å ha med seg. Dette var et valg dine foreldre tok og heldigvis over bare et år. Tenk på de som ikke tar valget, men havner i den situasjonen og det blir slik over mange år.....

Jessica sa for 18år siden:

Et pengeproblem blir gjerne et sosialt problem. I vårt samfunn er det ofte dårlig økonomi som setter begrensninger.

Helt enig i den argumentasjonen om at man er ikke fattig. Det er snakk om prioriteringer. Er så lei av å høre det. Det er så lettvint å si. Det er mange mennesker som ikke kan prioritere om. MEN de snakker ikke så høyt om det. Da mister de status og blir sett ned på. Uansett hvor blakk man er så vil man ta vare på verdigheten. De fleste i allefall.

Jeg kjenner en som jobber på en attføringsbedrift. Han sier at han møter mange skjebner der. Det er flotte mennesker som har klart seg bra, men så har sykdom/ulykker rammet og de har etterhvert havnet på bar bakke. I tillegg har ekteskap røket osv. Konsekvenser som følge av kriser de har hatt. Det har satt de på bar bakke.

Regjeringene har de siste 10-20 årene satset på privat rikdom og offentlig fattigdom, men skillene med fattig og rik har også endret seg betraktelig. Slik det ser ut så blir det ikke bedre heller.

HP sa for 18år siden:

Du skriver det som at dette er ting som pluttselig skjer helt av seg selv, uten at personen som rammes på noen som helst måte har innvirkning på det som skjer. Man sitter ikke pluttselig på bar bakke. Jeg vet at det ofte føles slik, men hvis en stopper opp og ser seg litt tilbake så blir gjerne ting seendes litt anderledes ut.

Jessica sa for 18år siden:

Ikke det? Hvordan kan du si det?

Michelle sa for 18år siden:

Skjønner ikke hvordan du kan si det? Noen kan faktisk ikke hjelpe for at de er i en sånn situasjon.

Det er mange personer derute som plutselig får en sykdom og etter 1 år ender på rehabilitering og senere attføring med nesten halvert inntekt. Ofte pga sin sykdom så vil en også få mere utgifter.
Da er en temmelig avhengig andre partens inntekt om en er så "heldig" å ha noen da.

safran sa for 18år siden:

Nå er jeg veldig spent på å få høre hvordan du tenker? Dette henger nemlig ikke helt på greip.

Michelle sa for 18år siden:

Har jobbet på ei avdeling hvor jeg opplevde pasienter få ødelagt ikke bare sin helse (Kreftpasienter) men i tillegg fikk ødelagt økonomien totalt.
Dette kom som en kjempebelastning hvor en måtte bruke alle sine krefterr på å bli frisk.

safran sa for 18år siden:

De kan nok ikke ha stoppet og sett seg godt nok tilbake. Sånt skjer jo ikke bare helt ut av det blå. Visstnok.

Jessica sa for 18år siden:

Mulig jeg sletter dette etterpå. Du har så rett Nelle, og det er viktig å tenke på.

Jeg kan godt dra min historie. Har gjort det før, men kan gjøre det igjen.

Jeg og mannen min hadde full jobb i en tidligere statlig bedrift. Jeg var datakonstruktør (teknisk tegner). Hadde jobbet der i 15 år. Så fikk jeg musearm pga ensidig belastning i jobben. Etter noen år med sykemeldinger, fysioterapi osv. Så sa fysioterapeuten stopp. Det ble bare verre og hun så ingen vits i å fortsette. Jeg måtte slutte i jobben.

Det var et tungt valg. Jeg hadde en fast inntekt og vi hadde små barn. Jeg hadde ikke noe valg til slutt. Jeg sov ikke om netten pga. "tannpine" i arm, skulder og nakke. Det var en krise å måtte slutte i en jobb der jeg hadde vært aktiv i kor, fotogruppe, velferdsgruppe osv. Ikke minst så var jeg tillitsvalgt og sjefen ville ha meg enda mer involvert i driften av kontoret. Det var spennende ting på gang. Bedriften kunne ikke tilby jobb uten bruk av data så jeg måtte ut.

Jeg gikk da på sykelønn i et år. Det var normal lønn. Det tok tid å komme gjennom Aetatsystemet. Det skulle utredes og sjekkes. Jeg måtte til helsesjekk i et tverrfaglig team som skulle vurdere om jeg måtte ha attføring.

Etter et års sykemelding begynte jeg på skole og attføringspenger. Det er 66% av lønnen jeg hadde da + noen tillegg for barnepass og sånt. Jeg startet på påbygning til studiekompetanse. Tok det på et år. Så begynte jeg på lærerskolen. Da jeg var ferdig med 1. året på lærerskolen gikk jeg til legen. Jeg hadde kjent en kul i brystet. Det var brystkreft med spredning til mange lymfer. Dermed ble det cellegift og stråling det meste av det skoleåret. Jeg måtte kutte noen fag det året, men bestemte meg for å prøve å klare norsken det året. Halvparten strøk til eksamen, men jeg var en av de heldige jeg besto (det er jeg glad for). ......Tror ingen skjønner hvor tøft det var å klare dette så jeg er stolt av meg selv der. Tøffere enn toget.....hihi...

For å gjøre en lang historie kort så førte dette til enda en forlengelse av utdanningen og ikke minst attføringen. I fjor høst fikk vi beskjed om at jeg antakelig hadde spredning til leveren. Det var heldigvis feil, men da hadde jeg fått nok. Jeg sa at nå slutter jeg skolen. Jeg orker ikke kjempe mer for den. Etter 4 ukers fravær satt jeg igang igjen. Men 4 uker fravær rett før eksamen gikk ikke så jeg måtte sykemeldes 50% fra studiet. Nå går jeg 6. året på 66% attføring.

Samtidig som jeg ble syk hadde mannen min fått ny jobb, etter at han mistet jobben der han hadde jobbet i 22år. Da jeg var syk måtte han ta fri uten lønn mange ganger. Han gikk på timelønn. Det ble flere operasjoner, kontroller, cellegift osv. over lang tid. I tillegg ble det en del ekstrautgifter som følge av sykdommen.

Da vi endelig skulle begynne å se framover etter min sykdom døde svigermor. Hun bodde i huset og vi leide hos henne. Hun sto oss svært nær og det var vondt. Etter alt vi hadde vært igjennom så måtte vi igjen komme i en krise. Vi valgte å overta huset. Det ville være det billigste for oss. Flere banker ville ikke gi oss lån siden jeg var på attføring. De regnet attføring som null inntekt. Heldigvis kjente vår lokale bank oss fra før og de ga oss lån på dagen.

I vinter måtte mannen min på attføring. Han er kraftig angrepet av artrose( slitasjegikt) i fingerleddene og kunne ikke fortsette med det håndtverket han drev. Legen sa at fingerleddene (fra røntgen) viste ledd som på en 70 åring. Legen ristet på hodet og sa: Du skal få mye vondt du... Morsomt.
Så siden februar i år har mannen min også gått på 66% lønn.

Vi klarer oss, men har måttet ta studielån. Vi tror jo at jeg skal få være frisk videre. Ikke mer kreft og satser på at det vil bedre seg når jeg er ferdig om litt over 1,5 år. Jeg håper å begynne å jobbe litt neste høst.

Vi priser oss lykkelig for at vi har bodd der vi har bodd. Dersom vi hadde bodd i et dyrere strøk og hatt større gjeld så hadde vi hatt kjempeproblemer. Det er stramt, men det er ikke verre enn at det går. Ferier og sånt har vært problematisk de siste årene, men vi ser frem mot bedre tider.

Et annet eksempel er ei jeg kjenner. Hun og mannen flyttet fra hverandre. De hadde barn på 3 og 5 år sånn cirka. Så fikk hun kreft. Hun hadde en svært aggressiv type kreft og måtte ha tilleggsbehandlinger etter cellegift og stråling. Hun hadde en bra jobb i helsevesenet. Behandlingen hun må ha kunne ta lenger enn et år. Det betyr at etter 1 år så går hun over på rehabiliteringspenger som er 66% lønn. Hun sa at da får hun problemer. Dette var bekymringer hun fikk i tillegg for redselen på å dø.

Poenget mitt ved å fortelle dette er at noen ganger tar livet vendinger man ikke har planlagt. Fra å ha en stabil jobb og god inntekt blir man plutselig kastet ut i usikkerhet og dårlig økonomi. Alvorlig sykdom fører med seg mer enn "bare" sykdommen. Mange mennesker kommer aldri ut i jobb igjen heller..... Mange av de fattige i Norge er mennesker med dårlig helse. Mange er også rusmisbrukere, men det er noen.

Det finns mange slike eksempler......Det har også vært slike saker framme i media. Kreftforeningen kan også fortelle om mange sånne saker. Det er ikke uten grunn at de har støtteordninger til kreftsyke og deres familier.

Tinka sa for 18år siden:

Ja, jeg tror det finnes fattige i Norge desverre.

olfiga sa for 18år siden:

Jeg er fattig på ord . det er forferdelig at det er mennesker som uskyldig kommer i klørne på fattigdommen. Mange kan kansje gjøre noe med livstilen sin, men når det kommer av sykdom er det uforskyldt.
Føler med dere.

Michelle sa for 18år siden:

Jessica dere har hatt maks uflaks og dessverre er det flere slike historier.

Å skulle slite med økonomien i tillegg til at en har en sykdom gjør ikke helbredelses prosessen lettere. Det er også vanskelig å planlegge da en ofte kan få tilbakefall av sykdommen eller at behandlingen drar ut og mange opplever å stå i kø hos AETAT/ Trygdeetaten osv..

Har en da barn som opplever dette og ikke minst at de føler på angsten over at mamma eller pappa er syke så tenk da hvor vondt det må være for foreldrene at barna ikke får lengre det andre barn får.

HP sa for 18år siden:

Jeg kommenterte avsnittet ditt, og måten du skrev det på. Det jeg mente å få fram er at en hel kaskade med begivenheter skjer ikke helt av seg selv, uten at en har mulighet til å påvirke utfallet.

De fleste forhold ryker ikke uten at begge parter vet at det skranter, klart noen er flinke på å late at som at alt er helt topp, og andre flykter fra problemene til det er nok. Men når følelsene har lagt seg, og en ser seg tilbake så ser en ofte hvor ting raknet.

Ulykker kan i noen tilfeller ramme ut av det blå, uten at en på forhånd har tatt høyde for konsekvensene, andre ganger må en svi for en risiko som en var villig til å ta. Et eksempel for en tid tilbake var det noen fasadearbeidere i Bergen som jobbet uten forskriftsmessig sikring. En risiko de var villig til å ta. Ingen falt ned; heldigvis. Å velge bort forsikringer er heller ikke alltid like lurt på lang sikt.

Sykdom kommer helst snikende. Jeg kan bruke min far som sykdomseksempel; han hadde i flere år nektet legen sin å måle blodtrykket, fordi min far ikke likte at det var så høyt. Familien til min far har høyt blodtrykk. Pluttselig en dag midt i budsjettavsluttningen fikk han en hjerneblødning. Livet raknet, 6 måneder på sykehus. Han satt på bar bakke. Ingen hadde opplyst ham om at slikt kunne være en konsekvens, selv om han levde som en tikkende bombe.

Kriser, opplever mange av oss i større eller mindre grad opp til flere ganger i livet. Hvor stort krateret blir avhenger av måten en velger å håndtere krisen på, støttespillere og om en oppsøker hjelp.

Der finnes gjeldsordningen, har en et godt kundeforhold til banken så er der også hjelp å få. Familie, venner, naboer, sosialkontor, familievernkontor, barnevernet kan en også søke hjelp hos. Her kan æren stå i veien for noen.

Mye kan gå galt, men alt skjer ikke med alle. Fattigdom er nært knyttet til sosiale problemer; sosial isolasjon, marginalisering, stigmatisering, psykiske plager, skam, taperfølelse, at en føler at en ikke er verdig medborger i samfunnet. Ting som resulterer at en stikker hodet i sanden, framfor å søke hjelp på tidlig nok tidspunkt.

Nå skrev ikke jeg at man ALLTID kan gripe inn selv, jeg mener at man ofte kan. Gjerne oftere enn det en selv tror. Det er da vesentlig å kunne dele problemene sine med andre, og få belyst ting fra flere vinkler.

Michelle sa for 18år siden:

Er du alvorlig og uforskyldt syk så har en ofte ikke krefter å få ordnet opp i ting. Ikke alltid er det så enkelt som du lister opp heller. Å oppsøke ulike kontorer tar tid og krefter.
At noen også får psykiske problemer i kjølevannet av dette er vel ikke så rart når en opplever at livet får en sånn vending, en frykter for sitt liv, videre fremtid og i tillegg sin økonomi.
Jo det er mange tilfeller som uforskyldt opplever dette.

Ellers er jeg enig i at i at det nok er tilfeller hvor en ha tatt andre valg og endret sin situasjon.
Men ofte er det lett for oss andre som har det ok å se løsningene og hva andre burde ha gjort.

Jessica sa for 18år siden:

Underskriver det du sier her Nelle.

Jeg skal se den her inne som hadde løpt til sosialkontoret eller andre instanser så snart det raknet. Det at folk venter før de tar kontakt er fordi de vil klare seg selv. Det er nedverdigende å stå med lua i hånda på sosialkontoret. For slik vil det nok føles. Derfor venter nok mange for lenge før de søker hjelp. Jeg har selv møtt personer på Aetat, da jeg skulle spørre om noen rettigheter, som tydelig fikk meg til å føle meg som en "dritt" som skulle utnytte systemet. Hun oppførte seg på en svært arrogant og nedlatende måte. MEN bare så det er sagt så er det kun denne ene personen som var slik. Alle andre jeg har møtt har vært veldig hyggelige og imøtekommende.

Gyda sa for 18år siden:

Helt sikkert sant mye av det du sier HP. Men det er viktig å se at avogtil kommer folk inn i fattigdommen uten å ha kunne gjort stort for å unngå det.

Jeg ble alene med en unge som 23åring. Da hadde jeg en fryser og noen klær. Ingen penger. Ikke noe sted å bo. Ingen utdannelse. Ingenting. Hva skulle jeg gjort for å unngå den situasjonen? Jobbet mer for å berge forholdt jeg var i? For å sikre meg økonomisk i tilfelle brudd? Tatt abort så jeg ikke hadde en unge å drasse på? Begynt å studere når ungen var et år? Der og da var det praktisk umulig å få til disse tingene. Jeg ble gravid som 19åring og gjorde det beste utav det. Fikk fullført vgs og jobbet et par år og hadde planer for livet mitt. Plutselig sto jeg helt alene. Hadde ikke lenger noen jobb (nedlagt bedrift) og ingen utdannelse. Måtte derfor få morstrygd og hoppe på en utdannelse som kunne gi meg fast jobb innen tre år som var grensen for hvor lenge jeg fikk morstrygd. Etter husleie,barnehage og strøm var betalt hadde jeg etpar tusen igjen å leve av. Ingen familie som kunne hjelpe. Ingen støtteordninger eller bidrag utover minstesatsene. Ingenting!

En må fatte at for mange så skjer ting i livet uten at man kan forhindre det. Man påvirkes jo og rammes også av andres valg. Man må gjøre det beste utav det. Men det HADDE vært veldig greit om også enlige forsørgere fikk lov å ta opp fullt studielån for eksempel. Det fikk ikke jeg. De mente jeg hadde nok med morstrygden som var på 9000 i mnd. Den dekket husleien og barnehagen,strømmen og utgiftene til pendling. Mat og alt annet vi trengte (lån på bil pga dårlige bussforbindelser) måtte finasieres av barnetrygden og minstesatsen for bidrag.

Det ble mye havregryn og pasta for å si det slik.

Tussa sa for 18år siden:

Og det er da en må ta debatten om korleis definere fattigdom.

Hattifnatten; :klapper:

Inagh sa for 18år siden:

Dette er dessverre altfor sant!

Jeg er selv i en situasjon, hvor jeg nesten hver måned må ringe trygdekontoret og purre på pleiepengene jeg har fått innvilget
fordi jeg har en alvorlig syk sønn.

Jeg er sterk nok til å ta den kampen, måned etter måned...

Jeg tror dessverre det finnes folk som til slutt gir opp og ikke orker mer -
så glir man kanskje inn i depresjoner - og så er mølla i gang. :nemlig:

safran sa for 18år siden:

Her er det du skrev:

Du skriver det som at dette er ting som pluttselig skjer helt av seg selv, uten at personen som rammes på noen som helst måte har innvirkning på det som skjer. Man sitter ikke pluttselig på bar bakke. Jeg vet at det ofte føles slik, men hvis en stopper opp og ser seg litt tilbake så blir gjerne ting seendes litt anderledes ut.

Jeg kan ikke se at du formulerer deg heldig her.

DM sa for 18år siden:

I U-land kan man si at fattigdommen er absoulutt, mens i Norge bruker vi begrepet relaltiv fattigdom. Det at fattigdommen er relativ betyr at den står i relasjon til noe. Vi kan også si at den er sosialt konstruert.

SSB og staten sitter fattigdomsgrensene med å regne ut medianen av inntektene i landet, og tjener man under 50% under denne, så blir man regnet som fattig. (Man står i relasjon til dem som tjener mer).

Dette er en måte å se på det i forhold til resten av samfunnet en lever i, og kan gi en pekepinn på levekårene i landet, men det gir ingen korrekte tall da det ikke fanges opp dem som kommer akkurat over grensen, og så er det slik at endel av dem som blir definert som fattige ikke selv føler seg som fattige (Studenter blir heller ikke tatt med i beregningen selv om de tjener under grensen fordi de er mottakere av en velferdsgode), og det at endel av dem som tjener mer føler seg som fattige fordi de bor i områder og har et sosialt nettverk som krever mer av deltakelse og levekår enn det de klarer å leve opp til.

Jessica sa for 18år siden:

Hvordan måle fattigdom

Når man måler fattigdom har man en fattigdomsgrense. Er man under fattigdomsgrensa er man fattig.
Man har to mål for fattigdom

• Absolutt fattigdom
• Relativ fattigdom [rediger]

Absolutt fattigdom

Ved absolutt fattigdom, er fattigdomsgrensa hva som trengs for å tilfredsstille basiskrav. Verdensbanken opererer med en fattigdomsgrense på 1 dollar/dag (PPP-justert=Altså justert for priser)
[rediger]

Relativ fattigdom

Ved relativ fattigdom, er fattigdomsgrensa hva som trengs for å leve et anstendig liv sammenligna med andre mennesker i samme samfunn, for eksempel relativt til de andre innbyggerne i et land.
Fattigdomsgrensa i Norge er ca. 88.000 kroner i året (år 2005) etter OECD-normen (50% av medianinntekten). Det er denne normen som brukes i Norge. Etter EU-normen er fattigdomsgrensa i Norge 127.000 kroner i året (år 2005) (60% av medianinntekten).
Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. Problemet med denne fattigdomsdefinisjonen er at den ser på inntekt, og ikke på de faktiske utgiftene folk har.
Statens Institutt for Forbruksforskning - SIFO - anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 6.500 kroner i måneden (år 2006) for å leve på et rimelig forbruksnivå. Med et rimelig forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest. Boutgifter er ikke medregnet.

no.wikipedia.org/wiki/Fattigdom

HP sa for 18år siden:

Jupp, jeg skrev det som en kommentar til avsnittet Jessica skrev. Jeg skriver ikke der kategorisk at det er individets egen "skyld" at en pluttselig havner på bar bakke.

DM sa for 18år siden:

Dette har jo bare så utrolig mye med politikk å gjøre. Tallene for disse landene blir ikke sammenlignbare, men likevel komme det ut lister på hvilke land som har flest fattige. :knegg:

Dersom regjeringen ønsker å fremstå i et godt lys, så kan de jo bare endre grensen til et litt høyere tall, og vips, så har de klart å gjøre noe med fattigdosmproblematikken. Norge har etter endt regjerningsperiode fått 50.000 færre fattige. :knegg:

Jessica sa for 18år siden:

Mellom linjene oppfattet jeg det som om man hadde seg selv å skylde.

HP sa for 18år siden:

Det står ingenting mellom linjene. ;)

Sitron sa for 18år siden:

Liten skrift HP, derover tredje linjen. Ser du det ikke?

safran sa for 18år siden:

Nei, det var sikkert vi som oppfattet det helt feil. Alle sammen.

Jessica sa for 18år siden:

Ja, alle sammen ;)

DM sa for 18år siden:

Mams sa for 18år siden:

Nå er jeg så hldig at jeg ikke går innunder fattidomsgrensen, og er vel egentlig langt over den også.

Men jeg reagerer på uttalelse om at folk kan gjore noe med det om de vil. Gripe inn selv og stoppe opp og se seg tilbake.
De fleste tar nok de grep de kan før de oppsøker sosialkontoret. Tviler på at f.eks småbarnsforeldre misbruker sosialkontoret, for det r ikke penger man blir feit av.
Å se seg tilbake hjelper jo mye......
Man har tatt noen avgjørelser som der og da føltes riktig, da hjelper det ytterst lite å se seg tilbake og innse at man virkelig dreit på draget.

Hva man skal gjøre om man blir syk og/eller parforholdet ryker er vel ikke akkurat det de fleste av oss har planlagt. Hva om man partneren dør i en ulykke.
Hva om det er en arbeidsulykke og arbeidsgiver ikke har hatt de forsikringene de skal osv osv.

safran sa for 18år siden:

Utenkelig at vi oppfattet feil? Er det virkelig flere måter å tolke dette på?

Man sitter ikke pluttselig på bar bakke.

Jeg ser han forsøker å klare opp i hva han mener, og innrømmer gjerne at jeg går i taket når folk uttaler seg bastant om ting de ikke har forutsetninger for å uttale seg om.

HP sa for 18år siden:

Ser du klipper setningen i midten av min kommentar ut. Den skal da ses sammen med Jessicas avsnitt, og setningene som kom før og etter.

Mine forutsetninger vet du ingenting om.

safran sa for 18år siden:

Jeg klippet ut essensen. Essensen var at du uttalte deg om at man kunne gjøre mye selv, og at man ikke plutselig var havnet i grøfta. Der tar du feil. Og det kan du umulig ha belegg for å hevde.

Sånt gjør meg sinna, for jeg vet at det ikke er sant.

HP sa for 18år siden:

Vel, hvis man står på toppen av en trapp og ramler, så sitter man ikke pluttselig på bunn. En har som regel vært innom et par trinn på veien ned. Noen klarer å gripe fatt og stanse fallet, noen prøver å gripe fatt men klarer ikke, andre la være å gripe fatt, og andre igjen faller helt ned - og sitter til slutt på bar bakke.

Å gå fra å være å ha ordnet økonomi, mann, hus og barn til å (helt pluttselig, over natten, utav det blå) ligge i rennesteinen kan du godt vise meg et eksempel på.

safran sa for 18år siden:

HP, jeg gidder ikke. Virkelig ikke. Sånne holdninger som jeg oppfatter fra deg gjør meg sint.

Sitron sa for 18år siden:

Det er ikke alle slike prosesser der man har mulighet til å stanse fallet, HP, uansett hvor mye man prøver. Samfunnet er dessverre lagt opp slik at enkelte grupper faller mellom to stoler og da skal det ikke så mye til. Det er ikke alle som har foreldre, familie og venner som kan støtte opp om dem og dempe fallet. Det du skriver fremstår som en enkel løsning, men jeg tviler på at en god del av de som sitter på bar bakke ser løsninger, selv i etterkant av de hendelsene som har ført dem dit de er.

Jessica sa for 18år siden:

Hvis du gidder å lese det jeg har skrevet om meg selv så ser du hvordan man i løpet av kanskje et år havner i rennesteinen. Nå har vi heldigvis klart oss. Noe hjelp har vi fått fra mine foreldre, men ikke mye. Hadde vi bodd i hus med stor gjeld så hadde vi hatt store problemer. Jeg vet dessverre om mange slike historier. Hvis du leter litt så finner du dem nok.

Mams sa for 18år siden:

Nå tror jeg ingen mener at slike ting hender over natten, ller på en uke eller mnd.
Men...

I mange av de tilfellene det skjer så er det ofte av åraker som gjør at man ikkekan konsentrere seg om det økonominske eller at forholdet til den andre parten skal vare.
Der hvor den ene parten faller bort vil jo være noe som skjer over natten.
Og der og da kan man nok ha mer en nok med sorgen og eventuelle barn.
Selvfølgelig ville det beste vært om man da satte seg ned og så over det økonomiske aspektet ved å ha blitt alene, men klarer man å tenke rasjonelt i slike situasjoner.

Som jeg skrev tidliger så vet man sjedent hele grunnen til at noen er fattige.
Derfor tror jeg man skal være veldig forsiktig med å sittepå utsiden og si at sånn og slik burde du ha gjort. Hadde du tenkt deg om så hadde du skjønt at sånn og slik ville det gått.

Bokormen sa for 18år siden:

Alle vet at mange havner ufrivillig i økonomisk uføre. Jeg har selv nære familiemedlemmer som ikke makter å være i full jobb på grunn av fysisk eller psykisk sykdom. De fleste av dem ville mye heller være i full jobb enn å være syke.

Men det finnes også folk som ikke greier å ta ansvar og planlegge livet sitt. Overraskende mange kvinner går hjemme i årevis og får panikk uka før kontantstøtten stopper. :rolleyes: Hjelp, hva skal de da leve av? Mange lever på ektefellen og havnet i grøfta etter et samlivsbrudd om de hverken har arbeidserfaring eller utdannelse. Jeg mener at friske voksne mennesker bør ta ansvar for sitt eget liv. En del av de som sliter økonomisk har faktisk en viss grad av skyld i det selv.

For ordens skyld kan jeg legge til at vi har i lange perioder levd to voksne og ett barn på langt under det SIFO omtaler som nødvendig. Jeg vet absolutt hvordan det er å ha trang økonomi.

safran sa for 18år siden:

Det er da ingen som har protestert på dette?

HP sa for 18år siden:

Jeg har ikke sett noen. :)

Bokormen sa for 18år siden:

Beklager, det begynner å bli sent. :knegg:

Det jeg svarte på var temaet "om man plutselig havnet i grøfta eller ei." Noen gjør jo det da de blir syke eller ved andre uforutsette ting. Mitt poeng var at noen havner i grøfta fordi de av egen vilje ikke hadde tatt ansvar for livet sitt, for eksempel før et samlivsbrudd. At mange kunne unngått grøfta ved å planlegge litt bedre.

Man kan aldri helgardere seg mot sykdom eller ulykker, men man kan velge å ikke satse alle kort på at en annen voksen skal forsørge deg resten av livet. ;) Jeg tolket noen av innleggene her dithen at man aldri er ansvarlig for fattigdom.

Jessica sa for 18år siden:

Det er vel ingen som har sagt at INGEN er ansvarlig for at de er fattige, men det er viktig å tenke over at MANGE kan av forskjellige grunner, som de ikke kan påvirke selv havne i fattigdom. Det er vært en del eksempler på det i media. Det har vært høyst oppegående mennesker som har blitt rammet av ulykker eller alvorlig sykdom.

Zefid sa for 18år siden:

Selvfølgelig kan man havne i uføre over natten, men det er da ikke bare de i denne kategorien som har "lov" til å kalle seg uforskyldte fattige (liker heller ikke det ordet)

Nessie sa for 18år siden:

Jeg skjønner også at man kanskje ikke kan kalle seg fattig om man sammenligner seg med de i uland...

Men synes det blir litt feil å gjøre de sammenligningene også .. vi må jo ta litt utgangspunkt i det samfunnet VI lever i. Sånn er nå (dessverre) verden pr dags dato..

Tror ikke det er helt reelt, når man er i en situasjon der man ikke klarer betale regningene som gjør at man har strøm, husleia sånn at man klarer å bo ok sammen med sine barn, kjøpe mat etc etc, så tenker man; jaja.. jeg er er jo ikke like fattig som de i ulandene, så da får jeg vel ikke klage...

Man er seg selv nærmest, og noen ganger må man få lov til å være det.

At begrepet fattig kan bli litt feil å bruke er kanskje sant, men det er nå det begrepet som blir brukt nå.

(Gud dette ble et rotete innlegg.. :sukk: Skylder på intens hodepine!)

Mams sa for 18år siden:

Enig guniss.

Det hjelper lite at andre har det verre i andre land om man sitter her i Norge, midt på vinteren og strømmen er skrudd av og man ikke har 5 flate øre i lommeboka............

Jessica sa for 18år siden:

Enig og at man må nekte barna å dra med skolen på turer og at man ikke har råd til at barna deltar på sosiale aktiviteter.

Nessie sa for 18år siden:

Mams og Jessica: da forsto dere meg litt likevel da ;) :dulte:

Anuk sa for 18år siden:

Å nå ble jeg glad! Jeg blir alltid så frustrert når man snakker om så og så mange fattige i Norge - for sammenlignet med resten av verden blir alle i Norge steinrike..... Så det var godt å få bekreftet at det er flere begrep ute å går og flere definisjoner. Takk for presiseringen.

Da vil jeg si - ingen absolutt fattige, men ganske mange relativt fattige i Norge. :jupp:

Jessica sa for 18år siden:

Jens Stoltenberg var i diskusjon i dag på radioen. Han fikk gjennomgå fordi de har "glemt" de fattige i Norge. Jeg syns han fortjente den da. Der var det en som mente at de fleste fattige er er folk som er fysisk og/eller psykisk syke.

Jeg vil også påstå at en del er rusmisbrukere.

Det er ille at når noen blir syke så skal de havne i fattigdom.

Jessica sa for 18år siden:

Ja, til tross for hodepinen din :knegg:

Nessie sa for 18år siden:

Den kan gjøre enhver litt surrete i hodet den ;)
Særlig når den er kronisk, og er til stede i perioder på 2-3 uker sammenengende.. smågal

Jessica sa for 18år siden:

Å kjære vene da hadde jeg vært mannbisk.....

Høres ikke godt ut nei

Mams sa for 18år siden:

Føler virkelig med deg.
Sliter selv med mirgene som kan komme daglig i flere uker, og siden det kommer daglig kan jeg ikke alltid ta pille mine for det. Bare vanlig paracet o.l som hjelper bare bittelitt.

Synes du forklarte deg ganske bra jeg.

annemede sa for 18år siden:

Tilbake til fattige i Norge, og de som uforskyldt har havnet der pga sykdom. Jeg mener at det for en tid tilbake ble debattert om man ved langvarig sykdom som f.eks. kreft skulle gjøre om på sykepengeordningen. Sykepengeordningen er jo såpass gammel at dersom man fikk kreft så levde man ikke så lenge. Nå er jo heldigvis det endret, men "systemet" som skal hjelpe de syke har ikke fulgt med på lasset.

Jessica: vet du om kreftforeningen jobber med å påvirke politikere til å få gjort noe med dette? Eller jobber noen andre med dette? Akkurat dette er jo et kjempeproblem for mange familier.

Jessica sa for 18år siden:

Jeg vet ikke om kreftforeningen jobber med dette, men det håper jeg da inderlig. Kreftforeningen har ordninger der man kan søke om engangsbeløp, men når man vet at det er innsamlede midler så tror jeg at de fleste unngår å gjøre det. Bedre om det er et system som trår i kraft som sykepengeordningen. Da er det en rettighet og man må ikke "be" om penger.

Estrella sa for 18år siden:

Ja det gjør det.

Martis sa for 18år siden:

En venninne av meg er 5 år frisk fra kreft nå og aktiv i ungdomsavdelingen for kreftsyke og hun sier at unge mennesker kan fortsette på sykelønn i opptil 3 år etter at de blir syke. Da har de fortsatt en fot innenfor arbeidslivet og har sin vanlig lønn, mot å f.eks bli uføre i ung alder.

Og det skulle bare mangle at det ikke ble tatt slike hensyn!

Jessica sa for 18år siden:

Det er kjempebra hvis det er slik. Det jeg lurer på da er hvor unge og om dette også gjelder foreldre med barn i skolealder. For oss svei det skikkelig fordi mannen min akkurat hadde startet i ny jobb etter å ha vært permittert i sin forrige jobb i et halvt år og i tillegg var jeg på attføring. Dermed får jeg to år ekstra på attføringspenger (66% av lønnen jeg hadde i året 2000).

Martis sa for 18år siden:

Jessica: Så vidt jeg forsto på venninnen min gjelder dette ganske lenge, til oppi trettiårene. Hun var borte fra jobb i 14 måneder og hadde vært i ny jobb 1 uke før hun ble syk!

Jeg jobber nå sammen med en ung jente med kreft og hun har vært borte i snart 12 mnd. Men hun blir dessverre uføretrygdet nå, da det ikke er sannsynlig at hun noensinne returner i jobb, så dette var ikke så aktuelt for henne.

Jessica sa for 18år siden:

Ok det er godt å høre at det er et system som tar vare på en når livet slår en i bakken. Det som er frustrerende i en sånn situasjon er at man blir ikke informert. Det opplevde jeg veldig tydelig da jeg var syk. Takket være kreftforeningens brosjyre om rettigher fikk jeg vite noe, når jeg orket å lese. Da jeg ringte trygdekontoret fikk jeg beskjed om at den rettigheten hadde jeg ikke, enda jeg refererte til det som sto i brosjyren fra Kreftforeningen. Jeg ga opp, men noen uker etterpå prøvde jeg igjen. Da traff jeg en annen saksbehandler og hun lovet å sjekke. To uker etter fikk jeg svar fra henne. Det var riktig det jeg hadde sagt.

Sånt burde ikke være nødvendig når man er syk og har nok med å bli frisk. Hun fra Trygdekontoret sa at det var så mange bestemmelser at det var ikke like lett å vite hva som til enhver tid gjaldt. Det skjønner jeg, men.........

Zefid sa for 18år siden:

Da måtte jo gå an å si; "dette skal jeg sjekke opp å komme tilbake til deg", med en gang, sikkert mange som ikke prøver igjen etter noen dager/uker

Jessica sa for 18år siden:

Ja, ikke sant. Heldigvis var dette i strålingperioden og derfor hadde jeg tid.

Det jeg lurte på var om jeg fikk dekket hjemreise i helgene. I brosjyren til Kreftforeningen sto det at ved seriell behandling som stråling så hadde man krav på det, men iflg. den første saksbehandleren så hadde jeg ikke det :mad: Da jeg sa hva som sto i brosjyren så sa hun fortsatt at jeg ikke hadde krav på det :mad: Da gav jeg opp. Jo mer jeg leste brosjyren jo sikrer ble jeg. Hun fra trygdekontoret mente at jeg var innlagt på Ullevål og derfor hadde jeg ikke krav ved permisjon. Jeg forklarte at jeg var ikke innlagt, men hadde valgt å bo på sykehotell fordi jeg orket ikke pendle 20 mil hver dag i 5 uker. Jeg var akkurat ferdig med cellegift og formen var ikke på topp. Men det ville hun ikke høre på :mad:

Men heldigvis så fikk jeg kontakt neste gang. Men mange kunne gitt seg der ja.....

annemede sa for 18år siden:

Jeg synes at pasienter som har langvarig sykdom, alvorlig eller ikke, burde fått informasjon om ens rettigheter og eventueller økonomiske ytelser man hadde rett på fra det offentlige, og hjelp til å fylle ut søknadene.

Jessica sa for 18år siden:

Enig med deg. Det er som noen sier: Man må være frisk for å være syk. Det er med tanke på papirmølla osv....

Mams sa for 18år siden:

Etter hva jeg har fått høre så skal det foreligge et internt notat til de ansatte på Trygdekontorene.
Det går ut på at de ikke skal opplyse om hva personer har krav på før de spør spesifikt om den og den tingen.
Før lærte man jo at Trygdekontoret hadde som oppgave å opplyse om hvilke rettigheter folk hadde.

Jessica sa for 18år siden:

Hvis det er riktig så er det jo ille. Da bør man være frisk for å bli syk og man bør være ressurssterk som person.

Jeg har hørt om lærere som ikke får opplyse foreldre om ankemulighetene de har når de har fått avslag på spesialpedagogisk hjelp til sine barn. Kanskje det er vanlig sånt.

Zefid sa for 18år siden:

Det er skikkelig skremmende hvis det er blitt slik at de som sitter på informasjon som kan være avgjørende for folk ikke skal få den informasjonen automatisk:eek:
Er det for å spare seg selv for jobb det da eller?!

safran sa for 18år siden:

Stemmer dette virkelig??? Ikke for det, jeg har erfart at det er sånn det fungerer, men at de faktisk har fått skriv om det?

Blå sa for 18år siden:

Det tror jeg må være en vandrehistorie. I følge forvaltningsloven så har alle i offentlig administrasjon opplysningsplikt. Det vil si at vi aktivt skal gi folk informasjon som kan være til nytte for dem selv om de ikke ber om den selv. (kanskje litt rotete formulert, men jeg satser på at dere forstår hva jeg mener).

Sitron sa for 18år siden:

De har informasjonsplikt. Når du spør. De har ingen plikt til å gi deg relevant info som du ikke spør etter.