I kantinepraten i dag kom vi inn på ferier og reisemål og sånn, og da kom den sedvanlige "Jeg vet ikke om jeg vil reise dit - det er så mange nordmenn der!" Hvorfor er det et mål å ikke treffe nordmenn på tur, egentlig? Vi nordmenn er jo et farende folkeferd, og jeg tror jeg har møtt nordmenn nesten overalt i verden jeg har vært, selv om det har vært i ulike mengder.
Jeg må innrømme at jeg har vært litt sånn selv - jeg syntes det var teit at kelneren på Kypros snakket svorsk til meg, men når jeg fikk tenkt meg om så er det vel faktisk en riktig hyggelig og høflig gest å lære seg litt av språket til alle som kommer på besøk?
Og jeg snakker til nordmenn jeg møter i utlandet, enten det er på Kanariøyene, i Danmark eller i New Orleans. Er jeg en sånn mange av dere ikke vil treffe på tur, kanskje? :redd: Jeg går aldri med caps i norske farger med vikinghorn, hvis det hjelper. :knegg: Ikke drikker jeg meg kanonsnydens heller.
Jeg har vel mer som mål å ikke dra til steder dominert av store ensartede gjenger med teit gruppeatferd. Eller i hvert fall å unngå dem mest mulig. Det blir verre om jeg skjønner nøyaktig hva de sier.
Det er sant. Da vi var i transit på Tenerife, i november, havnet vi på en bar hvor en gjeng briter og en gjeng russere satt ved hvert sitt bord og drakk tett. Det var flauest med britene - selv om russerne var enda mer høyrøstede. men det ville kanskje vært akkurat like ille for deg, toffen?
Man får mindre å skryte av om alle har vært på samme plass før. :nemlig:
Det er ikke så kult å fortelle i kantina at man har vært i Alcudia liksom. Da må man i så fall ned på planet: "Hvilket rom hadde dere?" og "Traff du José i baren?"
Eksotisk er det ikke.
Så det spørs hva man vil ha som skrytetema. :nemlig:
Vi har reist på steder med horder av skandinaver og steder hvor det ikke har vært europeere i det hele tatt omtrent. Nasjonalitet på de andre turistene har lite å si. Det som har noe å si er hvordan folk oppfører seg.
Tyskere og engelskmenn på sydenfylla er ikke mer sjarmerende enn nordmenn.
Brasilianere på fylla i Brasil er faktisk heller ikke så sjarmerende.
Hva kan jeg konkludere med da?
At steder med mye fyll er kjipt kanskje?
Njæ, det er noe med å miste følelsen av å oppdage noe nytt. Om det er en og annen så er det ok, men om man føler man like gjerne kunne vært på ferie på Jessheim, så blir det litt anderledes.
Å møte en og annen nordmann i New York, eller på et annet lite obskurt sted gjør ikke meg noe. Jeg ville aldri snakket med nordmannen i New York, men om jeg møtte en på en liten amish gård på grensa til canada, ja, da hadde jeg nok snakket med vedkommende.
Jeg innrømmer at jeg får litt utslett av sånne «Heeeeeei, er dere NORSKE!? :hyper:»-hendelser. (Skjønt jeg syntes også det var ganske komisk en gang vi gjentatte ganger støtte på et annet norsk par på ruta Irkutsk–Ulan Bator–Beijing (på restauranter, transport og et av hotellene), og ignorerte hverandre for harde livet. :hehehe:)
Det kommer også litt an på formålet med ferien tenker jeg.
Om man drar på oppdagelsesferie reiser man ikke til Orlando eller Alcudia. Man oppdager jo saktens ting for seg selv, men det blir ikke helt det samme som å reise på ekspedisjon i Georgia eller Papua Ny Guinea.
Reiser man for å fylle på med sol, slappe av og ha en timeout med familien så blir det annerledes. Da er kanskje ikke motivasjonen å oppdage så mye.
Jeg drar til dyreparken i Kristiansand selv om det er irriterende mange sørlendinger der, men der er jeg heller ikke for å snuse på kulturen.
Jeg må unnskylde begge parter i den mongolske anekdoten med at vi alle var veldig unge. :knegg:
Jeg har ellers merket meg at en del unge backpackere kan finne på å bli nærmest støtt av å møte på oss med to unger på slep på deres spennende og strabasiøse destinasjon. :humre:
Vi har dratt på resortferie hvor noe av poenget var å dra et sted med mange andre norske (eller svenske) barn. Det er et hensyn vi måtte ta til den ultrasosiale datteren min en stund.
Når har ungene blitt større og vi drar på en litt annen type ferie. Nå er det helt greit at vi ikke hører norske hele tiden. Vi er på Kreta annethvert år. Der er det jo hauger av ferierende nordmenn, men vi er ikke så ofte på de stedene. Men det hender jo at vi humrer litt i skjegget over nordmenn som ikke helt innser at ting ikke gjøres på helt samme måte i Hellas som hjemme.
Så lenge det jeg ikke treffer folk som mener at vi må henge sammen fordi vi er fra samme land (og det er eneste felles), så bryr jeg meg ikke så alt for mye. Jeg skygger unna charter, og har ikke behov for å møte naboen på ferie. (3 av naboene ferierte på samme sted, men ikke sammen, i fjor. Det er too much.)
Mye fordomsfullt utsagn, kanskje fra charterens spede begynnelse.
Det handler nok like mye om hvor og hvordan man reiser. Kanskje et uttrykk for at det er kjedelig å feriere på steder som er veldig tilpasset nordmenn og ikke har landets særpreg. Som oversatte menyer, tilpasset mat og drikke. Og ikke minst servitører som både snakker og har vært og besøkt norske venner.
Det er ikke sjarmerende for alle.
Vi liker oss utenfor turiststrømmen i Italia. Der det snakkes, skrives og leves italiensk. En familiefar fra Bergen beklaget seg over alle nordmennene på Sardinia. De hadde kjøpt fly og hotell selv, men litt googling ville avslørt at hotellet de valgte brukes av Star Tour.
Jeg har akkurat brukt det, skandinaver på tur, i en tråd her inne. Der jeg skriver at vi ikke ønsker 1 mill skandinaver rundt oss og med det tenker jeg på at vi ikke ønsker oss unge skandinaver som er på fylla eller ligge i sardinboks på stranden med bare nordmann og svensker. Vi vil øve oss på spansk , ikke lese meny på svensk og norsk og måtte lete etter noen som faktisk kan spansk i Spania.
Men sånn ellers, nei det er ikke ille å møte andre skandinaver på tur. Og vi har mange ganger valgt ving resort med Lollo og Bernie og pasta bolognese for alle penga, for da er det det vi har ønsket oss.
Nei, det kan være moro. Om vi reiser til sydlige strøk, så tar det ca tre dager i solen før vi ikke lenger ser skandinaviske ut i det hele tatt selv. Det er da vi kan overhøre andre skandinaver snakke om oss. :knegg:
Jeg kjenner noen som ikke vil omgås skandinaver, men gjeeerne henger på resorts fulle an russere eller briter. Noe av grunnen er at jeg tror de liker å slippe å ufrivillig høre på "Gunnar, nå mååå du huske solkrem" og "Det var han som startet", samt at man slipper innpåslitne folk som lurer på hva man jobber med og har meninger om den jobben man gjør osv.
Så lenge de ikke mener at vi må snakke sammen fordi vi kommer fra Norge, og tror at vi da automatisk har mer til felles enn med britene, svenskene eller irene på solsenga bortenfor, er det ikke noe stort problem.
Da vi bodde i Hippieland var vi ikke del av noe expat-miljø i det hele tatt, men to ganger på 16 mnd traff vi tilfeldigvis nordmenn på butikken. Det ene paret var overbevist om at vi måtte bli venner og treffes, og ga oss visittkort og skrev på ekstra kontaktinformasjon osv. Basert på hvordan de snakket, hva slags jobber de hadde og hvordan de gikk kledd føler jeg meg ganske trygg på at vi aldri hadde pratet med hverandre om vi hadde møttes på Rimi på Majorstua.
Jeg ferierer en del på Gran Canaria - og der er det ikke naturlig å hilse på alle fordi de er nordmenn, det blir omtrent som å hilse på alle her hjemme fordi de er nordmenn. Det er fullt opp av nordmenn over alt.
Jeg reiser dit allikevel, men det har med en annen tilknytning til stedet gjennom familie. Ikke fordi jeg på død og liv så gjerne må dra dit alle andre nordmenn reiser.
Men heller det enn å reise et sted hvor for eksempel alle er russere eller engelskmenn.
Aller best liker jeg å reise til steder hvor turistene er i mindretall og man kan skli inn i dagliglivet på et vis.
Jeg liker aa dra til steder hvor masseturismen fortsatt ikke finnes, evt. avsidesliggende, smaa hoteller. Jeg liker byer hvor jeg treffer mest lokalbefolkning og er happy om jeg maa peke paa maten i stedet for aa faa meny paa et spraak jeg skjönner. Steder hvor menyen er paa skandinaviske spraak, har jeg ikke feriert paa paa aaresvis. Familien min snakker tre spraak, og jeg innrömmer at vi har switchet til et annet enn norsk hvis vi har hört norske i naerheten (samme for de andre spraakene, altsaa, det er ikke bare nordmenn vi ikke önsker aa ha kontakt med paa ferier). Imidlertid har jeg ogsaa snakket til nordmenn hvis vi har truffet dem "in the middle of nowhere".
Det gjør ingenting å treffe nordmenn, men jeg løper ikke bort og prater med dem heller og leter ikke bevisst opp steder der jeg kan være sikker på å treffe mange norske. Jeg reiser jo ikke på utenlandsferie for å treffe fremmede nordmenn.
Det verste er ikke å treffe på nordmenn, det verste er å treffe på trøndere. (Og bergensere) Høylydte, brautende nordmenn med uoppdragne sutrende unger er verste sort på ferie. Vi skygger banen alt vi kan. Gi meg en buss med fulle engelskmenn any time, heller det enn på et resort med nordmenn i syden.
Synes ikke det er noen big deal å treffe nordmenn. Det er jo sånn at med rompa full av penger (uansett valutakurs) er nordmenn et farende folk. Å legge opp reiseplaner for å UNNGÅ nordmenn gidder jeg ikke.
Bruker normalt ikke charter, men det har skjedd. Rett og slett fordi det praktisk og økonomisk har vært billigere /mer tilgjengelig enn tilsvarende jeg lager selv. Jeg gidder ikke betale mer eller dra til en flyplass lenger vekk for å UNNGÅ charter. Syns charterferien i stort sett ble omtrent som man kunne forventet av en selvlaget ferie til samme destinasjon.
Nå unngår jeg resorts - fordi det blir kjedelig - jeg liker uansett å treffe "ekte" lokalbefolkning hvor det er "ekte" dagligliv - og allinclusive - dels fordi det er kjedelig mat, men ganske mye pga et miljø og lokalt perspektiv.
Generelt synes jeg den selvdesignet ferie kontra charter er litt konstruert, og har ganske mye med selviscenesettelse å gjøre. Som jeg ikke orker. :skuffet:
Da vi var i Orlando ungikk jeg å leie leilighet fra nordmenn og prøvde også å finne et feriekompleks hvor det ikke var så mange norske utleiere. Jeg hadde ikke noe behov for å snakke med de andre norske der, og det var noen jeg unnlot å snakke norsk foran. Hadde Hiawata fått en norsk venn der hadde det selvsagt vært greit, altså. Men jeg hadde jo virkelig ikke noe interessant å dele med dem, bare fordi vi begge var norske. Om vi møttes på et totalt avsidesliggende, rart sted så har vi jo begge en viss interesse for noe sært og avsidesliggende, i det minste.
Svigers elsker å reise til de stedene som er veldig turistifisert av nordmenn vinterstid. De kan ikke et ord engelsk, men klarer seg veldig fint alene på Gran Canaria allikevel. ;)
Jeg foretrekker ikke et hotell i fellesferien fullt av nordmenn, men heller ikke spanjoler. I fjor sommer holdt jeg på å bli gal av spanjoler på ferie. De er veldig høylytte og mye verre en nordmenn kan jeg love når det blir på et leilighetshotell med balkonger tett i tett. :knegg:
Og hotell fult av russere skyr jeg. I alle fall all inklusiv hoteller. Vi har fått mer og mer sansen for mindre steder uten fullt av nordmenn, for jeg hater kampen om solsengene. I fjor sommer hadde vi det helt perfekt på en gård på landet på Mallorca med eget basseng, og de som skulle bo i den andre leiligheten på gården dukket ikke opp, så vi hadde hele herligeheten for oss selv. Bare et hyggelig spansk gammelt ektepar som bodde i ene etasjen på gården, men som holdt seg langt unna der gjestene deres oppholdt seg. De holdt seg liksom på sin side. Men vi snakket stadig med dem innimellom, men vi kan veldig lite spansk, så jeg fikk øvd godt på det lille jeg kunne. Men man kommer langt med litt tegnspråk og armbevegelser også og noen småord på spansk. :humre: Og sjarmen med å være i en liten by og ikke oppdage en eneste annen nordmann var også en litt aha opplevelse siden vi var på Mallorca. Vi klarte ikke å finne en resturant engang hvor de snakket engelsk i den lille byen Felanix tror jeg den het som var nærmeste byen der vi bodde 4 km unna gården.
Jeg unngår jo ikke nordmenn på ferie, og sier hyggelig hei om det er noen som sier hei først. Men er ikke akkurat den som oppsøker kontakt med andre nordmenn.
Vi har opplevd begge deler på turvogvtematikken utløser ikke sterke følelser. Men handler det ikke mest om å føle at man er et helt annet sted og i i en annen kultur enn vanlig, da? Vi trives best når det er en høy andel lokalbefolkning rundt oss.
Eg lyttar som ein gal når eg møter nordmenn, for å høyre kor i landet dei er fra. Er dei lokalisert som østlendinger er dei uinteressante, er dei frå Vestlandet, er dei interessante og må forskast vidare på :knegg:
Eg vart kjent med ei engelsk dame på sist ferie til Kroatia, og ho snakka på heilt naturleg vis med sine landsmenn, og vart endatil venner med dei. Då fann eg ut at kanskje eg har hatt eit litt sånn krampe forhold til det å møte nordmenn i utlandet. Det er jo ikkje direkte farleg, liksom.
Nei det bryr jeg meg fint lite om.
Og når jeg var i Nicaragua i vinter så var vi i en lite butikk og plutselig stod det to trøndere ved siden av oss. Det var festlig, vi vekslet et par ord og gikk videre.
Jeg synes det er veldig spennende å møte folk på ferie. På en øy i Karibien møtte vi et par som reise rundt, spennende. Og vi traff noen som hadde seilt i 7 år, veldig spennende å veksle noen ord, men jeg behøver ikke mer enn det.
Vi liker å bo i leilighet og handle på vanlige butikker på ferie. Liker å ta lokalbuss og oppleve litt av atmosfæren der vi er. Det gjør ikke noe å møte nordmenn, men synes det er tamt om absolutt alt i lokalmiljøet er turistbasert næring. Om vi møter nordmenn langt utenfor allfarvei hender det jeg blir nysgjerrig. Som da vi satt på en vingård langt i gokk på new zealand i 25 varmegrader og det plutselig dukker opp fem damer i bunad. :humre:
Vi var i en ganske liten matbutikk (i amerikansk målestokk) i Florida, og der hørte jeg plutselig brautende, høylytte, norske stemmer. Tre middelaldrende menn. De snakket norsk seg i mellom, mens de bjeffet uhøflig til de amerikanske ansatte, på ekstremt dårlig engelsk. De skulle ha tak i et eller annet, og kunne ikke ordet på engelsk, og kjeftet på og hånte den amerikanske butikkansatte når han ikke forstod hva de mente. Vi havnet pluselig ved samme reolen, og mannen min så på meg med oppriktig bekymring da jeg snakket til ham på engelsk, men i det de tre mennnene snakket til hverandre, så forstod han hvorfor. :knegg: Jeg hadde ingen som helst behov for å gi meg til kjenne som nordmann der og da.
Eller som en litt mørk kamerat av meg merket, da han koste seg alene på fortauscafe en europeisk storby, med bok og vin - mens kona handlet. To norske kvinner satte seg ned ved siden av ham: "Se på den stakkarn der'a. Sitter helt aleine med bok."
:knegg: Vi gikk i Spania med eldstemann i vogn, da to norske damer gikk bak oss og diskuterte hva slags blanding han var. De er så søte, blandingsbarn. :nemlig:
Jeg satt ved siden fire amerikanere som kommenterte alt og alle de så på metroen i Paris meget høylydt. Jeg antar at 95% av alle på den vognen forsto det meste av det de sa.
... å reise med en som kunne indiske språk var derimot veldig interessant, mhtb innblikk i hva folk på gaten i India snakket om, inkl. oss. Veldig lærerikt, rett og slett.
Nå er jeg en dem som helst unngår charter-destinasjonene og synes det er gøy å treffe folk fra utlandet når jeg er i utlandet deres. Grunnen til at jeg lagde denne tråden var at jeg lurte på hvor utbredt slike holdninger er. Nordmenn flest har jo mye penger og stor utferdstrang, og jeg har hørt om nordmenn som har møtt landsmenn både på Tonga, i Katmandu, i Samarkand og i Ushuaia, så det er nok litt som mannen og nissen, det der med reisende nordmenn. Og treffer du ikke nordmenn, kan du banne på at det er en svenske der, uansett hvor du drar. :knegg:
Turen vi tar til sydenland om vinteren, er ene og alene basert på sol og varme. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om naboen eller andre nordmenn på samme sted. Egentlig finner jeg det litt betryggende når barna svinser rundt på stranda eller hotellet og der er mye skandinaver. De finner alltid noen venner.Åhhh bare to uker til vi drar :)
Ikke ofte jeg reiser langt av gårde, men om jeg gjør det er det også ene og alene for sol og varme og jeg kunne heller ikke brydd meg mindre om jeg møtte masse nordmenn og enda mindre om hvor i Norge de eventuelt skulle være fra. Jeg trenger ikke nødvendigvis omgås de fordi. Jeg har derimot aldri opplevd fulle og bråkete nordmenn de plassene jeg har vært.
Helt greit å møte andre, men jeg vil helst slippe å være sosiale med noen bare fordi vi kommer fra samme land. :sparke:
Jeg tenker at man er ulike og har ulike ønsker og behov for ferie. Noen ganger er det greit å ikke måtte gjøre noe annet enn å være på ferie. For meg er det ikke aktuelt å ta med meg tre unger på noen backpackerferie. Samtidig som jeg heller ikke har behov for at de skal ha barneklubb med skandinavisk personale eller at jeg må kunne kjøpe vg på nærmeste butikk.
Jeg bor i en (dagsaktuell) europeisk storby, og har opplevd flere ganger at norske turister har snakket om meg/oss uten å ane at jeg forsto alt de sa. Det er ganske underholdende. :knegg:
Vi opplevde det i romjulen. På en stappfull buss ble begge døtrene våre høylydt diskutert (positivt, heldigvis), og det var en nytelse å gå av bussen og tilfeldig slenge et "ha en fortsatt fin kveld" over skulderen og se skamrødmen bre seg.
Jeg foretrekker at vi ikke treffer på veldig mange nordmenn på ferie ja. Og det syns jeg verken er harry eller teit. Jeg syns veldig ofte nordmenn i utlandet oppfører seg skikkelig flaut. :nemlig:
Det er jo egentlig utrolig rart at vi (nordmenn som vi er) synes andre nordmenn oppfører seg flaut på tur. For vi er jo nordmenn vi også?
Er det fordi vi har bedre oppdragelse enn det vi mener andre har? Er mer reisevant? (Og hva vet vel vi om hva andre er?)
Jeg tror rett og slett det bar skjer ett eller annet med (mange) nordmenn i det de entrer flyplassen. :knegg: De siste to feriene våre har vi nesten ikke truffet noen og det er rett og slett himmelsk!
Jeg var en sommer langt utpå bygda i et lite land i mellom-Amerika og så ingen nordmenn, men langt uti skauen like ved en vulkan dukket en svenske opp.
Akkurat da virket det naturlig å slå av en prat med ham.
Jeg reiser til utlandet for sol, varme og opplevelser. Til og med når man har utgangspunkt i Albena (det er vel et typisk harry feriemål for mange), kan man reise rundt og oppleve lokal kultur og lokal mat.
Folk som oppfører seg idiotisk og ubehøvlet finner man i alle land, og de kommer fra alle nasjonaliteter.
Jeg bryr meg virkelig ikke om hvilket land folk kommer fra. Er de hyggelige så kan man veksle ord, hvis ikke kan man gå forbi. Uansett om de er norsk eller fra Uganda.
Kunne aldri tenke meg å velge bort en ferie jeg ønsket meg fordi jeg kunne risikere å møte en nordmann der.
Italienere er de mest utidige ferierende jeg noensinne har møtt.
Jeg synes det er helt ok å treffe andre nordmenn/skandinavere når jeg er på tur. Det skjer såpass sjelden at det er naturlig å prate sammen når jeg først snubler over dem.
Det gjør meg ikke stort å treffe på nordmenn på tur, nei.
Russere, derimot... Nyrike, brautende og ekstremt utrivelige og uhøflige russere har jeg møtt på litt for mange ganger på ferie de siste åra.
