I går tok jeg i mot en skjønn labrador hanne. Han er kastrert og fem år. Inne er han det snilleste og roligste hunden du kan tenke deg, men noe helt annet når vi går tur.
Jeg valgte jo å få meg hund for å få meg en turkamerat og en som var snill mot unger. At de også kunne få gå tur med den når de ønsker.
Men han er altså to forskjellige hunder inne og ute. På tur drar han fryktelig, men det er noe jeg kan klare å plukke av han merker jeg. Bedring bare fra i går til i dag. Han er råsterk, noe av den sterkeste hunden jeg har gått med.
Problemet er når vi møter andre hunder. Da går han helt i lås, får ikke kontakt med han og han drar noe sinnsykt, går opp på to bein og bjeffer som en gal. Her blir jeg litt rådvill, for jeg har aldri hatt en hund som har oppført seg slik.
I dag møtte vi på en liten pomeran. Han ble helt vill og jeg måtte virkelig "ta" han for å få han til å sette seg ned å roe seg. Jeg fortalte damen at hun bare skulle gå forbi helt vanlig. At jeg hadde en hund på prøve og ikke kjente hunden, men at det var god trening. Som sagt så gjort. Til slutt roet han seg såpass ned at den lille pomeranen slappet av. Og tilslutt var han så rolig at vi kunne la de hilse. Det gikk helt supert og hunden ble en leken stor liten hund. Han syns det var kjempegøy og storkoste seg når han fikk leke.
Så er litt i tvil om han blir riktig for oss. Han er kjempesnill mot meg og ungene og jeg fikk jo bekreftet at han er jo egentlig ikke aggressiv mot andre hunder, men usikker. Han er veldig sterk og jeg med mine skuldre sliter med å holde han, men det går. Jeg vet jeg hadde klart å trent bort den trekkingen. Jeg har jo et ønske om at mine barn skal få vokse opp med han og gå turer å oppleve mange gode ting som det er å ha hund.
Er det håp for en kastrert fem år gammel labrador? Hun med pomeranen mente han var en flott hund, noe jeg også syns, men hun forstod godt hva jeg tenkte på når det gjaldt styrken hans. Det er ikke en førstegangshund merker jeg. Er jo vokst opp med hunder, men mest settere. Og det er noen år siden jeg måtte ta tispa mi.
Det er det som er vanskelig å vite. Han har mer pluss i seg wn minus. Han har knyttet seg veldig til meg på to dager bare. Tusler etter meg overalt. Lytter når jeg snakker. Han har de fineste øyne jeg har sett. Han fiser som en mann og snorker som en liten tjukkas. Han virker klok bak sine vakre brune øyne og han har kjempesjarm å vet å bruke den også. :knegg:
Jeg ville tatt kontakt med noen som spesialiserer seg på hundeadferd.
For meg høres det ut som dette er ting som relativt greit kan plukkes av han, men det kreves nok litt trening. Så er det hvor villig du er til å legge ned en del trening i han da?
Åhhh, Labrador.:hjerter:
Det at de er to forskjellige hunder inne og ute, er ganske normalt.
Og jeg tror du kan plukke av han både det ene og det andre.
Siden han ikke virket aggressiv så tror jeg møte med andre hunder kan fikses kjapt, med litt tips fra folk som har peiling.
Det kan hende det er for at du og situasjonen en er ny for han, at det forandrer seg når han vet hvor han har deg 100%.
Jeg synes også det høres ut som en fin hund, be om litt mer tid så tenker jeg det går seg til.
Lykke til.
Jeg tenker at dersom du klarer å få ham fra "vill og gal og MÅÅÅÅÅÅ ta den hunden!" til å leke sammen, så har du kommet langt allerede! Det er langt i fra alle som vil få til det kunststykket der. imponert Kanskje det er den rette hunden for deg? Eller for å si det på en annen måte, kanskje du er det rette mennesket for hunden? Det høres jo ut som om du og hunden har "kjemi", og at du er en person han stoler på, i og med at han klarte å roe ned med din hjelp. Jeg tror at dersom du "holder ut", og jobber med ham, så kan du ende opp med en fantastisk hund. :jupp: Trening, trening, trening.
Jeg ville nok valgt en hund som barna også kunne håndtere. Hvis den er vanskelig å holde for deg, vil det vel være nesten umulig for dem. Vil de som skal passe den hvis du er borte/syk klare å kontrollere den?
Skjønner du har blitt litt forelsket altså (den høres jo veldig fin ut!), men jeg mener at når man skal velge hund, må man bruke både fornuft og følelser. :nikker:
Det tar litt tid å venne hunden til å bruke den, men han blir nok fort vant med det. Jeg brukte grime vinterstid på min golden, for jeg klarte aldri å plukke av han den trekkingen. Men med grimen ble det hyggelig tur for oss begge. Og så prøvde jeg å få til turer innimellom hvor han kunne løpe helt løs.
Når man er på tur, så er det en stor uting at hunder skal hilse på hverandre. Vi mennesker stopper ikke opp å prater med vilt fremmende mennesker når vi går en tur, hundene våre trenger heller ikke gjøre det. Da heller gå turer sammen med noen venner som har hund, hvor du kjenner både menneske og hund, samt hundene etterhvert da kjenner hverandre.
Det burde vel kunne gå det. :)
Jeg trodde jeg kunne forandre/forbedre hunden min i mange år, og selv om han var fantastisk lydig, vi deltok i lydighetskonkurranser og han gikk som sol ved siden av meg om jeg ga kommando, så klarte jeg aldri å plukke av han uvanen med å dra/bykse frem når vi gikk tur, og han var uten kommandoer. Etter syv år med vond skulder introduserte ei venninne grimen for meg, og det var magisk!
Og virkelig å foretrekke fremfor fremfor stramme halsbånd, eller stramme anti-dra seler som gnager i huden.
Om hunden drar, så vris bare hodet, og han lærer seg fort at det er veldig upraktisk.
Jeg brukte koppel med krok i begge ender. En krok i grimen, en krok i halsbåndet.
Verdt å prøve ja. :)
Vær obs på litt protester i starten. De første dagene gikk min bare å prøvde å få av seg grimen, bare ignorer det. Gå på tur som vanlig, ikke gi det noe oppmerksomhet. Så går det seg til.
Misteri, jeg tror kanskje jeg hadde gått for en enkel og letthåndterlig hund hvis jeg hadde helseproblematikk. Kanskje spesielt unngå store, sterke hunder når man har dårlige skuldre?
Det er ikke noe særlig å måtte få hjelp av andre til å gå tur med hunder som det er slitsomt å gå tur med.
Hmm.. jeg vet ikke helt jeg.
Om hunden fungerer fint i andre sammenhenger. Man kanskje får med seg et dressurkurs og man har en grunnleggende dressur, hunden har et godt lynne og ellers er grei å ha med å gjøre. Så kan man få et flott hundehold selv om han drar litt på tur.
Selvfølgelig vil det være lettere med en som veier 20 kilo mindre, men om man føler at man får en match/kjemi, så kan det være verdt det.
Eller.. jeg skal ikke si hva som passer for andre. Jeg bare tenker på gutten min. Jeg ville aldri ha byttet han ut mot en mindre kar, bare pga uvanene han hadde med trekkingen.
Jeg ville heller ikke byttet ut gærningen min. Men jeg ville ikke påtatt meg en stor, vanskelig hund hvis jeg ikke visste at jeg hadde 100 % mulighet til å håndtere ham selv.
... og en som allerede skal omplasseres, da skulle jeg vært usedvanlig sikker på at han ikke kom til å måtte omplasseres igjen et halvt år senere fordi jeg ikke taklet ham, lissom.
Ja, det tenker jeg også. Man må virkelig være 100 % sikker på at man vil ha hunden i og med at det er en omplasseringshund. Å tenke "jeg prøver han i noen måneder" så er jo det veldig uheldig for hunden. De er jo flokkdyr.
Jeg hadde vært veldig skeptisk. Jeg har sett veldig erfarne hundefolk slite med å trene bort sånn tur-atferd hos hunder. Og en hund det er slitsomt å gå tur med, det er jo bare ukoselig.
Jeg har også veldig god erfaring med den grimen, har brukt den på vår hannhund i mange år, og nå sist måtte jeg ta den i bruk på lånehunden vi er avlastningshjem for.
Veldig enkel i bruk, og lånehunden takler den helt fint fra første stund, prøvde bare å gni den av et par ganger inne i gangen, og så glemte han hele greia. Men han sluttet å trekke, noe som er helt nødvendig for meg med bekkenløsning å få luka bort.
Hunden høres ellers fin ut, og jeg ville som sagt ha utvidet prøvetiden noe og prøvd grime før jeg hadde tatt en avgjørelse.
Skal teste den grimen på han, den høres bedre ut en anitrekkselen, :nemlig:
I dag forsov vi oss, men ingen krise skulle bare opp for hans del, men jeg hørte ikke et knyst fra han. Så vi sov lenge. Mat også er det langtur etterpå når jeg kommer hjem fra legen. Blir første gang for han å være helt alene i huset en liten stund. :)
Da jeg trente hunden min, hadde jeg bittesmå pølsebiter i lomma. Det var det aller beste han visste. Da hadde jeg hans fulle oppmerksomhet, hele turen. :knegg:
Jeg synes jo det høres ut som god kjemi tidlig. Og siden han klarte å roe seg og lekte fint etterpå, tenker jeg det er håp. Da er det ikke blind aggresjon. Jeg hadde tatt kontakt med en hundetrener/skole og spurt om råd vedrørende den type oppførsel. Og du kan jo utvide prøveperioden litt. Hva er bakgrunnen for at han omplasseres da?
Finn noe han elsker. :) Og få ett overblikk når du går på turen. Gå gjerne steder nå i starten hvor du ser folk i god tid, hvor du kanskje kan registrere hunden som kommer imot, før han, og da kan avlede.
Gjerne med beskjed om å sitte, hvis han kan det. Og gi godbit.
Fortsett å sitte. Gi godbit og skryt hele veien.
Til den andre hunden er gått forbi.
Gjerne ikke la han hilse på ALLE. Det er ofte da problemet kommer når hundene er vant til å få hilse på alle hunder de møter. Da blir de så forventningsfulle at de klarer ikke slappe av før de har fått hilst på hunden de møter. :)
Om du kjenner noen med hund, så kan denne treningen gjøres enklere ved at dere kan trene på dette sammen. :)
Men vær 100% sikker før du sier ja. :) Det tristeste jeg ser er hunder som går fra hjem til hjem til hjem til hjem for å si det sånn. :)
Jeg mente ihvertfall at etter så kort tid høres det ut som hun har fin kontakt med hunden. Mange kunne jo vært nervøse og redde i et nytt hjem, men slik hun beskriver det så virker han trygg.
Jeg er kun i litt tvil når det kommer til dette med andre hunder. Ellers går alt over all forventning her. Han har så mye positivt ved seg.
Han omplasseres fordi eierne har to store hunder og venter barn nummer to. Grunnen til at de gir bort han her å ikke den andre er fordi han her er lettere å omplassere.
Han er utrolig rolig og snill mot barna og inne er han en engel. Han kan alle grunnleggende triks. Som sitt, ligg, kom og bli.
Jeg ville ikke hatt en hund som har slik atferd mot andre hunder, selv om det ikke utløses av aggresjon. Jeg tok over en omplasseringshund med slik problematikk for mange år siden, og det var til tider utrolig lite trivelig å oppholde seg ute blant folk. Jeg fikk avlært det til slutt, men det tok tid. Mye av grunnen til at det tok så lang tid i vårt tilfelle var at jeg slet med å få andre hundeeiere til å forstå at han ikke kunne hilse, og dermed som regel endte opp med et svare leven. Men, som sagt: det gikk det til slutt, og det er jo ikke sikkert det vil ta like lang tid i ditt tilfelle. Jeg ville imidlertid ikke tatt den jobben igjen, uten at det er ment som noe bestemt råd til deg heller. Jeg ville heller ikke overtatt en veldig sterk hund, som i tillegg utagerer mot andre hunder, hvis jeg hadde hatt fysiske problemer med å holde ham. Jeg tror forøvrig også at dette med "god kjemi" er litt oppskrytt, og tenker at det jo finnes mange hunder å ta av som ikke har disse problemene.
Prøvd meg på ny langtur. Nå med kompis av meg som er diger. Det gikk faktisk bedre når han gikk med han enn når jeg går. Han slår ut mot alle hunder. Reiser bust og blir veldig ivrig. Piper mye, men bjeffer ikke.
Tror nok jeg prøver meg på en annen hund. Dette blir nok for tøft til tross jeg har mye erfaring med hund. Han er ikke for sterk for meg, men jeg er redd han ødelegger skuldrene mine. Også har jeg lyst at ungene skal kunne gå med hunden.
Uavhengig hva du ender opp med, kan det være lurt å lese litt litteratur om atferd og hvordan man bør få hunden til å lystre uten å bruke tvang eller makt.
Jeg har lagt ut annonse på finn at jeg ønsker omplasseringshund. :)
Tror nok dette er ei frøken jeg beholder. Hun er kjempesøt og utrolig koselig å gå tur med. Hun er bare kjempeglad. Piper litt i dag pga. "far" dro fra henne, men foreldrene mine var innom og da sa mamma at det så ut som frøkna forstod at det var meg som hun tilhørte nå. Ligger tett ved meg og er mye roligere nå en første timene.
Da har vi bestemt oss for å beholde frøkna. Hun elsker hele familien og er snill på tur. Hun sover mellom meg og datteren min om natten og er bare kjempeherlig. Mye riktigere hund for oss.
Savner han andre storingen da. Ham satte sine spor etter seg. :hjerter:
