Atter en gang har vi opplevd å miste en pus ved påkjørsel. Tidlig i morges kom ei fortvila, ung jente og fortalte at hun hadde kjørt på en katt som hadde hoppet ut i veibanen. Hun lurte på om det var vår, og etter en rask titt i en kurv hun hadde lagt katten i, så var konklusjonen klar; joda, det var vår pus. :(
Dette er den tredje katten vi mister på denne måten. Vi hadde først to orientalerbrødre som egentlig var innekatter og hadde tilbragt hele livene sine i en bitteliten leilighet i Oslo sentrum. Da de kom hit klarte vi ikke å holde de inne. Vi bor landlig til, og har stor skog på den ene siden av huset, og en 50-sone vei på den andre. På andre siden av veien er det en stor åker, og kattene tiltrekkes enormt av den.
Da de to orientalerne flyttet hit ble de helt desperate etter å få komme ut, og etter en tid ga vi etter for "presset". De elsket å være ute, og åkeren var ytterst forlokkende. De ble påkjørt med to måneders mellomrom ca ett års tid etter at de kom hit. Helt grusomt....
Vi bestemte oss for å ikke skaffe flere katter. Det var veldig trist, for jeg elsker katter, og hadde gledet meg så vanvittig til huset her skulle bli ferdig så jeg kunne få katt igjen. Før vi fikk de to orientalerne hadde jeg vært katteløs i mange år fordi vi leide leilighet i påvente av å finne egnet tomt slik at vi kunne bygge hus.
Avgjørelsen om å ikke få flere katter var tung, og etter et halvt år klarte vi bare ikke å la være. Vi hentet en fin, sort liten hunnkatt i september 2005, og håpet hun ville holde seg vekk fra veien. Jeg trodde hun ikke var så mye nede ved veikanten, men mannen har sett henne der nede ofte når han drar på jobb på morgenen. Nå er hun altså død, hun også.
Ja, det er godt gjort. Hun var helt fra seg, stakkars. Når det skjedde med de to andre var det ingens som kom og sa i fra.
Jeg berømmet henne veldig, og sa at hun ikke måtte være lei seg. Heldigvis skjedde det fort, og katten døde med en gang. Det hadde vært mye verre om hun (katten) hadde blitt skadet, og at vi måtte ha dratt det ut med avliving hos dyrlegen.
Man blir jo nesten like glad i dem som i familien sin, så det er grusomt når noe skjer med dem på den ene eller andre måten. Trøsten får være at hun antakelig ikke merket noe før det var helt slutt. :nemlig:
Og fint at jenta kom og sa ifra, for det hadde vært ille og ikke visst hva som hadde skjedd med henne - at hun bare hadde blitt borte!
Huff, det er så trist å miste små dyrevenner. De stakkars kattene lever farlig. Fint at jenta som kjørte på pusen fikk sagt i fra, så fikk dere i hvert fall svar på hva som skjedde med Pus.
Det er helt merkelig at hun er vekk. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg, for ca 2 mnd siden, var på dyrebeskyttelsen og hentet meg en helt lik katt (hannkatt). Han er veldig fin, og det hadde vært tomt uten han her. Men nå har frykten for at også han skal lide samme skjebne trådt til for fullt, og jeg har ikke lyst til å slippe ham ut. I skrivende stund skraper han på verandadøren som en desperado, så jeg tror jeg må la frykt være frykt, slik at katt får være katt. :nemlig:
Huff :dakars: . Det er min skrekk at det samme skal skje for vores Somali-gutt. Han er 5. generasjons innekatt, men herute på landet var det bortimot umulig å holde ham inne, så han fikk egen inngang til huset. Og det er imponerende å se hvor flink han er til å fange mus (og desverre også fugle, sommerfugle, flaggermus...). Ingen skjønner hvordan han har overlevd de 4 års frihet, for han er totalt uimponert når det kommer biler. Han bare slentrer videre langs med veien, eller setter seg på rumpen og nedstirrer dem :overlegen: . Vi tror, at det er netopp dette (han kan sees langveis fra) som har reddet ham.
