Vi er foreldre til 2 flotte tenåringer. Luksusproblemet er at den flotte unge karen vår ikke vil rydde rommet sitt på noe vilkår. Vi som foreldre kommer verbalt til kort stort sett og da går alt i lås. Utfordringen er at vi får en ekkel lukt i huset som vi ikke ønsker. Og at det ikke er bra når et rom blir stående med søppel, rot og skitne klær.
Han er pliktoppfyllende på skole og i idrett. Når han kommer hjem, forsvinner han inn i sin stinkende hule etter å ha spist.
Kan noen gi oss tips om hvordan vi kan få han med på å ordne opp?
Jeg hadde bare gått inn og ryddet, vasket og kastet og fått orden på ting (for lengst), evt. krevd at vi løste det sammen.
Alt mulig sånn prat rundt ting og felleskap og hygiene og goder og krav antar jeg dere allerede har tatt, så det går jeg ikke inn på. Men hadde det vært totalnekt og isolasjon, så hadde jeg bare gått til verks.
Takk for svar :) Vi har vel vært inne på den muligheten, men litt redd for ytterligere utestengelse. Selv om kort prosess er min favoritt når jeg mener mitt syn er best for mitt barn!
Jeg hadde også ryddet. Men det hadde også kommet på plass en løsning med rydding før utlevering av nettilgang. Det fordrer imidlertid at nettilgangen betyr noe for denne tenåringen.
Vesla på 12 er ikke den mest ryddige heller - vi har rett og slett kompromisset på at alt av fordervelig (mat og drikke rester) og skitne klær skal ut av rommet umiddelbart, men forøvrig får hun ha det så rotete som hun vil - det handler om klær, sminke, bøker etc som står/henger/slenges/ligger rundt om kring. Hennes rom, hennes problem. Den siste tiden har hun dog vært stadig flinkere til å rydde selv, eller be om hjelp til å få det ryddet, så jeg aner at det lysner i det fjerne.
Jeg var selv en rotekopp når jeg var på hennes alder, og når foreldrene min til slutt gav meg samme kompromisset, var det egentlig ikke så morsom lengre - tror egentlig det var mer trass (type "mitt rom, mine regler!!") som gjorde at jeg hadde det rotete. I dag er jeg nok litt over gjennomsnittet misfornøyd med rot, så det er altså håp....:)
Jeg ga eldstejenta ultimatumet at enten sørger hun for å få rommet vasket og ryddet til en spesiell dato hun skulle reise bort, ellers kom jeg til å gjøre det mens hun var bortreist. Det endte med at jeg ryddet, og hun takket for hjelpen da hun kom hjem igjen, selv om hun også følte seg invadert. Ikke kunne hun klage over hva jeg hadde gjort, hun hadde jo fått tydelig beskjed.
Hele situasjonen løste seg av seg selv da hun flytta hjemmefra i høst, nå har vi et bedre forhold enn på veldig lenge :)
Femtenåringen får klare advarsler med jevne mellomrom. Han er også en gutt som er flink med både skole og sport, men har et rom som stadig er en svinesti. Konsekvensene er helt tydelige, og ufravikelige. Null besøk/overnatting når det er rot der nede, det gjelder også badet som han har ansvar for i samme etasje. Når han har ryddet og støvsugd tilbyr jeg å dra over gulvene. Vi har vært helt firkanta på dette siden sommeren, og det gror igjen støtt og stadig, men han tar skippertak og får orden så fort jeg kommenterer. Han er alt for glad i folk og besøk til å la være.
"Du har frem til klokken 18.00 lørdag ettermiddag. Det som ikke er på sin plass til da, går i den sorte sekken, og deretter videre til søppeldynga, enten det er mobil eller sokker."
Jeg tenker utfordringen her ligger på noe annet enn selve rommet. Ungdommen og foreldrene har kommet skjevt ut et sted. Jeg ville vært bekymret for hvorfor det jeg ba om/mente ikke betød noe for ungen min, da et sånt scenarie er veldig fjernt fra det jeg kjenner i dag. Når de slutter å bry seg om hva jeg sier, så må det ha skjedd noe et sted på veien der jeg mistet den respekten jeg hadde tidligere. Tenker jeg. Med et sånt utgangspunkt hadde jeg ikke lagt meg på et nivå der jeg risikerte å miste dem totalt.
Når det er sagt så hadde jeg bare gått i gang, og jeg hadde ikke kastet annet enn søppel og lort, men hadde sørget for at det var rent og ryddig slik vi ønsker å ha det i huset. For det er fortsatt mitt hus, og de får faktisk ikke bestemme selv at et rom skal forfalle i vårt fellesskap.
Så hadde vi måttet nøste litt i andre ting tenker jeg, og hvordan man ønsker å ha det her i livet. Det er mye goodwill å hente hos meg i det daglige, om man bare er grei tilbake. Familien vår er tuftet på det. Men det gode liv kommer ikke automatisk, og hvis de begynte med tull og vås så hadde jeg nok ganske raskt stilt spørsmål ved hva de ønsket å oppnå nå. Hvor var vi på vei.
Det er vel ikke det at det ikke betyr noe, men at vedkommende er uenig og lar sitt syn gå foran?
Når det eventuelt er aktuelt, får de ryddefrist, og etter den fristen rydder jeg - etter mine regler. Og da benytter jeg sjansen til å rydde det JEG mener skal "ryddes" - og i "ryddes" ligger også "fjernes fra mitt hus for alltid" (og det er alltid en god del mer enn deres gullstandard, for å si det sånn). Pleier å funke. Men det forutsetter at man er villig til å gjennomføre det, ellers blir det bare teit - og man har tapt til neste gang.
Jeg tror ikke at en tenåring som ikke rydder har så mye med manglende respekt å gjøre altså. Noen er bare ikke skrudd sammen sånn at de ser rot/syns det er et stort problem.
Når det er sagt, så hadde grensen (for meg) gått ved mat og sånt som lukter/råtner. Jeg hadde gitt beskjed om null mat eller drikke på rommet til man greier å rydde opp etter seg. Ellers har jeg ingen gode råd. Si fra hvis du finner en løsning som funker.
Det er vel ikke så uvanlig at tenåringer mener noe helt annet enn foreldrene, og rot på rommet er vel en arena de får markert det litt på. Det med å få egne meninger som kanskje går helt på tvers av mamma og pappa synes jeg ikke er udelt negativt, de er egne mennesker som skal ut av redet om noen år. Når det er sagt henger også min goodwill på tjenester som kjøring og henting absolutt sammen med hvordan ungene bidrar med sitt. Men at mine meninger skal være en slags fasit for tenåringer, det er en veldig fremmed tanke. Det kan være slitsomt å skulle leve opp til en slik forventning.
For jenta mi var det som Høst sier, en god del trass i bildet ("mitt rom, mitt privatliv, mine regler - og de er i hvert fall ikke de samme som deres regler")
Til slutt ble oppgaven med å rydde veldig stor, og veldig vanskelig å finne et sted å begynne. Jeg opplevde en lettet tenåring da hun kom hjem til ryddet rom og endevendt privatliv.
Nå når hun har flyttet for seg selv, sjokkerer hun alle med å bli mer og mer lik sin "ocd-mamma" for hver dag :)
Jeg tolket nok hovedinnlegger slik at de var forbi 'litt rot' og at dette hadde vart en stund.
Men det kan godt hende det er annerledes.
For meg vil det være rart å be om noe og det ikke blir gjennomført. At mine ønsker ikke er viktige. Selv som ungdom forsto jeg jo at alle måtte bidra., og at fellesskapet var viktig. Så sånn sett kan jeg jo få meg en på tryne etter hvert, om de skulle gå i en helt annen retning. Jeg kjenner ikke til en slik virkelighet.
Vi har med dette kommet fram til at han må sortere tingene sine i kast og gi bort i hver sin eske. Dette får han 2 uker på( pga. mye trening og skole). Hvis det ikke er i orden etter den fristen går far og jeg inn og gjør resten etter våre prinsipper. Invadering, ja, men med så mange frister må vi få en endring på det.
Internettilgangen er til tider så dårlig hos oss at det er vel en straff i seg selv tror jeg ;)
Er det enkelt å holde orden? Nok skapplass, skuffer, bokser o.l.? Har alt en fast plass? Jeg hadde hjulpet til med å få det strøkent en gang, for å vise hvordan det gjøres, og hvordan det kan bli.
Faste rutiner for når det skal være ryddet og vasket er det som har hjulpet best her. Hver søndag kl fem skal det være strøkent. Hvordan det ser ut imellom, bryr vi oss ikke om- annet enn at skittenkopper/søppel og ting som lukter, skal fjernes HVER kveld.
Og dette er en nittenåring som selv synes han er fryktelig voksen. :knegg:
Jeg synes det hjelper å la dem oppleve konsekvensen av at ting ikke blir gjort selv.
Som 18-åringen min, han måker snø nøye og med en gang etter snøfall, for han har lært hvordan jobben med å hakke is til våren blir hvis han lar være. Og legger de ikke klær til vask men lar dem hope seg opp på et roterom kan det hende at ingenting av det de vil bruke er rent - og kommer de da med haugen kan jeg gjerne si at "jeg har nettopp vasket, jeg gjør det ikke igjen i dag, og tørkeplassen er full".
Det er deres rom, jeg er der ikke så ofte, det plager ikke meg så lenge det ikke er gammel mat eller brannfare. Blir det ille nok får de vel vite det av venner - antagelig atskillig mer effektivt enn om jeg maser.
Jeg har begynt å vegre meg for å gå opp på rommet til femtenåringen. (Og jeg har høy terskel for rot og sjusk, altså. :knegg: ) Jeg har løst det ved å si det slik: OK. Om en time tar jeg en tur opp på rommet ditt. Da er det ditt valg om det blir sur steming og kjeft (slik at han må rydde likevel) den nesten timen eller om det blir god stemning. :nemlig: Det funker sånn noenlunde. Altså: Han rydder aldri med et smil (man er da tenåring og smiler dermed ikke uten at det strengt tatt er nødvendig)og aldri uten å protestere og prøve å hale ut tiden, men har gjør det ca. en gang i uken.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
