SpetakkelRandi sa for siden:
Føler for å skrive litt i dag jeg... Dere som følger meg på instagram vet jo at kattene mine betyr utrolig mye for meg...
Katter er herlige dyr... Jeg er vokst opp med katter og fikk selv katt da jeg flyttet hjemmefra. Det er noe spesielt med dem. De er sine egne sjefer på en måte, har stor personlighet, og de er så flotte å se på.
I begynnelsen av desember mistet vi vår kjære Sofus. Har fortalt om han før. ( www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?t=91812&highlight=sofus
Han var helt unik, men i høst har han skrantet og vært dårlig og det viste seg at han hadde spredning fra den svulsten i magen(som jeg skrev om i posten over her), og han ble helt tussete i hodet. som en gammel senil mann... Det var det værste jeg hadde vært med på... satt og holdt han som en baby hos vetrinæren da de satt sprøyten og han sovnet inn på fanget.. Utrolig hvor knyttet man blir til dyrene sine altså.
RIP Sofus...
Vel... i august fikk vi Lilly. En nydelig crazy hunnkatt som livet opp hverdagen til sofus de siste mnd. Og oss.
Og en uke etter sofus forlot oss fikk vi tilbud om å ta i mot en forlatt hunkatt på 5 mnd. Så nå ha vi Lilly (Lilly Potter) på 8 mnd og Lucy (Lucy Pevensie) på 6 mnd.
Oskar på 6 år var veldig knyttet til Sofus. Vi fikk Sofus da oskar var 1,5 år og de to var raskt som erteris, så han tok det hele svært tungt. Men Lilly har steppet inn som en fantastisk erstatning.
Dette er det som fasinerer meg. At katter liksom velger seg en favoritt og sånn er det med den saken.
Hun behandler han helt annerledes enn oss andre. Hun er kosete og elsker oss også, men han.... han er bare helt spesiell for henne.
Lilly og Oskar har et fantastisk forhold. Når han kommer hjem fra skolen, uansett hvor tungt hun sover, spretter hun opp og løper mot døren til gangen. Når den åpnes, er hun som en hund. Opp på to, holder rundt han. Klemmer og gnir seg inntil ansiktet hans. Hver kveld, når hun hører han er ferdig på badet med tannpuss, går hun ut i trappen, følger han til sengen og det er da det begynner. :rørt: Hun maler høyt med stemme... dere som har katter forstår sikkert hva jeg mener.. og krøller seg sammen oppe ved halsen hans og slikker og sutter på ørene hans.:knegg: Jeg liker egentlig ikke at kattene går i sengen hans, pga hans astma, men det blir helt baluba om jeg lukker døren. Da hyler hun og klorer og hopper på døren hans. Jeg har prøvd og gitt opp.
Spenningen var stor om Lilly, den bortskjemte, kom til å akseptere Lucy, da vi hentet henne 10 desember. De første dagene var det mye knurring og fresing, men fra Lucy sin side. Hun hadde blitt funnet etter å ha gått ute i mange uker. så hun var engstelig og redd for å ikke få nok mat. Hun sov i begynnelsen ved matskålen for å passe på at ikke Lilly tok alt.
Men å se hvordan dette vennskapet har tatt seg opp, er utrolig rørende. Når Lilly var og ble sterilisert for et par uker siden, gikk Lucy og mjauet og ropte hele dagen.
De kan ikke skilles her inne. Da blir de sittende på hver sin kant av døren og mjaue. De herjer og leker sammen, og vasker hverandre, og krangler litt, lekesloss, snakker sammen og spiser sammen. Den ene må gjøre det det andre gjør. Det er helt komisk å se på.
Lilly er litt mer sjef, men virker som Lucy syns dette er helt ok akkurat nå. Hun sniker seg til sjefsplassen på toppen av klatrestativet i blant, men oppdager Lilly dette er hun kjapp med å få Lucy ned en etasje. hehe...
Blir spennende nå til våren når jeg skal begynne å slippe dem ut. De har liksom vært så fornøyd med å herje rundt i huset her, og nå er de begge sterilisert og vaksinert og klare for å utforske litt her ute. Men det er fortsatt så kaldt og jeg vil vente til våren.
Guri som jeg elsker dem...
Bilder følger:
Lucy, ca født 1/7-14(dato satt av vetrinæren):
Lilly, Født 17/5-14:
Kosejenter:
Kom deg ned fra sjefstronen:
kveldskos: