Gitt at man har valgmuligheter, liker du da å sitte tett på/ved folk, eller vil du ha litt armslag?
Jeg har en kollega nå som må være helt uten behov for frisone. Vi spiser som regel lunch på en konferanserom med 10-12 stoler rundt en digert, ovalt bord, og han setter seg alltid kliss inntil meg. :skremt: Her en dag flyttet jeg meg rett og slett et hakk lenger bort, og nå barrikerer jeg med vesker og greier rundt stolen, så det blir litt rom ingen kan trenge inn på.
Jeg har dog lært å beherske den litt, slik at jeg ikke klabber til kollegaer som klapper meg på skuldra og ansatte i barnehagen som gir komplimenter til kjolen min samtidig som de tar på den.
Men hvis en mannlig kollega konsekvent satte seg oppå meg i stedet for på en av de 12 ledige stolene rundt bordet ville jeg vurdert muligheten for at han prøver seg eller hersketeknikker framfor at han har liten intimsone? :vetikke:
Vi har ikke sånn mange flere stoler enn vier folk (Ja, er vi alle på jobb kan vi ikke ha besøk, men somregel er der nok en stol eller to å gå på) så da sitter vi ved siden av hverandre. Og akkurat det er helt greit.
Men jeg velger absolutt heller et ledig dobbeltsete på bussen (I teorien, i praksis tar jeg ikke buss spesielt ofte lenger, og den tid jeg tok buss eller tog daglig, var det jo ikke som om jeg kunne velge å ha to mm intimsone, og ledig dobbeltsete va en vill teori, vi sto jo tett...)
Så altså, joda, jeg velger gjerne egentlig litt avstand. I teorien. I praksis er ikke min verden sånn.
Jupp :nikker: På pauserommet på jobben setter jeg meg ned ved det ene hjørnet i sofaen. Da må nestemann sette seg i motsatt hjørne. Hvis vedkommende setter seg i midten, altså ved siden av meg, da reiser jeg meg og setter meg på en stol isteden, eller ber h*n sette seg i det andre hjørnet.
Nja, jeg liker ikke at folk kommer så nært på meg at jeg kan kjenne ånden deres liksom, eller de min. Jeg liker ikke at det sitter noen helt ved siden av meg i sofaen, det er ubehagelig. Jeg foretrekker et tomrom imellom. Det er noe annet med min nærmeste familie da, tåler godt at mann og barn er inntil meg:).
Det gjør heldigvis jeg også, vi er somregel 4 i senga når jeg våkner. I kveld var vi fire som så film, vi har for all del sofa som skulle romme det og mere til, en vi brukte ikke halvparten...
Tja, det kommer helt an på hvem som er i ferd med å trå innenfor. I en setting hvor vi hadde gruppetrening i vann, med påfølgende gøyale, kroppsnære vannleker, ble det litt mye kropp er topp og fremmed hud for meg.
Jeg har en stor intimsone fysisk sett, jeg liker ikke at folk kommer for tett innpå meg. Når det gjelder psykisk intimsone på hva jeg kan snakke om og hva jeg kan dele er intimsonen veldig stor.
Det kommer an på om jeg kjenner folk eller ikke. Men svaret er nok nei i dette selskapet. :humre: Jeg synes jo det er snodig hvis en person velger å kline seg inntil meg i sofaen fremfor å ha bittelitt luft der, men jeg synes ikke det er spesielt ubehagelig. Når jeg snakker med folk ansikt-til-ansikt foretrekker jeg å ha en 50-100cm-ish imellom tror jeg. jeg synes det er rart å IKKE sette seg inntil kollega når man skal spise lunsj sammen ved samme bord. Enten rett overfor eller ved siden av. Jeg begynner å lure på om jeg lukter hvis noen posisjonerer seg lengst mulig unna. Jeg har forsåvidt ikke noe problemer med å ta på folk heller. :humre:
Vi er som regel fire stykker som spiser sammen, en i hver ende, en midt på kortenden, og så fjerdemann kliss inntil meg. :mumle: Jeg tror ikke det er noe hersketeknikk, det er mer ufrivillig "støttekontakt" jeg har blitt. En dag jeg jobbet et annet sted hadde han visst knapt nok ytret et ord, så det er en litt puslete, sjenert stakkar. Han løper for å ta igjen meg på vei til/fra parkeringsplassen også, det er nesten creepy. (I mitt hode han han dobbeltliv som øksemorder på fritiden, men nå sporer jeg av her. :knegg:)
Tja, jeg er introvert og liker ikke å være rundt andre mennesker for lenge om gangen, men det er ikke hvor nært meg de sitter som er problemet. Jeg føler ikke noe voldsomt ubehag ved å sitte nært andre selv om jeg foretrekker litt plass rundt meg.
Intimsonen min er på minst to armlengder. Jeg ønsker meg av og til tilbake til tiden med bukking og neiing i stedet for klemming.
Nærhet fra mann og barna mine er helt greit. Og klemming fra nære venninner går greit, men jeg er sjelden initiativtakeren. Kollegaer, f.eks., vil jeg ha på avstand. Husker ennå episoden hvor avdelingsleder klappet meg på skulderen for god jobbing. Det var ment som en vennlig gest, men jeg ble helt "Han tok på meg! :skremt:"
Jeg spiser helst lunsj i bilen i slike settinger :knegg:
Men jeg kan beherske meg. Dog hadde jeg nok tatt en dotur og byttet plass når jeg kom tilbake om noen satte seg for nært.
Jeg hadde en av "storsjefene" på jobb inne på kontoret mitt på torsdag. Det var helt tydelig at han mente at vi burde klemme hverandre :skremt:, men han gikk over til humring* da jeg brått befant meg innklemt i et hjørne med kontorstolen foran meg. (Det er helt sikkert ikke mange fordeler med å bo i Saudi-Arabia, men jeg ser for meg at de slipper all den klemmingen! :gaah: )
*At intimsona mi er på 3 km er et velkjent faktum på jobb. Hvordan det går når jeg nå skal skifte jobb vil jeg ikke tenke på.
Nei, mi er liten. Dei eg et lunsj med på jobb kjenner eg godt, og eg kan finne på å gje ein elev eit klapp på armen, og slikt.
Det er noko heilt anna med folk eg ikkje kjenner, som går for nære. Det er ubehagelig.
Både ja og nei. Jeg kan være ganske tett på pasientene mine om de ikke gir uttrykk for at de ønsker noe annet (om det faller seg naturlig), men jeg trenger ikke å sitte oppi folk om det er plass andre steder liksom. Når jeg er hos kiropraktoren blir jeg alltid stresset når han skal knekke nakken og jeg ligger på ryggen, for da syns jeg han kommer aaaalt for nært (men han må jo det) så da klarer jeg ikke å kikke på ham, og må alltid se bort - selv om vi er midt i en samtale. Det gjelder for øvrig alle behandlere; de kan være så nær de må og ta så mye de vil (altså må) på meg, så lenge jeg slipper å ha dem oppi ansiktet. Sånn sett ligger tannlegen litt dårlig an, men det hjelper at han har munnbind.
Nei. Jeg er et klemme og ta på menneske og får klemmer både jobb og privat. Men jeg tar ikke på folk jeg ikke kjenner eller vet har en stor intimsone. Jeg får ofte klemmer på jobb av menn, gode bransjekollegaer og kollegaer, gode oppriktige bamseklemmer - syntes det er koselig og oppfatter det hverken som herskete eller sexpress-ish. Om de sier "Hei Søta" svarer jeg med "Hei Kjekken". Det er en ledig tone og omgangsform i bransjen. :knegg: Mange av dem har blitt mer kompiser etter mange års bekjentskap.
Jeg kan sitte knødd oppi andre uten å føle snev av ubehag, det gjelder også fremmede. Det er imidlertid avhengig av hvilken setting, og om nærheten er et resultat av trengsel eller de(n) andres valg. Trengsel er helt ok, sovesaler er kos og kroppskontakt med fremmede er uproblematisk. Et av mine beste minner fra Tyrkia er turene med dolmus. Men jeg blir ikke overbegeistret om fremmede setter seg ved samme bord som meg når andre bord tilgjengelige, eller hvis bekjente setter seg kloss inntil når det er ledig plass litt lengre borte.
Den psykiske intimsonen er noe delt. Jeg kan prate åpent om det meste, også personlige ting, men jeg misliker når folk stiller nysgjerrige spørsmål av personlig art. Eller, det er ikke helt riktig, for det kommer veldig an på hvem som spør og hva jeg oppfatter som intensjonen bak. Oppriktig og vennlig interesse går bra, men utspørring hvor jeg mistenker at vedkommende har et grafsebehov, er noe jeg ikke tolererer.
Jeg liker ikke å bli tatt på av folk jeg ikke er glad i, så utagerende klemming og tafsing gjør meg forferdelig ukomfortabel. Å sitte ved siden av en kollega på jobb går greit, men helt inntil hvis det er ledig andre steder er kleint. (uavhengig av kjønn, merker jeg). Det er viden kjent på jobben min dette, så de driver og eksperimenterer med om jeg begynner å bli glad i kollegene mine ved å ymte frempå om klemming. :knegg:
Har ikke noen problemer med verken klemming, å bli tatt på, å sitte nære noen (det må vi på jobb, for det er litt for få plasser på personalrommet), eller noe av det andre dere nevner. Jeg har tydeligvis svært liten intimsone.
Jepp, jeg er introvert og foretrekker litt avstand. Det aller verste jeg kan komme på i farta var en kort periode jeg var innom noe slags senter som skumme få sykemeldte raskere tilbake i jobb. Det var ulike treninger, blant annet i basseng. Det ble gjort et stort poeng av at vi skulle ligge med hodet på en sånn pølse, på rygg med lukkede øyne, og slappe HELT av. I et lite basseng med ca 15 andre. Jeg padlet febrilsk hver gang jeg nærmet meg en av de andre, og den som ledet greia så ikke ut til å forstå hvorfor det var så vanskelig å følge instruksen. Grøss.
Dette er noe jeg reagerer på også ja. Ikke fordi de sprenger intimsonen min, for fordi det er en sånn uortodoks ting å gjøre slik at jeg lurer på hva de egentlig vil. :humre:
Ikke egentlig, men jeg er ingen "klemmer" nettopp fordi jeg vet at veldig mange andre (i Norge, spesielt) har stor intimsone, og jeg ønsker å ta hensyn til det. Hvilket betyr at mange av "klemmerne" nok tror jeg har stor intimsone, siden jeg aldri er den som tar initiativ til en hilseklem. :knegg:
Jeg reagerer derfor ikke hvis noen sitter seg rett ved siden av meg, slik som beskrevet i HI.
Nei, har ikke det. Jeg har jo også en fysisk jobb, med mye nærkontakt.
Men jeg setter meg ikke "oppå" andre om det er ledige stoler, og finner meg ledig dobbeltsete på buss, tog osv. om det er det. Noe går nok på intimsone, men det går like mye på å få være litt i fred noen ganger, det er veldig deilig når man jobber med mange mennesker hele dagen.
Jeg har en veldig liten intimsone. Man behøver ikke kjenne meg veldig godt for at jeg skal føle det er naturlig å gi en klem når vi møtes. Jeg har vært på vannyoga noen ganger, hvor man holder hverandre i vannet, helt nært med halvnakne kropper og fremmede kvinner, og jeg har ingen problemer med dette i det hele tatt. På jobben spiser vi lunsj blant annet i i treseters sofaer, det kan bli ganske tett, og det har aldri ramlet meg inn at det er et problem.
Digresjon: Vi bruker å si at elektronene følger bussprinsippet. Først fyller de opp hver sin bane, først når det ikke er noen annen mulighet deler de bane med en annnen. :nemlig:
Jeg er ingen klemmer, men tror ikke at intimsonen min er stor. Jeg har ikke problemer med å være nært. Jeg synes det er ubehagelig når folk prater veldig nært ansiktet mitt. Det er mest pga dårlig ånde-angst...
Fysisk intimsone er ganske liten, psykisk intimsone er derimot ganske stor, der er det få mennesker som får komme nærme, tror de kan telles på to fingre.
Jeg har blitt nødt til å lære meg å ha andre tett innpå. Jeg hadde veldig stor intimsone og hadde til og med problemer med å ha mine aller nærmeste nær meg. Dette hang nok sammen med et trøblete forhold til egen kropp. Jeg jobbet mye med det og gikk også ned masse i vekt. Deretter byttet jeg jobb og havnet i et spesielt miljø der båndene mellom kolleger av ulike årsaker var tette. Jeg har spesielt en kollega som også har blitt en nær og fortrolig venn som er raus med kroppskontakt, klemmer osv. Det var tøft i starten og vi snakket om det mange ganger. Han spurte om han skulle slutte, og jeg sa først ja, men ombestemte meg. Jeg opplevde min enorme intimsone som et problem. Han har hjulpet meg enormt med dette og kombinert med at vi er i et miljø med tette bånd, så har dette blitt mye lettere for meg. Jeg har ikke lenger problemer med å sitte ved siden av noen på toget og jeg får ikke lettere panikk om noen inviterer til en klem. Nå er det bare fint å sitte skulder mot skulder ved lunsjbordet eller bli møtt med en klem.
Det er litt trist at klemming og nærhet fra en kollega blir oppfattet som hersketeknikker eller sexpress. Det kan selvsagt være det, men det er vel mer sannsynlig at det ikke er det. Nærhet også mellom venner/kolleger kan være noe veldig givende.
Jeg er enig i det. Det er trist om alt automatisk skal tas i verste mening.
Jeg var godt voksen før jeg skjønte det der med ulike intimsoner, så jeg har sikkert gått over streken mange ganger. Når det gjelder min egen intimsone, så vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Det er så situasjonsavhengig. Jeg synes det er hyggelig om kollegaer klapper meg på skuldra og hvem som helst skal gjerne få gi meg en klem, men jeg har bokstavelig talt løpt ut fra treningssaler der vi plutselig måtte "gå sammen to og to". Da jeg var tjukkere, klarte jeg ikke å slappe av når jeg delte dobbeltsete på bussen, men det går bedre nå. Og jeg ta tog fra Sandvika til Oslo i rushet på morgenen. Det betyr at jeg som regel står presset inn i en folkemengde. Det er ikke behagelig, men det går mer på det fysiske, ikke det at folk går over intimsonen min.
Det der har jeg opplevd på tidligere arbeidsplasser også, men hadde noen gjort det der jeg jobber nå, hadde det blitt stilt spørsmål. Vi spiser på litt forskjellige steder, men er vi ved det store bordet, så fylles det opp fra den ene enden. Vi har også et lite spiserom som ofte foretrekkes og der må vi nærmest klumpe oss sammen for å få plass. Jeg startet min lederjobb der med å foreslå at spising skulle skje i det store rommet, men fikk ikke gehør for det. Nå trives også jeg med dette. Det har gjort det lettere for meg å trives i min utenlandske svigerfamilie også. Der er det også temmelig trangt om saligheta rundt spisebordet.
Jeg tror jeg ville stusset om jeg satte meg i én ende av et bord og nestemann som kommer inn velger å sette seg helt i andre enden, lengst mulig unna. Da hadde jeg lurt på hva som var galt med meg/mellom oss. Hadde jeg vært nr 2 som satte meg hadde jeg satt meg noen stoler unna førstemann slik at vi ikke satt så nært, men ikke så langt unna at man skulle tro jeg ville unngå dem.
Jeg har liten fysisk intimsone i situasjoner jeg føler meg avslappet i forhold til andre. Men påtrengende og insisterende mennesker som ikke leser andres signaler gjør meg :skremt:
Jeg tror jeg har en helt gjennomsnittlig intimsone.
Ingen behov for å sitte klin oppi folk, men heller ingen behov for å velge med den andre enden av et bord. Helt ærlig synes jeg det høres skikkelig sært ut, og jeg er glad for å jobbe et sted der vi setter oss ved siden av de som kom først, sånn at vi får fylt opp et bord med hyggelig mennesker hver lunsj.
Min intimsone er ganske liten. Men jeg har gode antenner og respekterer andres. Jeg kan godt sette meg "oppå" noen og gi en klem i lunsjen, men dette er da med personer jeg vet har lik intimsone som meg selv.
Jeg går på dansekurs nå, hvor nettopp dette med intinsoner utfordres veldig. Å danse nært 15 forskjellige menn kan føles litt for intimt, men jeg må tenke at det bare er dans og dansen er jo i par. Selv om vi er tett og mannen må ha mye kroppskontakt med meg (for å føre) føler jeg likevel intimsoner respekteres.
For meg er dette veldig personavhengig. Jeg er en utpreget emosjonell person som har sterke følelser angående hvem som får komme i nærheten av meg og ikke av kollegaer. Noen kunne jeg gitt en klem når vi møtes om morgenen (jeg gjør det selvfølgelig ikke), mens andre holder jeg på et par armlengders avstand. Dette gjelder både menn og kvinner.
Når det er sagt, så er jeg ekstremt forsiktig når det kommer til kroppskontakt på jobb. Jeg har blitt usatt for overdreven kroppskontakt fra kollegaer uten at jeg ønsket at de skulle komme innenfor intimsonen min, og ønsker ikke at noen andre skal føle at jeg er påtrengende på samme måte. Dermed virker jeg nok på mange måter langt mer reservert enn hva jeg egentlig er, men det er rett og slett fordi jeg ikke ønsker å sette andre i en ubehagelig situasjon. Etterhvert som jeg har fått mer og mer lederansvar så har jeg blitt enda mer forsiktig.
I lunsjen setter vi oss ved siden av eller overfor hverandre så fremt man kjenner hverandre. Jeg hadde syntes det var veldig rart om en kollega jeg kjenner hadde satt seg et par stoler bortenfor meg.
Svaret mitt til ea var med forbehold om jeg ikke kjente den som allerede satt ved bordet. Jeg glemte at det var lunsj på jobben det var snakk om, og jeg setter meg selvsagt ved siden av folk jeg kjenner og ikke på andre siden av bordet eller tre stoler bortenfor.
Vi sitter på puffer i en ganske liten krok i lunsjen, så det er nok litt vanskelig å ha stor intimsone hos oss. To av puffene står litt for seg selv, så da går det an å sette seg der hvis en vil ha litt rom rundt seg. Det hender at jeg gjør det selv om jeg ikke har noe mot å sitte tett, noen dager er sånn. :nemlig: Men vi har det veldig hyggelig, da!
Det hender vi er flere som spiser sammen, da gjør det meg ingen ting å sitte trangt egentlig. :) Det er hvis det er bare vi fire, 2-3 dager i uka, da foretrekker jeg å ha en stollengde mellom oss.
Ja. I utgangspunktet. Men jeg er veloppdragen, og litt sånn "when in Rome", så jeg tilpasser meg endel til settingen.
Dog, da jeg for noen dager siden møtte to av våre utenlandske ansatte, som ville gratulere med svangerskapet, i en heis, men europeisk style klem-og-kyss, holdt det hardt. Klokken 8 om morgenen liksom. Da spiller det ingen rolle hvor utrolig søt og hyggelig de er. :knegg:
Intimsonen min, når det kommer til folk utenfor nærmeste familie, er vel omtrent på størrelse med Sibir. :knegg:
Jeg har dog lært meg å leve med at folk jeg kjenner, og liker, gir meg en klem når vi møtes, etter mange år i barnehagebransjen, hvor klem og klapp og kontakt er en stor del av omgangsformen mellom kollegaer.
Jeg får fnatt og neller av britiske venner som insisterer på å kysse meg på begge kinn når vi treffes.
Jeg forestilte meg at jeg hadde litt stor intimsone - før jeg leste denne tråden. Jeg er nok ganske komfortabel med fysisk nærkontakt, men kjenner meg igjen i det Retz skriver; det er forskjell på om det er påtvunget eller ikke. Nærkontakt på et fullt tog, for eksempel, er ingen problem. Jeg foretrekker riktignok å sitte på det innerste setet, med ledig sete ved siden av meg, men noe annet er ikke plagsomt. Nå var riktignok spørsmålet til Bokormen hva man liker om man har valgmuligheter, og da foretrekker jeg nok litt armslag.
Men, jeg stusser over noen av utsagnene i tråden, for eksempel denne:
Dette hadde jeg syntes var veldig rart. Gjør du det som om det er det eneste naturlige, eller forklarer du hvorfor du flytter deg? Jeg synes det virker veldig merkelig å be andre sette seg et annet sted så lenge de ikke setter seg på deg.
Hva sikter du (og andre) til med det siste? Jeg liker veldig godt å sitte alene på bussen til/fra jobb (et utslag av introverthet, ikke liten intimsone), men føler at jeg må sette meg ved siden av bekjente hvis jeg ser dem. Sier dere nå at det har vært helt unødvendig? :what:
På jobben min setter man seg ofte på samme plass på pauserommet hver gang. Så om "min" plass er rett ved eller i motsatt ende av den eller de som allerede er der, spiller det ingen rolle for hvor jeg setter meg. Det er uansett så små forhold at alle snakker med alle.
Jeg oppfatter hovedinnlegget, og sitatet fra Retz som at det er snakk om at nærmeste stol blir satt svært nærme, ikke som at nærmeste stol er problematisk i seg selv. Det er vel naturlig at det er ca lik avstand mellom stoler rundt et bord, så om den som satt ved siden av meg trakk stolen betydelig nærmere min stol, ville jeg kanskje stusset. :vetikke: Hovedinnlegger sier jo at hun har løst det ved å ha sekker/vesker i nærheten, regner ikke med de ligger oppi stoler, men står på gulvet?
Jeg er også som deg. Blant venner og kolleger vet jeg hvem som har stor intimsone og ikke, og jeg passer alltid på å respektere dette. Er lærer i 1. klasse, så jeg få klemmer hver dag av elevene. Ikke alle, de har også ulike intimsoner.
Tilnærmet null fysisk intimsone, tenker jeg. Jeg er en klemmer og bare elsker gode bamseklemmer, så jeg tror nok at jeg dessverre har tråkket over andres soner fra tid til annen opp gjennom årene. Jeg setter meg nesten aldri alene ved et bord i kantina på jobb, men tøffe diskusjoner må ha litt avstand.
Psykisk imtimsone er større og er veldig avhengig av situasjon og hvilke personligheter som nærmer seg
Jeg tror jeg har en helt vanlig, standard intimsone. På jobb så står det jo som regel stoler rundt et bord, med vanlig avstand. Da setter jeg meg ved siden av nestemann, hopper ikke over en stol, liksom. :knegg:
Jeg er ikke veldig "klemmete" av meg, men takler det greit hvis jeg får en klem eller noen er mer fyrrige av seg.
Jeg er opp og ned. Jeg setter pris på gode klemmer, men liker ikke å sitte for nær andre mennesker. Bussen er et mareritt.
Er det en toseter i et selskap hvor andre (gjerne kjente) setter seg ved siden av meg, presser jeg meg så langt inn til armlenet som mulig.
For min del beror det på at jeg er så bevisst mitt eget omfang, og at jeg tar så stor plass, at jeg ikke vil at andre skal føle og tenke "GUBBAN så svær hun er og tar så stor plass.)
Men å sitte som sild i tønne på bussen eller midtsete på ett stappfullt fly, er det vel ingen som oppfatter som hyggelig - jeg liker heller ikke det og i hvertfall ikke hvis folk skal snakke til meg i tillegg - reiser jeg alene så vil jeg nyte freden og gå meg bort i mitt eget hode. Jeg anser ikke det som sært eller ha en stor intimsone - alle har behov for å kunne være i fred. Jeg innleder aldri til samtaler i slike situasjoner. Skulle nesten være legitimt å gå med et skilt " Do not disturb".
Jeg har ingenting imot å stå som sild i tønne på t-banen i London, og slår gjerne av en prat dersom jeg finner noen som ser ut som de kunne hatt lyst til å gjøre det. Men de aller fleste er mentalt på en annen planet når de står der, så det har sjelden blitt noe særlig skravling.
Det verste av alt er at jeg ALLTID kommer i kontakt med nye mennesker, enda jeg er veldig urolig for nye situasjoner og folk (noe INGEN tror når de møter meg). Jeg har et "snakk til meg"-fjes tror jeg. :knegg:
Men jeg syns det er bedre enn å befinne meg et sted med bare ukjente og ingen som snakker med meg.
Jeg tror min er nokså romslig også, men høflig klemming er helt greit, enten det er sjefen som gratulerer med nytt barn, folk jeg ikke har sett på lenge eller gode venner, forutsatt at fornuftig avstand gjenopprettes etter klemmen. Familien kommer liksom utenom, de klemmer jeg masse på, mamma og pappa og søstra mi hver gang vi møtes eller skilles, svigermor sånn av og til, tantebarna med fler når de ønsker det sjøl. Jeg kan til og med finne på å berøre folk lett på armen eller skuldra når det passer seg sånn, men det er sjelden og krever i alle fall at man går litt unna hverandre igjen.
Egentlig tror jeg jeg hadde en ganske normal intimsone, men så hadde jeg en stund en kollega som ikke hadde noen i det hele tatt, det skulle klemmes stadig vekk, hun kom og sto bak meg mens jeg jobba og holdt meg på skuldrene (:skremt:), og det endte jo stygt. :knegg: Jeg tror hun slutta med det siste etter et skikkelig glefs tilbake, men hun er fortsatt sånn som skal klemme litt i overkant når man treffer på henne, og det er jeg ikke komfortabel med. Etter det der er jeg litt mer reservert når det gjelder å klemme andre også. Å sitte nær noen når det kreves av plasshensyn er greit, men helst holder jeg litt avstand.
Neida, det blir noe annet. Det funker jo ikke så godt at man setter seg flere seter borte fra den bekjente, og så prater over hodene på menneskene som er plassert i mellom.
Jeg tror ikke jeg kan plassere min intimsone i en bås som stor eller liten. Den er ikke generelt stor og ikke generelt liten, men veldig avhengig av kjemi og relasjon.
Hvorvidt jeg orker å være sosial på bussen avhenger av dagsform. Jeg legger ikke opp til sosialt liv på bussen og jeg liker godt å sitte med ei bok eller å lytte til musikk, men om jeg skulle bli sittende ved siden av noen kjente som har lyst til å prate så er det også fint med mindre jeg er veldig trøtt.
Jeg liker best å ha en toseter for meg selv pga beinplass, men om jeg skal ha noen ved siden foretrekker jeg bekjente framfor fremmede.
Det er ikke noe klart ja-/nei-spørsmål for min del. Jeg liker ikke å føle meg invadert, men det er ytterst sjelden jeg føler det ubehagelig om en kollega eller annen bekjent klapper meg på skulderen eller gir meg en klem. Jeg var mer var for det da jeg var yngre, og jeg ville reagert mer på det fra folk jeg ikke liker - men det er heldigvis sjelden jeg blir tatt på av folk jeg ikke liker. Det plager meg hverken å sitte eller stå nær folk, men akkurat situasjonen som beskrives i HI ville nok på sikt gitt meg et snev av klaustrofobi. :knegg:
Jeg har ikke stor intimsone, men liker ikke heller å sitte i midtsete på fly, men det har mer å gjøre at det er ubehagelig og jeg gjerne vil ha mer plass.
Sosialt liv på bussen høres ut som et mareritt for meg. Jeg orker ikke andres sosiale liv på bussen en gang, og skulle ønske man kunne innføre prateforbud på kollektive transportmidler før klokken 9 om morgenen.
Jeg har tenkt litt på dette, og har funnet ut at jeg liker at folk tar på meg. Jeg har alltid følt at folk har syntes at jeg har vært litt ekkel, så for meg er det bare positivt når folk viser tegn på at jeg IKKE er det. Men alt med måte, så klart.
Jeg har både stor og liten intimsone. Til hverdags og profesjonelt er den ganske stor, med venner og familie er den liten. Det ville ikke kjentes naturlig å klemme noe særlig på sjefen eller legge en hånd på skulderen til en ansatt. Jeg kan ikke fordra close-talkers og rygger unna som best jeg kan. Kanske det er fordi jeg ikke er så høy, jeg føler nemlig at close-talkerne tårner over meg, mens når jeg har dem mer på avstand, så kjenner jeg meg like høy som dem. :knegg:
Jeg kunne aldri bedrevet noen fysisk aktivitet, yoga, svømming eller lignende, som innebar å ta på andre mer eller mindre påkledte kropper. Aldri.
Når jeg kommer på bussen om morgenen og treffer noen jeg kjenner, så setter jeg meg sammen med dem eller lar dem sitte med meg. Jeg prater med folk jeg treffer, jeg setter meg sammen med folk i kantinen, ikke så tett jeg kan, men ved siden av eller overfor.
Jeg er veldig åpen på ting som jeg har bearbeidet ferdig, og derfor fremstår jeg nok som en som deler. Men jeg er svært privat om veldig mange ting og det er bare min mann og mine aller beste venninner som får vite noe som helst om det som er i prosess.
Skilpadda sier det jo egentlig greit. Jeg liker heller ikke å føle meg invadert, og om jeg gjør det eller ikke, varierer med flere faktorer, som for eksempel hva slags relasjon jeg har til den andre.
Enig, det er grusomt! :skremt: Hva skjedde med reserverte briter, liksom?
En relativt ny bekjent som vi har vært en del sammen med p.g.a. jevnaldrende barn skal alltid klemme når vi møtes, jeg synes det er småkleint. Jeg klemmer gjerne familie og venner jeg ikke har sett på lenge, men folk jeg ser annenhver uke eller oftere? Neinei.
Å sitte nært folk på jobb/bussen/i sosiale sammenhenger har jeg derimot ingen problemer med, medmindre noen er ekstremt klengete, men det kan jeg ikke huske å ha opplevd.
Jeg tror ikke min intimitetssone er særlig stor. Jeg liker ikke å stå på på t-banen trykket opp i andre, og ofte velger jeg heller å stå enn å klemme meg inn mellom andre, men at en kollega setter seg på en ledig stol ved siden av meg i lunsjen synes jeg er helt normalt. Jeg setter meg ikke en stol bortenfor andre når vi spiser lunsj, og ville antakelig synes det var merkelig om noen valgt å hoppe over stolen ved siden av meg når vi satte oss.
Jeg har ikke problemer med klemming og kinnkyssing i utgangspunktet, eller at folk tar meg på armen el., men det kan jo være noen ganger det føles feil hvis det er en person jeg ikke kjenner eller ikke liker.
Jeg synes riktignok det er irriterende hvis noen setter seg rett ved siden av meg i en halvtom buss/t-banevogn. Da blir jeg litt småstressa og lurer på om det er frekt av meg å flytte meg til et sete hvor det er ledig ved siden av. :humre:
Så den fysiske berøringen er egentlig ikke et problem for meg, men det avhenger av situasjonen og menneskene.
Mnæh. Jeg liker leger som håndhilser. Til og med fastlegen min gjør det, og dattera hans er ei venninne, så han snakker jeg jo med om jeg treffer ham på butikken og sånt. Da håndhilser han dog ikke. :knegg:
I jobbsammenheng synes jeg gjerne man kan være mer formell, og særlig når det er litt asymmetrisk maktforhold. Jeg klemmer ikke elevene mine heller, med mindre de tar initiativ først - da synes jeg det er veldig hyggelig.
Jeg tror jeg har en helt normal intimsone. Jeg klemmer gjerne på folk jeg kjenner, syns det er helt greit med franske hilsinger, og bussene jeg tar er alltid så fulle at å få sitte alene på et dobbeltsete er utopi.
Men jeg setter meg jo aldri på et dobbelstsete sammen med noen andre om det er annet ledig, og jeg er ikke glad i fysisk kontakt som jeg føler er en del av noe annet. Men jeg tror jeg har temmelig normale antenner for slikt.
Adrienne sa:
Fysisk intimsone er ganske liten, psykisk intimsone er derimot ganske stor, der er det få mennesker som får komme nærme, tror de kan telles på to fingre.
Jepp, sånn er det her også.
Ja, på lunsjrommet syns jeg det er naturlig å sette seg i nærheten av den som sitter der fra før av. I motsatt ende av bordet er jo litt kårni.
Det kommer litt an på. Det føltes veldig riktig og fint da anestesilegen som fulgte oss gjennom pappas sykeleie gjorde det, hun var jo tett på oss i tre uker. Gynekologen min som jeg har hatt i årevis og som kjenner meg godt kan også fint gjøre det , fastlegen jeg har hatt noen måneder not so much. Situasjonsbetinget der altså.
Han løfter nok bare de han er veldig trygge på at takler det. (stort sett andre menn) - Han lever etter evig mantra at det er for lite fysisk kontakt her i verden.
Situasjonsavhengig. To av kattene vi har hatt har vi måttet avlive, og begge gangene var jeg vel tilnærmet hysterisk, og ble klemt av de respektive dyrlegene. Det var helt ok, og føltes veldig greit gitt situasjonen.
I tilfeller med dødsfall i familie har sykepleiere etc klemt meg, også helt greit.
Fastlegen min (som jeg har hatt i snart 20 år), kunne jeg sikkert klemt i gitte situasjoner uten at det hadde blitt kleint på noen måte.
Men det kan man da ikke gjøre?! Det finnes sikkert spesielle unntak, men en lege kan ikke klemme på pasienter nei.
Jeg klemmer på nære venner og familie, men liker ikke at kollegaer gjør det, og sier ifra til dem. Jeg liker heller ikke at pasienter gjør det, men sier ikke fra til dem.
Jeg er ingen klemmer, så jeg gjør ikke det (med mindre vi snakker kosete pasient på sånn omtrent 9 mnd eller en femåring som krever klem), men jeg har en kollega som gjør det. Spesielle situasjoner, helt klart. Og det ser ikke ut som folk reagerer negativt, tvert imot. Jeg kan legge en hånd på skulder eller rygg, men klemming sitter langt inne.
Hadde en lege kommet med ekstremt gode eller dårlige nyheter eller vedkommende hadde fulgt meg lenge, så hadde jeg ikke funnet det unaturlig med en klem. Hadde en lege klemt meg etter en 20 min tilfeldig konsultasjon, hadde jeg nok blitt litt sånn: :skremt:
Jeg klemmer fastlegen hvis jeg treffer ham under løp - jeg satte visst en standard der da jeg traff ham på slutten av Oslo maraton det året jeg nesten brøt. Etter 35 kilometer mister man litt den sosiale dømmekraften. :knegg: (Det viser seg også at folk i den delen av løypa er forbausende lite mottagelige for intenst skravlende småprat. :skuffet: ). Så nå klemmer vi når vi treffer hverandre på andre løp. Men på kontoret håndhilser vi, stort sett.
Det synes jeg er skikkelig ugreit. Fastlegen min har holdt på med det en stund (hvorfor hun plutselig har startet aner jeg ikke, men det er ikke bare meg hun klemmer…mulig hun har vært på et eller annet selvutviklingskurs?), og jeg lurer litt på hvordan jeg skal håndtere det. I tillegg til at det føles påtrengende og innvaderende, så synes jeg hun setter oss som, pasienter i en rar situasjon. I tillegg kaller hun meg vennen, og det er nesten like ugreit.
FP har i hvert fall fått meg (fra tidligere av) til å tenke at alle ikke syns det er like greit med klemmer. Ikke for at jeg deler ut klemmer hele tiden, men når det passer seg og det er noen man ikke har sett på en stund så gjør jeg det gjerne. Det føles ofte veldig naturlig ut for meg.
Tja... Etter å ha sittet på et legekontor og øst ut av seg hvor vondt og vanskelig alt er, og en gråter, hikster og hulker, vil jeg nesten påstå at å gi bort en klem bare er medmenneskelig. Selv om man er lege. Da jeg gikk hos psykolog tenkte jeg noen ganger at det var rart at jeg aldri fikk noen klem, for det trengte jeg virkelig. Og om det hadde vært en person i en hvilken som helst annen relasjon, og jeg hadde vært i den samme tilstanden, ville alle og enhver gitt bort en klem. :nemlig:
Men om jeg fikk en klem etter den periodiske GU-en hos fastlegen, da tror jeg at det hadde ringt noen bjeller ganske høyt. :knegg:
Jeg trodde jeg hadde stor intimsone, men etter å ha lest her tror jeg at den er ganske gjennomsnittlig. Jeg hadde ikke likt å få klem av legen annet enn hvis jeg var i virkelig krise (død og fordervelse) - men en klapp på skulderen er innenfor og velkommen.
Det varierer hvor intim jeg er med andre, jeg innbiller meg at jeg har antenner som fungerer på den måten.
Hvis noen hadde satt seg langt unna meg på lunsjrommet, så hadde jeg blitt så ukomfortabel at jeg raskt hadde pakket sammen og spist ved pulten min i stedet.
Jeg har hatt en kollega som har fått lov til å løfte på meg, og bare han ene. Han og jeg hadde en veldig god tone oss i mellom, og han løfta på alt og alle når man ble tatt i mot med en bamseklem på morgenen. Akk ja - barnehagefolk kan være rare. :humre:
Andre folk som vil løfte på meg? Nei takk, ellers takk.
Hm... Jeg har møtt min andel leger de siste 10 år, fantastisk flotte folk, men har ikke følt for å klemme på dem, gitt, der går liksom grensa. Men - jeg har fått mang en god og fast hånd klemt om skulderen min når det har vært nødvendig.
Sykepleiere, derimot, har jeg fått opptil fler klemmer av, og det har kjentes helt greit og riktig. Vi kommer nok nærere sykepleierne enn legene, for det er tross alt dem vi ser mest til.
Hadde fastlegen min gitt meg en klem, tror jeg at jeg hadde stussa fælt. :humre:
Klemming fra leger (eller for så vidt annet helsepersonell) finner jeg helt unaturlig, man får finne annen måte å bedrive omsorg og behandling på. :nemlig:
Å stryke på skuldra eller armen tenker er en personlig gjest, men innafor hos de flestes intimsone.
Min intimsone er som en fotballbane, og jeg liker ikke at at kreti og pleti skal verken klemmer meg eller på annen måte berøre meg.
På den ene jobben er det utstrakt bruk av fysisk kontakt, og jeg blir helt gal av det, og har tatt opp med folk at jeg ikke er en klemmer og er helst at vi samarbeider uten den der klemminga.
Jeg har også et par vonde skuldre, så jeg har lært meg en teknikk for å unngå mer fysisk kontakt enn et håndtrykk, da tar jeg den andres hånd og bruker den andre armen som skjold mot den andres arm slik at den ikke kan ta opp armen for å ta rundt/halvveis rund/klemme meg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
