Visste ikke helt hvor jeg skulle legge denne, så det ble her. Flytt gjerne om den passer bedre et annet sted.
Greia er jo at minsten ikke syns det er noe særlig kult å spise. Eller drikke. Eller få noe i munnen i det hele tatt. Bruker ikke smokk heller.
I gode perioder drikker han mellom 65 og 95 pr måltid (seks måltider i døgnet, inkludert et i søvne før jeg legger meg). Døgnmengderekorden er 480 ml. På dårlige dager gir han seg gjerne etter 35-40 ml, og kan ha døgnmengde ned i 280. Grøt, mos, pureer og sånne greier var veldig godt før, men etter å ha prøvd middagsglass, så er ting som kommer fra skje grusomt. Det vil si, han ser ut til å like det om han først får det i munnen (jeg gjør meg til og får ham til å smile, og "lurer" ham litt med små små mengder om gangen). Han har gapt etter skjeen EN gang. Ikke ett måltid, men EN gang.
Han har gjerne en ganske lang god periode, hvor jeg rekker å tenke at NÅ løsner det! Og så plutselig er flasken pyton, og han vil ikke ha. Da har vi noen dårlige dager foran oss hvor jeg går rundt og er konstant bekymret og irritabel. Det hjelper jo veeeeldig, lizzm. :snill:
Vi er i kontakt med spiseteam, og skal sende inn videoer av måltider og skjemaer som viser hvor/hvor mye han spiser over fire dager. Skjemaene ble fyllt ut rundt jul, så jeg skal lage noen nye slik at de får nye data. Grunnen til at jeg ikke har sendt dem inn enda, er rett og slett at det har gått så greit, og han har lagt godt på seg. Vi skal ta det opp igjen med barnelegen når vi skal på kontroll på sykehuset når han er seks måneder korrigert (en måneds tid til).
Jeg lar ham smake litt forskjellig fra fingeren min (typ dyppe fingeren i sausen), og sausen fra tomatbønner var visst ganske ok, brun saus fra ikea også, men tyttebærsyltetøy var grusomt. :humre:
Dere som har hatt spisevegrende babyer; Hva gjorde dere? Hva gjorde at ting løsnet? Hva spiste de, om de spiste noe? Hvor mye? Jeg ga ham en brødskive i hånden her i går, og den skjønte han visst ikke hva han skulle bruke til. :knegg: (Sånne ostepopplignende greier fra HIPP kan han finne på å putte i munnen selv, og de er visst ganske OK.) Er dette noe som kan løsne når han kan spise selv, og dermed har mer kontroll over hva som går inn i munnen? Hvordan kan jeg "lære" ham å svelge brødbiter? (Prøvde med en liiiiiten bit oppbløtt i mme i går, og det resulterte i brekning og litt oppkast, så den drøyer vi en stund til...)
Jeg har ikke noe erfaring med babyer som ikke spiser men jobbet med et barn som har spisevegring.
Tenker det at være greit å gå ut de skjemaene først som sist. Geit å få hjelp tidlig.
Viktige er å gjøre mat til noe positivt. Ikke presse mer enn nødvendig. Tilby men ikke presse.
Håper det løsner fort så dere slipper eventuelt sonde eller knapp. Så det er godt han har vokst!
Barnet jeg jobber med har ingen alternativer måter å få næring i seg på og det gjør det en del vanskeligere å gjøre måltidet til kos for vi må ha i han en viss mengde hele tiden.
Knerten var en sånn baby som ville spise selv. Han ville ikke mates. Så jeg fullammet lenge, og så fant vi ved en tilfeldighet ut at dette var hans greie. Maten skulle heller ikke deles i små biter. Han ville suge/gnage i seg mat (det var lite tenner å gnage med i starten). Fikk han gjøre jobben selv, så spiste han greie mengder. Siden jeg ammet hadde vi ingen formening om hvor mye han fikk i seg.
Men dette fant vi ikke ut før han var nærmere 9 måneder (og Knerten ble født til termin).
Jeg vet hvor frustrerende det kan være med barn som ikke spiser. Min (som også var litt prematur) har aldri vært særlig interessert i mat, men det tippet aldri over til spisevegring. Men jeg husker godt at de var veldig opptatt av dette på nyfødtintensiven.
Legger han på seg som han skal, eller stopper vekta når dere ikke gjør det lille ekstra for å få i han mat? Håper dere får god hjelp fra ekspertene.
Minste vår hadde store spisevansker, og fikk det meste av mat via nesesonde fram til hun var nærmere året. Hun lærte seg å ta brystet da hun var 4 mnd, og spiste selv i to måneder (til jeg mistet melken). Men så var det stopp igjen. Fikk i seg alt fra 5 til 30 ml selv melk selv.
Vi fikk god hjelp fra spiseteam, som kjapt skjønte at her var det like greit å få på plass en knapp på magen. Da knappen var på plass, var det FULL spisenekt i 2 måneder. Hun knep munnen igjen, og brakk seg hvis vi kom borti leppene hennes. Etter to måneder, begynte hun å smake på brunsaus, vaniljesaus og is. Gikk greit med myk skje (vi prøvde vel alt som eksisterte av skje-typer på markedet), men det beste var å spise fra egne fingre. Mye gris, men absolutt verdt det. Sånne "kjærlighet-på-pinne i lebestift" (du får dem på vanlig matbutikk) var supre, dem greide hun å holde selv, og slikket på dem. Det krevde mye tålmodighet, men etterhvert både spiste og drakk hun selv. Og mat ble en av hennes største gleder i livet. Spiseteamet hadde ikke gått inn for å satse på å lære henne og spise, hadde det ikke vært for at vi foreldre var så gira på at dette SKULLE vi få til. Nå var vesla multihandikappet, og hadde sine utfordringer med muskler/nerver til ansikt, og dette var nok årsaken til at spising var vanskelig i utgangspunktet. I tillegg var hun prematur, og hadde mange operasjoner og infeksjoner egentlig hele livet sitt.
Jeg var også en unge som ikke ville ha mat da jeg var lita, så vet ikke laber interesse for mat er arvelig? Jeg var et år før jeg greide å drikke 100 ml melk i ett måltid. Var prematur.
Det viktigste er å være tålmodig, og ALDRI tvinge. Mat skal være lystbetont, og man må lære seg hvilke konsistenser og smaker barnet liker. Og begynne der, i det små. Hvis det blir for lite mat, er nesesonde et bedre alternativ, enn å stresse og tvinge (ja, det er lett å gå i den fella i fortvilelsen). Godt å høre at dere er i kontakt med barnelege og spiseteam- masse lykke til!
Lille var flaskebarn, men likte ikke melk på flaske, og slo den ofte vekk. Men hun økte vekten etter egen kurve som tynn baby, og begynte å spise masse da hun gikk over på fast føde, så det var aldri noe problem med fagfolk involvert. Med premature kan det jo ofte bli litt mer styr mht spising.
Nå er ikke Lillemann prematur, men han er multifunksjonshemmet og hadde store spisevansker som baby. (Nå viste det seg etterhvert at han slett ikke skal spise via munnen, da han aspirerer til lungene, men det er en annen historie.)
Uansett - dersom spisevegringen fortsetter, og utvikler seg, vil jeg slå et slag for knapp på magen framfor nesesonde, sånn i det lange løp. Med en knapp, vil barnet kunne fullernæres der når det trengs, samtidig som det ikke er noe som helst i veien for å drive med lystbetont spisetrening. Jeg har kjent barn som virkelig har fått dreisen på å spise etter at knappen kom på plass, for da kunne all fokus ligge på hygge og kos rundt måltider, og det ble noe positivt.
En nesesonde vil kunne ligge og irritere i svelget og være med på at barnet syns det er ekkelt å svelge mat, og dermed nekte ta til seg næring via munn. Nesesonder er kjekke for kort tid, sånn når ungen virkelig trenger ernæring, men man har all tro på at han vil spise som vanlig igjen snart.
Men - en knapp på magen er dog et kirurgisk inngrep, og selv om det er en enkel prosedyre, så er det en overveing man må ta. Likevel - er det utsikt til at dette kan være langvarig, vil jeg med hånda på hjertet si at knappen er å foretrekke.
Og sånn på det personlige plan, noe jeg følte veldig på - da Lillemann hadde nesesonde, så han så inn i hampen sjuk ut. Når vi var ute med ham, glodde folk åpenlyst, og det hente små unger kom bort og spurte om han hadde kreft. Med knapp på magen, blir det ikke fullt så synlig at det er noe ekstra med barnet.
Uansett - lykke til, jeg håper dere får god hjelp av spiseteamet, og at dette løser seg. Det er noe herk med barn som ikke spiser, for en blir så inderlig fortvila når det blir en kamp for å få i ungen nok mat. Jeg husker tiden hvor jeg satt med sprøyter og dryppa melk inn i munnen på Lillemann, for han nekta suge, og han gråt og jeg gråt...
Nå viste det seg ved veiing i dag at han faktisk har gått opp 110 gram den siste uken, og det er jo storveies! :D Enn så lenge får han i seg nok til at han går opp i vekt, noen uker mer enn andre, men det har aldri stått helt stille (og aldri gått nedover) med vekten.
Jeg skal fylle ut nye skjema, siden de andre er såpass gamle, og få filmet noen måltider i løpet av de neste par dagene. Vi er ikke helt der at han trenger sonde/knapp enda, men om det ikke tar seg opp med den faste føden, så må vi nok tenke den veien om et par-tre måneder.
Jeg skulle bare ønske prematurgreiene var over, og at vi kunne ha en "vanlig" baby. :sukk:
Yngste har var aldri glad i mat som baby. Han var aldri skikkelig interessert i å suge, så ammingen fikk vi aldri skikkelig til. Han fikk dermed mme og så påfyll av mm til han var rundt seks måneder. Da var det helt tomt, men det var mme som var hovednæringen for ham. Da han var tre måneder ble det oppdaget at han hadde melkeallergi, så fra da av fikk han nutramigen og neocate og ikke vanlig mme. De smaker jo grusomt, men han lærte seg å like dem. Vanlig mat var ikke enkelt, men jeg har glemt mye av det. Han spiste grøt, men det meste annet var lite interessant. Han brakk seg, spiste ikke biter og virket sjeldent sulten. Tror ikke han spiste brød da han begynte i bhg heller, men det gikk over til slutt. Han gikk opp og ned i vekt da han var baby, vi var ofte på helsestasjonen for å veie, men det var lite hjelp å få. Var også hos ernæringsfysiolog på SUS med ham pga melkeallergien. Hun sa at mange med matallergi forbinder mat med smerte og ubehag, så det kan være vanskelig å lære seg å like ting. Det sitter enda i. Han er nå seks år og svært kresen, men det bedrer seg.
Håper han fortsetter med å gå opp i vekt og at ting faller på plass, at han vil spise etterhvert. Det er ikke gøy å gå slik og grue seg til hvert måltid (jeg gjorde det samme nemlig, så jeg kjenner det igjen).
Forstår godt at dette er stressende. Men det er jo bra at han har gått litt opp i vekt, da! Hvordan ligger han an ift de som er født når han hadde termin?
Veldig godt å høre at dere får hjelp.
Eksakt samme opplevelse her! Min eldste var slik. Vi kjørte et BLW-opplegg til det løsnet.
Han er nok liten i forhold til andre med termin i september med sine 5505 gram. Det er jo babyer som er så store når de blir født. :knegg: Men han ligger bare 5% under den kurven for premature, så det er ikke noe vi tenker over. Han er kanskje en av dem som bare små også. (Faren er ikke akkurat The Rock, for å si det sånn. :knegg: )
Jeg ringte barneavdelingen i går (Fikk beskjed om å gjøre det om jeg ble veldig bekymret) og har fått time til spiseobservasjon i dag. Den siste uken har kun dreid seg om mat og milliliter, og han har ligget ganske langt under der han skal være i døgnmengde. Jeg er sliten, han er sur, han sover dårlig på dagen og i natt var han faktisk våken på natta for første gang siden vi kom hjem fra sykehuset. Han fikk tilbud om flaske i dobbelsengen, og drakk vel en 30 ml. Det er bra til å være dobbelsengmåltid, for å si det sånn. Så la jeg ham tilbake i hans seng, og han sov videre til 0630.
Måltidene har vært nede i 30-50 gjennom hele helgen og uken, og vi har kunn nådd over "kritisk grense" på 300 pga sovemåltidet før jeg legger meg. I går var også sovemåltidet mindre enn det pleier, og han prøvde å vegre i søvne i begynnelsen, men "ga opp". Jeg er så sliten at jeg ser stjerner, og er bekymret og lei meg hele dagen. Jeg ønsker meg faktisk at han skal få sonde en periode mest for min egen del, egoist som jeg er. Da kan JEG få slappe av noen dager, og kanskje sove hos foreldrene mine og få sove mer enn fem timer sammenhengende for første gang siden juni.
Men men, vi får se hva de sier på sykehuset i dag.
Jeg føler sånn med deg. Det er ufattelig slitsomt å være der du er nå. Man er så maktesløs når babyen ikke vil spise. Jeg husker med gru den kampen for å få i minsten mange nok ml. Er det fortsatt bare du som får gi ham flaske? Du trenger jo avlastning, tenker jeg. Håper dere får god hjelp i dag! :klemme:
Bra!
Det blir godt for alle å få litt spisepause nå. Så får dere begynne på nytt igjen under veiledning av spiseteamet. Det går seg til og blir bra :klemme:
Han skal få tilbud om flaske til måltidene, og så restsonder vi det han ikke drikker selv. Jeg skal også la ham styre måltidene selv, og ikke gi i søvne eller vekke for mat etter tre timer.
Forhåpentligvis er det dette som skal til for at det skal løsne etterhvert.
Utrolig bra at du tar tak i det tidlig - har jobbet med barn med samme spiseproblematikk som har blitt flere år eldre før det ble tatt tak i, og sett hvordan det sliter på både samspill barn/foreldre og parforholdet mor/far. Tror ikke noen som ikke har opplevd den typen spisevegring selv kan sette seg inn i hvordan det er. Krysser fingre for at det blir lettere nå, og at det går seg til etterhvert!
Nevøen min hadde store ernæringsproblemer da han var yngre. Han hadde sonde i en måned, og etter at han hadde kastet den opp for ørtiende gang (han hadde reflux) bestemte de seg for å prøve uten en periode. Da løste deg seg faktisk selv. Han hadde fått nok tid til å finne ut at mat var OK, uten at det ble press og mas av det. Han spiste pureer til han ble tre-fire, men trengte aldri sonde mer. Han skulle egentlig ha fått lagt inn PEG et par uker etter, men det trengte han aldri.
Mitt håper jo at vi kan oppleve noe av det samme, at vi etter en periode med "riktig" mat og væskeinntak kan fjerne sonden, og kunne stole på at han klarer å styre det selv. Men vi får se hva som skjer videre. I første omgang er vi henvist til spiseteamet hos BUPA i vår kommune, og vi skal tilbake til barneavdelingen og veie neste uke.
Nå har Liamsen hatt sonde noen dager, og hu mor er mer avslappet. Merker at jeg fortsatt har litt høye skuldre og tenker milliliter mange ganger gjennom dagen, men ikke på samme måte som før.
Men jeg ser at han ikke drikker noe særlig mer selv. I dag har han hatt et måltid hvor han faktisk drakk 105, men det var fordi han sov. :knegg: Ellers er rekorden 60ml, vanligvis ligger han mellom 30 og 40, og noen måltider har vi vært nødt for å helsonde. Han får nå fire måltider i løpet av dagen, med ca 3-3,5-4 timers mellomrom. Prøver å vente til han blir sulten selv, men noen ganger blir han bare ikke det, og da må jeg nesten gi ham likevel, slik at kveldsmåltidet ikke blir særlig mye senere enn 1800. (Han er vanligvis ganske soveklar rundt seks, og blir han for trøtt vil han i hvertfall ikke spise.) Pureer har jeg ikke turt å prøve enda, for han brekker seg så lett med sonde, men tenkte å prøve nå før kveldsmaten. Så får vi se, da...
Skal tilbake til sykehuset på kontroll på torsdag, så får vi se hva de sier. Sannsynligvis fortsetter vi med sonde en stund til, men etterhvert vil han nok få prøve seg uten igjen, når magesekken orker mer mat.
Nå var slett ikke klumpen min prematur og han var stor og kraftig, men han slet med spising pga hjertefeilen(viste det seg). Kastet mye opp og ville ikke drikke særlig melk. Gikk opp lite og datt på kurven. Så jeg vet hvor stressende og bekymringsverdig det kan være for en mor. Han begynte å spise skikkelig omtrent bare uker etter operasjonen og jeg husker jeg gråt av glede over å se han kose seg med maten.
Ser dere har fått sonde og det er jo godt, for da vet du han får i seg mat.
Ringte opp til barneavdelingen, og det var bare å komme opp, så legger de den ned igjen. Håper han ikke river den ut så ofte, for det er ikke særlig pent å se på når de legger den ned...
Det var fort gjort og få lagt ned ny, heldigvis. Var på sykehuset så kort tid, at jeg slapp og betale for parkeringen. :fnis: Liamsen var ikke videre fornøyd, men hans protester ble brutalt oversett, og slangen ble dyttet ned igjen. Det er ikke en pen prosdedyre, for å si det sånn. Han må holdes med makt, hyler og skriker, brekker seg og står i. Tårene spruter! Og det er gutten som så og si aldri gråter. Og da mener jeg omtrent aldri. Kun når han får vaksine (i ca fem sekunder), og når sonden må ned.
(Og på sitt mest rampete, klarte Lillemann røske ut nesesonda si tre ganger på samme døgnet. Det var ikke spesielt gøy å ringe barneavdelinga og si vi kom en tur siste gangen. :sparke: )
I går var vi på kontroll på sykehuset, og jammen hadde han ikke lagt på seg 140 gram! :kry: Det viser at han legger fint på seg så lenge han får nok mat, og det utelukker malabsorbsjon, og dermed mange fysiologiske greier. Vi fortsetter med sonde, siden han nå spiser mindre selv enn før. Dette er vistnok vanlig den første tiden, så de virket ikke urolige over det. "Hmm.. Jeg blir mett selv om jeg nesten ikke spiser, så da lar jeg like gjerne være." :snill: Men vi fortsetter å tilby, og gir oss ved første tegn på vegring.
Blir det ikke bedre i løpet av et par måneder, så kan det hende at det blir knapp på magen. Vi er ikke der i dag liksom, men det er en fortløpende vurdering. Ser vi at dette kan bli langvarig, er det like greit at vi legger inn knappen tidlig, siden sonden trossalt er et fremmedlegeme i hals og svelg.
Vi merker at han tolererer mengden han får nå ganske så godt, og så lenge vi bruker nok tid på å sonde (30 minutter på 120 ml), så forblir det som regel i magen. Planen er å trappe opp til 150 ml pr måltid, slik at han får alle kcal og all væske han MÅ ha i løpet av dagen, så kan han få styre natten selv, og vi slipper å sonde før vi legger oss. Barnelegen vi snakket med i går mente det var en fin plan.
Vi fikk også masse skryt av Liamsen. Et prakteksemplar, kalte de ham. Jeg må jo si meg enig. :fnis:
Lillemann var ekspert på å få lillefingeren sin inn under den korte cm sonde som det ikke var tape på mellom neseboret og kinnet, og vips, så var sonden røska ut. Det ble så plagsomt for oss (som måtte på barneavdelinga i eninga) og for ham (som til stadighet måtte legge ned ny sonde, noe han klart sa i fra om at han hata) - at vi endte opp med å måtte tape ham no salig også under neseboret og over neserota. Herlighet hvor han så ut. :humre:
Cola, selvsagt. Og med litt sjokolademelk for å gjøre det litt sunnere. Sjokolade kommer jo fra kakaobønnen, og bønner er sunt. :nemlig:
[url="http://foreldreportalen.no//no.pinterest.com/pin/create/extension/"][/url]
Han er jo vanligvis en sånn baby som sovner omtrent på slagt 18.30, sover gjennom måltid, og sover videre til det blir morgen. Morgen kan være alt fra 05.00 til 07.00, så alt er relativt, men generelt sett en veldig enkel baby. Dette er vel egentlig første gang han har gitt oss litt trøbbel. :knegg:
Men jeg har en syk seksåring i tillegg, så det hadde vært greit å være LITT uthvilt til i morgen...
Mange har sagt at han virker "voksen". At han har et voksent uttrykk i ansiktet, og at han virker som en "gammel sjel". Han er utrolig sosial, veldig morsom, og ser ut til å være en gutt med en sterk vilje. Som overlegen på barenavdelingen sa; Et prakteksemplar. :elsker:
Jeg har forresten (atter en gang) bestemt meg for å blogge litt. Er ikke ofte jeg husker å oppdatere, men nå har jeg jo noe å oppdatere om, så kanskje jeg klarer å holde liv i bloggen denne gang. :knegg:
Jeg har tenkt mange ganger at han ser nesten ut som en minimann. Han ser ut som en skikkelig mann i ansiktet. Han er bare knusbedårende nydelig, og virker som en skikkelig herlig fyr. :elsker:
Æsj, så kjipt! Er det mogleg å få trening i å legge sonden sjølv? Ein familie her fekk lov til det, men det er no ein gong noko med å bu tre timar frå nærmaste barneavdeling da.
Joda, jeg kan sikkert lære å legge ned sonden selv. Men vil jeg? Han må holdes fast med makt, hyler og brekker seg, og det er ikke særlig pent. Jeg tenker på dette med tilknytning og trygge voksne, mamma som trygg base. Jeg er den som trøster når sykepleieren er ferdig. Er det greit at jeg er den som gjør dette fæle med ham? Mulig jeg er litt yrkesskadet, men. :knegg:
Vi fikk jo lagt ned sondre på lillemann her forrige uke og selv om jeg har lagt ned på andre babyer så var det noe helt annet. Skjønner godt at du ikke vil legge ned selv på egen baby.
Ja, hadde vi bodd flere timer unna sykehuset, hadde jo situasjonen vært en helt annen. Da hadde vi jo ikke hatt valg. Heldigvis bor vi tyve minutter fra sykehuset, så det er ikke noe stort problem å stikke innom.
Uten at jeg har vært i en lignende situasjon selv, så er jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde villet lagt ned sonde på mitt eget barn, og jeg bor 2.5 time unna nærmeste sykehus.
Han er så kul, jeg er helt fasinert av den gutten rett og slett.:hjerter:
Da var vi hjemme etter dagens andre sondestapping. Like mye hyl som i morres, og det ser ut til at han skjønner hva de orange veggene betyr. Han ble nemlig sur med en gang vi kom ut av heisen. :knegg:
Urk, så kjipt. Man lærer seg å se på sondenedlegging, jeg lover. Det var fælt de første 12 gangene, minnes jeg. :knegg: Fin fyr da, rampete eller ei! Teipingen som Inagh beskriver hjalp for oss, da tok det lenger tid før den ble røsket ut.
Da har vi hatt time hos klinisk ernæringsfysiolog. Vi skal gå fra forsterket NAN til Infatrini, en næringsdrikk som er mer kaloritett enn forsterket NAN. (Infatrini) Da vil han ikke trenge så store mengder, og det kan forhåpentligvis begrense spyingen litt.
Han kaster opp flere ganger daglig nå. Stort sett etter hvert måltid, med mindre han sovner mens han sondes. Noen ganger bare litt, andre ganger mesteparten av det han har fått. Vektkurven går stadig oppover, men litt for sakte, så nå ville ernæringsfysiologen at han skulle få litt ekstra og gå på.
Vi snakket også om dette med knapp, og hun var enig med meg at det egentlig ikke er noen hensikt i å vente med å sende søknaden. Han har gått fra å drikke 30-40 ml til hvert måltid selv, til nada niks og ingenting. Nå snur han seg bort fra flasken før han får den i munnen. Han gnager ikke på verken leker eller fingre, og skjeen er djevelen selv. Hun skulle ta det opp med legen i spiseteamet, så får vi se hva det blir til.
Angående teip! Jeg har nå funnet min egen metode, som helt har fjernet sonderøskeproblemet. Vi har kun hatt to turer til sykehuset etter at vi begynte å teipe sånn, og da fordi han har kastet opp sonden. :kry: Jeg bruker to biter, en som holder sonden på kinnet, og en bit med en "bøy" klippet slik at den passer ved neseroten, og en utstikker som går over overleppa, helt til andre siden av nesen. Ungen har ikke sjans til å lirke så mye som en lillefinger innunder der!
Nei, jeg kunne godt tenke meg og få lagt inn knappen først som sist, men det er opp til legene, og sist de tok opp Liam i spiseteamet, så ville de avvente litt..
Man merker fort om sonden havner i luftrøret. Da blir ungen sprutrød og strever med pusten. Legger du da enden av sonden i et glass vann, så "koker" det. Ingenting av det skjedde med Liam, så den lå riktig. Sannsynligvis har sonden vært gammel og blitt for myk, slik at det kom en "bøy" på enden. Da kommer det verken noe opp eller ned.
Skulle de tatt røntgen hver gang, måtte enkelte barn hatt røntgen et par-tre ganger daglig..
Jepp. Storesøster syns den biten er fryktelig ekkel. :knegg:
Nå har vi fått levering av Infatrini på døren. En koselig dame på en facebookgruppe for barn med spisevegring skulle gå fra vanlig Infatrini til Infatrini Peptisorb (med spaltede proteiner), og hadde nesten en hel eske stående. Den kom hun og leverte på døren hos meg, snille damen! :) Det ser ut til at magen takler det helt fint, og han kan også ha litt mindre mengde av denne, slik at vi forhåpentligvis kan oppleve litt mindre oppkast fremover.
Skjønningen! Han ser ganske bestemt ut. :humre:
Men du, det er framskritt. Ernæringsfysiologen har vist meg en slags "trapp" over alle stadiene en liten spisevegrer må over for å komme dit at han tør å smake/spise. Fra å godta å være i samme rom som maten tilberedes til å ha det på tallerkenen, ta på, leke med, lukte på, slikke på... det er overraskende mange trinn, og å ville ta på og studere maten er faktisk et stykke på veien. :klemme:
Seks kilo! :rørt: 6070 gram. 140 gram opp siden onsdag for to uker siden. Legen var fornøyd med 120-150 gram i måneden, så vi er strålende fornøyde nå! :D
Det er noe styr sånn helt i begynnelsen, mens pegen med slange ennå er festet til magen, slik at alt skal få gro seg til. Det varierer fra sted til sted hvor lenge det er slik, ulike sykehus har ulik praksis, og man lærer seg teknikker rimelig kjapt for ikke å få drag i pegen. Men når knappen så er på plass - åh hvor deilig og kjekt det er!
For ikke å snakke om at spisetrening er så mye gøyere etterpå, for da er det ikke lenger noe som irriterer nedover svelget, samt at alt som kommer inn i munnen i starten er bare namnam og positive greier. :nemlig:
Jeg tror de gjør det sånn nå, at han får knapp med en gang, uten å ha peg-sonden først. I hvertfall har de jeg har snakket med som har vært gjennom det nylig fått det. :)
