Det tikket inn en melding på mobilen min. En dame har gått fra en mann og har overlatt deres felles barn på 2 år til pappan, og stakkars mann....
Mine første tanker er da også stakkars mann..... Hva slags mor forlater barnet sitt?
Det ville jeg aldri ha gjort.
Men hadde jeg tenkt det samme om en mann forlot dama si og overlot barnet sitt til moren? Det ville jeg neppe.
For alt jeg vet synes kanskje moren at mannen er bedre til å ta seg av barnet enn henne selv?
Jeg husker fra min barndom en familie som ble forlatt av moren. Alle syntes så synd på ungene og faren. Ungene var aldri ordentlig i klærne, men alle hadde forståelse for det siden de ikke hadde noen mor.
Hvorfor er det så ekstra ille når det er moren som forlater barnet sitt egentlig?
Det ligger nok noe i oss som sier at morsintinktet skal være det sterkeste og største vi har, så jeg tror det er derfor man reagerer mer når det er en mor som forlater familien sin.
Mulig morsinstinktet er sterkere en farsinstinktet også for alt jeg vet. Det kan virke sånn i mange tilfeller.
Men det betyr vel likevel ikke at det er slik for alle.
Jeg håper at denne mamman oppriktig mente at barnet hadde det bedre hos far.
Jeg synes rett og slett ikke det er verre at en mor forlater barna sine enn at en far gjør det. Uansett er det forferdelig trist hvis ikke gode samværsordninger blir opprettet når mor og far går fra hverandre.
Jeg hadde aldri kunnet "reise fra" barna mine, men det tror jeg aldri mannen min ville gjort heller. Det å være en del av våre barns hverdag er det viktigste for oss og hvis det ender med skilsmisse så vil det være en selvfølge at vi har barna 50% hver. (og bor i nærheten av hverandre)
Jeg hadde etterlatt alle ungene hos min mann hvis vi bestemte oss for å gå fra hverandre. Fordi jeg vet at han er en bedre forelder enn meg, og fordi ungenes ve og vel går foran mitt.
Jeg syns ikke 50/50 er noen god ordning. Det må da bli stressende for barna?
Å "forlate barnet sitt" syns jeg er helt grusomt uansett om det er en mann eller en kvinne som gjør det, og jeg kan ikke forstå de som gjør det. Det er mange menn som har gjort det oppigjennom - dratt sin vei og startet et nytt liv et annet sted uten å ha kontakt med barna sine.
Jeg regner ikke med det er det denne damen har gjort, og at hun skal ha samvær og delta i barnets liv selv om faren skal ha hovedomsorgen. Det syns jeg er noe helt annet, selv om jeg aldri ville gått inn for den løsningen for egen del.
Syns du virkelig det? Jeg ville ikke følt meg heldig om jeg hadde en mann som ikke ønsket å delta i omsorgen for barnet sitt, om vi ble skilt. Og jeg ville heller ikke følt at det var heldig for barnet.
Jeg tror vel heller at DM prøver å peke på at mannen har kommet heldigst ut av denne situasjonen. At man opplever samlivsbrudd og krangel rundt barna er vel neppe noen ønskesituasjon for noen. :niks:
Helt enig med deg. Jeg kunne heller aldri "reist" fra barna, og det samme sier mannen. Det avhenger nok av barnas personlighet også, men jeg tror at 50/50 kan være en like god om ikke bedre løsning i mange tilfeller. Hos oss hadde ikke noe annet vært aktuell (så egoistiske er vi faktisk) at ingen hadde villet se barna så lite som "annenhver helg og hver onsdag"- eller noe i den duren. Å ha to stabile hjem føler jeg er bedre enn å se barna plutselig bare ti prosent av tida man gjorde før. Men det er mange faktorer som spiller inn, selvfølgelig.
Min første tanke var heldiggrisen mannen. Fordi det typiske er at damen tar med seg ungen ut av forholdet. Det må være dobbelt kjipt at ikke bare bestemmer damen seg for at hun ikke vil leve med ham, men hun tar med seg ungene og røsker vekk alt under føttene på mannen i tillegg.
Selvfølgelig synes jeg det er trist og leit både for den som blir igjen og for ungene sin del når ene partneren går sin vei. (Han var jo ikke en heldiggris som ble dumpet og sitter alene med ungen, men fordi han ikke både ble dumpet og tatt fra ungene slik man oftest hører om.)
Jeg kan signere denne fra a til å.
Når jeg forteller det til folk (venninner, foreksepmel, dersom vi diskuterer "om atte hvis og men"), så tror de meg ikke. Fordi de aldri kunne gjort det og fordi de mener at de er bedre skikket til å oppdra barna sine enn mannen (noe de ikke er...)
Det er ikke "lov" for en mor å forlate barnet sitt, men det er lov for menn.
I utgangspunktet synes jeg ikke det er noe verre at mor reiser enn at far gjør det. Men det avhenger jo også av hvilket forhold barna har til foreldrene, og av en eller annen grunn er det fortsatt mange mødre som tilstreber å være Den Viktigste for barna sine. Trist er det uansett. :(
Forlater man barna dersom man velger å ikke bo sammen med dem 100%? :blond: Jeg bodde hos min mor da foreldrene mine skilte seg, men jeg følte meg absolutt ikke forlatt av faren min - de var like viktige for meg begge to.
Dersom det skulle bli slutt mellom meg og min kjære (noe jeg ser som ganske usannsynlig heldigvis), så tar iallefall ikke jeg det som en selvfølge at jeg vil få hovedomsorgen. Han er forelder på samme måte som meg, sannsynligvis enda bedre. Jeg synes det er trist at vi ikke har kommet lenger med tanke på likeverdighet som foreldre.
Enig i at man ikke bør få lov til å forlate barnet sitt (sånn som i å virkelig forlate). Jeg valgte bare å bruke samme ord som hovedinnlegger.
Jeg mener at dersom foreldre vil skille lag må det være like lov for mor å flytte til et annet sted uten mann og barn som at mannen skal finne seg et nytt bosted. Barna har det ikke alltid best sammen med mor, og jeg er ikke tilhenger av 50/50 deling.
Når jeg hører forlatt, så tenker jeg på å gi fra seg ungene og dra av sted uten noe fast samvær. Men det er jo veldig godt mulig det er mange som kaller det du skriver der som forlatt når det er snakk om moren? Men man forlater jo familiens samliv.
JEg synes den tøffeste her faktisk er moren som la faren få barna.
Av den enkle grunn at samfunnet fortsatt er på det stadiet at det er "stakkars" far og at mødre "selvsagt" er den beste.
Når man selv innser at barna har det best hos den andre foreldren synes jeg den personen fortjener eder og ære for å sette barna foran seg selv.
Hvis jeg og mannen skulle gå fra hverandre, hadde jeg hatt barna. Jeg tror ikke en uke hos mor og en uke hos far er en god løsning, så jeg hadde hatt de omtrent hele tiden, også hadde vi nok bodd nære hverandre.
Min mann kjenner sin egen begrensning så godt, at det å være aleine med 3 barn ikke er noe han ville gjort frivillig.
Min erfaring og utifra hva jeg forstår hvordan venniner har det, er faren ikke "god" på å ha barna aleine. ( kommer hjem til kaos, møkkete unger, klær som ikke er blitt vaska o.l. )
Selv tviler jeg ikke på fars kjærlighet, men evnen til å rett og slett klare seg aleine.
Jeg kunne ikke reist fra mine barn. Jeg fatter ikke hvordan min far klarte å dra fra oss heller :trist:
Det er en helhetsvurdering.
Jeg tror slett ikke barna har noe bedre av å være en ukedag og annenhver helg hos en av oss, jeg tror de (og selvsagt også vi) vil ha det betydelig bedre med en delt løsning.
Mannen og jeg utfyller hverandre i oppdragelsen og samværet med dem og jeg tror det vil være katastrofalt for barna å tilbringe så liten tid med en av oss.
Jeg ville kun tenkt at barnet var forlatt hvis mor eller far dro og aldri traff barnet sitt igjen. Da mine foreldre skilte seg da jeg var 8 år så var det mor som flyttet og hadde helgesamvær med oss. Jeg følte meg aldri forlatt.
Nå har vi ikke fått noen presisering om mor virkelig har forsvunnet ut av fars og barnets liv, eller om hun har overlatt hovedansvaret for barnet til faren som en mer eller mindre premanent løsning.
Min første tanke var stakkars barnet! Om moren er tøff eller faren heldig, kommer veldig an på om mor virkelig har tenkt å fortsette helt sitt eget liv uten barnet - eller om hun skal være "helgemamma" med jevn kontakt.
Har selv vokst opp hos pappaen min. Det var en praktisk løsning som har fungert veldig fint. Jeg har på ingen måte følelse av å ha blitt forlatt da vi tilbrakte mange ferier sammen. Etter som mamma er flinkere til å holde jevn kontakt har jeg to foreldre i større grad enn søstera mi som vokste opp hos mamma. De har naturlig nok et mye tettere bånd, men hun føler mindre tilknytning til pappa og hans nye familie.
Tror ikke jeg gikk mer sjuskete kledd enn de andre barna i klassen/gata. Men jeg fikk ekstra mye omsorg av venninners mødre fordi mamma bodde på en annen kant av landet. :rolleyes: Forsåvidt bare kjekt det.
Så uten videre presisering av hva som faktisk har skjedd i det omtalte tilfellet i hovedinnlegget ønsker jeg ikke å si noe sterkt om hvorvidt det er synd på noen.
Da er vi uenige. :blunke:
Uansett ville det vært umulig for oss å bestemme hvem som da skulle vært dette faste hjemmet.
Jeg er også uenig i at det blir som en kasteball, jeg har sett mange varianter av 50/50 som har fungert utmerket. Det krever en del av foreldrene, men for mine barn er jeg overbevist om at det ville vært den beste løsningen.
Det gjør de ikke hvis foreldrene greier å samarbeide og holde en bra tone. Det er det som er det viktigste, uansett om det er delt omsorg eller ikke.
Jeg kjenner til familie med både delt omsorg, og der en av foreldrene har hovedomsorgen, og for meg ville det i hvert fall aldri vært aktuell å se så lite til mine barn. Det er vanskelig å delta aktivt i barns liv når man ser de bare annenhver helg og hver torsdag. Sikkert noen som får til det også, men mange gjør dessverre ikke det.
Jeg har en masse fordomsfulle tanker jeg som de fleste i slike situasjoner. Jeg tror nok samfunnet fordømmer en mor som flytter ut og overlater omsorgen til far såpass sterkt at det er noe som ofte er veldig gjennomtenkt. Å innse at far kan være en bedre omsorgsperson enn en selv er modig.
Jeg har det med å tro mor må ha store problemer, for å ta det valget, men jeg inser at det bare er overspekulasjoner fra min side.
Jeg tror også 50-50 er mere for foreldrene enn for barna.
Jeg tror heller ikke det er veldig bra med to hjem, men i en del tilfeller er det nok verre å kun se mamma eller pappa annenhver helg, eller enda verre, kun i ferier.
Om vi måtte velge ett hjem til ungene våre tror jeg mannen ville h beholdt huset og bodd der med ungene. Men jeg regner med at det ville vært mange som mente jeg var en merkelig mor ved en slik ordning.
Enig med Blondie. Hvorfor i alle dager er barnet mer en "kasteball" om han/hun bor en uke på hvert sted, enn om han/hun må flytte hit og dit annenhver helg og en gang i uka? Men denne diskusjonen gidder jeg ikke gå tungt inn i en gang til. Får nøye meg med å nok en gang innse at fordommene er store når det gjelder 50/50-løsninger.
Selvsagt, men det betyr ikke at barnet må føle seg som en kasteball. Jeg vet at mange barn har dårlig samvittighet fordi de føler de tilbringer altfor lite tid med en forelder, og ønsker å se den andre forelderen mere. Noe som er vanskelig å gjennomføre når f.eks. mor har hovedomsorgen og forholdet foreldrene mellom er dårlig. Jeg har bodd hos min far, og det har vært helt greit, men for meg hadde 50/50 vært mye bedre, om jeg hadde fått velge.
Det trenger ikke nødvendigvis være at mor innser at far er en bedre omsorgsperson. I mitt tilfelle var det rent praktiske grunner til at mor valgte å flytte og la barna bli boende igjen i huset hos far. Mor ville ikke kunne beholde huset og både mor og far ønsket at barna skulle bo der de alltid hadde bodd. Mor flyttet i leilighet i gangavstand fra gamlehuset.
Jeg kan ikke huske en eneste gang at denne ordningen ble fordømt av samfunnet. Først når jeg leser slike tråder som denne så innser jeg at jeg kan ha gått glipp av noe. :knegg:
Nesten så jeg hadde følt for å le, om ikke temaet var for alvorlig. Jeg synes det er en gammel klisje som overhodet ikke trenger ha rot i virkeligheten.
Når foreldrene ikke bor sammen har barnet uansett to hjem. At den ene forelderen blir redusert til en perifer besøksperson tror ikke jeg er det bste. 50/50 hos hver kan være veldig stabilt, det. Og barnet opprettholder like god kontakt med begge foreldrene.
Verken 50/50, normalt samvær, intet samvær osv er "det beste". Alt kommer an på familiesituasjon og barnas personlighet. Jeg trodde ærlig talt dere var såpass oppegående at dere kan innse at det er like mange ulike familier der ute som det er ulike arrangementer om samvær og at det som passer den ene nødvendigvis ikke er riktig for den andre.
Bare le du. :rolleyes: Ja, ett hjem betyr mer stabilitet enn to hjem. Nå diskuterer jeg altså ordninger i funksjonelle, "normale" hjem. Det at barnet låses ute og må sove på gaten eller hos tilfeldige bekjente, blir en annen sak.
Det trenger de slett ikke være. Hvis foreldrene bor nær hverandre, kan barna være innom begge steder når de vil, ihvertfall når de er i skolealder. Jeg snakker ikke om babyer og helt små barn. Vet ingen som anbefaler en uke på hvert sted for så små.
Jeg har hatt delt omsorg for relativt store barn i flere år nå, og jeg tror aldri det har gått en uke uten at jeg har sett dem (eller en uke uten at de har truffet faren sin).
Som nevnt før, så synes jeg barn uansett har to hjem. Og det tror jeg enhver "helgepappa" også ville sagt, at hans hjem også er et hjem. Det er bare et hjem der det tilbringes mindre tid i. I stedet for at barna tilbringer fast annenhver uke der, så tilbringer de fast annenhver helg der. Og litt til, ofte. Det er faktisk ikke så stor forskjell. Men som sagt, denne diskusjonen har vi hatt før, og ingen ble enige der heller. ;)
Jeg synes ikke den ordningen er OK uansett alder. Spiller litt rolle om foreldrene bor to hus tett i tett, men slik pleier det ikke å være, og barnet har likefullt to hjem istedet for ett.
Egentlig burde man bare frata en person omsorgen når man skiller lag og forby de å se barna igjen noensinne, slik at de slipper å måtte oppholde seg i et annet hjem enn hovedhjemmet. :himle:
Leter du virkerlig etter en like optimal løsning som før samlivsbruddet? Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre! Barna er taperne uansett situasjon, men av to onder, så mener jeg at ett fast hjem, et sted å henge hatten, er bedre enn to. Jeg synes ikke at helgemamma el pappa blir hjem nr. 2, for det er det for liten tid. Ingen ordning pr. dags dato fungerer optimalt i mine øyne.
Jah, lure agurken. Barn har definitivt godt av å ha mange personer i livet som er glade i dem. De har også godt av å tilbringe tid borte fra mamma og pappa. Men jeg tror fremdeles det er best med ett hjem.
Jeg syns ikke ordningen der ungene bare har pappa (evt. mamma) som en besøksperson er OK uansett alder, så der blir vi nok ikke enige.
Det som irriterer meg er den "jeg vet best at dette er grusomt for barna"-holdningen du legger for dagen, til tross for at jeg (og andre) vet om barn som har det bra, ønsker ordningen selv, føler at de har det stabilt og i det hele tatt. Uansett så er det "ett hjem" som teller, fremfor alt annet. Ja rent bortsett fra i tilfeller der de låses ute og må sove på gata.
Men denne diskusjonen er ikke bra for blodtrykket mitt, så jeg skal holde meg vekk.
Javel. :rolleyes: Vi diskuterer vel alle hva vi selv mener er best! Kanskje du skal slutte å ta alt så personlig, da går det sikkert bedre med blodtrykket ditt også.
ørSom sagt- først og fremst tror jeg det kommer an på personligheten til barna. Noen barn tåler sikkert fint å tilbringe veldig lite tid med den ene forelderen. Jeg tror ikke at mine ville gjort det, og ingen av oss voksne ville greid å plutselig være borte fra barnas liv så mye.
Jeg tar det ikke personlig. Du kjenner ikke meg og det bryr meg ikke hva du tror om akkurat meg. Det irriterer meg bare med så bastante holdninger til hvordan andre innretter livene sine.
Alle diskuterer jo tross alt utifra sin egen situasjon. Hva som er best for Skremmerns barn vet ikke jeg, men jeg vet at en 50/50-løsning hadde vært best for mine barn.
At man da skal bli beskyldt for å kun tenke på seg selv, bekymrer meg mindre. Alle gjør det en selv føler er det beste i sin egen situasjon.
Uansett har jeg ofte lurt på hvordan man avgjør hvem som skal være hovedomsorgsperson i et barns liv når man velger denne løsningen. Hva slags kriterier blir lagt til grunn for det, og hvordan kommer man frem til det. Nesten så det burde bli diskutert i en egen tråd.
Jeg har aldri sagt at 50/50 er det beste for alle. Jeg skjønner jo at det fins mange som ikke kan få det til eller ønsker det og barn det ikke passer for.
Du uttaler deg jo som om det er synd på alle barn som bor halvparten hos hver, og gir inntrykk av at det må være ustabilt og at de ikke har noe ordentlig hjem.
Fordi jeg har vært "nesten-skilt" det siste halve året og har måttet vurdere nøye fordeler og ulemper med alle løsninger. Mannen og jeg er hvertfall enige om at vi tror dette vil være den beste løsningen hvis vi ikke greier å få ting på riktig kjøl igjen.
Vi vet ikke at det er den beste løsningen, vi tror. Hva som virkelig er det beste vil bare tiden vise. (hvis det blir noe av og det håper jeg virkelig ikke)
Ja, selvfølgelig er det synd på de. Det er også synd på de som besøker mor eller far annenhver helg + en dag i uken, men sånn er det når mor og far skiller lag. En bedriten situasjon. 50/50 gir meg en følelse av at barnet også flytter ut. Rives bort fra det kjente og kjære over til en uke her og en uke der. Da synes jeg det er bedre at barnet bor fast hos den ene, helst i nærheten av den andre, og kan tilbringe mye tid med begge, samtidig som han eller hun henger hatten sin i hovedhjemmet.
Både jeg og mannen har skilte foreldre. Mine foreldre var gjennom en årelang rettsak for å få omsorgen for meg og brodern. Jeg vet i hvert fall at de begge ville. Mannens mor tok med seg yngstedatteren og lot de to sønnene bli igjen hos pappaen. Å gjøre dette hadde for meg vært helt utenkelig, og mannen har nok ikke helt tilgitt henne enda.
Selv havnet jeg som et 50/50 barn i noen år. For meg fungerte det IKKE. Brodern taklet det heller ikke særlig bra. Så besluttet mamma å flytte tilbake til hjembyen sin, og vi så pappa annenhver helg og i feriene. Dette ga mer stabilitet for oss, men selvfølgelig savnet vi pappaen vår også. Men vi slapp i hvert fall at noen av foreldrene våre "ikke ville ha oss".
