"Jammen ble det ikke middag i dag, ogsaa", sa jeg til sönnen min (smaafornöyd gitt at jeg hadde klart aa lage middag med nesten tomt kjöleskap).
"Ikke middag??", sa han, "vi har jo spist middag".
Da jeg skulle pröve aa forklare han hvorfor vi sier det saann paa norsk, stod jeg fast. Vi bor i Tyskland og sönnen min er trespraaklig, noe som ofte medförer at jeg faar interessante spörsmaal om hvorfor jeg sier noe/bruker et rart uttrykk. Jeg fant ikke noe godt svar paa hvorfor vi sier dette paa norsk, ei heller lignende uttrykk paa andre spraak vi snakker. Derfor spör jeg dere: Hvorfor sier vi noe saa ulogisk? "Jamen ble det middag i dag, ogsaa" hadde jo egentlig vaert mer logisk.
Jeg aner ikke hvorfor, men antar det er noe av samme mekanismen som gjør at vi til stadighet snakker i fortid. Jeg har en kamerat fra Finland, og han skjønner seg slett ikke på oss nordmenn:
Når vi f.eks spiser et godt måltid: "ja dette var godt, dere!" (Hallo, vi spiser ennå, det er godt, ikke var."
Jeg komplimiterer den nye frisyra hans: "oy, nå var du fin på håret!" (Døh, jeg er fin på håret nå!)
Ja, det stemmer, jo. Jeg tenker liksom alltid at norsk er saa lett ift. mange andre spraak fordi vi ikke har saa mange kasus og forskjellige former ift. personer og verb f.eks., men vi gjör nok mye rart vi, ogsaa.
Har vært borte i barn som ikke skjønner beskjeden "kan ikke du gå ut litt?" - vi mener jo at en SKAL gå ut, ikke at en IKKE skal gå ut. Hva den ikke-n gjør der, er rart, ja. :humre:
Hmm, ikke lett å svare på. Spørsmålet "Kan du ikke gå ut litt?" tror jeg kanskje blir brukt om man virkelig ikke forventer et annet svar enn posititivt, f.eks. "joda". Om man spør "Kan du gå ut litt?" er det like enkelt å svare både ja og nei. Altså "Kan du ikke gå ut litt?" er egentlig mer som en kommando og burde ha utropstegn istedenfor spørretegn føler jeg.
Spørsmålet i HI er vanskeligere å svare på. Jeg føler at man sier det når alle odds har vært i mot at det skulle skje. Altså; "alt lå til rette for at det ikke skulle bli middag, men så ble det jammen middag allikevel." "Jammen ble det middag i dag også," er mer en konstatering av fakta kanskje, og ikke så sterkt henvisende til at det lå an til å IKKE bli middag. :vetikke:
Det er et av de mer artige bruksområdene til «ikke» – den kan brukes i utrop, og typisk uttrykke overraskelse:
Jammen ble det ikke middag!
Sannelig kom vi ikke hjem!
Det er nok i slekt med bruk av «ikke» i retoriske spørsmål:
Er han ikke stor? (= Han er stor.)
Og også med "ikke sant"-spørsmål:
Du var på skolen i dag, ikke sant? (Jeg forventer at du har vært på skolen.)
Du har spist middag, har du ikke? (Jeg forventer at du har spist middag.)
Inagh har et poeng, det ligner på den utstrakte bruken av fortid til ting som slett ikke er fortid: «Dette var godt!» «Så gikk vi, da!» osv. Der markerer ofte fortidsformen at taleren har et eller annet emosjonelt forhold til handlingen (synes virkelig det var godt, synes vi bør gå).
Man bruker også nei i "positive uttrykk formulert som spørsmål " i muntlig tysk. "(Er ist) süß, ne(in)?" betyr at man synes han er søt, og at man forventer et ja.
I Bergen bruker de ikke "ikke" i ikke sant, men sier bare "sant".
Du var på skolen i dag, sant? (Jeg forventer at du har vært på skolen.)
Du har spist middag, sant? (Jeg forventer at du har spist middag.)
Vi var på kino, sant, og så gikk vi hjem. (Som den amerikanske "you know", meningsløst fyllord)
Der jeg kommer fra (indre østland, svenskegrensen) sier de "Du kunne ikke vært brydd med..." når man ber noen om noe.
Eller man skryter: "Dette var ikke så verst!" (=utrolig bra!) Dette er helt uforståelig for bergensere som skryter direkte og bokstavelig: "Dette var utrolig bra!". Noe som igjen oppfattes av indreøstlendingene som påtatt og falskt og too much.
Jeg hadde en gang i tiden en foreleser som var fra Bergen. Han sa "sant" så ofte at det rett og slett ble plagsomt, det endte med at man ble sittende og vente på "santet" inni og etter hver skofta setning, i stedet for å høre på hva mannen egentlig prøvde formidle. :knegg:
Jeg sier visst ofte "Du har ikke tilfeldigvis...", hvorpå min mann alltid svarer "har jeg ikke??". Jeg synes det er veldig irriterende at han svarer slik, for han skjønner hva jeg mener. Og han synes tydeligvis det er irriterende at jeg ordlegger meg på den måten.
Jeg kan også finne på å si jammen ble det ikke..., men han sier aldri slike ting. Begge født og oppvokst på østlandet.
Mens jeg, fra Grenland, fint kan be på formen "du hadd' ikke giddi å sende smøret, eller?" :humre:
Jeg husker første gang jeg fikk et rart blikk på akkurat den, da var jeg på sydenferie og spurte noen nordmenn om "hadde du giddi å ta et bilde av oss?"
Det irriterer meg faktisk at folk svarer "ja, ikke sant"? Det ER jo sant. Dust som jeg er så svarer jeg nemlig deretter det, "jo, det er sant". :knegg: Selvfølgelig bare til venner.
Det et faktisk en vanlig sosialiseringsmarkør på utflyttede bergensere; når de begynner å si "ikke sant" er det på tide å flytte hjem igjen eller satse på knoting.
Det satt litt langt inne for nesten-trettenåringen også at nei ikke var et akseptabelt svar på sånne spørsmål. Da han fikk vite i klartekst at det var en hyggelig måte å si "du skal" på ble det mye lettere for alle. :humre:
(Bare til mannen altså, når jeg reelt ikke gidder, fordi kan np vel like gjerne kan reise seg fra pc'n og hente seg drikke, som at jeg skal gå fra tv'n og hente til ham)
Alle gjør det. Fra de aller eldste, til de aller yngste. Mine svigerforeldre på nesten 70 og mine barn (4 og 6) bruker "sant".
Det er jo litt sosialt håpløst å gjøre sånn, det får samtalen til å lugge. Man sier jo "ikke sant" for å anerkjenne den andres utsagn og drive samtalen videre.
Ja, det har jeg drillet inn her også. Å svare nei på slike spørsmål er helt uakseptabelt uansett alder. Det er en hyggelig måte å kommandere på.
.jpg)
