Olympia sa for 17år siden:

Spin-Off:

Jeg lurer på: Hvis dere hadde bestemt dere å gå fra hverandre nå, hvordan hadde dere ordnet samværet? Jeg vet at det er vanskelig å spå sånt før man kommer bort i det, men hva er dine tanker om det nå?

Spesielt interessert er jeg i de som ikke ville valgt delt omsorg. Hvordan får dere bestemt hvem som skal ha hovedomsorgen? Hva slags tankeprosesser går man gjennom og hvordan tror dere at man ville kommet frem til en løsning?

Blondie sa for 17år siden:

Vi hadde valgt 50/50, uten tvil.

Vi hadde nok aldri klart å enes om hvem som skulle hatt hovedomsorgen ved en annen type løsning. Jeg føler også det blir feil å veie foreldrene opp mot hverandre i forhold til hvem som er best egnet til å ha barna.

Jeg ville nok blitt boende i huset, det er det eneste argumentet jeg kan tenke meg som kunne vært hardtslående i en silk debatt.

(men vi bestemte altså før vi fikk barn at vi skulle dele 50/50 hvis det gikk galt)

Obelix sa for 17år siden:

Har ikke noen planer om samlivsbrudd her i huset, men her hadde 50-50 ikke gått. Da tenker jeg på annenhver uke. Er det det som er delt omsorg foresten :uvitende:
Jeg jobber 50 % nattstillling, så det hadde praktisk ikke gått i hop.

Blånn sa for 17år siden:

Jeg hadde, tror jeg, gått for 50/50 eller opp i mot det. I allefall mer en "vanlig" samvær. Mannen hadde nok muligens ønsket "vanlig" samvær.

Bokormen sa for 17år siden:

Det eneste jeg vet sikkert er at pappaen her i huset er altfor viktig for ungene til at annenhver helg og annenhver ferie blir nok samvær. Jeg tror også det er viktig for forholdet foreldre-barn at begge foreldrene er involvert i hverdagen, at det ikke blir kun helgesamvær med lek og moro og sene kvelder, snop, kino og svømmehall, for å sette det på spissen.

Slik situasjonen er i dag så står mannen tryggere enn meg økonomisk, antakeligvis ville han ha beholdt huset, og om vi ikke skulle ha 50/50 ordning, så tror jeg muligens at ungene ville ha bodd mest hos han. Da slapp de i det minste å flytte. Han er også mer tålmodig enn meg da det kommer til å ha ungene alene. :flau: (Akkurat nå er minstemann bare fire mnd, og fullammes enda, så foreløpig er han avhengig av meg.) Når det er sagt, så ville det ha knust hjertet mitt å se de kun noen få dager i uken, men det er jo ikke meg og mine behov som kommer først.

Tjorven sa for 17år siden:

Siden min personlige erfaring tilsier at 50/50 ikke er noen god løsning, så ville jeg nok kjempet for at jeg kunne ha barna med "vanlig pappaomsorg" fra far. Med det mener jeg en gang i uka og annenhver helg.

Jeg mistenker at mannen ville synes det er helt greit selv om jeg egentlig ønsker at han også ville hatt størstedelen av omsorden.

Vel, det er ikke akkurat noe vi har snakket om. Fremdeles forholdsvis nygifte som vi er.

Bokormen sa for 17år siden:

Det som er en litt interessant problemstilling er om foreldrene også er skilsmissebarn. Da er det kanskje lett å velge det man selv syntes fungerte/ unngå det som ikke fungerte for seg og sine skilte foreldre? At man i alle fall blir påvirket av dette? Eller tror dere at man greier å se bort fra dette og heller de de løsningene som passer sine egne barn best?

Skremmern sa for 17år siden:

Vi hadde nok begge gått inn for vanlig samværsordning. Hvem som skulle ha hovedansvaret er uvisst, vi hadde nok hatt mye å snakke om.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Huff, det er en problemstilling jeg aldri håper jeg kommer opp i. Jeg vil kjempe med nebb og klør for at det ikke skal skje, og det samme vet jeg mannen vil, men man skal aldri si aldri.
Jeg vet ikke hva vi hadde gjort. Både jeg og min mann hadde ønsket å ha ungen mest mulig, så jeg tror nok ikke han automatisk hadde gått med på at jeg fikk hovedomsorgen. Og en 50/50-løsning syns jeg helst bare fungerer om man bor veldig nær hverandre, ellers høres det veldig ustabilt ut for ungene, synes jeg. En uke hos mor og en hos far høres slitsomt ut om foreldrene bor langt unna hverandre, egentlig synes jeg det høres slitsomt ut uansett.

Che sa for 17år siden:

50/50. Det har ikke vært enkelt, for jeg har nok helst ønsket å ha mest selv ego Likevel: Om vi så skulle ha flyttet fra hverandre, har vi nok inngått avtale om å bo innenfor samme skolekrets og dele omsorgen. For barna sin skyld synes jeg det er best. (forskning viser jo at dette fungerer helt greit for barna også)

jeg er selv skillsmissebarn med annenhver helg og hver onsdag hos pappa. Det ble liksom aldri HJEMME på samme måte som hos mamma på denne måten - jeg fikk ingen venner der (vanskelig og vedlikeholde vennskap når man er der så sjelden) og syntes det hele var litt ensomt.

Sånn ut ifra min egen del, har jeg nok ønsket annenhver uke fra onsdag til søndag, og jeg resten. men det er som sagt ut ifra meg selv.

Mams sa for 17år siden:

Jeg tror jeg ville gått for 50/50.
Jeg ønsker at vi begge skal være en stor del av barnas hverdag, og det blir ikke det om en skal være helgeforelder.

Har ingen efaring når det gjelder å være skillsmissebarn, men en av bestevennene til eldste gutten min bor 50/50 hos sine forleldre.
Han synes det er veldig bra.

Men det krever selvsagt at foreldrene ikke bor for langt unna hverandre.

IOA sa for 17år siden:

Jeg er veldig usikker, fordi sambo har en turnusjobb som gjør at han ikke kan både hente og levere i barnehagen samme dag. Men det er mulig han kunne fått en annerledes arbeidstid, eller at han kunne byttet jobb. Vanskelig å si. Men jeg tror nok jeg hadde hatt henne mest, og at han nok hadde hatt henne mer enn en ettermiddag i uka og annenhver helg og ferie. Jeg håper at vi slipper å ta opp det temaet noen gang.

Honda sa for 17år siden:

Om vi hadde gått fra hverandre så hadde mann fått huset, er hannes hjemmplass her oppe[ikke barndoms hjem da] og jeg hadde flyttet en plass mere sentralt men i samme skolekrets. Skolekretsen vi hører til er ganske så vid.
Og vi har kommet til å ha ungene 50\50
Kanskje ikke annen hver uke, men kanskje 14 dager i ett.
Kanskje litt etter som om mann jobbet skift eller ikke da...
Vet ikke helt. Men 50\50 VET jeg at vi blir å ha hatt.
Og vi har egentlig avtalt, at om en gang brudd så SKAL vi bo i samme skolekrets.
Ikke for vår del men for ungene sin del

Når søskenbarnet mitt i tønsberg og eksdama som bodde utfor Trheim fikk det til før ungen begynnte på skole.
så må nå vi få det til :)

007 sa for 17år siden:

Jeg hadde latt mannen få ha hovedomsorgen, dersom han hadde ønsket det. Han er en utrolig flink pappa, er tålmodig og snill og er flink med både unger, skole/fritidsaktiviteter og huslige ting.

Jeg håper vi hadde bodd i nærheten av hverandre, men er usikker på om det hadde fungert (med tanke på hvor vi jobber, husleiepriser o.l).

Jeg er også åpen for at vi hadde delt barna mellom oss: jeg hadde i så fall hatt jentene hos meg og mannen hadde hatt hovedomsorgen for sønnen vår.

Kirsebær sa for 17år siden:

Hvis man ser bort fra 50/50 (som jeg tror vi ville valgt) og man sier at barnet skal bo fast hos én forelder og hatt "normalt" samvær med den andre ville det vært svært vanskelig å velge hvor Poden skulle hatt "hovedhjemmet" sitt.
På en måte tror jeg han ville hatt det best med å bo mest til pappan, da pappan er flinkere til å leke, koser seg mer med å være hjemme, lever et litt mer stabilt og forutsigbart hverdagsliv.

Men på den andre siden ville han absolutt ha tjent mer på å bodd hos meg da jeg har klare grenser, gjennomtenkte løsninger på det meste, tenker litt lenger enn akkurat de neste timene og generelt er en mye bedre person enn det pappan er. :knegg: Helt objektivt sett selvfølgelig.:nemlig:

Om jeg skulle tatt en avgjørelse etter hva som hadde vært best for meg hadde det egentlig vært like vanskelig da også.

Muad'Dib sa for 17år siden:

Vi har to gutter, som er veldig glade i pappan deres og huset. Mannen min elsker huset vores, mens jeg i tilfelle samlivsbrudd ikke ville ha store kvaler ved å flytte nærmere byen, gjerne i leilighet.

Guttene ville jeg nok la bli i deres vante omgivelser, hos pappan, med meg som helge- og ferieforelder. Vi ville da bare måtte finne på en ordning til når pappan har vagtene sine.

Lenam sa for 17år siden:

Jeg får vondt i magen bare av tanken på at jeg ikke skulle kunne kysse ungerne mine godnatt hver kveld, så jeg akter og tviholde på sambo, han er jo et skikkelig kjerringevne og så. :knegg:

Seriøst så hadde det nok vært mest praktiskt at barna hadde hatt hovedhjemme sitt hos pappan sin, sambo har en flexibel 8-16 jobb og jobber ingen helger, han har stabil økonomi og er en like god far som jeg er god mor. Jeg jobber stortsett 2 av 3 helger og nesten bare kveldstid, men å bare ha se barna min "normal" samværstid er helt uaktuellt for meg så vi måttet nok bo nære hverandre så vi kunne hatt stortsett daglig kontakt.

Tove sa for 17år siden:

Det var i grunnen ingen diskusjon rundt det....Tuva overnattet ikke til sin pappa etter bruddet før det hadde gått over 1 år, og det var ikke mitt valg, for å si det på den måten.

Jeg er dessuten ikke for 50/50. Jeg synes barnet skal ha et fast tilholdssted. Det er ingen regel som sier at pappa (eller mamma) ikke kan ha barnet mer enn annenhver helg om man har vanlig samværsordning. Hos oss er det hvertfall pappan det har stått på. Jeg har prøvd å få han til å ha henne litt ekstra, for jeg vet Tuva har lyst å være hos pappa også, men jeg hadde virkelig ønsket at han kunne tatt initiativ en gang også. Han skal ha henne 1 uke foruten helgene sine i sommer....etter eget ønske :rolleyes:

Eria sa for 17år siden:

I utgangspunktet ville jeg gått for 50/50, men med all mannens jobb og frivillighetsarbeid ville det blitt vanskelig for han å ha barna 50% av tiden alene, tror jeg.

Jeg skammer meg litt over det, men jeg tror at jeg som er vant til å ha barna sammen med meg bestandig, ikke ville fungert uten dem. Tanken på å gå glipp av 50% av livet til barna mine får det til å knyte seg i magen min.

Vi har snakket om at viss det verste skulle skje hadde det ideele vært å kjøpt seg en tomannsbolig, men det er jo forutsatt at vi fortsatt er gode venner og vel forlikte.

Fruktflua sa for 17år siden:

Vi har tenkt akkurat det samme her. Vi vet at vi klarer å være gode venner hvis et brudd noengang blir aktuelt, og jeg hadde fint klart å leve i samme hus (tomannsbolig) som pappaen, eller i et hus i umiddelbar nærhet. Da kunne ungen(e) hat litt frihet i forhold til hvor de vil være.

Jeg hadde ikke taklet 50/50. Jeg tror ikke det er det beste for barna, i hvertfall ikke mine.
For meg er det totalt utenkelig å bare ha ungene annenhver uke, og jeg blir lei meg av å bare tenke på det til og med. Det har sikkert masse å gjøre med at jeg har vært hjemme med ungene aller mest, mens han jobber overtid, drar jobbreiser, og har masse "utenomhuslig" på arenaen. Ungene har det definitivt best ved å ha det sånn de har det nå, og derfor tror jeg de hadde blitt hos meg ved et eventuelt brudd.

007 sa for 17år siden:

Hvordan i all verden vet du det?
Han dumper deg for en annen (en venninne, kanskje), men det hadde gått greit? Han kjører rettsak for å få sølvtøyet fra farmor, båten og hytta - men det går likevel bra?
De færreste som bilr uvenner etter et samlivsbrudd hadde på forhånd trodd at dette skulle ramme dem. Likevel skjer det. Veldig ofte, til og med.

allium sa for 17år siden:

Enig med Liven. Å bo vegg i vegg kan høres greit ut før bruddet er et faktum, men de aller færreste ville klare å gjennomføre det. Selv om bruddet er aldri så vennskapelig. Det er for eksempel sjelden bare greit og morsomt å se at det kommer nye partnere inn i bildet.

Fruktflua sa for 17år siden:

Kanskje vi allerede har vært der? Og at erfaringen vår tilsier at vi er to oppegående mennesker som lar menneskelig feil være menneskelige feil, og dermed kommer oss videre for barnas skyld? Sølvtøyet fra farmor er ingen realitet, og her blir alt delt 50/50, dvs rettferdig.
Bitterhet er en ting, og hvis bruddet skyldes venninnepuling eller annet som kan fremkalle bitterhet, så kommer vi over det også, for ungenes skyld.

Fruktflua sa for 17år siden:

Greit nok, men nye partnere er en normal følge etter et samlivsbrudd, og det må man bare innse, og dermed også tåle.

007 sa for 17år siden:

Fruktflua sa for 17år siden:

Flinke? Man må da komme seg videre i livet selv om det gjøres feil? Og de feilene skal vel ikke gå utover uskyldige barn?

Jeg stoler ikke blindt på at mannen min ikke kan gjøre noe galt, og jeg er ikke så dum at jeg sier at jeg aldri kunne ha funnet på å være utro, men uansett hva som skjer, så skal vi gjøre det beste vi kan for å ha et godt forhold for barnas skyld. Barna mine er det viktigste i mitt liv, og for de klarer jeg å gjøre alt. Det vet jeg av erfaring.

007 sa for 17år siden:

Det var jo veldig pent sagt, og dere er både heldig og flink om dere klarer å gjennomføre dette.

Her hos oss er vi bare mennesker og vet at teori og praksis ikke alltid lar seg forene. Vi ville også selvsagt gjort vårt beste, men vi kunne sikkert brukt barna mot hverandre ved et samlivsbrudd. Vi kunne nok også ha fått ett bedritent forhold etter skilsmissen (selv om vi tror at det aldri vil skje). Enda barna de det viktigste i livene våre.

Harriet Vane sa for 17år siden:

50/50 er målet, så sant det lar seg gjøre.

allium sa for 17år siden:

Tror du de som krangler etter en skilsmisse ikke synes barna er det viktigste i livene deres?

Fruktflua sa for 17år siden:

Hva er det som er så pent sagt? :confused:

007 sa for 17år siden:

Dette:

De aller, aller fleste foreldre føler at barna er det viktigste i livet deres. Likevel klarer de ikke å gjøre alt for at barna skal ha det bra. Men du er altså en av dem som vet at du klarer. Og det er jo bra.

Fruktflua sa for 17år siden:

Ok. Måtte forsikre meg om at det ikke var ironisk sagt fra din side. :knegg:

Jeg har hatt en tøff oppvekst, og har lært av den. Jeg vet hvordan det er å være offer for voksne menneskers egoisme og bitterhet, og det har preget meg såpass at jeg merker at jeg nesten kunne ha gjort hva som helst for å skåne barna mine fra å havne i den situasjonen. Mannen min har hatt en trygg og god oppvekst, og våre erfaringer er til sammen et gunstig utgangspunkt nettopp for å få til et godt samarbeid etter et eventuelt brudd.

Selvsagt hadde jeg hatet mannen min om han hadde forsynt seg med en av mine venninner, og jeg hadde sikkert vært fylt til randen av bitre og hevnfulle tanker mht til han, men det skulle jeg fått ut på andre måter enn å la barna merke det så mye at de hadde følt på det. Og tanken og vissheten om at de stygge tankene om ham hadde gått over med tid og stunder, hadde gjort at jeg hadde klart å holde bitterheten på tankeplanet.

Left sa for 17år siden:

Her i huset hadde en 50/50 deling vært vanskelig, da faren jobber som langtransportsjåfør, og er veldig mye borte. Men hadde han hatt normal 8-16 jobb, så hadde vi nok delt likt.
Det er ikke utenkelig at han ville skaffet seg en mer normal jobb HVIS det skulle gå så galt, for å kunne vært mer sammen med barna.

Jeg er livredd for evt. å falle i den fella, der jeg sitter og synes synd på meg selv, og opphøyer meg selv til "denenestesomkanpassebarnaminegodtnok" om det skulle bli brudd her noen gang.
Pappa'n ville kanskje ikke gjøre ting på samme måte som meg, men det betyr ikke at det ville vært noe dårligere.
Jeg vet hvor grusomt det er når foreldre bruker barna mot hverandre - X til sambo gjør det, så mine gutter skal aldri høre meg si en negativ ting om faren. De skal slippe å havne i lojalitetskonflikt pga meg.