løve70 sa for 11år siden:

Litt inspirert av diverse diskusjoner i anledning kvinnedagen, lurer jeg på om du hadde synes det var greit dersom partneren din ønsket å jobbe rdusert. Eventuelt hadde du forventet at parteren din skulle 'forsørget' deg dersom du hadde jobbet redusert?

I hvilke tilfeller ville det vært greit? I hvilke tilfelle ville du ikke synes det var greit?

Jeg tenker da selvsagt på tilfeller der det går utover fellesøkonomien.

Katta sa for 11år siden:

Vi er en familie og har gjensidig forsørgerplikt, felles økonomi og felles hus og barn. Noe sånt hadde vært et felles prosjekt, og det hadde vært en selvfølge at det fortsatt var alle penger inn i fellespotten fra begge to uten at man tenkte mer over det.

Tanken å jobbe redusert for å sitte på cafe er veldig fjern for oss da, det har vært studier det har vært snakk om. Jeg har nå innmeldt mulig inntektsreduksjon til min mann for å ta noe mer utdanning. Vi er sammen om sånt.

Studier, sykdom og felles forståelse av at vi trengte noe mer tid for å følge opp barn hadde vært gode årsaker her i gården.

rine sa for 11år siden:

Jeg har jobbet redusert i nesten to år, ikke helt frivillig riktignok, men samtidig passet det veldig bra (små barn) og ble altså delvis forsørget av mannen. Pr. i dag er det vel ingen grunn til at han skal redusere stillingen sin, men dersom han f.eks. skulle få lyst til å studere og dermed gå ned litt i stilling, ville jeg tenkt at det var OK. Vi har bevisst valgt å verken bo, bile eller barne oss i hjel, og dermed har vi mulighet for at en av oss kan jobbe litt redusert i perioder om vi ønsker det.

nokon sa for 11år siden:

Vi har nokså nyleg hatt ein periode kor han har jobba 80% for å få frigjort tid til å vere "aleinepappa" medan eg har hatt eit langvarig sjukehusopphold. Det koster jo litt, økonomisk, men i denne situasjonen har det vore riktig. Eg kan sjå føre meg fleire situasjonar kor det kan vere aktuelt at ein av oss (uavhengig av kjønn) prioriterer andre ting høgare enn jobb. Men det må vere eit felles prosjekt kor vi er einige om å dra lasset saman.

Blåbær sa for 11år siden:

Nå er det jeg som jobber redusert ett år (kanskje ett til) her, men vi har en avtale på at jeg skal trå til ekstra dersom han vil jobbe redusert/bytte beite/starte for seg selv. Han har en jobb som det er vanskelig å jobbe redusert i, så bytte beite/starte for seg selv er mer aktuelt.

shute sa for 11år siden:

Vi måtte vært enige om det, uansett hvem av oss som skulle jobbet redusert. Og vi har felles økonomi, så gjensidig forsørgelse ville det uansett vært.

I praksis hadde det ikke vært aktuelt at hun jobbet redusert, siden hun tjener betydelig mer enn meg og jeg har for dårlig helse til å jobbe nevneverdig mer enn jeg gjør. Vi har drøftet at jeg kanskje skulle gå ned i åtti prosent, siden jeg fungerer bedre da, og hun er positiv til det om jeg skulle ønske det på sikt.

Daisy sa for 11år siden:

Ja det kunne han gjerne gjort. I dag jobber jeg redusert. Jeg starter kvart i ni og har ungene alene om morgenen. Han flekser ved å jobbe 06-14. På denne måten kan han hente ungene tidlig og lage middag. Det går fordi han er en morgenfugl. Jeg er ikke. Vi ønsker lange ettermiddager med greit med tid.

Vi kunne ha byttet roller, under andre omstendigheter.
Altså, han kunne gjort det for familiens skyld, for studier, for å bygge på huset. Ikke for å få mer tid til hobby. Ikke i denne fasen.

Matilda sa for 11år siden:

Ja, det må han veldig gjerne gjøre. Da vi fikk førstemann snakka vi om at vi begge to skulle redusere stilling en periode. Nå har mannen en sånn jobb der han er aleine om å få gjort arbeidsoppgave x, y og z og stadig pålegges mer, og dette har han allerede for lite tid til å få unna i 100 % stilling, så han hadde bare endt med å jobbe like mye for mindre lønn. Det er jeg i grunnen litt sur for. Jeg, derimot, jobber redusert. (Enda jeg er feminist, ja!) Grunnen er at vi har hatt noen svært tøffe år både med tanke på min helse, småbarnstid generelt og sjukdom og lite søvn spesielt, og jeg klarer ikke et komprimert arbeidsår med 3 timer søvn i døgnet. Litt færre arbeidsoppgaver og litt større fleksibilitet kommer godt med en periode, men jeg kommer ikke til å jobbe redusert lenger enn tariffavtalen min åpner for full pensjonsopptjening under omsorgspermisjon. Det er en tidsbegrensing på tre år eller noe sånt.

Ellers har vi grei nok økonomi til at det er mulig at minst en av oss jobber noe mindre en periode, men det bør jo fortrinnsvis være på grunn av enten studier eller at vedkommende tar noe større ansvar for å følge opp ungene. Som det er, jobber vi begge mer enn 37,5 time i uka, sjøl når jeg har 80 % stilling.

Neket sa for 11år siden:

Nja. Helt greit hvis han ville bruke mer tid med barna, studere, male hus, tømme skittentøyskurven og sånt. Ikke like greit hvis han skulle spille playstation. :humre:

Jeg vil tro jeg ikke hadde fått lov til å spille playstation heller. Han tjener endel mer enn meg, men vi klarer oss fint med mindre.

Anne C sa for 11år siden:

Bare jeg slipper det, og vi hadde hatt råd til det så må han bare jobbe redusert for min del.

Dronningen sa for 11år siden:

Hvis vi tjente så bra at en av oss kunne gjort det, hadde det vært ok. Det er mye man kunne ønske man hadde tid til, og i dag er det jo veldig travelt. Vi er ikke samlet før 17 hver dag, da mannen pendler. Vi tjener ca. like mye, men ikke nok til å kunne forsvare reduksjon på en av oss i dag.

Den som hadde vært hjemme hadde da hatt som hovedmål å få unna klær, kopper, støvsuge, handle, rydde,og alt som måtte være av forefallende oppgaver, slik at vi kunne sluppet det på søndager. Hentet på SFO, startet på middag. Startet lekser.

Jeg har vel kun jobbet 80% i 3-4 mnd da eldste startet i bhg, og i dag hadde det vel vært ammepermisjon. Jeg sluttet i 14-tida, når brystsprengen ble for ille. :himle:

mkj sa for 11år siden:

Samma her.

Nå jobber ikke min mann i noen stillingsprosent. Han jobber selvstendig, så det varierer fra 0% stilling til 200% fra måned til måned. Det er dog veldig lenge siden han hadde 0%. Jeg har bedt han være litt mer kritisk på hva han sier ja til. Det går ut over helsa hans å jobbe så mye, men jeg kan vel ikke si at det er det samme som å be han jobbe redusert.

Milfrid sa for 11år siden:

Jeg var desperat husfrue i 3.5 år. Det tok knekken på ekteskapet. :datapunkt: Jeg er en elendig husmor og blir feit og sur av å ikke jobbe. Likte verken meg eller mannen særlig godt på slutten. For å si det mildt.

Ok. Ikke fullt så enkelt. Men jeg avbefaler deltidsjobbing. Der har jeg skiftet mening, gitt. Før mente jeg at det var helt ok så lenge man ønsket det selv. Nå mener jeg at det vipper maktbalansen i forholdet og at det ikke er en fin ting. I alle fall ikke om man er som meg. :datapunkt:

Teofelia sa for 11år siden:

Ja, hvis vi hadde økonomisk armslag til det, så for all del. Det hadde ikke vært aktuelt å finansiere ham for å sitte på kafé eller vaske huset en dag i uka, men det hadde da heller ikke vært aktuelt for ham å jobbe redusert av en slik grunn.

Ingen av oss har noen gang jobbet redusert stilling, så det blir en ganske teoretisk problemstilling.

mkj sa for 11år siden:

dette hadde nok skjedd med meg også. Jeg virkelig kan ikke disse husmorgreiene. Mannen min er heller ikke god på vasking, men han er i det miste glad i å lage mat. Men tror ikke han heller hadde hatt det så bra med det altså.

Milfrid sa for 11år siden:

For å svare på om partneren kunne jobbet redusert? Så lenge jeg slipper å forsørge ham kan han gjøre hva han vil. :knegg: Jeg er i ferd med å bli en sånn sær dame som ikke vil ha samboer. Jeg foretrekker særboer. Og dem forsørger man ikke.

Egentlig har jeg endret mening om mangt og mye de siste par årene. :nemlig:

Luftslottet sa for 11år siden:

Ja, og det har han også gjort. Da tok han ukeshandelen og andre praktiske ting, noe som ga meg mye armslag til å tøffe meg på jobb. :glis:

mkj sa for 11år siden:

Slik skal jeg også ha det dersom jeg a) blir skilt og b) skulle finne en ny.

Milfrid sa for 11år siden:

Det er ganske genialt. Etter 2.5 år er vi fremdeles nyforelska, krangler aldri og blir like glad for å treffes igjen.

Det er fint. :hjerter:

Trixie sa for 11år siden:

Jeg har akkurat begynt på en 80 % stilling fram til sommeren. Nå var den stillingen 80 % da, så hadde ikke noe valg, men jeg/vi stortrives med det. Vi har delvis separat økonomi selv om vi er gift og bor i samme bolig og trives best sånn, altså er det jeg som får det trangere en periode, men det er helt greit for meg. Vi forsørger ikke hverandre.

Høst sa for 11år siden:

Veldig enig med Katta kjenner jeg...:nikker: Og - dette blir hypotetisk, ingen av oss har noen gang jobbet reelt redusert. Men i en periode, når jeg skrev masteroppgave, var det helt avklart at mer av "hjemmearbeidet" lå på ham, og nå, når jeg er ferdig med det prosjektet, skal han få mer tid til å skrive og slikt, siden han har en runde igjen med "oppgradering" før han føler han er "i mål" profesjonelt. Nå planlegger jeg å starte på en bachelor til høsten, og forutsetningen for det er at begge var enige om det - ikke for at jeg skal jobbe redusert, men fordi det vil ta av fellestiden innimellom. :)

Blondie sa for 11år siden:

Det er en avgjørelse vi er sammen isåfall, men jeg hadde ikke hatt noen problemer med det. Mannen har redusert arbeidstid nå (pleiepenger for barn), så vi får forsøkt det en periode. Jeg ønsker ikke redusert stilling annet enn til eventuelle studier, men da får jeg det isåfall dekket opp av jobb.

meisje sa for 11år siden:

Jeg jobbet 80% en periode da barna var små. Hovedsakelig av 2 grunner, lang reisevei medførte lange dager i barnehagen for våre små, og mye sykdom medførte mange avtaler hos leger i en lengre periode. Det gav oss mere tid sammen og mindre stress i familien totalt sett. Det første året i barnehagen jobbet vi begge 2 80%, og det var fantastisk. Hvis han vil jobbe redusert nå, må det være en grunn til det, jeg ville vært positiv om han hadde en plan med tiden. Fri for å vaske hus og sitte på kafé er uaktuelt for oss begge.

Fibi sa for 11år siden:

Om det ikke gikk utover økonomien, så værsågod. Jeg kunne faktisk godt tenke meg å ha en halvt hjemmeværende mann som kan ta seg av hus og heim mens jeg er ute og koser meg på jobb. Gleder meg til jeg skal tilbake i jobb, og han (for første gang) skal ha pappapermisjon.

Han har forøvrig helt og delvis forsørget meg i flere år, mens jeg var hjemmeværende, jobbet deltid, og når jeg studerte. Dette var aldri noe problem, det var bare slik det måtte være på den tiden. (Vi flyttet utenlands like etter at permisjonen min var over, da Malin var et snaut år. Etter at vi flyttet tilbake til Norge jobbet han så og si døgnet rundt, og når man da ikke har barnehageplass ble det umulig for meg å jobbe deltid. Da jeg etterhvert fikk deltidsjobb dro jeg jo inn noen kroner, men det var så liten stilling at han ikke kunne ta permisjon da Leon var liten. Så var jeg fulltidsstudent i tre år, og hadde ikke annen inntekt enn studielån.)

løve70 sa for 11år siden:

For oss har det ikke vært aktuelt og jeg ser ikke for meg at det blir det heller. Jeg tenker også at det hadde vært ok dersom det var en felles beslutning og årsaken var sykdom, videreutdanning e.l.

Dersom det var et behove for mer tid sammen som familie, ville det for meg vært naturlig at begge gikk noe ned i stilling, ikke at en tok hele byrden.

Sånn ellers er jeg enig med Milfrid; Dersom mannen selv tar kostnaden kan han selvsagt jobbe mindre om han ønsker :)

Elise sa for 11år siden:

Jeg har foreslått det tidligere, at han skulle gå ned til 80 %, for å ta seg av hus og hjem en dag i uken. Han jobber i et mannsdominert yrke der ledelsen bare ville ristet på hodet av et sånt forslag, enten så jobber man 100 % eller så kan man bare komme seg vekk.

Nå jobber han rundskift igjen og har derfor ofte fri på formiddagene, og vi ser ikke behovet lenger. Ungene er større og trenger ikke like mye energi fra oss lenger, så det også letter endel. :jupp:

Tjorven sa for 11år siden:

Jeg kjenner at det kommer litt an på hva han hadde planer om å bruke tiden som ble frigitt til. Jeg ville ikke syntes det var greit om han skulle suse rundt på landets golfbaner. Hadde vi hatt et barn som trengte ekstra oppfølging og han brukte mye tid på dette, så hadde jeg hatt langt større forståelse for ønsket. Det er ikke noe den ene bare bestemmer seg for og gjør. Det blir vi i så fall enige om.

Vi har relativt felles økonomi selv om jeg ikke har tilgang til hans kontoer, og ikke han til mine. Men vi deler jo på alt av utgifter på omtrentlig lik basis. Hvis han tjente mindre, så ville jeg måtte ta en større del av utgiftene.

Da ungene var mindre var dette med at en av oss jobbet 80 % stadig oppe til diskusjon, men vi fant ut at vi antok at det ville innebære 80 % lønn for samme arbeidsmengde og derfor slo vi det alltid fra oss. 20 % lønnsreduksjon ville jo også utgjort en del penger, så vi måttet ha kuttet ned på forbruket vårt. Nå er ungene større og det er ikke lenger noe vi kunne tenke oss.

Gaia sa for 11år siden:

Hvis han hadde ønsket å jobbe redusert av hensyn til familien (eller gå over til en jobb som bare var 8-16 :knegg: ), så hadde det selvfølgelig vært greit. Vi (skal) ha(r) rom i økonomien til det. Det er, i et likelønns-, likestilling-, uavhengighets- og forbildeperpektiv uaktuelt for meg å jobbe noe mindre enn en 100 %-stilling i det offentlige. Jeg kunne i teorien hatt en jobb som hadde krevd veldig mye mer av meg, men det har jeg valgt å ikke ha av hensyn til familielogistikken.

Det skal sies at mannens jobb krever en del mer enn min, men han hadde et forsprang på meg, på ganske mange år og er dessuten bedre til å "skru av og på" og jobbe med barna hylende rundt bena enn det jeg er.

Cuyahoga sa for 11år siden:

Mnja. Jeg hadde forventet en betydelig økt innsats på hjemmebane for å kompensere, for å si det sånn.

Jeg skjønner ikke helt poenget med at det er i det offentlige?

Teofelia sa for 11år siden:

vixen sa for 11år siden:

Nå har vi ikke økonomi til det, men om vi hadde det så hadde det bare vært "greit" om det var pga studier eller noen av barna trengte spesiell oppfølging. Om det var for å lette logistikken generelt så hadde det vært mer aktuelt at begge reduserte litt. Men for nå så er som sagt dette en veldig hypotetisk problemstilling.

løve70 sa for 11år siden:

Vi luftet tanken såvidt da LilleVenn var liten. Da hadde det isåfall vært for å få mer tid sammen med henne. Alternativet hadde da (selvsagt for meg) vært at vi begge hadde jobbet noe redusert. Jeg ser for meg reaksjonen i mannens firma på noe sånn - på den tiden visste de ikke engang at det var mulig å ta ut mer enn fedrekvote. Den gang kom vi frem til at vi egentlig hadde ganske greit med tid dersom vi 'bare' jobbet fulltid.

Lavender sa for 11år siden:

I dag ser jeg ingen grunn til at vi skulle forsørget hverandre. 80% stilling gir over 100 000,- mindre i bruttolønn pluss mindre pensjon. Jeg kunne vurdert redusert stilling på en eller begge hvis prosjekt hjemme, barn med behov, helse årsaker, eller hvis en jobbet veldig mye eller ugunstig. Men det er en stor regning for voksne mennesker med gode pensjonsordninger.

Røverdatter sa for 11år siden:

Jeg syns det hadde vært helt greit og ville strukket meg langt for å få det til økonomisk om det var et ønske fra min partner. Selv ønsker jeg å jobbe 100% uansett, men hadde ikke hatt noe imot at han ikke gjorde det.

ingling sa for 11år siden:

Vi har vurdert 80% for en eller begge av oss for å få litt mer fleksibilitet i forhold til levering og henting, siden begge jobber et stykke unna barnehagen, men som Tjorven og mannen landet på har vi funnet ut at vi bare ville ha samme arbeidsmengde med mindre lønn, og det frister i grunnen ikke så mye. Vi har veldig fleksible arbeidsgivere og fleksitid, så vi får det stort sett til uten å gå ned i stilling, men det krever til gjengjeld mye kveldsarbeid, så vi får se om vi tar nye runder etterhvert. Vi har helt felles økonomi med tilgang til hverandres kontoer, og jeg synes ordet "forsørge" høres veldig kunstig ut i den situasjonen hvis vi tok en felles beslutning på at en av oss skulle gå ned i stilling. Hvis han plutselig tok helt av med en dyr hobby eller et eller annet i den ekstra fritiden og forventet at det skulle være greit hadde det vært noe annet, men sånn som vi fungerer som familie er det temmelig urealistisk. Så svaret er vel ja, det hadde vært greit gitt at vi tok en felles beslutningsprosess på det og økonomien tillot det.

Candy Darling sa for 11år siden:

Vi har ikke fellesøkonomi, så såfremt han bidro med sin del som før, hadde jeg selvsagt ikke blandet meg bort i det.

Hvis han skulle betalt mindre, måtte det vært for en felles interesse - f.eks. fikk jeg bare 80 % lønn under permisjonen, og betalte da mindre til fellesen.

Blondie sa for 11år siden:

Vi har så store unger nå at hverdagen er preget av det. Det er klart at det var betydelig større hverdagspress når vi hadde barnehagebarn. Selv hverdagen med en syk ungdom er mindre belastende enn den mest intense småbarnsperioden. (men vi jobbet stort sett 100% begge to da også).

Dixie Diner sa for 11år siden:

Vi har alltid hatt felles økonomi og aldri vært der at vi skiller på hvem som gjør hva økonomisk. Da jeg arvet 100.000 kroner så jeg på det som våre penger, ikke mine. Da vi tok opp lån til min vektoperasjon i 2007, var det vårt lån, ikke mitt (det er nedbetalt nå). Har alltid hatt et ganske avslappet forhold til det der, og ja, jeg har jobbet deltid i perioder uten at det har hatt noe å si.

Egentlig hadde det passet oss best om det var mannen som jobbet deltid eller var hjemme med barna mens jeg jobbet fullt. Jeg vil jobbe, han liker å være hjemme med barn og er mye flinkere med barna, hus og hjem enn det jeg er. Men han tjener dobbelt så mye som meg og har en helt annen jobb der han må være tilstede, så det er ikke så lett å få til. Vet det ikke høres så "feministisk" ut, men nå er vi i den situasjonen, så.

Nenne sa for 11år siden:

Det kom veldig an på grunnen til å jobbe redusert. Hvis det var fordi at jobben var for krevende sånn at han ikke orket å jobbe fullt ville jeg vel ha forventet at han så seg om etter en annen jobb. Hvis det var for å studere eller bygge opp et firma eller noe annet som var for en avgrenset periode og som kanskje kom familiens økonomi til gode på sikt ville det vært noe annet. Hvis det var for å spille gitar og gå turer i solskinnet ville reduert jobbing på familiens bekostning ikke vært greit. Det spiller ingen rolle om det ovennevnte gjaldt meg eller mannen.

Dronningen sa for 11år siden:

Ja der ser man hvor forskjellig det kan være. Jeg pleier å beskrive barnehageperioden som en 'ferie' kontra det vi opplever nå. Men alt er jo 'vår egen skyld' da. Vi bor her vi bor uten familie, og vi har avstander til en del ting. Ungene kan ikke bare gå til alt som foregår. Det er kjøring og samkjøring og planlegging og organisering. Vi jobber med det vi gjør (som innebærer at mannen pendler og jeg jobber nært), vi fikk tre barn ganske tett, og vi ønsker å følge dem opp med det det innebærer. Vi har ikke vaskehjelp, for det ville ikke hjulpet - ryddehjelp derimot, men det er en annen sak. Det som gjør at det fungerer er at jeg har en fleksibel jobb. Mannen har det ikke.

Lavender sa for 11år siden:

Jeg tenker forsørge som å betale den andres andel av utgiftene. Vi har i dag ingenting økonomisk felles, deler alle utgifter 50/50 etter regnskap.

Nenne sa for 11år siden:

Fordi lønnsnivået er så mye lavere der kanskje? Jeg gikk opp 60 % i lønn fra å bytte fra offentlig til privat, så jeg kunne jo sånn sett ha tålt å jobbe litt redusert etter jobb-byttet.

Blå sa for 11år siden:

Jeg har forsørget mannen gjennom ett år med egenetablering og tre år med studier, så jeg hadde ikke hatt noe problem med en redusert stilling dersom det var noenlunde fornuftig grunn til det. Og han ville gjort det samme for meg.

venla sa for 11år siden:

Det hadde vært greit for meg om det var pga studier eller for å få mer tid med barna. I praksis tror jeg ikke det skjer, for han jobber allerede 150%.

Gaia sa for 11år siden:

Dette handler om mitt fagfelt, bare så det er sagt. Jeg vet at dette ikke nødvendigvis gjelder for andre fagfelt. Og det handler om arbeidsbelastning og forventning til tilgjengelighet. Jeg kan jobbe en "normalarbeidsdag", i 100 %-stilling, uten at det får konsekvenser for oppgaver, avansementsmuligheter og lønnsøkning.

Hvis jeg hadde jobbet i privat sektor (innenfor mitt fagfelt, vel og merke), måtte jeg sannsynligvis lagt inn ganske mange flere timer, og måtte belaget meg på en del helgejobbing, for å ikke bli "parkert". Det er selvfølgelig stillinger innenfor offentlig sektor som også krever mer enn en "normalarbeidsdag" hvis man vil opp og frem. Og det er stillinger i det private, hvor det er mulig å ha en "normalarbeidsdag" uten at det får konsekvenser for oppgaver og lønnsutvikling.

Men jeg har nå en jobb, hvor det er mulig å få de morsomme oppgavene uten å måtte være "på" og tilgjengelig store deler av døgnet. Og hvor det ikke ses på som et problem at man må hente barn eller ha sykebarn-dager, og det er verdifult for meg nå. Det er ganske mange av de jeg studerte sammen med som har valgt å gå fra det private til det offentlige, mens de har barn i barnehage og småskole, for å få hverdagen til å gå opp.

Når det er sagt, så forventer jeg at mannen min også tar noen valg som gjør det mulig for meg å jobbe 100 %, og han har tatt sin del av dette, ved å velge bort jobber som ikke er forenlig med at jeg jobber en vanlig 100 %-stilling.

Chanett sa for 11år siden:

Vi har aldri hatt så stort press som nå, med tre tenåringer og har samme 'ferie' opplevelsen som Dronningen.

Nextlife sa for 11år siden:

Hvis mannen min følte behov for å jobbe redusert en periode ville det vært helt ok for meg, egentlig uansett grunn så lenge vi greide våre økonomiske forpliktelser.
Var det for at han var sliten, demotivert eller ville golfe eller klatre i fjell ville jeg ansett det som helt legitime grunner og ikke noe jeg skulle bestemme over.

Nenne sa for 11år siden:

Det var fine stunder også altså, bevares, men det er jo så mye enklere nå. Uten familie til hjelp i hverdagen, det har vi aldri hatt, hverken med små eller store unger, men nå går alt så mye lettere.

ingling sa for 11år siden:

:knegg: Kan ikke si at jeg har mye feriefølelse med barn på 2 og nesten 4, nei. :våken siden halv fem:

Appelsin sa for 11år siden:

Jeg kan heller ikke begripe hvordan det skal være så veldig mye mer pes med store barn sammenlignet med barnehagebarn.
Søvn- og sykdomselementet er virkelig ikke noe å trakte etter. Heller ikke å slepe en 16 kg-grinebiter oppover i gjørma til barnehagen, i storm og hagl.
Men jeg innser at det er stor forskjell i hvordan familier organiserer seg når barna kommer i skolealder, med tanke på fritidsaktiviteter, lekser, venner osv. Mine skolebarn er fredelige og selvgående luringer.
Jeg gruer meg for øvrig til at barna er så store at jeg ikke får sitte alene og gnu om kveldene. :knegg:

For å svare på spørsmålet: At mannen min skulle ønske seg redusert jobb er utopisk, men jeg hadde gjort mitt for å legge til rette for det.

Matilda sa for 11år siden:

Vi har hatt et greit halvår, men nå har minsten 1) begynt å våkne om nettene 2) innført morgen klokka halv fem 3) begynt å krype, mellombror holder også leven om nettene og storebror skravler i ett på dagtid, og jeg kjenner at jeg i grunnen gleder meg til de skal kjøres rundt hit og dit og alle ikke for enhver pris skal være oppå meg hele tida. Det er ikke riktig 2013, da vi knapt sov og ungene var mer sjuke enn friske, men det er veldig langt fra ferie. Folk er forskjellige.

Observatøren sa for 11år siden:

Ja, det hadde vært helt greit for meg om partneren min eller jeg jobbet redusert - så fremt det var frivillig og lot seg organisere i familielivet - og økonomien gikk opp.

Mannen min kommer til å redusere arbeidsmengden vesentlig de neste årene, og jeg regner med at det blir jeg som i hovedsak forsørger familien om 5 års tid.

Magica sa for 11år siden:

Hadde vært greit for meg så lenge det gikk fint økonomisk. Men det bør være for en mening, type studier, ta seg av småbarn etc, ikke ligge på sofaen.

Pøblis sa for 11år siden:

Avhengig av årsaken, tror jeg, men selvsagt ja.Hvis vi hadde fikset det økonomisk.

Og det blir uansett helt hypotetisk, fordi verken mannen eller jeg noen gang har jobbet deltid - og nå er vi kommet i den alderen at det å tenke på pensjon faktisk er ganske viktig.

Nextlife sa for 11år siden:

Jeg fabulerer tidvis om å jobbe deltid en periode (noen måneder kanskje) og dette er gjerne når jeg er på mitt mest slitne og jobbene mine eter meg opp fysisk og mentalt 24/7.
Da kunne det vært aldeles fint å droppe ut av det hektiske livet for noen måneder og bare kose seg, gå på kafè, slange seg i soffan og høre god musikk, gå turer i marka og ikke forholde seg til en verden full av krav til meg. :nemlig:

Frk_Fryd sa for 11år siden:

Ja, vi har gjort det begge. Mannen jobbet 80% en periode pga studier, og nå skal jeg ha permisjon litt lenger på grunn av hans fortsatte studier og jobbskifte. Dette er et felles prosjekt, som vi som familie er enige om.

Toffskij sa for 11år siden:

Det hadde vært greit om vi fikk økonomien til å gå opp. Vi har begge jobbet i redusert stilling i perioder, og det har alltid vært for å strekke ut midlertidige engasjementer i tid f.eks. for å unngå arbeidsledighet før neste engasjement. Vi har felles økonomi, og det har aldri vært noe uenighet om dette. Det er ekstremt usannsynlig at mannen min ville gått ned i stilling av rene moro- eller komforthensyn, da, så jeg svarer i trygg forvissning om at han ville hatt en god grunn.

Che sa for 11år siden:

Kommer an på hva som har vært årsaken. har det vært på grunn av studier eller for å gjøre hverdagen mer smidig i forhold til barn og skole f.eks - eller på grunn av helse, så har det vært greit. (vi har råd til det i så måte)

Om han har ønsket å jobbe redusert fordi han har vært lei av jobben eller fordi han har ønsket å vie tid til eventuelle hobbyer, så har jeg forventet at han skulle bidratt like mye til fellesskapet og at det helle har gått ut over hans "lommepenger". (vi setter inn lik sum på felleskonto som går til faste utgifter og mat).

Cumulus sa for 11år siden:

Vi har separat økonomi, så hvis mannen min hadde hatt råd til å jobbe redusert kunne han selvfølgelig gjort det. Han kommer nok også til å gjøre det en periode fremover, og jeg er bare glad på hans vegne for at han velger å gjøre det for å få en bedre hverdag.

For tilfelle det ikke hadde vært greit, måtte være om vi hadde en økonomi som tilsa at det ikke var mulig, og han allikevel trumet det gjennom.

Pepper Lemon sa for 11år siden:

Jeg tenker egentlig at jeg ikke hadde hatt så mye rett til å si noe. Hvis min mann ønsket et annet liv så må han jo det. Si at han for eksempel kom i en situasjon hvor han syntes livet var for mye jobb og alvor, og ville ha tid til å gå timesvis i skogen hver uke, så må han vel egentlig bestemme det selv. Dersom vi da måtte selge huset eller ikke lenger kunne reise på ferier, så ville det kommet i veien for mine ønsker for mitt liv. Kanskje ikke noe et ekteskap ville tålt. Men i bunn og grunn synes jeg ikke at jeg kan bestemme hvor mye han skal jobbe.

I praksis diskuterer man jo sånt, og tar slike beslutninger sammen. Men jeg føler ikke at jeg kunnet nekte om han sa han ønsket å endre livet sitt. (Hadde han derimot sagt at han ville jobbe redusert for å håndtere familielogistikken så ville jeg syntes det var absurd. Det ville vært billigere å kjøpe den hjelpen. Men om han ønsket å realisere seg selv gjennom husarbeid, så for all del.)

Og akk, så utopisk dette i det hele tatt var å tenke på. :knegg:

Blondie sa for 11år siden:

Ja, det var ikke meningen å starte en konkurranse om hvem som har det verst. :knegg:
Det er annerledes å ha småbarn enn tenåringer, det er klart. For vår familie er det mindre behov for redusert jobb når vi nå har to ungdommer og en førsteklassing. Kjøring hit og dit er det dog mer av.

Hyacinth sa for 11år siden:

I praksis kommer det ikke til å skje, men ja, det hadde jeg unnet ham og kanskje også applaudert. Hverdagen vår er veldig utfordrende, og vi har behov masse hjelp fra besteforeldre. Det har alltid falt mye på mannen, både allslags logistikk, oppfølging av unger, husarbeid og alt mulig annet. Hvis han ville jobbet redusert en periode, tenker jeg det ville vært en investering i egen helse og et lavere stressnivå. Jeg gjetter på at han ville trent mer, men det hadde også vært greit om han ville spille Playstation eller gjøre rent eller kjøre unger, fordi det ville frigitt tid til å stresse ned for oss alle, spesielt for ham.

Candy Darling sa for 11år siden:

Ja, eller sånn. :nemlig:

Susse sa for 11år siden:

Hvis vi hadde hatt økonomisk mulighet til det måtte han gjerne jobbet redusert for min del,men da med en hensikt, som studier, ikke for å trene mer eller ligge på sofaen.
Jeg jobber ufrivillig redusert pga. manglende fulle stillinger i mitt yrke. Vi er helt avhengig av hans inntekt for å få familien a/s til å gå opp.

Strå sa for 11år siden:

Både Helten og jeg har jobbet tidvis redusert av ulike årsaker.
Når synes jeg det er greit:

• For å få hverdagen til å gå opp uten at alle blir utslitte.
• Oppussing/endring/bygging av felles hjem, når det gjør ting enklere.
• Kapasitetsproblemer som ikke kvalifiserer til uføretrygd/sykepenger e.l.
• Annet vi måtte bli enige om

Ad forsørging av partneren så er vi en familie med nogenlunde felles økomomi, han forsørger meg, jeg forsørger ham, alt etter som det passer. Men vi er nøye med at vi har nok til å få hjula til å gå rundt. Tidvis har vi fjernet eller i hvert fall redusert kraftig, på utgifter som ikke er absolutt nødvendig i våre øyne, nettopp for at den ene skal kunne jobbe redusert.