Jeg tror barn har sterke følelser og at de kan være spesielt glad i en eller flere personer. Jeg vet flere småjenter som har et slags avhengighetsforhold til bestevenninnen sin, som klemmer og koser og som lengter når de ikke er sammen,og som utelukkende ønsker å være sammen med denne ene,men jeg har aldri opplevd at de har blitt kalt kjærester.
Jeg tror at kjærestebegrepet ikke automatisk er noe som ligger i barna, de er glad i noen, punktum. Så hvorfor blir gode, kjærlige jente/gutt relasjoner puttet i kjærestekategorien lenge før barna selv er bevisst på om relasjonen inneholder andre dimensjoner enn vennskap og kjærlighet? Jeg utelukker ikke at det muligens kan være slik at noen opplever sin "once in a lifetime" i barnehagen, men jeg tror det er unntaket.
Jeg har selv en jente som noen ganger har følt seg presset til å bli "kjæreste" med en guttekompis, fordi omgivelsene forventer at dersom gutt/jente liker å være sammen, viser omsorg og interesse for hverandre så er det kjærester man må være.
F.eks hentet jeg henne hos en kompis og moren til gutten sier "Det er så hyggelig med sånne småkjærester" . Ble ikke sint eller fornærmet eller noe, men jeg lurer på hvorfor. Man sier jo ikke det om han har hatt en god guttvenn på besøk.
Jenta mi reagerer forskjellig, noen ganger går hun bare med på det når noen kaller dem kjærester, noen ganger unngår hun å leke med den andre gutten, og noen ganger blir hun synlig irritert og sier at de er bare venner.
Jeg tenker at det er like begrensende for barns frihet som kjønnsdelte leker fordi det indoktrinerer barna i en forestilling om at relasjonen skal være forskjellig utfra hvilke kjønn man har.
Hva tenker dere?
Jeg er vant til at man ikke snakker om kjærester før de bringer det på bane selv. Men det hender de selv finner ut at de er kjærester. Men det har ikke falt meg inn at noen skulle presse plutten min inn i kjæresterelasjon med alle jentene han leker med i barnehagen. Riktignok er han jaget villt innimellom fordi det er 5-6 jenter som skal kose han i senk, men også det er bare en lek de har funnet på. :knegg:
Jeg er enig med deg, og syns ikke noe om å dytte kjærestemerkelapp på småbarn. Om de selv har definert seg som kjærester, så har jeg heller ikke fokusert noe særlig på det.
Jeg husker forresten toern min spurte meg en gang om det gikk an å være venner med jenter uten å være kjæreste med dem. Og ble veldig lettet over at svaret var ja. Da var han vel ca 6.
Jeg hadde en veldig nær og god guttevenn som lita. Vi hang sammen dagen lang, og var kort og godt bestevenner. Etterhvert som vi begynte å skolen, så avtok kontakten en del. Ja, den utgikk i perioder helt. Hvorfor? Jo, det var slitsomt og ikke minst flaut at vi hele tiden ble betraktet som kjærester...
Snuppa har hatt kjærester siden hun var 4. Det var hun selv dom definerte dem som det, og for henne var det selv helt fra starten forskjell på kjærester og andre guttervenner. Hun har fått styre det selv (og hun styrer generelt ganske mye :knegg:).
Nå er hun 10, og har fremdeles kjærester litt av og på. Og hun har fremdeles guttevenner.
Jeg definerer ikke jentevenner til ungene som kjærester, om de ikke gjør det selv først. Storebror har ei jente i klassen som han liker å være sammen med, men jeg kaller dem for venner og ikke kjæreste.
Jeg tenker ikke på jenter og gutter som er venner som småkjærester og spesielt min yngste har mange venner av begge kjønn. Hun sier at hun ikke vil ha kjærester ennå, det kan hun heller få når hun begynner på skolen. :) Men det har vært endel kjærestedill i barnehagen i det siste. Så mange av ungene har paret opp, enkelte har hatt opptil flere og det er mange som også har slått opp. Men da er det jo en lek og det er helt akseptert å være venner og leke sammen uten å være kjærester.
Jeg er så glad for at jenta mi har et så avslappet forhold til dette. Hun har en bestevenn, de er nå 10 og 9 år gamle og har vært bestevenner siden barnehagen. Finner på ting sammen, overnatter i helger og leker i timesvis. Jeg vet de har fått spørsmål om de er kjærester,men da bare ler og fnyser i de av det begge to.
Ruska mi har kjæreste nemlig, vært sammen i snart ett år og det er noe helt annet enn å være bestevenn altså. Han er for øvrig en fantastisk liten kar som jevnlig plukker blomsterbuketter, kjøper gave når han har vært på ferie ect. De er aldri sammen på fritiden, dette er en skolegreie forklarer frøkna.
De store gutta her har alltid hatt jentevenner med største selvfølge, jeg tror nok det avslappede forholdet til det smitter over på de yngre også. Eldstemann har minst like mange jente som guttevenner.
Her kom ungene hjem i en alder av 4-5 år og proklamerte at de nå var kjæreste med x og y, og slik har det fortsatt (gjerne med flere på én gang). Jeg aner ikke hvor de har plukket opp kjærestebegrepet fra, men det var først etter at de fikk seg kjæreste at de spurte om jeg og pappa'n var kjærester så det virker som de skjønte begrepet. Tipper de har blitt påvirket av de andre barna i barnehagen, men det kan jeg jo ikke vite. I alle tilfeller har alle de tre eldste både gutte- og jentevenner, og de sier selv at "nå er ikke jeg og x kjærester lenger, nå er vi venner igjen" så de gjør tydeligvis forskjell på de to begrepene. Og jeg tenker at det er helt normalt å skulle teste ut begrepene med tanke på at de er i en alder hvor de driver med både rollespill og praktiserer den verdenen de ser rundt seg. Så lenge det er barna selv som bruker og definerer begrepene.
Mine to gutter har både "kjæreste" og jentevenner. De skiller mellom det, så det er ikke noe automatikk i at jentevenner er kjæreste.
Jeg er helt enig i det du sier og jeg har overhodet ikke pushet kjærestebegrepet - det er alltid opp til guttene å nevne det og å legge opp til å ha fokus på det.
Da de var yngre hadde det form av å sende brev i posten og å legge en liten ting i jakkelomma og sånn - men ellers knapt se på hverandre. Nå har det forandret seg for eldstemann som er 12, og de besøker hverandre og er sammen på fritiden og sender kjærestemeldinger. Men de er fortsatt mer barn enn ungdommer begge to.
Jeg husker da eldste gikk i første klasse og moren til en av klassevenninnene hans ble invitert hjem til et foreldrepar i klassen for nå som deres sønn og hennes datter var kjærester så måtte jo foreldrene bli kjent med hverandre! :sjokk: :humre: Det var bare rart. Når barna er små så har ofte det å "være kjærester" mest preg av lek, selvom det selvfølgelig også kan være en opplevelse av samhørighet.
Jeg så den filmen du linker til for en god stund siden, og husker ikke detaljene - men jeg likte den ikke. Syns de voksne lagde altfor mye sak ut av at de var kjærester i barnehagen, og så attpåtil en hel film...
Jeg mener at det er verdt å tenke over hva som gjør at så små barn definerer seg som kjærester.
Voksne finner det ofte så supersøtt når to barn av motsatt kjønn "finner hverandre" siden leken da ofte får en litt annen karakter, at de tillegger det mer romatikk, enn det faktum at leken forandrer seg fordi det blir en mer utjevning i "myke/ kvinnelige" og "harde/mannlige" (sagt i mangel på en bedre og kortfattet versjon av forskjellene mellom gutt og jente) verdier enn når to av samme kjønn leker.
De får da oppmerksomhet rundt det at de er sammen og det tar ikke lang tid før en eller annen ymter frempå om kjæresterier. Gjerne positiv oppmerksom fra voksne og det er lett for barna å ubevisst se på seg selv som kjæreste når det trigger positiv feedback, eller de opplever at det er en automatikk i det. De har ikke begreper til å definere seg selv og sine forhold til medmennesker utfra noe annet enn det de får feedback på.
Dette tror jeg er begrensende for barn, kanskje særlig gutter, som på en måte lærer at dersom de viser/leker det som kalles "myke verdier" så havner de i kjærestekategorien og da begrenser man dem ubevisst i å føre disse verdiene inn i gutt/gutt lek.
Nå er jeg selvfølgelig klar over at et barns definisjon på det å være kjæreste, naturlig nok er annerledes enn en voksens, og det kan være greit å høre med et barn som vil kalle seg kjæreste hva han/hun legger i begrepet. De gangene jeg er spurt er svaret ofte vanskelig å skille fra det å være venner, og derfor denne forundringen over at småbarn kategoriserer noen forhold som venner og noen som kjærester.
Imma, om du nå prater om barn i barnehagen og første delen av småskolen syns jeg du legger alt for mye i det. Alternativt har du en helt annen måte å tolke dette på enn det jeg har forutsetninger for å forstå. Jeg kan ikke se hvorfor kjæresteri skiller seg noe nevneverdig fra bestevenner, mor/far-lek eller noen av de andre rollene barn i den alderen utforsker på sin helt naturlige måte. Her kom 4-åringen hjem for en stund siden og sa at han var kjæreste med en av bestevennene sine (som er av samme kjønn). Han har mest sannsynligvis en annen definisjon av begrepet enn det vi har, men allikevel helt uproblematisk. Ikke ble han sett på som verken mykere eller mer kjønnspreget av verken oss eller andre, og han fikk heller ikke "applaus" eller mer positiv feedback enn han vanligvis får når det skjer interessante vendinger i samspillet med andre. Det gjelder for øvrig også de andre. Snarere tenker jeg at det er sunt at de får fri utfoldelse når det gjelder å utforske ulike forhold så lenge alle involverte parter er likestilte, og det ikke foregår noe utover vanlig lek.
Jeg vil påstå at jeg ikke legger for mye eller for lite i det.
Jeg finner det interessant, stiller meg undrende til det.
Ønsker å høre andres perspektiver. Ikke i forhold til om det er greit at et barn har en han/hun kaller for kjæreste (det i seg selv er ikke problematisk), men hva det kommer av (særlig med tanke på at barna selv ikke definerer det veldig annerledes enn det å ha en god venn), hvilke prosesser som ligger bak, kjønnsroller, sterotypier, voksnes overføring/tolkning av barns relasjoner.
Guttungen var kjæreste med ei jente i klassen, men så sa lærerinna at de kunne bare være venner, kjærester kunne de ha når de ble endre, så nå er de bare venner. Han er nå venner med både gutter og jenter han, ikke noe problem det.
Han har aldri hatt venner av begge kjønn, og periodisk kjæreste i tillegg.
Så lenge de styrer det selv, så får de bare styre på.
(men tegninger med hjerter, tegninger av ham og henne i pene klær, og han i midten i svart? Presten vel, det er den dagen vi gifter oss. Annen tegning av ham og henne (som løver, han elsker løver, har hun plukket opp) "og se der mamma, en liten løvebaby, det er babyen vår" "Eg elska deg" står det i et hjerte. Alt dette er kommet hjem ETTER at de ble "bare venner", så sannelig om jeg vet om hun er like enig i at de ikke er kjærester lenger... )
Psykologer i artikkelen du viser til sier små barn kan bli forelsket og ha "kjæreste"følelser som går utover vanlig vennskap. Feilen blir vel når vi voksne definerer dem som kjærester kun på bakgrunn av vennskap, eller hva har du. Som så mye annet får de ha dette for seg selv, og jeg vet ikke helt om det hører hjemme i nyhetene heller.
Jeg har aldri tenkt på at det legges opp til noen "mykere verdier" av noe slag når ungene definerer seg selv som kjærester. De skiller på å være venner og å være kjæreste, men det er ikke helt klart for meg hva forskjellen består i når de er små. Eldste er nå 10 år, og da er det litt tydeligere forskjell.
Knerten (7 år) har kjæreste nå. Hun er en jente han liker å være sammen med, samtidig som det finnes andre jenter som han også leker med som han sier aldri vil kunne bli kjæresten hans. Uten at han klarer å definere det noe nærmere. Nå har sønnen min aldri vært av de tøffeste gutta, men jeg føler heller ikke at det gjør han noe mykere at han har fått seg kjæreste. Men kanskje han i litt større grad defineres som "kul"? :vetikke: Han har nemlig klart å kapre en av de jentene som mange vil være kjæreste med.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
