Jeg sitter og ser på leiligheter i den størrelsen nå, så ja. Kommer an på planløsningen, synes jeg. De to rommene, hvert fall barnas, bør være av en viss størrelse om alle skal dele rom. Går jo fint det, tenker jeg. :)
Kan og kan, det kommer jo an på veldig mye? Jeg tenker planløsning som første element og å få barna inneforstått med at det er eneste løsning. Jeg synes ikke det høres for galt ut, jeg tror fint jeg kunne bodd slik en periode. (selv om jeg har så store barn at jeg nok hadde valgt sovesofa i stuen frem til eldste flyttet ut).
Det tror jeg ikke det finnes noe generelt svar på. Kommer an på hvordan boligen ser ut, og tilgang til evt uteområde, hage, balkong, terrasse, samt innsyn fra naboer, trafikk, støy etc.
Det går helt fint. Personlig ville jeg fordelt de to soverommene på ungene (litt avhengig av alder) og sovet på sovesofa på stua når ungene er hjemme. Eller delt soverom med ett av barna om de er små (f.eks. som DD sin yngste).
Det er vel overgangen fra enebolig til leilighet som virker litt overveldende for den voksne her.
Eldste barnet får ene soverommet, så får den minste dette når h*n er der, og mellomste får sove med mor på det andre rommet, eller mor sover i stua.
Det er helt nye leiligheter, så romdelingen er bra. Leiligheten får utsyn til et tun, så noe, men begrenset innsikt (terrasse utenfor). Det er støy fra andreetasjen hun lurer på. Selvsagt ønsker hun seg større bolig, men det er det ikke økonomi til, og fordelen er å bosette seg i samme boområde som far og i skolekretsen, like ved der de har bodd nå. Ellers i området er det bare store eneboliger i en helt annen prisklasse.
Jeg har bodd både i 1. og 2. etasje som student (dog uten barn). Jeg likte meg nok best i 2. etasje, men det kan godt hende jeg hadde valgt 1. etasje om jeg hadde barn.
Jeg har 2 barn på 8 og 10 år. Har en leilighet på 64 kvm og 2 soverom.
Gutta deler det største soverommet, jeg har det minste.
Bor i 1.etg og syns det er veldig praktisk sånn som blokka her er bygd. For da kan de fly inn og ut uten nøkkel og de kommer også rett ut på terrassen og uteområdet. De som bor i etasjene over må inn i felles inngang/oppgang som er låst før de kommer til egen leilighet.
Når det gjeldet bråk fra 2.etg så er det mulig jeg er meget heldig med nabo. Tror han/de sjelden er hjemme. På den andre siden så hører jeg de tidvis ganske godt, men tror mannen er ganske "tung" i skrittene sine. Uansett, bor man i blokk så må man regne med litt mer bråk enn i en enebolig.
For meg høres det trangt ut med fire personer og to soverom, men det er nok fordi jeg er vant med noe annet. Men så lenge man er singel og ikke har ny partner som overnatter og så lenge barna har plass til tingene sine og til å ha venner på besøk, så går det nok sikkert fint.
Min erfaring er at plassproblemet handler ikke om antall soverom, unger opp til puberteten synes ofte det er veldig hyggelig å dele rom med mor, og voksne kan sove på en sovesofa på stua annenhver uke, det handler primært om en god nok madrass. Plassproblemet når man går fra enebolig til leilighet er ungenes leker...
Jeg er litt husredd, så jeg har nok foretrukket andre etg. Men med fordelingen av barn, vil det da bli slik at barn som er der alene med foreldre vil være hos sitt andre foreldre når de to andre søsknene er hjemme? Det vil jo kunne bli sårt og vanskelig for den som ikke vil møte søsknene sine (om det er tilfelle) så kanskje ha det i bakhodet at det må være mulig å plassere tre barn i leilighet i blant?
Che: Det er mulig at barna kommer til å ha samme helg hos mammaen.
Aller helst burde man jo hatt minst 3 soverom, men det er det ikke økonomi til. Og leieprisene er enda høyere i området enn prisen vil være for den aktuell leiligheten (helt ny).
Jeg kjenner flere som bor sånn, og selvfølgelig går det.
Man må skaffe seg lure oppbevaringsløsninger og prioritere en del rundt hva man faktisk ønsker å ta vare på av "ting". For det er klart at det er relativt trangt.
Jeg bor i blokk, og synes det blir for mye innsyn i 1. etasje selv om det sikkert er praktisk for ungene som lettere kan komme og gå som de vil. Det avhenger jo litt av alderen på barna også. Mine er 8 og 10, og låser seg inn og ut selv. En annen fordel er at man i 2. etasje får varmet opp leiligheten sin av de som bor under. :nemlig:
Fordelen her med 2. etasje er også at man kan få loft på 23 kvm til lagring, det betyr jo en del.
Barna er store, så ingen barnevogn og mye bæring osv.
Selvfølgelig kan man det! Mange har jo ikke et valg.
Jeg bor på 56 kvm og har mine to unger annenhver uke.
Vi sover på ett soverom og har det andre til garderobe og vennerom.
Bruken av rommene har endret seg mye fra vi flyttet inn for tre år siden, det har tatt tid å bo seg inn.
I din venns situasjon hadde jeg helt klart valgt 2. etasje. Ekstra lagring er gull verdt når man bor såpass trangt.
haha, ja. Jeg har blitt ekstremt mye mer selektiv på hvilke leker ungen kan få og krever oftere opprydding/"kasting", etter at vi flyttet fra 120 kvm til 30 kvm. Nå er vi oppe i 50 kvm igjen, og det hjelper jo betraktelig.
Når det gjelder etg. har jeg valgt andre. Ungene her flyr inn og ut som de vil uansett.
Er hun sikker på at hun ikke vil gå ned i standard og heller ha flere soverom? Andres erfaringer forteller meg at å dele rom med en (soon to be) tenåringsdatter er en vei til problemer. Men selvfølgelig, er det ingen andre muligheter så går det også.
Hvis hun har råd til leiligheten i 2.etg så hadde jeg kjøpt den.
Men vil jo tro det er en del forskjell i pris både fordi det er i ulike etasjer og fordi den i andre har en ekstra bod.
Guttene deler rom. De legger seg til forskjellige tider, men alle vet at de må være stille, om noen andre allerede sover.
Ingen leker på soverommet, de er på stua. Rommet er ganske lite (som et vanlig lite soverom) så klesskap er på et annet rom (vi har et soverom til, men guttene VIL dele).
Lekser og spilling skjer på kjøkkenet. De er av og til litt uenige om lys, tempratur osv men finner stort sett ut av det selv.
De bor altså alle sammen på samme rom, av eget ønske, men ingen vil kunne få eget rom uansett. Og det vet de jo, så de tilpasser seg situasjonen. Vi har jo "stort" hus, men få soverom. Ungene er MYE ute :knegg:
Når de har overnattingsbesøk tar vi i bruk det andre soverommet, eller legger madrasser på stua.
De er ikke av ulikt kjønn, så det behøver jeg ikke tenke på.
Eldste er 13.
Men utover det tenker jeg at eget soverom ikke på noen måte er avgjørdene for at barn skal ha en god oppvekst og bli velfungerende voksne. Også i søskenflokker som ikke er likekjønnede.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.