Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Trond Kirkvaag forteller i sin selvbiografi om det vanskelige forholdet til sin far, Rolf Kirkvaag.
et eksemplar av Trond Kirkvaags selvbiografi, som kommer på markedet i september, forteller NRK-kjendisen om sitt turbulente forhold til sin far, den kanskje enda mer profilerte NRK-mannen «Sjonkel Rolf» Kirkvaag
I dagens VG kommer det frem at Trond flere ganger som barn ble slått av faren.
Redd for pappa
Både Trond og hans tvillingssøster Kristin og storebror Rolf jr. var redd for faren, som ble betegnet å ha et meget varierende humør.I boken skildrer blant annet Trond hva som skjedde da de tre søsknene lekte med farens julekort.Barna ble spurt om hvem som hadde gitt tillatelse til leken med kortene. Så tok han av seg jakken, la den på et bord, før han spurte:«Hvem vil være først?»Det gjorde fryktelig vondt, skriver Trond i boken.
Straffet barna
Det kommer også frem i boken at faren straffet barna systematisk når de hadde brutt noen av hans regler i hjemmet.Hverken Rolf Kirkvaag jr. eller forlaget ønsker å kommentere boken overfor VG.Trond Kirkvaag forteller i boken at hans forhold til faren helt til det siste ikke var bra. På høsten 2002 forsøkte Trond å forsone seg med faren, som da lå på dødsleie - uten hell.Det var siste gang sønnen så sin far, før han døde 24, januar 2003.
Jeg har jevngamle foreldre. Min mor levde i samme type regime, i likhet med veldig veldig mange som vokste opp på femtitallet. Min fars familie brøt med mønsteret, og han vokste opp helt uten bruk av fysisk avstraffelse.
Bruken av vold mot barn er heldigvis blitt forbudt. (takket være partiene på venstresiden!) Vold mot barn er ikke lenger en privatsak eller blir sett på som en del av en god oppdragelse. Takk og lov at verden går fremover.
Ja, takk og lov for at verden går fremover. Begge mine foreldre har opplevd fysisk avstraffelse som liten, men har ikke ført det videre. Dvs, min far slo meg én gang, da jeg var ca 10 år, han gremmes ennå.
Min far var yngst, og hadde to søsken som var 5 og 7 år eldre enn seg. Han slapp billig unna sin hissige far sier han, for storesøsknene gikk imellom da farfar ble svartsint. Det er vondt å tenke på.
Og det er verdt å merke seg at det ikke kan sees utenpå hvem som er en tyrann hjemme. Jeg mener, Sjonkel Rolf?
Min far kan fortelle at han fikk juling dersom han tisset i senga som unge -
noe som igjen førte til at han ble så redd for å tisse i senga - at han tissa i senga...
Så fikk han enda mer juling...
Takk og lov verden har gått videre, det kan du trygt si! :nemlig:
Vel, verden går ikke fremover over alt. I New Zealand demonstrerer foreldre mot et lovforslag om å kriminalisere fysiskavstraffelse. De mener det ikke er vold, bare et klask. (Lest i Mamma)
Jeg er glad for at jeg har vokst opp uten fysisk avstraffelse og det samme gjelder mine barn.
Jeg vet at mine foreldre vil synes det er sverting av "Sjonkel Rolf" å utgi en slik bok med - i deres øyne - såpass "private" opplysninger. At verden ikke hadde trengt å vite det. Det sier vel sitt om hva slags regime jeg har vokst opp i, selv om jeg sjelden kan huske å ha blitt fysisk straffet.
Huff, det må være så forferdelig å gå rundt å være redd for sine egne foreldre.
I forbindelse med en oppgave hadde jeg for et par år siden livsløpsintervjuer med en del eldre mennesker. Han ene fortalte glad at han hadde hatt det veldig fritt hjemme. Han fikk nemlig aldri juling. Ingen av de andre nevnte denne typen oppdragelse (det var heller ikke tema). Men det er pussig at han som ikke ble slått nevner det, ikke de som kanskje ble det.
Takk og lov for at vi har kommet lenger.
Mamma har fortalt at jeg et par ganger ble sperret inne på rommet mitt - time-out for mor og barn. Hun var nok veldig sliten og jeg var veldig vrang i en periode.
Selv om fysisk avstraffelse var mer vanlig før i tiden enn nå, så er det vel rimelig sjokkerende at Sjonkel Rolf var slik. Han var jo en litt slik koselig, trygg fyr, at han skulle ha et slikt forhold til barna sine er da rimelig overraskende? Det var da tross alt ikke normalen å slå barna sine på den tiden heller?
Det er vel (dessverre) ofte slik at det er de siste man tror det om som er verst på hjemmebane.
Foreldrene mine ble slått begge to, men har aldri lagt en hånd på sine egne unger. Mamma skryter ofte av det, men hun har til gjengjeld kalt meg stygg, sagt at hun er flau over meg, at hun tror ingen egentlig liker meg, gjort narr av valgene jeg har tatt i livet og mye annet rart. Tror nesten jeg ville foretrukket en ørefik i ny og ne.
Jeg tror det var ganske så normalt at barn ble fysisk avstraffet i generasjonen til mine foreldre (70 +) og tilbake. Jeg kan i hvertfall huske at begge mine foreldre nevnte jevnlig juling, og at dette ikke var noe de så rart på, fordi "alle fikk da juling..."
Jeg har undret meg over dette, for dette er ikke helt ukjent for meg heller. En av mine beste venner er barnepsykolog, og han sier at den generasjonen der (og den før der) er oppvokst helt uten empati og med et blindt lydighetskrav. dette har ført til at mange av dem selv er helt uten empati. Til gjengjeld er de gjerne svært sårbare selv kombinert med at de er dårlige til å vise følelser, og mange i disse generasjonene har store problemer med angst, fibromyalgi og hva_har_du.
Jeg tror det var mange slike sjonkel-Rolfer på den tiden. Ørefikene og rumpeklaskene var vel en god del vanligere, og ikke minst akseptert.
Jeg tror ikke denne "hyggelige" sjonkel-Rolfen er unik.
Jeg må si at jeg finner det litt trist at glansbildet jeg har i hodet nå er ødelagt, især etter at han selv er død, og ikke kan si noe til sitt forsvar (men det hadde vel ikke hjulpet uansett).
Det er trist med ødelagte glansbilder. Men jeg tror igrunnen ikke han var værre enn mange andre fedre på samme tid - dessverre.
Kjenner til flere eldre som forteller at de overraskende nok ikke fikk juling/fysisk avstraffelse som barn. Det var det som var rart den gangen. Sjonkel-Rolf var nok dermed temmelig normal - dessverre.
Jeg tror de fleste av oss her inne vokste opp uten å bli slått eller på annen måte avstraffet fysisk. Det var ikke veldig vanlig å slå barna sine på 70- og 80-tallet (selv om knipsing og dasking kanskje ikke var så uvanlig).
Tror nok det er mange som fikk en knips eller dask av de her inne. Det fikk jeg. Men langt i fra noe pryl eller bank. Jo, forresten jeg fikk i ræven en gang,jeg stod å hoppet på fryseboksen og brukte den som trampoline. Da raknet det for min mor. Ellers så kommer man ikke langt med fysisk avstraffelse på noen måte. Tror at vold avler vold:nemlig:
Ja, jeg vet i hvertfall om en del som er jevngamle med meg som ble "oppdratt" med fysisk straff.
Oldefaren min på morssiden var et realt svin. Både mot ungene sine og oldemoren min. Jeg husker ham såvidt, men det jeg husker er en følelse av avsky. Bestemoren min tok ham til slutt(når hun ble voksen og hadde flyttet hjemmefra). Det raknet for henne etter å ha levd med en far som var slem og ond mot hennes hjertegode mor, og sine egne søsken. Da sluttet han å slå oldemoren min også. Ingen av mine foreldre vokste opp med vold som straffemetode, og selv har jeg vokst opp med foreldre som har lært meg at vold er avskyelig. Heldigvis.
Jeg kan huske at jeg en sjelden gang fikk ris på baken av moren min - men faren min har aldri lagt hånd på meg.
Det med at vold avler vold kan også virke andre veien, tror jeg - i hvertfall husker jeg godt at jeg sverget med meg selv at om jeg fikk barn skulle aldri de få ris i hvertfall - noe jeg til dags dato har klart å overholde.
Måtte jeg aldri, aldri miste besinnelsen og legge hånd på barna mine. :nemlig:
Jeg er 70-talls barn og har opplevd både fysisk og psykisk avstraffelse. Den psykiske delen gjorde mest vondt: ordene svir den dag i dag. Det gjør verken øret eller baken...
I denne saken synes jeg det er litt trist at den gamle er død og dermed ikke kan forsvare seg (i den grad det er noe å forsvare).
Jeg ble ikke det minste sjokkert da jeg leste dette, og har ikke problemer med å forestille meg det. Jeg vet ikke hvorfor, men det stemte liksom. Vanskelige å forklare.
Må også si at jeg får inntrykk av at dette er snakk om "bare" fysisk avstraffelse, men en væremåte og en oppdragelse helt i ytterkanten. Når barna seg i mellom snakker om faren som "den fremmede" så ligger det mye grums bak.
Ja det kan jeg godt tenke meg. :nemlig: Det er derfor jeg synes det blir ekstra viktig at det blir sagt, sånt skal ikke feies under teppet.
Dette kjenner jeg meg igjen i. Dette med å slå seg for brystet og være så stolt av å ikke slå, når de alternative metodene skadet og ødela så mye mer. :skuffet:
Det er veldig viktig at man forstår nettopp dette: Man kan ikke se utenpå hvem som er hustyranner. Mange av psykopatene er velansette i lokalmiljøet, noe som gjør det desto vanskeligere for ofrene å bli trodd og forstått.
Vold mot barn er fryktelig og må ikke forkomme, psykiske overgrep, hvor små de enn er, er, eller kan være, mye vanskeligere å takle i ettertid. Det kan ta lang tid før man skjønner at det er overgrep det foreldrene dine bedriver.
Jeg har i alle fall brukt lang tid på å skjønne at det ikke er noe galt med meg, selv om jeg stadig får og har fått inntrykk av dette gjennom oppveksten. Foreldrenes oppvekst gjennomsyrer den foreldrerollen de har møtt, og hvis man ikke selv er klar over hva som skjedd og kan ta grep og endre på dette overfor sine egne barn. Jeg håper inderlig jeg klarer det overfor datteren min, og eventuelle andre barn som måtte komme.
Det er godt at slikt kommer frem.
For de tre barna som er vokst opp med snille sjonkel Rolf, og alles Rolf Kirkevaag som far var nok hans status hos det norske folk med på å gjøre det verre.
Ingen ville vel tro at han kunne gjøre slikt, han som var så snill ...
Jeg er heldigvis vokst opp uten denslags.
Knips og klyp i øret har det nok vært innimellom. Og jeg husker veldig godt jeg fikk en ørefik av pappa - husker ikke om jeg hadde dyttet broderen ned loftstrappa eller låst ham inne på loftet - men det var nok en total impulsreaksjon fra pappa.
Han ble nok mer lei seg enn meg, og husker det like godt som meg.
Moralen var at sånn gjør vi ikke , hverken han eller jeg.
Pappa er vokst opp med beltereima til far som trussel - og han fikk kjenne den mer enn en gang
Jeg syns i grunn det er greit at han er død og dermed ikke kan "forsvare" sine handlinger. I og med at dette var rimelig vanlig for den generasjonen ville det blitt litt vanskelig å diskutere det på kryss av generasjonene når man har fått en helt annen kultur på nettopp dette. Hva skal han si liksom? "Alle gjorde det"? "Jeg angrer"?
Verden har gått videre, heldigvis, men jeg syns ikke dette er en spesielt sjokkerende historie med tanke på tiden det skjedde i. Vond selvsagt, men ikke sjokkerende.
Ja, det er og blir fryktelig vondt å bli verbalt mishandlet.
Selv har jeg opplevd fysisk vold i et forhold, og opplevd verbal mishandling fra min mor.
Jeg føler faktisk at det verbale har vært verst.
Om det fordi det var min mor eller ikke, vet jeg i grunnen ikke.
Men det fysiske var mulig å komme seg vekk fra, det var på en måte ikke det verbale. Det sitter mye hardere, føler jeg. Selv om jeg i dag ikke tenker så mye over noen av delene lenger.
Bortsett fra at jeg er fryktelig påpasselig med hva jeg sier/ikke sier til/om mine døtre/barnebarn.
Sjonkel-Rolf-sjokket? Tja, jeg vet ikke om jeg ble så overrasket, jeg...
Jeg kan forstå trangen til å fortelle sin historie. Det er jo nettopp det denne boken er Trond Kirkvågs historie. Broren kan ha opplevd det anderledes. Sånn er det bare to mennesker i liknende situasjon opplever det forskjellig.
Det må være spesielt vanskelig når alle minsunte ham å vokse opp med snille sjonkel Rolf som pappa.
Jeg reagerer ikke så mye på at de fikk ris, selv om jeg synes det er galt, men mere det med frykten for far, og at han avviste sin sønns forsøk på forsoning mot slutten.
Det kan være mange sannheter, og en selvbiografi vil alltid være en subjektiv sannhet.
Foreldrene til sambo var nok aldri i nærheten av å bruke fysisk avstraffing, men de har flere ganger vært inne på at de angrer på at de var så strenge med sambo. Han var en gutt med masse liv og fantasi - litt med lyd og aktivitet enn det som var akseptert på 70-tallet. De har gitt tydelig uttrykk for at de angrer på at de var så strenge/rigide. Og skulle ønske de kunne slappet mer av og gitt gutten sin litt mer frie tøyler.
Gutten vår er veldig lik sambo som liten, han får stort sett utfolde seg og det er jo ikke noe vondt i han. Han hadde nok også blitt veldig frustrert om han hadde blitt tvunget til å være stille og ikke fått kommet til ordet med sine tanker og følelser.
Så det går an å angre på hvordan man løste ting - selv om dette var den mest vanlige den gangen.
Det er helt sikkert. Og at broren til Sjonkel Rolf nå går ut og sier at dette umulig kan være sant..? Hvordan i alle dager kan han påstå å være 100% sikker på det?
Dette har jeg sett så mange eksempler på. Søsken som fryser ut andre søsken og sier at deres opplevelse er feil. Det er vel en blanding mellom det at de ønsker å beskytte foreldrene sine, og kanskje seg selv, og at søsken rett og slett ikke har samme oppvekst både fordi de kommer til forskjellig tid og fordi de er forskjellige mennesker som blir møtt på ulik måte.
Men jeg synes det er ganske rart at mennesker får seg til å avskrive andre menneskers opplevelser på en slik måte som de gjør. Hva skulle man ha å vinne på å lyve liksom?
Ja, det har du helt rett i. Tok ikke det poenget i farta.
Men jeg ser jo at oppdragelse går i arv - selv om vi i dag også påvirkes av dagens trender/fornuft innen barneoppdragelse, så ligger bareerfaringene i bunnen - og dukker noen ganger opp når situasjonen spisser seg. Så gjelder det bare å være våken og bevvist og ikke la egne erfaringer gå ut over dagens små.
Å leve med angsten for å bli slått eller psykisk ydmyket vil for alltid prege en. Men det å oppleve at andre ikke griper inn og stilltiende "godtar" dette er vel det verste for et barn. Denne feigheten glemmer man aldri.
Noen kunne til og med si til forsvar for den/de som påførte "barnet" denne volden at stakkars hun/han hadde det jo så tøfft og ble slått selv at da må dette godtaes.
På en måte er det galt å henge ut en død person som ikke kan forsvare seg selv men på den andre siden så kan jeg godt forstå at han trenger å ta et oppgjør som sikkert nok har preget han.
Dessverre så vet man ikke alltid hvordan en person opptrer på hjemmebane selv ikke de som tror de kjenner vedkommende godt.
Skjønner godt at Trond Kirkvaag har behov for å fortelle om oppveksten og korrigere bildet av faren sin. Det må ha vært utrolig frustrerende å høre på all forherligelsen av pappaen som han selv fikk bank av... Så får onkelen streve med sitt, hva farens oppførsel skaper av sår hos andrekan da ikke T.K ta ansvar for.
Faren min fikk juling på en fast dag i uka, uten grunn overhodet. I den tidens England (på landet), var det sånn mange oppdro barna. Skrekk og gru. Det er jammen godt verden på enkelte områder i hvertfall går fremover, ja!
:eek: Hva i all verden var meningen og tanken bak det???
Farfaren min var også det jeg ville karakterisere som brutal mot sine barn. Særlig gikk det utover pappas yngste bror, men også de andre to. Skikkelig ondskapsfull, både fysisk og psykisk.
Han er død nå, men farmoren min bortforklarer det med at "det var sånn det var på den tiden". Pappa blir enda sint og såret av det. Selv etter 60-tallets standard i England var han temmelig voldelig (dog kanskje ikke av de aller mest alvorlige), og i tillegg hadde de nær kontakt med to andre familier som familiene traff hverandre ofte, dro på ferie sammen osv. der vold aldri forekom, og barna ble behandlet med respekt, så det var ikke sånn at "alle" ble mishandlet og alt annet var utenkelig. Ved å hevde at det var sånn alle hadde det føler pappa at deres opplevelser, ydmykelse og frykt ikke engang blir anerkjent.
Han syns også det er ufattelig at lovforslaget om at all vold mot barn skulle forbys ble avvist. På den måten aksepterer man jo at barn blir utsatt for vold, og det blir en slags bisarr diskusjon om hvor mye vold det er akseptabelt å utsette barnet sitt for:confused: .
Forferdelig trist med barn som faktisisk frykter sine foreldre - vi skal jo være det som representerer trygghet. Alle instinkter stritter imot tanken på å få barna mine til å frykte meg. Heldigvis går verden fremover - om enn ikke så raskt som man kunne ønske.
Synes det er utrolig trist måten familien avviser hans opplevelse av barndommen og faren.
At onkelen går ut å sier at det ikke kan stemme fordi han aldri har sett at han slo ungene, blir jo bare latterlig. :rolleyes:
Denne debatten kommer jo bare på grunn av at faren også var en kjent person. Tror ikke man hadde reagert på at han fortale sin historien etter farens død, dersom faren ikke var kjent selv.
Jeg er ikke for offentlig skittentøyvask, men synes det er helt greit at verden får se at folk ikke alltid er de vi tror de er. Selv om det gjør vondt, eller kanskje nettopp derfor.
Det er klart at en død mann ikke kan forsvare seg, men de aller fleste barn setter sine foreldre svært høyt - og vil ikke gå ut med slike ting dersom det ikke var hold i det. Vi forsvarer jo foreldrene våre til vi blir blå i ansiktet.
Ja, det kan du si. Jeg forstår ikke hva som var hensikten, og rakk heller aldri å møte min bestefar. Men jeg tror tankegangen var noe sånt som at ungene trengte å herdes eller noe. Sykt, sykt. Men dette var for lenge siden, rett etter krigen. De fikk jo juling på skolen også, og lot frustrasjonen gå utover hverandre etter skoletid. Det er rart ikke flere gikk under av det. Det kan jo også ha sammenheng med at i et samfunn som nettopp har vært i krig, så er "folkesjela" på en måte blitt vant til vold. Jeg så det i El Salvador i hvertfall. Veldig høy toleransegrense for vold, man merket det i media og overalt.
Jeg tror samfunnet generelt og barneoppdragelse spesielt har vært gjennom et stille paradigmeskifte siden den tid, på bare en generasjon har veldig mye endret seg. Og godt er dét!
Men Rolf Jr. sier jo at de faktisk fikk juling.
Han vil bare at man ikke skal fokusere på det.
Han vil fokusere på det positive.
Mulig det har hjulpet ham, men det hjelper lite når broren ikke klarte det.
Og sånn er søsken ofte. Forskjellige. :kånkluderer:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
