Jeg har lenge tenkt på å starte en tråd om asylbarna. Jeg regner med at det er ett minefelt.
Det er sendt ut ganske mange mennesker som i følge myndighetene ikke har rett på asyl.
Det er vanskelig å tenke klokt, synes jeg. Har de fått avslag på asyl, synes jeg at de bør reise hjem. Samtidig så tenker jeg tilbake på Norges krigshistorie og Europas krigshistorie, at man skal ta vare på mennesker i nød.
Jeg ønsker å kunne stole på myndighetene våre, at de gjør korrekte vurderinger, men hva om de ikke gjør det?
Jeg syns det er totalt feil å la barn være her i årevis og bli norske for deretter å komme busende med en hel politiskokk midt på natta for å sende dem ut av landet. Avgjørelsen om hvem som skal få asyl burde tas mye mye raskere sånn at de som ikke har grunnlag for å bli i landet sendes tilbake veldig raskt. Når de har hatt hele barndommen sin her er det litt seint.
For å unngå det, må vi f.eks. fjerne muligheten til å anke/få prøvet saken sin på nytt. (Med mindre vi bruker enorme ressurser på å få behandlet anker veldig kjapt.) Ønsker vi det?
Eg synest generelt at saka er svært vanskeleg, men eg er også oppteken av den politiske/prinsippielle ryggrada til V og KrF i akkurat den situasjonen vi står i no.
Justisministeren sa ein ting og gjorde ein annan - med den konsekvens at norske barn vart sende tilbake til ein kultur dei ikkje kjenner - til ruiner og krigssoner. Og eg finn det vanskeleg å akseptere at støttepartia stilletiande skal akseptere det.
Samme med saken som var i media i går, der 2. og 3.generasjons asylsøkere skal sendes hjem, fordi bestefaren mest sannsynlig hadde et arrangert ekteskap. Da rammer det så veldig feil synes jeg, når det er barn som er født og oppvokst her.
Jet ser at det er veldig ugunstig at man skal få særbehandling ved å spekulere i å trenere saken sin, men det er jo foreldrene til disse barna som har gjort dette, barna er uskyldige. Barnas rettigheter bør veie tyngst.
Men det er jo veldig kinkig, man vil kunne forvente at flere vil forsøke å trenere dersom det fører til at familier med barn får bli av den grunn. Og dermed står enda flere barn i fare for å møte samme skjebne:nemlig:
Jeg syns dette er vanskelig, veldig vanskelig
Man kan ikke frata folk ankemuligheter, samtidig så syns jeg ikke at det skal være mulig å trenere saker i årevis.
Det bør være en grense. Hvor grensen bør gå, vet jeg ikke. Men at saker bør avklares i løpet av maks 2-3 år tenker jeg bør være mulig.
Jeg syns det er hårreisende at barn som har bodd i Norge i nesten 10 år blir kastet ut av landet. Eller barnebarn straffes for noe som bestefar har gjort.
Nei, det er selvfølgelig ikke enkelt. Men det virker jo ikke akkurat som det systemet vi har nå fungerer etter hensikten, det burde uansett ikke ta 5-10 år før en avgjørelse blir tatt. Det er jo svært ressurskrevende på flere måter med folk som lever på det uvisse i årevis, ikke kan jobbe fordi de ikke har lovlig opphold osv.
Problemet, slik jeg ser det, er jo at saksbehandlingen er så utrolig langsom. Hvis noen ikke har rett til få asyl, må de få beskjed om det rimelig raskt, ikke etter mange år. Det er sikkert en ressurs-ting, som så mye annet, men jammen koster det tid og penger slik systemet er i dag også. Barna blir skadelidende, og mange foreldre gambler på at de får bli om de har barn, dessverre.
Jeg tror det kunne vært gjort mye med behandlingstiden i UDI, og det er helt håpløst å sende ut barn som har blitt norske bare fordi foreldrene kanskje har gjort noe teit. Jeg leste akkurat en sak om en familie som ble sendt ut fordi UNE ikke trodde på at foreldrene hadde mistet hverandre under flukten til Norge, så når barnefaren kom hit ble mor og barn fratatt sitt opphold og sendt tilbake. Det syns jeg er ganske så unødvendig.
Dette er vanskelig å diskutere, synes jeg. Man må ikke glemme at noe av grunnen til den lange saksbehandlingstiden hos UDI er papirløshet, at mange lyver og fordekker sin historie. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men påvirker selvsagt søknadsbehandlingen.
Det er heller ikke slik at å sende ethvert barn til foreldres hjemland er ensbetydene med et ille liv. Barn fødes i land over hele verden hvert år, og barn flytter med foreldre hvert år til fremmede steder. Få kan måle seg med Norge, men slik er det nå en gang.
jeg synes ikke det skal lønne seg å trenere saker. Politieskorten kommer kun når man ikke har møtt opp der man skal.
Helt på siden av om familier bør få bli eller ikke, så syns jeg metodene som blir benyttet når familiene hentes for utsendelse er helt hinsides. Det går ikke an å hente barn på den måten og skremme vettet av dem. Jeg syns det er mishandling, og alldeles grusomt. Vi kan rett og slett ikke behandle barn på den måten.
Hver dag jeg går til jobb så går jeg forbi mange av de jødiske snublesteinene, og jeg kjenner jeg syns det er svært, svært vanskelig å ikke se likhetstrekk mellom metodene man bruker når man henter folk på.
Jeg klarer ikke å tenke rasjonelt på dette. Hvis jeg hadde kommet fra et utrygt land med barna mine, så ville jeg gjort alt jeg kunne for å oppholde meg i trygghet lengst mulig. Om jeg måtte løyet for norske myndigheter så ville jeg gjort det uten å blunke. Jeg syns det er helt umulig å forholde meg til at barn lider fordi foreldrene løy til norske myndigheter for ti år siden. Helt umulig.
Selve premisset for asylpolitikken er at færrest mulig skal få opphold, og allerede der mister jeg muligheten til å delta i en rasjonell debatt, da det stadig inngås returavtaler og begås returer til land og steder der det er helt umulig å ha et trygt og godt liv. Jeg skjønner, rasjonelt, at ikke alle i verden kan bo i Norge, men jeg kan ikke, rasjonelt, forstå at noen med loven i hånd leverer ekte mennesker i Jemen og Afghanistan.
Røverdatter, det er nok der jeg er også. Det er så lett å si at man ikke skal kunne lyve seg til opphold. Men gudene skal vite at jeg hadde gjort hva som helst for å redde barna mine.
Jeg lurer mange ganger på hva jeg hadde gjort i en lignende situasjon, og jeg tror at jeg ville etterlatt barna, og håpet på at de ble tatt vare på av myndigheten/blitt adoptert bort elns.
Enig, barna har jo en selvstendig rett oppi dette. Selv om det ikke virker sånn. Jeg kjenner personlig en dame som har vært i Norge i 10-12 år, hun var 16 da hun kom hit helt alene, etter å ha opplevd helt fryktelige ting. Nå har hun fått et barn, som har en norsk statsborger til far. Faren har ikke hatt omsorg for barnet, men her mente altså UDI at når barnet hadde fylt ett år var det ikke noe problem (stor nok!!) at moren ble sendt ut og barnet overlatt til en far det ikke kjente. En kan lure.
Jeg blir opprørt og kvalm av dette. Slevfølgelig er flyktninger ofte papirløse. Og selvfølgelig kan de finne på å lyve om flukten sin. Kanskje har løgnen overhode ingenting med hvorvidt de bør få opphold eller ikke. De kan ha blitt feilaktig rådet av menneskesmuglere til å lyve slik og slik. Det betyr ikke at de ikke har god grunn til å flykte fra hjemlandet sitt. Det er også hårreisende, hvis det virkelig er sant, at norske myndigheter visste om den økende uroen i Jemen før de sendte ut familien som det har stått så mye om i media nå. Å sende barn rett inn i bomberegn er virkelig umenneskelig! Jeg skjønner ikke at Anundsen kan sove godt om nettene. Og i alle fall ikke Venstre/KrF. Lavere skatter er viktigere enn menneskeliv.
Det er i alle fall hva jeg mener, basert på den informasjonen jeg har fått gjennom media. Selvsagt kan det være ulike versjoner av en families historie. Men dette er for viktig til å tilsløre bak UDIs "taushetsplikt", hvis de har noe slikt. Det gjelder hvordan vi skal kunne se oss selv i øynene som et verdig samfunn. Vi kan ikke ta i mot alle og beskytte dem fra all verdens grusomheter. Men vi har en forpliktelse mot barn som er norske, det er det jeg føler det handler om. Et barn som har bodd her mesteparten av livet, er en del av det norske fellesskapet, som vi skal ta vare på.
Det er jo helt forferdelig. :( Og jeg har inntrykk av at det florerer av lignende historier. De utsendte-barn-sakene jeg har lest de siste dagene vitner om et system som er fullstendig blottet for menneskelighet. Jeg liker det ikke.
Jeg har jobbet en periode med asylbarn i barnehagen og klarer ikke si noe mer enn at det er forferdelig mange skjebner der ute.
Og at de som sitter å styrer med dette, virkelig ikke kan ha barnets beste som førende prinsipp. Asylmottaket ved min bhg ble nedlagt, og barn som endelig hadde slått rot ble bare flyttet, bort fra venner, bort fra det stedet de endelig hadde roet seg ned på og til en helt annen landsdel. Der barnehageplasser ikke er overflod, og de da blir gående på mottaket med sine foreldre uten barnehageplass, da snakker man inkluderingspolitikk altså.
Greia er vel at det også finnes haugevis av mennesker og familier som kommer fra steder det ikke er utrygt å reise tilbake til. Som også lyver fordi de vil være i Norge, fordi Norge er på topp-5 listen i verden over bra land å bo i. Og derfor er det kjempeviktig å avdekke hvem som lyver, og hvem som ikke lyver. Så de rette kan få bli. Og det tar tid. I tillegg til mange ankemluigheter og klagemuligheter.
Og hvordan i all verden mener dere at man skal hente familier som ikke møter opp der de skal for utsendelse? Be dem pent enda en gang? De blir varslet mange ganger i forkant, og de møter ikke opp. Det er kun politi som har lov til å pågripe folk i Norge. Det er ingen razzia, det går stille og rolig for seg, med mindre foreldre utagerer. De tar hensyn til barna, det er ingen kosejobb for politiet der det er barn og familier involvert.
Jeg synes det er hjerteskjærende med barn som kastes ut med makt. Det rettferdiggjøres overhodet ikke av at foreldrene har løyet og gitt feilaktige opplysninger.
Jeg er sjokkert og skremt over at vi sender "hjem" barn som er født her og har hele livet sitt her.
Jeg skjønner jo at vi må ha regler og at vi må sørge for at folk ikke svindler eller lurer seg til rause velferdsordninger. Men jeg synes det er utrolig skremmende at vi lar dette skje. De stakkars ungene blir jo traumatisert, og jeg klarer ikke å ikke la meg opprøre av det. :(
Hva mener du vi lar skje? Og hvordan tenker du vi skal stoppe det? Og hva tenker du om at det skal lønne seg å rakset mulig få barn i Norge etter ankomst?
Jeg sier jo at jeg ikke vet det. Jeg bare vet at jeg synes det er hinsides jævlig at barn kastes ut av hjemmet sitt midt på natten. Tenk om det var mine eller dine barn, liksom - det er jo ikke akkurat vanskelig å forestille seg hvor utrolig skremmende og fælt det må være for barn å oppleve noe slik. :(
Ut i fra det jeg har lest synes jeg det virker som om barna ikke blir behandlet som selvstendige individer i tilstrekkelig grad, mer som foreldrevedheng.
Norge er forpliktet på FNs barnekonvensjon og det jeg hører om asylbarnsaker høres ikke bra ut sett i lys av konvensjonen.
Det betyr ikke at ikke barn og foreldre kan sendes ut av landet. I mange tilfeller så er det det eneste riktige. Å sende tilbake til fattigdom og levevilkår som er vanskeligere i Norge må man. Det er vondt å se når det kommet så tett på og vi ser at de er mennesker disse fattige ute i verden, men dårlig levestandard i hjemland er ikke asylgrunnlag. Mennesker som blir truet på livet derimot må få opphold og det er nok ikke lett å vurdere hvem som er i den kategorien og hvem som ikke er. Det som er trist er at stadig flere mennesker blir drevet på flukt og at vi som har mest ikke egentlig gjør så veldig mye med tanke på å bidra til at mennesker ute i verden får det bedre der de er.
Systemet slik det fungerer (eller ikke fungerer) i dag må endres, først og fremst av hensyn til barna. Det må være helt egne prosesser for behandling der barn er involvert. Her må sakene behandles raskere, det må da kunne endres?
Barna som nå er skadelidende, grunnet et regelverk som ikke fungerer i det hele tatt, må hentes hjem til det eneste stedet de kjenner som hjemme. Skal det ryddes i noe som helst, så må det være i det som skal skje de kommende år.
Nå ser det ut til at de får fortgang i det meste av behandling av barnefamilier fordi det er så lett å sende en hel flokk ut av landet, ikke får de gjemt seg, og de er enkle å håndtere (les lite bråk), og dess fler som blir sendt ut, desto "penere" blir statistikken for politikerne...
Dette er en slik sak der jeg ikke klarer å forholde meg saklig, men er styrt av følelser. Jeg synes metodene de buker er horrible og jeg synes godt de barna som har vært her i mange år bare kan bli her. Uavhenig av avslag på asylsøknad eller ikke. Vi kan da ikke sende barn tilbake til krig og en hverdag de ikke kjenner! :frustrert:
Jeg syns det tross alt er bra at man lar følelsene bli involvert når det gjelder umenneskelig behandling av barn. Jeg greier knapt å forestille meg hvilke skade Hiawata hadde tatt av å bli vekket midt på natten av menn i uniformer som lyser han i øynene med lommelykt, deretter bli fraktet i politibil, uten at vi foreldre fikk sitte i samme bil, bli lastet på fly og kanskje satt i håndjern fordi han var hysterisk av redsel. Uten at politiet forklarer noe særlig. Uten at han fikk sitte sammen med oss. Det er ikke vanskelig å gjøre dette på en mer human måte.
Jeg klarer ikke å tro at ingen har følelser for barna, det er derfor det finnes retningslinjer, da vil jo noen havne på ene siden og noen på andre siden, og klart det er kjipt å ikke få bli.
Bør man fjerne ankemuligheten? Jeg tror ikke det det er en god vei. Men kanskje man skal være selektiv med hva som kan ankes, og at det bare er mulig med en anke?
Jeg vil heller ha muligheten for at enkelte går i skjul en at vi lager traume på barna vi sender ut. Det viktigste for meg er at løsningen er så optimal som mulig for barna og ikke at vi får sendt ut flest mulig kjappest mulig.
Dette er så utrolig vanskelig!! Min mor jobber med asylsøkere og har gjort det i mange år og hun også sier at det finnes ingen gode løsninger. Det er for lang saksbehandlingstid og utsendingen bør kunne gjøres mer skånsom, men så lenge de ikke drar 'frivillig' så er det jo vanskelig. Hun sier at selvfølgelig spekuleres det i trenering og håpe på amnesti om de bruker barna for det det er verdt. Det handler jo om håp om bedre fremtid. Selv om man kan mene at de nettopp ikke tenker på barnas beste noen ganger. Har ingen gode svar på problemet. Kan der jobbes for muligheter der man kan gi folk bedre utgangspunkt når de skal etablere seg på nytt hjemme? Aner ikke....
Røverdatter og Kanina skriver mye av det jeg tenker rundt dette. Det er helt uakseptabelt hvordan barna behandles når det gjelder vekking av politi midt på natten osv. Ja, det er ofte foreldrenes skyld, men det gjør ikke saken lettere for barna. Det hjelper dem heller ikke når de blir fengslet (innelåst i transittleieren på Trandum eller hvor det nå er). Barn skal ikke bli fengslet. Det MÅ finnes andre måter. Nei, vi kan ikke ta imot alle, men så lenge vi ikke klarer å ivareta disse barnas rettigheter, må det som skjer stoppes.
Jeg vet ikke helt hva alle mener mht horribel behandling. Finnes det rapporter som viser at politiet er slemmere enn normalt? At de blir revet fra foreldre uten forklaring og lyst i øynene? Mulig det er almenn kunnskap, jeg vet ikke så mye ut over at jeg tidvis jobber med politi som driver med tvangsutsending (og er særs menneskelige) og at jeg en gang leste en artikkel som fulgte en slik utsending.
Å la alle som trenerer og har barn få bli er i høyeste grad et økonomisk spørsmål, og det må jo staten forholde seg til, selv om andre mener at alle slike familier fra hele verden skal få bli, med de ytelser det koster samfunnet vårt.
Jeg tror ikke at det er noe lettere for "asylbarn" å bli vekket midt på natten av fremmede for så å bli fraktet vekk og låst inne enn for andre barn. Jeg vet at mine barn ville blitt livredde av det.
For litt siden så jeg en film der en slik situasjon var tatt opp. Jeg ble uvel av å se det. Ikke fordi politiet opptrådde truende, men pga. det uverdige i hele situasjonen og uttrykket i ansiktene til barna.
Mine hadde reagert alt ettersom hvordan vi foreldre var. Feks hadde jeg forbredet dem, siden jeg selv var varslet. Innelåsing på Trandum er heller ikke nødvendigvis så ille i kort tid. Mener jeg.
For øvrig stoler jeg lite på diverse dokumentarer, men så kjenner jeg også ansatte på et sted som ble hengt ut for å ikke gi asylsøkerene skikkelige klær, når sannheten var at asylsøkerene kastet sine klær ut vinduet før kamera kom og så viste frem hvor lite de hadde.
Når det kommer til innelåsningen på Trandum, så tenker jeg, at dette har jo foreldrene på en måte lagt opp til. De har ikke stilt opp til frivillig retur, og den ene av foreldrene har kanskje klart å stikke av for å hindre uttransportering.
For meg er det helt merkelig å tenke at det er greit å låse inn barn eller behandle dem sterkt kritikkverdig fordi foreldrene deres har gjort noe dumt.
Jeg tenker også litt rundt muligheten for at man kan hindre at barn blir straffet for det foreldrene har gjort galt ved å la barna få bli her og sende foreldrene hjem.
Jeg er klar over at jeg er særdeles heldig som bor et sted der det er trygt for barna mine. Der jeg ikke trenger flykte eller lyve for å beskytte. Likevel må jeg si meg enig med Pelle het, og synes hun vekter diskusjonen bra. Jeg kan ikke se at det finnes bedre måter å gjøre det på og jeg kan ikke skjønne hvor den fremstillingen av politiet kommer fra. Den minner meg om måten barnevernet ofte blir fremstilt på, som noen som river barn ut av armene på omsorgsfulle foreldre for moro skyld.
Jeg tenker at det er forferdelig for de barna det gjelder, men jeg har tiltro til politiet og ser nødvendigheten av at myndighetene gjør en så grundig jobb som mulig bør de skal vurdere hvem som har rett på opphold.
Når man leser formuleringer i sakspapirer fra UNE som sier at "søker med familie kunne tilfredsstilt kravene til opphold av humanitære årsaker, men vi velger alikevel å utvise familien av innvandringspreventive hensyn" ja da kjenner jeg at jeg spyr litt.
Sannsynligvis vil det være å straffe dem litt, men det finnes personer som vil kunne ta seg av dem her på en god måte. Uten at jeg har noen god løsning på hvordan man identifiserer hvem det er så er det nok dessverre også barn som har blitt satt til verden for å være anker i Norge. For disse kan det kanskje være en fordel med andre omsorgspersoner.
Ja, det synes jeg også altså. :nikker: Det er jo naivt å tro at vi skal kunne la alle bli. Ett sted må man sette en grense. Men jeg synes det har skjedd noe det siste året. Brevet fra afghanske myndigheter som har blitt "feiloversatt", utsending av en jente som har vært ti år i Norge, som er født utenfor ekteskap til samme land der hun antakeligvis ikke har noen muligheter for å etablere et nytt liv, en barnefamilie som er sendt tilbake til Jemen der huset deres nå er bombet. For meg er det umulig å ikke bli berørt av disse historiene her jeg sitter trygt og godt i egen stue i et kvalmende rikt land.
Dette vil da vel også være i strid med barnekonvensjonen?
Hadde det vært en mulighet å gi foreldrene til disse barna som har vært her så lenge som sendes tilbake til det aller "verste" landene oppholdstillatelse til barna har blitt 18 år? Så må foreldrene dra? Da er barna store nok til å velge om de skal bli eller dra sammen med foreldrene. Jeg ser mange svakheter ved en slik løsning også altså...
Oi, kan du fortelle mer om denne saken? Eller har du sett flere eksempler på denne begrunnelsen for utvisning? Er det lov å utvise folk som har rett til opphold, av preventive grunner? Det må vel kanskje være snakk om at den humanitære årsaken er at man har såkalt "særlig tilknytning til riket", og at denne tilknytningen er oppnådd ved å trenere prosessen.
Jeg kjenner jeg blir litt :what: av at dere mener seriøst at man skal plassere barna i fosterhjem og sende hjem foreldrene.
Jeg mener heller ikke at vi skal la alle bli. Jeg innser at man er nødt til å sende noen tilbake til verre levekår enn her. Men jeg mener det er sunt å bli emosjonelt påvirket av praksisen, og spesielt metodene som benyttes både ved vurderingen sv søknadene, og ved selve utkastelsen.
Det er utrolig vanskelig dette. Dessverre er ikke mennesker bare gode. Det som er synd er at det er så utrolig vanskelig å skille de gode fra de som ikke er gode. Lager man løsninger med tanke på at alle er gode så vil de bli misbrukt. Lager man løsninger med tanke på de som misbruker løsningene så vil man ramme de gode.
Håper noen klarer å finne løsningen som tar hensyn til at folks motiver er ulike.
Ok, men vet du noe mer om disse sakene, som kan si noe om hvorfor det ble som det ble? Var det noen fellestrekk som hadde å gjøre med det jeg skrev i forrige innlegg? Det må jo være en årsak til at preventive virkninger ble vektlagt, og jeg ser for meg at det kan være aktuelt i saker hvor personen ikke har bidratt til å avklare egen identitet, for eksempel.
Det er mye ved praksisen som skurrer for meg. Blant annet hvordan returavtalene kommer i stand og hvordan mottakerlandet i verste konsekvens defineres som trygt fordi de selv hevder å være et trygt land. Å sende en alenemor som har fått barn utenfor ekteskap til et samfunn som det afghanske burde få enhver byråkrat til å gråte blod. Det er jo også slik at land som UDI/UNE definerer som trygge å returnere til viser seg å ikke være det likevel. Det er også slik at Norge stadig får kritikk av blant annet FNs barnekonvensjon for sin praksis rundt asylbarn, og når vi snakker om et av verdens rikeste og mest demokratiske land så skurrer det enormt for meg at FN skal behøve å kritisere hvordan vi behandler mennesker her.
Jeg greier ikke å redusere mennesker i nød til et spørsmål om kroner og kostnader, så det er sikkert fint at jeg sysler med helt andre ting til vanlig. Samtidig så blir det helt unaturlig for meg å bare godta at alt myndighetene gjør er riktig og fint, så jeg syns det er godt å se at det faktisk finnes såpass med anstendighet blant folk at det reises noen røster i forbindelse med praksisen justisministeren har satt i gang. Så er i det minste ikke alt i dette samfunnet kaldt og goldt.
Alle kan ikke bli og jeg synes vi bør myke opp i forhold til idag, men det er nesten en litt annen diskusjon. Spørsmålet er nesten hva som gjøres med de som ikke får opphold. Jeg synes ikke det høres ut som en god ide å skille barn og foreldre så hva da med foreldre som ikke møter opp og trenerer saken sin? Hvordan sørger man for at man vet hvor foreldrene er frem til man får sendt de tilbake? Bør de foreldrene som klarer å trenere saken sin lenge nok få bli uansett? Bør det automatisk sette igang gransking om de er skikka som foreldre? Man kan ikke se barna som adskilte saker fra foreldrene sine. Barna blir tapere i sånne saker åkke som på et vis. Jeg kjenner til saker selv der foreldre går i skjul og drar fra barna sine med håp om at tiden hjelper dem og det er jo veldig trist hele greia.
I forhold til barna synes jeg dette er horribelt og tenker at det må finnes en annen vei. Men jeg forstår jo også at det er nyanser her som ikke kommer frem i mediebildet. Min søster jobber i UDI og hun har fått et ganske annet syn på innvandring etter at hun begynte der. Hun har jo sett mye av de sakene der folk er kyniske og lyver. Samtidig er det jo mange desperate folk med en ønske om et nytt og bedre liv. Nei, dette er vanskelige greier altså.
Jeg synes dette er fryktelig vanskelig, for dette er en klassisk sak hvor det er vanskelig å balansere fornuft og følelser. Barn vekker et ekstra beskyttelsesbehov i de aller fleste av oss, og de er alltid uskyldige ofre i konflikter og vanskelige situasjoner.
Det jeg lenge har lurt på, er om asylsøkere som får opphold på falske premisser (feil identitet/nasjonalitet), egentlig tar plassen fra søkere som har reelt beskyttelsesbehov. Er det et vedtak på antall som Norge kan ta i mot, eller er det bosetting i kommunene og integrering som er avgjørende for hvor mange vi kan gi opphold?
Nei, det tror jeg ikke. De som har behov for asyl og oppfyller kriteriene får bli. Det er en del som må bo ei stund på asylmottak etter at de har fått innvilget opphold fordi det ikke finnes noen plasser å bosette dem.
Ok, for i så fall hadde det vært en enda vanskeligere problemstilling. Man kan jo ha en viss forståelse for at foreldre lyver på seg beskyttelsesbehov for at familien skal få bli i Norge, men hvis det samtidig vanskeliggjør muligheten for at andre med et reelt beskyttelsesbehov ikke får bli, er det litt vanskeligere å synes det er "greit".
Folk som gjør omtrent hva som helst for å skaffe seg og sine barn en noenlunde fremtid, en fremtid i et trygt land, med demokrati, menneskerettigheter, mulighet til utdanning og mulighet til jobb, er ikke dårlige mennesker, per definisjon. Men det er klart at løgner, trenering, å dytte barn foran kamera med til dels innøvde fraser om hva de er redde for i hjemlandet, barrikadering av dører og å la være å være hjemme på dagtid når de vet at hjemsendelse er nært forestående - det gjør hele prosessen ekstremt mye mer komplisert og vanskelig. Og garantert mer traumatisk for barna. Men det er like fullt helt forståelig at de gjør det slik, alternativene satt opp mot hverandre.
Og det er ikke bare lang saksbehandlingstid som har gjort at det har tatt så lang tid. Det er ingen grunn til at saksbehandling skal ta ti år. Like mye er det at de samme politikerne som står bak å lage nåløyet trangt samtidig ikke har villet tatt den politiske belastningen ved å faktisk utvise de det er bestemt skal utvises. Slik har også folk blitt gitt falskt håp, og mange angrer nå på at de ikke valgte frivillig retur, men de satt altså i stedet og håpet på et amnesti eller at tiden skulle jobbe for dem.
Jeg leste en sak for en tid tilbake, jeg tror det var i BT, der journalisten fulgte en utsendelse. Det var politi og det var tragisk og fælt og triste barn. Men de forklarte prosessen og valgene de tok ganske godt. De valgte tidspunkt omhyggelig for å balansere behovet for å treffe alle på en gang (slik at ikke noen stikker av, helt reell risiko), de hadde med fagfolk for å ivareta barna, de fikk tid til å samle seg og ble respektfullt og omsorgsfullt behandlet. Mor i familien ble spurt av journalisten om hun angret på noe, og hun sa bare en ting: At de ikke hadde valgt frivillige retur. De hadde håpet at det skulle løse seg, og sagt nei. Med pengene fra en frivillig retur kunne de hatt et helt ok utgangspunkt, mente hun.
Mens jeg sysler til vanlig med folk som lyver, forteller ting til media som ikke er sant, gråter og forteller meg at jeg har ødelagt livet deres og kaller meg rasist. Preger muligens innfallsvinkelen til slike debatter.
Det er klart at mange gjør hva de kan for at familien skal få det best mulig, men det finnes også folk som bruker familien sin for at de selv skal få det best mulig. Som sagt er det så veldig vanskelig å se hvem som er hvem.
Ikke sant? Og det er jo uansett like ille for barna til løgnhalsene som bruker barna sine for det det er verdt, som det er på barna til de som har ærlig hensikter og kun ønsker det beste for dem. Fryktelig vanskelig. :sukk:
Jeg kjenner selvsagt empati med barna som vises i media, som har havnet i samfunn de ikke kjenner og omgivelser de ikke har det bra i. Gjerne med foreldre som er preget av å ha mistet det meste da de mislykkes med å få opphold i Norge.
Samtidig tenker jeg at om man skal forholde seg til prinsipper mer enn følelser, så skal de ikke egentlig ha opphold. Det er snakk om grunnløse asylsøknader og vi må kunne gå ut fra at de er korrekt behandlet. Alle ankemuligheter er normalt sett utprøvd og foreldrene til barna har selv satt familien i situasjonen de er i. Det innebærer at barna må flytte mot sin vilje. Det er kjipt, absolutt. Men jeg tror ikke barn flest tar varig og gedigen skade av å flytte til et annet land sammen med familien sin. Og de tar helt definitivt mindre skade av det enn av å flyttes fra familien sin, så fremt foreldrene har omsorgsevne. Og ja, det hele må veies opp mot preventive hensyn. Jeg ønsker ikke at det skal lønne seg med kjapp reproduksjon og deretter trenering av avslag på åpenbart grunnløs asylsøknad, det vil sette flere barn i samme situasjon.
Så har man de sakene som f.eks Shaimaa som ble sendt med mor og søsken til Yemen og vips var det borgerkrig og bombing. Men jeg tenker at det handler jo ikke om "asylbarna," men om hvorvidt søknaden var korrekt vurdert. Landet har vært på randen av krig en god stund. Men da er spørsmålet hvorvidt de burde få bli generelt, ikke hvorvidt de burde få bli fordi de er barn med lang oppholdstid.
Det er likevel selvsagt at dette er betydelige belastninger for de aktuelle barna, og at saksbehandlingstiden burde reduseres kraftig. Det må også lages løsninger for unntakstilfellene, hvor familien er reelt ureturnerbar selv om det er foreldrenes "feil" (det finnes land som nekter å motta egne borgere om disse motsetter seg det).
...jeg hadde antagelig lett med lys og lykter etter en løsning om jeg kjente et av disse barna som risikerte å gå fra skolejente i Norge til slumbeboer i Jordan. Jeg synes også vi skal øke antallet flyktninger vi tar i mot noe ganske enormt. Men når jeg lar fornuften råde, tenker jeg at jeg heller vil ta i mot en familie fra bomber i Syria enn fattigdom i Jordan. Det er nå en gang de premissene vi har lagt for innvandringspolitikken vår, og jeg tror ikke mange av oss er reelt villige til å åpne grensene for alle som ville ha det bedre i Norge enn der de bor.
Det koker for meg ned til om man skal prioritere de som har karret seg hit og blitt personlige relasjoner for oss, enn de som har det tusen ganger verre men bare er tall på en liste.
Og så lurer jeg også på hvor godt det stemmer dette med brutalt politi og utkastelser som nesten er som overgrep. Mitt inntrykk er at dette er noe politiet har jobbet mye med, å finne metoder som sikrer at utkastelsen faktisk skjer (uten at noen blir borte), men samtidig ivaretar barna. Blant annet dette at de har med egne falgfolk som ivaretar ungene. Men hendelsen er selvsagt forferdelig traumatisk uansett hvordan det håndteres. Og det hjelper vel ikke akkurat at foreldrene i årevis har skjøvet barna foran seg og latt dem viderefortelle alt det skrekkelige som de har å være redde for når de kommer tilbake til hjemlandet...
Jeg vil tro at mange politidistrikt jobber med å få til henting og utkastelser som er mindre brutale. Jeg må personlig innrømme at jeg nok er litt preget over en utkastelse som ble gjort da eldste min gikk i 1. klasse. Hvor en skokk med politifolk møtte opp på skolen og hentet 3 søsken. 2 av dem gikk i klasse med sønnen min. Disse to ble forsåvidt hentet rolig, mens en eldre bror stakk av, og da med 3 politifolk i hælene for å hente han inn igjen. Alle 1. klassingene fikk med seg alt opptrinnet, og de var jo livredde i dagevis etterpå. Lærerne var jo heller ikke informert om det som ville skje, bare plutselig så stormer det inn en haug med politifolk i klasserommet. 2 venner blir hentet med makt. Storebror løper unna og de ser ut vinduet at han blir lagt i bakken av politiet. Alle gråter og er redde..
Virkelig ikke måten å gjøre det på.
Men selvsagt er dette vanskelig. Vi kan jo ikke la alle bli.
Men jeg føler at i litt for mange tilfeller, så virker det som at det må ha skjedd noe feil i behandlingen av søknaden. Man sender ikke folk tilbake til krigsherjede områder, eller straffer barn og barnebarn fordi man mener 13 år senere at et ekteskap bare var proforma.
Det er jo mange tusen vedtak i slike saker årlig. Noen feil vil så klart skje. Med ørten anke- og klagemuligheter skulle de fleste feil bli avdekket, det resterende vil jo oftest være et spørsmål om politikk.
Det JEG ønsker meg er en mer tydelig politikk - gjerne med ja til flere barn for den saks skyld, og jeg synes dagens regjering gjør en elendig figur. Det jeg IKKE liker, er personifiserte saker, som Amelie-saken og søte barneøyne som forteller hvorfor de ikke vil bo i Jordan.
Det er jo selvsagt ikke slik at alle utkastelsser er brutale og traumatiske, men jeg syns det er veldig merkelig å tro at ingen av dem er det, eller mene at politiet aldri kan være dem som bidrar til det. Det er ganske fordomsfullt.
Mitt inntrykk er at det er stadig økende fokus på skånsomhet i tvangsutsendelsen av barn i asylsaker. Jeg leste nylig en sak fra Alta, hvor politiet fikk mye kritikk for unødvendig brutalitet. I tilsvaret fra politiet, synes jeg de svarer godt for seg, f.eks. med hensyn til tidspunkt for pågripelse:
– Må dette skje om natten? Burde ikke natten være en tid der barn skal kunne sove trygt, uten å bli vekket av noen som vil fjerne dem fra hjemmet sitt?
– Vi har forståelse for at mange opplever det som traumatisk, sier Hafstad, som sier at grunnen til at asylsøkere med endelig avslag blir hentet om natten eller tidlig morgen dels handler om flyforbindelser.
– Det er viktig for oss å forsøke å unngå at barnefamilier må oppholde seg unødvendig lenge på Politiets utlendingsinternat eller i arrest i politidistriktene. Flere av våre uttransporter er til land langt unna, hvor flyreisen naturligvis strekker seg over flere timer. Da er det ofte mest hensiktsmessig for familien at vi tar et tidlig fly slik at reisen ikke blir lenger enn nødvendig. Skal man ta et innenlandsfly til Gardermoen først, ønsker vi ofte å bruke direktefly og må blant annet tilpasse pågripelsen etter flyavgangene
Slike uttalelser sier også noe om en generell bevissthet:
– I alle saker som omfatter barn og barnefamilier sørger vi for at det er med både kvinnelige og mannlige ansatte, og vi strekker oss langt for å gi forutsigbarhet og ta hensyn til de som skal ut gjennom hele reisen.
Når politiet likevel må tvangsreturnere, vurderer vi ved hver enkelt pågripelse hvor og når det er mest skånsomt å pågripe f.eks. en barnefamilie. Derfor vil vi å unngå å pågripe barn i barnehage, skole, på fritidsaktiviteter. Vi tilrettelegger så langt som mulig for at personer som skal reise får god tid til å pakke tingene sine og ordne andre praktiske forhold som å ringe familie i hjemlandet, veksle penger osv.
Det poenget man sjelden hører - og som jeg synes er ganske viktig - er at det er ikke skadelig for barn å flytte til et annet land. Barn gjør det hver eneste dag. Uten at de vil det selv, og noen ganger også uten at det er foreldrenes foretrukne alternativ eller at de har noe å reise "til". Barn og voksen flytter til et annet land, uten å kunne språket, uten å ha jobb, uten å ha et sted å bo. Jeg synes det er ganske spesielt at barn i Norge ikke skal anses å kunne forlate landet uten å ta skade av det. for det er jo inntrykket man får. Samtidig er det drøssevis av familier som reiser utenlands og tar med unga. Er det en bekymringssak for barnevernet, da?
Det er klart at noen saker skal man sikkert se på flere ganger. Er det virkelig riktig at "land" er trygt for retur? Men da tenker jeg det er det som blir diskusjonstemaet. Ikke at "Anna kan bare norsk og vil savne vennene sine".
Jeg er veldig tilhenger av å ta i mot både flyktninger og asylsøkere. Samtidig tenker jeg at hvis vi skal opprettholde en tillit til asylinstituttet, er det viktig at de som får asyl er de som oppfyller vilkårene for asyl.
At familier blir hentet om natta handler vel som regel om at
de forventes ikke å samarbeide, slik at man ikke kan varsle dem på forhånd
flyet går tidlig om morgenen.
Alternativet er jo da å samarbeide, - okey, vi fikk ikke asyl. Hvordan kan vi få til en retur som er best mulig og tar vare på barna best mulig slik forholdene er. Jeg skjønner at det er mye forlangt, men samtidig tenker jeg det er det som er handlingsalternativene.
Noe av problemet hos meg selv er i hvilken grad man skal innvilge oppholdstillatelse på fattigdomsgrunnlag. For det er det jo ikke nå. Men mange ganger blir jo folk (og også jeg) veldig opprørt fordi folk blir sendt tilbake til fattige land. Selv om de ikke blir noe mer fattige enn naboen som har bodd der hele tiden.
For vi ser på endringen i livsstandard fra Norge og til feks Tchad. Og har jo mye lettere for å empatisere med noen som er blitt vant til å være rik og som plutselig ikke har tilgang til helsevesen, skole og demokratiske rettigheter, enn de som aldri har hatt det.
Og jeg er innmari todelt på det selv. På den ene siden så er jo negative endringer tunge å tåle, men samtidig så er jo sånn at de blir sendt tilbake til "vanlige" liv der hvor de kommer fra. De har jo i det minste fått noen bra år liksom, i motsetning til de som har vært der hele tiden.
Og jeg tenker også at jeg hadde gjort hva som helst om jeg var mor til noen jenter i Jemen, hva som helst for at de skulle få være i Norge og kunne få seg en jobb og forsørge seg selv med verdighet i forhold til hvordan det er å være kvinne der.
Om jeg hadde kunnet styrt verden med følelsene mine, så hadde jeg sluppet inn bare kvinner med barn egentlig. Menn har nå en tendens til å greie seg lell, og det er jo de som står for størsteparten av innvandrerbråket.
Hva tenker dere om endringene som Krf og V har gått med på nå? Jeg syns bekymringene fra SEIF er reelle, både at dette rammer de svakeste; kvinner og barn, og at det vanskeliggjør integrering ytterligere.
