Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg så denne dokumentaren i går, syntes den var tankevekkende. Ga meg mange tanker i etterkant. Ønsker bare å liste opp noen løse deler jeg sat igjen med i hodet mitt, i tilfelle andre har noe å bidra med.
-Interessant og nært på, imponert over at journalist tør å gå så nær på IS-fronten.
-intervjuobjektet virket fra starten av veldig følelsesløs?
-Synd at en som er vokst opp i Norge ikke føer tilknytning til Norge
-glad for at noen tør å ta kampen mot IS
-uorganisert krigsfront
-hjærteskjærende å se sivile og barn som rømmer
-var han veldig opptatt av å være kul og tøff, eller er han bare dum?
-karismatisk og reflektert far, merkelig sammenliknet med sønnens fremtreden
-tviler litt på at det kun er pga utenlandsk etternavn den unge mannen ikke har fått jobb i Norge
-er det greit at man får opplæring i forsvaret og tar den med seg utenlands i norsk uniform?
-herregud så redd jeg hadde vært for IS om de var rundt hjørnet i mitt nabolag
Interessant. Jeg har ikke mulighet til å se dokumentaren nå, men har lest artikkelen som fulgte med.
Ift. noen av tankene dine, så har jeg prøvd å tenke selv; hadde jeg følt meg som amerikansk om jeg flyttet dit som femåring med norske foreldre, for eksempel? Tja, jo, jeg tror kanskje det. Hadde jeg følt meg zambisk om jeg flyttet dit med foreldrene mine på samme tidspunkt? Vet ikke. Grunnen til det er nok at jeg ville skilt meg mer ut i Zambia, både på grunn av hudfarge og fordi kulturene er så veldig anderledes. Norsk og amerikansk kultur står mye nærmere hverandre sånn sett.
Defor kan jeg godt forstå at han mener han er norsk, men ikke nordmann. Foreldrene hans har jo også en veldig dramatisk historie, sterkt knyttet til Kurdistan, noe som jeg vil tro gjør at identifiseringen med familien og det tidligere hjemlandet sterkt.
Nå har jeg som sagt ikke sett dokumentaren og kan ikke uttale meg om sønnen fremtreden, eller tenke meg til om han er fryktelig dårlig til å skrive søknader. Men at ungdom med utenlandsk navn oftere blir lagt i avslagsbunken, til tross for gode karakterer er jo ikke akkurat noe å tvile på, så det er jo meget godt mulig at det skjer her også. I tillegg har man aspektet med selvoppfyllende profetier. Man har en forventning om at man ikke kommer til å få jobb, ergo er det ikke vits i å prøve veldig hardt heller.
Dette minner meg om at jeg må få kjøpt siste Morgenbladet og lest deres artikler om etniske nordmenn som sloss for IS. Edit: mulig det bare var en artikkel om nordmenn som konverterer til islam, ikke blir ekstremister.
Ja, jeg skjønner jo hva du sier mht tilknytning, ser absolutt poengene dine. (Han kom hit da han var en måned gammel).
Grunnen til at jeg nevnte det med jobb, er jo at i en annen setting, så kunne han kanskje like gjerne blitt IS-forkjemper, siden dette gjerne er menn med samme type bakgrunn. Han snakker jo også fint norsk og har norsk cv, (men en merkelig personlighet synes jeg, sikkert smak og behag), så å skylde alt på storsamfunnsrasisme i denne saken vet jeg ikke helt. Men det blir jo spekulasjoner, selvsagt.
Men jeg synes det var en veldig severdig dokumentar!
Nei, det kan jo godt hende at det ikke er rasisme, men det er det jo også vanskelig å avgjøre. Lista ligger jo ofte høyere for dem som skiller seg ut. Arbeidsgivere kan f.eks. tenkes å reagere mindre på en nordmann med spesiel oppførsel, enn en kurder, uten å helt se det selv. Så vidt jeg skjønte hadde han jo ikke kommet til intervjuer engang (bortsett fra en gang), så de kan jo ikke ha bedømt ham på annet enn søknad, CV og navn.
Nå er jo kurdere, naturlig nok, ett svært nasjonalistisk folkeslag (eller nasjonalromantisk kanskje, nasjonalistisk høres så negativt ut på norsk hehe), på grunn av historien og siden de tross alt er verdens største nasjon uten ett eget land, så jeg ser jo hvorfor han gjør det. Har ikke sett dokumentaren, men kjente familien den gangen jeg bodde i Bodø. De fleste kurdere har en politisk historie bak seg i familien.
Jeg har en venninne som bor ett steinkast unna IS sine grenser nå, og hun sier at de føler seg trygge pga de kurdiske soldatene som er så innbitt på å kjempe, de er så sterke og gira på å ikke gi fra seg flere cm av Kurdistan til IS.
Nå har jeg sett dokumentaren. Dette med tidlig-generasjonsnordmenns tilknytning til Norge er veldig interessant og veldig viktig tror jeg, uten at jeg har tenkt ferdig rundt det.
Sånn umiddelbart lurer jeg på hva det er du reagerer på når det gjelder personligheten hans? Jeg reagerte ikke noe særlig på det, og tror både klipping og situasjonen han befinner seg i må tas med i betraktning her. Det er jo interessant hvorvidt emosjonell distanse kommer som følge av miljøet man befinner seg i, eller om personer med begrenset empati lettere søker seg til slike miljøer, men jeg så ikke noe som jeg tolket som åpenbart spesielt personlighetsmessig her.
Jeg er klar over at dette med personlighet bare var én betraktning av flere, hvor sikkert andre er vel så interessante å diskutere, men jeg lurte litt da jeg leste det.
Jeg reagerte helt fra starten på manglende mimikk i fjeset og flatt tonefall jevnt over. Kanskje normalt etter en stund i kamp pga evt traumer/tilvenning, men dette var jo også før han reiste. At man har humor i forhold til vanskelige ting man står i, er normalt og greit nok. Å ta nærbilder av lik og legge ut på snap synes jeg er ekkelt, men jeg er jo eldre enn ham, så mulig det er jeg som er gammeldags. Når IS var rett ved, og han stod og lo og syntes det var spennende så lurer jeg på om han tøffer seg for kamera eller er dum. Vill skyting ut i tåkeland likeså, som respons.
Ja, joda, han fremstod jo som litt "flat", men jeg tolket det som at det hadde med temaet å gjøre også. Og kanskje klipping. At han ble filmet og intervjuet. I tillegg hadde han vært i kamp tidligere, hvis jeg ikke husker feil.
Likbilder på snapchat er jo veldig merkelig (og har ikke så mye med å være gammeldags å gjøre), men det kan vel forklares med ganske normale mekanismer i ganske unormale situasjoner. Å oppfatte en farlig situasjon som spennende synes jeg heller ikke er så rart når du først befinner deg i en slik situasjon av egen vilje, og har det ungdommelige overmotet som faren hans også forklarer det med. Det er vel ikke tilfeldig at soldater rekrutteres i den alderen.
Nå prøver jeg egentlig ikke å forsvare personligheten hans (!), det kan selvfølgelig hende han har en spesiell personlighet i bunnen. Jeg ble bare nysgjerrig, fordi jeg selv leste mer situasjon enn person i det jeg så.
Jeg har feks i ungdommelig overmot klatret over sydenbalkonggjerde i tredje etg med steintrapp under meg. Definitivt en (der og da) dum person som gjør slikt.
Eller at man er ubekvem med å ha et kamera med ditto kameramann hengende på seg hele tiden? Jeg vet ikke, og inntrykket av personen blir jo veldig forstyrret av hele situasjonen.
Jeg kjenner en del som har vært i krig for Norge (f.eks. i Afghanistan) og de er alle ganske klare på at spenningen var et moment. "Ingen" verver seg til et liv som soldat av helt uselviske grunner.
Ja, veldig mye. Det kan være tegn på så mangt, eller ikke tegn på noe spesielt i det hele tatt, bare en måte å være på som kan være godt innenfor normal variasjon.
Jeg minner om at det jeg skrev i første innlegg var et virrvarr av tanker jeg satt med etter å ha sett den. Selvsagt er det mange ting som forklarer det jeg synes er merkelig fremtreden. Ikke noe galt i noen av grunnene. Det var mer dette sammenholdt med null jobbtilbud som fikk meg til å tenke litt.
Og selvsagt er spenning et moment for mange, selv kjenner jeg en fremmedlegionær og en afghanistanfarer. Hvis dere ser hva jeg har skrevet, er jeg ikke ubetinget kritisk til hans handlinger. På twitter har imidlertid en del reagert på filmen. Og regjeringen har til behandling et forslag om at slik verving skal forbys. Så det er kanskje greit å se den hvis man skal mene noe om mine inntrykk. Det er en fotograf, og de har levd sammen ved fronten i en måned. Det var interessant.
Men det er jo ikke at han reiste jeg tenker på mht dum. Det er oppførselen når IS er få hundre meter unna og stadig nærmer seg og straks har omringet dem og har drept de like i nærheten. Og han slarver med fotograf med henda i lomma og flirer og alldeles ikke er allert.
Jeg så for meg at det ikke kunne være så akutt fare som det virket som, siden journalisten med team fortsatt var til stede. Men, jeg trenger ikke flikke mer på dette med personlighet, det var som sagt ikke det mest interessante temaet å trekke frem av det du skrev.
Jeg skal sette meg litt inn i forslaget om forbud mot verving, og håper tråden fortsetter å leve til tross for at jeg trakk ut et poeng som var litt på siden.
Ok, mulig jeg har misoppfattet. Men da de var "langt unna" var det jo ca 200 m. Når denne episoden skjedde var det tåke, IS tok bataljonen (?) ved siden av dem (altså enda nærmere) på kurdisk side av elven og drepte + kidnappet kurdiske soldater, omringet og intok begge landsbyer på hver side, begynte å bombe noen få hundre meter unna. Det var ikke noe stort kamerateam, det var den norske journalisten som holdt kamera og intervjuet, det er ihvertfall ingen fler som er kreditert i etterkant på rulletekst.
Jeg oppfattet det som høydramatisk, men mulig jeg tar helt feil selvsagt.
Hvis det var slik er jeg enig i at han fremstod som rar og dum (kan ikke helt tro at man prioriterer å tøffe seg om man faktisk er i reell fare for å bli drept og er redd). Det er jo nettopp på grunn av reaksjonen, og som sagt at journalisten fortsatt var til stede, at jeg antok det ikke var en så akutt fare som det hørtes ut som. Ut ifra det som ble sagt forventet jeg at de skulle bli angrepet foran kamera der og da, men ut ifra reaksjonen tolket jeg det annerledes. Det ble jo heller ikke noe angrep. Kanskje de hadde informasjon om hvorfor, som ikke kom frem? Hvis ikke, er det ikke da veldig rart (og dumt) at journalisten fortsatte arbeidet?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
