Guava: Mine barn er ikke døpt, men da de ble født, var jeg statskirkemedlem. Faren deres har aldri vært det. Jeg har derfor regnet med at de ikke står i statskirken, men jeg må innrømme at jeg har lurt ved et par anledninger, for de fikk begge brev med tilbud om fireårsbok. Da mannen og jeg snakket om dette i går, mente han at de er medlemmer siden jeg var det. Jeg trodde at de i beste fall bare er tilhørende. Uansett lette han på nettet etter skjemaer for å melde dem ut.
Ganske sikker på at de er medlemmer hvis du var medlem da de ble født, Hyacinth. Min eldste ble det automatisk siden jeg ikke var utmeldt da hun ble født.
Kan være greit å spørre da? Jeg syntes det var skikkelig dritt at det var så åpenbart tatt for gitt i min familie, og hadde fest kun bare for å være grei med foreldrene mine.
Dette opplever vi også. Våre har fått brev om både fireårsbok og andre ting som foregår i kirken, selv om ingen av dem er døpt. Jeg er ikke døpt, men mannen min er det og er fremdeles medlem av statskirken så det er mulig årsaken ligger der.
Jeg fikk vite at alle barn av medlemmer regnes som "tilhørende" fram til de blir myndige og så skal de (påstår de i allefall) bli strøket av listene hvis de ikke har meldt seg inn/blitt døpt innen de er 18.
Det var et veldig aktuelt alternativ for meg, selv om jeg bevisst valgte konfirmasjon. Å være midtpunkt i en fest er ikke noe jeg synes er særlig stas.
Det er veldig lite styr å bli voksendøpt før konfirmasjonen, altså. De fleste steder ordner presten det i en privat seremoni med foreldre og faddere tilstede en helt vanlig tirsdag kveld. Hvis man ønsker.
Ja selve dåpen kan man få akkurat som man vil.
Jeg ble døpt en lørdag ettermiddag og med noen få utvalgte tilstede. Noen ungdommer (stadig flere har jeg inntrykk av) ønsker litt stas ut av det og vil ha det i gudstjeneste med venner tilstede.
Crazy Party Persons! Vi giftet oss på tinghuset, hadde med forloverne med på champagnelunsj og gikk en tur etterpå. Hverken fotograf eller ringer. :knegg:
Det er veldig lite styr. Men er det riktig hvis man finner ut at man egentlig ikke er klar for det? Og straffen for å ikke ville er at man ikke får bli med på festen? Da blir plutselig konfirmasjonsseremonien noe mer enn det presenteres som synes jeg.
Her i landet døper vi jo unger bare fordi, uten å ha noen som helst mening bak annet enn at det er koselig, så jeg kan ikke helt skjønne hvorfor det er noe verre at ungdom døper seg uten noen større mening for å kunne ha konfirmasjonsfest. Men personlig har jeg ganske sterke meninger mot spebarnsdåp. I pinsemenigheten blir de fleste konfirmert før de blir døpt (eller aldri konfirmert i det hele tatt før de blir voksendøpt), og sånn kunne det jo godt vært i alle trossamfunn, synes jeg.
Nå har pinsevenner et ganske annet syn på dåp og forhold dåp og tro enn katolske, episkopale, anglikanske, ortodokse og lutherske kirker og de forskjellene må man nok leve med. Noe av oss er pragmatisk anlagt på det punktet.
Det er forresten litt respektløst å si at folk døper bare på grunn av kos.
Jeg synes ikke det er ille at ungdom velger å bli døpt selv om de ikke har et helt klart formet standpunkt, men jeg synes ikke det er ok om de føler seg presset til det på grunn av festen noen uker senere.
Det kan jeg være litt enig i, men en del gjør det nok bare ut fra tradisjon/at det er fint, uten å legge kanskje så veldig mye mer i det. Det er et område jeg selv synes er vanskelig å forholde meg til, og jeg er kanskje litt sort/hvitt på det. Men når jeg tenker meg om så kan jeg på en måte forstå at noen kan omfavne både troen på noe og naturvitenskapen samtidig.
Jeg tenker det generelt er fint å tenke gjennom ting. Hva er det man sier ja til, på en måte. Sin egen tro - den personlige forståelsen av noe, eller også alt det kirken står for? Er det humane verdier og etikk som er viktigst, eller er det mer tilhørigheten til noe? Slike ting er viktige for meg, og da kan det virke 'lettvint' når noen sier at de ville bruke den arvede dåpskjolen, de ville ha faddere, det er så fint i kirken, besteforeldrene ville det, et.c som begrunnelse.
I min omgangskrets er det helt vanlig å være åpen om at man gjør nettopp det. Det betyr ikke at alle gjør det, men det er jo ingen hemmelighet at "det er en fin tradisjon" er hovedgrunnen for veldig mange som blir døpt i DNK. Enten man liker det eller ikke.
At det er en fin tradisjon utelukker ikke flere motiver for dåp.
Jeg vet også om en del som sier nettopp dette til omgangskretsen sin fordi man synes det er enklest.
Det er ganske mange som ønsker at barnet skal få trosopplæring selv om man ikke finner ord på troen selv eller kanskje ikke tror selv.
Selv jeg som er hedning blir litt rørt og overveldet av hvordan dåpen er en veldig inkluderende seremoni, der man så inderlig ønsker barnet velkomment inn i fellesskapet og inn i kirken. Jeg tror veldig mange legger mer i det enn bare kos og dåpskjole.
Ok, jeg har store problemer med å tro at veldige mange av de som aldri går i kirken ellers, uttaler seg fritt ganske negativt mot religion og ellers ikke har særlig store problemer med å si hva de mener, innerst inne er personlig troende som ikke tør/vil innrømme det og derfor later som om de døper ungene sine kun av tradisjon.
Men poenget var uansett at det i dagens Norge er helt akseptert å si at man døper barna sine fordi det er en koselig tradisjon. Svært få leer på øyelokket av det.
Hvorfor skulle folk lee på øyelokket av det? Jeg forstår det dersom man har ditt dåpssyn, men det er litt mindre problematisk om man har mitt dåpssyn.
Å døpe sitt barn om man synes at alt som har med Gud og Jesus å gjøre er fryktelig er selvsagt ikke greit. Kirken kan man dog synes mye om. Dåpen er Guds handling.
Ligner på vårt bryllup. Foreldre + søsken m/partnere, Tinghuset, middag på restaurant etterpå, kake og champagne hjemme. Ringer, men ikke fotograf utover foreldrene. Helt perfekt. :hjerter:
Mitt dåpssyn? For min del er det helt fullstendig likegyldig hvorfor folk døper ungene sine. Jeg har aldri uttalt meg negativt om de som gjør det fordi det er kos. Jeg synes ikke folk burde lee på øyelokket av det, jeg konstaterte at ingen/få gjør det. Tror du leser meg med svære vrangbriller nå.
Det kan tenkes at jeg tolket det feil, men du skrev noe om at alle andre burde gjøre som pinsevennene og det er et utsagn jeg tolket i retning annet dåpssyn enn mitt.
Våre barn er de eneste på mannens side av familien som ikke er døpt. De andre har vært ganske åpne om at de døper fordi "det bare er det man gjør"/tradisjon/koselig med fest og gaver og lignende grunner jeg personlig mener er merkelige argumenter for å melde et barn inn i et trossamfunn. Det er ingen som har leet et øyelokk over disse grunnene mens vårt bevisste valg om ikke å døpe blir det stilt spørsmål ved og de har helt åpent sagt at de synes det er rart at vi har valgt slik. :gal:
Hehe, denne kan jeg signere. De i slekta som har en sterk tro har ikke kommet med noe negativt i forhold til at vi ikke døpte ungene. Men tradisjonsrytterne, derimot.. :gal: (Ei dame i slekta trodde at ungene våre ikke hadde "ordentlige navn", siden de ikke var døpt..) :dåne:
Jeg vet at hvis jeg hadde vokst opp der mamma kommer fra så hadde jeg vært medlem av pinsemenigheten i dag. Jeg gikk på kristen folkehøgskole for å "finne ut av ting". Det gjorde jeg i grunn ikke. Men min egen konfirmasjon, at vi giftet oss i kirken, og at vi har døpt gutta er helt bevisste handlinger. Jeg er ikke personlig kristen, men noe annet hadde ikke vært aktuelt for meg heller. Om gutta velger å konfirmere seg i kirken eller gjør det borgelig er deres valg.
Eg har snakka med tja....5-600 konfirmanter gjennom års løp. Mange kjem kanskje litt sånn tvilande til heile greia, men mange av dei har nokre fine opplevingar i løpet av konfirmasjonstida, og som eg pleide seie til foreldrene: det viktigaste er ikkje kva dei tenkjer før dei starter, men kva dei tenker når dei er ferdige med denne tida, i den tydinga at å gje dei opplæring og erfaringar, ikkje minst, men den kristne trua, er det ein ynskjer å oppnå fra kirkens side.
Og så set veldig mange ungdommar pris på det som er stilig, høytidelig, ritualer, og å bli bedt for, sett, og å få vere med eldre ungdommer. Det er og ein viktig del av konfirmasjonstida.
Det er derfor jeg synes dette med å sette dåp som kriterium er en merksnodig greie som ikke henger sammen. Men jeg skal ikke være vrang, jeg skjønner på sett og vis hvor det kommer fra.
Det er jo ikkje eit tomrom mellom dåp og konfirmasjon. Kirka har ei dåpsopplæring som møter barna på fleire stadier, når dei er fire, seks, osv og fram til konfirmasjon. Konfen er siste del i kirkens dåpsopplæring.
Det var ikke det jeg mente, jeg tenkte på de som ikke er døpt når de starter konfirmasjonsundervisninga. For dem er det ikke et like uforpliktende undervisningsløp. Jeg skjønner jo at man ser på det som dåpsopplæring uansett og at det i et sånt lys blir snålt å ha en konfirmasjonsfest for de som ikke er døpt, men jeg greier ikke å synes det er riktig når man har fjernet bekreftelse-biten helt. Det gjør jo at bordet fanger når man først har begynt.
Alle ungene er døpt, men storebror har meldt seg ut og skal stå borgelig nå i mai. Dette er et valg han har tenkt mye rundt. Både mannen og jeg kommer fra familier der vi feirer konfirmasjon. Kirkelig hos han, borgelig hos meg. Ungene står helt fritt til å velge selv.
Jeg gleder meg veldig til å samle slekt og venner for å feire det flotte ungdommen vår, så enkelt som det. Han gleder seg også veldig,men er mest redd for å grine alt for mye, han er mer lettrørt en mora si.
Jeg må også si at opplegget til HEF har vært helt topp så langt. Særlig en helg hvor de hadde "menneskebibliotek" hvor de møtte mange forskjellige folk som hadde en spesiell histore.
Ja, jeg vet. Vi meldte oss ut av statskirka mens vi ventet eldste. Jeg fikk overbevist mannen om at dåp ikke var noe alternativ, og da så ikke han poenget med å være medlemmer lenger, noe jeg var enig i.
Vi bor i ei lita bygd der det ikke er egen prest i kommunen, men det å bli døpt som ungdom er nok ikke et problem. Gutta er bare 3 og 6, så det er enda tid.
Jeg håper bare de er i stand til å ta egne valg når den tid kommer og ikke lar seg presse av andre.
Selv fikk jeg gaver selv om jeg ikke ble konfirmert. Jeg så ingen hensikt med å gå i kirken og bekrefte at jeg var noe jeg ikke er.
Vi arrangerte privat kaffeselskap og det var det.
Jeg tenkte selv lenge på om jeg skulle konfirmere meg, diskuterte med presten i den aktuelle menigheten og kom frem til at jeg ikke ønsket å konfirmere meg i kirken. Var innom konfirmasjonsforberedelsene til HEF, men det var så dårlig og uorganisert at jeg droppet ut etter et par ganger. Ikke ville jeg ha fest heller, men vi gikk på teater, spiste middag og jeg fikk gave. En markering som passet sære og bevisste(ihvertfall noe pretensiøse) 15-årige meg aldeles utmerket. Så for meg var det ikke stas med konfirmasjon, nei. For mine barn har det derimot vært veldig viktig.
De to eldste våre valgte begge å konfirmere seg i regi av HEF, og konfirmasjonstiden var fantastisk utviklende og spennende for dem begge. Jeg er imponert over alt de lærte og reflekterte over, de snakker fremdeles(etter 2 og 6 år) om opplevelsene de hadde underveis. Som ikke-troende i et lite samfunn der nesten alle rundt dem er veldig kristne var det befriende og godt for dem å møte et miljø der de ble akseptert og lyttet til, og de møtte mange andre som også tenkte som dem.
Vi spontangiftet oss på ferie i utlandet. Hadde ett vitne, det var eldste - minste var for ung til å signere på attesten, så hun teller ikke som vitne. Vi var vel ute og spiste middag, men vi var jo på ferie - så det hadde vi gjort uansett.
I vår familie, begge sider, er det stortsett tradisjon med konfirmasjon. Ungene får velge selv. Eldste som står nå om 2 uker har valgt HEF. Et fint opplegg. Men han har ikke snakket så mye om det, så jeg vet egentlig ikke hvor mye inntrykk det har gjort på ham. Han gleder seg til selve dagen og det skal bli godt å gjøre stas på ham sammen med familien.
Mellomste som skal ta valget til neste år, sa så fint her om dagen at hun var veldig glad for at det var hennes valg. At hun ikke følte seg presset til det ene eller det andre. Hun har ikke bestemt seg helt ennå.
Spent på seremonien til HEF, det er første gang for oss.
Den ene voksendåpen jeg har vært i (bortsett fra i baptistkirker) var ikke en liten privat affære altså. Det var foran menigheten en helt vanlig søndag, med diger seremoni og hele greia varte i to timer! Det var bønner og sang og opp og ned og hit og dit og hurramegrundt.
Hun var nok ikke uvillig, men det ble ikke lagt fram som om det var noen alternativer. Og det var i en helt vanlig meninghet i DNK. Jeg stusset, siden jeg alltid har fått høre at det er noe "de fikser på kontoret med null styr". Neida, her var det bønner, og vann og faddere, og små dåpsbarn og huhei. Det er nok også en menighet som syns det er veldig stas med de kompliserte greiene, altså. Ikke akkurat en arbeiderkirke. :knegg:
Jeg er HEF-konfirmert for mange år siden, og husker det som stor stas. Det som sitter igjen i ettertid er spesielt undervisningsopplegget. De filosofiske diskusjonene gjorde noe med meg som menneske, og jeg tenker jevnlig tilbake på det jeg lærte og det vi diskuterte den dag i dag. For meg ble det et viktig fundament for mitt tankesett på samme måten som ex.phil.
Også var det veldig godt å bli satt pris på av familien i selskapet etterpå. Som tenåring midt i opprørstida, å se at foreldre, søsken, besteforeldre og onkel/tante gjorde så mye for å feire meg og min dag, det var rørende og stort. Selve seremonien var også høytidelig og fin, men for meg var den ikke det viktigste. Totalt sett en pakke jeg gjerne unner mine barn :)
Ja, det er det jo. :knegg: Men det var ganske mye mer omfattende enn de barnedåpene jeg har vært i. Mye mulig det er fordi da har det vært mang dåpsbarn med varierende grad av tålmod, her var det to små og en stor og de bennyttet tydelivis anledningen til å ta'n helt ut. Det varte og det rakk og detvar et vell av ulike bønner.
Jeg var kursleder på HEF-konfirmasjon i flere omganger, i studietiden, og jeg kan skrive under på at det er et veldig bra opplegg mange steder. Interessante temaer, engasjerte kursdeltagere og masse tid til spennende diskusjoner. Kanskje noen var med bare for pengene, i utgangspunktet, men for de aller fleste var konfirmasjonstiden virkelig en viktig dannelsesprosess. Mine egne opprørske unger velger imidlertid kirkelig konfirmasjon.. (for å terge mammaen).
For meg er det veldig rart å gi gaver til en ungdom uten at det er noe å feire, kun at en møtes til et middag- eller kaffebesøk. Gratulerer med hva da, liksom? At h*n nå kanskje snart har blitt voksen?
Til egne barn er det selvsagt annerledes, men til tantebarn og venners barn ville det føltes veldig unaturlig.
Jeg er enig med 007 her. Hvis en av guttene velger å ikke konfirmeres blir det feiring av 18-årsdagen godt og grundig i stedet. En stor fest våren det året han fyller 15 blir jo hverken fugl eller fisk om det ikke er som en del av et opplegg.
Stor feiring av 18-årsdagen høres også fint ut. :nikker: Jeg synes ikke selv det er spesielt rart å ha en familiefeiring uten konfirmasjon - jeg er ikke religiøs selv, og for min del er egentlig hele poenget med en konfirmasjonsfeiring å feire og gjøre stas på femtenåringen, ikke å feire at han/hun har deltatt i en seremoni. Jeg vil selvsagt ikke forvente at venner og fjernere slekt ser det på samme måte og sender gaver og gratulasjoner, men jeg er sikker på at familiene våre gjerne ville delta i en familiefeiring av gutten vår, hvis de ble invitert til det, selv om han skulle velge å ikke konfirmere seg.
Vår datter har valgt å ikke konfirmere seg, og vi har valgt å ikke invitere til selskap av redsel for at noen skal være kjipe. Helt greit at man ikke kommer, og at man ikke gir gaver, det er hun fullstendig på det rene med, men jeg hadde blitt lei meg om noen mente at det ikke var noe å feire. Eldstemann som konfirmerte seg er ikke hakket mer religiøs enn hun som nå lar være, så jeg forstår ikke helt at det var mer å feire...
Vi gjør ingen forskjell på barna, så hun får det samme av oss som broren fikk. Det samme velger begge bestefedrene å gjøre.
Jeg skulle gjerne hatt det selskapet, det er det eneste jeg syns er trist med at hun ikke konfirmerer seg, men som sagt, jeg vet at noen (i familien) vil mene at det er helt teit - og de kommentarene vil jeg spare henne for.
Hva er det egentlig man gratulerer med når man feirer konfirmasjon da? Det er vel egentlig "ingenting" det også? Med unntak av de som konfirmerer seg som en aktiv del av utøvende tro.
Jeg syns jo den refleksjonsbiten ungdom får med seg på konfirmasjonskurset er en fin ting å ha med seg videre i livet, kanskje spesielt på det stedet femtenåringer er. Om det er noe å feire. Tja. Det kan jo uansett hva man gjør eller ikke gjør, markere en overgang fra et livsløp hvor alt mer eller mindre er bestemt for deg, til en virkelighet hvor egne valg får konsekvenser i mye større grad. Man skal velge seg en utdannelse, innsatsen man gjør på skolen vil få en innvirkning på livet fremover, mange unge "finner seg selv" i interesser og det kan jo være en fin ting med en markering for å bevisstgjøre ungdommen (og foreldrene) på dette. Også syns jeg det var flott det Polyanna sa: At det kan hjelpe foreldrene til å tvinges til å ha et positivt fokus i en periode hvor mange ungdommer kanskje ikke er på sitt mest sjarmerende. :knegg:
Jeg synes jo det er fint å ha en fest for ungdommen, hvorfor ikke? Og det er fint å ha en markering på slutten av et kurs. Men det er noe med proporsjonene som ikke helt står i forhold til hva man feirer synes jeg. :humre:
For meg er konfirmasjon eit overgansrituale som er like viktig som dåp/navnefest, bryllup og gravferd. For meg har det ikkje noko med kristendom å gjere, men noko med å markere og feire hendingar i livet. Så kan ein seie at bryllup er meir eksakt på ein dag, meir enn konfirmasjon. Det er likevel, for meg ein viktig overgang.
Min nevø og niese er ikkje døypt, og har hatt borgarleg konfirmasjonar. Det var verkeleg høgtidsdagar som gjorde meg fryktelig rørt og glad. Desse vakre, vakre små barna som nå er blitt store (barn) og har fantastiske unge voksenår framfor seg. Eg syns konfirmasjon er like stort som andre festdagar som handlar om livet.
Men skjer det egentlig noen overgang i den alderen? De blir jo ikke voksne, de får ikke flere rettigheter og ikke flere plikter. Jeg er enig i at det er fint å feire flott ungdom, men noen overgansrite er det vel strengt tatt ikke.
De får jo flere rettigheter og plikter. De får rett (og plikt) til å bestemme over egen utdanning, rett til å bestemme over eget livssyn, plikt til å levere egen selvangivelse og betale selvstendig skatt om de har inntekt, rett til å bestemme over egen helse. Osv.
Det var jo en fin ide, drit i konfirmasjonen, i stedet kan man feire lovlighetsdagen, 16 år, det er jo en viktig dag for da kan de ha lovlig sex. Tenk så koselig; ser for meg sånn ferdigtrykket kort med "lykke til med fremtiden og seksuallivet" og pene blomster på, eller hva med en sirlig tegnet frisk og glad pike på sykkel med slengbukser/kjekk og grei gutt på skateboard med caps og sirlig skrift; Gratulerer med sengelappen! :rørt::rørt:
.jpg)
.jpg)
