Er man personlig kristen så kan jeg til en viss grad skjønne det, men ellers så skjønner jeg ikke helt greia med konfirmasjon. Bortsett fra at det har blitt tradisjon. Hva er det egentlig man feirer ved en borgerlig konfirmasjon? At man har blitt stor? Er det bare det at det er hyggelig å samle slekta til lag eller hva er det? Jeg gjorde det jo selv og det var jo forsåvidt hyggelig, men ingen stor dag. Skjønte ikke greia da heller. Fikk mange gaver da og det var jo stas, men ellers ingen stor merkedag for min del. So tell me, hvorfor er det stas med konfirmasjon?
Jeg konfirmerte meg fordi det var tradisjon, og for gavene. Mest for gavene, skal jeg innrømme. Jeg valgte kristelig fordi "alle andre skulle".
Vi har konfirmant om tre år, og pr i dag ønsker hun å konfirmere seg borgerlig. Jeg er litt usikker på hva "greia" er med borgerlig i forhold til kristelig, utover at borgerlig er uten religiøse innslag og dreier seg mer om etikk og filosofi.
Hvorfor det er så stas? Nei, si det. Det er jo et overgangsrituale på et vis. Fra barn til ungdom. (Jeg får meg ikke til å kalle femtenåringer for voksne. :knegg: )
Første store fest for komfirmanten. Overgang mellom barn og voksen. Fin tid å samle slekta på (når barnabarna er komfirmanter er det på tide å samles for å si det slik, da begynner gjerne besteforeldrene å bli gamle).
Enig, det har vært en flott dag de tre gangene så langt vi har hatt konfirmasjon. Men akkurat det med overgang barn/voksen blir egentlig litt rart nå, siden det er så langt igjen til voksenlivet starter for en 14-15-åring i Norge i 2015. Sikkert annerledes på den tiden fjortenåringer dro på sjøen.
Ellers så er det jo en alder da ikke alle er på sitt mest sjarmerende bestandig, og da kan det være ekstra fint med en dag der en får positiv oppmerksomhet og blir feiret. :)
Overgangsriter har vært vanlige i alle kulturer, uansett religion, eller mangel på en. Hvorfor mener du at konfirmasjon er riktigere for en personlig kristen enn andre?
Jeg konfirmerte meg ikke. Jeg er ikke kristen, og det borgerlige tilbudet da var ikke særlig godt. Så jeg valgte det bort. Det jeg har hørt fra borgerlige konfirmasjonsforberedelser nå høres veldig flott ut. Jeg tror det regime for ungdom å få tid og mulighet til å dykke ned i etikkspørsmål og føle samhold slik de gjør både ved kristelig og borgerlig konfirmasjon. I tillegg syns jeg det er en hyggelig ting å kunne gjøre stas på barna sine. Feire at de nærmer seg voksenlivet, og at livet deresendrer seg ganske betraktelig.
Jeg syns ikke selv det var en stor dag, men jeg syns konfirmasjonsdagen til min eldste niese var flott. Jeg syns de fortjener å feires på generelt grunnlag disse flotte tenåringene. Men jeg syns pengeflommen har blitt altfor voldsom må jeg innrømme.
Jeg synes konseptet er fullstendig utgått på dato, og da særlig tidspunktet. Men jeg tror jentungen min kommer til å gjøre det likevel, og det er jo noe "alle" gjør.
Jeg tenker det samme som HI, og har et håp om at mine egne barn velger å ikke konfirmere seg. Det er i hvert fall ikke noe vi kommer til å presse dem til å gjøre, heller det motsatte.
Jeg konfirmerte meg. Jeg var på den tiden en aktiv del av det kristne miljøet og det føltes veldig naturlig. Kanskje også fordi det ble forventet fra min mors side av slekta. Bestemor begynte å sy på bunaden min da jeg var 10 år, med beskjed om at den skulle være ferdig til konfirmasjonen.
Fra tenåringens ståsted må det være nydelig å få fylt opp kontoen. Og kanskje flott og litt rørende å få oppmerksomhet når slekta kommer pyntet og kanskje blir det sagt noen gode ord.
Akkurat konfirmasjonsforberedelsene er jeg mer usikker på hvor lærerike de er. Jeg ble overrasket nå en venninne fortalte at barna valgte borgerlig fordi de slapp unna med en uke samling i en skoleferie, og det var avgjørende fordi barna er aktive i idrett.
Mine barn er ikke døpt og de står fritt til å velge. Jeg kan tilby de både festmiddag, kurs, reise og større pengesummer, men uten at det skal være lokketilbud.
Enig. Jeg er ikke kristen og borgerlig konfirmasjon så jeg ikke poenget med. Av hele trinnet på ungdomsskolen (tre klasser) var vi to stykker som ikke konfirmerte oss, men det var likevel helt uaktuelt for meg å velge konfirmasjon bare fordi alle andre gjorde det. Jeg synes 18-årsdagen er både viktigere og mer stas. Og som Mjau synes jeg penge- og gaveflommen har tatt helt av (og jeg mistenker at antallet konfirmanter hadde sunket om man hadde sluttet med gaver).
For meg er konfirmasjonstida det viktigste, ikke dagen. Det var det også da jeg valgte å bli døpt og konfirmert.
Som overgangsrite mener jeg personlig at konfirmasjonen er utdatert. Der hadde det vært mer naturlig å ha en stor fest rundt myndighetsalder eller den dagen ungen faktisk flytter ut hjemmefra for godt. Som religiøs overgangsrite finnes det fremdeles elementer, men ikke nok til at jeg tenker at det er et argument som passer for meg.
Vel, jeg synes det er en stor dag, en viktig dag og husker det slik selv. Både broren min og jeg konfirmerte oss i kirken. Jeg regner med at mine to også ønsker å konfirmere seg, eldste nok i kirken, yngste vet jeg ikke "nok om " enda til at jeg tror jeg kan forutsi hva han vil velge.
At det "har blitt tradisjon" syntes jeg er merkelig å si. Det har vel vært tradisjon for dette i norge i flere århundrer? Når det er sagt så valgt jeg å ikke konfirmere meg. Har aldri angret. Poden sier han vil, så da skal han få det. :ja:
Jeg sa mer forståelig og ikke riktigere. Nå er jeg som den ateisten jeg er på meget tynn is, men konfirmasjon er vel en bekreftelse av dåp? Og siden vi visstnok er født syndige så kan det for noen være viktig å gjennomføre ritualet.
Fest er gøy det og forsåvidt en god nok grunn, men skjønner ikke helt hva som er høytidelig.
Overgangsriter er vanlig i mange kulturer, helt uavhengig av religion. I dag regnes jo ikke ungdommer som voksne etter konfirmasjonen, sånn som for et par hundre år siden. Men jeg synes fortsatt at det er et markant skille i livet omtrent på den tida konfirmasjonen avholdes, med tanke på at det er rett før de må begynne å ta de første større valgene rundt utdanning og framtidsplaner.
Nei det er helt feil.
Konfirmasjon er dåpsopplæring med avsluttende forbønnshandling. Confirmare i betydningen "styrke og befeste". Det var på oldeforeldrene mine sin tid at konfirmasjon handlet om å bekrefte dåp. Tror også du har misset noe med tanke på synd her.
Dåp og opplæring henger sammen og dåp uten opplæring har ikke mye for seg. Ergo er konfirmasjon viktig som del av et trosopplæringsopplegg, men det er ikke et sakrament og ikke et nødvendig religiøst rite.
Det er for eksempel ikke krav om å være konfirmert for å kunne bli biskop i luthersk tradisjon.
I ortodoks tradisjon har konfirmasjon annen betydning og der skjer den gjerne når ungene er bittesmå.
Hos katolikker har også konfirmasjon annen betydning. Der har de førstekommunionsundervisning som kan sammenlignes med vår konfirmasjonsundervisning på mange måter.
Synes det er greit å si at det har "blitt" tradisjon. Fordi det er ganske kort tid siden at det var straffbart (bøter, gapestokk) å ikke møte til gudstjeneste. Fram til 1912 måtte alle stå til konfirmasjon. Å ikke være konfirmert hadde konsekvenser - du kunne ikke gifte deg, være fadder, være vitne i rettssaker eller ha militærtjeneste hvis du ikke var konfirmert. Å frivillig være med i DNK er derfor ganske moderne.
Å konfirmere seg i DNK synes jeg er minst like pussig som borgerlig konfirmasjon - hvis ikke mer. Før hadde det i det minste en slags funksjon ved at man bekreftet dåpsløftet. Nå er det vel ingenting igjen av forutsetninger om personlig engasjement i kirkesamfunnet. Hva er det igjen da, liksom. Det eneste er at DNK får konfirmert medlemsskapet så de fortsatt får tilskudd??
Ihvertfall den humanistiske konfirmasjonen har her valg enten mellom konfirmasjonskurs, eller et komprimert opplegg med leir over et par helger, tror jeg det er. Men det er jo andre som har konfirmasjonsopplegg også (det er vel noe som heter akademisk konfirmasjon, bl.a.??)
Det er ikke noen tradisjon i slekta vår for konfirmasjon, men noen har etterhvert gjort det. Antakelig mest fordi venner gjør det, og uten personlig overbevisning. Vi har allltid hatt fest for tenåringen, med stort familieselskap, gaver osv. Det er det vanlig å ha også ifbm 18-årsdagen i vår familie.
Det er jo alltid stas med fest? Men ellers vet jeg ikke helt. Jeg konfirmerte meg borgelig, mest for gavene, og litt fordi det var jo det man gjorde. Vi har ikke kommet dit enda, men ungene mine skal få velge selv, både konfirmasjon eller ikke, og borgelig vs i kirken. Velger de kristen konfirmasjon må de døpes først. To fester da, kanskje?
Så sant det ikke er genuint religiøst innhold i det (noe det selvfølgelig er for noen, men jeg tror det er et klart mindretall), synes jeg sant å si det er ganske tøysete, og jeg er ikke overvettes begeistret for borgerlig konfirmasjon heller, som jeg oppfatter som et nokså wishy-washy surrogat (:glis:). Jeg har dog ingenting imot fest og gaver og overgangsriter, så jeg har gjort det veldig klart for ungene mine at de ikke trenger å velge noen av seremoniene for å få festen. De står selvfølgelig helt fritt til å velge en av dem om de vil, men jeg vil veldig nødig at det skal være bare for gavenes skyld.
Poden er døpt, men konfirmerer seg humanistisk nå. Et gjennomtenkt og ærlig valg, som markerer det livssynet han kjenner seg hjemme med. Konfirmasjonsopplæringen har han hatt nytte og glede av, og han har alltid mye å fortelle fra undervisningen. Camp refugee var en krevende og lærerik opplevelse, som jeg tror han kommer til å ha med seg videre. Jeg tenker at dette er et av de første voksne valgene han skal gjøre, og synes det er fint å kunne markere overgangen fra barn til voksen med konfirmasjon.
-Og så er det kjekt at mor må bruke litt tid på å se de positive sidene av en ungdom i full blomst. Hverdagen med pupertile 14-15-åringer er bittelitt krevende, og å tvinges til å se at "det er jo i bunn og grunn en god gutt", er ikke helt dumt. ;)
Mange steder kan man velge akkurat det samme ved kirkelig konfirmasjon. Deltar man på leir i høst- eller vinterferien slipper man å delta på kurset som går gjennom året.
Slik oppfattet jeg det da vi var i konfirmasjonsalder, men jeg syns kursene har mye fint for seg nå:
Om Hiawata vil delta på dette så syns jeg det er supert. I Oslo syns jeg det er et poeng at de også møter andre ungdommer fra andre steder i byen under forberedelsene. Jeg syns ofte ungdommene kan bli vel defensive på vegne av sin egen skole og miljø.
Det er sikkert bedre enn det var i vår tid, for all del. Men jeg synes ikke det gjør noe om de må argumentere litt for hvorfor dette er en god idé. [noparse]:ond mor:[/noparse]
Selvfølgelig. Jeg argumenterte meg jo ut av konfirmasjon i min tid (ingen prøvde å overbevise meg om at jeg måtte altså, så argumentasjonen var mest for egen del). :knegg:
Min fjortenåring har kjempelyst til å gå på filosofikurset, dette minner meg om at jeg må finne ut mer om det!
Min nå snart attenåring hadde stor glede av kurset i forkant av sin humanistiske konfirmasjon. Festen var en flott samling av familie, venner og faddere (ja, vi hadde faddere på humanistisk navnefest).
Ingen av mine barn er døpt, de får velge selv om og hvordan de vil konfirmeres. Vi skal også feire at sønnen min nå blir atten, det blir en litt annen type fest, men selvsagt med mange av de samme gjestene.
Jeg er veldig enig i dette. Jeg er døpt, men ikke konfirmert; droppa fest, men fikk en pengesum av foreldrene mine. De pengene kjøpte jeg hund for. :knegg: Ungene mine skal få velge hva de vil, men kommer nok til å få høre hva jeg tenker om konfirmasjon, som altså tilsvarer det over. De er for øvrig døpt, mest for tradisjonenes skyld, og får vel en slags trosopplæring, men den er vel også mer kulturhistorisk enn religiøst vinkla.
Argumentering er bra. Min plan er at defaultløsningen hos oss er ingen seremoni, skal de ha seremoni, må de argumentere litt og vise at det er en annen tanke enn «alle andre skal» bak. :moahaha:
Konfirmasjon er vel stadfesting/fornying av dåpsløftet? Jeg ser på konfirmasjon som at man tar et selvstendig valg der man fortsatt vil stå i den norske kirke og ikke velger det bort. Borgerlig konfirmasjon har jeg aldri skjønt, hva er det man bekrefter? Seremonien bør etter min mening skifte navn.Alternativt så har man jo navnefest istedenfor dåp til de små, og noe lignende kunne man kanskje hatt til konfirmasjon? Bare finne ut hva man markerer..... :vetikke:
Det stemmer heller ikke.
Man får ikke konfirmert noe medlemsskap. Man behøver ikke en gang å være medlem i DNK for å bli konfirmert og medlemsskapet har ikke noe med konfirmasjon å gjøre.
Nei, du bekrefter ikke noe dåpsløfte. Presten ber for deg. Og kirka får en bekreftelse på at du fortsatt er medlem, det har du rett i. Men ikke på noe tidspunkt - dåp, konfirmasjon, osv - er det vel noe i DNK hvor man må si at man tror på noe som helst??
Hvorfor må man døpe seg for å bli konfirmert, da? Det måtte ihvertfall en jeg kjenner. Kunne godt tenke meg en kilde på at DNK konfirmerer et ikke-medlem som deretter heller ikke er medlem?
Her i området er det ingen tilbud om intensivkurs som jeg vet om. Det er enten full pakke via kirka eller HEF, med selve konfirmasjonen i mai. Vi har ganske mange konfirmanter i omgangskretsen i år, og jeg må si at det er ekstremt mange obligatoriske aktiviteter for de som konfirmerer seg kirkelig. Kurs en gang i uka hele skoleåret er jo greit, men det er i tillegg minst tre obligatoriske helgeaktiviteter og mange, mange obligatoriske opplegg rundt gudstjenester. Og ikke bare obligatorisk for ungdommen, men delvis for foreldrene også. De humanistiske kursene her i byen går bare i vårhalvåret, og det er visstnok ei helgesamling i tillegg til de ukentlige kurskveldene. Jeg må bare innrømme at jeg er kjempeglad for at mine velger borgerlig, for det kirkelige opplegget er såpass omfattende at det nesten er vanskelig å kombinere med andre fritidsaktiviteter.
Jeg syns det er veldig stas å rett og slett feire at de har blitt "ungdommer". Jeg har en gutt som er midt i "ungdomsfasen" nå (selv om han bare er 12, han kom tidlig i pubertet), og jeg syns det er så FLOTT å se ham i denne fasen, der han gradvis og i full fart går i gang med overgangen fra gutt til ung mann, og man begynner å se konturene av det voksne mennesket han skal bli. Jeg syns absolutt det er en ting å feire. Jeg får lyst til å feire ham støtt og stadig, så fint syns jeg det er å se denne utviklingen. :knegg:
Nei nei nei. Kirka får ikke noe bekreftelse på at man er medlem. Man kan ha meldt seg ut for 5 år siden og likevel bli konfirmert. Man kan også være medlem av alskens trossamfunn og fremdeles bli konfirmert.
Men det er rett at det ikke er bekreftelse på dåpsløftet eller et endelig trosstandpunkt.
Tro er dynamisk og ikke noe man velger eller velger bort sånn i en fei.
Folk som er humanistisk konfirmert blir troende og folk som er kirkelig konfirmert ender som ikke-troende.
Fant dette på kirkens hjemmeside: Det er ikke krav om at noen av foreldrene skal være medlem i Den norske kirke for at en ungdom kan velge å konfirmeres. Konfirmasjonstiden forutsetter ikke dåp, men den avsluttende gudstjenesten gjør det. Dåpen er en forutsetning for å delta i den avsluttende forbønnsgudstjenesten.
Uansett hva som er den offisielle funksjonen til den kirkelige konfirmasjonen, synes jeg jo det er en grei anledning for tenåringen til å tenke over hvor hun/han står livssynsmessig. Kristen? Ønsker humanistisk fellesskap? Ønsker ikke noe livssynsfellesskap? Men jeg synes altså det blir veldig lite interessant og funksjonelt om det ikke er et aktivt valg, men ren saueflokk.
Jeg er selvfølgelig enig med Guava i at slike valg ikke er statiske. Men det er ikke så dumt å oppfordre til litt tankevirksomhet, de er gamle nok til det.
Fordi konfirmasjon er opplæring til det man er døpt til.
DNK konfirmerer pinsevenner, katolikker, ortodokse, metodister, baptister, you name it. Det spørres heller ikke om medlemsskap ved innmelding til konfirmasjon, kun til om vedkommende er døpt. Om dåpen har skjedd hjemme på et kjøkken i Russland, i sanden i Mali eller om det har skjedde i en kirke har mindre å si. Dåpen som sakrament er det viktige, ikke medlemsskapet.
Jeg synes det er en fin anledning til å markere overgang til "litt mer voksen", samle familien og gjøre stas på ungdommen. Jeg valgte det som i min tid het borgerlig konfirmasjon, som nå heter humanistisk, og det var et veldig bevisst valg. Vi hadde blant annet kampanje for at HEF skulle få lov til å komme og holde informasjonsmøte på vår meget konservative ungdomsskole, der ledelsen egentlig tok for gitt at alle skulle konfirmeres i kirken og attpåtil hadde konfirmasjonsundervisning i skoletiden! Jeg husker det som en veldig interessant kursperiode, og fikk faktisk mye ut av det. Seinere har jeg hatt en periode som kursholder for HEF, og kjenner flere som har gjort og gjør det samme. Jeg synes de gjør en god jobb, og har også godt inntrykk av Humanistforbundet, der jeg og mannen er medlem, sitt konfirmantarbeid. Mine skal selvsagt få velge helt selv, men jeg håper såklart de velger ut i fra hva som føles rett og ikke ut i fra hva alle andre skal.
Ja nemlig og dåp er ikke det samme som medlemsskap i kirken. Mangfoldige ungdommer blir konfirmert hvert år uten å ha vært medlem i kirken eller bli medlemmer i kirken.
Ja, i tillegg til selve feiringen av ungdommen og "overgangsritet", så syns jeg det er fint at man benytter denne perioden da de fleste er ganske opptatt av ekstitensielle og etiske problemstillinger til å aktivt reflektere rundt dem. Både i å velge konfirmasjon/ikke konfirmasjon/borgerlig/kirkelig/ikke, og i de oppleggene de ulike trossamfunnene har. Jeg har vært konfirmantleder for HEF og det var utrolig flott å få være sammen med ungdommer i akkurat den alderen, og diskutere slike spørsmål med dem.
Jeg synes stas er stas, og har i grunnen veldig lyst til å ha et "voksent" selskap for å feire Poden når han blir et par år eldre. Vi hadde ingen familiefeiring av ham da han ble født (og det ville han jo uansett ikke fått med seg selv), så jeg synes dette ville være hyggelig. Det trenger ikke være noe seremonielt knyttet til det for min del, og kjenner jeg ham rett, vil han ikke ønske det selv heller.
Klart man kan ha en fest når som helst, men jeg for min del ser godt poenget i å ha en slik fest omtrent på den alderen det er tradisjon for å ha en slik fest. Litt som at man selvsagt ikke trenger å feire folk man er glad i akkurat på bursdagen deres, men det faller seg gjerne slik at det er da man velger å gjøre det - litt fordi det er forventninger knyttet til det, og litt fordi det er et lettbegripelig påskudd for å gjøre det.
Selv om jeg synes konfirmasjon som overgangsrite er utdatert mener jeg at konfirmasjon er viktig, flott og stas altså. Det betyr mye for mange ungdommer, men fokuset er nok mer forskjøvet til tiden framfor dagen.
Overgangsriter er viktig, det bevisstgjør (kanskje), knytter familien sammen (kanskje), og det er alltid stas med en fest.
Vår eldste har allerede lagt en imponderende mengde grubling ned i valg av konfirmasjon, dvs valg av livssyn. Hun har etter mye fundering (samt bekymring for hvem hun støter ved å velge slik og hvem hun støter ved å velge sånn) landet på borgerlig konfirmasjon. Jeg er like måtelig begeistret for ytterliggående HEF'ere som for indremisjonærer, men jeg synes konfirmasjonsoppleget de har er kjempebra. Jeg vet at min eldste kommer til å ha stor glede av det og kommer til å utvikle seg intellektuelt. Hun har godt av å treffe folk fra flere strøk i byen enn de hun treffer i jentekoret hun synger i.
Ellers blir det koldtbord og bunad, intet nytt under solen.
Det skjønner jeg ikke vitsen med for ungdommenes del (det blir å bruke et trossamfunn som showroom for meg ), men enda rarere er at DNK synes det er hensiktsmessig. Men dette ble en sånn ting som jeg bare må finne ut av, så nå har jeg sendt dem en epost. :ja:
Ikke annet enn at jeg synes det er en veldig hyggelig tradisjon. Konfirmasjonen har jo sånn sett mistet sin funksjon som overgansrite, for ingen regner jo konfirmantene som voksne eller tenker å sende dem til sjøs etterpå,men jeg synes det er veldig kjekt å få feire dem likevel.
DNK synes selvsagt alltid det er hensiktsmessig å gi trosopplæring? Det er ikke medlemsskapet som er viktig, men formidling av hva man tror på.
Når en katolikk velger konfirmasjon i DNK ender det veldig sjeldent opp med medlemsskap i DNK. Det er likevel ikke noe nederlag for DNK. Hvorfor skulle det være det?
Og showroom? 60 timers undervisning er da ikke showroom?
HEF krever heller ikke at konfirmantene er medlemmer ved konfirmasjonen. Er det også showroom liksom? Det høres rart ut synes jeg.
Jeg er så enig i dette! I min familie har vi tradisjon for å holde en "voksenfest" for ungdommen, en eller annen gang mellom konfirmasjonsalder og 18-årsdagen. Ikke jeg, da; jeg var en sau i flokken da jeg var 14, og ville gjerne konfirmere meg sammen med de andre (det var turer og samlinger og fellesskapet som fristet). Mine foreldre trakk på skuldrene, sa at det kunne jeg godt, men da måtte jeg bli døpt først. Så langt var jeg dog ikke villig til å gå, så det endte med at jeg ble borgelig konfirmert som den eneste på skolen. Måtte reise lange veier til kurset i regi av HEF, som forsåvidt var fint.
Ullungen skal (selvsagt) få velge selv, om hun vil konfirmeres eller om vi "bare" holder selskap, i vanlig konfirmasjonsalder eller nærmere 18-årsdagen.
Ellers synes jeg dette som Cathrine Sandnes skrev for mange år siden, oppsummerer godt det som for meg skurrer med dagens konfirmasjonsordning.
Vi er katolske, og der er konfirmasjonen en bekreftelse av dåpen. Siden jeg er oppvokst i utlandet, er ideen om markering av overgang til voksenlivet fremmed for meg. Skulle noen av barna mine ikke ønske å konfirmeres, synes jeg det er helt greit. Slik jeg har sagt før om dåp, bør det kun gjennomføres hvis man faktisk tror. Ideen om borgerlig konfirmasjon er enda merkeligere for meg, så det ville ikke naturlig for meg å arrangere en fest for en som ikke konfirmerer seg i kirken.
Jeg syns den kommentaren til Cathrine Sandnes var ganske frekk jeg. Jeg tror faktisk ikke alle konfirmanter bare gjør det for pengenes skyld. Jeg tror faktisk noen syns kursene de deltar på er nyttige og gir dem innsikt, at de syns det er hyggelig å bli gjort stas på og at de har tenkt gjennom hva de velger. Det er jo ikke slik at man er en sau bare fordi man velger noe etablert. Det kan være gjennomtenkt det også.
Selvfølgelig konfirmerer ikke alle seg på grunn av pengene/av tradisjon, men mitt inntrykk er at de er i overveldende flertall. Jeg synes kommentaren er treffende, og morsom. "(...) den underlige blandingen av enmannsbryllup og søndagsmiddag som konfirmasjoner ofte er (...)" :knegg:
Og det var jeg som var sau da jeg ville konfirmere meg i kirken med de andre, uten å noen gang ha trodd på gud.
Det har vel vært voksnes inntrykk de siste 30 åra, minst. :knegg: Jeg kan ikke uttale meg om det, siden jeg kun kjenner en bitteliten brøkdel konfirmanter, og blant dem har har ikke "penga" vært en hovedgrunn, i allefall. Muligens for en av dem. Og om det er hovedgrunnen er jo ikke en hvilken som helst gavefest en eller annen gang før man flytter hjemmefra noe andereldes?
Jeg vil nok tro at endel velger konfirmasjon fordi vennene gjør det, men det er jo ikke umulig at de får noe ut av den ganske omfattende undervisningen for det.
Mitt inntrykk er at ungdommer nå til dags er ganske annerledes enn det mange var på min tid og jeg blir ofte overrasket over hvor reflekterte dagens femtenåringer er. Jeg velger også å tro på ungdommene når de snakker om sånt på bakgrunn av det så er ikke mitt inntrykk at de er som sauer.
Det er lite prat om penger når min eldste og hennes venninner diskuterer dette. De diskuterer livssyn, verdivalg, bunadsvalg og valg av meny. :knegg: Litt dypt og litt overfladisk.
Jeg tror muligens den hadde vært mer treffende og morsom om den ikke kom fra en kant som nærmest lar det går sport i å kritisere alt etablert og tradisjonelt.
Jeg er imponert (og litt bestyrtet! :knegg: ) av at din eldste tenker på dette allerede! Hun går jo på barneskolen! Min jevngamle eldste har ikke sjenket det et sekund av en tanke en gang, tror jeg. :knegg:
Jeg synes jo at dimensjonene på konfirmasjonsfeiringen er over alle støvleskaft, og at å markere noen overgang mellom barn og voksen for en 14-15-åring blir veldig snodig. En skikkelig markering av myndighetsdagen hadde vært en mer forståelig tradisjon sånn sett synes jeg.
Men likevel synes jeg konfirmasjonstiden er viktig som trosopplæring. Og det er naturlig og fint med en markering av avslutningen på dette, men jeg synes proporsjonene på det er litt voldsomme. Og så får man jo sånne avarter som at konfirmanter må døpes i konfirmasjonstiden for å få være med på seremonien. Akkurat det får jeg ikke helt til å henge på greip.
Det jeg ikke helt klarer å forstå er alt STYRET. Det er jo i bunn og grunn de samme gjestene som ved dåpen, og samme grad av "stas", og den festen venter alle at man skal ta på strak arm midt i ammetåka. Mens konfirmasjon skal planlegges flere år i forveien, omtrent? Hva er det med det?
Jeg kan heller ikke forstå alt styret. Jeg tror det er en "greie" for enkelte som liker å bedrive sånt.
Så er det noen som tror at man må styre veldig også. Jeg tror forresten også styringen er noe man snakker om, mer enn ting man faktisk gjør.
I noen familier handler styret mest om kompliserte familieforhold. Det kan jo være utfordrende.
Jeg spurte ei konfirmantmor i fjor vår om de hadde ting klart til konfirmasjonen? Hun svarte at klær var i orden og invitasjoner sendt ut, men at det tross alt var hele 3 uker til og ikke noe å stresse med ennå. :knegg:
Det lurer jeg litt på også, og vi hadde konfirmant i fjor.
Jeg ble nesten litt stressa av å lure på hva jeg ikke skjønte/hadde gått glipp av når jeg så på de andre stressa mødrene.
Vi tok det ganske med ro, styra ikke noe særlig før et par mnd før, og hadde en kjempefin dag! 😀
Min snart 13-åring har sagt at han vil konfirmere seg borgerlig og ble himmelfallen da jeg fortalte om en bekjent 15-åring av oss som ikke ville konfirmere seg i det hele tatt. "Da går a jo glipp av mye pænga!?!". :sjokkert: Så, han er ihvertfall ikke moden nok til å se annet enn penger enda.
Man skal pusse opp huset til konfirmasjonen. :nemlig:
Jeg er ikke særlig begeistret over tanken på HEF-konfirmasjon for Knotten, så det alternativet kommer jeg aldri til å lansere. Da skal han pinadø ha gode argumenter, kjenner jeg.
Her blir det helt motsatt. Dåp og kirkekonfirmasjon skal jeg ha bedre argumenter enn at "alle de andre gjør det" for å støtte. Men jeg tviler på at det blir aktuelt. :knegg:
Jeg styrte ikke. Etter at bunad, lokale og mat var bestilt var det jo ikke så mye mer som skulle gjøres. Men lokalet ble bestilt 13 måneder før selskapet var altså og da var det vanskelig å finne noe ledig.
Skal man bestille lokale og få tak i bunad må man være ute i god tid. Det kan nok også være lurt dersom man tenker på spesielle matleverandører. Sånn utenom det ser jeg ikke egentlig hva som trengs å styre med.
Noen liker å begynne å dekorere bordkort og å scrappe invitasjoner ett år i forveien, men det er jo ikke noe man må gjøre om man ikke liker sånt.
Vi skal ha det hjemme, så plutselig setter vi sikkert i gang med å pusse opp. :knegg: Vi blir vel rundt 30, tenker, stort og smått, om ikke flere smeller til og får flere unger. Det klarer vi å stue inn.
Jeg var definitivt ikke voksen nok til å ta et standpunkt til konfirmasjons eller ei da jeg var 15, og breket meg etter alle de andre til kirken med tom pengesekk. Jeg kan jo håpe at mine egne barn er mer reflekterte, men kommer ikke til å forundres dersom de sier "penger/gaver" når de blir spurt om begrunnelser for en evt. konfirmasjon.
Voksen, eller "voksen", blir man når man fyller 18, og da tenker jeg uansett å holde en gedigen overgangsfest for barna mine.
rine, du må seriøst begynne å i hvert fall skumme trådene før du svarer. :knegg:
Konfirmasjon er ingen bekreftelse i den norske kirken heller. Det er en del av trosopplæringen + en forbønnshandling. I HEF er den en etikksopplæring/refleksjon + høytidelighet.
Jeg er enig. Det er mulig jeg "kjøper oss ut" - med et alternativ hun kan velge. Kul ferie eller noe. Vi får se. Vi har ikke hatt verken dåp eller navnedag heller.
Men en gang i tiden var konfirmasjonen den dagen man selv bekreftet dåpsløftet. Så endret DNK det til at Gud bekreftet dåpsløftet. Nå kan jeg ikke finne noe som helst om bekreftelse på nettsiden der, så da er vel den betydningen forsvunnet også.
Jeg skjønner ikke helt det med å være voksen nok til standpunktet med stor S her.
Det som kan være et stort standpunkt er dersom femtenåringen ikke er døpt, men ønsker å bli døpt og kirkelig konfirmert. Det ER et stort standpunkt, men da er det dåpen og ikke konfirmasjonen som er det store valget. Det standpunktet tok jeg en gang i tiden og det var jeg moden nok for. Det mitt standpunkt ikke innebar var et evig standpunkt. Trosmessig kan man forandre seg gjennom livet.
For et døpt barn er valget om dåp tatt og da er konfirmasjon kun opplæring til det man er døpt til. Det handler om å få et større grunnlag til å vite hva dåpen består i og gir også et bredere grunnlag for å vite hva man eventuelt velger /velger bort ved å tro/ikke tro.
Velges humanistisk konfirmasjon handler heller ikke det om tro/ikke tro. Jeg kjenner kristne og til og med kirkelige medarbeidere som er konfirmert humanistisk.
Confirmare kan også bety styrke/befeste og om HEF mener det er viktig å styrke og befeste noe så ser jeg ikke problemer med å bruke begrepet.
Det jeg lurer litt på er om den formen for konfirmasjon har nok selvstendig basis som overgangsrite til å overleve dersom majoriteten velger ikke-konfirmasjon. Konfirmasjonen har ingen livssynsforankret basis i og for seg slik jeg har skjønt det. Det gjelder også konfirmasjon i regi av pinsemenigheter, frelsesarmeen og noen andre frimenigheter.
Det er mer et spørsmål til undring for fremtiden.
I land hvor konfirmasjon i luthersk/episkopal forstand er et minoritetsfenomen er det heller ikke tilbud om andre konfirmasjoner eller konfirmasjonslignende riter i samme alder.
Selv kommer jeg fra en bakgrunn hvor konfirmasjon ikke var noen selvfølge.
Det trenger absolutt ikke være så mye styr. Så sant man ikke skal ha det hjemme da, og skal pusse opp huset.
Sånn var det hos oss også. Det var litt styr med bunaden, fordi vi bestilte delene hos lokale sydamer og måtte rundt til alle på prøving. Ellers leide vi lokaler så vi slapp styr med å få tak i nok bord og stoler (vi var 40 stykker, og har ikke sitteplass til så mange hjemme hos oss), og vi bestilt mat så vi slapp lage noe selv. Bordpynt og lys tok oss en shoppingettermiddag, og familie og venner tok seg av kakebakingen. Blomsteroppsatser laget jeg selv kvelden før, og jeg lånte vaser og duker hos venner og bekjente. En grei liste og delegering gjorde at det ble lite stress.
Tja, det er mulig innlegget mitt bærer preg av at jeg ikke var voksen nok til å ta standpunkt til noe som helst ved 15-årsalder, annet enn det dagsformen og humøret tilsa var morsomt. Det er sikkert stor forskjell på 15-åringer. Og du har selvsagt et poeng i at det å allerede være kirkelig døpt, som jeg var, "bare" er opplæring/oppfriskning til/i det man er døpt til.
Som en som 'følte hun måtte' konfirmere seg kirkelig, og som angret og meldte seg ut etter hvert, så vil jeg tro det er mer anvendelig og relevant om ungene velger borgerlig konfirmasjon når den tid kommer.
"Konfirmasjon er et tilbud til ungdom som ønsker et kurs i livssyn og etikk, med en høytidelig og verdig seremoni som avslutning på dette. Både kurs og seremoni er på et humanistisk grunnlag."
Uansett skal vi feire dem, samle familie, og gi dem en fin opplevelse. Ikke er de døpt, og ikke hadde vi navnefest, så det var vel på tide at det skjedde noe. ;)
Hva er begrunnelsen for at de må bli døpt før de får konfirmasjonsseremonien? Er det bevisst eller henger det igjen fra den tiden konfirmasjon hadde en annen betydning?
Jepp, dette. Jeg synes konfirmasjonsdagen til datteren min i fjor var en utrolig flott dag og jeg gleder meg til neste års begivenhet. Jeg synes det er fint å feire de fine ungdommene mine. :knegg: Vedr. humanetisk eller kirkelig konfirmasjon så har dette helt og holdent vært opp til ungdommen selv. Foreløpig har to aktuelle kandidater valgt HEF-varianten.
Enig. Det er noen år til mine skal konfirmeres, og de får stå helt fritt om hva de ønsker for seremoni eller fravær av seremoni og fest eller fravær av alle.
De skal få gaver uansett, slik at de står fritt til å velge.
Jeg er ikke spesielt glad i fester hvor jeg er midtpunkt, jeg liker å sitte i hjørnet og skravle, og hadde det overhodet vært et alternativ å skippe konfirmasjon uten at familien fikk fullstendig hetta, så hadde jeg gjort det den gang da. Jeg syntes ikke det var spesielt stas i det hele tatt og om ungene blir på samme måte (enn så lenge så ser det mer ut til at de vil ha 100 gjester og pangkalas) så skal de få det.
