Det er jo ikke uvanlig at man går sammen om gaver til jublianter av ulike slag, og da har jeg merket meg at mange tar det som en selvfølge at man da samler inn like summer fra folk som er i par og folk som er single.
Hva tenker dere om det? Bør single bare regne med at man må betale det samme som et par, eller burde det være naturlig å dele det annerledes? 50/50 eller på en annen måte? Noen som har regler for det i vennekrets eller familie?
Det kommer an på hvem gaven er til og hvem som deler. Søsken som deler gave til foreldre = delt på antall søsken uavhengig av partnervedheng. Vennegjeng = deler på antall hoder uanvhengig av sivilstatus. Sånn ca tenker jeg.
Jeg er vant til at single betaler halv pris av summen når det er snakk om spleiselag - type 600 kr pr par eller 300 kr pr enslig gliver. (Eller dele på antall hoder, som Katta så kjekt oppsummerte det.)
Hos oss er det stort sett litt forskjell. Da jeg var singel så ga jeg litt mindre, enn de som var par. Ikke nødvendigvis halve, men ikke like mye heller. Også litt avhengig av hvem det er til.
Det er ikke så mange vi pleier å spleise med, men vi deler alltid på antall hoder. Det gjelder forøvrig også når vi spleier på gaver til foreldrene våre. Pleier man ikke å kjøpe gave til svigerforeldrene sine?
Ser at dere tenker sånn og sånn, men er det noe dere har snakket om på forhånd, eller bare går dere ut fra at alle tenker slik dere gjør?
Det er jo unektelig ganske mye dyrere å leve alene, og det er heller ikke så moro som singel å påpeke sånt når andre tar for gitt at man betaler per "familie", og ikke per hode.
Jeg hadde en lang tråd om dette her en gang, tror jeg. Skulle kjøpe 40-årsgave på vegne av en gjeng foreldre i Livs klasse, og syntes det var naturlig å be om én sum per snute ettersom det var kanskje to par og tre single som spleisa.
Tja, jeg er enige i differensieringen på familiemedlemmer og vennegjenger,
men eksempelvis gave til en jubilant der det er jentene i gjengen som kjenner jubilanten og mennene er med som vedheng i selskapet, så syns jeg ikke nødvendigvis single jenter skal betale halvparten av "par"-jenter. Hvis det ikke er spleiselag, så vil jeg bruke like mye penger på en venninnegave uavhengig om jeg var single eller i par.
For meg avhenger det altså av hvem som har relasjonen.
Jo, men størrelsen på en gave gitt til en venninne vil for meg være avhengig av relasjon og type happening, ikke forventet bevertning i et selskap. I et bryllup er det kanskje mer nærliggende å tenke på kuvertpriser, men det er jo en veldig formell setting.
Men enig i at hver situasjon vil bli vurdert individuelt. Og for å svare på det du egentlig spør om, nei, vi har ikke diskutert dette i venninnegjengene, men jeg registrerer at på bryllupsgaver så tar single det som en selvfølge at de spleiser med halvparten av summen et par bidrar med. Og for andre settinger, feks babygaver, så deler vi summen på antall venninner.
Man gir halvparten om man er singel, eller man spleiser med en sum per hode og ikke per boenhet. Man har uansett som regel mer boutgifter som singel enn hva man har som et par totalt sett, så syntes det er spesielt om man må gi like mye som to personer som spleiser.
Ja, jeg tenker også det Joika. Om det er seks personer (to par og to single) som spleiser på en gave til en person, så er det jo litt merkelig om to av disse personene skal sponse gaven for to andre kun fordi de er i et par?
Da foretrekker jeg som singel heller å bruke samme sum på en egen gave rett og slett.
Vi har alltid delt beløp på antall hoder, betaler mannen og jeg 500,-, så betaler mamma 250,-. Det er mest rettferdig syntes jeg. For meg er det en selvfølgelighet. Hvilken relasjon man har til mottaker syntes jeg er uvesentlig.
Neida, nå har jeg jo vært singel med både barn og studielån jeg altså, men jeg tenkte på min situasjon spesielt. Nå er vi blitt foreldreløse, så nå er det ikke noen problemstilling lenger.
I vår familie har vi f.eks. spleiset på gave til mora vår, og delt på antall hoder (barn og svigerbarn) fordi også svigerbarna har en langvarig relasjon der. Tror ikke jeg ville regnet en evt. ny kjæreste/"svigerbarn" som ikke (enda) bor sammen med en av oss med i dette. Men den situasjonen har vi igrunnen ikke vært i ved runde dager i familien.
Mannen og jeg har forresten separat økonomi, og jeg kjøper gaver til min del av familien og han til hans del. Siden hans del består av kun foreldrene hans, og min del består av søster med fire barn og mann, blir det jo dyrere for meg, men jeg ser ikke helt at det skulle være problematisk på noen måte. Man må jo legge seg på et nivå man har råd til uansett.
Men altså, siden singel og barnløs kom opp her: Tidligere, da de yngste søsknene mine var under utdanning eller med sporadiske jobber, - da betalte vi eldre og etablerte søsken enda større andel av spleisegaver enn dem, det skulle bare mangle.
Det er jo ikke en udelt sannhet, da. Hvor man bor i landet, forbruk og ikke minst inntekt spiller jo like mye inn som hvor mange barn eller partnere man har. Men jeg syns selvfølgelig det er slike ting man bør snakke om, ting endrer seg jo underveis. Jeg har en søster som har samboer og barn og bor på et mye billigere sted enn oss, og en søster som inntil nå har tjent dødsdårlig og bor alene i en svinedyr by. Selvsagt tar vi hensyn til de ulikes livssituasjon og hva de har å rutte med når vi spleiser på ting.
Ja, Tallulah, det er for så vidt det jeg også mener, at man bør snakke om sånt og ikke ta for gitt at alle har mulighet til å spytte inn like mye om man spleiser på ting.
Vi kjører skikkelig kommunistegime i søskenflokken "yte etter evne og få etter behov". Nå er vi alle etablerte og med ganske lik økonomi, men det har vært veldig opp og ned. Min lillebror som da bare var atten betalte faktisk depositumet mitt en gang i Oslo. Han var en egentlig godt betalt lærling og ingen faste utgifter. Da min andre bror var under utdanning så skrev han seg på kortet og vi andre delte. Og sånn går nå årene.
Jeg og mannen møttes ganske sent og har ikke egentlig så mange felles venner så der er gaver pr venn og ikke pr par. Jeg betaler lik mye inn i bryllupsgave til min venninne som en annen venninne som er single. Han er bare vedheng. Det kommer litt an på hvem det er til synes jeg.
Litt spesielt om man ikke forstår at en aleneforelder som regel har dårligere råd enn en husstand med to voksne syntes jeg. :gruble: Du kan jo si at du betaler den summen de mener du skal betale, men at de da kan betale de dobbelte. Da får kanskje pipa en annen lyd. :knegg:
Jo, men så er det ikke sikkert at alle som lever i tosomhet har forståelse for det. Bare fordi man (jeg) bor i en av landets dyreste byer, så er det enkelte som tror at jeg er millionær. Og ja, det er jeg, i gjeld.
Vi har aldri diskutert hvordan vi gjør det sånn sett, men i både min og mannen sin familie har vi ikke tenkt på partnere som likeverdige gavegivere om man kan si det sånn. Eller jo. Det er jo jeg som orger gave i mannens familie også. Men der har det vært en selvfølge å dele på antall søsken. Derimot tar man jo hensyn til hvor god råd folk har og hvor mye de kan tenke seg å være med å betale. Selv om man faktisk har råd til noe betyr ikke det at man faktisk har lyst til å bruke så mye penger.
I min familie er det forresten den single som har mest penger så det holder.
I vår familie deler vi per søsken når vi spleiser, partnere er bare "vedheng" (noen av dem i over 40 år :knegg: ). Jeg er yngst, og det var ganske mange år der kun navnet mitt sto på kortet, uten at jeg betalte noe. Så begynte jeg å betale litt, før jeg til slutt var inne som likeverdig "betaler". Vi avtalte vel egentlig ikke noe, men det var bare sånn det var liksom. Det var gjerne mine eldre søsken som ordnet gaver, og dermed dikterte de også prisen jeg skulle betale. Flaks for meg at de så forskjell på min og deres situasjon kanskje, men det har aldri vært noe tema hos oss.
Jeg tror ikke jeg har spleiset på gave til venner på år og dag, så jeg aner ikke hvordan vi ville ha gjort det. Jeg og mannen har jo en god del felles venner egentlig, men inne i hodet mitt så er de delt inn i "opprinnelig min venn", "opprinnelig mannens venn", "min venn", "mannens venn", og noen få "felles venner" som vi har funnet sammen.
Far og jeg har begge to store vennegjenger som vi omgås med, i tillegg har vi en nyere felles vennegjeng, og vi er i den alderen hvor jubileer og store anledninger kommer på løpende bånd.
I min gjeng betaler vi pr. hode, vi er mange barne og ungdomsvenner som har kjent hverandre i mange, mange år og det er blitt noen single og noen nye par i løpet av årene. Fungerer helt greit, men det ble vel diskutert og gjort en endring da de første skilsmissene kom.
I Fars gjeng er det bare par og der er det en sum pr par. Der er det endel med ekstremt god økonomi, men nivået er lagt fornuftig.
I fellesgjengen har vi vært med på noen spleiselag, og der er det også tatt høyde for både økonomi og sivilstatus. Helt greit.
I søskenflokken spleiser vi ikke siden noen bare vil være med på spleiser, men aldri betaler og aldri gjør en innsats i forhold til gave.