Noe jeg har oppdaget når man har barn, er at det gjerne er en del frivillige aktiviteter som fordrer at foreldre ønsker å bidra i form av å være trenere, ledere, arrangementsansvarlige etc. I tillegg selvfølgelig til klassekontakter o.l.
Er du en av de som tar ansvar, eller en av de som stirrer i gulvet og avventer? :)
I den forrige klassen til Vesla var det aldri noen som helt frivillig ville være klassekontakt (så jeg endte opp der i to runder), mens i den nåværende er det alltid flere som rekker hånden i været når det skal velges. Når vi bodde i byen deltok Vesla på aktiviteter som iblandt fordret foreldredeltakelse (men ikke fast), og det var like vanskelig å få frivillige alltid...Her vi bor nå er deltakelse i fritidsklubb etc forutsatt at foreldre er villig å stille som svømmevakter, klubbvakter etc. Fotballklubben er foreldrestyrt og krever at foreldre kan stille som trenere og sjåfører. Og slik fortsetter det.
Det jeg ser, er at det alltid er noen som er mer ivrig enn andre i så måte. Her vi bor nå, er det ikke slik at noen direkte unndrar seg, men det er alltid noen som slike ildsjeler (og godt er det), mens andre helst åpenbart vil slippe. Alle har jo selvsagt forskjellig belastning i hverdagen, men av og til stusser jeg litt...Det finnes jo mindre og større oppgaver, og i alle fall her vi bor nå, ville det ikke vært et tilbud i det hele tatt dersom ikke folk hadde bidratt. Av og til virker det litt "urettferdig" at det alltid er noen som må ta det største trykket. Det finnes jo både små og store oppgaver man kan bidra med i de fleste sammenhenger, burde man hatt en lavere terskel for å si "jeg har mye å gjøre denne måneden, men jeg kan alltids fikse ei kake eller lign..."?
Jeg var en sånn som var kasserer i musikkforeningen og styremedlem i barnehagen. Nå syns jeg at jeg har mer enn nok med å være mor til et barn med spesielle behov og har mer og mer blitt en sånn som ser vekk eller sier nei og beklager.
Jeg er en av de som bidrar mye på de fleste områder ja.
Både på skolen og fritidsaktiviteter. Som feks to år på rad som klassekontakt, leder av 17.mai komitèen, oppmann, hjelpetrener og senere hovedtrener på fotballen og sånn.
Det gikk til slutt på helsa løs, så jeg måtte dessverre si fra meg fotballtrenerjobben.
Så akkurat nå er jeg bare en vanlig forelder på ungenes aktiviteter og bidrar med å møte på konserter, heie på kamper, ta dugnadsvakter etc. Og akkurat nå er det mer enn nok. Jeg håper dog at jeg kommer tilbake til der jeg kunne engasjere meg og involvere meg mye mer. For jeg syntes det var veldig gøy.
Senere kanskje, ikke nå. Nå er jeg bare en mamma som følger opp, for det gjør jeg!
Jeg har og vært sånn som i mange år har stilt opp på alt og vært klassekontakt i 4 år. Nå må jeg pga helseproblemer oftere se vekk eller ta på meg mindre oppgaver, og det føles alldeles ikke greitt sjøl om jeg vet at jeg har gjort min del i mange år. Men det er jo ingen som ser utenpå meg at jeg er syk.
Jeg hater pinlig stillhet, og ender derfor opp med masse verv. :knegg:
Men det går faktisk ikke å fordele ansvaret på de samme hele tiden, så jeg tar én sesong og overlater høyt og tydelig stafettpinnen videre. Eller - rettere sagt - det er dette jeg øver meg på.
Både jeg og mannen stiller opp, vi har dessverre sønnen vår i en klasse hvor omtrent ingen foreldre stiller opp. Derfor blir det gjerne de samme som stiller opp.
Fotballen har en engasjert fotballgruppe, mange stiller opp og samtlige foreldre er på kamper og cuper mange også på treninger.
Dugnader har vi alltid stilt opp på.
Jeg er lagleder for fotballaget til Snuppa. Mannen min er hovedtrener og lagleder for fotballaget til Knerten og hjelpetrener for laget til Snuppa. Sistnevnte håper jeg at han kan bli kvitt, for det lar seg ikke kombinere.
Jeg sitter også i FAU og fra høsten av også i driftstyret på skolen.
Jeg bidrar på dugnader, og jeg baker kaker og leverer vaffelrører når det trengs. Jeg var en sånn som alltid ble valgt før, men når som jeg er alene har jeg ingen verv, men når ungene blir større kommer jeg nok til å stille opp på sånt. Jeg har vært klassekontakt i storebrors klasse, og vurderer å melde meg i lillebrors klasse til neste skoleår.
Jeg er en som "tar min tørn", men ikke av de ivrigste og mest engasjerte. For tiden er jeg i styret til korpset, og jeg har vært klassekontakt/Fau-representant noen ganger.
Jeg peker på mannen min og sier at han stiller gjerne opp. :knegg:
Jeg har alt for krevende jobb og jobber så ujevnt i perioder at jeg ikke har mulighet til å hjelpe til noe annet enn sporadisk, men jeg stiller opp når jeg kan da.
Men som sum i familien så bidrar vi mye, da jeg gjør litt mindre enn gjennomsnittet og mannen min gjør mye mer.
Her vi bor er det små klasser så det er slik at alle små stille opp som k før eller siden. Eller vel, det er jo noen som aldri viser seg og da må endel stille opp to ganger. Jeg stiller på dugnader og som klassekontakt med glede, men har ikke engasjert med i fritidsaktivitetene mer enn nødvendig. Men jeg bidrar gjerne med kjøring, kakebaking og sånt da:).
Der er jeg også, derfor har jeg sittet i FAU i altfor mange år. Nå har jeg sagt ganske tydelig fra at dette er siste året. Jeg har vært kasserer i turnforeningen i mange år, med fulltidsansatte trenere og alt det medfører av regnskapsmessige oppgaver. Jeg er lagleder for fotballagene/årskullene til begge ungene noe som i fjor var 2 jentelag og 4 guttelag. I år er det "bare" 1 jentelag og 3 guttelag. Laglederjobben trives jeg med og kommer til å fortsette med så lenge ingen andre har veldig lyst å ta over.
Jeg har blitt mye flinkere til å si nei til verv nå siste årene. Har bl.a. sagt nei til å være lagleder på håndball, styreleder( :eek: ) i fotballklubben og FAU leder siste året :stolt:
Vi har et barn. Han spiller både håndball og fotball. Mannen er trener både på håndball-laget og fotball-laget og jeg? Joda. Foreldrekontakt for håndball-laget og for fotball-laget. Så jeg føler absolutt at vi bidrar
Jeg engasjerer meg mest i barnehage- og skolesammenheng (FAU-rep og SAU-rep) i tillegg til at jeg er aktiv lokalt og sentralt i fagforeningen jeg tilhører. Jeg jobber for mye til å kunne gjøre så veldig mye styrearbeid for idrettslaget akkurat nå, men er alltid med på dugnader og stepper inn der det er behov. Mannen er veldig aktiv og brenner for lokalmiljøet, så jeg tenker at til sammen så bidrar vi over snittet her vi bor.
Jepp, det er jeg :nemlig: Jeg er lagleder for fotballaget til LilleVenn, er med i 17.mai komiteen på skolen. LøveMannen har tatt sin tørn som klassekontakt. Var tidligere med i styret i den forrige fotballklubben hun spilte i.
Jeg har vært med i mye styre og stell relatert til skole (FAU), ungenes fritidsaktiviteter og borettslaget, men akkurat nå har jeg ingen verv. (!) Jeg hadde en plan om å studere neste år, så jeg faset ut det ene vervet etter det andre, og så kom jeg ikke med på kommunens prioriteringsliste, gitt. :snurt: Det vil si ingen studier og ingen verv på meg det kommende året - bortsett fra at jeg skal være trinnkontakt på trinnet til 2003-barnet. Men jeg får nok sjansen igjen - greit å slippe til noen nye fjes også.
Vi stiller uansett opp på det som er av dugnader, baking, kioskvakt, hallvakt osv.
Jeg er flink nok. Har hatt en del år hvor jeg har gjort mer enn mitt, nå har jeg hverken tid eller ork, og tar ikke på meg noe jeg ikke har lyst til. Unngår da også aktiviteter som krever foreldreinnsats.
I skrivende stund er Optimistmannen og jeg klassekontakt i hver vår klasse, han trener begge jentene sine fotballag og jeg sitter i styret i skolekorpset.
Vi stiller opp når det kreves foreldreinnsats av ulike slag, og er enige med de andre som stiller opp at vi er de samme foreldrene hver gang..
Fire barn. Har sittet i su og fau i to av tre bhg. Den tredje er mannen i styret i. Har vært klassekontakt for de tre eldste, mannen for en av dem i tillegg. Har vært med i kor, teater, fotball, friidrett, kirken og Gud vet hva. Nå er vi blitt voksne og tar bare et verv om gangen. Hver. Det fine er de unge og ivrige foreldrene som melder seg. Da slipper vi. Satser på det når yngste begynner på skolen. Fnis.
Nei. Skulle gjerne ønske det var annerledes, men pga egen helse og 3 barn med ekstra behov i forskjellig grad må jeg innse mine begrensninger.
Baker gjerne kaker i fleng da, og så tar mannen min en økt både titt og ofte (nå i 17.maikomiteen som matansvarlig) så vi bidrar jo, når vi ser på oss som en enhet.
Ift fritidsaktiviteter som fotball: nei. Og det kjenner jeg litt på. Men jeg har ikke helse til å ta det på meg, for da vil de oppleve at jeg ikke klarer det, og det er ikke bra for noen :sukk:
Men jeg er veldig takknemlig for de som tar på seg treneransvar osv, og prøver møte opp P kamper og cuper så mye jeg kan, og tilbyr meg å bake og er med og stå i kiosk etc.
Har holdt meg unna klassekontakt til storebror - men skal helt sikkert til pers!
Har vært vara i FAU og sitter nå som representant. Har egentlig lyst til å sitte i KFG (kommunalt Foreldreråd for Grunnskolen) også, men har valgt å utsette den muligheten til ungene mine er mer selvdrevne.
Klassekontakt til lillebror har jeg (allerede nå) tatt på meg å være i 3. og 4. (vara i 3)
jeg sitter i styret for storebrors fritidsaktivitet også - Det er ikke noe jeg akkurat brenner for, men siden ingen sa "ja", så sa jeg "ok". Egentlig litt dumt at det ikke er noen som brenner for dette mer enn meg. (FAU liker jeg godt å være med på, nemlig - så det er noe jeg gjerne er med på)
Jeg har sittet i fau i barnehagen i 2 år og på skolen i 3. Jeg er i loppekomiteen i korpset og gjør et ganske stort bidrag der. Den andre aktiviteten pøbelprinsessen er med på, krever ikke foreldreinnsats. Da eldste var liten, tok jeg min runde i fau og var med i styret i rideklubben og hadde ansvar for kafé og kiosk på alle stevner, så jeg er en sånn som stiller opp.
Familien vår gjør masse. Så vi får ståkarakter. Men akkurat jeg har vel kanskje aldri gjort noe ... :sparke: Mannen min har vært klassekontakt, fotballtrener og vært i 17. mai-komiteen.
Jeg tok mesteparten av foreldrepermisjonen da. : pipestemme:
Jeg er god nok. De to siste årene har jeg ikke hatt noen verv, men nå skal jeg være foreldrekontakt på fotballaget til mellom. Mannen er fotballtrener til samme lag. Tidligere har jeg vært i SU i barnehage, vært foreldrekontakt for fotballen til eldste, arrangert 17. mai og diverse. Og jeg har sagt ja til å bake for mange ganger, for jeg blir spurt igjen og igjen.
Jeg sitter i FAU og i styret til ett av barnas aktiviteter. Fau gjør jeg fordi det er gøy og sosialt den andre skulle jeg gjerne sluppet, men det er ingen andre til å overta.
Vi har vært med i FAU i barnehage og skole 5-6 år til sammen, representert begge barna i begge settingene. Mannen har vært trener for et lag i fire år, jeg i et halvt, foreløpig. :knegg: Ellers 4-5 dugnadshelger i året. Aberet med å bruke en god del tid på å være trener er at jeg føler vi ikke helt strekker til på de andre aktivitetene som ungene har. På dansingen til eldste har vi vært av dem som bare leverer, henter og ikke er med på mer enn nødvendig. :sparke:
Vi er av dem som "er overalt" som en av de andre som "er overalt" påpekte en gang. Jeg mest på skolen, mannen mest på fotballen. Andre aktiviteter er vi mindre aktive på, vi har for eksempel nada å bidra med på langrennen. Vi stiller alltid på kioskvakter, så sant vi er i byen, alltid på dugnader, baker alltid bollene som skal bakes.
Jeg velger å ikke sukke eller klage over at andre ikke bidrar på samme måte. Det er faktisk frivillig, og vi er ulikt utstyrt med tid, krefter, evner, lyst, motivasjon, familieforhold og helse. Og totalen her går fint opp, det er alltid nok folk som stiller opp, heldigvis.
Jeg er vara klassekontakt i år, klassekontakt neste år. Sitter i FAU. Sitter som leder i interesse organisasjon, og har visst nå greid å rote meg inn i turn-styret sånn delvis.
Ja, det vil jeg si. Jeg er klassekontakt og sitter i 17.mai komite. Mannen er hjelpetrener på fotballen og vi stiller på kioskvakter, dugnader, cuper osv.
Til sammen har vi bidratt med vårt i både barnehage og på skolen - men noen "ildsjeler" er vi ikke, og kommer heller ikke til å bli. Vi bruker mye tid på jobb begge to, og bruker ilden vår der og ellers hjemme med barna.
Jeg synes det er viktig å huske at mange foreldre som bidrar med å være trenere og ellers hjelpe til med fritidsaktiviteter har stort utbytte av dette selv. Jeg som jobber med barn/unge vet hvor givende akkurat det er, og om jeg ikke hadde fylt hele arbeidsdagen min med sånt, kan jeg lett se for meg at jeg hadde hatt stort personlig utbytta av å være speiderleder eller trener (om jeg bare hadde vært god i en lagsport :knegg: ) eller noe sånt.
Så jeg synes slett ikke at de som stiller opp ofrer seg og at de som ikke kan, burde skamme seg (ikke at noen har segt det i denne tråden, altså, men det er endel som tenker på den måten). Vi bidrar med vårt på ulike områder her i livet.
Dette skoleåret er jeg leder (en av flere) for yngste sin barneidrett.
Jeg har sittet i FAU i to barnehager og vært foreldrerepresentant i en tredje. Baker ofte om det trengs, for mitt problem er mangel på tid all den tid jeg er alene med barna, men baking rekker jeg fint å smette inn om det trengs.
Etterhvert må jeg nok stille i styret i korpset, men jeg har sagt at jeg gjerne vil vente til yngste er noe eldre og kan klare seg mer alene.
Nuvel, det finnes vel dem som syns det er temmelig storartet å skli snyltende gjennom livet også, mens de ser tv/drikker øl/shopper. :knegg:
Ellers enig i at mange også bidrar ut fra lyst og glede, men det varierer jo veldig, da. Noe er definitivt mest plikt og "noen må gjøre det" og "hvis ikke mange nok tar i et tak så blir det jo ikke noe av dette".
hos oss er det i så fall mannen som må hindres i å gå
Hilsen kona til klassekontakten/fau-medlemmet, hjelpetreneren som også sitter i styret til veilaget (det er ikke ungene da, det er bare fordi vi bor i enden av en privat eid blindvei som det er mange andre hus langs) som åpenbart også er en sånn som ikke liker pinlig stillhet og derfor melder seg.
Det er oftest han som går på den typen møter, av logistikkmessige årsaker, men bhg er det visst oftest jeg som er. Jeg har klart å ikke havne i SU der da, for selv om jeg ikke liker pinlig stillhet så har de alltid en som er forberedt på å "jada, kan ta det" så vi slipper det. Kunne jo klart det, så lenge møtene ikke var samtidig med alt mannen styrer med da :P
dugnader stiller vi på uten å kny, og jeg er antakelig fast på bakelista til skolen for all den tid vår sønn går der, som "mor til han som ikke tåler egg, ber vi om at du lager noe han kan spise"
Både jeg og far i huset er engasjerte i barnas idretter og aktiviteter. Har og vært med både i samarbeidsutvalg i barnehagen og i FAU på skolen. Vært klassekontakt, er foreldrekontakt på fortballlag ect ect.
Det er stor dugnadsiver i bydelen vår. Men den er ganske skeivfordelt. De som bidrar, bidrar gjerne veeeldig mye. Så er det noen som aldri bidrar med noe som helst.
Jeg var både trener og styreleder i en forening i flere år, og når jeg slutta der har jeg rett og slett tenkt en periode at "jeg har gjort mitt". Sitter nå bare i hovedstyret i idrettsforeningen, styret i eget korps og i borettslaget. Overkommelig og kjekt. Trener kommer jeg ikke til å bli igjen. Dersom det blir spørsmål om å være f.eks lagleder på fotballen skal jeg vel kunne si ja.
På skolen har det foreløpig vært såpass med frivillige at det ikke ahr vært nødvendig å si ja til hverken FAU eller klassekontakt. Men vi er to friske voksne her i huset som klarer å legge inn en ekstra innsats når det trengs, men hiver oss ikke akkurat frempå hele tiden. Årene som både trener og styreleder tok nok noe av piffen ut av meg, da vi bare var 2-3 stk som bidro til ALT.
Jeg er ikke den som sier ja til de store vervene, rett og slett fordi jeg allerede har endel allerede hjemme med et barn med spesielle behov. Da både fordi jeg ikke kan slite meg helt ut og fordi jeg heller ikke har lyst å gjøre en dårlig jobb. Men jeg stiller opp på dugnader og gjør det som blir forventet av meg ellers. Jeg satt forresten i styret i koret storesøster sang i for et par år siden. Men det var særdeles lite jobb da.
Gubben er kjempeflink, han sitter i FAU og fikser både håndballopplegget til jentene og curlingen til eldste. Jeg har mer enn nok med 100% stilling og tillitsverv og begrenser meg til å bidra med kaker og kioskvakter ved behov.
Her er det så mange som orger og melder seg, at det holder i massevis. Jeg har arrangert et par treff for alle som vil utenom skoletiden i stedet. Føler jeg kan bidra mest der.
Jeg melder meg frivillig, mannen not so much. Det funker jo uansett ikke med jobben hans og f.eks. ha treneransvar på fotballen (ikke har han kompetansen heller). Men jeg er klassekontakt nå og stiller opp som kioskvakt og kakebaker om det blir spm. Skal jeg være helt ærlig hadde jeg sett at poden valgte en idrett der vi kunne betalt oss ut av dugnadsarbeid. Men, når jeg ser hvor viktig fotballen er for det sosiale akkurat nå, fokuserer jeg på det positive og prøver å stille opp der det faktisk kan være bruk for meg :knegg:.
Faktisk. Jeg gjør så godt jeg kan for å etterleve en ganske fantastisk foreleser vi hadde på et kurs om selvivaretakelse og sekundærtraumatisering og slikt på jobb en gang. En av tingene han insisterte på var at folk i min yrkesgruppe skulle drite i å bli trener på fotballaget og denslags, siden vi "bare kom til å se alle barna som strevde og overkompensere og tenke jobb og slite oss ut, og det gjorde vi jo allerede - så overlat det til elektrikermammaene og rørleggerpappaene!"
Jeg ser jo at jeg har akkurat den tendensen, sånn i tillegg til en bedriten helse. Så vår andel av foreldreengasjement er det i hovedsak min kone som tar. Jeg har meldt henne frivillig et par ganger under slike pinlige stillheter.
Jeg har vært klassekontakt og sittet i SU + selvsagt bakt og stilt på dugnader der det trengs. Planen var å være speiderleder, men helsa satte en stopper for det, og nå er det ikke lenger aktuelt (ikke noe behov lenger).
Jeg har blitt en som ser i bakken og ikke rekker opp hånda etter utbrentheten, men nå er jeg så godt som meg selv igjen og har planer om å melde meg til både SU og FAU neste år.
Barna mine driver med dans, turn, friidrett og nevnte speider - og i alle disse bortsett fra speideren er det ansatte trenere som tar hovedansvaret. Det er jeg glad for nå som jeg ikke har hatt muligheten til å stille opp som jeg egentlig har lyst til.
Jeg stiller visst opp! For tiden er jeg styremedlem, foreldrekontakt, fau-medlem og komitemedlem.
Løper fra møte til møte. Heldigvis har jeg ungene bare annenhver uke.
Har lovet meg selv at jeg skal roe ned fra høsten, men blir litt irritert av alle gulvtitterne.
Hadde alle tatt en liten tørn, hadde det blitt enklere for alle.
Jada, massevis av skabbedasker, sikkert. Men folk tar gjerne feil i antakelsene sine om hvem som "snylter" så veldig og hvem som har mer kronglete liv eller bidrar på arenaer vi ikke vet noenting om (tar vakter på krisesenteret, pleier gamle foreldre, tar alt praktisk hjemme fordi mannen har en depresjon). Så for min del begynner jeg aldri spekulasjonen en gang og jeg får utslett hver gang jeg har et verv og sitter i et møte hvor noen med en dårlig skjult selvgod mine over eget bidrag disser foreldre som "aldri bidrar".
Jeg er en som sier ja etter å ha tenkt meg grundige om, etter å ha bært et absolutt JA-menneske i mange år.
I fjor var jeg "bare" lagleder på et fotballag og miljøkontakt på et annet. Og med i gruppa som planlegger leirskole.
I år er jeg i tillegg styremedlem i fotballklubben, FairPlay -ansvarlig og dugnadsansvarlig(noe jeg ikke har sagt ja til!), og så klarte jeg å si ja til å være klassekontakt på lille Es trinn.
Jeg har gjort en jobb i både FAU og som foreldrekontakt for både lille E og W, og for M i sin tid, og er absolutt på plussiden , og jeg setter pris på at det er mange forskjellige som bidrar. Da kjenner jeg enda fler av foreldrene til ungene som ungene mine er sammen med.
Jeg synes ikke å skamme seg er særlig fruktbart, men at mange kan tenke en gang til igjennom om de kan bidra i forhold til hva ungene driver på med: absolutt. Kjøre, bake, skrive, tenke, heie.... Hvis alle gjør litt, blir det mindre på hver.
Jeg gidder ikke bruke en hel masse energi på å irritere meg over folk som ikke bidrar eller løfter en finger i ulike sammenhenger, dem om det. Etterhver så vet man jo hvem man kan spørre. Om det er slik at overskuddet er lavt av en eller annen grunn, så er jo det forståelig og ikke noe noen har noe med, men jeg synes det er pussig at vi er så ulikt skrudd sammen at man ikke har kapasitet til å slenge sammen en sjokoladekake eller stille på kioskdugnad - EVER. Mulig det handler om frivillig innsats på andre arenaer som tar tid og krefter. Jeg håper jo egentlig det.
Det er ikke alle verv jeg har eller tar som "gir meg" meg all verdens, men jeg gjør det fordi jeg tenker at samfunnet er lagt opp til at det å ha barn også fordrer deltagelse fra foreldrene på ulike arenaer (faktisk), og jeg tenker også at barna mine har godt av å se at jeg engasjerer meg i FAU og forballdugnad. Sånt går også i arv.
Jeg er utrolig takknemlig for all innsatsen som legges ned rundt om.
Har sittet i FAU i to barnehager (for to barn til sammen, så må vel stille for sistemann også etterhvert, har noen år igjen til det), har vært klassekontakt for eldstemanns klasse, sitter i FAU på skolen for andre året.
Når det gjelder fritidsaktiviteter stiller jeg opp når det trengs og oppgavene er fordelt, men tar ikke ansvar for å fordele aktiviteter eller lede noe her, har ikke tid til det.
Ja, synes da det.
Da eldstemann gikk i barnehagen var jeg i SU.
I 1.klasse meldte mannen seg som trener for klassen for vi fikk låne gymsalen en dag i uken fra 16-17 og da ofret han jobb for dette. Klassen var kjempeflink til å møte.
Denne klassen har vært svært engasjert så alle 7 årene på barneskolen har vært hyggelig og det har nesten vært krangling om hvem som vil stille på altmulig. Vi har hatt felles vennegrupper med skøytedag og skogsturer hvor alle i familiene har møtt. Veldig hyggelig. Vi har også hatt mammakveld hvert år. :)
I minsten sin klasse var vi klassekontakter i 1.klasse. Vi har hatt en mammakveld. Utover det har det nesten ikke vært noe mer, ingen vil ha vennegrupper og det meste blir først flyttet på og så avlyst. Vi fikk til et Halloweentreff men det var ordnet litt tilfeldig.
Nå kom jeg på at det ble avtalt på siste foreldremøte at klassekontaktene skulle ordne med en overnatting i hytte i Østmarka i mai. Håper det blir noe av.
Vi stiller forresten også alltid på fotballkamper og cuper. :) Det følger med forpliktelser på hjemmecuper også.
Stiller opp på ganske mye, og for å snakke for meg selv - det GIR meg ikke så utrolig mye, jeg ville heller hatt "fri". Jeg gjør det fordi jeg mener at disse tingene er lagt opp til at vi foreldre må stille opp på en del ting. Vi vet naturligvis hvem vi kan spørre, og for dem som aldri gjør en dritt, passer vi på å spørre om ting som det ikke er krise med hvis de ikke dukker opp likevel, i siste øyeblikk. Og ho-ho - det er akkurat det som skjer. :snill: Skjønt det hender jo de tar seg bryet med å sende en sms tre timer før. Men ikke alltid.
Syns mest synd på unga. Vi har noen unger som absolutt er klar over at når XX ikke var på plass den kvelden, så var det foreldrene deres som skulle hatt det med. Så da stiller man opp. Vi ofrer oss for andres unger. Ikke trøst med at det "gir" oss noe, vi hadde syns det var helt supert om flere dro sin del av lasset. :jupp:
Jeg tenker at noen sikkert kunne bidratt mer og at man ikke skal ta som en selvfølge at alle foreldre som bidrar gjør det fordi de synes det er så himla gøy. Noen bidrar sikker med det de kan og orker, mens andre er free-loadere. Men vi andre kan ofte ikke skille hvem som er hvem fra utsiden.
Hvis alle drar det de kan av lasset - noe som innebærer at det av og til kan være litt mer enn man egentlig synes man har tid til/orker, så blir litt bedre for alle, tenker jeg.
Mine har ikke noen aktiviteter ennå, så det er ikke en aktuell problemstilling enn så lenge. Jeg har vært begravd i verv store deler av ungdommen og tidlig i voksenlivet, og kjenner at det er godt å ikke ha noen akkurat nå, men jeg regner jo med å stille opp ved behov etterhvert. Jeg satt i FAU i barnehagen, men det ble forventet at en stilte opp på absolutt alt og skaffet "vikar" hvis en ikke kunne (og alle har jo ikke flust av folk å ta av til hverken barnevakt eller pølsesalgansvarlig), og nærmest sagt at hvis en ikke kunne det måtte en bare trekke seg, så da gjorde jeg det da. Det samme gjorde det meste av det FAUet, så jeg håper de som styrer det nå har litt høyere medmenneskelig faktor. Jeg venter med å melde meg til noe mer en stund til, kjenner jeg.
Både og. Jeg er oppmann man på fotballen men har null ork eller lyst til å sitte i FAU eller være klassekontakt. Heldigvis så er riften om de vervene så stor at jeg slipper å se i gulvet. :knegg:
Jeg er i en situasjon hvor jeg må prioritere og jeg velger kun overskuddsprojekt. Jeg har null dårlig samvittighet for det.
Ja, alt fra FAU-leder, FAU-representant, dugnadsansvarlig, turkomite, 17. maikomite, i S.U, i barnehagen satt jeg også i styret. Samme på fritidsaktiviteter. De fleste i nærmiljøet vet hvem jeg er og jeg har enkelte år unnlatt å stille på foreldremøter, for her stirrer de ikke i gulvet når personer skal velges, de stirrer på personer de vet sier ja.
I år er jeg kun klassekontakt, det toppet seg litt i fjor og jeg har konsekvent sagt nei til alt, bortsett fra ting JEG syntes er gøy.
Det går litt i perioder for meg. Jeg tenker at jeg har gjort min del, men ikke så veldig mye mer. Jeg stiller og jeg tar på meg ting. Men etter en ganske hard tørn for noen år siden da engasjementet til slutt gikk ut over både søvn og jobb så har jeg vært litt mer tilbakeholden.
Jeg sier ja til det jeg blir bedt om, men tar i liten grad på meg lederansvar.
Jeg har ikke noe behov for å være frivillig, ikke gir det meg noe særlig heller. Jeg har stor omgangskrets og nok av mennesker å bruke tid på og en jobb med barn og unge. På ingen måte et behov eller en følelse av at det er givende. Men jeg gjør det fordi jeg er forelder og jeg mener at foreldre skal bidra, med glede eller av plikt.
Jeg burde sikkert holdt meg unna denne tråden (tror også vi har hatt en tidligere, mulig det var en jeg startet? Husker ikke), for jeg synes slike ting er vrient. Jeg bidrar på mange fronter i livet mitt, jeg gjør mer enn det jeg burde. Først og fremst på å forsøke å holde meg i jobb, og som mor til barn med spesielle behov. Jeg er flink til IKKE å ta ansvar ift barnas aktiviteter. For jeg prøver å fungere i det daglige i stedet. Jeg har heldigvis en mann som stiller på alt mulig, og jeg har ikke fått noen kommentarer noen gang. Men jeg ser jo hva mange tenker i tråder som denne (ikke nødvendigvis denne). Og ja, det svir av og til litt, men stort sett driter jeg i det. Jeg har ingen plikt til å fortelle andre om mitt utfordrende liv. Skjønt noen ganger føler jeg det.
Jeg bidrar forsåvidt med å prøve å senke forventningsnivået for hva som må til av organiserte aktiviteter og klassehappeninger, og hvor gjennomorganisert de trenger å være, og hvor mye de skal koste.
Årstidsfester, ekstra julesamling, to klassefester utenom i året, påskefrokost, akefester og så videre i tillegg til vennegrupper? Neineinei.
Jeg er veldig enig i at det alt bare blir mer og mer organisert og styrete på alle plan ift barna. Jeg er en person som egentlig er supersosial og orgete, men har de senere årene slitt meg ut nettopp pga det... så at man da skal måtte organiserer seg i så sinnsykt mye for å få ting til å gå rundt går jo på bekstning av et eller annet..... :confused:
Hva tenker dere som har så mange verv om det? Jeg fatter ikke hvordan dere får tid til hvile og mulighet til å hente dere inn igjen med så mange verv og oppdrag. Får dere tid til egne venner, ekteskap eller nødvendig ro og restitusjon midt oppi alt dette? :confused: Folk har blitt så supermennesker, og det gjør meg trist.... vi kommer til å ende opp med utbrenthet alle mann om vi fortsetter sånn....
Jeg er ikke flink. Til tross for at jeg henger i stroppen fra halv seks om morgenen til nitiden på kvelden føler jeg aldri at jeg er flink når det gjelder det denne tråden handler om.
Mannen er klassekontakt for klassen til det ene barnet vårt og jeg har tilbudt meg å sitte i FAU for trinnet til eldstemann fra høsten. Ja og på søndag var jeg på dugnad hele dagen og sydde kostymer til teateroppsetning som to av barna er med på. Men flink er jeg altså ikke. Jeg ville nok likt både å bidra mer og å være en del av det sosiale fellesskapet, men det er et mysterium for meg hvordan andre har tid og overskudd/engasjement.
Men jeg er flink til mange ting... og litt lei av å være flink.
Jeg kjenner meg forresten igjen i det Cumulus skriver. Jeg er supersosial og egentlig en som liker å organisere. Det er bare alt alt for mye.
Jeg lurer forresten på om noen kan vise meg veien til "øverste myndighet" for alle nissefestene, påskefrokostene, fotballkampene, sommeravslutningene, vennegruppene, dugnadene osv. Jeg har en tynn bønn om at vi alle senker ambisjonsnivået litt. Litt færre arrangementer.
Maverick, så bra at du bidrar til å senke forventningsnivået! Skal vi starte en bevegelse?
Jeg har voksne barn nå, så den tid er over for min del, men mens de var små bidro jeg etter evne, mest i korps og FAU i barnehage.
Jeg var leder og ansvarlig for dugnad i perioder, og jeg var ganske oppgitt over alle de foreldrene som var oppgitte over andre foreldre som ikke deltok nok i deres øyne.
Min oppfatning er at de aller fleste bidrar med det de har ressurser til, og om man f.eks. setter inn alt man har i fotballaget til kidsa er det naturlig at det ikke er mer tid og ressurser igjen til klassekontaktarbeid osv.
Jeg heier også på alle som bidrar til å senke nivået på deltakelse på organiserte forventninger og tenker at slapp nå litt av folkens.
Jeg tror faktisk det er en viktig del. Og har møtt en del mennesker som kombinerer skyhøyt ambisjonsnivå på foreldregruppens vegne med høylydt huffing over manglende deltakelse. Det er ikke spesielt sjarmerende. Jeg har også møtt mennesker som er rause og energiske og bidrar masse, og som IKKE (åpent) nedsnakker de som ikke kan eller vil bidra, og de er jo heltene her.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg skulle ønske meg lavere press på mer eller mindre pliktig foreldredeltakelse i skolens og fritidsaktiviteters sosiale aktiviteter. Jeg tar ansvar på sommerfester og julediscoer og klassefester og kaféer og kakebaking, men jeg er ikke drivkraften, og jeg hadde gjerne sett at nivået ble senket heller enn at jeg skal ha dårlig samvittighet for å ikke melde meg frivillig til alt mulig.
Et annet viktig poeng her er dette: barna mine synes IKKE sånne tilstelninger med alle i klassen og foreldre og søsken, er ålreite. De vil ikke være med, rett og slett. Det blir altfor kaotisk, og altfor mye støy. Så vi må hale dem avgårde... og de er totalt utslitte etterpå. De elsker å ha med barn hjem fra skolen, og vi gjør det ofte. Vi passer på å be med flere barn og holder ingen utenfor. Men med så mye organiserte ting som det er nå, så blir det mindre av spontane besøk og venner med hjem. Det synes jeg er utrolig synd. Ikke alle barn elsker digre arrangementer... men ofte er det disse barna og fereldrene som setter standarden for alt sosialt. Jeg er litt oppgitt og sliten over det kjenner jeg.
Jeg synes noe av det er veldig viktig, nettopp fordi det ikke er alle barn som kan, vil eller blir invitert til noen hjem, selv om de fleste prøver å inkludere mange. Det må finnes arenaer der alle er likeverdige og naturlig velkommen. Men det er en grense.
Jeg skal innrømme at jeg nok har perspektivet til en som bare har barn med gode venner og mange å leke med. Samtidig tenker jeg at vi er mange som blir utmattet av alle aktivitetene vi steller i stand for at barna skal ha det fint. Særlig opplever jeg at det er mødrene som strekker seg i alle retninger (feks er det 80-90 % av de som deltar på foreldremøtene her mødre).
Jeg er middels engasjert, akkurat nå har vi akkurat vært gjennom svangerskap og babytid, men nå som vesla har passert året så har jeg vel litt mer mulighet til å bidra igjen.
Har vært klassekontakt og sekretær i fau et par år, styret i borettslaget (det har vel forøvrig ikke så mye med barna å gjøre) ellers er pappaen til gutta trener for fotballen så summen er nok ganske bra med tanke på ungene.
Ellers er det ikke så travelt her syns jeg, kjenner meg ikke helt igjen i all den organiserte happeningen noen av dere "klager" på. Tror det varierer veldig fra sted til sted.
Vi er nok ganske engasjerte , både mannen og meg. Det gir meg mye sosialt å være med på kamper og delta på cupper, heldigvis mye hyggelige folk. Mannen er trener, har akkurat sittet to år i FAU, og dermed kjenner han snart flere enn meg her. Det synes jeg er supert.
Jepp. Jeg er stor fan av vennegrupper, akefester og spillsamlinger, så lenge det ikke gjøres til et så veldig overorganisert, ressurskrevende konsept. Man mister en del på det også.
Nå er ungen min så liten ennå, men jeg deltar på det jeg kan. Jeg er leder i SU og baker til alt som trenger og bakes til, stiller på alle dugnader osv.
Jeg gjør ikke dette fordi det er så morsomt, men fordi jeg kan. Jeg har et friskt barn som er en usedvanlig enkel fyr og er forholdsvis frisk selv. Har aldri tenkt noe negativt om de som ikke stiller opp, tipper de fleste har sine grunner som jeg virkelig ikke synes man skal måtte forklare eller forsvare til noen som helst.
I mange familier tror jeg det er en enklere jobb å delta på foreldremøter enn å være hjemme alene med ungene i leggetiden.
Jeg stiller på det som forventes og litt til. Tar alt som vi tildeles selvsagt, det være seg kaker, kioskdugnader, opprydning etc. Jeg har også vært aktiv i å arrangere treff med årstidsgrupper i klassen til storebror. I tillegg har jeg sittet to runder i FAU i barnehagen, vært klassekontakt og mannen har vært fotballtrener i 3 år for storebrors lag. Nå har vi en pause fra det som er ekstra utover det alle må bidra med.
Jeg synes det er en selvfølge å stille, men tar ikke på meg lederansvar eller synes det virker fantastisk fristende å bli FAU-leder, leder av 17. maikomiteen eller dra i gang et gigaarrangement med meg selv i spissen. Kakebaking og slikt synes jeg er veldig lettvint, men jeg er ikke en som synes FAU og sånt er skrekkelig gøy (noen synes jo det også).
Jeg forstår at ikke alle tar på seg like mye, og har i liten grad kontroll på hvem som ikke bidrar og har hverken mulighet eller interesse av å "tenke mitt". Jeg synes likevel det blir merkelig å tenke at alle dem som stiller opp har masse tid og energi til å gjøre det. Mye av det som blir nevnt her, som egentid og avslapning, er ting som forsvinner først for meg, og som derfor forsvinner nettopp fordi vi stiller opp. Det betyr ikke at jeg ikke kunne trengt mer av det, men det er rett og slett ting som må vike fordi jeg synes det er en selvfølge at vi må stille opp på en del. Den siste uka har mannen hver eneste kveld vært på dugnad eller jobbet overtid, og man kan trygt si at hele familien hadde hatt bedre av at det ikke hadde vært sånn.
Når mange ikke en gang kan være 1 av 4 som arrangerer en skogstur med en 1. klasse (der all jobben består i å få tent et bål og gi en beskjed, og du deler dette ansvaret med 3 andre), synes jeg kanskje "jeg er mer opptatt og mer sliten enn alle andre" har gått litt langt. Ja, jeg er sikker på at noen av disse faktisk er i helt spesielle situasjoner, men ikke alle.
Vel, her er det mannen som stiller på alle foreldremøter, bringer og henter, er med i styrer og andre verv i forhold til både skole og fritidsaktiviteter. Jeg må innrømme at jeg har tenkt på at de andre sikkert tenker "det er jo alltid faren som stiller"' men sånn er det altså. Det er nesten verre å tenke på at ungene som voksne nok vil tenke at "det var alltid pappa som engasjerte seg", men det er tross alt bedre at han gjør det enn at ingen gjør det.
Jeg er den som ser i gulvet, taket og gulvet igjen osv. Jeg fatter ikke at folk har overskudd jeg. Med tre barn, full jobb og videreutdanning som jeg driver med. Jeg har ikke sjans...
Men mannen har vært både fotball og ishockeytrener. Så føler han stiller opp for oss begge. :D
Ja. Men det er klart man bygger nettverk av å delta. Mannen min er ikke fra denne byen, men kjenner mange flere i området her enn jeg. Og de gangene jeg har deltatt på noe, så har jeg lagt merke til når det kun er den ene forelderen som alltid stiller, ikke fordi jeg mener noe om det, men fordi jeg hadde syntes det var hyggelig å se hvordan faren til Per eller moren til Ole faktisk ser ut.
Jeg stiller på mer nå en da jeg hadde en hel haug med småunger.
Men jeg stiller ikke nødvendigvis på ting som jeg anser som overflødige og unødvendige, som "pent anrettet frokostfat på tredjetrinn sin julefrokost" og ørtenfjørti fellesturer med førstetrinn som angivelig skal være lavterskel der de foregår i en annen bydel, på samme tidspunkt som jeg kommer hjem fra jobb, og "bare" krever grill, sunn grillmat og hodelykter og varme klær til seks.
Det er jeg enig i. Fin måte å bli kjent på! Men jeg tenker likevel, eller nettopp derfor, at om den ene alltid stiller, er det sikkert en grunn til det.
Jeg ser at jeg kanskje legger noe annet i det "å ta ansvar" enn en del andre som har svart i tråden. Jeg stiller opp på alt som jeg blir tildelt, som kakebaking, dugnadsvakter, borddekker og kakebaker på juleballet. Det er en selvfølge og registrerer ikke på "frivillig innsats"-skalaen min. Det er frivillige verv jeg ikke tar for tiden.
Nei, jeg for min del har ikke alenetid siden jeg også har barna alene og ikke har en eks som stiller opp på samvær. Det blir en vane, faktisk, det gjør det, og jeg vet og tror at noe blir enklere når barna blir eldre.
Mannen min er trener og legger ned veldig mye tid på det med fire treninger pr. uke, kamper, foreldremøter og kontakt med foreldre, planlegging av treninger, evaluering av treninger (ofte på individnivå og de er opp til 40 stykker på trening), ferdighetsutvikling, lagoppsett (dynamiske lag - 3 stykker som skal sjongleres) m.m. Det kunne vært interessant logget all tiden som går med til det. Det er jo minst 6 timer "praktisk" aktiv fotball pr. uke uten tiden det tar å komme seg til treningsbanen, kamper osv. Noe roligere på vinteren, men de har vintertreninger også.
Da er det ikke så mye tid igjen hvor jeg kan bidra uten at vi må skaffe barnevakt.
Dette er viktig og noe ikke alle tenker over. Det å ha et barn, eller flere, som krever litt mer enn snittet tar ofte mye tid og krefter. Her i huset har begge guttene dysleksi, en har ADHD-diagnose (nettopp fått) og den andre skal utredes. Det betyr bl.a. at lekser tar utrolig mye tid og ikke er noe "ungene greier selv. Det å være alene hjemme kan også være en utfordring.
Jeg har ikke mye energi til overs heller, det er dager hvor jeg omtrent ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg på jobb. Ikke fordi jeg er syk, men fordi jeg er tvers gjennom sliten.
...men jeg prøver så godt jeg kan og når jeg orker. Akkurat nå vet jeg om to ganske krevende ting som krever dugnadsinnsats og som man ikke kan kjøpe seg ut av. Det kan gå veldig fint og til og med være gøy hvis det er en god periode, men jeg må innrømme at jeg gruer meg.
At man bidrar som familie selv om vervene hovedsakelig ligger på den ene, synes jeg er opplagt. Den andre bidrar jo da i totallogistikken som gjør at den andre part nettopp kan ha slike verv.
Går litt opp og ned. Har hatt en periode (oppussing) hvor vi ikke en gang greide å organisere bursdag til egne barn ... Til gjengjeld har jeg gjort mye på andre arenaer i etterkant. (Tror jeg må slutte å jobbe med bare en ting om gangen: Har hatt perioder hvor jeg bare har prioritert jobb, bare prioritert oppussing, bare prioritert barna etc Ligger nok litt i personligheten min, men det er nok noe med omstendighetene også)
Jeg synes av og til det er vanskelig at jeg ikke kan engasjere meg over alt. De som sitter i samme rom ser jo bare at jeg sier nei der, ikke at jeg sa ja igår. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
